Leder

Regimeskifte

En sein februarkveld i 1946 sendte George Kennan et telegram hjem fra den amerikanske ambassaden i Moskva. Diplomatens melding spredte seg raskt i utenrikstjenesten, hvor den fikk kallenavnet «the long telegram»: Med sine 5000 ord var telegrammet det lengste i departementets historie. Men teksten skulle gå inn i historien av helt andre grunner. Kennan argumenterte for at sovjetmarxismen i sin natur var ekspansiv. Året før hadde Sovjet og USA nedkjempet Hitler sammen, men nå mente Kennan at fredelig sameksistens var utenkelig. Sovjets ledere var heldigvis «svært følsomme for maktas logikk», mente han. Derfor måtte USAs ledere møte trusselen østfra med en besluttsom «oppdemmingspolitikk» over hele jorda – uansett pris. Marshall-hjelpen og Nato var tidlige uttrykk for denne politikken, men i praksis hadde Kennan formulert grunnprinsippene for USAs utenriks­politiske strategi fram til 1990-åra.

«Det er ubehagelige likheter.»

I mai publiserte USAs utenriksdepartement artikkelen «The Need for Civilizational Allies in Europe». Det ville vært ahistorisk å gi artikkelen samme vekt som Kennans epokegjørende telegram, men det er ubehagelige likheter her. Artikkelforfatter Samuel Samson er 42 år gammel, akkurat som Kennan var i 1946. Han jobber i samme departement, og han argumenterer for en helt ny politikk i Europa. Problemet ligger ikke lenger i øst, men i vest: Sensur, masseinnvandring og avkristning vokser ukontrollert, spesielt i Frankrike, Storbritannia og Tyskland.

Dette idéuniverset kjenner vi godt, ikke minst fra USAs visepresident J.D. Vance. Samson tar imidlertid argumentet et skritt videre, og kaller Europas svik en direkte trussel mot USAs interesser: «Europas demokratiske forfall rammer ikke bare europeiske innbyggere, men i økende grad også USAs sikkerhet og økonomi». Implikasjonen varsler han allerede i tittelen: USAs ledere kan ikke sitte og se på at Europas herskende eliter river ned den vestlige kulturarven. Tvert imot må de gi sine «sivilisatoriske allierte» fornyet kraft. Caroline de Gruyter i EU Observer kaller Samsons tekst et eneste stort argument for regimeskifte i Europa. Uansett hvor bokstavelig vi skal lese signalene, framstår ideen om et transatlantisk interessefellesskap mer og mer som et farlig selvbedrag.

Leder

Står vi foran under­gangen?

Denne uka lanserte politisk influenser og skiinstruktør Sindre Wiig Nordby dokumentarfilmen «Hvor blir’e av penga?» på Gimle kino i Oslo. Den handler om at staten eser ut, om feilslått energipolitikk og offentlig sløseri. Til Minerva har Nordby fortalt at målet med filmen er å sette agenda foran valget, og det gjør han med en fortelling han langt fra er aleine om. I Norge har det de siste årene vokst fram en rekke politiske påvirkere som får stort gjennomslag med en sterkt ideologisk fortelling om at Norge er på vei inn i forfallet. Årsaken er for stor oljepengebruk, for høyt skattenivå, for stor offentlig sektor og utarming av alle dem som har initiativ og skaperevne. De har stort gjennomslag i sosiale medier og dominerer det norske podkast-universet.

The art of the deal

I sommer avslørte den britiske avisa Financial Times at konsulentselskapet Boston Consulting Group på oppdrag fra en gruppe israelske forretningsmenn har skissert innbydende framtidsscenarioer for Gaza. Opp av dagens utbombede enklave skulle det reise seg høyhus, kunstige øyer, frihandelssoner og datasentre for amerikansk og israelsk tekbransje. Powerpoint-presentasjonen Financial Times trykket faksimiler fra, viste et Dubai-lignende samfunn ikke så langt unna den KI-genererte videoen USAs president Donald Trump la ut i sosiale medier tidligere i år. Framtida for Gaza var løfterik i presentasjonen. Vel, løfterik for alle andre enn de to millionene palestinere som bor der i dag. Boston Consulting Groups visjon var å flytte store deler av dem til nye områder, i bytte mot mat og husly. I går fulgte Financial Times opp sommerens avsløring.

Visste ikke?

«Jeg lurer på om Etikkrådet bruker internett i det hele tatt», sa historieprofessor ved Universitetet i Oslo, Toufoul Abou-Hodeib, til Klassekampen tidligere i sommer. Hun er én av akademikerne i gruppa Historikere for Palestina som har brukt fritida si på å undersøke de israelske selskapene det norske Oljefondet har investert i. Til sammen dreier det seg om 65 selskaper, så arbeidet har vært overkommelig. De fleste selskapene har dessuten åpne hjemmesider hvor de skriver at de har tjent gode penger på Gaza-krigen og eiendomsutvikling i okkuperte områder. Historikerne samlet sine funn i en rapport de sendte til Finansdepartementet, Norges bank og Oljefondet. Så ble det stille, helt til Aftenposten denne uka slo opp et av funnene i rapporten.