Leder

For lik med forlik

Etter at Senterpartiet forlot regjeringen, er det som om Arbeiderpartiet er seg selv igjen. Trøstesløse målinger, personalproblemer og politisk fomling virket som den nye normalen, men så kom januar 2025. I løpet av noen hektiske dager utrettet statsminister Støre det ene mirakelet etter det andre: Han løste strømpriskrisa, sikret forholdet til EU og brakte Jens Stoltenberg tilbake til livet som Ap-politiker. Med handlekrafta kom også velgerne tilbake. Ap ligger nå med et snitt på 28,5 prosent på målingene (mot 17,2 prosent i desember), og rødgrønt flertall er innen rekkevidde.

«Arbeiderpartiet flyr litt vel høyt.»

Mange på venstresida har kjent på en lettelse over at ørnen blant partiene er på vingene igjen. Men i SV, Senterpartiet og Rødt er det òg en følelse at Arbeiderpartiet flyr litt vel høyt. Noe av det første finansminister Stoltenberg gjorde etter sitt comeback, var å invitere alle partier til et bredt forlik om skattepolitikken. Siden har mønsteret gjentatt seg: I forhandlingene om klimameldingen, den nye barnehageloven, ruspolitikken og i håndteringen av EUs fjerde energimarkedspakke inviterer Ap sine hovedmotstandere på høyresida med på tverrpolitiske forlik. Det er ikke vanskelig å forstå rasjonaliteten bak denne handlemåten. Når Ap får Høyre med på forlik, styrkes inntrykket av et styringsparti som holder Norge samlet i urolige tider. Faren er at forskjellene mellom høyre- og venstresida blir usynlige for velgerne i høst.

Det er verdt å minne om at Ap, Sp, SV, Rødt og MDG har 100 av 169 mandater i Stortinget. Ap kan bygge flertall sammen med partiene som heller vil ha Støre og Stoltenberg enn Listhaug og Solberg i regjering. Etter valgseieren i 2021 undervurderte Jonas Gahr Støre de politiske forskjellene på rødgrønn side. Resultatet ble at SV brøt ut av regjeringssamtalene, og at Støre ikke fikk flertallsregjeringen han ville ha. Denne uka er det 100 dager igjen til valget. Nytt av året er det at Støre vil være avhengig av Rødt for å få flertall. Det blir altså ikke lettere enn i 2021 å bygge en politisk plattform på rødgrønn side. Om Ap binder seg til blårøde forlik om skatt, klima og velferd allerede før valget, kan det bli helt umulig.

Leder

Må granskes

I går ble det tidligere diplomatparet Mona Juul og Terje Rød-Larsen siktet for grov korrupsjon og medvirkning til grov korrupsjon. Samme siktelse har Økokrim tatt ut mot tidligere statsminister Thorbjørn Jagland. Siktelsen er alvorlig. Grov korrupsjon straffes med fengsel i inntil ti år. Det er bra at Økokrim med sine vide fullmakter etterforsker samfunnstoppene som har hatt økonomiske bånd med milliardæren Jeffrey Epstein. Samtidig må også andre sider ved kontakten undersøkes, og ikke minst hvorfor Utenriksdepartementet ikke har grepet inn, til tross for varsler og kritikk fra Riksrevisjonen.

Hilsen fra barnehagen

I slutten av januar fikk kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) et brev. Bak brevet sto en rekke organisasjoner, blant dem Redd Barna, Foreldreopprøret og flere fagforeninger. Brevet inneholdt et varskorop om bemannings­situasjonen i norske barnehager. Til TV 2 understreker nestleder i Utdannings­forbundet Ann Mari Milo Lorentzen at det ikke bare er foreldrene som er bekymret. Også de som er på jobb for barna, slår alarm. De trekker fram en undersøkelse fra 2025 som det er grunn til å stoppe opp ved.

Et varsko til oss alle

Det amerikanske justisdepartementet har sluppet 3,5 millioner filer fra etterforskingen av milliardæren Jeffrey Epstein. Likevel er omtrent halvparten av filene fortsatt unntatt offentlighet. Hva skiller det som er frigitt fra det som holdes tilbake? Det vet vi ikke. Filene er åpenbart ikke holdt tilbake for å beskytte identiteten til ofrene i saken, for mange av dem var lett gjenkjennbare på bilder og med navn i materialet som ble delt med allmennheten forrige fredag. Ettersom det er Donald Trumps administrasjon som nå styrer Justisdepartementet, går spekulasjonene høyt på internett om hvorvidt den holder tilbake dokumenter som inkriminerer den amerikanske presidenten. Som Epstein-filene har vist, kan privat kommunikasjon mellom mektige mennesker være politisk sprengstoff. Nettopp derfor bør vi bekymre oss langt mer enn vi gjør for hvem som har tilgang til våre hverdagslige meldingsutvekslinger.