Leder

Kunnskapsløs skoleplan

Dagens barn tilbringer mer tid i klasserommet enn noen generasjon før dem. Da skoleforsker Elise Farstad Djupedal tok for seg hvordan timeplanene har endret seg i perioden 1987–2008, gjorde hun en sjokkerende oppdagelse: Antallet timer i grunnskolen økte fra 6327 til 7686. Det tilsvarer en økning på to hele skoleår. Det første av disse to årene kom da seksåringene måtte begynne på skolen. Det andre er fordelt jevnere i grunnskoleløpet, men primært i form av mer klasseromsundervisning i lesing, matte og naturfag. Ideen bak denne institusjonaliseringen av barndommen er at norske barn må lære mer for å henge med i «kunnskapssamfunnet».

«Problemet er at mer skole ikke har fungert.»

Problemet er bare at mer skole ikke har fungert. Norske elever er ikke flinkere til å regne, lese og skrive enn foreldrene sine. I stedet har skolen fått nye problemer. I fjor sommer kom sluttrapporten fra utvalget som har evaluert effekten av seksårsreformen. En hovedkonklusjon er at leken har forsvunnet. I stedet for høytlesning, lek og fleksibel læring settes elevene allerede fra første klasse til bokstavterping og strukturert læring. Professor Elisabeth Bjørnestad, som ledet evalueringen, oppsummerte anbefalingen slik: «Leken har mistet sin posisjon. Den utnyttes ikke i barns naturlige potensial for læring. Skoletradisjonen synes å ha seiret».

Tirsdag presenterte Høyre hovedgrepet i sin skolepolitikk for neste stortingsperiode: Førsteklassingene skal tilbringe én time mer på skolen hver dag. Igjen handler det om at de skal lære mer. «Framover må lesing, skriving og regning prioriteres i langt større grad. Til gjengjeld må nok mye annet vike», sa Høyre-nestleder Tina Bru. Høyre vil hente de nye skoletimene fra skolefritidsordningen (SFO). På pressekonferansen viste Bru til at sønnen, som nettopp har fullført førsteklasse, foretrekker skolen framfor SFO: «Som han selv sier: Læring er jo gøyest.» Dessverre er ikke denne anekdoten dekkende for noe som helst. Norske barn fortjener en variert skolehverdag der nye tiltak baserer seg på den beste kunnskapen vi har tilgjengelig. I stedet vil Høyre gi dem mer av det som ikke fungerer.

Leder

Mennes­kelig målestokk

I en passasje i romanen «Du er hjemme nå», gjengitt i denne ukas bokmagasin, skriver Per Petterson om hvordan ordet reform gikk fra å betegne framskritt og forbedring til det motsatte: «Tvert imot. Du frykta det ordet.» Det kan nok noen hver kjenne seg igjen i. Altfor mange reformer er i dag ensbetydende med sentralisering, byråkratisering eller de utsetter mennesker for forvirrende og endeløse prosesser under oppsyn av sjefer med master i endringsledelse. Samfunnet er blitt mer komplekst, og i takt med det har det blitt vanskeligere både å forstå og forandre. Vi vet knapt hvordan gjenstandene rundt oss er laget. Ja, selv språket vi omgir oss med, lyder ofte som oppstyltede fraser, og verre vil det bli etter hvert som kunstig intelligens tar over tekstproduksjonen.

Don’t panic, organize!

Det fins en klassisk plakat arbeiderbevegelsen iblant trykker opp for å vise viktigheten av å stå sammen mot en sterk motstander. Den viser to bilder: Ett hvor en stor fisk jager en flokk små, og så et påfølgende hvor de små fiskene inntar formasjon så de ser ut som en enda større fisk og jager den store. Og så oppfordringen, i store bokstaver: «Don’t panic, organize!» Det er et fortrøstningsfullt budskap om at selv om vi er maktesløse hver for oss, så er vi sterke sammen. Arbeiderbevegelsens makt ligger i flertallet den utgjør, dersom den greier å organisere seg. Men organisering, det er det også andre som får til. Ser vi over pytten til USA, ser det dessverre ut til at det er Donald Trumps opposisjon som er i panikkmodus, mens fotfolkene bak hans Maga-bevegelse er vel organiserte. Trumps andre presidentperiode er resultat av langvarig planlegging, ikke minst fra innflytelsesrike Heritage Foundation.

Politisk navnestrid

Hva skal man kalle stortingsflertallet som støtter Jonas Gahr Støres regjering? Et visdomsord fra folkeeventyrene sier at man ikke skal trette om navnet før barnet er født. Men en halv måned etter valget er navnedebatten i full gang, uten at de fem partiene har avklart en eneste politisk sak. Ap, SV og Sp nærer dyp skepsis mot merkelappen «tuttifrutti». Også i Klassekampens spalter er det advart mot å gå i fella og bruke et navn som signaliserer at Støre baserer seg på et kaotisk, lettvint og uforutsigbart flertall. Det rimer dårlig med bildet Ap ønsker å projisere av en regjering som styrer Norge trygt gjennom farlige tider. Noe av skepsisen skyldes nok «tuttifrutti»-begrepets opphav. Det ble først brukt av Aftenposten-kommentator Kjetil B.