Leder

Politisk navnestrid

Hva skal man kalle stortingsflertallet som støtter Jonas Gahr Støres regjering? Et visdomsord fra folkeeventyrene sier at man ikke skal trette om navnet før barnet er født. Men en halv måned etter valget er navnedebatten i full gang, uten at de fem partiene har avklart en eneste politisk sak. Ap, SV og Sp nærer dyp skepsis mot merkelappen «tuttifrutti». Også i Klassekampens spalter er det advart mot å gå i fella og bruke et navn som signaliserer at Støre baserer seg på et kaotisk, lettvint og uforutsigbart flertall. Det rimer dårlig med bildet Ap ønsker å projisere av en regjering som styrer Norge trygt gjennom farlige tider.

«Man skal ikke trette om navnet før barnet er født.»

Noe av skepsisen skyldes nok «tuttifrutti»-begrepets opphav. Det ble først brukt av Aftenposten-kommentator Kjetil B. Alstadheim, som mangler enhver begeistring og interesse for venstresidepolitikk. Som «Pølse-Hansen», «Bompenge-Lan» og «Little Marco Rubio» kan skrive under på, ville det ikke vært første gang en politiker ble omdøpt av sine ideologiske motstandere. SV-leder Kirsti Bergstø foreslår i Aftenposten at vi holder oss til merkelappen «rødgrønt». Problemet er at termen er misvisende langt inn i det historieløse. «De rødgrønne» er den historiske alliansen som ble bygget mellom Ap, SV og Sp i årene fram mot 2005 og som styrte i åtte år etter det. Begrepet kan med en viss godvilje brukes om trepartiflertallet som var basis for Støres første regjering. I dag er termen lite treffsikker. Én ting er at Rødt og MDG for første gang har trådt inn i flertallet. Viktigere er det at Ap og Senterpartiet siden valget har gjort det klart at de ikke anser seg som bundet av noen allianse.

I et intervju i Dagens Næringsliv denne uka sier Støre at han i flere saker planlegger å danne flertall med borgerlig side den kommende perioden. «Det er bredt flertall på Stortinget for å utvikle og ikke avvikle olje- og gassindustrien, og det er bredt flertall for EØS-avtalen. I statsbudsjettet går vi først til de partiene som har pekt på oss, men så vil vi i andre saker finne andre flertall», sier han. Det er umulig å vite hvor langt Støre planlegger å strekke seg over midten. At han vil holde seg på den rødgrønne stien, virker iallfall helt usannsynlig.

Leder

Skjebne­møte i Budapest

For to måneder siden rullet Donald Trump ut den røde løperen for Vladimir Putin på en amerikansk ­militærbase i Alaska. Toppmøtet mellom de to presidentene ble av mange sett på som en symbolsk seier for Putin, som ble sluppet inn igjen i varmen etter tre år med krig. Europeiske statsledere satte etterpå i gang en frenetisk møteaktivitet for å hindre det de fryktet ville bli Trumps knefall for Putin, og en avtale inngått over hodet på både dem selv og ukrainerne. I en fersk artikkel i Financial Times kommer det imidlertid fram at Trump under møtet ble rasende på Putin og truet med å storme ut da russeren bryskt avviste hans forslag om våpenhvile i bytte mot sanksjonslette. Dette skal også være forklaringen på hvorfor Trump de siste ukene har inntatt en langt mer konfronterende linje overfor den russiske presidenten. Trump har blant annet godkjent at USA gir Ukraina etterretning som lar dem angripe oljefelter dypt inne i Russland. Han har også forsøkt å presse India til å slutte å kjøpe russisk olje og sagt at han vurderer om Kyiv kan få benytte seg av de langtrekkende amerikanske Tomahawk-missilene, som Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj lenge har ønsket seg.

A race to the bottom

I et innlegg i Dagens Næringsliv skriver NHO-sjef Ole Erik Almlid at Norge bør sette seg mål om å lage «verdens beste skattesystem». I det legger han både at skattene skal være lave, og at Stortinget må forplikte seg til å beholde skattenivået lavt over lang tid. Ifølge NHO-sjefen kan ikke Norge lenger betrakte skattesystemet isolert, «men må vurdere det i lys av et globalt kappløp om talenter, gründere og investorer». På godt norsk kan vi kalle dette a race to the bottom. Dersom skatt er eneste insentiv for etablering av næring, konkurrerer vi plutselig med skatteparadiser som knapt skattlegger noe som helst. Skatt er ikke et mål i seg selv, men et middel for å prioritere saker det er politisk flertall for. I Norge er vi for eksempel enige om at vi skal ha offentlig velferd som skoler, sykehus, trygd og kollektivtransport.

Merkelig pris

I går ga Donald Trump CIA grønt lys til å gjennomføre operasjoner på venezuelansk jord. Eskaleringen kommer etter at marinefartøy fra USA har senket fem båter de hevder smuglet narkotika utenfor det søramerikanske landet. Aksjonene er i strid med folkeretten, men passer inn i en strategi overfor Venezuela som åpner for militær innblanding. Årets vinner av Nobels fredspris, opposisjonsleder Maria Corina Machado, har lenge agitert for at USA må forstå president Nicolás Maduros regime som et kriminelt narkotikakartell og behandle det deretter. Ifølge The New York Times har amerikansk etterretning undersøkt slike påstander og avvist dem. Det hindrer ikke Machado fra å gjenta slike anklager mot Maduro, slik hun også gjorde da hun i februar gjestet podkasten til Donald Trump jr., sønnen til USAs sittende president. Det fins knapt noen som har anerkjent valg­seieren Maduro innkasserte i fjor, og Machado må leve i skjul i sitt eget hjemland.