Leder

200 år å lære av

Lars Vegstein

9. oktober 1825 ankom seilbåten «Restoration» omsider New York etter en farefull seilas over Atlanteren. Tre måneder tidligere hadde den lille sluppen seilt ut fra Stavanger med 51 nordmenn om bord. Da de nådde fram til Amerika tre måneder seinere, var de 50: Et pikebarn ble født under overfarten, og et søskenpar angret seg og gikk i land i Randaberg. Det lille følget markerte starten på en langvarig emigrasjonsbølge fra Norge. Disse utvandrerne har fått beskjeden plass i norsk historiefortelling, og i det ligger en viss ironi. Nordmenns interesse for amerikansk kultur og politikk går stundom over i rein besettelse, men vår felles historie er et tema vi helst overlater til lokal­historikerne.

«Utvandrerne tar lite plass i historien.»

Kronprins Haakon reiser i dag til USA for å markere 200-årsjubileet for utvandringen. Det er mange grunner til at dette kapittelet i norsk historie fortjener oppmerksomhet. Én ting er de svimlende tallene: Fra 1830 til 1920 flyttet rundt 800.000 nordmenn til USA. Bare i Irland reiste en større andel av befolkningen ut. I en tid der merkelappen «lykkejeger» brukes for å undergrave asylsøkeres legitimitet, gjør vi klokt i å huske at nordmenn selv var innvandrerfolk. Resultatet av folkevandringen vestover er at det nå bor omtrent like mange etterkommere av nordmenn i USA som det er innbyggere i Norge. Båndene mellom de to nasjonene skyldes ikke bare maktpolitiske nødvendigheter, men også denne rike, felles historien. Den arven kommer til å overleve både Donald Trump og hans norskættede forsvarsminister Pete Hegseth – heldigvis. Det er en nyttig påminnelse i vår egen politiske debatt, der innvandreres tilknytning til hjemlandet typisk regnes som suspekt.

Utvandringen er ingen solskinnshistorie. Amerikanske myndigheter ønsket sterkt å tiltrekke seg innvandring fra Europa. De trengte nye, hvite innbyggere som kunne fordrive urbefolkningen fra deres hjemområder. I en håndbok som ble flittig lest blant potensielle amerikafarere på 1840-tallet, forklarer nordmannen Ole Rynning hvordan europeerne hadde fordrevet «ville nasjoner som levde av jakta». De norske utvandrerne var klare over hva de var med på.

Leder

Tilbake til hverdagen

Kong Harald er stedt til hvile på Akershus festning etter en vakker seremoni i Oslo Domkirke. Åpningssalmen var Edvard Hoems «No stig vår song», som opprinnelig ble skrevet til kongens 70-årsdag i 2007 og som siden har gått inn som en av våre mest brukte nyere salmer. Programmet var i kong Haralds ånd: I tråd med hans omfavnelse av Norges rike mangfold var det lystenning fra representanter fra flere trossamfunn. Statsminister og stortingspresident holdt taler, og kronprinsesse Victoria av Sverige leste Frans av Assisis bønn. Det var et rørende øyeblikk da Åge Aleksandersen og Tuva Syvertsen framførte «Jørgen Hattemaker» av Alf Prøysen, en av de aller fineste sangene vi har. Vi håper de frammøtte utenlandske regentene fra fjern og nær, demokratier og diktaturer, får oversatt teksten om hattemakeren som funderer over hvor forskjellig han og kongen lever, men også de basale vilkårene menneskeslekta deler. Begravelsen markerer slutten på sørgetida og borgfreden, som landets politikere påla seg selv etter dødsfallet.

Mari Skurdal

Pisa-sjokk

Å la seg ryste av Pisa-sjokk har vi svært dårlige erfaringer med i Norge. Da resultatene fra den første internasjonale undersøkelsen kom i 2001, førte det til at den gamle – og utmerkete – læreplanen (L97), med klare læringsmål, ble forkastet. I stedet kom Kunnskapsløftet i 2006, som erstattet kunnskapsmål med kompetansemål, noe som åpenbart har bidratt til kunnskapsfallet i skolen. Det er et dystert bilde de nye Pisa-tallene tegner. Det er en betydelig økning i andel svakt presterende elever i alle de tre fagene som er undersøkt: lesing, matte og naturfag. Mange land opplever tilbakegang, men Norge faller mer og brattere enn andre. I lesing har andelen lavtpresterende i 10.

Bjørgulv Braanen

Historisk gjenklang

Alternative für Deutschland (AFD) fikk støtte av nesten 44 prosent av velgerne i den tyske delstaten Sachsen-Anhalt søndag. At valget er et aldri så lite politisk jordskjelv i Tyskland, er ingen underdrivelse. Landets kristenkonservative forbundskansler, den stadig mindre populære Friedrich Merz, kaller det en «tektonisk omveltning». Det kan bli representanter fra Merz’ eget parti som sikrer AFD det parlamentariske grunnlaget for å danne delstatsregjering, men også venstreorienterte Sarah Wagenknecht har åpnet for å slippe AFD fram til makt i delstaten – med flere profilerte utmeldinger som direkte konsekvens. Uansett ser det ut som AFD, under ledelse av den unge og karismatiske Ulrich Siegmund, vil ta makten i den østtyske delstaten. AFDs lokale program er omfattende og offensivt. Det plasserer partiet i tydelig opposisjon til resten av den tyske partifloraen, som bare omtales som «gammelpartiene».

Mari Skurdal