Leder

Siste sjanse til å begeistre

Tirsdag begynner forhandlingene mellom Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV om revidert nasjonalbudsjett. Det blir siste gang de tre partiene forhandler om budsjett i denne stortingsperioden, og en siste anledning til å flytte på milliardene før valget til høsten. Da han la fram regjeringens budsjettforslag tidligere i mai, advarte finansminister Jens Stoltenberg mot å forvente de helt store endringene. Det kommer ingen nye satsinger nå, lød Stoltenbergs advarsel til SV og Sp: Det eneste de kan håpe på, er mindre justeringer av statsbudsjettet de rødgrønne ble enige om i høst. Stoltenberg begrunner nøysomheten dels med at staten ikke må skape prispress i økonomien, og dels med at handlingsrommet allerede er spist opp av satsinger på forsvar, Ukraina og beredskap.

«Sp og SV har gode kort – som de har fått av Støre.»

Både Senterpartiet og SV har valgt å vende det døve øret til Stoltenbergs formaninger. Sp har varslet at de vil kreve kutt i matmomsen fra 15 til 10 prosent i forhandlingene. SV vil prioritere gratis barnehage som hovedkrav. Om begge partier skulle få gjennomslag, vil det koste 16 milliarder kroner i året – betydelig mer enn man vanligvis flytter i et revidert budsjett. Begge forslagene har da også møtt motbør. Jens Stoltenberg mener at lavere matmoms er en gavepakke til matvarekjedene. Og i lørdagens Klassekampen gikk representanter for ansatte og foreldre i barnehagene kraftig ut mot SVs idé om gratis barnehage. Utdanningsforbundet vil heller bruke pengene på å få bukt med underbemenning, høyt sykefravær og sviktende rekruttering i barnehagene.

Selv om dette er vektige innvendinger, er det på sin plass at SV og Sp er kravstore. De sliter på målingene, og begge må selge seg dyrt for å vise at det er verdt å stemme på dem i høst. Dessuten har SV og Sp gode kort – som de har fått av Jonas Gahr Støre. Stoltenbergs argument om at et revidert budsjett ikke kan by på nye satsinger, er syltynt. Det første Ap gjorde da Sp forlot regjeringen i januar – lenge etter at statsbudsjettet ble vedtatt – var å rulle ut en ny fastprisordning på strøm. Den koster 7 milliarder kroner i året. Hvis Ap skal kunne legge fram flunkende nye velferdssatsinger i et valgår, må også Sp og SV få gjøre det.

Leder

En farlig vending

«Vi har altfor lave skuldre i møte med denne krigen», sa folkerettsekspert Cecilie Hellestveit til Klassekampen i går. Hun viser ikke bare til bomber og missiler brukt i krigen mellom Iran og Israel og USA, men også til de øvrige problemene krigen skaper. Det internasjonale energibyrået har kalt krigen «den største forsyningsforstyrrelsen i historien til det globale oljemarkedet». Den rammer også produksjon av gjødsel, som påvirker verdens matproduksjon ganske direkte. Dessuten peker Hellestveit på et særlig farlig tilleggselement: at alle verdens atomvåpenmakter nå på en eller annen måte er involvert i konflikten. Paradoksalt nok har dessuten en konflikt som blant annet dreier seg om Irans evne til å utvikle atomvåpen, ført til diskusjoner i en rekke land om å tilslutte seg atommakter og øke atomarsenaler, stikk i strid med avtaler om ikke-spredning. Ifølge Norsar-forsker og ekspert på atomvåpen Kjølv Egeland var det nedrustningsavtalene på 1980-tallet som «var den kalde krigens slutt».

Forut­sigbar katastrofe

Donald Trump har gitt myndighetene i Iran 48 timer til å gjenåpne Hormuzstredet. Hvis ikke truer han med å bombe alle landets kraftstasjoner. Foruten å utgjøre en åpenbar krigsforbrytelse – som burde tilintetgjøre enhver forestilling om at denne krigen er i det iranske folkets interesser – vil en slik manøver sannsynligvis også føre til en dramatisk eskalering av konflikten, med ringvirkninger langt utover Midtøsten. De færreste analytikere ser det nemlig som sannsynlig at Iran vil oppgi det som har vist seg å være et svært effektivt pressmiddel, og som ser ut til å ha skaffet dem overtaket i konflikten. Irans blokadeav Hormuzstredet var en helt forutsigbar respons på USA og Israels angrep. Nicolas Mulder, assisterende professor i historie ved Cornell-universitetet, skriver i Financial Times at Iran egentlig bare kopierer den taktikken de selv har blitt utsatt for gjennom USAs sanksjoner, ved å «forvandle en viktig flaskehals i verdens­økonomien til et våpen for å presse fienden til å deeskalere». Som Cecilie Hellestveit uttaler i dagens avis, vil konsekvensene av dette bli enorme, og millioner av mennesker kan i verste fall dø som følge av matmangel.

Lov med litt ansten­dighet

Ifølge Grunnloven har monarkens ektefelle ingen konstitusjonell rolle i Norge. Kronprinsesse Mette-Marit kan aldri lede statsråd eller holde trontalen. Hennes bidrag til monarkiet er å føre det videre, ettersom «Berre barn av dronning eller konge, eller av nokon som sjølv har arverett, kan arve». Kriteriet for å bli dronning av Norge er verken plettfri vandel eller god dømmekraft i enhver situasjon, slik deler av pressen for tida gir inntrykk av. Dronning blir du om du er gift med kongen, og ettersom det etter fredagens NRK-intervju later til at kronprinsparet har alle intensjoner om å stå sammen i medgang og motgang i livet, blir Mette-Marit dronning av Norge om helsa holder. Omdømmeeksperter og politiske kommentatorer får øse seg opp over ubesvarte spørsmål så mye de vil, men så lenge vi er organisert som et monarki, blir kronprins Haakons kone dronning i riket. Fenomenet monarki kan man si mye om, men så lenge vi har det, er det en fordel om vi behandler menneskene som befolker institusjonen anstendig.