Leder

Perverst diplomati

Lars Vegstein

11. september 1973 ble Chiles president Salvador Allende styrtet. Militærjuntaen som kastet den demokratisk valgte presidenten, hadde tung støtte fra USA. Henry Kissinger, som var både utenriksminister og nasjonal sikkerhetsrådgiver, deltok aktivt i forberedelsene til kuppet. Kissinger var òg en viktig støttespiller for Augusto Pinochet, generalen som ble diktator etter kuppet. Tre måneder etter kuppet ble Henry Kissinger overrakt Nobels fredspris i London. Prisen fikk Kissinger for å ha framforhandlet våpenhvileavtalen med Vietnam – en krig han selv hadde sørget for å forlenge med flere år. Etter tildelingen konstaterte den amerikanske visesangeren Tom Lehrer at politisk humor var blitt en meningsløs øvelse: Hva skal vi med satire når virkeligheten er så mye drøyere enn vitsen?

«Hva skal vi med satire når virkeligheten er drøyere?»

Satirikerne har sannelig ikke har fått det lettere med årene. Under et møte i Det hvite hus mandag kunngjorde Israels statsminister Benjamin Netanyahu at han har nominert Donald Trump til Nobels fredspris. Det er ikke overraskende at Israel kjenner et behov for å takke sin nærmeste allierte i krigen mot palestinerne og Iran. Det er absurd nok at Netanyahu skriver nobelnominasjoner samtidig som han gjør seg skyldig i daglige krigsforbrytelser i Gaza. Ingenting oppsummerer seansen bedre enn Trump selv. «At dette kommer fra nettopp deg, gjør det ekstra meningsfullt. Takk, Bibi», svarte Trump.

Dette kunne vært latterlig, men det er ingenting å le av. I form og innhold er Netanyahus nobelsmiger lite forskjellig fra Nato-sjef Mark Ruttes kommentarer til Trump om at «pappa må noen ganger bruke sterke ord». For folk i Vesten er det ydmykende å se sine egne ledere møte Trump med smiger og spyttslikking. For folk i det globale sør må dette absurde politiske teateret fortone seg direkte grotesk. Når krigens arkitekter nomineres til fredspriser, er det ikke bare satiren som står på spill, men også selve diplomatiets troverdighet. Når Vestens ledere sleper diplomatiet gjennom søla for å tekkes Trump, er det vanskelig å be folk ha noen tillit til forhandlinger, resolusjoner og fredelig konfliktløsning.

Leder

Mennes­kelig målestokk

I en passasje i romanen «Du er hjemme nå», gjengitt i denne ukas bokmagasin, skriver Per Petterson om hvordan ordet reform gikk fra å betegne framskritt og forbedring til det motsatte: «Tvert imot. Du frykta det ordet.» Det kan nok noen hver kjenne seg igjen i. Altfor mange reformer er i dag ensbetydende med sentralisering, byråkratisering eller de utsetter mennesker for forvirrende og endeløse prosesser under oppsyn av sjefer med master i endringsledelse. Samfunnet er blitt mer komplekst, og i takt med det har det blitt vanskeligere både å forstå og forandre. Vi vet knapt hvordan gjenstandene rundt oss er laget. Ja, selv språket vi omgir oss med, lyder ofte som oppstyltede fraser, og verre vil det bli etter hvert som kunstig intelligens tar over tekstproduksjonen.

Mari Skurdal

Don’t panic, organize!

Det fins en klassisk plakat arbeiderbevegelsen iblant trykker opp for å vise viktigheten av å stå sammen mot en sterk motstander. Den viser to bilder: Ett hvor en stor fisk jager en flokk små, og så et påfølgende hvor de små fiskene inntar formasjon så de ser ut som en enda større fisk og jager den store. Og så oppfordringen, i store bokstaver: «Don’t panic, organize!» Det er et fortrøstningsfullt budskap om at selv om vi er maktesløse hver for oss, så er vi sterke sammen. Arbeiderbevegelsens makt ligger i flertallet den utgjør, dersom den greier å organisere seg. Men organisering, det er det også andre som får til. Ser vi over pytten til USA, ser det dessverre ut til at det er Donald Trumps opposisjon som er i panikkmodus, mens fotfolkene bak hans Maga-bevegelse er vel organiserte. Trumps andre presidentperiode er resultat av langvarig planlegging, ikke minst fra innflytelsesrike Heritage Foundation.

Mari Skurdal

Politisk navnestrid

Hva skal man kalle stortingsflertallet som støtter Jonas Gahr Støres regjering? Et visdomsord fra folkeeventyrene sier at man ikke skal trette om navnet før barnet er født. Men en halv måned etter valget er navnedebatten i full gang, uten at de fem partiene har avklart en eneste politisk sak. Ap, SV og Sp nærer dyp skepsis mot merkelappen «tuttifrutti». Også i Klassekampens spalter er det advart mot å gå i fella og bruke et navn som signaliserer at Støre baserer seg på et kaotisk, lettvint og uforutsigbart flertall. Det rimer dårlig med bildet Ap ønsker å projisere av en regjering som styrer Norge trygt gjennom farlige tider. Noe av skepsisen skyldes nok «tuttifrutti»-begrepets opphav. Det ble først brukt av Aftenposten-kommentator Kjetil B.

Lars Vegstein