Leder

Regimeskifte

En sein februarkveld i 1946 sendte George Kennan et telegram hjem fra den amerikanske ambassaden i Moskva. Diplomatens melding spredte seg raskt i utenrikstjenesten, hvor den fikk kallenavnet «the long telegram»: Med sine 5000 ord var telegrammet det lengste i departementets historie. Men teksten skulle gå inn i historien av helt andre grunner. Kennan argumenterte for at sovjetmarxismen i sin natur var ekspansiv. Året før hadde Sovjet og USA nedkjempet Hitler sammen, men nå mente Kennan at fredelig sameksistens var utenkelig. Sovjets ledere var heldigvis «svært følsomme for maktas logikk», mente han. Derfor måtte USAs ledere møte trusselen østfra med en besluttsom «oppdemmingspolitikk» over hele jorda – uansett pris. Marshall-hjelpen og Nato var tidlige uttrykk for denne politikken, men i praksis hadde Kennan formulert grunnprinsippene for USAs utenriks­politiske strategi fram til 1990-åra.

«Det er ubehagelige likheter.»

I mai publiserte USAs utenriksdepartement artikkelen «The Need for Civilizational Allies in Europe». Det ville vært ahistorisk å gi artikkelen samme vekt som Kennans epokegjørende telegram, men det er ubehagelige likheter her. Artikkelforfatter Samuel Samson er 42 år gammel, akkurat som Kennan var i 1946. Han jobber i samme departement, og han argumenterer for en helt ny politikk i Europa. Problemet ligger ikke lenger i øst, men i vest: Sensur, masseinnvandring og avkristning vokser ukontrollert, spesielt i Frankrike, Storbritannia og Tyskland.

Dette idéuniverset kjenner vi godt, ikke minst fra USAs visepresident J.D. Vance. Samson tar imidlertid argumentet et skritt videre, og kaller Europas svik en direkte trussel mot USAs interesser: «Europas demokratiske forfall rammer ikke bare europeiske innbyggere, men i økende grad også USAs sikkerhet og økonomi». Implikasjonen varsler han allerede i tittelen: USAs ledere kan ikke sitte og se på at Europas herskende eliter river ned den vestlige kulturarven. Tvert imot må de gi sine «sivilisatoriske allierte» fornyet kraft. Caroline de Gruyter i EU Observer kaller Samsons tekst et eneste stort argument for regimeskifte i Europa. Uansett hvor bokstavelig vi skal lese signalene, framstår ideen om et transatlantisk interessefellesskap mer og mer som et farlig selvbedrag.

Leder

Må granskes

I går ble det tidligere diplomatparet Mona Juul og Terje Rød-Larsen siktet for grov korrupsjon og medvirkning til grov korrupsjon. Samme siktelse har Økokrim tatt ut mot tidligere statsminister Thorbjørn Jagland. Siktelsen er alvorlig. Grov korrupsjon straffes med fengsel i inntil ti år. Det er bra at Økokrim med sine vide fullmakter etterforsker samfunnstoppene som har hatt økonomiske bånd med milliardæren Jeffrey Epstein. Samtidig må også andre sider ved kontakten undersøkes, og ikke minst hvorfor Utenriksdepartementet ikke har grepet inn, til tross for varsler og kritikk fra Riksrevisjonen.

Hilsen fra barnehagen

I slutten av januar fikk kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) et brev. Bak brevet sto en rekke organisasjoner, blant dem Redd Barna, Foreldreopprøret og flere fagforeninger. Brevet inneholdt et varskorop om bemannings­situasjonen i norske barnehager. Til TV 2 understreker nestleder i Utdannings­forbundet Ann Mari Milo Lorentzen at det ikke bare er foreldrene som er bekymret. Også de som er på jobb for barna, slår alarm. De trekker fram en undersøkelse fra 2025 som det er grunn til å stoppe opp ved.

Et varsko til oss alle

Det amerikanske justisdepartementet har sluppet 3,5 millioner filer fra etterforskingen av milliardæren Jeffrey Epstein. Likevel er omtrent halvparten av filene fortsatt unntatt offentlighet. Hva skiller det som er frigitt fra det som holdes tilbake? Det vet vi ikke. Filene er åpenbart ikke holdt tilbake for å beskytte identiteten til ofrene i saken, for mange av dem var lett gjenkjennbare på bilder og med navn i materialet som ble delt med allmennheten forrige fredag. Ettersom det er Donald Trumps administrasjon som nå styrer Justisdepartementet, går spekulasjonene høyt på internett om hvorvidt den holder tilbake dokumenter som inkriminerer den amerikanske presidenten. Som Epstein-filene har vist, kan privat kommunikasjon mellom mektige mennesker være politisk sprengstoff. Nettopp derfor bør vi bekymre oss langt mer enn vi gjør for hvem som har tilgang til våre hverdagslige meldingsutvekslinger.