Leder

For lik med forlik

Lars Vegstein

Etter at Senterpartiet forlot regjeringen, er det som om Arbeiderpartiet er seg selv igjen. Trøstesløse målinger, personalproblemer og politisk fomling virket som den nye normalen, men så kom januar 2025. I løpet av noen hektiske dager utrettet statsminister Støre det ene mirakelet etter det andre: Han løste strømpriskrisa, sikret forholdet til EU og brakte Jens Stoltenberg tilbake til livet som Ap-politiker. Med handlekrafta kom også velgerne tilbake. Ap ligger nå med et snitt på 28,5 prosent på målingene (mot 17,2 prosent i desember), og rødgrønt flertall er innen rekkevidde.

«Arbeiderpartiet flyr litt vel høyt.»

Mange på venstresida har kjent på en lettelse over at ørnen blant partiene er på vingene igjen. Men i SV, Senterpartiet og Rødt er det òg en følelse at Arbeiderpartiet flyr litt vel høyt. Noe av det første finansminister Stoltenberg gjorde etter sitt comeback, var å invitere alle partier til et bredt forlik om skattepolitikken. Siden har mønsteret gjentatt seg: I forhandlingene om klimameldingen, den nye barnehageloven, ruspolitikken og i håndteringen av EUs fjerde energimarkedspakke inviterer Ap sine hovedmotstandere på høyresida med på tverrpolitiske forlik. Det er ikke vanskelig å forstå rasjonaliteten bak denne handlemåten. Når Ap får Høyre med på forlik, styrkes inntrykket av et styringsparti som holder Norge samlet i urolige tider. Faren er at forskjellene mellom høyre- og venstresida blir usynlige for velgerne i høst.

Det er verdt å minne om at Ap, Sp, SV, Rødt og MDG har 100 av 169 mandater i Stortinget. Ap kan bygge flertall sammen med partiene som heller vil ha Støre og Stoltenberg enn Listhaug og Solberg i regjering. Etter valgseieren i 2021 undervurderte Jonas Gahr Støre de politiske forskjellene på rødgrønn side. Resultatet ble at SV brøt ut av regjeringssamtalene, og at Støre ikke fikk flertallsregjeringen han ville ha. Denne uka er det 100 dager igjen til valget. Nytt av året er det at Støre vil være avhengig av Rødt for å få flertall. Det blir altså ikke lettere enn i 2021 å bygge en politisk plattform på rødgrønn side. Om Ap binder seg til blårøde forlik om skatt, klima og velferd allerede før valget, kan det bli helt umulig.

Leder

Et trist valg

Tirsdagens parlamentsvalg i Israel ble av mange beskrevet som tillitsvotum over statsminister Benjamin Netanyahu, som har ledet landet gjennom en av de mest turbulente periodene i landets historie. Dette var sjansen til å kvitte seg med mannen som er tiltalt for korrupsjon i Israel, som ignorerte advarslene om et forestående Hamas-angrep i oktober 2023, og som er etterlyst av den internasjonale straffedomstolen for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten på grunn av krigføringen i Gaza, der Israel har drept 74.000 palestinere og gjort uopprettelig skade på landets internasjonale omdømme. For alle som håpet på et oppgjør med denne arven, må valgresultatet være en gigantisk skuffelse. Riktignok vant ikke Netanyahus koalisjon noe reint flertall, men partiet hans, Likud, forblir det største i nasjonalforsamlingen, og Netanyahus koalisjon ble større enn den jødiske opposisjonen som har gått sammen for å kvitte seg med ham. Resultatet blir en periode med vanskelige regjeringsforhandlinger, en øvelse Netanyahu er kjent for å mestre bedre enn de fleste. Om han klarer å holde på makta også denne gangen, er fortsatt usikkert, men det er uansett Netanyahu som skal lede landet fram til noen finner en løsning. Flere eksperter spår nå at han vil benytte denne overgangsperioden til å gjennomføre nye, massive angrep mot Iran, noe som kan kaste Midtøsten ut i enda større kaos. Det mest tragiske av alt er likevel at muligheten for å kvitte seg med Netanyahu ligger vid åpen.

Ole Øyvind Sand Holth

En fornuftig oppringing

Statsminister Jonas Gahr Støre og Finlands president Alexander Stubb hadde tirsdag en lengre telefonsamtale med Russlands president Vladimir Putin. Samtalen, som handlet om krigen i Ukraina og fulgte opp toppmøtet i Oslo forrige uke, har vakt både ros og kritikk. Mens Danmarks statsminister Mette Frederiksen sier hun er «veldig skeptisk til dette norske og finske egeninitiativet», har andre – både forskere og politikere – rost statslederne for å opprette en diplomatisk direktelinje til Moskva. Støre forsvarer initiativet med at «USA kan ikke være den eneste stemmen». Han målbærer en frustrasjon mange europeere kjenner på, som har blitt stående på utsida når USA og Russland møtes for å gjøre opp en krig på deres kontinent. Til sjuende og sist er det Europa som må håndtere den sluttavtalen for krigen som før eller seinere vil komme, både diplomatisk og institusjonelt. Da kan det være lurt å ha noen egne kanaler inn til Kreml.

Mari Skurdal

Smålig!

I Kultur- og likestillingsdepartementets del av statsbudsjettet for 2027, under Kap. 32, post 75, «Tilskudd til litteraturhus, kunstscener og kompanier m.m.» fylles kolonnene opp med gode formål som får sine budsjettposter justert opp i tråd med prisstigningen. Men én rubrikk står blank. Protestfestivalen i Kristiansand, den ukuelige motstrømsfestivalen, mister den årlige støtta, som i fjor var på 380.000 kroner. Alt er borte vekk. Den eneste andre posten i det samme kapittelet som er fjernet, er «Designtreff Beyond Risør».

Bjørgulv Braanen