Leder

Kunnskapsløs skoleplan

Dagens barn tilbringer mer tid i klasserommet enn noen generasjon før dem. Da skoleforsker Elise Farstad Djupedal tok for seg hvordan timeplanene har endret seg i perioden 1987–2008, gjorde hun en sjokkerende oppdagelse: Antallet timer i grunnskolen økte fra 6327 til 7686. Det tilsvarer en økning på to hele skoleår. Det første av disse to årene kom da seksåringene måtte begynne på skolen. Det andre er fordelt jevnere i grunnskoleløpet, men primært i form av mer klasseromsundervisning i lesing, matte og naturfag. Ideen bak denne institusjonaliseringen av barndommen er at norske barn må lære mer for å henge med i «kunnskapssamfunnet».

«Problemet er at mer skole ikke har fungert.»

Problemet er bare at mer skole ikke har fungert. Norske elever er ikke flinkere til å regne, lese og skrive enn foreldrene sine. I stedet har skolen fått nye problemer. I fjor sommer kom sluttrapporten fra utvalget som har evaluert effekten av seksårsreformen. En hovedkonklusjon er at leken har forsvunnet. I stedet for høytlesning, lek og fleksibel læring settes elevene allerede fra første klasse til bokstavterping og strukturert læring. Professor Elisabeth Bjørnestad, som ledet evalueringen, oppsummerte anbefalingen slik: «Leken har mistet sin posisjon. Den utnyttes ikke i barns naturlige potensial for læring. Skoletradisjonen synes å ha seiret».

Tirsdag presenterte Høyre hovedgrepet i sin skolepolitikk for neste stortingsperiode: Førsteklassingene skal tilbringe én time mer på skolen hver dag. Igjen handler det om at de skal lære mer. «Framover må lesing, skriving og regning prioriteres i langt større grad. Til gjengjeld må nok mye annet vike», sa Høyre-nestleder Tina Bru. Høyre vil hente de nye skoletimene fra skolefritidsordningen (SFO). På pressekonferansen viste Bru til at sønnen, som nettopp har fullført førsteklasse, foretrekker skolen framfor SFO: «Som han selv sier: Læring er jo gøyest.» Dessverre er ikke denne anekdoten dekkende for noe som helst. Norske barn fortjener en variert skolehverdag der nye tiltak baserer seg på den beste kunnskapen vi har tilgjengelig. I stedet vil Høyre gi dem mer av det som ikke fungerer.

Leder

Må granskes

I går ble det tidligere diplomatparet Mona Juul og Terje Rød-Larsen siktet for grov korrupsjon og medvirkning til grov korrupsjon. Samme siktelse har Økokrim tatt ut mot tidligere statsminister Thorbjørn Jagland. Siktelsen er alvorlig. Grov korrupsjon straffes med fengsel i inntil ti år. Det er bra at Økokrim med sine vide fullmakter etterforsker samfunnstoppene som har hatt økonomiske bånd med milliardæren Jeffrey Epstein. Samtidig må også andre sider ved kontakten undersøkes, og ikke minst hvorfor Utenriksdepartementet ikke har grepet inn, til tross for varsler og kritikk fra Riksrevisjonen.

Hilsen fra barnehagen

I slutten av januar fikk kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) et brev. Bak brevet sto en rekke organisasjoner, blant dem Redd Barna, Foreldreopprøret og flere fagforeninger. Brevet inneholdt et varskorop om bemannings­situasjonen i norske barnehager. Til TV 2 understreker nestleder i Utdannings­forbundet Ann Mari Milo Lorentzen at det ikke bare er foreldrene som er bekymret. Også de som er på jobb for barna, slår alarm. De trekker fram en undersøkelse fra 2025 som det er grunn til å stoppe opp ved.

Et varsko til oss alle

Det amerikanske justisdepartementet har sluppet 3,5 millioner filer fra etterforskingen av milliardæren Jeffrey Epstein. Likevel er omtrent halvparten av filene fortsatt unntatt offentlighet. Hva skiller det som er frigitt fra det som holdes tilbake? Det vet vi ikke. Filene er åpenbart ikke holdt tilbake for å beskytte identiteten til ofrene i saken, for mange av dem var lett gjenkjennbare på bilder og med navn i materialet som ble delt med allmennheten forrige fredag. Ettersom det er Donald Trumps administrasjon som nå styrer Justisdepartementet, går spekulasjonene høyt på internett om hvorvidt den holder tilbake dokumenter som inkriminerer den amerikanske presidenten. Som Epstein-filene har vist, kan privat kommunikasjon mellom mektige mennesker være politisk sprengstoff. Nettopp derfor bør vi bekymre oss langt mer enn vi gjør for hvem som har tilgang til våre hverdagslige meldingsutvekslinger.