Leder

Godt nytt for myrene

Lars Vegstein

Bør det bli forbudt å bygge i myrene her til lands? Der har du et spørsmål som neppe får betydning for høstens valgkamp. Dessverre, kan man si: I myra ligger vårt beste håp om å bevare naturmangfoldet og å unngå katastrofale klimaendringer. Derfor er det gledelig at regjeringen nå foreslår et generelt forbud mot nedbygging av myr i Norge. Det innebærer i praksis en freding av 28.000 kvadratkilometer myr, 9 prosent av Norges areal. Loven er en direkte konsekvens av krav SV har i budsjettforhandlingene. Gjennom denne stortingsperioden har SV fra før stoppet utlysningen av 26. konsesjonsrunde på sokkelen, og sørget for at gruvedrift på havbunnen legges på is. Det viser at SV har fått avgjørende gjennomslag i miljø­politikken uten å sitte i regjering.

«I myra ligger vårt beste håp om å bevare naturmangfoldet.»

Norge har de siste tiårene brukt milliarder av kroner på å utvikle avansert teknologi for karbonfangst og -lagring. Det er vel og bra. Samtidig er freding av myr er både billigere og betydelig mer effektivt som klimatiltak. Ingen menneskeskapt teknologi kan fange og lagre karbon på en mer sofistikert måte enn myra gjør helt naturlig. I Norge startet myrdannelsen etter siste istid, og mange myrer med tykt torvlag har dermed samlet karbon gjennom flere tusen år. Om de gjenværende myrene i Norge ble ødelagt nå, ville det ført til utslipp på rundt 3,5 milliarder tonn CO₂-ekvivalenter. Det tilsvarer Norges totale klimautslipp – i 75 år.

I dag er det særlig utbygging av hytter og boliger som truer myrene i Norge. I praksis vil ikke en ny lov være noen garanti mot nedbygging. Loven vil for eksempel ikke ha noen effekt mot vindturbiner, nye strømkabler eller motorveier. Kommuner kan dessuten gjøre unntak fra vernet dersom en «klar overvekt av interesser taler for det», som det heter det i regjeringens høringsnotat. Forbudet regjeringen nå foreslår, følger samme modell som byggeforbudet i 100-metersbeltet langs kysten. Håpet må være at myrvernet praktiseres langt strengere enn forbudet mot bygging i strandsonen. Alle som har beveget seg langs Oslofjorden, vet at lover har en tendens til å bøye seg for økonomiske interesser.

Leder

En farlig vending

«Vi har altfor lave skuldre i møte med denne krigen», sa folkerettsekspert Cecilie Hellestveit til Klassekampen i går. Hun viser ikke bare til bomber og missiler brukt i krigen mellom Iran og Israel og USA, men også til de øvrige problemene krigen skaper. Det internasjonale energibyrået har kalt krigen «den største forsyningsforstyrrelsen i historien til det globale oljemarkedet». Den rammer også produksjon av gjødsel, som påvirker verdens matproduksjon ganske direkte. Dessuten peker Hellestveit på et særlig farlig tilleggselement: at alle verdens atomvåpenmakter nå på en eller annen måte er involvert i konflikten. Paradoksalt nok har dessuten en konflikt som blant annet dreier seg om Irans evne til å utvikle atomvåpen, ført til diskusjoner i en rekke land om å tilslutte seg atommakter og øke atomarsenaler, stikk i strid med avtaler om ikke-spredning. Ifølge Norsar-forsker og ekspert på atomvåpen Kjølv Egeland var det nedrustningsavtalene på 1980-tallet som «var den kalde krigens slutt».

Mari Skurdal

Forut­sigbar katastrofe

Donald Trump har gitt myndighetene i Iran 48 timer til å gjenåpne Hormuzstredet. Hvis ikke truer han med å bombe alle landets kraftstasjoner. Foruten å utgjøre en åpenbar krigsforbrytelse – som burde tilintetgjøre enhver forestilling om at denne krigen er i det iranske folkets interesser – vil en slik manøver sannsynligvis også føre til en dramatisk eskalering av konflikten, med ringvirkninger langt utover Midtøsten. De færreste analytikere ser det nemlig som sannsynlig at Iran vil oppgi det som har vist seg å være et svært effektivt pressmiddel, og som ser ut til å ha skaffet dem overtaket i konflikten. Irans blokadeav Hormuzstredet var en helt forutsigbar respons på USA og Israels angrep. Nicolas Mulder, assisterende professor i historie ved Cornell-universitetet, skriver i Financial Times at Iran egentlig bare kopierer den taktikken de selv har blitt utsatt for gjennom USAs sanksjoner, ved å «forvandle en viktig flaskehals i verdens­økonomien til et våpen for å presse fienden til å deeskalere». Som Cecilie Hellestveit uttaler i dagens avis, vil konsekvensene av dette bli enorme, og millioner av mennesker kan i verste fall dø som følge av matmangel.

Ole Øyvind Sand Holth

Lov med litt ansten­dighet

Ifølge Grunnloven har monarkens ektefelle ingen konstitusjonell rolle i Norge. Kronprinsesse Mette-Marit kan aldri lede statsråd eller holde trontalen. Hennes bidrag til monarkiet er å føre det videre, ettersom «Berre barn av dronning eller konge, eller av nokon som sjølv har arverett, kan arve». Kriteriet for å bli dronning av Norge er verken plettfri vandel eller god dømmekraft i enhver situasjon, slik deler av pressen for tida gir inntrykk av. Dronning blir du om du er gift med kongen, og ettersom det etter fredagens NRK-intervju later til at kronprinsparet har alle intensjoner om å stå sammen i medgang og motgang i livet, blir Mette-Marit dronning av Norge om helsa holder. Omdømmeeksperter og politiske kommentatorer får øse seg opp over ubesvarte spørsmål så mye de vil, men så lenge vi er organisert som et monarki, blir kronprins Haakons kone dronning i riket. Fenomenet monarki kan man si mye om, men så lenge vi har det, er det en fordel om vi behandler menneskene som befolker institusjonen anstendig.

Mari Skurdal