Leder

Kamp mellom generasjoner

Lars Vegstein

Brudd på arbeidslivets lovbud forekommer ikke bare i bilvaskerier, budbilbransjen og byggefirmaer. Denne høsten har Dagens Næringsliv avdekket hvordan junioransatte i landets største advokatfirmaer jobber langt mer enn lovens grense på 69 timer i uka. Ett selskap har skrevet ned arbeidstid utover lovens grense på post-it-lapper for å unngå at de føres i offisielle timelister. Den villeste avsløringen handler om Wiersholm-partner Jan Fougner, Norges fremste ekspert på arbeidsrett. I 2022 lot han en ung advokatfullmektig jobbe 100,5 timer på en uke. Kultur, knivskarp konkurranse og utsikter til stor inntjening kan forklare at unge ansatte går med på dette kjøret. Fougner har lagt seg flat, og Arbeidstilsynet har varslet at det skal ta tak i bransjen.

«For Spetalen er penger og frihet samme substans.»

Det er det ingen grunn til, skal vi tro investor Øystein Stray Spetalen. I stedet for å sette tydeligere grenser, argumenterer han i DN for at alle hindringer bør fjernes. Spetalen forteller at han har jobbet hundre timer i uka så lenge han har vært myndig. «Tenk å være så heldig å få lov til å jobbe ekstra og tjene penger til nedbetaling av gjeld og bli fri. Må være en gave til unge mennesker», sier han. For Spetalen er frihet og penger samme substans, og fritid finnes ikke.

Advokater er ikke den eneste privilegerte yrkesgruppa som dyrker slike holdninger. Også i legestanden har det lenge eksistert en forventning om at man må ofre alt for jobben. I forrige uke fortalte Klassekampen om sykehuslege Marit Berg Mathisen. En nattevakt i oktober bestemte hun seg for å skrive ned alt som skjedde i løpet av de 17,5 timene hun tilbrakte på jobb. Mathisen sier at det ekstreme arbeidspresset går på helsa løs, til tross for at hun er ung, frisk og uten barn. «Hvis ikke disse vaktene er for meg, hvem er de for da?» spør hun. Kanskje er svaret rett og slett at de er til for en generasjon leger som kunne overlate barneoppdragelse og husarbeid til ektefellen, og som derfor gladelig byttet inn fritid med penger. Akkurat som blant advokatene foregår det en konflikt mellom en eldre garde som har vært fri for andre forpliktelser, og en yngre generasjon som må stille opp både for barna, i hjemmet og i FAU.

Leder

Det sitter i kulturen

For første gang ligger Norge under OECD-gjennomsnittet i både lesing, matematikk og naturfag i Pisa-undersøkelsen. Rundt en tredel av elevene presterer på de laveste mestringsnivåene. Estland har derimot overtatt som en skolepolitisk suksesshistorie etter Finland, som nå gjør det dårligere. Estland ligger på toppen i Europa i naturfag og matte og er nest best i lesing etter Irland, selv om leseevnen til estiske elever også har en fallende tendens. Når noen land lykkes, er det lett å lete etter ting de gjør, som vi kan kopiere. Men å hente konkrete ting direkte fra et land til et annet i den tro at det skal gjøre underverker, er en komplisert affære. Det sies for eksempel at stor lærerautonomi er oppskriften på den estiske suksessen, men da underslås det gjerne at det nasjonale rammeverket også er sterkt.

Bjørgulv Braanen

Hamskiftet

Tidligere utenriks- og bistandsministre har denne uka vært innkalt til Stortingets kontrollkomité til høring om utenrikstjenesten i kjølvannet av Epstein-avsløringene. Ingen av ministrene, enten de kom fra Ap, KrF, SV eller Høyre, har hatt interesse av å si noe kritisk om kulturen. Det ville også ha rammet dem selv. Flere av dem har også gått ut og inn av verv i stiftelser som har fått støtte over bistandsbudsjettet. Epstein-filene og andre avsløringer har satt søkelyset på Terje Rød-Larsens sentrale rolle i det internasjonale freds­jetsettet, samtidig som det er blottlagt hvordan enkelte norske politikere har latt seg involvere i smøringskulturen. Viktigere er likevel avdekkingen av hvordan hele det norske freds- og konfliktbidraget endret fullstendig karakter etter Oslo-avtalen i 1993 og 1995. Daværende statssekretær Jan Egeland har vært kritisk til at man forlot tradisjonen med å bruke norske forskningsmiljøer og frivillige organisasjoner, for i stedet å satse massivt på amerikanske og internasjonale tenketanker og stiftelser.

Bjørgulv Braanen

Sleper beina etter seg

Myndighetene har gjentatte ganger forsvart datasenterutbyggingen med økende behov for datakraft i Norge. I regjeringens datasenterstrategi heter det at sentrene skal bidra til styrke den norske beredskapen. Men det er overhodet ikke det som skjer. En ny rapport fra det regjeringsoppnevnte Teknologirådet, som gir råd til Stortinget og øvrige myndigheter, viser at 90 prosent av datasenterkapasiteten er utenlandsk eid. Strømmen som brukes av et datasenter i Norge, kan være fullt ut disponert av en utenlandsk kunde og dermed være utilgjengelig for norske behov i en krise. Leder for Teknologirådet Sverre Gotaas sier til NRK at problemet med dagens tildelingssystem er at det ikke skiller mellom hvem som får bygge. «Her stilles alle likt i nettkøen, enten det er Google, Tiktok eller et datasenter som er helt sentralt for helsedata», sier Gotaas.

Bjørgulv Braanen