Leder

Bransjen som ble for rik

Det finnes en gammel vits som alltid starter slik: «Tre menn går inn på en bar» – hvorpå vitsefortelleren sier noe uventet. Omtrent slik fortonet det seg torsdag, da tre milliardærer gikk inn på en bar i Seoul og bestilte frityrstekt kylling med øl. Før de hadde rukket å spise opp, hadde måltidet fått uventede konsekvenser. Kyllingprodusenten Cherrybro steg med 30 prosent på børsen. Restaurantkjeden Kyochon økte med 20 prosent, det samme gjorde et firma som lager deler til frityrkokere. Forklaringen? En av de tre mennene var Jensen Huang. Han er toppsjef i Nvidia, selskapet som har spesialisert seg på databrikker til kunstig intelligens. De to andre var Jay Y. Lee og Euisun Chung. De er sjefer i Samsung og Hyundai, som òg tok fullstendig av på børsen. Her hjemme ble opptrinnet omtalt av Dagens Næringsliv. Boomen skyldtes ikke økt produktivitet eller etterspørsel. Det holdt at sjefen i verdens største KI-selskap slikket seg på fingrene og erklærte at han elsker kylling, øl og gode venner. Slik ser en økonomisk boble ut.

«Den som vil se sløseri, trenger ikke lete i statsbudsjettet.»

Onsdag ble Nvidia det første selskapet i historien med markedsverdi på over 5000 milliarder dollar. Det betyr at selskapet har samme verdi som all økonomisk virksomhet i Norge i et helt år – ganger ti. Det hører med til historien at Nvidia også ble det første selskapet som passerte 4000 milliarder dollar i verdi. Det skjedde for tre måneder siden.

Samtidig som kampen mot offentlig sløsing er på topp av den politiske agendaen, varsler Nvidia og resten av KI-gigantene at de pløyer enorme summer inn i nye fabrikker og datasentre. Målet er såkalt generell kunstig intelligens. Dette er KI som ikke bare systematiserer og kopierer eksisterende kunnskap raskt, men som faktisk skaper genuint nye innsikter. Det finnes enormt potensial for nyttig bruk av KI. Mens vi venter på generell kunstig intelligens, er imidlertid den unyttige bruken av tid og penger slående: eksamener som skrives og rettes av KI, falske videoer med komisk tjukke katter og avisfaktabokser fulle av faktafeil. Vil du se sløseri, trenger du ikke å lete i statsbudsjettet. Det holder å gå hvor som helst på Internett.

Leder

Lydbok­krigen

«En kapitalist slår mange andre i hjel», skrev i Karl Marx i «Kapitalen». Slik er det også i kultur- og mediefeltet: De store selskapene blir stadig større, og mindre, uavhengige aktører må før eller siden velge mellom å bli slukt eller gå under. For bokbransjens del bremses tendensen til global monopolisering av at selve kjernevirksomheten – utgivelsen av ny litteratur – skjer på de respektive nasjonalspråkene. Men når stadig flere leser bøker på engelsk, og papirboka taper terreng til «sekundærformater» som e-bok og lydbok, blir nye markeder åpnet for de transnasjonale konsernene. Det ferskeste eksempelet er Spotifys norske lydboksatsing. Lenge trodde man at strømmegiganten ville ligge unna Norge, fordi norske lydbøker må være i salg i ett år før de kan legges inn i strømmetjenestene. I tillegg har forfatterne klart å forhandle fram et honorar på minst 11 kroner per lytting.

Slaget står i Ap

Gjedrem-utvalget, finansminister Jens Stoltenbergs bestillingsverk, foreslår å endre den etiske forvaltingen av Oljefondet. Etikkrådet skal ikke lenger kunne utestenge selskaper, det åpnes for økt hemmelighold, og fondet skal bli del av norsk alliansepolitikk. Dessuten ønsker utvalget at fondet kan investere i atomvåpen, i hvert fall i de atomvåpnene som produseres av Nato-land. Utvalgets forslag møter kritikk fra flere hold, men får støtte hos jerntriangelet i norsk presse: VG, Dagens Næringsliv og Aftenposten. VG mener forslagene utgjør «riktig vei for Oljefondet». Aftenpostens politiske redaktør Kjetil B.

Poli­ti­sering av fondet

I 2003 leverte et utvalg ledet av jussprofessor Hans Petter Graver et forslag til etiske retningslinjer for Oljefondet. Utvalget skriver dette om atomvåpen: «Norge har hatt en klar og entydig kjernevåpenpolitikk helt siden slutten av annen verdenskrig. Den såkalte basepolitikken har hatt forbud mot kjernevåpen på norsk territorium i fredstid som en grunnpilar. Gjennom tilslutning til ikke-spredningsavtalen og andre tilgrensende avtaler har Norge gått inn for atomnedrustning og ikke-spredning i de siste fem tiår. Det må legges til grunn at det er helt spesielle historiske årsaker til at atommaktene har kjernevåpen uten at dette er i strid med gjeldende folkerett. Norge har ikke kjernevåpen, ønsker ikke å ha kjernevåpen og går inn for ikke-spredning og nedrustning av kjernevåpen.