Leder

Perverst diplomati

11. september 1973 ble Chiles president Salvador Allende styrtet. Militærjuntaen som kastet den demokratisk valgte presidenten, hadde tung støtte fra USA. Henry Kissinger, som var både utenriksminister og nasjonal sikkerhetsrådgiver, deltok aktivt i forberedelsene til kuppet. Kissinger var òg en viktig støttespiller for Augusto Pinochet, generalen som ble diktator etter kuppet. Tre måneder etter kuppet ble Henry Kissinger overrakt Nobels fredspris i London. Prisen fikk Kissinger for å ha framforhandlet våpenhvileavtalen med Vietnam – en krig han selv hadde sørget for å forlenge med flere år. Etter tildelingen konstaterte den amerikanske visesangeren Tom Lehrer at politisk humor var blitt en meningsløs øvelse: Hva skal vi med satire når virkeligheten er så mye drøyere enn vitsen?

«Hva skal vi med satire når virkeligheten er drøyere?»

Satirikerne har sannelig ikke har fått det lettere med årene. Under et møte i Det hvite hus mandag kunngjorde Israels statsminister Benjamin Netanyahu at han har nominert Donald Trump til Nobels fredspris. Det er ikke overraskende at Israel kjenner et behov for å takke sin nærmeste allierte i krigen mot palestinerne og Iran. Det er absurd nok at Netanyahu skriver nobelnominasjoner samtidig som han gjør seg skyldig i daglige krigsforbrytelser i Gaza. Ingenting oppsummerer seansen bedre enn Trump selv. «At dette kommer fra nettopp deg, gjør det ekstra meningsfullt. Takk, Bibi», svarte Trump.

Dette kunne vært latterlig, men det er ingenting å le av. I form og innhold er Netanyahus nobelsmiger lite forskjellig fra Nato-sjef Mark Ruttes kommentarer til Trump om at «pappa må noen ganger bruke sterke ord». For folk i Vesten er det ydmykende å se sine egne ledere møte Trump med smiger og spyttslikking. For folk i det globale sør må dette absurde politiske teateret fortone seg direkte grotesk. Når krigens arkitekter nomineres til fredspriser, er det ikke bare satiren som står på spill, men også selve diplomatiets troverdighet. Når Vestens ledere sleper diplomatiet gjennom søla for å tekkes Trump, er det vanskelig å be folk ha noen tillit til forhandlinger, resolusjoner og fredelig konfliktløsning.

Leder

Politisk spill

Det ene dataspillet er en variant av «Snake»: En liten dresskledd fyr, som skal forestille «grense-tsar» Tom Homan, jakter på ulovlige immigranter langs Rio Grande. Stakkarene som blir fanget, får på seg håndjern og oransje overaller og må paradere i en lang rekke bak ham. Når «slangen» til slutt krasjer med seg selv eller med en vegg, kommer poengsummen opp: «28 deported!» I et annet spill, basert på klassikeren «Tetris», dreier det seg om å «beskytte grensa mot den kommende horden». I dette tilfellet består «horden» av zombier og romvesener, men selv ikke barn kan gå glipp av poenget: «Fremmede» som vil inn i USA, fortjener ikke bedre enn å få en murblokk i hodet. Arkadespillene, som nå ligger ute på nettsida til Det hvite hus, er et forsøk på å «fortelle historien om presidentens mange bragder på en måte som treffer hver enkelt amerikaner», ifølge Trump-administrasjonen. Det er slett ikke første gang presidenten sprer propaganda via dataspill: Et par dager etter at USA og Israel angrep Iran, la Trumps folk ut en video på X der autentiske bilder fra krigen ble blandet med elementer fra skytespillet «Call of Duty». I fjor høst postet Det hvite hus en video av et raid mot papirløse innvandrere, akkompagnert av kjenningsmelodien og slagordet til «Pokémon» – «Gotta catch ‘em all».

Felles beste

De siste ti årene har det vært 50 ­prosent økning i antall barn som går på en privateid skole, melder NRK. I dag går 5 prosent av alle grunnskoleelever i Norge på en privatskole, og andelen er størst på ungdomstrinnet. På videregående skole går nå hver tiende ungdom på en privatskole. Selv om tallene ennå ikke er store, er trenden urovekkende. En sterk offentlig fellesskole er avhengig av at de aller fleste slutter opp om den. Det er også fornuftig at offentlige penger brukt på skole går til et godt undervisningstilbud og ikke til private formuer.

Råvare­imperialist

At USAs president Donald Trump er ute etter kontroll over forekomster av olje, gass og viktige mineraler, bør ikke overraske noen. Det har han snakket åpent om helt siden før han ble innsatt første gang. Hans kritikk av Irak-krigen handlet for eksempel ikke bare om at det var et meningsløst felttog på andre siden av jorda, men også om at USA ikke tok kontroll over landets oljeressurser i samme slengen. Allerede i 2015 sa han til kanalen ABC at USA burde tatt olja, og at det ikke var å anse som et tyveri engang, men bare kompensasjon for krigføringen. Mens flere av hans ideologiske kampfeller snakket om vanstyret i Venezuela som et politisk problem, var Trump mer rett fram: Han mente nasjonaliseringen av olja, som skjedde flere tiår før Hugo Chávez kom til makta, var å anse som et tyveri. Verdens oljereserver tilhører USA, ifølge Trump. Den enorme oljeavtalen Trump-administrasjonen har inngått med sitt marionettstyre i Venezuela, passer perfekt inn i dette bildet.