Leder

FNs mange kriser

Lars Vegstein

I dag gratulerer skoleelever og barnehagebarn hverandre med FN-dagen. Det er noe rørende over at ungene lærer om verdien av menneskerettigheter, fredsarbeid og globale fellesregler mens de ennå går i bleie. Men idet FN fyller 80 år, er det bare å konstatere at det er lite å feire. Etter år med krig i Sudan, Ukraina og Gaza er militærmakt blitt en mer akseptert måte å løse internasjonale konflikter på. Verden er langt unna noen troverdig løsning på klimatrusselen, og USA trekker den økonomiske støtta til mange av FNs utviklingsprogrammer.

«Møtet var et endetidstegn.»

Høstens høynivåmøte var et eneste stort endetidstegn. Mens delegatene flokket ut av hovedforsamlingen i protest, erklærte Benjamin Netanyahu fra talerstolen at «Israel skal fullføre jobben» i Gaza. En av dem som ikke marsjerte ut, var Palestinas statsminister Mahmoud Abbas: Han var nektet visum til USA og kunne ikke delta fysisk på møtet. Kontrasten til denne handlingslammelsen fikk vi to uker seinere. Da kalte Donald Trump inn utvalgte partnere til fredskonferanse i Sharm el-Sheikh. Fredsplanen hans er ikke laget av FN-ambassadører, men av egne familie- og forretningsforbindelser. Den legger opp til et teknokratstyre med Trump på toppen, og at Gaza skal gjenoppbygges som en AI-drevet næringsklynge. FN-sjefen var riktignok invitert til Sharm – på lik linje med Fifa-president Gianni Infantino. Her trues selve prinsippet om at det er statene som må utforme globale spilleregler.

Trump har ikke skapt FNs kriser. Sikkerhetsrådet har alltid vært lammet, og ideen om FN-reform er like gammel som organisasjonen selv. Det er åpenbart at FN er for stort. I tillegg til skyskraperen på Manhattan holder FN seg med hovedkontorer i Nairobi, Wien og Genève. Selv i Oslo finnes det et FN-kontor for «global governance». Det finnes selvsagt FN-organer som har livets rett. Organisasjonene for sjøfart, luftfart og værdata får verden til å fungere bedre. På sikt er det en fattig trøst for en organisasjon som skulle være vårt viktigste politiske redskap i det mellomfolkelige hopehavet. Det er ikke kommisjonen for krav på kontinentalsokkelen utover 200 nautiske mil som gjør at barn vifter med FN-­flagget 24. oktober hvert år.

Leder

Poli­ti­sering av fondet

I 2003 leverte et utvalg ledet av jussprofessor Hans Petter Graver et forslag til etiske retningslinjer for Oljefondet. Utvalget skriver dette om atomvåpen: «Norge har hatt en klar og entydig kjernevåpenpolitikk helt siden slutten av annen verdenskrig. Den såkalte basepolitikken har hatt forbud mot kjernevåpen på norsk territorium i fredstid som en grunnpilar. Gjennom tilslutning til ikke-spredningsavtalen og andre tilgrensende avtaler har Norge gått inn for atomnedrustning og ikke-spredning i de siste fem tiår. Det må legges til grunn at det er helt spesielle historiske årsaker til at atommaktene har kjernevåpen uten at dette er i strid med gjeldende folkerett. Norge har ikke kjernevåpen, ønsker ikke å ha kjernevåpen og går inn for ikke-spredning og nedrustning av kjernevåpen.

Mari Skurdal

Sprikende karakterer

Går det an å betale seg til bedre karakterer? Det spørsmålet har blitt stilt oftere i takt med at privatskoler dukker opp stadig flere steder i Norge. Ulikt offentlige skoler, må private skoler tiltrekke seg elever. De reklamerer med alternativ pedagogikk, populære linjer eller gode resultater. Derfor kan det være insentiver for skolene til å gi elever bedre karakterer enn de fortjener, fordi det kan bidra til større søknadsbunker. Dette gjelder særlig kommersielle skoler uten tung forankring i et pedagogisk alternativ, slik for eksempel steinerskolene har. En måte å sjekke om offentlige og private skoler setter karakterer ulikt på, er å sammenlikne standpunkt- og eksamenskarakterer for å se om det er systematiske forskjeller. Det er nettopp det forskere ved Universitetet i Oslo nå har gjort.

Mari Skurdal

Toppleder-apanasje

Godtgjørelsene til topplederne i statlige selskaper og foretak, som Statkraft, Posten og Petoro, fortsetter å øke. Toppsjefen i Posten Bring, Petter-Børre Furberg, har en godtgjørelse på 7,1 millioner kroner, mens konsernsjef i Statkraft, Birgitte Ringstad Vartdal, tjener over 9 millioner kroner. I NRK-Dagsnytt mandag rykket AUF-leder Gaute Skjervø ut mot lønnsgaloppen. Han mente Ap i regjering ikke hadde gjort nok for å bremse utviklingen. Skjervø sa at lederlønnsutviklingen i statseide selskaper var usunn. Han hadde rett og slett ingen tro på at man ikke kunne tiltrekke seg kompetanse uten å tilby godtgjørelser på mer enn tre ganger det statsministeren tjener. Statssekretær Ragnhild Sjoner Syrstad (Ap) i Næringsdepartementet mente det ikke var noen grunn til bekymring.

Bjørgulv Braanen