Leder

Bransjen som ble for rik

Det finnes en gammel vits som alltid starter slik: «Tre menn går inn på en bar» – hvorpå vitsefortelleren sier noe uventet. Omtrent slik fortonet det seg torsdag, da tre milliardærer gikk inn på en bar i Seoul og bestilte frityrstekt kylling med øl. Før de hadde rukket å spise opp, hadde måltidet fått uventede konsekvenser. Kyllingprodusenten Cherrybro steg med 30 prosent på børsen. Restaurantkjeden Kyochon økte med 20 prosent, det samme gjorde et firma som lager deler til frityrkokere. Forklaringen? En av de tre mennene var Jensen Huang. Han er toppsjef i Nvidia, selskapet som har spesialisert seg på databrikker til kunstig intelligens. De to andre var Jay Y. Lee og Euisun Chung. De er sjefer i Samsung og Hyundai, som òg tok fullstendig av på børsen. Her hjemme ble opptrinnet omtalt av Dagens Næringsliv. Boomen skyldtes ikke økt produktivitet eller etterspørsel. Det holdt at sjefen i verdens største KI-selskap slikket seg på fingrene og erklærte at han elsker kylling, øl og gode venner. Slik ser en økonomisk boble ut.

«Den som vil se sløseri, trenger ikke lete i statsbudsjettet.»

Onsdag ble Nvidia det første selskapet i historien med markedsverdi på over 5000 milliarder dollar. Det betyr at selskapet har samme verdi som all økonomisk virksomhet i Norge i et helt år – ganger ti. Det hører med til historien at Nvidia også ble det første selskapet som passerte 4000 milliarder dollar i verdi. Det skjedde for tre måneder siden.

Samtidig som kampen mot offentlig sløsing er på topp av den politiske agendaen, varsler Nvidia og resten av KI-gigantene at de pløyer enorme summer inn i nye fabrikker og datasentre. Målet er såkalt generell kunstig intelligens. Dette er KI som ikke bare systematiserer og kopierer eksisterende kunnskap raskt, men som faktisk skaper genuint nye innsikter. Det finnes enormt potensial for nyttig bruk av KI. Mens vi venter på generell kunstig intelligens, er imidlertid den unyttige bruken av tid og penger slående: eksamener som skrives og rettes av KI, falske videoer med komisk tjukke katter og avisfaktabokser fulle av faktafeil. Vil du se sløseri, trenger du ikke å lete i statsbudsjettet. Det holder å gå hvor som helst på Internett.

Leder

Lærdom fra slagmarka

Helikoptrene som tar av fra taket på den amerikanske ambassaden i Saigon i april 1975. Afghanerne som klamrer seg til militærfly på rullebanen i Kabul i august 2021. Bildene av hvordan USA har avsluttet sine kriger har blitt stående som kraftfulle påminnelser om hvor impotent verdens mektigste militærmakt har vist seg når den har forsøkt å forme verden i sitt bilde, og hvor lite hold det var i alle løftene de ga på veien. Det vekker mindre oppmerksomhet når USA denne uka trekker ut sine siste tropper ut av Irak, men lærdommen burde være akkurat den samme. USA invaderte Irak i 2003 og fjernet diktatoren Saddam Hussein fra makta. Istedenfor den friheten de ble lovet, fikk irakerne en langvarig okkupasjon og brutal sekterisk borgerkrig. Barack Obama forsøkte å avslutte dette sorgens kapittel allerede i 2011, men de amerikanske soldatene vendte tilbake få år seinere for å bekjempe terrorgruppa IS, som vokste fram som en direkte konsekvens av det kaoset USA hadde etterlatt seg.

Nytale fra krigs­hau­ker

Det er vanskelig ikke å tenke på George Orwells dystopiske roman «1984» når man denne uka hørte USAs president Donald Trump tale til FNs generalforsamling. Orwells begrep nytale beskriver en autoritær omskriving av språket, fulgt av en stadig forandring av historiske fakta for å tilpasse dem de rådende herskeres behov. Trumps siste dille er å omdøpe kunstig intelligens til superintelligens. Han mener det er langt mer presist, ettersom kunstig intelligens ikke er kunstig, men amazing. Derfor har han beordret at alle amerikanske dokumenter framover skal bruke det nye begrepet. Den tåpelige ideen er typisk for Trump, som på sedvanlig vis blander flåsete ideer, selvskryt og trusler om sivilisasjonsutslettelse når han plaprer i vei fra talerstoler.

Fest og frust­rasjon

LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad hadde tirsdag en sympatisk kronikk i Dagens Næringsliv, hvor han minnet om at «fest og frustrasjon kan leve side om side». Det er som Charles Dickens skriver, nylig sitert av EU-presidenten: «Det var den beste av alle tider, det var den verste.» Vi kan sjelden lese et samfunns beskaffenhet ut av nasjonale snittberegninger; det er snarere avstanden som betyr noe. Som Bjørnstad påpeker, er medianinntekten i Norge rundt 660.000 kroner i året før skatt. Hvor tett på det tallet alle befinner seg, avgjør om vi har stor grad av likhet eller ulikhet – hvor sammenpresset lønnsstrukturen er, som det heter på fagspråket. At næringslivet går godt og børsene slår nye rekorder, kan være godt nytt for nasjonaløkonomien. Det er likevel ikke alle som nyter godt av gode tider.