Leder

200 år å lære av

Lars Vegstein

9. oktober 1825 ankom seilbåten «Restoration» omsider New York etter en farefull seilas over Atlanteren. Tre måneder tidligere hadde den lille sluppen seilt ut fra Stavanger med 51 nordmenn om bord. Da de nådde fram til Amerika tre måneder seinere, var de 50: Et pikebarn ble født under overfarten, og et søskenpar angret seg og gikk i land i Randaberg. Det lille følget markerte starten på en langvarig emigrasjonsbølge fra Norge. Disse utvandrerne har fått beskjeden plass i norsk historiefortelling, og i det ligger en viss ironi. Nordmenns interesse for amerikansk kultur og politikk går stundom over i rein besettelse, men vår felles historie er et tema vi helst overlater til lokal­historikerne.

«Utvandrerne tar lite plass i historien.»

Kronprins Haakon reiser i dag til USA for å markere 200-årsjubileet for utvandringen. Det er mange grunner til at dette kapittelet i norsk historie fortjener oppmerksomhet. Én ting er de svimlende tallene: Fra 1830 til 1920 flyttet rundt 800.000 nordmenn til USA. Bare i Irland reiste en større andel av befolkningen ut. I en tid der merkelappen «lykkejeger» brukes for å undergrave asylsøkeres legitimitet, gjør vi klokt i å huske at nordmenn selv var innvandrerfolk. Resultatet av folkevandringen vestover er at det nå bor omtrent like mange etterkommere av nordmenn i USA som det er innbyggere i Norge. Båndene mellom de to nasjonene skyldes ikke bare maktpolitiske nødvendigheter, men også denne rike, felles historien. Den arven kommer til å overleve både Donald Trump og hans norskættede forsvarsminister Pete Hegseth – heldigvis. Det er en nyttig påminnelse i vår egen politiske debatt, der innvandreres tilknytning til hjemlandet typisk regnes som suspekt.

Utvandringen er ingen solskinnshistorie. Amerikanske myndigheter ønsket sterkt å tiltrekke seg innvandring fra Europa. De trengte nye, hvite innbyggere som kunne fordrive urbefolkningen fra deres hjemområder. I en håndbok som ble flittig lest blant potensielle amerikafarere på 1840-tallet, forklarer nordmannen Ole Rynning hvordan europeerne hadde fordrevet «ville nasjoner som levde av jakta». De norske utvandrerne var klare over hva de var med på.

Leder

Bukkene og havre­sek­ken

Ifølge finansminister Jens Stoltenberg har Norge et akutt behov for å mykne opp Oljefondets etiske rammeverk. På under en uke har han satt Etikkrådet på pause og nedsatt et utvalg for å vurdere fondets etiske retningslinjer. Utvalgets sammensetning tilsier en oppmykning. Utvalgsleder Svein Gjedrem har selv vært sentralbanksjef og finansråd, og i 2017 ledet han et utvalg som foreslo å skrote det stortingsoppnevnte tilsynsorganet til Norges Bank, representantskapet. Han ønsket en bank og et oljefond som var et hakk lenger unna Stortingets kontroll og innsyn. Den skandaløse ansettelsen av oljefondsjef Nicolai Tangen viste viktigheten av representantskapet.

Mari Skurdal

I ekstase

Euforien i deler av den norske hovedstadspressa har vært til å ta og føle på etter at Jens Stoltenberg vendte tilbake til norsk politikk. Denne uka nådde den nye, ekstatiske høyder. VG, Aftenposten og Dagens Næringsliv har kappes om ordbokas superlativer i omtalen av Oljefond-vedtaket i Stortinget, som setter Etikkrådet på pause. Arbeiderpartiet har, på oppdrag fra finansministeren, sikret flertall med Høyre, Frp, KrF og Senterpartiet for å sette til side Etikkrådet mens dagens etiske regelverk gjennomgås. Målet er en oppmykning. Stoltenberg har nemlig fått for seg at investeringene i de største amerikanske teknologiselskapene kan rammes av dagens etiske regningslinjer. Slikt får den borgerlige Oslo-pressa til å sprette sjampanjekorkene.

Mari Skurdal

En historisk valgseier

Den radikale, unge sosialisten Zohran Mamdani ble natt til i går valgt til ordfører i New York, og det attpåtil med et av de mest solide mandatene på lang tid. Han blir borgermesteren som har fått flest stemmer bak seg siden 1965, og nesten like langt tilbake må vi gå for å finne like høy valgdeltakelse. New York, USAs største by og kapitalismens høyborg over noen, skal i årene som kommer, styres av en selverklært sosialist. I sin seierstale valgnatta tegnet Mamdani ut en ny politisk vei for det demokratiske partiet, som ligger godt til venstre for den sittende, næringsvennlige partieliten. Han sa at for mange arbeidsfolk ikke lenger kjenner seg igjen i partiet, og at altfor mange har gått til høyre for å finne svar. Mamdani peker ut en annen retning: «Vi skal ikke lenger måtte åpne en historiebok for finne bevis for at demokrater kan våge å være storslagne.» Talen gir en pekepinn på hvilke deler av historien det er Mamdani har lest seg opp på.

Mari Skurdal