Leder

Regimeskifte

Lars Vegstein

En sein februarkveld i 1946 sendte George Kennan et telegram hjem fra den amerikanske ambassaden i Moskva. Diplomatens melding spredte seg raskt i utenrikstjenesten, hvor den fikk kallenavnet «the long telegram»: Med sine 5000 ord var telegrammet det lengste i departementets historie. Men teksten skulle gå inn i historien av helt andre grunner. Kennan argumenterte for at sovjetmarxismen i sin natur var ekspansiv. Året før hadde Sovjet og USA nedkjempet Hitler sammen, men nå mente Kennan at fredelig sameksistens var utenkelig. Sovjets ledere var heldigvis «svært følsomme for maktas logikk», mente han. Derfor måtte USAs ledere møte trusselen østfra med en besluttsom «oppdemmingspolitikk» over hele jorda – uansett pris. Marshall-hjelpen og Nato var tidlige uttrykk for denne politikken, men i praksis hadde Kennan formulert grunnprinsippene for USAs utenriks­politiske strategi fram til 1990-åra.

«Det er ubehagelige likheter.»

I mai publiserte USAs utenriksdepartement artikkelen «The Need for Civilizational Allies in Europe». Det ville vært ahistorisk å gi artikkelen samme vekt som Kennans epokegjørende telegram, men det er ubehagelige likheter her. Artikkelforfatter Samuel Samson er 42 år gammel, akkurat som Kennan var i 1946. Han jobber i samme departement, og han argumenterer for en helt ny politikk i Europa. Problemet ligger ikke lenger i øst, men i vest: Sensur, masseinnvandring og avkristning vokser ukontrollert, spesielt i Frankrike, Storbritannia og Tyskland.

Dette idéuniverset kjenner vi godt, ikke minst fra USAs visepresident J.D. Vance. Samson tar imidlertid argumentet et skritt videre, og kaller Europas svik en direkte trussel mot USAs interesser: «Europas demokratiske forfall rammer ikke bare europeiske innbyggere, men i økende grad også USAs sikkerhet og økonomi». Implikasjonen varsler han allerede i tittelen: USAs ledere kan ikke sitte og se på at Europas herskende eliter river ned den vestlige kulturarven. Tvert imot må de gi sine «sivilisatoriske allierte» fornyet kraft. Caroline de Gruyter i EU Observer kaller Samsons tekst et eneste stort argument for regimeskifte i Europa. Uansett hvor bokstavelig vi skal lese signalene, framstår ideen om et transatlantisk interessefellesskap mer og mer som et farlig selvbedrag.

Leder

Byrå­kratisk drøm­me­slott

Å ha visjoner og langsiktige mål er vel og bra, men i politikken koker alt ned til om du klarer å bevege verden ut fra de betingelsene som foreligger her og nå. Norge står i dag utenfor EU, i likhet med Storbritannia, Sveits og Island, og politikerne håndhever landenes interesser ut fra det som er bestemt av et folkelig votum. Svaret er ulike allianser og samarbeidsforhold som styrker forsvaret og sikkerheten. Sammenlikner en ulike lands bidrag til Ukrainas forsvarskamp, er det for eksempel nordeuropeiske land, Storbritannia, Norge, Nederland, Danmark, Sverige og Tyskland, som nå leder an. Det er ikke åpenbart at forsvaret av Ukraina hadde blitt sterkere hvis all forsvars- og sikkerhetspolitikk var underordnet Brussel. Likevel er det en klokkertro i EU-systemet på at det eneste saliggjørende er tettest mulig integrasjon på alle områder. Som en utopi i Det kommunistiske manifestet ligger det et endelig mål der framme om den skinnende, perfekte superstaten.

Bjørgulv Braanen

Redde for sannheten

De Oscar-vinnende dokumentarfilmskaperne Yuval Abraham og Rachel Szor risikerer nå å miste sine israelske statsborgerskap. Årsaken er at de har lagd en film som dokumenterer den israelske hærens ringeakt for sivile liv i sin krigføring på Gazastripa. Den israelske kulturministeren Miki Zohar skrev på X at «Jeg vil handle umiddelbart for å inndra statsborgerskapet til disse avskyelige filmskaperne for forræderi mot staten». Han kaller dem landssvikere og sier at «ytringsfriheten ikke er en tillatelse til å forråde staten». Slik det framgår av vår kultursak i dag, vil han også identifisere og etterforske de anonyme militære kildene som snakker i filmen. De forteller om bruk av kunstig intelligens i utvelgelse av mål og om stor aksept for sivile tilleggsdrap.

Mari Skurdal

På tilliten løs

Fredag sa barne- og familieminister Lene Vågslid (Ap) at hun vil redegjøre i Stortinget om tiltak mot kriminelle aktører i barnevernet. Det er på høy tid. Allerede i mai fikk Barne- og familiedepartementet beskjed om at kriminelle aktører hadde etablert seg i flere barnevernsforetak på Østlandet. Funnet skriver seg fra en rapport laget av A-krimsenteret i Tønsberg, som sporer kriminelle koblinger til 16 ulike barnevernsforetak i Sør-Øst politidistrikt. I rapporten beskriver A-krimsenteret at eiere og daglige ledere som selv er involvert i kriminalitet, har ansatt andre kriminelle fra sitt nettverk. Dermed er det stor sannsynlighet for at offentlige velferdsmidler har havnet i kriminelle pengestrømmer og på den måten finansierer mer kriminalitet. Statsråden må nå svare på en rekke vanskelige spørsmål.

Lars Vegstein