Leder

200 år å lære av

Lars Vegstein

9. oktober 1825 ankom seilbåten «Restoration» omsider New York etter en farefull seilas over Atlanteren. Tre måneder tidligere hadde den lille sluppen seilt ut fra Stavanger med 51 nordmenn om bord. Da de nådde fram til Amerika tre måneder seinere, var de 50: Et pikebarn ble født under overfarten, og et søskenpar angret seg og gikk i land i Randaberg. Det lille følget markerte starten på en langvarig emigrasjonsbølge fra Norge. Disse utvandrerne har fått beskjeden plass i norsk historiefortelling, og i det ligger en viss ironi. Nordmenns interesse for amerikansk kultur og politikk går stundom over i rein besettelse, men vår felles historie er et tema vi helst overlater til lokal­historikerne.

«Utvandrerne tar lite plass i historien.»

Kronprins Haakon reiser i dag til USA for å markere 200-årsjubileet for utvandringen. Det er mange grunner til at dette kapittelet i norsk historie fortjener oppmerksomhet. Én ting er de svimlende tallene: Fra 1830 til 1920 flyttet rundt 800.000 nordmenn til USA. Bare i Irland reiste en større andel av befolkningen ut. I en tid der merkelappen «lykkejeger» brukes for å undergrave asylsøkeres legitimitet, gjør vi klokt i å huske at nordmenn selv var innvandrerfolk. Resultatet av folkevandringen vestover er at det nå bor omtrent like mange etterkommere av nordmenn i USA som det er innbyggere i Norge. Båndene mellom de to nasjonene skyldes ikke bare maktpolitiske nødvendigheter, men også denne rike, felles historien. Den arven kommer til å overleve både Donald Trump og hans norskættede forsvarsminister Pete Hegseth – heldigvis. Det er en nyttig påminnelse i vår egen politiske debatt, der innvandreres tilknytning til hjemlandet typisk regnes som suspekt.

Utvandringen er ingen solskinnshistorie. Amerikanske myndigheter ønsket sterkt å tiltrekke seg innvandring fra Europa. De trengte nye, hvite innbyggere som kunne fordrive urbefolkningen fra deres hjemområder. I en håndbok som ble flittig lest blant potensielle amerikafarere på 1840-tallet, forklarer nordmannen Ole Rynning hvordan europeerne hadde fordrevet «ville nasjoner som levde av jakta». De norske utvandrerne var klare over hva de var med på.

Leder

Krig er ikke uungåelig

En rekke europeiske forsvarstopper har de siste månedene trappet opp advarslene om at Ukraina-krigen kan være opptakten til en større krig mellom Nato og Russland. Tysklands forsvarsminister Boris Pistorius advarte i november om at noen mener kontinentet kan ha hatt «sin siste fredssommer». Natos generalsekretær Mark Rutte istemte at vi må være forberedt på krig «i den skalaen våre besteforeldre og oldeforeldre gjennomlevde». Også hærsjefer i Storbritannia og Frankrike har sagt at landets sønner og døtre må være forberedt på å forsvare hjemlandene sine. Ledsaget av like alarmistiske medieoppslag og ekspertuttalelser, kan slike utsagn gi inntrykk av at en ny storkrig praktisk talt er uunngåelig. Bakteppet for advarslene er at Europa er i krise. Det siste året har bare gjort det så altfor tydelig at kontinentets ledere har levd over geopolitisk evne, når de i ly av den amerikanske sikkerhetsparaplyen har lovet full militær støtte til Ukraina så lenge det trengs, uten å legge noen planer for hvordan krigen kan avsluttes.

Ole Øyvind Sand Holth

Barnas julesong

Det er ein gammal song vi nesten gløymde, som seier at det skal bli fred på jord. Det er ein draum som alle slekter drøymde, som er blitt gjenfortalt med vakre ord. For fredens fyrste var ein liten unge, som kom til verda i ein gissen stall, foreldra hadde ingen stad å vera, og vinternatta var så mørk og kald. Og brått var himmelkvelven full av englar.

Edvard Hoem

En alvorlig opp­trap­ping

Det er ikke alle land USA utnevner en spesialutsending til. Derfor vekker det ikke så reint lite oppsikt når landet i går ga Louisianas guvernør Jeff Landry jobben som spesialutsending til Grønland. Landry har ikke bakgrunn fra diplomatiet eller utenrikstjenesten. Før han gikk inn i politikken, jobbet han i forsvaret. I hjemstaten Louisiana har han markert seg som en konservativ republikaner, mot abort og for øvrig opptatt av å pålegge skoler å henge opp de ti bud i alle klasserom. Hvorfor i alle dager skal han nå håndtere Grønland-spørsmålet? Svaret er at han støtter president Donald Trumps intensjon om å innlemme Grønland i USA.

Mari Skurdal