To og en halv måned før valget er det krise i Høyre. Etter å ha ligget rundt 30-tallet på meningsmålingene gjennom deler av stortingsperioden, ligger partiet i snitt på 16,2 prosent i juni. Det er slik sett forståelig at partileder Erna Solberg i forrige uke bestemte seg for å omstarte hele valgkampen. Ut forsvinner den opprinnelige planen om ansvarlighet, realisme og «pur kjedelig» kommunikasjon. Inn kommer hardere utfall mot Ap, dypere blåfarge – samt pur urealistiske løfter om å kutte skattene med 58 milliarder kroner.
«Kutter man skattene, kutter man i velferden.»
Solberg har ingen konkret plan for hva hun skal kutte for å få råd til skattelettene. I Høyres alternative statsbudsjett fra i fjor høst går partiet inn for dyrere barnehage, mindre til bøndene og bistand, samt kutt i offentlig tannhelse. Selv om disse punktene bare dekker en brøkdel av skattekuttene Høyre nå planlegger, gir de en pekepinn på hvor Høyre vil ta Norge de neste fire årene. Mange vil si at det verken er nytt eller spennende at Høyre vektlegger skattekutt framfor offentlig velferd. Men i et oppsiktsvekkende innlegg på Facebook utfordrer Høyre-nestleder Tina Bru denne fortellingen. Hun skriver: «For meg er skattelette velferd! Velferd handler ikke bare om hva staten gir, men om hva du selv får til med dine egne penger.» Det er høyst usikkert om velgerne kjøper dette spektakulære forsøket på å omdefinere seg ut av et politisk problem. De vet godt at velferd og velstand er to ulike ting. Og at skatt i hovedsak går til pensjon, trygd og lønn til de 900.000 som jobber på sykehus, i barnehager, skole og resten av velferdsstaten. Kutter man skattene, må man flytte penger herfra.
I 2010 erklærte Erna Solberg at «Høyres sjel ligger i velferdspolitikken». Om skattekutt til landets rikeste er velferdspolitikk, er det helt sant. Men halsbrekkende begrepsakrobatikk kan ikke dekke over det som stadig er hovedskillelinja i norsk politikk: Partiene på venstresida vil bruke mer penger på offentlig finansiert velferd enn høyresida. De borgerlige prioriterer privatøkonomisk frihet og skattelette høyest – til forkleinelse for offentlige velferdsordninger.