Lars Vegstein

Dagens barn tilbringer mer tid i klasserommet enn noen generasjon før dem. Da skoleforsker Elise Farstad Djupedal tok for seg hvordan timeplanene har endret seg i perioden 1987–2008, gjorde hun en sjokkerende oppdagelse: Antallet timer i grunnskolen økte fra 6327 til 7686. Det tilsvarer en økning på to hele skoleår. Det første av disse to årene kom da seksåringene måtte begynne på skolen. Det andre er fordelt jevnere i grunnskoleløpet, men primært i form av mer klasseromsundervisning i lesing, matte og naturfag. Ideen bak denne institusjonaliseringen av barndommen er at norske barn må lære mer for å henge med i «kunnskapssamfunnet».

mer skole ikke har fungert. Norske elever er ikke flinkere til å regne, lese og skrive enn foreldrene sine. I stedet har skolen fått nye problemer. I fjor sommer kom sluttrapporten fra utvalget som har evaluert effekten av seksårsreformen. En hovedkonklusjon er at leken har forsvunnet. I stedet for høytlesning, lek og fleksibel læring settes elevene allerede fra første klasse til bokstavterping og strukturert læring. Professor Elisabeth Bjørnestad, som ledet evalueringen, oppsummerte anbefalingen slik: «Leken har mistet sin posisjon. Den utnyttes ikke i barns naturlige potensial for læring. Skoletradisjonen synes å ha seiret».

hovedgrepet i sin skolepolitikk for neste stortingsperiode: Førsteklassingene skal tilbringe én time mer på skolen hver dag. Igjen handler det om at de skal lære mer. «Framover må lesing, skriving og regning prioriteres i langt større grad. Til gjengjeld må nok mye annet vike», sa Høyre-nestleder Tina Bru. Høyre vil hente de nye skoletimene fra skolefritidsordningen (SFO). På pressekonferansen viste Bru til at sønnen, som nettopp har fullført førsteklasse, foretrekker skolen framfor SFO: «Som han selv sier: Læring er jo gøyest.» Dessverre er ikke denne anekdoten dekkende for noe som helst. Norske barn fortjener en variert skolehverdag der nye tiltak baserer seg på den beste kunnskapen vi har tilgjengelig. I stedet vil Høyre gi dem mer av det som ikke fungerer.

Problemet er at mer skole ikke har fungert.

Kunnskapsløs skoleplan

To og en halv måned før valget er det krise i Høyre. Etter å ha ligget rundt 30-tallet på meningsmålingene gjennom deler av stortingsperioden, ligger partiet i snitt på 16,2 prosent i juni. Det er slik sett forståelig at partileder Erna Solberg i forrige uke bestemte seg for å omstarte hele valgkampen. Ut forsvinner den opprinnelige planen om ansvarlighet, realisme og «pur kjedelig» kommunikasjon. Inn kommer hardere utfall mot Ap, dypere blåfarge – samt pur urealistiske løfter om å kutte skattene med 58 milliarder kroner.

 konkret plan for hva hun skal kutte for å få råd til skattelettene. I Høyres alternative statsbudsjett fra i fjor høst går partiet inn for dyrere barnehage, mindre til bøndene og bistand, samt kutt i offentlig tannhelse. Selv om disse punktene bare dekker en brøkdel av skattekuttene Høyre nå planlegger, gir de en pekepinn på hvor Høyre vil ta Norge de neste fire årene. Mange vil si at det verken er nytt eller spennende at Høyre vektlegger skattekutt framfor offentlig velferd. Men i et oppsiktsvekkende innlegg på Facebook utfordrer Høyre-nestleder Tina Bru denne fortellingen. Hun skriver: «For meg er skattelette velferd! Velferd handler ikke bare om hva staten gir, men om hva du selv får til med dine egne penger.» Det er høyst usikkert om velgerne kjøper dette spektakulære forsøket på å omdefinere seg ut av et politisk problem. De vet godt at velferd og velstand er to ulike ting. Og at skatt i hovedsak går til pensjon, trygd og lønn til de 900.000 som jobber på sykehus, i barnehager, skole og resten av velferdsstaten. Kutter man skattene, må man flytte penger herfra.

 Erna Solberg at «Høyres sjel ligger i velferdspolitikken». Om skattekutt til landets rikeste er velferdspolitikk, er det helt sant. Men halsbrekkende begrepsakrobatikk kan ikke dekke over det som stadig er hovedskillelinja i norsk politikk: Partiene på venstresida vil bruke mer penger på offentlig finansiert velferd enn høyresida. De borgerlige prioriterer privatøkonomisk frihet og skattelette høyest – til forkleinelse for offentlige velferdsordninger.

Kutter man skattene, kutter man i velferden.

Borgerlig tåketale

27. juni 1974 skapte 250 mennesker norsk historie på Universitetsplassen i Oslo. Modige og håpefulle ropte de ut sin enkle oppfordring: «Vær deg selv – elsk den du vil». Også i Bergen, Drøbak, Bodø og Trondheim ble pride markert på norsk for første gang den dagen. Tradisjonen skriver seg fra USA. I 1969 brøt det ut demonstrasjoner ved homobaren Stonewall i New York, der politiet over lengre tid hadde trakassert gjestene. Stonewall-opptøyene tente gnisten til den moderne skeive bevegelsen – som denne helga eksploderte i regnbueflagg, glitter og skeive kamprop i Oslo. Ifølge arrangøren deltok minst 100.000 mennesker. Det er bare tre år siden pridemarkeringen ble mål for et terrorangrep som kostet to mennesker livet. Angrepet minner om hvor viktig det er av at folk fyller gatene og demonstrerer at skeive ikke står alene.

 langt mellom de gode nyhetene i 2025. Derfor er bildene fra lørdagens pridefeiring i Budapest ekstremt gledelige. Mellom 100.000 og 200.000 deltok i det desidert største pridetoget i den ungarske hovedstaden noen gang. Dagen før truet statsminister Viktor Orbán med bøter på 6000 kroner til alle som deltar. Bakgrunnen er forbudet mot pride, som ble hastet gjennom den ungarske nasjonalforsamlingen i mars. Under dekke av hensynet til barn og sunne familieverdier åpnet parlamentet også for bruk av digital ansiktsgjenkjenning for å identifisere alle som bryter forbudet.

knuser myten om at kampen for skeives rettigheter er drevet fram av maktelitene. Selv om historien viser det stikk motsatte, finnes det mange steder en forestilling om at frigjøringen av skeive er påtvunget ovenfra. Etter at markeringen i Budapest var avsluttet lørdag, søkte en ydmyket Orbán tilflukt i nettopp denne fortellingen: «Brussel utstedte en ordre om at det skulle være et pridearrangement i Budapest. Deres marionettpolitikere utførte ordren», sa han i en uttalelse gjengitt av avisen Magyar Nemzet. Ideen om at EU sto bak massemønstringen i Budapest, er latterlig. Omtrent like latterlig som Viktor Orbáns trussel om å straffe 100.000 mennesker fordi de sto opp for kjærligheten.

Mange og sterke

Etter at Senterpartiet forlot regjeringen, er det som om Arbeiderpartiet er seg selv igjen. Trøstesløse målinger, personalproblemer og politisk fomling virket som den nye normalen, men så kom januar 2025. I løpet av noen hektiske dager utrettet statsminister Støre det ene mirakelet etter det andre: Han løste strømpriskrisa, sikret forholdet til EU og brakte Jens Stoltenberg tilbake til livet som Ap-politiker. Med handlekrafta kom også velgerne tilbake. Ap ligger nå med et snitt på 28,5 prosent på målingene (mot 17,2 prosent i desember), og rødgrønt flertall er innen rekkevidde.

 venstresida har kjent på en lettelse over at ørnen blant partiene er på vingene igjen. Men i SV, Senterpartiet og Rødt er det òg en følelse at Arbeiderpartiet flyr litt vel høyt. Noe av det første finansminister Stoltenberg gjorde etter sitt comeback, var å invitere alle partier til et bredt forlik om skattepolitikken. Siden har mønsteret gjentatt seg: I forhandlingene om klimameldingen, den nye barnehageloven, ruspolitikken og i håndteringen av EUs fjerde energimarkedspakke inviterer Ap sine hovedmotstandere på høyresida med på tverrpolitiske forlik. Det er ikke vanskelig å forstå rasjonaliteten bak denne handlemåten. Når Ap får Høyre med på forlik, styrkes inntrykket av et styringsparti som holder Norge samlet i urolige tider. Faren er at forskjellene mellom høyre- og venstresida blir usynlige for velgerne i høst.

å minne om at Ap, Sp, SV, Rødt og MDG har 100 av 169 mandater i Stortinget. Ap kan bygge flertall sammen med partiene som heller vil ha Støre og Stoltenberg enn Listhaug og Solberg i regjering. Etter valgseieren i 2021 undervurderte Jonas Gahr Støre de politiske forskjellene på rødgrønn side. Resultatet ble at SV brøt ut av regjeringssamtalene, og at Støre ikke fikk flertallsregjeringen han ville ha. Denne uka er det 100 dager igjen til valget. Nytt av året er det at Støre vil være avhengig av Rødt for å få flertall. Det blir altså ikke lettere enn i 2021 å bygge en politisk plattform på rødgrønn side. Om Ap binder seg til blårøde forlik om skatt, klima og velferd allerede før valget, kan det bli helt umulig.

For lik med forlik

Tirsdag begynner forhandlingene mellom Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV om revidert nasjonalbudsjett. Det blir siste gang de tre partiene forhandler om budsjett i denne stortingsperioden, og en siste anledning til å flytte på milliardene før valget til høsten. Da han la fram regjeringens budsjettforslag tidligere i mai, advarte finansminister Jens Stoltenberg mot å forvente de helt store endringene. Det kommer ingen nye satsinger nå, lød Stoltenbergs advarsel til SV og Sp: Det eneste de kan håpe på, er mindre justeringer av statsbudsjettet de rødgrønne ble enige om i høst. Stoltenberg begrunner nøysomheten dels med at staten ikke må skape prispress i økonomien, og dels med at handlingsrommet allerede er spist opp av satsinger på forsvar, Ukraina og beredskap.

 har valgt å vende det døve øret til Stoltenbergs formaninger. Sp har varslet at de vil kreve kutt i matmomsen fra 15 til 10 prosent i forhandlingene. SV vil prioritere gratis barnehage som hovedkrav. Om begge partier skulle få gjennomslag, vil det koste 16 milliarder kroner i året – betydelig mer enn man vanligvis flytter i et revidert budsjett. Begge forslagene har da også møtt motbør. Jens Stoltenberg mener at lavere matmoms er en gavepakke til matvarekjedene. Og i lørdagens Klassekampen gikk representanter for ansatte og foreldre i barnehagene kraftig ut mot SVs idé om gratis barnehage. Utdanningsforbundet vil heller bruke pengene på å få bukt med underbemenning, høyt sykefravær og sviktende rekruttering i barnehagene.

 er vektige innvendinger, er det på sin plass at SV og Sp er kravstore. De sliter på målingene, og begge må selge seg dyrt for å vise at det er verdt å stemme på dem i høst. Dessuten har SV og Sp gode kort – som de har fått av Jonas Gahr Støre. Stoltenbergs argument om at et revidert budsjett ikke kan by på nye satsinger, er syltynt. Det første Ap gjorde da Sp forlot regjeringen i januar – lenge etter at statsbudsjettet ble vedtatt – var å rulle ut en ny fastprisordning på strøm. Den koster 7 milliarder kroner i året. Hvis Ap skal kunne legge fram flunkende nye velferdssatsinger i et valgår, må også Sp og SV få gjøre det.

Sp og SV har gode kort – som de har fått av Støre.

Siste sjanse til å begeistre

#fff

#000

Fra i dag kan Google gi deg fartsbot: – Blir svært treffsikre

Norsk politi blir først i verden med å ta i bruk Google Maps i trafikktjenesten. Det banebrytende samarbeidet mellom politiet og Google baserer seg på komplisert teknologi – og en svært enkel idé:

Når bilister legger inn et reisemål i Google Maps, bruker tjenesten kunstig intelligens (KI) for å regne ut estimert kjøretid. Om du kommer fram før tida, vil Google nå samle inn data slik at politiet kan skrive ut bot.

Hensikten er å sikre likebehandling på veien samt å spare penger i Utrykningspolitiet (UP).

– Ettersom Googles kjøretid er basert på fartsgrensa, betyr dette at bøtene blir svært treffsikre, sier leder for strategisk stab i Utrykningspolitiet, Roar Skjelbred Larsen.

Ifølge UPs egne utredninger vil Googles KI-genererte fartsbøter være langt mer presise enn både strekningsmålinger og punktmålinger av fart.

– Kan man stole på at KI kan brukes til å regne ut fartsbøter? Bør ikke dette gjøres av trente politifolk?

– 96 prosent av fartsbøtene er allerede i dag basert på automatisk fartskontroll, sier Larsen.

Digitaliseringsminister Karianne Tung (Ap) forteller at regjeringen har ivret sterkt for politiets nye offentlig-private samarbeid med den amerikanske tek-giganten.

KI er et av de kraftigste verktøyene ­vi har.

Dette var en aprilsnarr: Nå skal Google dele ut prikker på førerkortet

Trump-­administrasjonen forakter virkelig Europa

Mandag publiserte det amerikanske magasinet The Atlantic innholdet i en gruppesamtale mellom nøkkelpersoner i Trump-administrasjonen. Samtalen foregikk på den krypterte meldingstjenesten Signal og handlet om et nært forestående angrep på den jemenittiske houthi-militsen. Så sensitive dokumenter blir normalt avgradert tidligst etter 25 år. Grunnen til at The Atlantic kunne offentliggjøre samtalen to uker etter at den fant sted, er at magasinets sjefredaktør Jeffrey Goldberg ble invitert. Den ubegripelige feilen gir et unikt innblikk i Trump-prosjektets maskinrom. Forsvarsminister Pete Hegseth deler sin frykt for at våpenhvila i Gaza vil bryte sammen om ikke USA slår til mot houthiene. Visepresident J.D. Vance skriver at han er uenig, og at Trump ikke forstår hvilken tabbe USA er i ferd med å begå. I tillegg lærer vi at amerikanske flagg, flamme- og biceps-emojier er del av Trump-administrasjonens strategiske vokabular.

ved samtalen er måten Europa blir omtalt. Houthiene og militsens allierte i Iran er langt fra de eneste skurkene i historien Trumps folk forteller hverandre. Ingenting provoserer Vance, Hegseth & Co. mer enn europeere. Grunnen til at Vance motsetter seg angrepet, er ikke humanitære grunner eller USAs strategiske målsettinger i Midtøsten. Det handler i stedet om at europeiske land vil tjene på at houthiene blir svekket. «Jeg hater bare at vi må redde Europa igjen», skriver visepresidenten. Forsvarsminister Hegseth kjenner på samme vemmelse: «Jeg deler fullt ut din avsky for europeisk snylteri. Det er PATETISK». Det er verdt å stoppe opp ved dette. Selv om samtalen handler om en risikabel militæroperasjon i Midtøsten, havner tankene umiddelbart i Europa. Det likner på en besettelse.

for øvrig fortsetter politiske og militære ledere å omtale USA som en alliert. Problemet er bare at følelsen ikke er gjensidig. Det er ofte blitt sagt at den radikale venstresida i Europa hater USA og alt amerikansk. Nå møter den karikaturen sitt sprell levende speilbilde i USA: Trump-­administrasjonen forakter virkelig Europa.

De som hater Europa

Nyhetssjef

 «SV er politikkens Hotel Cæsar»

Om stortingsperioden hadde sluttet ved nyttår, ville den blitt husket som en historisk suksess for SV. Kirsti Bergstøs parti har mestret de to øvelsene som betyr noe i det politiske spillet. For det første har partiet fått gjennomslag. De har stoppet gruvedrift på havbunnen og konsesjonsrunder for olje, samtidig som barnetrygda og det offentlige tannhelsetilbudet er kraftig styrket.

For det andre har partiet klart å vokse på målingene og slik unngått «SV-fella» fra årene i Stoltenberg-regjeringen. Gjennom 2024 vaket SV rundt 10 prosent på målingene, markant opp fra 2021-valgresultatet på 7,6 prosent. Enkelt oppsummert: SV har brukt makta uten å bruke den opp.

, og historien skrives om. For SV har det bare gått nedover etter at Donald Trump gjorde comeback i Det hvite hus. Marsmålingene hittil gir SV en oppslutning på 6,9 prosent.

Dermed er det svakhetene man legger merke til når SV denne helga samles til landsmøte. Politisk er ikke møtet særlig spennende. SV-erne vil krangle om energipolitikken, men landsmøtet vil neppe flytte frontene i den årelange striden nevneverdig.

Under den kjedelige overflata ligger det imidlertid et problem og ulmer for SV-leder Kirsti Bergstø: Det begynner å bli farlig langt mellom de politiske profilene i SV. I 2021-valget besto SVs ledelse av leder Audun Lysbakken og nestlederne Torgeir Knag Fylkesnes og Kirsti Bergstø. Nå forsvinner de to førstnevnte ut. Med seg tar de Kari Elisabeth Kaski, Stortingets mest slagferdige finanspolitiker.

ble sittende aleine igjen i regjering i januar, benyttet statsminister Jonas Gahr Støre anledningen til å toppe laget med Jens Stoltenberg. Ettpartiregjeringen han stablet på beina, viser dessuten at det spirer og gror nedover i Ap. Både Kari Nessa Nordtun, Jan Christian Vestre og Tonje Brenna er klare for mer ansvar den dagen Støre gir seg.

Senterpartiet har Emilie Enger Mehl, KrF har Hadle Rasmus Bjuland, og Frp har Simen Velle. I Høyre står Henrik Asheim, Ine Eriksen Søreide, Ola Svenneby og mange andre klare.

I SV er det ikke like lett å få øye på etterveksten. Etter helga vil SVs ledelse bestå av Kirsti Bergstø, Marian Hussein og Lars Haltbrekken. Bergstø er en slags attpåklatt i generasjonen som har dominert SV siden årtusenskiftet, og heller ikke nestlederne fyller ut skoa til forgjengerne.

Det minner ikke reint lite om såpeserien «Hotel Cæsar». Så snart en av rollefigurene fikk satt seg blant publikum, ble serieskaperne nødt til å drepe vedkommende. Hvor er det sterke persongalleriet som skal sørge for at SV forblir relevant i 2025?

Stjernene sjekker ut

En liten stund så det transatlantiske forholdet ut til å være på bedringens vei. Emmanuel Macron og Keir Starmer besøkte Det hvite hus og fikk bekreftelsen de ønsket seg: De har fortsatt USAs støtte. Men akkurat idet Europa skulle ta helg, brast illusjonen. Møtet mellom Donald Trump og Volodymyr Zelenskyj i Det hvite hus fredag vil gå inn i historien. Mens kameraene rullet, veltet den russiske propagandaen ut av Trump og visepresident J.D. Vance. De kalte Zelenskyj svak og utakknemlig, anklaget ham for å lyve om sviktende kampmoral og at Ukraina i virkeligheten har tapt krigen for lengst. Hva skal man med fiender med allierte som disse?

 å godta det jeg ikke kan forandre, styrke til å forandre det jeg kan, og forstand til å skille de to», lyder Reinhold Niebuhrs berømte bønn fra 1930-årene. Den kan stå som mantra for europeiske ledere som nå flyr til og fra toppmøter. De må akseptere at det ikke finnes et sett med felles demokratiske verdier som binder USA til Europa. Trump er ikke interessert i noen felles kamp for folkestyre og folkerett. De eneste verdiene USA er interessert i, er dem man måler i dollar. Skal Europa fortsatt basere seg på en amerikansk sikkerhetsgaranti, vil prisen gå dramatisk opp. Det er i dette perspektivet man må forstå mineralavtalen og ideen om en europeisk fredsstyrke i Ukraina.

 Zelenskyj demonstrerer faren ved å basere egen sikkerhet på krefter man ikke kan kontrollere. Norge og andre europeiske land må selv bygge opp militære kapasiteter som kan avskrekke potensielle fiender. På sett og vis er vi heldige med tidspunktet. Etter tre år med krig er Russland svakere enn på mange tiår. Samtidig trenger vi all den tida vi kan få. Europa er i dag en myk makt som kan håndtere myke kriser. Dagens norske forsvar er helt avhengig av USA på land, til havs og i lufta. Det samme bildet tegner seg på europeisk nivå. Selv om Europa er langt sterkere enn Russland økonomisk, finnes liten vilje og evne til å samordne seg. Det vil ta tid å få på plass europeiske og nordiske forsvarssamarbeid som fungerer uten USA, men vi må starte nå.

De eneste verdiene USA er interessert i, er dem man måler i dollar.

Et veiskille for Europa

Pål Hellesnes

Anna Krokene

Håvard Yttredal

Ida Søraunet Wangberg

Peggy Hessen Følsvik går av som LO-leder. Fellesforbundet-leder Jørn Eggum ligger an til å overta stafettpinnen. 

Peggy Hessen Følsvik går av på kongressen i mai. Det bekrefter Følsvik selv overfor Klassekampen.

Følsvik tok over da daværende LO-leder Hans-Christian Gabrielsen døde uventet i 2021.

Følsvik forteller at hun skal fortsette i LO etter at hun går av som leder.

– Jeg må diskutere hva slags arbeidsoppgaver jeg kan gjøre. Det er mer enn nok å holde på med. Så har jeg sagt at når vi åpner det nye besøkssenteret for ungdom, kanskje kan jeg ta vakter der, det vil nesten være tilbake til det jeg gjorde før jeg ble tillitsvalgt, å være i førstelinja og treffe folk.

Sissel M. Skoghaug tar gjenvalg som første nestleder på kongressen i vår. Fra før er det klart at Steinar Krogstad ikke tar gjenvalg i vervet som andre nestleder. Krogstad har bakgrunn fra Fellesforbundet.

Det er nettopp Fellesforbundet som ligger an til å overta stafettpinnen når Følsvik går av. Kilder tett på prosessen bekrefter overfor Klassekampen at Fellesforbundet-leder Jørn Eggum overtar vervet som LO-sjef etter Følsvik.

Peggy Hessen Følsvik går av som LO-leder

Jonas Henmo

EU-kommisjonen vurderer å innføre beskyttelsestiltak mot import av ferrolegeringer og silisium. Det kommer fram i et brev fra EU-kommisjonen, datert 19. desember, som hittil har gått under radaren i offentligheten.

Norge kjemper i disse dager en hard kamp for ikke å bli skviset i en handelskrig mellom USA og EU. Men samtidig som Norge stålsetter seg for konsekvensene av Donald Trumps handelspolitikk, risikerer fastlandsindustrien å bli rammet fra en helt annen kant.

EU-kommisjonen skriver at unionen vil iverksette tiltak rettet mot alle land. Det innebærer at også Norge vil kunne rammes. Beskyttelsestiltakene er nå på et undersøkelsesstadium. Tollen utredes for å beskytte kraftkrevende industri i EU, som har slitt med høye strømpriser på kontinentet.

EU-kommisjonen skriver at den totale importen av metallproduktene har økt kraftig siden 2020. Kommisjonen mener at økningen skyldes «uforutsette utviklinger».

«Det finnes også tilstrekkelige bevis for at volumet og prisene på importen, som i betydelig grad underbyr prisene i EU, har forårsaket eller truer med å forårsake alvorlig skade på produsentene i EU», heter det i brevet fra desember.

Legeringer er materialer som består av to eller flere metaller. Norge vil være særlig utsatt for straffetoll på ferrolegeringer, ettersom Norge er en av verdens største produsenter av ferrosilisium.

Den kraftkrevende industrien har tyngdepunkter i Nord- og Vest-Norge, og det er fem selskaper som driver denne typen produksjon i landet. I 2023 sto Norge for hele 44 prosent av silisiumforbruket i EU.

Industrikonsernet Elkem er den største produsenten av silisium og ferrolegeringer i Norge og har rundt 1700 ansatte. De sier at de følger nøye med på situasjonen.

Vi jobber tett med våre berørte medlemsbedrifter og med myndighetene.

EU utreder toll mot Norge

En stolt tradisjon står for fall når Stortinget denne uka behandler flom- og skredmeldingen. Innstillingen som behandles tirsdag, åpner for bygging av vannkraftverk i vernede vassdrag. Store deler av Norges potensielle vannkraftproduksjon er allerede bygget ut, men 390 vassdrag har siden 1970-tallet hatt status som vernet. Den demningen brister altså når Ap, Sp, Frp, Høyre og KrF stemmer for å fjerne vernet. Begrunnelsen er at vi må tilpasse oss et klima som stiller høyere krav til beredskap mot flom og skred. Vannkraftverk spiller en viktig rolle som flomvern, fordi de kan regulere vannstanden ved store nedbørsmengder.

 har påpekt, går verken Ap, Sp, Frp, Høyre eller KrF bort fra vern av vassdrag i sine partiprogrammer. Men andre krefter ivrer for å svekke vernebestemmelsen. I en begeistret høringsuttalelse kommer kraftbransjens interesseorganisasjon Fornybar Norge med full støtte til ideen. Å bygge nytt i vernede vassdrag vil i de fleste tilfeller være mer lønnsomt enn å oppgradere eksisterende kraftverk. Det betyr ikke at det er en god idé. Norge har forpliktet seg til å verne 30 prosent av våre land- og havområder. Skal vi nå det målet, må myndighetene gjøre det vanskeligere å bygge ned natur. Det siste de bør gjøre, er å tømme verneinstituttet for innhold, slik stortingsflertallet legger opp til.

 i morgen, bærer navnet «Tryggare framtid – førebudd på flaum og skred». I det ligger en dobbel tragedie: Vi erkjenner for det første at vi ikke klarte å løse klimakrisa, og at vi derfor må omstille oss til nye livsbetingelser. For det andre krever klimatilpasning at vi ofrer enda mer av våre ville omgivelser, og at vi dermed forverrer naturkrisa. Vi tror det er mulig å nærme seg spørsmålet om beredskap uten å forkaste prinsippet om vern. Den ville naturen spiller nemlig en avgjørende rolle i samfunnets beredskap. Fremavlede kulturdyr er svake, ensartede og må passes på av mennesker. Ville dyr og planter klarer seg uten vår innsats. Beredskap handler ikke bare om å temme natur, men også om å bevare mangfoldet vi kommer til å trenge i møte med omskiftelige tider.

Å bygge i vernede vassdrag vil være lønnsomt.

Vernede elver er beredskap

Selvsagt kan Frp bli størst i valget

Fremskrittspartiet har gått forsiktig tilbake på målingene hittil i år. Akkurat som ventet, vil mange si. Helt siden Frp passerte Høyre på målingene i fjor, har de politiske kommentatorene spådd at situasjonen vil normalisere seg, og at Erna Solberg & Co. som blir største parti i valget i høst. Bookmakerne tenker i samme baner. Det er 56 prosents sjanse for at Erna Solberg blir statsminister i 2025, ifølge Kalshi. Bettingselskapet levner Sylvi Listhaug en sjanse på 25 prosent. Høyre har 41 prosents sjanse for å bli størst på Stortinget, mot Frps 33 prosent. Slike spådommer hviler på ideen om at Listhaug vil bli innhentet av «Vedum-effekten». Argumentet er slik: Senterpartiet vokste i et rasende tempo før valget i 2021. Da Sp ble større enn Ap på målingene, ble delegatene på Sp-landsmøtet så grepet av overmot at de utropte partileder Vedum til statsministerkandidat. Da snudde alt. Partiet falt jevnt og trutt fram mot valget, og fikk til slutt 13,5 prosent – halvparten så mye som Ap.

til å tro at Listhaug og Frp havner i samme fella. Først og fremst fordi sammenlikningen mellom Senterpartiet og Frp er elendig. Sp ledet over Ap på målingene i noen uker i 2021, og har aldri vært i nærheten av Ap i noe stortingsvalg. Siden årtusenskiftet har Frp vært større enn Høyre i lange perioder. Viktigere er det at Frp har blitt større enn Høyre på målingene som faktisk betyr noe: I to av de fem siste stortingsvalgene har Frp blitt større enn Høyre. Å late som om det er en anomali om Frp blir størst i 2025, er historieløst.

blir tradisjonelle konservative partier utfordret fra høyre av mer radikale alternativer. Suksessen til Alternativ for Tyskland, Nasjonal Samling i Frankrike og framfor alt Donald Trump er alle symptomer på et grunnleggende politisk stemningsskifte. Blir Frp størst i høst, vil partiet kunne få gjennomslag for flere av sine særstandpunkter, for eksempel å selge NRK, sende asylsøkere til Rwanda, fjerne formuesskatten og delprivatisere Vinmonopolet, Posten og Norsk Tipping. Det finnes ingen «politiske tyngdelover» som hindrer at det skjer.

Sammenlikningen mellom Sp og Frp er elendig.

Selvsagt kan Frp bli størst

Åse Brandvold

Det var ved årsskiftet at det ble kjent at Apple hadde publisert en reklamefilm på sine nettsider der lærere og rektorer i Oslo-skolen hyller Ipad som pedagogisk verktøy. Der fikk den ligge i halvannen uke før Utdanningsetaten ba Apple om å slette filmen.

Nå får direktør i Utdanningsetaten i Oslo Marte Gerhardsen honnør fra kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun.

«Dette virker som en fornuftig avgjørelse av Oslo kommune. Skoler og andre offentlige etater bør etter min mening unngå slike kommersielle markedsføringssamarbeid», skriver hun i en e-post til Klassekampen.

Det var Utdanningsetaten i Oslo som i sin tid la til rette for at Apple fikk spille reklamefilmen ved tre skoler i Oslo: Trosterud, Teglverket og Bogstad. Innspillingen har vært fulgt av kontrovers gjennom hele prosessen. Foreldre med barn på Trosterud skole protesterte da skolen sirkulerte et samtykkeskjema som la opp til at barneskoleelever måtte si fra seg vidtgående rettigheter til Apple.

skrive et leserinnlegg om saken, ble de kontaktet av Trosterud-rektor Lene Rønning-Arnesen, som ba dem la være å ytre seg i avisa. Rønning-Arnesen er blant dem som forteller begeistret om Ipad i den nå slettede reklamefilmen.

Da Klassekampen intervjuet Utdanningsetaten-sjef Marte Gerhardsen om saken onsdag, forsvarte hun først samarbeidet med Apple. Men dagen etter snudde hun altså 180 grader.

Kari Nessa Nordtun mener filminnspillingen er dobbelt problematisk: Den bruker barn på en problematisk måte, og den kan skape tvil om hvorvidt det offentlige opptrer upartisk i forbindelse med anskaffelser.

Fornuftig av Oslo å trekke reklame, sier Ap-Nordtun

Foreldreengasjementet ved Trosterud skole er sensasjonelt

Høsten 2023 overtok Pål Finstad ansvaret for en tredjeklasse ved Trosterud skole i Oslo. Utgangspunktet var kaotisk: Tre klasser var slått sammen til to. Flere av åtteåringene var dårlige til å lese og skrive, og mobbing var et stort problem. For å på bøte på situasjonen bestemte Finstad seg for å legge bort Ipaden i undervisningen. Han har tidligere hatt positive erfaringer med Ipad, men trodde elevene kunne ha nytte av forsøket. Han fikk både foreldre og elever med seg, og utbyttet kom raskt. Det ble roligere i klasserommet, og læringsresultatene tok seg opp. Før jul stakk klassen til Finstad av med førsteplass i skolens lesekonkurranse.

 pris på valget til Finstad. Kort tid etter at klassen la vekk Ipaden, mottok han en skriftlig advarsel. Rektor Lene Rønning-Arnesen skrev at det hele var «kritikkverdig og brudd på dine plikter som arbeidstaker å ikke bruke digitale læringsverktøy». Hun forklarte at skolen var forpliktet til å «teste ut ulike hypoteser knyttet til bruk av digitale læremidler». Om ikke Finstad innrettet seg, advarte hun, ville det få konsekvenser. Mange arbeidstakere ville nok gitt opp her, men ikke Pål Finstad. Sammen med åtte andre formulerte han et varsel om dårlig ledelse og arbeidsmiljø til Utdanningsetaten i Oslo. Som Klassekampen skrev lørdag, skulle det vise seg at det var hold i truslene fra rektor: Finstad får ikke fortsette i jobben ved Trosterud skole. Fra 6. januar må han møte på jobb ved en annen skole i byen.

 gikk tre fedre med barn i Finstads klasse ut mot beslutningen. «I denne avgjørelsen har de ikke hatt barna i fokus», sier Stojan Vranjesevic. Han snakker på vegne av mange. Over hundre foreldre med barn på skolen har skrevet under på et brev der de ber om at Finstad får beholde jobben. Et slikt foreldreengasjement er sensasjonelt på en skole der godt over halvparten av elevene er minoritetsspråklige. Ikke at det gjør inntrykk på Utdanningsetaten. Den utviser null tillit til den ansatte og bryter tvert med prinsippet om lærerens metodefrihet. I stedet for å respektere lærerens faglig begrunnede valg legger etaten til grunn rektors nidkjære digitaliseringstrang. Det er skammelig og minner ikke så reint lite om alle sakene hvor det er mobbeofferet – og ikke mobberen – som tvinges til å bytte skole når systemet har sviktet.

Hvem skal ut?

Den som vil forstå verden i 2025, må forstå Kina

«Den politiske himmel, verdenspolitisk sett, er skyfri i en grad som ikke har vært tilfellet på mange år», sa statsminister Gunnar Knudsen i Stortinget 17. februar 1914. Fem måneder seinere brøt første verdenskrig ut. Siden har Knudsens ulykksalige værmelding blitt stående som blinkende advarsel mot å begå storpolitiske spådommer. Likevel drister vi oss til å slå fast at utviklingen i forholdet mellom Kina og Vesten vil få avgjørende betydning for året som kommer. Nettopp fordi den politiske himmel virker alt annet enn skyfri, har vi viet størsteparten av avisa i dag til Kina. På de følgende sidene finner du blant annet Slavoj Žižeks og Yanis Varoufakis forslag til hvordan en moderne, radikal venstreside skal forholde seg til verdens mest folkerike diktatur. Du finner òg et ideologisk dypdykk i tenkningen til Xi Jinping. Den som vil forstå verden i 2025, må forstå Kina. Man må i det minste forsøke.

 til Kinas 2025 handler framfor alt om Donald Trumps comeback. Oppfølgeren er sjelden bedre enn originalen, og det er liten grunn til å tro at forholdet mellom USA og Kina bedrer seg. I valgkampen argumenterte Trump for straffetoll på 60 prosent på kinesiske varer. Selv om det neppe skjer, kan det bli en hard handelskrig. Kina kan nemlig svare med å legge hardt press på Trump. Selskaper som Apple og Tesla er helt avhengige av at kinesere bygger og kjøper produktene deres. Et marerittscenario er at konflikten eskalerer til militær konfrontasjon i Taiwan, Filippinene, Malaysia eller andre steder hvor Kina måtte ønske.

og forutsigbarhet – som til alle tider har vært grunnprinsippene i norsk utenrikspolitikk – er mangelvare i forholdet til Kina. Nobelprisen til Liu Xiaobo i 2010 medførte at Norge ble diplomatisk fryst ut av Beijing. Å reparere forholdet var Solberg-regjeringens hovedprioritet i utenrikspolitikken. Det lyktes, men få år seinere er det igjen uklart om Kina er venn eller fiende. Kina regnes som en av våre største trusler av Etterretningstjenesten, som samarbeider tett med amerikanske søstertjenester. Uansett hva Trump og Xi blir enige om de neste fire årene, er det sikkert at norske politikere må balansere på en stram line fra vest til øst.

Den som vil forstå verden, må forstå Kina.

Norge går på stram line

Så skjedde altså det umulige i Syria

Søndag skjedde det umulige. Assad-regimet i Syria kollapset, og ikke bare det: Opprørerne kunne ta hovedstaden Damaskus nærmest uten motstand. Det er sjokkerende at historien om Assad-dynastiet slutter på den måten. Fra 1970 til landet skled ut i borgerkrig i 2011, baserte regimet sin autoritet på et rikt nettverk av informanter. På alle gatehjørner og samfunnsnivåer hadde regimet rekruttert syrere som varslet oppover om tilløp til dissens. Slik fikk Assad-klanen oversikt og kontroll, mens vanlige syrere ble presset til å spionere på hverandre. Da den arabiske våren nådde Syria i 2011, spådde mange i Vesten at Bashar al-Assad ville bli styrtet raskt. I stedet slo han ned på demonstrasjonene med jernhånd, og klarte å klamre seg til makta. Siden har over en halv million mennesker mistet livet i en ufattelig brutal krig.

nå kollapser uten reell kamp, forteller først og fremst at Assad ikke lenger hadde noen som helst støtte i folket. Da det ble klart at Iran og Russland ikke lenger ville holde regimet kunstig i live, forsvant alt som måtte være igjen av kampvilje i hæren. Enn så lenge går maktovertakelsen fredelig for seg. I dagens avis forteller Ap-stortingsrepresentant Mani Hussaini, som selv er født i og levde sine første tolv år i Syria, om de sterke følelsene som virvles opp nå: «Det er uvirkelig for mange av oss som er født der, og en veldig stor glede over at en tyrann har falt.»

forstå gleden og sjokket til Hussaini. I dagene og ukene som kommer, er det verdt å holde fast ved forbløffelsen. De siste dagers uforutsigbare drama forteller at det er liten grunn til å være skråsikker på hvordan dette utvikler seg framover. HTS-militsen som til slutt styrtet Assad, har vokst ut av den islamistiske Al Qaida-bevegelsen. Kurdere, kristne og alawitter i Syria har all grunn til å være bekymret i dag, til tross for at HTS lover å beskytte landets minoriteter. Likeledes er det vanskelig å spå hvordan Assad-regimets fall vil påvirke maktforholdene i regionen. For å ta ett eksempel: Assad-regimet var blant Israels hovedfiender, men det er ikke opplagt at forholdet mellom Israel og Syria vil bedre seg nå. Noe vet vi, dog: Iran og Russland har mistet en meget viktig alliert i Midtøsten. Syrerne har mistet en diktator.

Sjokk i Syria

Anne Kari Hinna

Er Jonas Gahr Støre rett mann til å leia Ap? LO-familien er ikkje samde.

Etter å ha venta fleire timar gjekk LO-leiar Peggy Hessen Følsvik tysdag ettermiddag ut og støtta Jonas Gahr Støre som Ap-leiar. Offisielt står heile LO-familien bak støtta, men internt er det djup usemje om Støres framtid i LO.

Det stadfestar Torbjørn Bongo, som er forbundsleiar i LO-forbundet Noregs offisers- og spesialistforbund. Han er òg vararepresentant til det mektige LO-sekretariatet.

– Eg oppfattar at det går føre seg ein debatt, og at det er ulike syn internt i LO om kva som er det riktige. Me har heile spennvidda i LO, seier han.

Bongo er sjølv medlem av Ap, men som forbundsleiar har han ikkje ei meining om Støre er rett mann til å leia partiet.

Som forbundsleiar er Bongo mest oppteken av forsvarspolitikken. Der meiner han regjeringa har lytta, inkludert Støre.

– Er det også ulike meiningar i LO-sekretariatet?

– Me har ikkje diskutert sjølve spørsmålet. Eg vil tru at det er litt ulike syn også der, seier han.

Klassekampen har snakka med ei kjelde i toppen av LO som hevdar mange i LO-sekretariatet vil kasta Støre.

Det er ulike syn internt i LO om kva som er det riktige.

Splid i LO om Støre

Valgnederlaget må føre til nådeløs selvransakelse hos Demokratene

Donald Trump gjorde alle spådommer om et rekordjevnt valg til skamme og seiret på alle fronter. Han vant samtlige vippestater og fikk dessuten et flertall av alle stemmer. Den bragden har ingen republikaner klart siden 2004. 

Republikanerne har gjenerobret majoriteten i Senatet, trolig også i Representantenes hus. I sum har høyresida sikret seg solid folkelig mandat til å endre landets politiske kurs. 

. «Er det noen steder i landet der visepresident Harris gjorde det bedre enn Joe Biden i 2020?» spurte programleder Jake Tapper på CNNs valgsending i går. 

Svaret er rystende: Harris gjorde det dårligere enn forgjengeren i hvert eneste av USAs 3144 valgdistrikter.

nådeløs selvransakelse hos Demokratene. Skal partiet reise seg igjen, må det formulere en politisk fortelling som folk kjenner seg igjen i. 

En velgerundersøkelse Associated Press presenterte natt til i går, er et interessant sted å starte. Den viser at hele 61 prosent av velgerne tror at USA fortsatt har sine beste dager i vente. 

Det virker vel optimistisk, men for venstresida ligger det en viktig lærdom her: Når Demokratenes viktigste valgløfte er å hindre at USA går opp i fascismens flammer, er de dømt til å tape.

Dette betyr valget for Ukraina, Israel, Kina og resten av verden.

at partiet ventet til det siste med å sende det ubeskrevne bladet Kamala Harris ut i duell mot klodens mest berømte mann. Men nederlaget kan ikke reduseres til et personspørsmål: Demokratenes krise er en politisk krise. 

Det må føre til ­nådeløs selv­ransakelse.

Full krise for Demokratene

Denne uka er det 300 dager til stortingsvalget, og det er bare å innse at venstresida befinner seg i en mistrøstig situasjon. Erna Solbergs borgerlige allianse har hatt flertall på målingene siden sommeren 2022, men denne høsten har de passert en ny milepæl: På snittet av meningsmålingene som ble tatt opp i oktober, er Høyre og Fremskrittspartiet de to største partiene i Norge. Forrige gang det skjedde, var våren 2002.

og Sylvi Listhaug kan skåle nå, er det grunn til å dryppe malurt i begeret. Ett år etter at høyresida vant valget i nesten alle folkerike kommuner i fjor, knirker det borgerlige samarbeidet i byene. I Stavanger har ordføreren gått, og det borgerlige flertallet er borte. I nabobyen Sandnes har Frp og Høyre mistet flertallet, og de krangler stadig om hvem de skal samarbeide med. Også i Drammen har flertallet røket på grunn av utmelding. I Trondheim snudde det Høyre-­ledede byrådet seg til SV i stedet for Frp i forhandlingene om kommuneplan. I Oslo har konflikten pågått siden valget, da Venstre presset KrF ut i byrådsforhandlingene. Nå er samarbeidet igjen under press, etter at Høyre omgikk budsjettpartner Frp for å sikre flertall med Ap om et kostbart karbonfangstprosjekt.

 om disse borgerlige byfeidene får noen smitteeffekt på det borgerlige samarbeidet i Stortinget. Solbergs viktigste politiske arv er at hun forente høyrekreftene i én allianse. I motsetning til alle Høyre-ledere forut klarte hun å bygge en firepartibande, som attpåtil holdt ut gjennom åtte år i regjering. For Frp, Venstre og KrF var samarbeidet til tider pinefullt. Derfor vekslet de tre på å gå inn og ut av regjering. For Høyre var imidlertid Solberg-regjeringen en gullalder: I åtte år dro høyrekreftene i samme retning, med Erna Solberg som ubestridt anfører. Et borgerlig samarbeid i dag vil bli annerledes og vondere for Høyre. Én ting er at aksjesaken har svekket Solbergs autoritet, også i eget parti. Viktigere er det at Frp er jevnstore med Høyre. Listhaug kan ikke lenger akseptere at Høyre legger linja i avgjørende spørsmål som sykelønn, skatt, forsvar og helsepolitikk. Kanskje vil hun ikke engang godta at Erna Solberg blir statsminister.

For Høyre var Solberg-­regjeringen en gullalder.

Blått kaos

Regjeringen vil øke grensa for sosiale medier fra 13 til 15 år, men barna er der allerede som niåringer

Jonas Gahr Støre varslet onsdag at aldersgrensa for sosiale medier skal økes fra 13 til 15 år. Nå må man ha fylt 15 for å kunne godkjenne at sosiale medier innhenter personopplysninger. På sikt vil regjeringen innføre en hard aldersgrense, altså en som faktisk håndheves. I dag er et flertall av norske 

på sosiale medier. Det forteller alt om hvor fiktiv aldersgrensa er. Vi må videre fra et regime hvor mobbing, pornografisk innhold og voldsvideoer ligger og venter i lomma til de mest sårbare iblant oss.

aldersgrensegrep er en god begynnelse, men som Støre sier til VG, er dette en seig politisk materie: «Dette er store tekgiganter satt opp mot små barnehjerner. Vi vet at dette er en innsats i motbakke». Til gjengjeld har Støre noe tekselskapene mangler: støtte fra en samlet befolkning. En spørreundersøkelse Klassekampen gjennomførte i mai, viste at bare 15 prosent er imot å heve aldersgrensa. Aftenpostens Joakim Lund mener likevel at forslaget om ny aldersgrense er meningsløst fordi det ikke får noen konsekvenser når den brytes. Han mener regjeringen bør skrote ideen og heller vente til EU får på plass felleseuropeiske systemer for elektronisk aldersverifisering og fjerning av skadelig innhold.

tro på krafta i det nasjonale politiske fellesskapet enn Aftenpostens kommentator. «Barna har selvsagt lyst til å være der», skriver Lund skråsikkert. Men vet vi egentlig at det er indre drivkrefter som gjør at barn og ungdom flokker til Tiktok og Snapchat? Unge Høyre-leder Ola Svenneby, som støtter regjeringens forslag, argumenterer for det motsatte: Barn er ikke på sosiale medier fordi de ønsker det selv, hevder han, men fordi alle andre er der fra før. Nettopp fordi de ytre presskreftene virker så uovervinnelige, har det betydning at myndighetene nå sender et signal til barn og foreldre om at sosiale medier første og fremst er et onde. De siste årene har det vokst fram en politisk erkjennelse om at digitaliseringen ikke er en naturkraft, men en utvikling som krever aktiv politisk styring. Derfor er det all grunn til å forvente at regjeringen følges opp ukas lille nyhet med en kraftfull, bredsprekret politikk mot tekselskapenes kolonisering av barndommen.

En god start

Onsdag reiser Fremskrittspartiet-­leder Sylvi Listhaug til København. I tillegg til delegasjonen av Frp-kolleger reiser Listhaug nedover med norske journalister og en klar politisk agenda. Selv om Frp har kalt besøket en «studietur», levner kjøreruta liten tvil om formålet. Akkurat som da Listhaug i 2017 spaserte gjennom innvandrerbydelen Rinkeby i Stockholm med Medie-Norge og -Sverige på slep, reiser hun ut for å hilse hjem.

Listhaugs tur er Sølager, en institusjon der barn ned i tolvårsalderen holdes på lukket avdeling. Scenen er som skapt for å presentere Frps forslag om å senke den kriminelle lavalderen til 14 år. Videre skal Frp-delegasjonen møte folketingsrepresentant Bjørn Brandenborg, som har stått sentralt i arbeidet mot danske gjenger. Frp har alltid kviet seg for sammenlikninger med høyrepopulistiske partier i utlandet, enten de heter Sverigedemokraterna eller Dansk Folkeparti. Da passer det godt at Brandenborg tilhører Socialdemokratiet, som i seinere år har strammet inn integreringspolitikken radikalt. Listhaug skal òg besøke Danmark Statistikk, som publiserer krimstatistikk etter innvandrerbakgrunn. Et viktig poeng i Listhaugs fortelling om ungdomskriminalitet, er nettopp at politiet og Statistisk Sentralbyrå her hjemme tilbakeholder kunnskap om sammenhengen mellom kriminalitet og etnisitet.

 ungdomskriminalitet dominert den politiske dagsorden i Norge. Resultatet kan avleses på meningsmålingene, der Frp nå nærmer seg sitt historiske toppnivå fra femten år tilbake. Sylvi Listhaug puster Solberg og Støre i nakken, og på Nettavisens septembermåling ble Frp sågar største parti i landet. Som Klassekampen skrev i forrige uke, vil programkomiteen i Høyre stramme til innvandringspolitikken. Høyre snuser blant annet på ideen om å etablere asylsentre i utlandet. Det nytter lite at Venstre og KrF ønsker en mer liberal innvandringspolitikk når begge partier er ørsmå sammenliknet med sine blåblå allierte. Om borgerlig side vinner valget neste år, kan vi forvente at skruen strammes kraftig i innvandrings- og integreringspolitikken.

Sylvi Listhaug reiser ut for å hilse hjem.

Sylvi Listhaug har en plan

Da Hillary Clinton og Donald Trump møttes til tv-debatt før presidentvalget i 2016, skjedde noe selsomt på scenen. Debatten skulle framstå som et folkemøte, der håndplukkede velgere fikk stille spørsmål direkte til kandidatene. Hver gang Clinton gikk fram mot publikum, fulgte Trump etter. To dager i forveien hadde hele verden fått høre klippet der Trump skrøt av at han kunne beføle kvinner i skrittet hvis han ville. Nå sto Trump og pustet Clinton i nakken mens han stirret, avbrøt og skar grimaser. I ettertid angret Clinton på at hun ignorerte Trumps nærgående taktikk. Hun burde ha snudd seg, skrev hun i selvbiografien sin, stirret tilbake og snerret: «Fjern deg, ditt kryp, kom deg vekk! Jeg vet at du liker å skremme kvinner, men du klarer ikke å skremme meg.»

 har lite å angre på etter at hun natt til i går møtte Trump til sin første presidentdebatt. Hun hadde mye å tape på forhånd: Alle kjenner Trump fra før, men Harris er en ukjent substans for mange velgere. Hun svarte godt på spørsmål om økonomi, der Republikanerne i utgangspunkt har sakseierskap. I tillegg klarte hun å lokke fram Trumps verste fiende, hans eget ego. Harris oppfordret velgere til å møte opp når Trump taler og se selv hvordan folk drar før tida fordi seansen er så selvopptatt og kjedelig. Trump gikk rett på limpinnen. I stedet for å holde seg til innvandringsspørsmålet – en av Republikanernes desiderte vinnersaker – bablet han om at han har de mest utrolige folkemøtene «in the history of politics» og at migranter spiser hunder.

 som om Trump har mistet en viktig brikke i planen som sikret ham seier i 2016. Fortellingen den gang dreide seg om at den lille mann i USA var blitt offer for en sammensvergelse av fremmede makter, innvandrere og politiske eliter. I går virket han like besatt av fiendene (Kina, Harris, mediene og innvandrerne), men han fant sjelden plass til å snakke om interessene til vanlige amerikanere. Til tross for disse svakhetene er det grunn til å helle kaldt vann i blodet på den som tror at Harris kan spasere til seier. Etter den famøse debatten mellom Clinton og Trump i 2016, viste samtlige spørreundersøkelser at Clinton hadde vunnet overlegent. Det er en påminnelse om at ingenting bør tas på forskudd i høstens valg.

Uavgjort i USA

Aleksander Åsnes

Høyre får utenrikspolitisk strykkarakter av diplomatiforsker Iver B. Neumann.

Direktør Iver B. Neumann fra Fridtjof Nansens Institutt reagerer kraftig på at Høyre kritiserer Støre-regjeringens Midtøsten-politikk.

I mai anerkjente Norge formelt Palestina som stat, og i forrige uke kom svaret: Åtte norske utsendinger får diplomatstatusen inndratt av Israel. I etterkant har tidligere utenriksminister Ine Eriksen Søreide og Høyre-leder Erna Solberg argumentert for at Støre gjorde feil ved å anerkjenne Palestina. De mener tidspunktet for anerkjennelsen var feil.

Neumann, som blant annet har skrevet den norske utenrikstjenestens offisielle historie, mener Høyres stikk mot regjeringen truer norske interesser. Når Norges forhold til Israel er i krise, mener han det er nødvendig at de store partiene i landet opptrer samlet.

– For en liten stat er det imperativt at man har en samlet linje i utenrikspolitikken. Det er uklokt med tanke på våre nasjonale interesser at Høyre går ut og kritiserer en sånn filleting som timing, sier Neumann.

Neumann sier at Midtøsten-politikken er spesiell i norsk diplomati: Mens Norge vanligvis legger stor vekt på å holde seg inne med amerikanerne, fører vi her en politikk som bryter tvert med USAs ønsker.

– Det setter Norge i et dilemma fordi vi av moralske grunner er nødt til å føre en helt annen politikk enn USA.

– Hva risikerer Norge når vi ikke opptrer med samlet front her?

– Skal en liten stat hevde seg noenlunde i internasjonal politikk, kan den ikke tillate at stormaktene driver splitt og hersk internt. Da gjelder det å holde stillingen hjemme. USA har åpenbar interesse av at Norge fører en mer Israel-vennlig politikk.

Med et så høyt konflikt­nivå internasjonalt har vi rett og slett ikke råd til slik smålig krangel mellom partier.

Får stryk i diplomati

På fire år har det skjedd et seismisk skifte i partienes syn på kjernekraft

I november 1973 meldte Aftenposten med store bokstaver: «Kjernekraften blir vår fremtidige energikilde». Den kortvarige jom kippur-krigen måneden i forveien hadde doblet de globale drivstoffprisene, og nå rammet oljekrisa Norge med full tyngde. Over hele verden ble letingen etter nye energikilder et akutt politisk spørsmål.

«Fordi farene er så overdrevet», doserte Aftenpostens energireporter Håkon Lavik, var det ingen grunn til å trekke myndighetens plan i tvil: «Det første norske kjernekraftverk skal stå ferdig i 1982.»

ikke. Selv om Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen i 1974 utarbeidet detaljerte planer om kjernekraftverk i Oslofjord-­regionen, gjorde folkelig motstand og frykten for ulykker at framdrifta stoppet opp. Nådestøtet kom i 1986, da Stortinget slo fast at kjernekraft var uaktuelt som energikilde i Norge. Siden har ideen om kjernekraft i norsk politikk vært død som en sild.

Helt til 2023. Da gikk Fremskrittspartiet som første parti på Stortinget inn for at Norge burde børste støvet av de gamle kjernekraftambisjonene. Partiet skulle snart få følge av både KrF, Venstre og et noe mer nølende Høyre. I sommer oppnevnte Ap/Sp-regjeringen et utvalg som skal utrede kjernekraft.

I mange partier er skepsisen betydelig. Det skyldes dels at kjernekraft er ekstremt kostbart, dels at eventuell produksjon vil komme for seint til å innfri klimamålene Norge har satt seg. At selv Rødt nå vurderer å forkaste sin kategoriske motstand mot norsk kjernekraft, understreker likevel at vi står midt i et grunnleggende skifte.

 1970-tallet er det tunge, materielle forskyvninger som dytter partiene nærmere kjernekrafta.

Spesielt blant naturvernere og på venstresida har oppfatningen vært at nye kraftverk må basere seg på fornybare energikilder. Det utelukker kjernekraft. De betente konfliktene rundt vindkraft på land utfordrer denne tenkemåten. Vindkraft er en trussel mot viktige naturverdier, og serien av vindkraftprotester har gjort at utbyggingen har gått i stå.

Samtidig faller klima­gassutslippene altfor ­langsomt til at Norge skal nå målene våre. Ideen om at vi kan møte klima- og naturkrisa med mindre forbruk og lavere livsrytme er vakker, men det blir med drømmen.

I tillegg var det alltid en emosjonell komponent bak den norske kjernekraftmotstanden. I 1979 ble USA rammet av sin verste kjernekraftulykke noen gang, da en reaktortank på Three Mile Island var nær å eksplodere. Det skapte stor frykt og ble et vendepunkt i synet på risikoen. Tsjernobyl-katastrofen i 1986 gjorde enhver videre samtale om norsk kjernekraft umulig.

Ideen om kjernekraft har vært død som en sild

Nye kjerneverdier

Hva ligger bak den latterlige gode stemningen i Arendal?

I romanen «Nattskolen» beskriver Karl Ove Knausgård en scene der den fiktive fotografen Kristian Pedersen lar seg intervjue i forbindelse med en vernissasje i New York. Billettene ble revet bort på fire minutter, og 1200 ­stivpyntede ­gjester har møtt opp for å høre ­samtalen med verdens mest berømte ­kunstfotograf. På et tidspunkt kommenterer intervjueren at de fleste i våre dager tar bilder, men at ingen er like flinke som Pedersen. Da runger latteren gjennom salen.

«Det skulle så utrolig lite til», bemerker hoved­personen. «Ting folk aldri ville ha trukket på smilebåndet av privat, fikk dem til å briste ut i latter som publikum.»

er dette fenomenet tydeligere enn på Arendalsuka. I Knausgårds hjemby skal det forbløffende lite til for å få skuldrene til å riste nedover benkeradene. Som da Shifter-redaktør Lucas Haile Weldeghebriel under et intervju om KI avslørte at han hadde gitt fra seg bøttevis med personsensitiv informasjon til Chat GPT. Publikum begynte ikke bare å flire, latteren kom i bølge etter bølge. Weldeghebriel, som til da hadde virket nokså nervøs, kunne med ett senke ­skuldrene og konstatere at forestillingen var en suksess.

Alle som har vært på en standup-forestilling, vet hvor smertefullt det er når ingen ler. Stillhet etter en punchline så grusom at man kjenner flight-responsen bre seg i hele kroppen. For stakkaren som holder mikrofonen, er det direkte traumatisk.

 at det ligger strukturelle årsaker bak den latterlig gode stemningen i Arendal. En av dem er rett og slett at det er så mange arrangementer å velge blant. Deltakere må dagen lang må ta stilling til et svimlende dilemma: Fra klokka 09.00 til 10.00 i dag kan man velge mellom 36 ulike arrangementer. Når du ler, bekrefter du for deg selv og omverdenen at du ikke kastet bort tida ved å velge akkurat denne samtalen.

Et annet forhold som taler for å le, er rett og slett at Norge er et lite land. Selv om den snakkende klasse vokser, er den ikke større enn at folk kjenner hverandre. Dermed oppstår det vi kan kalle bryllupstale-effekten: Når halve salen kjenner dem som står på scenen, har de et sterkt ønske om at dette skal gå bra. Ingenting formidler denne heiagjeng-spiriten mer effektivt enn latter og smil.

forføringens kunst, og dens største synd er å prøve for hardt. Humoristens evige problem er at alle vet at de prøver å få oss til å le. Det øker fallhøyden. Når du derimot går på arrangementene «Innovasjon i offentlig innkjøp: En katalysator for bærekraftig utvikling» eller «Utfordringer med tverrsektoriell samhandling i norsk helsesektor» ligger det overhodet ingen forventning om at dette blir gøy.

Humoristens himmel

De borgerlige  ungdomspartiene har medvind fra alle kanter. De gikk massivt fram i fjorårets skolevalg, der Venstre, Høyre og Frp samlet fikk over halvparten av alle stemmer. På nettet har FpU-leder Simen Velle bygget opp en stor følgerskare, og Unge Høyre-leder Ola Svenneby klarer å sette politisk dagsorden både i moderpartiet og i Norge.

På Arendalsuka i dag får Velle og Svenneby selskap av Unge Venstre-leder Ane Breivik. Temaet for samtalen i Dagens Næringsliv-­teltet er at de alle tre har kastet seg inn i kamper for å bli nominert til Stortinget.

er det kun Simen Velle som er nærmest garantert å få plass på Stortinget neste år. Etter flere år med beinharde konflikter, skandaler og ekskluderinger har Oslo Frp desperat behov for nye, friske folk. For et parti som alltid har appellert mest til eldre deler av befolkningen, kan Velle dessuten tilføre Frp velgere de ellers ville gått glipp av.

Breivik og Svenneby må kjempe tappert for å vinne sine nominasjonskamper i henholdsvis Akershus og Oslo. At alle tre vil ta skrittet opp i voksenpolitikken er uansett interessant, spesielt når vi tar betraktning at ingen av ungdomspartilederne på venstresida planlegger det samme.

En viktig grunn til at Breivik, Svenneby og Velle regnes som reelle kandidater til Stortinget, er at de for lengst har sluttet å snakke som ungdomspolitikere. Men venstresidas unge holder seg til tradisjonelle ungdomssaker som studentboliger og fraværsgrense, er de unge blå opptatt av det som angår alle velgere. Ane Breiviks hovedsaker er narkotika og EU. Ola Svenneby profilerer seg som tilhenger av strengere innvandrings- og justispolitikk, mens Simen Velle sprenger sjangeren ved å være en erkeliberalistisk 

på utsida, bør være litt forsiktige med å klage så fælt over at venstresidas unge får seg arbeid utenfor partipolitikken. Er det én ting vi pleier å kritisere ungdomspolitikken for, er det at den fungerer som springbrett for lite jorda ungdom som vil opp og fram før de har fått ekte livserfaring. Den anklagen går venstresidas unge iallfall fri for nå.