Leder

For lik med forlik

Etter at Senterpartiet forlot regjeringen, er det som om Arbeiderpartiet er seg selv igjen. Trøstesløse målinger, personalproblemer og politisk fomling virket som den nye normalen, men så kom januar 2025. I løpet av noen hektiske dager utrettet statsminister Støre det ene mirakelet etter det andre: Han løste strømpriskrisa, sikret forholdet til EU og brakte Jens Stoltenberg tilbake til livet som Ap-politiker. Med handlekrafta kom også velgerne tilbake. Ap ligger nå med et snitt på 28,5 prosent på målingene (mot 17,2 prosent i desember), og rødgrønt flertall er innen rekkevidde.

«Arbeiderpartiet flyr litt vel høyt.»

Mange på venstresida har kjent på en lettelse over at ørnen blant partiene er på vingene igjen. Men i SV, Senterpartiet og Rødt er det òg en følelse at Arbeiderpartiet flyr litt vel høyt. Noe av det første finansminister Stoltenberg gjorde etter sitt comeback, var å invitere alle partier til et bredt forlik om skattepolitikken. Siden har mønsteret gjentatt seg: I forhandlingene om klimameldingen, den nye barnehageloven, ruspolitikken og i håndteringen av EUs fjerde energimarkedspakke inviterer Ap sine hovedmotstandere på høyresida med på tverrpolitiske forlik. Det er ikke vanskelig å forstå rasjonaliteten bak denne handlemåten. Når Ap får Høyre med på forlik, styrkes inntrykket av et styringsparti som holder Norge samlet i urolige tider. Faren er at forskjellene mellom høyre- og venstresida blir usynlige for velgerne i høst.

Det er verdt å minne om at Ap, Sp, SV, Rødt og MDG har 100 av 169 mandater i Stortinget. Ap kan bygge flertall sammen med partiene som heller vil ha Støre og Stoltenberg enn Listhaug og Solberg i regjering. Etter valgseieren i 2021 undervurderte Jonas Gahr Støre de politiske forskjellene på rødgrønn side. Resultatet ble at SV brøt ut av regjeringssamtalene, og at Støre ikke fikk flertallsregjeringen han ville ha. Denne uka er det 100 dager igjen til valget. Nytt av året er det at Støre vil være avhengig av Rødt for å få flertall. Det blir altså ikke lettere enn i 2021 å bygge en politisk plattform på rødgrønn side. Om Ap binder seg til blårøde forlik om skatt, klima og velferd allerede før valget, kan det bli helt umulig.

Leder

Ordre fra USA

Dropp rettsprosessen mot Jair Bolsonaro, eller merk konsekvensene: Det var nærmest slik man kunne tolke USAs president Donald Trump brev med en tolltrussel på 50 prosent til Brasils president Lula Da Silva onsdag forrige uke. Han listet riktignok opp flere grunner til at han ville innføre en så høy toll på varer fra Brasil. Men brevet til Lula, som han publiserte selv på Truth Social, var innledet med den pågående retts­saken mot Bolsonaro. Trump mener det foregår en «heksejakt» mot høyre­populisten. Mannen Trump forsvarer så heftig, står tiltalt for å ha ledet an i et kuppforsøk for å beholde makta etter valg­nederlaget mot venstreorienterte Lula. 8. januar 2023, en uke etter at Lula tiltrådte som president, stormet tusenvis av Bolsonaro-støttespillere presidentpalasset, nasjonalforsamlingen og høyesterett – ikke så ulikt hvordan Trump-tilhengerne stormet den amerikanske ­kongressen i januar 2021.

Skammelig

USA innførte onsdag sanksjoner mot Francesca Albanese, FNs spesialrapportør i de okkuperte palestinske områdene. Det innebærer blant annet at hennes eiendeler i USA er fryst, og at hun og hennes familie får innreiseforbud i USA. Hvis noen samarbeider med henne, kan de få fengselsstraff. Reaksjonen kommer etter at Albanese la fram en rapport der hun ber verdens land innføre våpenboikott og kutte økonomisk samarbeid med Israel. USAs utenriksminister Marco Rubio sa at sanksjonene ilegges for det han kaller Albaneses «ulovlige og skammelige innsats for å få Den internasjonale straffedomstolen (ICC) til å handle mot USA og mot israelske tjenestemenn, selskaper og ledere». Dette har blitt USAs modus operandi i utenrikspolitikken. De viser ingen respekt for avtaler om folkerett og menneskerettigheter og går heller til direkte angrep på enkeltpersonene som står i spissen for systemene som gir dem motstand.

Regime­skifte

En sein februarkveld i 1946 sendte George Kennan et telegram hjem fra den amerikanske ambassaden i Moskva. Diplomatens melding spredte seg raskt i utenrikstjenesten, hvor den fikk kallenavnet «the long telegram»: Med sine 5000 ord var telegrammet det lengste i departementets historie. Men teksten skulle gå inn i historien av helt andre grunner. Kennan argumenterte for at sovjetmarxismen i sin natur var ekspansiv. Året før hadde Sovjet og USA nedkjempet Hitler sammen, men nå mente Kennan at fredelig sameksistens var utenkelig. Sovjets ledere var heldigvis «svært følsomme for maktas logikk», mente han.