Leder

Mange og sterke

Lars Vegstein

27. juni 1974 skapte 250 mennesker norsk historie på Universitetsplassen i Oslo. Modige og håpefulle ropte de ut sin enkle oppfordring: «Vær deg selv – elsk den du vil». Også i Bergen, Drøbak, Bodø og Trondheim ble pride markert på norsk for første gang den dagen. Tradisjonen skriver seg fra USA. I 1969 brøt det ut demonstrasjoner ved homobaren Stonewall i New York, der politiet over lengre tid hadde trakassert gjestene. Stonewall-opptøyene tente gnisten til den moderne skeive bevegelsen – som denne helga eksploderte i regnbueflagg, glitter og skeive kamprop i Oslo. Ifølge arrangøren deltok minst 100.000 mennesker. Det er bare tre år siden pridemarkeringen ble mål for et terrorangrep som kostet to mennesker livet. Angrepet minner om hvor viktig det er av at folk fyller gatene og demonstrerer at skeive ikke står alene.

«Ideen om at EU sto bak, er latterlig.»

Det har vært langt mellom de gode nyhetene i 2025. Derfor er bildene fra lørdagens pridefeiring i Budapest ekstremt gledelige. Mellom 100.000 og 200.000 deltok i det desidert største pridetoget i den ungarske hovedstaden noen gang. Dagen før truet statsminister Viktor Orbán med bøter på 6000 kroner til alle som deltar. Bakgrunnen er forbudet mot pride, som ble hastet gjennom den ungarske nasjonalforsamlingen i mars. Under dekke av hensynet til barn og sunne familieverdier åpnet parlamentet også for bruk av digital ansiktsgjenkjenning for å identifisere alle som bryter forbudet.

Folkemengden i Budapest knuser myten om at kampen for skeives rettigheter er drevet fram av maktelitene. Selv om historien viser det stikk motsatte, finnes det mange steder en forestilling om at frigjøringen av skeive er påtvunget ovenfra. Etter at markeringen i Budapest var avsluttet lørdag, søkte en ydmyket Orbán tilflukt i nettopp denne fortellingen: «Brussel utstedte en ordre om at det skulle være et pridearrangement i Budapest. Deres marionettpolitikere utførte ordren», sa han i en uttalelse gjengitt av avisen Magyar Nemzet. Ideen om at EU sto bak massemønstringen i Budapest, er latterlig. Omtrent like latterlig som Viktor Orbáns trussel om å straffe 100.000 mennesker fordi de sto opp for kjærligheten.

Leder

En farlig vending

«Vi har altfor lave skuldre i møte med denne krigen», sa folkerettsekspert Cecilie Hellestveit til Klassekampen i går. Hun viser ikke bare til bomber og missiler brukt i krigen mellom Iran og Israel og USA, men også til de øvrige problemene krigen skaper. Det internasjonale energibyrået har kalt krigen «den største forsyningsforstyrrelsen i historien til det globale oljemarkedet». Den rammer også produksjon av gjødsel, som påvirker verdens matproduksjon ganske direkte. Dessuten peker Hellestveit på et særlig farlig tilleggselement: at alle verdens atomvåpenmakter nå på en eller annen måte er involvert i konflikten. Paradoksalt nok har dessuten en konflikt som blant annet dreier seg om Irans evne til å utvikle atomvåpen, ført til diskusjoner i en rekke land om å tilslutte seg atommakter og øke atomarsenaler, stikk i strid med avtaler om ikke-spredning. Ifølge Norsar-forsker og ekspert på atomvåpen Kjølv Egeland var det nedrustningsavtalene på 1980-tallet som «var den kalde krigens slutt».

Mari Skurdal

Forut­sigbar katastrofe

Donald Trump har gitt myndighetene i Iran 48 timer til å gjenåpne Hormuzstredet. Hvis ikke truer han med å bombe alle landets kraftstasjoner. Foruten å utgjøre en åpenbar krigsforbrytelse – som burde tilintetgjøre enhver forestilling om at denne krigen er i det iranske folkets interesser – vil en slik manøver sannsynligvis også føre til en dramatisk eskalering av konflikten, med ringvirkninger langt utover Midtøsten. De færreste analytikere ser det nemlig som sannsynlig at Iran vil oppgi det som har vist seg å være et svært effektivt pressmiddel, og som ser ut til å ha skaffet dem overtaket i konflikten. Irans blokadeav Hormuzstredet var en helt forutsigbar respons på USA og Israels angrep. Nicolas Mulder, assisterende professor i historie ved Cornell-universitetet, skriver i Financial Times at Iran egentlig bare kopierer den taktikken de selv har blitt utsatt for gjennom USAs sanksjoner, ved å «forvandle en viktig flaskehals i verdens­økonomien til et våpen for å presse fienden til å deeskalere». Som Cecilie Hellestveit uttaler i dagens avis, vil konsekvensene av dette bli enorme, og millioner av mennesker kan i verste fall dø som følge av matmangel.

Ole Øyvind Sand Holth

Lov med litt ansten­dighet

Ifølge Grunnloven har monarkens ektefelle ingen konstitusjonell rolle i Norge. Kronprinsesse Mette-Marit kan aldri lede statsråd eller holde trontalen. Hennes bidrag til monarkiet er å føre det videre, ettersom «Berre barn av dronning eller konge, eller av nokon som sjølv har arverett, kan arve». Kriteriet for å bli dronning av Norge er verken plettfri vandel eller god dømmekraft i enhver situasjon, slik deler av pressen for tida gir inntrykk av. Dronning blir du om du er gift med kongen, og ettersom det etter fredagens NRK-intervju later til at kronprinsparet har alle intensjoner om å stå sammen i medgang og motgang i livet, blir Mette-Marit dronning av Norge om helsa holder. Omdømmeeksperter og politiske kommentatorer får øse seg opp over ubesvarte spørsmål så mye de vil, men så lenge vi er organisert som et monarki, blir kronprins Haakons kone dronning i riket. Fenomenet monarki kan man si mye om, men så lenge vi har det, er det en fordel om vi behandler menneskene som befolker institusjonen anstendig.

Mari Skurdal