Leder

Borgerlig tåketale

Lars Vegstein

To og en halv måned før valget er det krise i Høyre. Etter å ha ligget rundt 30-tallet på meningsmålingene gjennom deler av stortingsperioden, ligger partiet i snitt på 16,2 prosent i juni. Det er slik sett forståelig at partileder Erna Solberg i forrige uke bestemte seg for å omstarte hele valgkampen. Ut forsvinner den opprinnelige planen om ansvarlighet, realisme og «pur kjedelig» kommunikasjon. Inn kommer hardere utfall mot Ap, dypere blåfarge – samt pur urealistiske løfter om å kutte skattene med 58 milliarder kroner.

«Kutter man skattene, kutter man i velferden.»

Solberg har ingen konkret plan for hva hun skal kutte for å få råd til skattelettene. I Høyres alternative statsbudsjett fra i fjor høst går partiet inn for dyrere barnehage, mindre til bøndene og bistand, samt kutt i offentlig tannhelse. Selv om disse punktene bare dekker en brøkdel av skattekuttene Høyre nå planlegger, gir de en pekepinn på hvor Høyre vil ta Norge de neste fire årene. Mange vil si at det verken er nytt eller spennende at Høyre vektlegger skattekutt framfor offentlig velferd. Men i et oppsiktsvekkende innlegg på Facebook utfordrer Høyre-nestleder Tina Bru denne fortellingen. Hun skriver: «For meg er skattelette velferd! Velferd handler ikke bare om hva staten gir, men om hva du selv får til med dine egne penger.» Det er høyst usikkert om velgerne kjøper dette spektakulære forsøket på å omdefinere seg ut av et politisk problem. De vet godt at velferd og velstand er to ulike ting. Og at skatt i hovedsak går til pensjon, trygd og lønn til de 900.000 som jobber på sykehus, i barnehager, skole og resten av velferdsstaten. Kutter man skattene, må man flytte penger herfra.

I 2010 erklærte Erna Solberg at «Høyres sjel ligger i velferdspolitikken». Om skattekutt til landets rikeste er velferdspolitikk, er det helt sant. Men halsbrekkende begrepsakrobatikk kan ikke dekke over det som stadig er hovedskillelinja i norsk politikk: Partiene på venstresida vil bruke mer penger på offentlig finansiert velferd enn høyresida. De borgerlige prioriterer privatøkonomisk frihet og skattelette høyest – til forkleinelse for offentlige velferdsordninger.

Leder

Mennes­kelig målestokk

I en passasje i romanen «Du er hjemme nå», gjengitt i denne ukas bokmagasin, skriver Per Petterson om hvordan ordet reform gikk fra å betegne framskritt og forbedring til det motsatte: «Tvert imot. Du frykta det ordet.» Det kan nok noen hver kjenne seg igjen i. Altfor mange reformer er i dag ensbetydende med sentralisering, byråkratisering eller de utsetter mennesker for forvirrende og endeløse prosesser under oppsyn av sjefer med master i endringsledelse. Samfunnet er blitt mer komplekst, og i takt med det har det blitt vanskeligere både å forstå og forandre. Vi vet knapt hvordan gjenstandene rundt oss er laget. Ja, selv språket vi omgir oss med, lyder ofte som oppstyltede fraser, og verre vil det bli etter hvert som kunstig intelligens tar over tekstproduksjonen.

Mari Skurdal

Don’t panic, organize!

Det fins en klassisk plakat arbeiderbevegelsen iblant trykker opp for å vise viktigheten av å stå sammen mot en sterk motstander. Den viser to bilder: Ett hvor en stor fisk jager en flokk små, og så et påfølgende hvor de små fiskene inntar formasjon så de ser ut som en enda større fisk og jager den store. Og så oppfordringen, i store bokstaver: «Don’t panic, organize!» Det er et fortrøstningsfullt budskap om at selv om vi er maktesløse hver for oss, så er vi sterke sammen. Arbeiderbevegelsens makt ligger i flertallet den utgjør, dersom den greier å organisere seg. Men organisering, det er det også andre som får til. Ser vi over pytten til USA, ser det dessverre ut til at det er Donald Trumps opposisjon som er i panikkmodus, mens fotfolkene bak hans Maga-bevegelse er vel organiserte. Trumps andre presidentperiode er resultat av langvarig planlegging, ikke minst fra innflytelsesrike Heritage Foundation.

Mari Skurdal

Politisk navnestrid

Hva skal man kalle stortingsflertallet som støtter Jonas Gahr Støres regjering? Et visdomsord fra folkeeventyrene sier at man ikke skal trette om navnet før barnet er født. Men en halv måned etter valget er navnedebatten i full gang, uten at de fem partiene har avklart en eneste politisk sak. Ap, SV og Sp nærer dyp skepsis mot merkelappen «tuttifrutti». Også i Klassekampens spalter er det advart mot å gå i fella og bruke et navn som signaliserer at Støre baserer seg på et kaotisk, lettvint og uforutsigbart flertall. Det rimer dårlig med bildet Ap ønsker å projisere av en regjering som styrer Norge trygt gjennom farlige tider. Noe av skepsisen skyldes nok «tuttifrutti»-begrepets opphav. Det ble først brukt av Aftenposten-kommentator Kjetil B.

Lars Vegstein