Leder

Borgerlig tåketale

Lars Vegstein

To og en halv måned før valget er det krise i Høyre. Etter å ha ligget rundt 30-tallet på meningsmålingene gjennom deler av stortingsperioden, ligger partiet i snitt på 16,2 prosent i juni. Det er slik sett forståelig at partileder Erna Solberg i forrige uke bestemte seg for å omstarte hele valgkampen. Ut forsvinner den opprinnelige planen om ansvarlighet, realisme og «pur kjedelig» kommunikasjon. Inn kommer hardere utfall mot Ap, dypere blåfarge – samt pur urealistiske løfter om å kutte skattene med 58 milliarder kroner.

«Kutter man skattene, kutter man i velferden.»

Solberg har ingen konkret plan for hva hun skal kutte for å få råd til skattelettene. I Høyres alternative statsbudsjett fra i fjor høst går partiet inn for dyrere barnehage, mindre til bøndene og bistand, samt kutt i offentlig tannhelse. Selv om disse punktene bare dekker en brøkdel av skattekuttene Høyre nå planlegger, gir de en pekepinn på hvor Høyre vil ta Norge de neste fire årene. Mange vil si at det verken er nytt eller spennende at Høyre vektlegger skattekutt framfor offentlig velferd. Men i et oppsiktsvekkende innlegg på Facebook utfordrer Høyre-nestleder Tina Bru denne fortellingen. Hun skriver: «For meg er skattelette velferd! Velferd handler ikke bare om hva staten gir, men om hva du selv får til med dine egne penger.» Det er høyst usikkert om velgerne kjøper dette spektakulære forsøket på å omdefinere seg ut av et politisk problem. De vet godt at velferd og velstand er to ulike ting. Og at skatt i hovedsak går til pensjon, trygd og lønn til de 900.000 som jobber på sykehus, i barnehager, skole og resten av velferdsstaten. Kutter man skattene, må man flytte penger herfra.

I 2010 erklærte Erna Solberg at «Høyres sjel ligger i velferdspolitikken». Om skattekutt til landets rikeste er velferdspolitikk, er det helt sant. Men halsbrekkende begrepsakrobatikk kan ikke dekke over det som stadig er hovedskillelinja i norsk politikk: Partiene på venstresida vil bruke mer penger på offentlig finansiert velferd enn høyresida. De borgerlige prioriterer privatøkonomisk frihet og skattelette høyest – til forkleinelse for offentlige velferdsordninger.

Leder

Det store vi

«Jeg? Nei. Ikke jeg. Vi! – Det store vi.» Ordene som avslutter Helge Krogs skuespill fra 1917 med nettopp den tittelen, ligger nå som et teppe av konfetti over landet. Etter 28 år har Norges herre­landslag igjen slått Brasil 2–1 i VM i fotball, og den nasjonale euforien vil ingen ende ta. Det store vi er åpent for alle. Det var akkurat sånn det skulle skje. Det var meningen at Patrick Berg skulle lempe inn et mål to og et halvt minutt inn i kampen og få det annullert – så Norge skulle få kjenne på at det var mulig å skåre mot Brasil.

Velaug Hobbelstad Sælid

Frp mot nye høyder

Det fantes lenge en seiglivet myte om at Høyre alltid ville være det ledende partiet på borgerlig side i Norge. Frp kunne snike seg forbi på målingene, ble det sagt, men det var en anomali. Når det politiske systemet befant seg i likevekt, ville Høyre alltid være suverent. I dag kan ingen lenger akseptere den historiefortellingen. I tre av de siste seks stortingvalgene har Frp blitt største parti på blå side, og på målingene er Sylvi Listhaug & Co. dobbelt så store som lillebror Høyre.

Lars Vegstein

USA i 250 år

I dag er det 250 år siden den amerikanske uavhengighetserklæringen ble undertegnet i Philadelphia. Dokumentet slår fast at folkelig støtte er forutsetningen for ethvert politisk styresett. Ledere som ikke respekterer folkeviljen, må kastes. Det er også herfra vi har de bevingede ord om at alle mennesker er født like, og at vi alle har rettigheter som ingen verdslig makt kan ta fra oss: «Blant disse er retten til livet, til friheten og til å søke etter lykken.» Det var et radikalt brudd med den politiske arven fra Europa, der lovens viktigste funksjon var å beskytte eiendomsretten. Det hører med til historien at erklæringen bare beskrev et ideal: Thomas Jefferson, som skrev teksten, eide selv mange hundre slaver. Likevel ble hans ord startskuddet for en politisk hovedstrømning i amerikansk historie.

Lars Vegstein