Leder

FNs mange kriser

Lars Vegstein

I dag gratulerer skoleelever og barnehagebarn hverandre med FN-dagen. Det er noe rørende over at ungene lærer om verdien av menneskerettigheter, fredsarbeid og globale fellesregler mens de ennå går i bleie. Men idet FN fyller 80 år, er det bare å konstatere at det er lite å feire. Etter år med krig i Sudan, Ukraina og Gaza er militærmakt blitt en mer akseptert måte å løse internasjonale konflikter på. Verden er langt unna noen troverdig løsning på klimatrusselen, og USA trekker den økonomiske støtta til mange av FNs utviklingsprogrammer.

«Møtet var et endetidstegn.»

Høstens høynivåmøte var et eneste stort endetidstegn. Mens delegatene flokket ut av hovedforsamlingen i protest, erklærte Benjamin Netanyahu fra talerstolen at «Israel skal fullføre jobben» i Gaza. En av dem som ikke marsjerte ut, var Palestinas statsminister Mahmoud Abbas: Han var nektet visum til USA og kunne ikke delta fysisk på møtet. Kontrasten til denne handlingslammelsen fikk vi to uker seinere. Da kalte Donald Trump inn utvalgte partnere til fredskonferanse i Sharm el-Sheikh. Fredsplanen hans er ikke laget av FN-ambassadører, men av egne familie- og forretningsforbindelser. Den legger opp til et teknokratstyre med Trump på toppen, og at Gaza skal gjenoppbygges som en AI-drevet næringsklynge. FN-sjefen var riktignok invitert til Sharm – på lik linje med Fifa-president Gianni Infantino. Her trues selve prinsippet om at det er statene som må utforme globale spilleregler.

Trump har ikke skapt FNs kriser. Sikkerhetsrådet har alltid vært lammet, og ideen om FN-reform er like gammel som organisasjonen selv. Det er åpenbart at FN er for stort. I tillegg til skyskraperen på Manhattan holder FN seg med hovedkontorer i Nairobi, Wien og Genève. Selv i Oslo finnes det et FN-kontor for «global governance». Det finnes selvsagt FN-organer som har livets rett. Organisasjonene for sjøfart, luftfart og værdata får verden til å fungere bedre. På sikt er det en fattig trøst for en organisasjon som skulle være vårt viktigste politiske redskap i det mellomfolkelige hopehavet. Det er ikke kommisjonen for krav på kontinentalsokkelen utover 200 nautiske mil som gjør at barn vifter med FN-­flagget 24. oktober hvert år.

Leder

En farlig vending

«Vi har altfor lave skuldre i møte med denne krigen», sa folkerettsekspert Cecilie Hellestveit til Klassekampen i går. Hun viser ikke bare til bomber og missiler brukt i krigen mellom Iran og Israel og USA, men også til de øvrige problemene krigen skaper. Det internasjonale energibyrået har kalt krigen «den største forsyningsforstyrrelsen i historien til det globale oljemarkedet». Den rammer også produksjon av gjødsel, som påvirker verdens matproduksjon ganske direkte. Dessuten peker Hellestveit på et særlig farlig tilleggselement: at alle verdens atomvåpenmakter nå på en eller annen måte er involvert i konflikten. Paradoksalt nok har dessuten en konflikt som blant annet dreier seg om Irans evne til å utvikle atomvåpen, ført til diskusjoner i en rekke land om å tilslutte seg atommakter og øke atomarsenaler, stikk i strid med avtaler om ikke-spredning. Ifølge Norsar-forsker og ekspert på atomvåpen Kjølv Egeland var det nedrustningsavtalene på 1980-tallet som «var den kalde krigens slutt».

Mari Skurdal

Forut­sigbar katastrofe

Donald Trump har gitt myndighetene i Iran 48 timer til å gjenåpne Hormuzstredet. Hvis ikke truer han med å bombe alle landets kraftstasjoner. Foruten å utgjøre en åpenbar krigsforbrytelse – som burde tilintetgjøre enhver forestilling om at denne krigen er i det iranske folkets interesser – vil en slik manøver sannsynligvis også føre til en dramatisk eskalering av konflikten, med ringvirkninger langt utover Midtøsten. De færreste analytikere ser det nemlig som sannsynlig at Iran vil oppgi det som har vist seg å være et svært effektivt pressmiddel, og som ser ut til å ha skaffet dem overtaket i konflikten. Irans blokadeav Hormuzstredet var en helt forutsigbar respons på USA og Israels angrep. Nicolas Mulder, assisterende professor i historie ved Cornell-universitetet, skriver i Financial Times at Iran egentlig bare kopierer den taktikken de selv har blitt utsatt for gjennom USAs sanksjoner, ved å «forvandle en viktig flaskehals i verdens­økonomien til et våpen for å presse fienden til å deeskalere». Som Cecilie Hellestveit uttaler i dagens avis, vil konsekvensene av dette bli enorme, og millioner av mennesker kan i verste fall dø som følge av matmangel.

Ole Øyvind Sand Holth

Lov med litt ansten­dighet

Ifølge Grunnloven har monarkens ektefelle ingen konstitusjonell rolle i Norge. Kronprinsesse Mette-Marit kan aldri lede statsråd eller holde trontalen. Hennes bidrag til monarkiet er å føre det videre, ettersom «Berre barn av dronning eller konge, eller av nokon som sjølv har arverett, kan arve». Kriteriet for å bli dronning av Norge er verken plettfri vandel eller god dømmekraft i enhver situasjon, slik deler av pressen for tida gir inntrykk av. Dronning blir du om du er gift med kongen, og ettersom det etter fredagens NRK-intervju later til at kronprinsparet har alle intensjoner om å stå sammen i medgang og motgang i livet, blir Mette-Marit dronning av Norge om helsa holder. Omdømmeeksperter og politiske kommentatorer får øse seg opp over ubesvarte spørsmål så mye de vil, men så lenge vi er organisert som et monarki, blir kronprins Haakons kone dronning i riket. Fenomenet monarki kan man si mye om, men så lenge vi har det, er det en fordel om vi behandler menneskene som befolker institusjonen anstendig.

Mari Skurdal