Leder

Politisk navnestrid

Hva skal man kalle stortingsflertallet som støtter Jonas Gahr Støres regjering? Et visdomsord fra folkeeventyrene sier at man ikke skal trette om navnet før barnet er født. Men en halv måned etter valget er navnedebatten i full gang, uten at de fem partiene har avklart en eneste politisk sak. Ap, SV og Sp nærer dyp skepsis mot merkelappen «tuttifrutti». Også i Klassekampens spalter er det advart mot å gå i fella og bruke et navn som signaliserer at Støre baserer seg på et kaotisk, lettvint og uforutsigbart flertall. Det rimer dårlig med bildet Ap ønsker å projisere av en regjering som styrer Norge trygt gjennom farlige tider.

«Man skal ikke trette om navnet før barnet er født.»

Noe av skepsisen skyldes nok «tuttifrutti»-begrepets opphav. Det ble først brukt av Aftenposten-kommentator Kjetil B. Alstadheim, som mangler enhver begeistring og interesse for venstresidepolitikk. Som «Pølse-Hansen», «Bompenge-Lan» og «Little Marco Rubio» kan skrive under på, ville det ikke vært første gang en politiker ble omdøpt av sine ideologiske motstandere. SV-leder Kirsti Bergstø foreslår i Aftenposten at vi holder oss til merkelappen «rødgrønt». Problemet er at termen er misvisende langt inn i det historieløse. «De rødgrønne» er den historiske alliansen som ble bygget mellom Ap, SV og Sp i årene fram mot 2005 og som styrte i åtte år etter det. Begrepet kan med en viss godvilje brukes om trepartiflertallet som var basis for Støres første regjering. I dag er termen lite treffsikker. Én ting er at Rødt og MDG for første gang har trådt inn i flertallet. Viktigere er det at Ap og Senterpartiet siden valget har gjort det klart at de ikke anser seg som bundet av noen allianse.

I et intervju i Dagens Næringsliv denne uka sier Støre at han i flere saker planlegger å danne flertall med borgerlig side den kommende perioden. «Det er bredt flertall på Stortinget for å utvikle og ikke avvikle olje- og gassindustrien, og det er bredt flertall for EØS-avtalen. I statsbudsjettet går vi først til de partiene som har pekt på oss, men så vil vi i andre saker finne andre flertall», sier han. Det er umulig å vite hvor langt Støre planlegger å strekke seg over midten. At han vil holde seg på den rødgrønne stien, virker iallfall helt usannsynlig.

Leder

Hjemkjøp

I går kom opplagstallene for første halvår 2025 for landets aviser fra Mediebedriftenes Landsforening. Kombinert med lesertallene som kom i forrige uke, gir de et stabilt inntrykk, men med store underliggende strukturelle utfordringer. De færreste abonnementsavisene har vekst i digital lesning, og papirandelen faller. Likevel leser fremdeles 23 prosent av befolkningen en papiravis daglig. Klassekampen fortsetter den mirakuløse framgangen i et turbulent mediemarked og får et rekordopplag på 36.524, en vekst på 5,6 prosent. Avisa er landets tiende største avis målt i totalopplag og den tredje mest leste papiravisa i Norge, etter Aftenposten og VG, med over 100.000 lesere daglig. Finansavisen, Fædrelandsvennen og VG øker, mens Dagens Næringsliv går tilbake.

Angrep, ikke forsoning

Donald Trumps USA er i ferd med å stramme skruen overfor opposisjonen generelt og venstresida spesielt. Det ble sørgelig klart under søndagens minnemarkering for Maga-influenser Charlie Kirk, som NRK valgte å direktesende i sin helhet. Talerstolen var ikledd seglet til den amerikanske presidenten, og en rekke av administrasjonens mest framtredende skikkelser talte: visepresident J.D. Vance, forsvarsminister Pete Hegseth og ikke minst presidenten selv, Donald Trump. Hva som ligger bak drapet på Kirk, er fortsatt ikke fullt ut offentlig kjent, men det holder ikke Maga-leiren tilbake. De bruker drapet til å slå ned på politiske motstandere, og ikke bare retorisk.

Feilslått «nøytra­litet»

Erika Bjerström hadde jobbet i SVT i 27 år da hun leverte oppsigelsen sin i fjor sommer. Hun hadde fått nok. Rolla som rikskringkasterens globale klimakorrespondent hadde gjort henne til en yndet prygelknabe for den svenske høyresida: I innboksen fikk hun nesten daglig påminnelser om at hun var SVTs «klimahore». Bjerström mottok drapstrusler, ble angrepet på T-banen og måtte utstyre seg med overfallsalarm. Etter hvert merket hun at hun heller ikke hadde sjefenes støtte, forteller hun i boka «Demokratin dör i hettan». Sakene hennes ble satt på vent, og det gikk ut befaling om at ordet «klima» burde unngås i overskrifter – det kunne skremme bort leserne.