Leder

Vernede elver er beredskap

En stolt tradisjon står for fall når Stortinget denne uka behandler flom- og skredmeldingen. Innstillingen som behandles tirsdag, åpner for bygging av vannkraftverk i vernede vassdrag. Store deler av Norges potensielle vannkraftproduksjon er allerede bygget ut, men 390 vassdrag har siden 1970-tallet hatt status som vernet. Den demningen brister altså når Ap, Sp, Frp, Høyre og KrF stemmer for å fjerne vernet. Begrunnelsen er at vi må tilpasse oss et klima som stiller høyere krav til beredskap mot flom og skred. Vannkraftverk spiller en viktig rolle som flomvern, fordi de kan regulere vannstanden ved store nedbørsmengder.

«Å bygge i vernede vassdrag vil være lønnsomt.»

Som Naturvernforbundet har påpekt, går verken Ap, Sp, Frp, Høyre eller KrF bort fra vern av vassdrag i sine partiprogrammer. Men andre krefter ivrer for å svekke vernebestemmelsen. I en begeistret høringsuttalelse kommer kraftbransjens interesseorganisasjon Fornybar Norge med full støtte til ideen. Å bygge nytt i vernede vassdrag vil i de fleste tilfeller være mer lønnsomt enn å oppgradere eksisterende kraftverk. Det betyr ikke at det er en god idé. Norge har forpliktet seg til å verne 30 prosent av våre land- og havområder. Skal vi nå det målet, må myndighetene gjøre det vanskeligere å bygge ned natur. Det siste de bør gjøre, er å tømme verneinstituttet for innhold, slik stortingsflertallet legger opp til.

Innstillingen som blir vedtatt i morgen, bærer navnet «Tryggare framtid – førebudd på flaum og skred». I det ligger en dobbel tragedie: Vi erkjenner for det første at vi ikke klarte å løse klimakrisa, og at vi derfor må omstille oss til nye livsbetingelser. For det andre krever klimatilpasning at vi ofrer enda mer av våre ville omgivelser, og at vi dermed forverrer naturkrisa. Vi tror det er mulig å nærme seg spørsmålet om beredskap uten å forkaste prinsippet om vern. Den ville naturen spiller nemlig en avgjørende rolle i samfunnets beredskap. Fremavlede kulturdyr er svake, ensartede og må passes på av mennesker. Ville dyr og planter klarer seg uten vår innsats. Beredskap handler ikke bare om å temme natur, men også om å bevare mangfoldet vi kommer til å trenge i møte med omskiftelige tider.

Leder

Råvare­imperialist

At USAs president Donald Trump er ute etter kontroll over forekomster av olje, gass og viktige mineraler, bør ikke overraske noen. Det har han snakket åpent om helt siden før han ble innsatt første gang. Hans kritikk av Irak-krigen handlet for eksempel ikke bare om at det var et meningsløst felttog på andre siden av jorda, men også om at USA ikke tok kontroll over landets oljeressurser i samme slengen. Allerede i 2015 sa han til kanalen ABC at USA burde tatt olja, og at det ikke var å anse som et tyveri engang, men bare kompensasjon for krigføringen. Mens flere av hans ideologiske kampfeller snakket om vanstyret i Venezuela som et politisk problem, var Trump mer rett fram: Han mente nasjonaliseringen av olja, som skjedde flere tiår før Hugo Chávez kom til makta, var å anse som et tyveri. Verdens oljereserver tilhører USA, ifølge Trump. Den enorme oljeavtalen Trump-administrasjonen har inngått med sitt marionettstyre i Venezuela, passer perfekt inn i dette bildet.

Bøllete

En rar side ved norsk EU-debatt er at de aller dystreste framstillingene av EU og EUs politikk overfor omverdenen paradoksalt nok ofte framføres av tilhengere av norsk EU-medlemskap. For eksempel når det går diskusjoner om EØS-avtalen, kan de som argumenterer mot EØS få høre at uten EØS, ville vi bli møtt med hardhendt handels­krig og tunge sanksjoner fra EU-hold. Logikken blir da at Norge er nødt til å godta å innføre store mengder politikk og regelverk bestemt i EU, om ikke EU skal straffe oss hardt. Den samme logikken har også gjort seg gjeldende i diskusjonen om tollen norsk ferrolegeringsindustri har blitt utsatt for fra EU. Venstre-leder Guri Melby mente for eksempel at EUs straffetiltak var et argument for at Norge burde inn i EU. Når norske politikere diskuterer amerikansk handelspolitikk, gjelder derimot motsatt logikk. I det siste har mange tegnet helteportretter av Canadas statsminister Mark Carney.

Skrem­sels­pro­pa­ganda

De hadde gledet seg så veldig. Mange hadde reist til Island for å følge folkeavstemningen i den tro at det ble et ja til å starte forhandlingene om et medlemskap i EU. «Kommer Island-suget?» spurte Aftenpostens Kjetil Bragli Alstadheim i mars i år. Hans svar var at det kanskje ikke ble et sug, men i stedet et jordskjelv. Men som så ofte før undervurderte de den breie folkelige motstanden mot å oppgi nasjonal selvråderett. Fordi forventningene var så store, ble nedturen desto vondere. Alstadheim klarte ikke å bevare sin sedvanlige, lett spottende stil og elegante penn, men måtte hente ammunisjon fra aller nederste hylle.