Leder

Perverst diplomati

Lars Vegstein

11. september 1973 ble Chiles president Salvador Allende styrtet. Militærjuntaen som kastet den demokratisk valgte presidenten, hadde tung støtte fra USA. Henry Kissinger, som var både utenriksminister og nasjonal sikkerhetsrådgiver, deltok aktivt i forberedelsene til kuppet. Kissinger var òg en viktig støttespiller for Augusto Pinochet, generalen som ble diktator etter kuppet. Tre måneder etter kuppet ble Henry Kissinger overrakt Nobels fredspris i London. Prisen fikk Kissinger for å ha framforhandlet våpenhvileavtalen med Vietnam – en krig han selv hadde sørget for å forlenge med flere år. Etter tildelingen konstaterte den amerikanske visesangeren Tom Lehrer at politisk humor var blitt en meningsløs øvelse: Hva skal vi med satire når virkeligheten er så mye drøyere enn vitsen?

«Hva skal vi med satire når virkeligheten er drøyere?»

Satirikerne har sannelig ikke har fått det lettere med årene. Under et møte i Det hvite hus mandag kunngjorde Israels statsminister Benjamin Netanyahu at han har nominert Donald Trump til Nobels fredspris. Det er ikke overraskende at Israel kjenner et behov for å takke sin nærmeste allierte i krigen mot palestinerne og Iran. Det er absurd nok at Netanyahu skriver nobelnominasjoner samtidig som han gjør seg skyldig i daglige krigsforbrytelser i Gaza. Ingenting oppsummerer seansen bedre enn Trump selv. «At dette kommer fra nettopp deg, gjør det ekstra meningsfullt. Takk, Bibi», svarte Trump.

Dette kunne vært latterlig, men det er ingenting å le av. I form og innhold er Netanyahus nobelsmiger lite forskjellig fra Nato-sjef Mark Ruttes kommentarer til Trump om at «pappa må noen ganger bruke sterke ord». For folk i Vesten er det ydmykende å se sine egne ledere møte Trump med smiger og spyttslikking. For folk i det globale sør må dette absurde politiske teateret fortone seg direkte grotesk. Når krigens arkitekter nomineres til fredspriser, er det ikke bare satiren som står på spill, men også selve diplomatiets troverdighet. Når Vestens ledere sleper diplomatiet gjennom søla for å tekkes Trump, er det vanskelig å be folk ha noen tillit til forhandlinger, resolusjoner og fredelig konfliktløsning.

Leder

En farlig vending

«Vi har altfor lave skuldre i møte med denne krigen», sa folkerettsekspert Cecilie Hellestveit til Klassekampen i går. Hun viser ikke bare til bomber og missiler brukt i krigen mellom Iran og Israel og USA, men også til de øvrige problemene krigen skaper. Det internasjonale energibyrået har kalt krigen «den største forsyningsforstyrrelsen i historien til det globale oljemarkedet». Den rammer også produksjon av gjødsel, som påvirker verdens matproduksjon ganske direkte. Dessuten peker Hellestveit på et særlig farlig tilleggselement: at alle verdens atomvåpenmakter nå på en eller annen måte er involvert i konflikten. Paradoksalt nok har dessuten en konflikt som blant annet dreier seg om Irans evne til å utvikle atomvåpen, ført til diskusjoner i en rekke land om å tilslutte seg atommakter og øke atomarsenaler, stikk i strid med avtaler om ikke-spredning. Ifølge Norsar-forsker og ekspert på atomvåpen Kjølv Egeland var det nedrustningsavtalene på 1980-tallet som «var den kalde krigens slutt».

Mari Skurdal

Forut­sigbar katastrofe

Donald Trump har gitt myndighetene i Iran 48 timer til å gjenåpne Hormuzstredet. Hvis ikke truer han med å bombe alle landets kraftstasjoner. Foruten å utgjøre en åpenbar krigsforbrytelse – som burde tilintetgjøre enhver forestilling om at denne krigen er i det iranske folkets interesser – vil en slik manøver sannsynligvis også føre til en dramatisk eskalering av konflikten, med ringvirkninger langt utover Midtøsten. De færreste analytikere ser det nemlig som sannsynlig at Iran vil oppgi det som har vist seg å være et svært effektivt pressmiddel, og som ser ut til å ha skaffet dem overtaket i konflikten. Irans blokadeav Hormuzstredet var en helt forutsigbar respons på USA og Israels angrep. Nicolas Mulder, assisterende professor i historie ved Cornell-universitetet, skriver i Financial Times at Iran egentlig bare kopierer den taktikken de selv har blitt utsatt for gjennom USAs sanksjoner, ved å «forvandle en viktig flaskehals i verdens­økonomien til et våpen for å presse fienden til å deeskalere». Som Cecilie Hellestveit uttaler i dagens avis, vil konsekvensene av dette bli enorme, og millioner av mennesker kan i verste fall dø som følge av matmangel.

Ole Øyvind Sand Holth

Lov med litt ansten­dighet

Ifølge Grunnloven har monarkens ektefelle ingen konstitusjonell rolle i Norge. Kronprinsesse Mette-Marit kan aldri lede statsråd eller holde trontalen. Hennes bidrag til monarkiet er å føre det videre, ettersom «Berre barn av dronning eller konge, eller av nokon som sjølv har arverett, kan arve». Kriteriet for å bli dronning av Norge er verken plettfri vandel eller god dømmekraft i enhver situasjon, slik deler av pressen for tida gir inntrykk av. Dronning blir du om du er gift med kongen, og ettersom det etter fredagens NRK-intervju later til at kronprinsparet har alle intensjoner om å stå sammen i medgang og motgang i livet, blir Mette-Marit dronning av Norge om helsa holder. Omdømmeeksperter og politiske kommentatorer får øse seg opp over ubesvarte spørsmål så mye de vil, men så lenge vi er organisert som et monarki, blir kronprins Haakons kone dronning i riket. Fenomenet monarki kan man si mye om, men så lenge vi har det, er det en fordel om vi behandler menneskene som befolker institusjonen anstendig.

Mari Skurdal