Leder

Perverst diplomati

Lars Vegstein

11. september 1973 ble Chiles president Salvador Allende styrtet. Militærjuntaen som kastet den demokratisk valgte presidenten, hadde tung støtte fra USA. Henry Kissinger, som var både utenriksminister og nasjonal sikkerhetsrådgiver, deltok aktivt i forberedelsene til kuppet. Kissinger var òg en viktig støttespiller for Augusto Pinochet, generalen som ble diktator etter kuppet. Tre måneder etter kuppet ble Henry Kissinger overrakt Nobels fredspris i London. Prisen fikk Kissinger for å ha framforhandlet våpenhvileavtalen med Vietnam – en krig han selv hadde sørget for å forlenge med flere år. Etter tildelingen konstaterte den amerikanske visesangeren Tom Lehrer at politisk humor var blitt en meningsløs øvelse: Hva skal vi med satire når virkeligheten er så mye drøyere enn vitsen?

«Hva skal vi med satire når virkeligheten er drøyere?»

Satirikerne har sannelig ikke har fått det lettere med årene. Under et møte i Det hvite hus mandag kunngjorde Israels statsminister Benjamin Netanyahu at han har nominert Donald Trump til Nobels fredspris. Det er ikke overraskende at Israel kjenner et behov for å takke sin nærmeste allierte i krigen mot palestinerne og Iran. Det er absurd nok at Netanyahu skriver nobelnominasjoner samtidig som han gjør seg skyldig i daglige krigsforbrytelser i Gaza. Ingenting oppsummerer seansen bedre enn Trump selv. «At dette kommer fra nettopp deg, gjør det ekstra meningsfullt. Takk, Bibi», svarte Trump.

Dette kunne vært latterlig, men det er ingenting å le av. I form og innhold er Netanyahus nobelsmiger lite forskjellig fra Nato-sjef Mark Ruttes kommentarer til Trump om at «pappa må noen ganger bruke sterke ord». For folk i Vesten er det ydmykende å se sine egne ledere møte Trump med smiger og spyttslikking. For folk i det globale sør må dette absurde politiske teateret fortone seg direkte grotesk. Når krigens arkitekter nomineres til fredspriser, er det ikke bare satiren som står på spill, men også selve diplomatiets troverdighet. Når Vestens ledere sleper diplomatiet gjennom søla for å tekkes Trump, er det vanskelig å be folk ha noen tillit til forhandlinger, resolusjoner og fredelig konfliktløsning.

Leder

Bevar anner­le­des­dagen

Tirsdag la Høyre fram sin «frihetsplan» – en liste med lover og reguleringer som skal bort om de vinner valget. Mye handler om enkeltsaker som pils i park og å tillate MMA-kamper i Norge, men på lista over tiltak står også partiets langvarige ønske om å fjerne det statlige forbudet mot søndagsåpne butikker. For alle som ønsker å holde fridagen hellig, er dette dårlig nytt. Ifølge partileder Erna Solberg er det et viktig poeng at kommunene selv må få lov til å bestemme åpningstidene, samt at søndagsåpne butikker allerede er tillatt i enkelte turistkommuner. Tidligere i sommer sa også stortingsrepresentant Tage Pettersen til P4 at dette kan bremse handelslekkasjen til Sverige. I sitt forsvar for fri søndagshandel ser det imidlertid ut som Høyre glemmer hvorfor butikkene holder stengt i utgangspunktet. Formålet med den såkalte Hellidagsfredsloven er nemlig «å verne om det gudstjenestelige liv og den alminnelige fred på helligdager».

Endre Ugelstad Aas

Handala

I helga ble skipet Handala, opprinnelig ei norsk fiskeskøyte, bordet i internasjonalt farvann av israelske styrker og tvunget inn til den israelske havnebyen Ashdod. Skipet var på vei til Gaza og hadde med seg ulike typer nødhjelp om bord, som morsmelkerstatning, mat og medisiner. Dette er andre gang på kort tid at Israel har bordet et skip fra ­Freedom Flotilla Coalition. Forrige gang var i juni, da skipet Madleen, der blant annet den svenske aktivisten Greta Thunberg var om bord, ble bordet. De stadige forsøkene på å nå fram sjøveien til Gaza med nødhjelp har blitt et velfortjent PR-mareritt for Israel. De færreste av deltakerne har like stor internasjonal medieprofil som Thunberg. Det som derimot kjennetegner prosjektet, er at det er et ekte uttrykk for internasjonal solidaritet.

Pål Hellesnes

Handling nytter

I Dagens Næringsliv lørdag nærmest latterliggjør kommentator Bård Bjerkholt både artistboikott av Øyafestivalen på grunn av eiernes økonomiske aktiviteter på okkuperte Vestbredden, og KLPs utestenging av to våpenselskap FN mener ikke har vært aktsomme nok i sine våpenleveranser til Israel. For folk på Gaza spiller dette ingen rolle, hevder Bjerkholt, mens KLPs kunder kan få svakere avkastning. Det er lett å føle avmakt overfor det som stadig flere kaller et pågående folkemord på Gaza. Israels bombing, bruk av sult som våpen og brutale drap på folk i matkø ryster en hel verden, men har fremdeles ikke fått Israels mektige allierte til å sette foten ned. Etter et betydelig folkelig press har Norge innført sanksjoner sammen med Storbritannia, New Zealand og Canada. Men sanksjonene, som er ikke er særlig strenge, ser ut til å virke lite avskrekkende på Israel, særlig ettersom USA fortsatt forsyner dem med våpen og økonomisk støtte. Det trengs hardere sanksjoner mot Israel, slik at det rammer landets økonomi. For Norges del handler det blant annet om å si opp frihandelsavtalen med Israel og å trekke Oljefondets investeringer fra selskaper som bidrar til okkupasjonen.

Ida Søraunet Wangberg