Leder

Kunnskapsløs skoleplan

Dagens barn tilbringer mer tid i klasserommet enn noen generasjon før dem. Da skoleforsker Elise Farstad Djupedal tok for seg hvordan timeplanene har endret seg i perioden 1987–2008, gjorde hun en sjokkerende oppdagelse: Antallet timer i grunnskolen økte fra 6327 til 7686. Det tilsvarer en økning på to hele skoleår. Det første av disse to årene kom da seksåringene måtte begynne på skolen. Det andre er fordelt jevnere i grunnskoleløpet, men primært i form av mer klasseromsundervisning i lesing, matte og naturfag. Ideen bak denne institusjonaliseringen av barndommen er at norske barn må lære mer for å henge med i «kunnskapssamfunnet».

«Problemet er at mer skole ikke har fungert.»

Problemet er bare at mer skole ikke har fungert. Norske elever er ikke flinkere til å regne, lese og skrive enn foreldrene sine. I stedet har skolen fått nye problemer. I fjor sommer kom sluttrapporten fra utvalget som har evaluert effekten av seksårsreformen. En hovedkonklusjon er at leken har forsvunnet. I stedet for høytlesning, lek og fleksibel læring settes elevene allerede fra første klasse til bokstavterping og strukturert læring. Professor Elisabeth Bjørnestad, som ledet evalueringen, oppsummerte anbefalingen slik: «Leken har mistet sin posisjon. Den utnyttes ikke i barns naturlige potensial for læring. Skoletradisjonen synes å ha seiret».

Tirsdag presenterte Høyre hovedgrepet i sin skolepolitikk for neste stortingsperiode: Førsteklassingene skal tilbringe én time mer på skolen hver dag. Igjen handler det om at de skal lære mer. «Framover må lesing, skriving og regning prioriteres i langt større grad. Til gjengjeld må nok mye annet vike», sa Høyre-nestleder Tina Bru. Høyre vil hente de nye skoletimene fra skolefritidsordningen (SFO). På pressekonferansen viste Bru til at sønnen, som nettopp har fullført førsteklasse, foretrekker skolen framfor SFO: «Som han selv sier: Læring er jo gøyest.» Dessverre er ikke denne anekdoten dekkende for noe som helst. Norske barn fortjener en variert skolehverdag der nye tiltak baserer seg på den beste kunnskapen vi har tilgjengelig. I stedet vil Høyre gi dem mer av det som ikke fungerer.

Leder

Episk raseri

«Ingen dustete regler for krigføring, ingen hengemyr med nasjonsbygging, ingen øvelse i demokratibygging. Ingen politisk korrekte kriger. Vi slåss for å vinne, og vi kaster ikke bort tid eller liv», sa forsvarsminister Pete Hegseth på en pressekonferanse mandag. Det var begrunnelsen for det folkerettsstridige angrepet på Iran, som av alle ting har fått navnet «Episk raseri». USA forsøker nå i raskt tempo å omsette landets militære overlegenhet i geopolitisk dominans og kontroll over den oljedrevne økonomiens viktigste region, som Ali Esbati skriver i Dagens Nyheter. Fra før av har Washington sikret seg kontrollen over Venezuelas enorme oljeressurser på det amerikanske kontinentet.

Endeløse kriger

I juni i fjor, etter å ha bombet Iran i tolv dager, erklærte Israels statsminister Benjamin Netanyahu en «historisk seier, som vil stå seg i generasjoner». Med støtte fra USA bombet Israel på noen korte sommeruker en serie militære mål og atomanlegg. I tillegg drepte landet høytstående militære og politiske skikkelser i Iran, samt forskere tilknyttet atomprogrammet. Angrepene ble kalt Stigende løve, men til tross for at en total seier ble erklært, hadde ikke kattedyret lagt seg til ro for særlig lang tid. Under ett år etter at Netanyahu erklærte at den eksistensielle trusselen fra Iran var bekjempet, ga han ordre om nye og langt mer omfattende angrep mot Iran i helgas operasjon Brølende løve. Den israelske kommentatoren Gideon Levy skriver i Haaretz at alle Israels kriger selges inn slik: som den endelige krigen som vil løse alt.

Røverkrig

Sløret har falt. Israel og USA gidder nå knapt å legitimere angrepet på Iran folkerettslig. I stedet sies det åpent at det er en krig for regimeendring, som er i strid med internasjonal lov. Begrunnelsene for øvrig savner enhver rimelighet. Trump har lenge sagt at Iran ikke må få anledning til å utvikle kjernevåpen – og etter angrepet i juni i fjor erklærte han at de kjernefysiske installasjonene var destruert. Så var det i gang igjen, og nye samtaler fulgte.