Leder

Regimeskifte

Lars Vegstein

En sein februarkveld i 1946 sendte George Kennan et telegram hjem fra den amerikanske ambassaden i Moskva. Diplomatens melding spredte seg raskt i utenrikstjenesten, hvor den fikk kallenavnet «the long telegram»: Med sine 5000 ord var telegrammet det lengste i departementets historie. Men teksten skulle gå inn i historien av helt andre grunner. Kennan argumenterte for at sovjetmarxismen i sin natur var ekspansiv. Året før hadde Sovjet og USA nedkjempet Hitler sammen, men nå mente Kennan at fredelig sameksistens var utenkelig. Sovjets ledere var heldigvis «svært følsomme for maktas logikk», mente han. Derfor måtte USAs ledere møte trusselen østfra med en besluttsom «oppdemmingspolitikk» over hele jorda – uansett pris. Marshall-hjelpen og Nato var tidlige uttrykk for denne politikken, men i praksis hadde Kennan formulert grunnprinsippene for USAs utenriks­politiske strategi fram til 1990-åra.

«Det er ubehagelige likheter.»

I mai publiserte USAs utenriksdepartement artikkelen «The Need for Civilizational Allies in Europe». Det ville vært ahistorisk å gi artikkelen samme vekt som Kennans epokegjørende telegram, men det er ubehagelige likheter her. Artikkelforfatter Samuel Samson er 42 år gammel, akkurat som Kennan var i 1946. Han jobber i samme departement, og han argumenterer for en helt ny politikk i Europa. Problemet ligger ikke lenger i øst, men i vest: Sensur, masseinnvandring og avkristning vokser ukontrollert, spesielt i Frankrike, Storbritannia og Tyskland.

Dette idéuniverset kjenner vi godt, ikke minst fra USAs visepresident J.D. Vance. Samson tar imidlertid argumentet et skritt videre, og kaller Europas svik en direkte trussel mot USAs interesser: «Europas demokratiske forfall rammer ikke bare europeiske innbyggere, men i økende grad også USAs sikkerhet og økonomi». Implikasjonen varsler han allerede i tittelen: USAs ledere kan ikke sitte og se på at Europas herskende eliter river ned den vestlige kulturarven. Tvert imot må de gi sine «sivilisatoriske allierte» fornyet kraft. Caroline de Gruyter i EU Observer kaller Samsons tekst et eneste stort argument for regimeskifte i Europa. Uansett hvor bokstavelig vi skal lese signalene, framstår ideen om et transatlantisk interessefellesskap mer og mer som et farlig selvbedrag.

Leder

Skjebne­møte i Budapest

For to måneder siden rullet Donald Trump ut den røde løperen for Vladimir Putin på en amerikansk ­militærbase i Alaska. Toppmøtet mellom de to presidentene ble av mange sett på som en symbolsk seier for Putin, som ble sluppet inn igjen i varmen etter tre år med krig. Europeiske statsledere satte etterpå i gang en frenetisk møteaktivitet for å hindre det de fryktet ville bli Trumps knefall for Putin, og en avtale inngått over hodet på både dem selv og ukrainerne. I en fersk artikkel i Financial Times kommer det imidlertid fram at Trump under møtet ble rasende på Putin og truet med å storme ut da russeren bryskt avviste hans forslag om våpenhvile i bytte mot sanksjonslette. Dette skal også være forklaringen på hvorfor Trump de siste ukene har inntatt en langt mer konfronterende linje overfor den russiske presidenten. Trump har blant annet godkjent at USA gir Ukraina etterretning som lar dem angripe oljefelter dypt inne i Russland. Han har også forsøkt å presse India til å slutte å kjøpe russisk olje og sagt at han vurderer om Kyiv kan få benytte seg av de langtrekkende amerikanske Tomahawk-missilene, som Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj lenge har ønsket seg.

Ole Øyvind Sand Holth

A race to the bottom

I et innlegg i Dagens Næringsliv skriver NHO-sjef Ole Erik Almlid at Norge bør sette seg mål om å lage «verdens beste skattesystem». I det legger han både at skattene skal være lave, og at Stortinget må forplikte seg til å beholde skattenivået lavt over lang tid. Ifølge NHO-sjefen kan ikke Norge lenger betrakte skattesystemet isolert, «men må vurdere det i lys av et globalt kappløp om talenter, gründere og investorer». På godt norsk kan vi kalle dette a race to the bottom. Dersom skatt er eneste insentiv for etablering av næring, konkurrerer vi plutselig med skatteparadiser som knapt skattlegger noe som helst. Skatt er ikke et mål i seg selv, men et middel for å prioritere saker det er politisk flertall for. I Norge er vi for eksempel enige om at vi skal ha offentlig velferd som skoler, sykehus, trygd og kollektivtransport.

Mari Skurdal

Merkelig pris

I går ga Donald Trump CIA grønt lys til å gjennomføre operasjoner på venezuelansk jord. Eskaleringen kommer etter at marinefartøy fra USA har senket fem båter de hevder smuglet narkotika utenfor det søramerikanske landet. Aksjonene er i strid med folkeretten, men passer inn i en strategi overfor Venezuela som åpner for militær innblanding. Årets vinner av Nobels fredspris, opposisjonsleder Maria Corina Machado, har lenge agitert for at USA må forstå president Nicolás Maduros regime som et kriminelt narkotikakartell og behandle det deretter. Ifølge The New York Times har amerikansk etterretning undersøkt slike påstander og avvist dem. Det hindrer ikke Machado fra å gjenta slike anklager mot Maduro, slik hun også gjorde da hun i februar gjestet podkasten til Donald Trump jr., sønnen til USAs sittende president. Det fins knapt noen som har anerkjent valg­seieren Maduro innkasserte i fjor, og Machado må leve i skjul i sitt eget hjemland.

Mari Skurdal