Leder

200 år å lære av

Lars Vegstein

9. oktober 1825 ankom seilbåten «Restoration» omsider New York etter en farefull seilas over Atlanteren. Tre måneder tidligere hadde den lille sluppen seilt ut fra Stavanger med 51 nordmenn om bord. Da de nådde fram til Amerika tre måneder seinere, var de 50: Et pikebarn ble født under overfarten, og et søskenpar angret seg og gikk i land i Randaberg. Det lille følget markerte starten på en langvarig emigrasjonsbølge fra Norge. Disse utvandrerne har fått beskjeden plass i norsk historiefortelling, og i det ligger en viss ironi. Nordmenns interesse for amerikansk kultur og politikk går stundom over i rein besettelse, men vår felles historie er et tema vi helst overlater til lokal­historikerne.

«Utvandrerne tar lite plass i historien.»

Kronprins Haakon reiser i dag til USA for å markere 200-årsjubileet for utvandringen. Det er mange grunner til at dette kapittelet i norsk historie fortjener oppmerksomhet. Én ting er de svimlende tallene: Fra 1830 til 1920 flyttet rundt 800.000 nordmenn til USA. Bare i Irland reiste en større andel av befolkningen ut. I en tid der merkelappen «lykkejeger» brukes for å undergrave asylsøkeres legitimitet, gjør vi klokt i å huske at nordmenn selv var innvandrerfolk. Resultatet av folkevandringen vestover er at det nå bor omtrent like mange etterkommere av nordmenn i USA som det er innbyggere i Norge. Båndene mellom de to nasjonene skyldes ikke bare maktpolitiske nødvendigheter, men også denne rike, felles historien. Den arven kommer til å overleve både Donald Trump og hans norskættede forsvarsminister Pete Hegseth – heldigvis. Det er en nyttig påminnelse i vår egen politiske debatt, der innvandreres tilknytning til hjemlandet typisk regnes som suspekt.

Utvandringen er ingen solskinnshistorie. Amerikanske myndigheter ønsket sterkt å tiltrekke seg innvandring fra Europa. De trengte nye, hvite innbyggere som kunne fordrive urbefolkningen fra deres hjemområder. I en håndbok som ble flittig lest blant potensielle amerikafarere på 1840-tallet, forklarer nordmannen Ole Rynning hvordan europeerne hadde fordrevet «ville nasjoner som levde av jakta». De norske utvandrerne var klare over hva de var med på.

Leder

Det sitter i kulturen

For første gang ligger Norge under OECD-gjennomsnittet i både lesing, matematikk og naturfag i Pisa-undersøkelsen. Rundt en tredel av elevene presterer på de laveste mestringsnivåene. Estland har derimot overtatt som en skolepolitisk suksesshistorie etter Finland, som nå gjør det dårligere. Estland ligger på toppen i Europa i naturfag og matte og er nest best i lesing etter Irland, selv om leseevnen til estiske elever også har en fallende tendens. Når noen land lykkes, er det lett å lete etter ting de gjør, som vi kan kopiere. Men å hente konkrete ting direkte fra et land til et annet i den tro at det skal gjøre underverker, er en komplisert affære. Det sies for eksempel at stor lærerautonomi er oppskriften på den estiske suksessen, men da underslås det gjerne at det nasjonale rammeverket også er sterkt.

Bjørgulv Braanen

Hamskiftet

Tidligere utenriks- og bistandsministre har denne uka vært innkalt til Stortingets kontrollkomité til høring om utenrikstjenesten i kjølvannet av Epstein-avsløringene. Ingen av ministrene, enten de kom fra Ap, KrF, SV eller Høyre, har hatt interesse av å si noe kritisk om kulturen. Det ville også ha rammet dem selv. Flere av dem har også gått ut og inn av verv i stiftelser som har fått støtte over bistandsbudsjettet. Epstein-filene og andre avsløringer har satt søkelyset på Terje Rød-Larsens sentrale rolle i det internasjonale freds­jetsettet, samtidig som det er blottlagt hvordan enkelte norske politikere har latt seg involvere i smøringskulturen. Viktigere er likevel avdekkingen av hvordan hele det norske freds- og konfliktbidraget endret fullstendig karakter etter Oslo-avtalen i 1993 og 1995. Daværende statssekretær Jan Egeland har vært kritisk til at man forlot tradisjonen med å bruke norske forskningsmiljøer og frivillige organisasjoner, for i stedet å satse massivt på amerikanske og internasjonale tenketanker og stiftelser.

Bjørgulv Braanen

Sleper beina etter seg

Myndighetene har gjentatte ganger forsvart datasenterutbyggingen med økende behov for datakraft i Norge. I regjeringens datasenterstrategi heter det at sentrene skal bidra til styrke den norske beredskapen. Men det er overhodet ikke det som skjer. En ny rapport fra det regjeringsoppnevnte Teknologirådet, som gir råd til Stortinget og øvrige myndigheter, viser at 90 prosent av datasenterkapasiteten er utenlandsk eid. Strømmen som brukes av et datasenter i Norge, kan være fullt ut disponert av en utenlandsk kunde og dermed være utilgjengelig for norske behov i en krise. Leder for Teknologirådet Sverre Gotaas sier til NRK at problemet med dagens tildelingssystem er at det ikke skiller mellom hvem som får bygge. «Her stilles alle likt i nettkøen, enten det er Google, Tiktok eller et datasenter som er helt sentralt for helsedata», sier Gotaas.

Bjørgulv Braanen