Leder

Regimeskifte

Lars Vegstein

En sein februarkveld i 1946 sendte George Kennan et telegram hjem fra den amerikanske ambassaden i Moskva. Diplomatens melding spredte seg raskt i utenrikstjenesten, hvor den fikk kallenavnet «the long telegram»: Med sine 5000 ord var telegrammet det lengste i departementets historie. Men teksten skulle gå inn i historien av helt andre grunner. Kennan argumenterte for at sovjetmarxismen i sin natur var ekspansiv. Året før hadde Sovjet og USA nedkjempet Hitler sammen, men nå mente Kennan at fredelig sameksistens var utenkelig. Sovjets ledere var heldigvis «svært følsomme for maktas logikk», mente han. Derfor måtte USAs ledere møte trusselen østfra med en besluttsom «oppdemmingspolitikk» over hele jorda – uansett pris. Marshall-hjelpen og Nato var tidlige uttrykk for denne politikken, men i praksis hadde Kennan formulert grunnprinsippene for USAs utenriks­politiske strategi fram til 1990-åra.

«Det er ubehagelige likheter.»

I mai publiserte USAs utenriksdepartement artikkelen «The Need for Civilizational Allies in Europe». Det ville vært ahistorisk å gi artikkelen samme vekt som Kennans epokegjørende telegram, men det er ubehagelige likheter her. Artikkelforfatter Samuel Samson er 42 år gammel, akkurat som Kennan var i 1946. Han jobber i samme departement, og han argumenterer for en helt ny politikk i Europa. Problemet ligger ikke lenger i øst, men i vest: Sensur, masseinnvandring og avkristning vokser ukontrollert, spesielt i Frankrike, Storbritannia og Tyskland.

Dette idéuniverset kjenner vi godt, ikke minst fra USAs visepresident J.D. Vance. Samson tar imidlertid argumentet et skritt videre, og kaller Europas svik en direkte trussel mot USAs interesser: «Europas demokratiske forfall rammer ikke bare europeiske innbyggere, men i økende grad også USAs sikkerhet og økonomi». Implikasjonen varsler han allerede i tittelen: USAs ledere kan ikke sitte og se på at Europas herskende eliter river ned den vestlige kulturarven. Tvert imot må de gi sine «sivilisatoriske allierte» fornyet kraft. Caroline de Gruyter i EU Observer kaller Samsons tekst et eneste stort argument for regimeskifte i Europa. Uansett hvor bokstavelig vi skal lese signalene, framstår ideen om et transatlantisk interessefellesskap mer og mer som et farlig selvbedrag.

Leder

Mennes­kelig målestokk

I en passasje i romanen «Du er hjemme nå», gjengitt i denne ukas bokmagasin, skriver Per Petterson om hvordan ordet reform gikk fra å betegne framskritt og forbedring til det motsatte: «Tvert imot. Du frykta det ordet.» Det kan nok noen hver kjenne seg igjen i. Altfor mange reformer er i dag ensbetydende med sentralisering, byråkratisering eller de utsetter mennesker for forvirrende og endeløse prosesser under oppsyn av sjefer med master i endringsledelse. Samfunnet er blitt mer komplekst, og i takt med det har det blitt vanskeligere både å forstå og forandre. Vi vet knapt hvordan gjenstandene rundt oss er laget. Ja, selv språket vi omgir oss med, lyder ofte som oppstyltede fraser, og verre vil det bli etter hvert som kunstig intelligens tar over tekstproduksjonen.

Mari Skurdal

Don’t panic, organize!

Det fins en klassisk plakat arbeiderbevegelsen iblant trykker opp for å vise viktigheten av å stå sammen mot en sterk motstander. Den viser to bilder: Ett hvor en stor fisk jager en flokk små, og så et påfølgende hvor de små fiskene inntar formasjon så de ser ut som en enda større fisk og jager den store. Og så oppfordringen, i store bokstaver: «Don’t panic, organize!» Det er et fortrøstningsfullt budskap om at selv om vi er maktesløse hver for oss, så er vi sterke sammen. Arbeiderbevegelsens makt ligger i flertallet den utgjør, dersom den greier å organisere seg. Men organisering, det er det også andre som får til. Ser vi over pytten til USA, ser det dessverre ut til at det er Donald Trumps opposisjon som er i panikkmodus, mens fotfolkene bak hans Maga-bevegelse er vel organiserte. Trumps andre presidentperiode er resultat av langvarig planlegging, ikke minst fra innflytelsesrike Heritage Foundation.

Mari Skurdal

Politisk navnestrid

Hva skal man kalle stortingsflertallet som støtter Jonas Gahr Støres regjering? Et visdomsord fra folkeeventyrene sier at man ikke skal trette om navnet før barnet er født. Men en halv måned etter valget er navnedebatten i full gang, uten at de fem partiene har avklart en eneste politisk sak. Ap, SV og Sp nærer dyp skepsis mot merkelappen «tuttifrutti». Også i Klassekampens spalter er det advart mot å gå i fella og bruke et navn som signaliserer at Støre baserer seg på et kaotisk, lettvint og uforutsigbart flertall. Det rimer dårlig med bildet Ap ønsker å projisere av en regjering som styrer Norge trygt gjennom farlige tider. Noe av skepsisen skyldes nok «tuttifrutti»-begrepets opphav. Det ble først brukt av Aftenposten-kommentator Kjetil B.

Lars Vegstein