Leder

Regimeskifte

En sein februarkveld i 1946 sendte George Kennan et telegram hjem fra den amerikanske ambassaden i Moskva. Diplomatens melding spredte seg raskt i utenrikstjenesten, hvor den fikk kallenavnet «the long telegram»: Med sine 5000 ord var telegrammet det lengste i departementets historie. Men teksten skulle gå inn i historien av helt andre grunner. Kennan argumenterte for at sovjetmarxismen i sin natur var ekspansiv. Året før hadde Sovjet og USA nedkjempet Hitler sammen, men nå mente Kennan at fredelig sameksistens var utenkelig. Sovjets ledere var heldigvis «svært følsomme for maktas logikk», mente han. Derfor måtte USAs ledere møte trusselen østfra med en besluttsom «oppdemmingspolitikk» over hele jorda – uansett pris. Marshall-hjelpen og Nato var tidlige uttrykk for denne politikken, men i praksis hadde Kennan formulert grunnprinsippene for USAs utenriks­politiske strategi fram til 1990-åra.

«Det er ubehagelige likheter.»

I mai publiserte USAs utenriksdepartement artikkelen «The Need for Civilizational Allies in Europe». Det ville vært ahistorisk å gi artikkelen samme vekt som Kennans epokegjørende telegram, men det er ubehagelige likheter her. Artikkelforfatter Samuel Samson er 42 år gammel, akkurat som Kennan var i 1946. Han jobber i samme departement, og han argumenterer for en helt ny politikk i Europa. Problemet ligger ikke lenger i øst, men i vest: Sensur, masseinnvandring og avkristning vokser ukontrollert, spesielt i Frankrike, Storbritannia og Tyskland.

Dette idéuniverset kjenner vi godt, ikke minst fra USAs visepresident J.D. Vance. Samson tar imidlertid argumentet et skritt videre, og kaller Europas svik en direkte trussel mot USAs interesser: «Europas demokratiske forfall rammer ikke bare europeiske innbyggere, men i økende grad også USAs sikkerhet og økonomi». Implikasjonen varsler han allerede i tittelen: USAs ledere kan ikke sitte og se på at Europas herskende eliter river ned den vestlige kulturarven. Tvert imot må de gi sine «sivilisatoriske allierte» fornyet kraft. Caroline de Gruyter i EU Observer kaller Samsons tekst et eneste stort argument for regimeskifte i Europa. Uansett hvor bokstavelig vi skal lese signalene, framstår ideen om et transatlantisk interessefellesskap mer og mer som et farlig selvbedrag.

Leder

Å spille outsider

Mens England kunne juble for en plass i VM-semifinalen natt til søndag, har Nigel Farage antakelig andre ting å tenke på. For det koker i britisk politikk, og denne gangen er det Farage som er i hardt vær. Reform UK-lederen granskes etter å ha mottatt en uregistrert gave fra en kryptomilliardær. Da han nylig trakk seg som parlamentsmedlem, utløste han samtidig et suppleringsvalg i Clacton – et valg han selv har framstilt som en mulighet til å reinvaske navnet sitt. Det ser imidlertidikke ut til å gå helt etter planen. Etter at de største partiene i Westminster valgte å ikke stille kandidater, har Count Binface – en komiker med en søppelbøtte på hodet – blitt den mest omtalte utfordreren. Valget Farage håpet skulle bli en demonstrasjon av egen styrke, har i stedet blitt politisk satire. Det mest oppsiktsvekkende er imidlertid Farages uttalelse om at han stiller til valg for å «utfordre etablissementet».

Frigjø­ringen frigjør ingen

Ved slutten av ukas Nato-toppmøte i Ankara fikk Jonas Gahr Støre en revolver i gave fra Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan. Den blir neppe avfyrt, men revolveren er ladet med tung symbolikk: Det altoverskyggende temaet er kravet om at medlemslandene må bruke mer penger på våpen. På 2010-tallet krevde Donald Trump at europeerne skulle bruke 2 prosent av BNP på forsvar. Så økte han kravet til 4 prosent, før det i fjor ble jekket opp til 5 prosent innen 2035. Fortsetter trenden, kan vi fort ende i samme opprustningsfart som i de mest intense fasene av den kalde krigen. Da kunne forsvarsbudsjettene ligge godt over 6 prosent av BNP. Norge er et av landene som nå sluser mest penger inn i forsvar, til forkleinelse for alle andre budsjettposter.

Demo­kratisk stresstest

I et tv-intervju tirsdag kveld kunngjorde Marine Le Pen at hun stiller som kandidat til presidentvalget i Frankrike om ni måneder. Det skjer på tross av at hun kan måtte drive valgkamp med fotlenke. I mars 2025 ble nemlig Nasjonal Samling-leder Le Pen idømt fire års fengsel for å ha misbrukt EU-midler. Videre ble toppolitikeren fratatt retten til å stille til valg i fem år. Men i ankesaken denne uka ble straffen i så stor grad redusert at veien igjen er åpen for å kjempe om presidentembetet. Samtidig, over kanalen, granskes Reform UK-leder Nigel Farage for å ha mottatt pengegaver, og denne uka trakk han seg fra Underhuset.