Leder

Vernede elver er beredskap

Lars Vegstein

En stolt tradisjon står for fall når Stortinget denne uka behandler flom- og skredmeldingen. Innstillingen som behandles tirsdag, åpner for bygging av vannkraftverk i vernede vassdrag. Store deler av Norges potensielle vannkraftproduksjon er allerede bygget ut, men 390 vassdrag har siden 1970-tallet hatt status som vernet. Den demningen brister altså når Ap, Sp, Frp, Høyre og KrF stemmer for å fjerne vernet. Begrunnelsen er at vi må tilpasse oss et klima som stiller høyere krav til beredskap mot flom og skred. Vannkraftverk spiller en viktig rolle som flomvern, fordi de kan regulere vannstanden ved store nedbørsmengder.

«Å bygge i vernede vassdrag vil være lønnsomt.»

Som Naturvernforbundet har påpekt, går verken Ap, Sp, Frp, Høyre eller KrF bort fra vern av vassdrag i sine partiprogrammer. Men andre krefter ivrer for å svekke vernebestemmelsen. I en begeistret høringsuttalelse kommer kraftbransjens interesseorganisasjon Fornybar Norge med full støtte til ideen. Å bygge nytt i vernede vassdrag vil i de fleste tilfeller være mer lønnsomt enn å oppgradere eksisterende kraftverk. Det betyr ikke at det er en god idé. Norge har forpliktet seg til å verne 30 prosent av våre land- og havområder. Skal vi nå det målet, må myndighetene gjøre det vanskeligere å bygge ned natur. Det siste de bør gjøre, er å tømme verneinstituttet for innhold, slik stortingsflertallet legger opp til.

Innstillingen som blir vedtatt i morgen, bærer navnet «Tryggare framtid – førebudd på flaum og skred». I det ligger en dobbel tragedie: Vi erkjenner for det første at vi ikke klarte å løse klimakrisa, og at vi derfor må omstille oss til nye livsbetingelser. For det andre krever klimatilpasning at vi ofrer enda mer av våre ville omgivelser, og at vi dermed forverrer naturkrisa. Vi tror det er mulig å nærme seg spørsmålet om beredskap uten å forkaste prinsippet om vern. Den ville naturen spiller nemlig en avgjørende rolle i samfunnets beredskap. Fremavlede kulturdyr er svake, ensartede og må passes på av mennesker. Ville dyr og planter klarer seg uten vår innsats. Beredskap handler ikke bare om å temme natur, men også om å bevare mangfoldet vi kommer til å trenge i møte med omskiftelige tider.

Leder

Islen­dingsug

Lørdag går islendingene til valgurnene for å svare nei eller ja til om de vil starte forhandlinger med Brussel om Island skal bli medlem av EU. Islands sosialdemokratiske statsminister Kristrún Frostadóttir fører an sammen med ja-partiet Reformpartiet, som brøt ut av det konservative Selvstendighetspartiet i 2016 på grunn av uenighet om EU. De øvrige partiene er mot EU-medlemskap. Avstemningen på Island har fått mange norske EU-tilhengere til å trekke frisk luft i et håp om at et islandsk ja skal sette fyr på den norske EU-debatten. Spesielt tiltrekkende er den islandske modellen med to folkeavstemninger, der man først spør om man skal søke medlemskap, for deretter å stemme over forhandlingsresultatet. «Det er genialt», sier tidligere statssekretær i UD, Maria Varteressian. Håpet er at en første «uforpliktende» avstemning, et «ja til å se», skal gjøre det lettere å få til en innmelding i neste runde.

Bjørgulv Braanen

Svenske tilstander

For to år siden gikk alarmen i Sverige, da en politirapport avdekket at flere svenske barnevernsinstitusjoner var drevet av personer med tilknytning til grov kriminalitet. Det var allerede godt kjent at kriminelle nettverk var dypt involvert i private velferdstjenester. De både hvitvasker penger og tjener penger på å drive hjemmetjenester, sykehjem og skoler. Politirapporten fra 2024 sendte likevel sjokkbølger inn i svensk offentlighet. Barn med svake familiebånd og vonde opplevelser bak seg ble rett og slett plassert i institusjoner drevet av gjengkriminelle, finansiert over skatteseddelen. I et land hvor den kriminelle lavalderen nylig ble senket til 14 år fordi de som utfører kriminaliteten, har blitt stadig yngre, har offentlige penger gått til kriminelle miljøer som kan rekruttere på institusjoner de selv driver.

Mari Skurdal

Hjerte­var­me

I den nye boka «For rikt for hvem?» gjengir SSB-forsker Erling Holmøy og sjeføkonom i Alm Olav Slettebø en uttalelse fra Bjarne Håkon Hanssen da han i 2009 gikk av som Aps helseminister for å bli PR-rådgiver i First House: Som heltidspolitiker hadde han vært med på å bruke opp store verdier i mange år – nå skulle han være med å skape dem. En av de mest seiglivede mytene er at verdier skapes i det private, mens offentlig sektor bare bruker. Det er en absurd påstand, skriver økonomene, ettersom verdiskaping betyr å produsere noe folk er villig til å betale for, noe amerikanernes store utbetalinger til helse, omsorg og utdanning er eksempler på. Holmøy og Slettebø viser også at offentlig sektor ikke «eser ut», slik det ofte hevdes. De offentlige utgiftenes andel av nasjonalinntekten (BNI), fratrukket grunnrente fra olje og gass, har ligget nokså flatt de siste 30 årene. Det har faktisk vært et «massivt underforbruk» av avkastningen av oljepengene i forhold til ­handlingsregelen, til tross for en rekke kriser de siste årene: finanskrisa, oljepris­fallet, flyktningkrisa, korona­epidemien og Ukraina-krigen. Å snakke om at staten «tar» pengene våre, er lite dekkende, fordi 70 prosent av de offentlige utgiftene går direkte tilbake til enkeltindivider, i form av pensjoner, ytelser og tjenester. Det meste av denne «tilbakebetalingen» skjer i livs­faser vi ikke kan forsørge oss selv gjennom arbeid.

Bjørgulv Braanen