Leder

Kunnskapsløs skoleplan

Dagens barn tilbringer mer tid i klasserommet enn noen generasjon før dem. Da skoleforsker Elise Farstad Djupedal tok for seg hvordan timeplanene har endret seg i perioden 1987–2008, gjorde hun en sjokkerende oppdagelse: Antallet timer i grunnskolen økte fra 6327 til 7686. Det tilsvarer en økning på to hele skoleår. Det første av disse to årene kom da seksåringene måtte begynne på skolen. Det andre er fordelt jevnere i grunnskoleløpet, men primært i form av mer klasseromsundervisning i lesing, matte og naturfag. Ideen bak denne institusjonaliseringen av barndommen er at norske barn må lære mer for å henge med i «kunnskapssamfunnet».

«Problemet er at mer skole ikke har fungert.»

Problemet er bare at mer skole ikke har fungert. Norske elever er ikke flinkere til å regne, lese og skrive enn foreldrene sine. I stedet har skolen fått nye problemer. I fjor sommer kom sluttrapporten fra utvalget som har evaluert effekten av seksårsreformen. En hovedkonklusjon er at leken har forsvunnet. I stedet for høytlesning, lek og fleksibel læring settes elevene allerede fra første klasse til bokstavterping og strukturert læring. Professor Elisabeth Bjørnestad, som ledet evalueringen, oppsummerte anbefalingen slik: «Leken har mistet sin posisjon. Den utnyttes ikke i barns naturlige potensial for læring. Skoletradisjonen synes å ha seiret».

Tirsdag presenterte Høyre hovedgrepet i sin skolepolitikk for neste stortingsperiode: Førsteklassingene skal tilbringe én time mer på skolen hver dag. Igjen handler det om at de skal lære mer. «Framover må lesing, skriving og regning prioriteres i langt større grad. Til gjengjeld må nok mye annet vike», sa Høyre-nestleder Tina Bru. Høyre vil hente de nye skoletimene fra skolefritidsordningen (SFO). På pressekonferansen viste Bru til at sønnen, som nettopp har fullført førsteklasse, foretrekker skolen framfor SFO: «Som han selv sier: Læring er jo gøyest.» Dessverre er ikke denne anekdoten dekkende for noe som helst. Norske barn fortjener en variert skolehverdag der nye tiltak baserer seg på den beste kunnskapen vi har tilgjengelig. I stedet vil Høyre gi dem mer av det som ikke fungerer.

Leder

En farlig vending

«Vi har altfor lave skuldre i møte med denne krigen», sa folkerettsekspert Cecilie Hellestveit til Klassekampen i går. Hun viser ikke bare til bomber og missiler brukt i krigen mellom Iran og Israel og USA, men også til de øvrige problemene krigen skaper. Det internasjonale energibyrået har kalt krigen «den største forsyningsforstyrrelsen i historien til det globale oljemarkedet». Den rammer også produksjon av gjødsel, som påvirker verdens matproduksjon ganske direkte. Dessuten peker Hellestveit på et særlig farlig tilleggselement: at alle verdens atomvåpenmakter nå på en eller annen måte er involvert i konflikten. Paradoksalt nok har dessuten en konflikt som blant annet dreier seg om Irans evne til å utvikle atomvåpen, ført til diskusjoner i en rekke land om å tilslutte seg atommakter og øke atomarsenaler, stikk i strid med avtaler om ikke-spredning. Ifølge Norsar-forsker og ekspert på atomvåpen Kjølv Egeland var det nedrustningsavtalene på 1980-tallet som «var den kalde krigens slutt».

Forut­sigbar katastrofe

Donald Trump har gitt myndighetene i Iran 48 timer til å gjenåpne Hormuzstredet. Hvis ikke truer han med å bombe alle landets kraftstasjoner. Foruten å utgjøre en åpenbar krigsforbrytelse – som burde tilintetgjøre enhver forestilling om at denne krigen er i det iranske folkets interesser – vil en slik manøver sannsynligvis også føre til en dramatisk eskalering av konflikten, med ringvirkninger langt utover Midtøsten. De færreste analytikere ser det nemlig som sannsynlig at Iran vil oppgi det som har vist seg å være et svært effektivt pressmiddel, og som ser ut til å ha skaffet dem overtaket i konflikten. Irans blokadeav Hormuzstredet var en helt forutsigbar respons på USA og Israels angrep. Nicolas Mulder, assisterende professor i historie ved Cornell-universitetet, skriver i Financial Times at Iran egentlig bare kopierer den taktikken de selv har blitt utsatt for gjennom USAs sanksjoner, ved å «forvandle en viktig flaskehals i verdens­økonomien til et våpen for å presse fienden til å deeskalere». Som Cecilie Hellestveit uttaler i dagens avis, vil konsekvensene av dette bli enorme, og millioner av mennesker kan i verste fall dø som følge av matmangel.

Lov med litt ansten­dighet

Ifølge Grunnloven har monarkens ektefelle ingen konstitusjonell rolle i Norge. Kronprinsesse Mette-Marit kan aldri lede statsråd eller holde trontalen. Hennes bidrag til monarkiet er å føre det videre, ettersom «Berre barn av dronning eller konge, eller av nokon som sjølv har arverett, kan arve». Kriteriet for å bli dronning av Norge er verken plettfri vandel eller god dømmekraft i enhver situasjon, slik deler av pressen for tida gir inntrykk av. Dronning blir du om du er gift med kongen, og ettersom det etter fredagens NRK-intervju later til at kronprinsparet har alle intensjoner om å stå sammen i medgang og motgang i livet, blir Mette-Marit dronning av Norge om helsa holder. Omdømmeeksperter og politiske kommentatorer får øse seg opp over ubesvarte spørsmål så mye de vil, men så lenge vi er organisert som et monarki, blir kronprins Haakons kone dronning i riket. Fenomenet monarki kan man si mye om, men så lenge vi har det, er det en fordel om vi behandler menneskene som befolker institusjonen anstendig.