Leder

Kamp mellom generasjoner

Brudd på arbeidslivets lovbud forekommer ikke bare i bilvaskerier, budbilbransjen og byggefirmaer. Denne høsten har Dagens Næringsliv avdekket hvordan junioransatte i landets største advokatfirmaer jobber langt mer enn lovens grense på 69 timer i uka. Ett selskap har skrevet ned arbeidstid utover lovens grense på post-it-lapper for å unngå at de føres i offisielle timelister. Den villeste avsløringen handler om Wiersholm-partner Jan Fougner, Norges fremste ekspert på arbeidsrett. I 2022 lot han en ung advokatfullmektig jobbe 100,5 timer på en uke. Kultur, knivskarp konkurranse og utsikter til stor inntjening kan forklare at unge ansatte går med på dette kjøret. Fougner har lagt seg flat, og Arbeidstilsynet har varslet at det skal ta tak i bransjen.

«For Spetalen er penger og frihet samme substans.»

Det er det ingen grunn til, skal vi tro investor Øystein Stray Spetalen. I stedet for å sette tydeligere grenser, argumenterer han i DN for at alle hindringer bør fjernes. Spetalen forteller at han har jobbet hundre timer i uka så lenge han har vært myndig. «Tenk å være så heldig å få lov til å jobbe ekstra og tjene penger til nedbetaling av gjeld og bli fri. Må være en gave til unge mennesker», sier han. For Spetalen er frihet og penger samme substans, og fritid finnes ikke.

Advokater er ikke den eneste privilegerte yrkesgruppa som dyrker slike holdninger. Også i legestanden har det lenge eksistert en forventning om at man må ofre alt for jobben. I forrige uke fortalte Klassekampen om sykehuslege Marit Berg Mathisen. En nattevakt i oktober bestemte hun seg for å skrive ned alt som skjedde i løpet av de 17,5 timene hun tilbrakte på jobb. Mathisen sier at det ekstreme arbeidspresset går på helsa løs, til tross for at hun er ung, frisk og uten barn. «Hvis ikke disse vaktene er for meg, hvem er de for da?» spør hun. Kanskje er svaret rett og slett at de er til for en generasjon leger som kunne overlate barneoppdragelse og husarbeid til ektefellen, og som derfor gladelig byttet inn fritid med penger. Akkurat som blant advokatene foregår det en konflikt mellom en eldre garde som har vært fri for andre forpliktelser, og en yngre generasjon som må stille opp både for barna, i hjemmet og i FAU.

Leder

En nødvendig helom­vending

Donald Trump møter nå massiv kritikk etter at han onsdag signerte en avtale med Iran som skal få slutt på krigen i Midtøsten. At dokumentet vekker oppsikt, er ikke rart: De 14 punktene er ikke bare en utvetydig innrømmelse av hvor feilslått hele USA og Israels krigføring har vært, men også en banebrytende framvisning av begrensningene i de to landenes militærmakt. Dette synes tungt å svelge for mange amerikanere. Det er derfor verdt å minne om at det var beslutningen om å gå til krig som var feilgrepet her. At Trump nå tilsynelatende har akseptert realitetene, er utelukkende positivt, og det kan forhåpentligvis også tvinge fram et helt nødvendig oppgjør med Israels påvirkning på USAs utenrikspolitikk. Realiteten er at Trump sto uten gode alternativer. Han hadde forsøkt massiv bombing fra lufta og visste at en bakkeinvasjon ikke kunne lykkes.

I revers

«Den skatten milliardærene ikke betaler, må betales av andre», skrev den franske økonomen Gabriel Zucman her i avisa i går. Lekkasjene fra Skattekommisjonen tyder på at Ap nå er villig til å akseptere et kutt i formuesskatten på rundt 20 milliarder. Kuttet skal finansieres med momsøkning på persontransport, overnatting, kinobilletter, idrettsarrangementer og inngangsbilletter til museer, gallerier og fornøyelsesparker. Dermed er vi tilbake til start. Solberg-­regjeringen kuttet skatten for de rikeste og innførte avgiftsøkninger som rammet skeivt for flere titalls milliarder, noe Ap/Sp-regjeringen rullet tilbake. Nå er det igjen duket for skattekutt for de rikeste, finansiert av usosiale avgiftsøkninger. Zucman viser at spørsmålet om skattlegging av de rikeste til syvende og sist er et spørsmål om folkestyre og demokrati.

Nor­weng­lish

Når Europa mer enn noensinne trenger å stå samlet mot et bråsint og uforutsigbart USA, kunne det være en god idé å styrke opplæringen i tysk, fransk og spansk. Dessverre er Norge i ferd med å gå motsatt vei. Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap), som ellers har utvist mye klokskap og handlekraft på sitt felt, satte i 2024 spørsmålstegn ved fremmedspråkenes relevans i ungdomsskolen. Nå står den videregående skolen for tur: Utdanningsdirektoratet foreslo i forrige uke å fjerne fremmedspråk som fellesfag på 1. og 2. trinn og gjøre det om til et valgfag.