Bendik Wold

#fff

Lenge ble det holdt mot Donald Trump at han ikke hadde en firbeint venn. Da han tiltrådte i 2016, var Trump den første presidenten på 147 år uten et kjæledyr i husholdningen. Én hund var liksom minstemålet: George Washington satte standarden ved å flytte inn i Det hvite hus med åtte bikkjer – samt en papegøye, et esel og et stort antall hester. Seinere presidenter drasset med seg med alt fra sauer (Thomas Jefferson) og geiter (Abraham Lincoln) til silkeormer (Quincy Adams) og slanger (Theodore Roosevelt).

At Trump brøyt med denne tradisjonen, ble ansett som en karakterbrist. En fyr som ikke er glad i dyr – som ikke liker å klø en gordonsetter bak øret, eller kjæle varsomt med kokongen til en silkeorm – kunne vel rett og slett ikke være særlig 

relativt snill – mot dyr. Han har ennå ikke installert noe hundehus på plenen utenfor Det ovale kontor, men regjeringen hans har forbudt dyreforsøk i flere føderale organer. I fjor sommer prøvde helseminister Robert F. Kennedy jr. å stoppe avlivingen av 300 strutser på en gård i Canada, og rett før nyttår slo presidenten selv alarm om at «vindmøller dreper alle våre vakre hvithodehavørner!»

 å innkassere Nobels fredspris, men han 

fått skryt av dyrevernsorganisasjonen Peta ved minst to anledninger. Dette bør ikke overraske oss, skriver Daniel Engber i The Atlantic. I flere europeiske land har høyrepopulister gjort et nummer av at de er dyreelskere. Franske Marine Le Pen omtales som «the ultimate cat lady» og lar seg ofte avbilde sammen med sine feline venner; i 2019-programmet til det østerrikske Frihetspartiet hadde hele sju prosent av setningene positive referanser til dyrevelferd.

Det kan virke paradoksalt at Trump i det ene øyeblikket snakker varmt om havørn, strutser og hundevalper, for så i neste øyeblikk å karakterisere politiske motstandere som 

. Men realiteten er at humanisering og dehumanisering går hånd i hånd: Samtidig som visse befolkningsgrupper – papirløse innvandrere, for eksempel – blir fratatt menneskeverdet, blir enkelte skapninger med pels og fjær, særlig husdyrene, løftet 

 bakgrunn vi bør forstå tidligere Frp-spinndoktor Espen Teigens usmakelige utspill på X denne uka: «Hvis valget står mellom å beholde hunder eller muslimer i Norge, er ikke det et vanskelig valg.»

Teigens innlegg var en støtteerklæring til Randy Fine, republikansk kongressmann fra Florida, som reagerte på at en palestinsk aktivist hadde omtalt hunder som «ureine» og antydet at de ikke burde holdes som kjæledyr.

Det siste standpunktet er neppe særlig representativt, men det passer perfekt inn i ytre høyres narrativ: «De andre» er ikke like gode dyrevenner som oss. Glem ikke J.D. Vances utsagn om at haitiske innvandrere i Springfield i Ohio spiser katter og hunder: Selv om påstanden ble falsifisert for halvannet år siden, er byen stadig kringsatt av Ice-agenter.

noen historiske paralleller her, og de er slett ikke trivelige. Også Adolf Hitler var opptatt av å markedsføre seg som en dyrenes venn. Noe av det første partiet hans gjorde da det kom til makta i 1933, var å forby slakting av varmblodige dyr uten bedøvelse. Etter et halvt år fulgte en dyrevernlov som var blant Europas mest ytterliggående.

‘De andre’ er ikke like gode dyrevenner som oss

Også fascister elsker kjæledyr

#000

Epsteins meddelelser kunne like gjerne blitt knasta ned av ei furten tenåringsjente med én hånd på mobilen og den andre på Voi-styret

Til å ha sjarmert trusene av eksstatsministere, kongelige og presidenter i Verdens økonomiske forum, førte Jeffrey Epstein en forbløffende tam e-post- og tekstmeldingsprosa. Dét var nesten den største overraskelsen i dokumentslippet forrige fredag: Er det 

en suksessrik nettverksbygger ordlegger seg? Man kunne forvente en innsmigrende stil, full av høflighetsfraser og diplomatisk tomsnakk, men Epsteins meddelelser kunne like gjerne blitt knasta ned av ei furten tenåringsjente med én hånd på mobilen og den andre på Voi-styret. Rettskrivingen er omtrent på samme nivå også.

 Epsteins venner i den globale makteliten som kryper for 

, ikke omvendt. Da Terje Rød-Larsen 1. januar 2017 setter seg ned og skriver en ordrik, dyptfølt takk for alt den sexdømte milliardæren har gjort for ham det siste året – «you are my best friend, and a super rare, thoroughly good human being» – gjengjeldes ikke ett av komplimentene. «We should have a good year», lyder det flatt fra Epstein. «Thanks you too».

Thorbjørn Jagland forsøker å smøre vennskapet ved å etablere en 

 om at Epstein ikke kan foredra knekkebrød, men de mange referansene til det knasesprø næringsmiddelet blir glatt ignorert av mottakeren. Epsteins kommunikasjonsstil er rett-på-sak og blottet for personlighet, kanskje bortsett fra når han aktivt spiller 

: Da ei viss kronprinsesse prøver seg med et «U are very charming u know», kvitterer sexforbryteren med et eplekjekt «ofcourse i know».

 fenomenet ikke. Donald Trump er visstnok avholdsmann, men han ordlegger seg som om han satt kanakas foran skjermen klokka halv fire natt til søndag. Nicolai Tangens smiskende tekstmeldinger til Elon Musk, om noen husker dem, ble stort sett besvart med énstavelsesord – «sure», «cool» – inntil oljefondet stemte imot Tesla-gründerens nye lønnspakke. Da kom det hele sju illsinte linjer i retur, i relativt konsis prosa.

Er det slik at språklig og sosial nonchalanse her går hånd i hånd – eller er disse alfahannenes skrivestil 

skjødesløs? Man kan lure. I Epsteins tilfelle er kommunikasjonen så ordknapp, så triviell, at man spørre seg hva tiltrekningskrafta hans egentlig besto i. Det gjenstår i grunnen bare to muligheter: Enten må mannen ha framstått umåtelig karismatisk og veltalende i levende live, ja, som et reint vrengebilde av sin funksjonelle analfabetisme i skrift. Eller så var det pengene. Penger og makt, det er vel de eneste kreftene i verden som kan få folk til å utholde grenseløs døllhet.

 bydende stilen har også en annen fordel: Den gir inntrykk av fravendt travelhet, av både 

. Epstein, for eksempel, har det så hektisk at han på et tidspunkt feilstaver «ok» som «ol». Det forsterker også mottakerens underkastelse: Mente han «ok»? Hva er verst, å feiltolke herren eller å bry ham med et oppfølgingsspørsmål?

Språklig slendrian blir ofte forbundet med de lavere klasser, men kan også virke opphøyende. Når 

slurver med språket, kan sjusket framstå nærmest som et rojalt prerogativ – på linje med det å slippe gevantene sine rett ned på gulvet ved leggetid. Man kjører rundt med diplomatskilter, så å si, og kan ikke arresteres for noe som helst.

 et uttrykk for at «det teoretiske mennesket», som Nietzsche kalte det, igjen er havnet i vanry. Sokrates var hans yndlingseksempel. Nietzsches egen «Lebensphilosophie» setter nettopp livet selv – livsviljen eller «viljen til makt» – opp mot det moderne menneskets hang til problematisering og grublerier.

Jo visst kan det bli for mye pjatt her i verden. Men det spørs om ikke de reine viljesytringene – gryntet fram av maktpersoner uten omsorg for verken språk eller samfunn – tross alt er skumlere. Når folk slutter å snakke ordentlig sammen, vet vi hva som skjer: Da blir det krig.

Epsteins venner kryper for ham, ikke omvendt

Verden går under i telegramstil

De offentliggjorte e-postene viser hvor lett det var å bondefange sentrale aktører i den norske samfunnseliten

Lenge tenkte man at det først og fremst var Donald Trump som hadde noe å tape på frigivelse av Epstein-dokumentene. Det var feil. Også flere nordmenn må ha gruet seg til at deres relasjoner til den sexdømte milliardæren skulle bli eksponert. Av filene som ble offentliggjort av USAs justisdepartement fredag, framgår det blant annet at kronprinsesse Mette-Marit utvekslet flørtende meldinger med Epstein over en toårsperiode, at Thorbjørn Jagland ba amerikaneren om hjelp til et boligkjøp i Oslo og at barna til Terje Rød-Larsen og Mona Juul ble tilgodesett med ti millioner dollar i Epsteins testamente. Samtlige pleide omgang med Epstein flere år etter at han satt 13 måneder i fengsel for kjøp av seksuelle tjenester fra en mindreårig. Børge Brende spiste sushi med sexforbryteren bare tre uker før han ble arrestert for siste gang.

 snakk om overflatiske, reint formelle forbindelser, men om personlige vennskap som omfatter økonomiske bindinger, utveksling av små og store tjenester og skriftlige meddelelser i en til dels intim tone. Epstein-filene setter også et spørsmålstegn ved disse nordmennenes politiske integritet: Den gamle Ap-mannen Terje Rød-Larsen forsøkte å organisere et møte mellom Sylvi Listhaug og Trump-strategen Steve Bannon – neppe for å drøfte sosialdemokratiske kjerneverdier. Børge Brende, president i Verdens økonomiske forum, sa seg enig («Exactly!») da Epstein i 2018 skrev til ham at «Davos kan virkelig erstatte FN». Mente Brende det samme da han satt som utenriksminister for Høyre ett år tidligere?

 til at politikere og embetsfolk er «hel ved»; at de sier det de mener, mener det de sier, og – ikke minst – at de lar nasjonens interesser gå foran personlige lyster og behov. Epstein-avsløringene river denne samfunnskontrakten i fillebiter. De offentliggjorte e-postene viser hvor lett det var for en mann med penger og nettverk å bondefange sentrale aktører i den norske samfunnseliten. Hva skal vi med en festning til 54 milliarder i regjeringskvartalet hvis norske samfunnstopper lar seg smøre med sushi, ferieinvitasjoner og tips om tannbehandlinger?



Rettelogg: I en tidligere versjon av artikkelen ble Epstein omtalt som pedofil. Det stemmer ikke at han har fått denne diagnosen. Saken ble rettet 3. februar 2026 kl. 11.44. 

Så lett var det å bonde­fange sentrale aktører i den norske eliten.

Etter Epstein

Realiteten er at Demo har svært pengesterke eiere i ryggen

Bør et konsern med milliardomsetning benytte seg av folkefinansiering? Det nye nettmagasinet Demo – en avlegger av danske Zetland – skal etter planen starte med daglige publiseringer i løpet av våren. Men dét skjer bare hvis redaksjonen klarer å samle 5000 abonnenter innen 12. februar. «Dersom vi ikke lykkes med kampanjen, står vi uten jobb om kort tid», sier daglig leder Ingrid Tinmannsvik til Medier24. Det hadde ikke behøvd å være slik; realiteten er at Demo har svært pengesterke eiere i ryggen. Zetland, som eier 92,5 prosent av den norske filialen, ble i fjor høst kjøpt opp av Bonnier News, et mediekonsern som i 2024 omsatte for 10,5 ­milliarder svenske kroner.

 et nytt medium bare fordi det er konserneid. Slik verden er skrudd sammen, vil mye motstandsarbeid måtte skje i små, delvis autonome lommer innenfor systemet. Samtidig er det nødvendig å spille med åpne kort. Som Filter-redaktør Harald S. Klungtveit påpeker overfor Medier24, kan det framstå som om Demo «stjeler klærne til små, uavhengige medier og mediegründere som tar reell risiko». Langt nede på magasinets nettside nevnes det riktignok at Demo er eid av Zetland, men ellers peker all retorikk mot at dette er en idealistisk gründerbedrift. Realiteten er at Bonnier News er Nordens største mediekonsern, med riksaviser som Expressen og Dagens Nyheter i porteføljen. I høst fikk selskapet kjeft for å outsource redigeringen av 21 magasiner til Vietnam, som ligger helt nede på 173. plass på pressefrihetsindeksen til ­Reportere uten grenser.

 autentisitet og moralsk helstøpte typer, er det ikke rart at Demos «indie»-retorikk raskt blir plukket fra hverandre. Kritikken bør imidlertid ikke rettes mot de ansatte, men mot eierselskapet som lusker i kulissene. Hvis Bonnier mente alvor med sin norske satsing, burde Demo-­redaksjonen få slippe denne ydmykende tiggerunden med kniven på ­strupen. Ikke bare er det dårlig personal­politikk; det er også respektløst overfor ­potensielle lesere, som mellom linjene blir fortalt at de tilhører et segment som ligger langt, langt nede på Bonnier-­konsernets prioriteringsliste.

All retorikk peker mot at dette er en idealistisk gründerbedrift.

Tiggerunde

Trumps dumhet får alle argumenter til å smelte som saftis under gloheit Florida-sol

Hvorfor snakker vi ikke mer om Donald Trumps dårskap? Trolig for ikke å fornærme tilhengerne hans. Så er det heller ikke spesielt god debattskikk å anklage meningsmotstandere for å være lallende idioter. Problemet er at den amerikanske presidentens dumhet er av en art som får 

 de saklige – til å smelte som saftis under gloheit Florida-sol.

Som den tyske teologen Dietrich Bonhoeffer påpekte i 1944, er dumheten skumlere enn ondskapen. «Man kan protestere mot det onde, det kan blottstilles, i nødsfall kan det hindres med makt», skrev Bonhoeffer. «Overfor dumheten er vi vergeløse. Her nytter verken protester eller makt … Dessuten er den dumme, til forskjell fra den onde, fullkomment tilfreds med seg selv, ja, han blir likefram farlig fordi han blir så lett irritert og går over til angrep.»

som om dumheten øker i takt med selvtilliten. Etter «suksessen» i Venezuela har presidentens offentlige uttalelser nådd et nytt bunnpunkt. USA «må ha Grønland». «Jeg trenger ikke folkeretten.» Intervensjon i Colombia? «Høres bra ut for meg!» Marco Rubio som president på Cuba? «Høres bra ut for meg!» Må ha, vil ha, vil ikke, trenger ikke – verdens mektigste mann fortsetter å uttrykke sine utenrikspolitiske ambisjoner i babyspråk.

Hans Geelmuyden «får ståpels», bekjenner han i Nettavisen, av Trumps kommunikasjon. Andre grøsser. Dette grøsset må ikke forveksles med 

forakt – selv om Trump sannelig er vulgær nok, med sin forkjærlighet for gull, glass og marmor («dictator chic»), til å vekke anstøt i de borgerlige finstuene. Men dette er ikke «Frp-koden». Gyset som løper nedover ryggen på oss når Trump åpner nebbet, er både sted- og tidløst – det kommer av et brudd på universelle anstendighetsregler. Selv i ei steinalderhule ville Trump blitt oppfattet som en pompøs, selvopptatt klovn.

Trump – naturligvis – av at han har høy IQ. Dét er ikke nødvendigvis en løgn. Som forfatteren Robert Musil påpeker i essayet «Om dumhet» (1937), finnes det to slags idioti: en enkel og ærlig variant som i grunnen er nokså harmløs – men så i tillegg en «høyere dumhet» der innehaveren rett nok ikke er uintelligent, men grovt overvurderer sine egne forstandsevner. Trump faller nok i sistnevnte kategori.

Musil peker på et interessant paradoks: Ofte kan det være lurt å framstå dummere enn man er – ikke minst i møte med de sterke og mektige. En undersått som ikke kan, irriterer tyrannen mindre enn en undersått som ikke 

. Denne impulsen lever også videre i rettsvesenet, der den kløktige utførelsen av en forbrytelse møtes med «særlig ugunst», skriver Musil, siden den oppfattes som «utspekulert» og «kaldhjertet».

Det som tidligere har vært den svakes forsvarsstrategi i møte med makthavere, blir nå utspilt ovenfra og ned av USAs president. At Trump framstår så grensesprengende dum, gir ham nettopp en paradoksal beskyttelse. Verdenssamfunnets «voksne» kan ikke sette grenser for ham uten å krenke rettighetene til en dåre som «bare er seg selv». Hvordan kan Trump være 

, dessuten, når han samtidig er så gutteaktig spontan og vimsete?

 Bonhoeffer har tydelige svar på hvordan vi bør møte denne typen strategisk toskeskap. Førstnevnte peker på beskjedenhet som «det siste og viktigste middelet mot dumheten», mens Bonhoeffer – teolog som han var – viser til «menneskets indre frigjøring til ansvarlig liv overfor Gud».

Det spørs om ikke disse tiltakene blir for puslete i møte med fjompenissen i Det hvite hus. Det avgjørende er nok at vi ikke selv lar oss falle ned på Trumps nivå; at vi dag for dag prøver – tross alle våre egne tilkortkommenheter – å stå imot dumheten, feigheten, forfengeligheten.

Dum og dummere

Lille nyttårsaften fikk danskene utlevert sine siste brev. Postnord, det dansk-svenske statlige selskapet som hittil har hatt ansvar for brevhåndteringen i landet, skal fra nå av konsentrere seg om å levere pakker. Dermed brytes en 400 år lang tradisjon. 1500 postbud mister jobben, og et like stort antall innleveringskasser forsvinner fra danske gater og torg. Da VG sendte ut en fotograf for å forevige de røde postkassene like oppunder jul, var det allerede for seint – i sentrum av København var de siste eksemplarene for lengst nedmontert.

 droppe brevom­bæring – «den økende digitaliseringen» av det danske samfunnet – kan også høres her i Norge. Siden tusenårsskiftet har antallet fysiske brev falt med mer enn 80 prosent, og i dag mottar norske husstander i snitt bare ett brev i uka. Dette var noe av bakgrunnen for at et utvalg i fjor foreslo å droppe postkasselevering og i stedet la publikum hente brevene sine på «betjente postpunkt», for eksempel i dagligvarebutikker. Forslaget ble heldigvis avvist av regjeringen, men samferdselsminister Jon-Ivar Nygårds skisse til kompromiss – brevombæring én dag i uka – er heller ikke noe å juble over. En reduksjon av tilbudet vil spesielt ramme 600.000 nordmenn som regnes som «ikke-digitale eller digitalt sårbare». Men straks strømmen går eller mobilnettet kollapser, er vi 

sårbare. Derfor er det en dårlig idé å bygge ned det eneste landsdekkende fysiske distribusjonsnettet vi har.

nettopp i et beredskapsperspektiv. For to år siden brakte Frifagbevegelse en lengre reportasje fra Ukraina, der postbudene går omkring med skuddsikre vester. Det statlige postvesenet bidro med vogntog og tusener av ansatte under evakueringen fra okkuperte områder i 2022. «En av fordelene ved å være offentlig eid er at staten kan bruke deg i krisetider», uttalte postdirektør Igor Smelyansky. «Vi skal yte service til folket, og i force majeure-situasjoner er det viktig.» Ved å legge ned brevombæringen har danskene forspilt denne muligheten. Her hjemme er forslaget til ny postlov ute på høring, og det er ennå tid til å besinne seg.

1500 røde postkasser forsvinner fra danske gater og torg.

Post festum

Buhøvdnatten. Svareleinnatten. Varg­natten. Ørnenatten. Karilinatten.

I Hallingdal er «natt» en fjelltopp, kanskje en avledning av «knatt» eller «nut», det er jeg ikke sikker på. Men jeg husker hvordan den doble betydningen fascinerte meg som barn. Det var morfaren min som lærte meg navnene: På Svareleinnatten sto det ofte et reinsdyr og tygde lav. Buhøvdnatten var rund og skurvete. Ørne­natten lå nesten alltid i skygge. I kveldslyset framsto fjellene fjerne og hemmelighetsfulle, som kulisser i en vagt truende drøm.

Jeg husker situasjonen godt: Morfar og jeg på berget nedenfor hytta, lav sol, et kjølig drag i lufta. Ved siden av meg et saftglass og en liten kurv med kjeks. Over kneet en kravlende maur. Morfaren min på post bak kikkerten, speidende etter dyr og folk. I minnet er det også noen toner som klinger med, en liten melodi – men hvilken? Det fant jeg ut først i høst, 40 år seinere.

en singel fra «Døgnville» (2025) av Liv Andrea Hauge trio, nådde meg gjennom en mildt skurrende radiohøyttaler en sein kveld i oktober. Jeg var på hytta for å gjøre den klar for oppussing – den gamle bua er knapt blitt oppgradert siden morfars tid, men skal omsider få nytt gulv og nytt tak. Idet Hauges første pianoakkorder svevde over eteren, var jeg i ferd med å bla meg gjennom noen gamle brev og papirer i det vi kaller «far­kroken». Et par armlengder unna lå sønnen min og sov, sammenkrølla som en liten husky.

Selvsagt hadde det noe å si at jeg hørte låta akkurat der, akkurat da. Men generelt er det lett å assosiere fra «Døgnville» til norsk natur. Liksom en Grieg eller en Garbarek komponerer Liv Andrea Hauge melodier som i det ene øyeblikket er mjuke og ­kildrende, som klukkinga fra en fjellbekk, men som så i neste øyeblikk slår over i noe mer faretruende. Plutselig er det «natt» i dobbelt forstand – både prikkende mørkt og svimlende bratt.

ikke vært på Buhøvdnatten før, selv om den bare ligger et par kilometer i luftlinje fra hytta. Niåringen og jeg strevde oss opp dit neste dag, i lett høstregn. Da vi nærmet oss toppen, kom tåka drivende som røyk fra et gammelt damp­lokomotiv.

Varden så først ut som en mannsskikkelse. Da vi kom bort til den, oppdaget vi en ny steinmann – den virkelige toppvarden – femti meter lenger nord. Fra dalen under oss hørte vi den klagende brekinga til en sau. Vi bestemte oss for å snu og grille pølsene våre nede i løvtrebeltet i stedet.

Da vi kom tilbake til hytta, gikk vi straks ut på berget, slik at jeg kunne peke ut toppene i det fjerne: Karilinatten. Ørnenatten. Vargnatten. Svarelein­natten. Og Buhøvdnatten, der vi var i dag.

Plutselig er det ‘natt’ i dobbelt forstand

Natt, natt, natt

Husker du hva du snakket om i fjorårets nyttårsselskap? Det miserable skiføret, kanskje, eller hvor lei du var av sirupssnipper, eller hvor mange eksemplarer av Erika Fatlands «Sjøfareren» som var blitt trukket opp av nissens striesekk én uke tidligere.

Men høyst sannsynlig snakket du mest om «Familien Nerdrum» – NRKs ferske dokumentarserie om en kjortelkledd Rembrandt-epigon og hans ikke helt konvensjonelle jobb- og familieliv på et småbruk utenfor Stavern. Rundt 1,1 millioner nordmenn fikk med seg hver av de sju episodene, og praten om serien stilnet ikke før langt utpå vårparten.

ga fulltreffere på kryss og tvers i tidsåndens bingoblokk: Den degget for unge konservative med «tradwife»-lengsler, den serverte klassisk figurasjon og «åndelighet» til en generasjon som har gått trøtt av 

, og mon tro om ikke glimtene fra Nerdrum-familiens grønnsakshage også ga ny næring til den eksos­hostende bymiddelklassens evige drøm om «katt og kaniner».

Samtidig kunne progressive seere vende blikket bort fra Nerdrum selv og i stedet heie fram seriens undertrykte: de servile eller passiv-aggressive hønene – av begge kjønn! – som trippet smånervøst rundt tuppeføreren på tunet i Stavern. Akkurat som med «Team Ingebrigtsen» – en annen populær NRK-dokumentar om en patriark og undersåttene hans – later den offentlige eksponeringen til å ha fått et internt etterspill: Myndin brøyt med familien bare tre måneder etter seriepremieren, mens tvillingsøster Aftur i høst har flyttet til Oslo og klippet Venus-lokkene ned til en bob à la Audrey Hepburns i «Prinsesse på vift».

 sleit med å se underholdningsverdien i «Papis» luner, Öde Nerdrums mislykkede modell­snekkerier eller museumsdirektør Martin Rombergs stadig trangere dressvester: kunstmiljøet. Der i gården tolket man NRK-serien som en stillingtaken i den årelange skyttergravskrigen mellom klassisk orienterte og moderne kunstnere.

Det hjalp nok ikke at statskanalen like etterpå rullet i gang en ny sesong av «Portrettmesterskapet», et tv-konsept på høyst figurative premisser, og at en av årets deltakere, Vebjørn Sand, sannelig også dukket opp som overraskelsesgjest – iført goretex-klær og med en praktisk «reisepalett» i ryggsekken – i naturprogrammet «Monsen og nasjonalparkene». En liten stund der kunne det virke som om 

NRKs sendeflater var dekket med klassiske penselstrøk.

nok ikke at NRKs kulturredaksjon er så konservativt anlagt, snarere at tre–fire nålevende figurative kunstnere rett og slett har veldig godt medietekke. Både Öde Nerdrum og William Heimdal har tidligere gjort lykke i «Farmen Kjendis». Og hva skulle en konseptkunstner ha utrettet inne i teltet til Lars Monsen? Satt sammen en assemblage av gamle potetmos-poser?

Jo da, noe av Nedrum-hypen handler nok om den store nasjonalkonservative vekkelsen som har hjemsøkt vårt land. Men i ei tid hvor kunstig intelligens forsøpler stadig større deler av informasjonsstrømmen, vil nok flere av oss før eller siden bli innhentet av lengselen etter en mer håndverksbasert og «autentisk» kunst. Så får vi bare håpe at denne motbevegelsen kan utfolde seg innenfor estetiske rammer som er noe rausere enn dem som gjaldt i Rembrandts verksted omkring 1660.

benyttet vi anledningen til å minne om den store akademistriden i 1996, da utdanningsminister Gudmund Hernes (Ap) – dels mot de ansattes vilje – opprettet to professorater i figurativ kunst ved Statens Kunstakademi i Oslo.

Serien ga fulltreffere på kryss og tvers i tidsåndens bingoblokk

Nerdrumenes hevn

I en vinduskarm i klasserommet mitt sto det fire store glass. Heldigvis var de godt forseglet, for innholdet var ikke spesielt barnevennlig: vom, nettmage, bladmage, løypemage – nedlagt på formalin. Disse syltede innvollene var forært oss av en besøkende veterinær, og fordi de resten av skoletida vår sto i vindusposten og var så sublimt ulekre, er jeg ganske sikker på at ingen av oss noensinne vil glemme navnet på kuas fire mager.

Læreren vår var i det hele tatt flink til å invitere omverdenen inn i klasserommet. Da vi fikk sjakkdilla, sendte hun bud på to gamle gubber fra den lokale sjakklubben som kunne lære oss kort og lang rokade. Da vi begynte å fatte interesse for filateli, kom en entusiast og viste oss Norges eldste frimerke.

Men det beste var prosjektukene. Under et spesielt omfattende naturfagprosjekt i sjetteklasse fikk vi løpe fritt opp til skogen, som lå et par kilometer unna, og jakte på mygglarver, salamandere og rumpetroll til klassens terrarium. Det var ingen som overvåket oss. En morgen måtte vi rømme klasserommet fordi alle myggene hadde klekket ut samtidig.

 å få oppleve, var en lærer som til fulle benyttet seg av det vi i dag kaller «metodefrihet». Jeg skjønte ikke den gang hvor privilegert jeg var. Vi la jo merke til at de andre klasserommene så annerledes ut: Der inne sto pultene på geledd, og klasseforstanderen tronet bak et stort kateter.

Selv satt vi i små grupper eller i «lyttekrok», om vi da ikke lå på det teppelagte gulvet – på hver vår selvsydde pute – og hørte læreren lese høyt fra «Mio min Mio» eller «Kjempene faller». Jeg må ha tilbrakt minst en firedel av barneskoleårene mine i liggende stilling.

Seinere er jeg blitt fortalt at det pedagogiske opplegget var omstridt. På foreldremøtene ble det etterlyst mer fokus på «basisferdigheter», omtrent som i dagens skoledebatt. Men læreren vår sto på sitt, selv da myggen summet og noen fant det for godt å bruke løypemage-glasset til en kastelek på tvers av klasserommet.

«metodefrihet» knapt nok et ord. I mediearkivet Atekst finner jeg den første forekomsten i 1986, det samme året som jeg begynte på skolen. Fram til årtusenskiftet ble begrepet brukt til sammen fire ganger.

Deretter stiger kurven bratt, og vi kan allerede slå fast at 2025 blir et toppår (193 treff). I det hele tatt later moteordets utbredelse til å følge kurven til «armlengdes avstand», et beslektet prinsipp som hyppig påkalles av kunstnere som frykter at politikere skal trø dem for nære – og av kulturministeren selv, paradoksalt nok, når hun helst vil slippe å mene noe.

 rapporterte NTB at Utdanningsforbundet er sterkt imot et forslag om at skolene skal være «særskilt varsomme» med digitale verktøy på første til fjerde trinn. I den samme høringen er ni av ti positive til reguleringsforslaget. Men lærerorganisasjonene er skeptiske – med henvisning, selvsagt, til «metodefriheten».

Dette er tarvelig bruk av et edelt prinsipp

Flukten fra friheten

Fredag kom nyheten om at Netflix vil kjøpe deler av Warner Bros. for 82,7 milliarder dollar. Hvis fusjonen blir godkjent, betyr det at tek- og strømmeselskapene har fullført sin erobring av «Old Hollywood»: Comcast kjøpte Universal i 2009, Amazon slukte MGM i 2022, og tidligere i høst ble Paramount overtatt av Oracle-arving David Ellison. Sistnevnte la også inn et bud på Warner Bros., men ble altså distansert av Netflix på oppløpssida. Dét er mange amerikanere lettet over – særlig fordi Trump-vennen Ellison gjerne ønsket seg nyhetskanalen CNN på kjøpet. Men kombinasjonen av Netflix og Warner Bros. er skummel på andre måter.

 verdens største strømmetjeneste, med like mange abonnenter som USA har innbyggere. Et oppkjøp av Warner Bros. – som eier konkurrenten HBO Max, tredje størst i verden – kan i sin tur bety kroken på døra for kinobransjen. «For øyeblikket» kan forbrukerne stole på at planlagte Warner Bros-filmer vil bli vist på kino, bedyrer Netflix-visedirektør Ted Sarandos. Men seinest i våres uttalte samme mann at kinodistribusjon er «en utdatert idé». For Netflix er og blir kinoene et irritasjonsmoment; selskapets suksess beror på at folk 

beveger seg ut i det offentlige rom, men blir sittende hjemme i sine egne sofaer, prisgitt tilbudet på Netflix-plattformen.

 på gigafusjonen med velbegrunnet frykt. «Kinoer vil stenge, lokalsamfunn vil lide, jobber vil gå tapt», advarer Michael O'Leary i Cinema United. Writers Guild of America, som representerer mer enn 12.000 manusforfattere, frykter lavere lønninger for filmarbeidere og høyere priser for forbrukerne. Håpet er at amerikanske myndigheter vil ta i bruk antitrust-lovgivningen, slik de gjorde da Penguin Random House ville kjøpe Simon & Schuster i 2022. På den annen side husker mange hvordan David Ellison smisket for Donald Trump – blant annet ved å kansellere «The Late Show with Stephen Colbert» – da Paramount-oppkjøpet skulle godkjennes tidligere i år. I verste fall havner vi i en situasjon der enda et globalt gigakonsern står i politisk gjeld til USAs president. I så måte er det ikke bare film- og kinobransjen som nå er truet, men selve demokratiet.

For Netflix er og blir kinoene et irritasjonsmoment.

Kinoens død

Første gang jeg sto foran Noa Eshkols «Mourning Carpet», ble jeg nesten veltet over ende av et par løpende smågutter. De skrenset borti meg, bråbremset og rygget deretter to–tre skritt bakover, som om de plutselig hadde kommet over et sovende rovdyr.

Jeg rakk å lure på hvem som hadde informert de to små fyrene om høstens store norske kunstdebatt – de snakket fransk til hverandre, hørtes det ut som – før jeg innså at de slett ikke stirret på sørgeteppet: De hadde fått øye på Eshkol-verkets nærmeste nabo, en tv-skjerm som viste Wencke Mühleisens performance «Narcissus» (1979), nærmere bestemt scenen der kunstneren dynker en naken mann i tjære og ruller ham i fjær.

Mora til guttungene nærmet seg nå med lange steg. Hun trakk den yngste til seg og begrenset synsfeltet hans ved å ruske ham i luggen. Snart hadde hun klart å vende guttenes oppmerksomhet mot Iver Jåks’ «Offerstøtte» i stedet. Hadde de blitt stående litt lenger, kunne de ha fått med seg at Mühleisen jukket mot armlenet på en stol, helte rødmaling over det nakne underlivet sitt og ropte etter en tampong – i sannhet et artig ferieminne å ta med seg tilbake til den hjemlige école primaire!

Jo visst, Nasjonalmuseets rom 76 er fortsatt i stand til å aktivere sensurimpulsen i tandre sjeler. Et par meter til venstre for «Narcissus» henger Kjartan Slettemarks «Av rapport fra Vietnam», som ble angrepet hele tre ganger – én gang med øks – da det i 1965 sto utstilt i en glassmonter utenfor Stortinget. Paradokset er at venner og allierte av disse sinte, vriene, ofte kontroversielle kunstverkene – som bedre enn de fleste burde kjenne verdien av kunstens frihet – tidligere i høst samlet seg i dette rommet for å kreve et av de andre verkene fjernet. Hvordan endte vi her?

amper kulturdebatt er Noa Eshkols «Mourning Carpet» et forbløffende lavmælt kunstverk. Førsteinntrykket er ikke all verden – det kan likne dusinvare fra kulturlivets breie 

-segment. Jeg assosierer til den store filleposen mora mi oppbevarte i et skap utenfor soverommet, og som ble brukt dels til å sy dokkeklær, dels til å lage litt for fargerike og småblomstrete lapper på buksene våre når de fikk høl på knærne.

Det neste jeg legger merke til, er at stoffbitene er montert på en brungrønn bakgrunn, muligens et teppe av filt. Seinere skal jeg lese at Eshkol nettopp brukte gamle militærtepper som bakgrunn i de første tekstilarbeidene sine. Hun var egentlig dansekunstner, men kompaniet hennes satte virksomheten på pause da en av danserne ble sendt til fronten under jom kippur-krigen i 1973. Eshkol tråklet sammen de første teppene selv, men etter hvert var hele kompaniet i sving med nål og tråd. Prosjektet oppsto spontant, uten «forklaring eller ideologi», «ut fra et helt personlig behov for å lage noe, noe som ikke involverte intellektuelle beslutninger».

«Mourning Carpet» tilhører den første generasjonen av arbeider fra Eshkols improviserte systue. Det har en undertittel som viser til Ma’alot-massakren i 1974, da palestinske terrorister tok hundrevis av gisler på en skole nord i Israel. Til slutt lå 25 sivile igjen drept, hvorav fem var arabere med israelsk pass.

Man kan tenke seg at pledd à la dem Eshkol lånte til verkene sine, ble brukt til å varme og beskytte befridde gisler i Ma’alot. Men den militære mjukheten er aldri til å stole på: Dagen etter massakren hevnet Israel seg ved å bombe i hjel 27 palestinere i flyktningleirene i Sør-Libanon.

Er det et politisk verk? Jeg vil kalle det humanistisk. Agitatorisk er det i hvert fall ikke. Henvisningen til palestinsk terror etablerer en tynn forbindelse til verket det i sin tid erstattet i rom 76, Berit Soot Kløvigs «Svart september» (1972). Men Eshkols uttrykk er mer dempet, og referansen til faktiske hendelser ligger bare i verkstittelen. Her er krigen, militarismen, maktpolitikken kun et bakteppe – bokstavelig talt. Mens det som fyller bildeflata, er reminisenser av menneskelig liv: stoffrester fra framstillingen av skjorter, forkler, skjørt. Slik trer de sivile lidelsene i forgrunnen.

Her er krigen, militarismen, maktpolitikken kun et bakteppe – bokstavelig talt

180 minutter med Noa Eshkol

Det er ikke bare i Norge de etablerte mediehusene blir utfordret av høyreorienterte influensere. Sveriges motsvar til Ole Asbjørn Ness og Wolfgang Wee er Henrik Jönsson – en 50 år gammel entreprenør som i sin tid tjente seg rik på nettsida Hungrig.se. Siden er han blitt Youtube-stjerne med over 100.000 ukentlige seere.

Suksessen har gitt Jönsson blod på tann, og nå oppskalerer han Youtube-showet «100%» til en egen tv-kanal. Målet er å utfordre rikskringkasteren SVT.

«Vi vil skape kult, seervennlig og relevant innhold som ikke har den der plagsomme SVT-vinklingen», uttaler han til Dagens Nyheter.

100% er verken et «mediehus» eller et «alternativmedium», heter det i markedsføringen. «Det er en motstandsbevegelse, en folkebevegelse og en plattform for å gi rom for alle de perspektivene som de etablerte mediene utelater.»

Henrik Jönssons satsing er ikke smålåten: Takket være midler fra anonyme støttespillere starter han opp med ti ansatte i redaksjonen – og lokaler på en hemmelig adresse «et steinkast fra SVT og SR».

«Vi vil ikke ha hit noen venstremennesker som kaster stein», lyder forklaringen på hemmelighetskremmeriet.

Ifølge Dagens Nyheter har den nye tv-kanalen finansiering nok til å holde det gående i tre år. Målet er å bli sjølberga gjennom en «frivillig public service-avgift» på 1249 svenske kroner.

SVT får ny konkurrent fra høyre

En sommerkveld i 1990 sniker ukjente gjerningsmenn seg inn på asylmottaket i Dals-Ed, et par kilometer fra norskegrensa, og setter igjen flere punkterte gassbeholdere. Gassen sprer seg oppover i etasjene og kunne fort ha blåst taket av hele bygningen. Beboerne blir reddet av et effektivt ventilasjonsanlegg.

«Tenk om gassbomba hadde eksplodert», reflekterer lokalfødte Marcus Koch i et intervju med Aftonbladet året etter. «

Da hadde de faen meg måttet flytte hele mottaket. Det var jo kanskje 20 kubikkmeter gassblandet luft.»

I mellomtida er hærverk og trusler nær sagt blitt en del av hverdagen i den lille bygda: Sjefen ved asylmottaket får bilen sin tilgriset med maling. En asylsøker holder på å kjøre av veien etter at noen har tuklet med bremsene hans. Og den flyktningvennlige lokalavisa finner en dag ei hjemmelaget bombe på dørmatta.

Fingeravtrykk leder politiet til Marcus Koch, som samme høst blir historisk da han velges inn som kommunestyrerepresentant – for Sverigedemokraterna (SD).

«Det var ikke ei bombe», sier Koch i et intervju med SVT. «Det var en pappeske med noen ledninger på, bare.»

 blir viet plass i SVT-dokumentaren «Sverigevänner – ett partis historia», som hadde premiere forrige helg. Første episode – den andre kommer søndag – handler om Sverigedemokraternas røtter i den rasistiske bevegelsen Bevara Sverige Svenskt (BSS), om partistiftelsen i 1988 og om de turbulente årene på 1990-tallet, da partiledelsen ga kriminelle snauskaller og gammelnazister fritt leide.

Regissør Göran Ellungs hypotese er at SDs profil har vært relativt konsistent gjennom de siste 37 åra; det er den svenske 

som har forandret seg. Det later til at dagens SD-ledelse har tolket dette som en kompliment – i hvert fall har mange av dem velvillig stilt opp i dokumentaren. Bare partileder Jimmie Åkesson glimrer med sitt fravær.

 er det langt fra noen sympatisk partitradisjon Ellung trekker opp. Jimmie Åkesson får ofte æren for å ha gjort SD stuereint, men ble selv rekruttert under det partikollega Björn Söder kaller «de tapte årene» tidlig på 1990-tallet. Åkesson ble «tiltalt av deres ideologi» i ei tid da partiet propagerte for dødsstraff, holdt seg med en paragraf mot «homoseksuell livsstil» og krevde at alle som hadde innvandret til Sverige «fra fremmede kulturer» etter 1970, skulle landsforvises.

Årene 1991–1995 var preget av demonstrasjoner og gatekamper med antirasister. Så gikk partiet inn i en mer «ideologisk» periode hvor man knyttet seg til Front National (Frankrike) og Die Repulikaner (Tyskland) – førstnevnte finansierte SDs valgbrosjyre i 1998, og samme år holdt den tidligere Repulikaner-lederen og Waffen SS-soldaten Franz Schönhuber foredrag på et partimøte.

En gammel venn av Åkesson har etterlyst ‘en ny Hitler’

«En gruppe losers»

Noen profetier går faktisk i oppfyllelse. Tidligere i høst snakket Klassekampen med den svenske bokbransjeveteranen Lasse Winkler, som spådde at Spotify ville tilby svenske lydbøker «i slutten av november».

Vi skriver slutten av november – og se: Tirsdag formiddag ble lydboktilbudet lansert. Svenske Premium-abonnenter kan nå lytte gratis til lydbøker i 12 timer i måneden. Skulle de ønske seg mer lyttetid, koster det ekstra.

Ved oppstarten kan Spotify skilte med 300.000 titler, hvorav omkring 25.000 er svenske. Alle Bonnier-forlagene har latt seg innrullere, men også Norstedts og Lind & Co – som eies av den konkurrerende lydboktjenesten Storytel.

, for mange spår at Spotify-satsingen vil få Storytel til å blø fra alle kroppsåpninger. Da lydboknyheten sprakk tirsdag formiddag, stupte Storytel nær 7 prosent på børsen i Stockholm.

Også Bonnier har grunn til å være bekymret – bokkonsernet har satset tungt på sin egen strømmetjeneste Bookbeat. Med tanke på strømmevirksomheten er det «lite svettigt», innrømmer toppsjef Håkan Rudels overfor nyhetsbyrået TT. Men for forlag og forfattere er det positivt – «og historisk har det alltid vært dét vi prioriterer».

spagat Rudels står i. I verste fall går Bookbeat under, men samtidig hadde det vært direkte uhøflig av ham ikke å gratulere bestselgerforfatteren Camilla Läckberg – som gir ut bøkene sine på Bonnier-forlaget Forum – med at hun nå har fått sin egen «This is Camilla Läckberg»-spilleliste i Spotify-universet.

Også Storytel-ledelsen har uttalt seg om Spotifys satsing, men der i gården er visst policyen at man skal skjule all usikkerhet bak stive smil. Kommersiell direktør Claus Wamsler-Nielsen håper at Spotify «skal få lydbokmarkedet til å vokse ytterligere», og trekker fram erfaringene fra Nederland, der Spotify og Storytel har levd harmonisk side om side siste året.

 dessuten at Storytel henvender seg til en annen kundegruppe enn den nye konkurrenten: Storytel er til for «bokelskerne», de virkelige storforbrukerne av lydbøker. Målet er å få flest mulig å til å ete av «spis så mye du vil»-buffeten – det ubegrensede abonnementet til 229 svenske kroner i måneden. Så får bermen bare gå til Spotify, later Wamsler-Nielsen til å mene.

Det han i så fall overser, er at Sverige neppe har nok «bokelskere» til å holde liv i både Storytel, Nextory og Bookbeat. Man skal ikke undervurdere hvor mange som overfører penger til lydboktjenester de knapt bruker. Det er nettopp disse Spotify sikter seg inn mot. Fra å være spesialisert på musikk er Spotify blitt en «allround»-tjeneste som serverer husholdningene litt musikk, litt podkast, litt litteratur, litt film – ja, med den nye satsingen på musikkvideoer har Spotify også begynt å yppe seg med Youtube.

Mange spår at Storytel vil blø fra alle kroppsåpninger

Stoppes ved grensa

Sjette del av Karl Ove Knausgårds «Morgenstjerne»-serie vil ikke utkomme ikke på Norstedts, meldte Dagens Nyheter før helga.

Forfatteren har nemlig valgt å tilby «Jeg var lenge død» til konkurrenten Albert Bonniers Förlag, som får med seg hele Knausgårds backlist på kjøpet.

– Karl Ove Knausgård er en av vår tids mest betydningsfulle forfattere, og verket hans har hatt en enorm innvirkning på samtidslitteraturen. Vi er stolte og glade for at han nå velger Albert Bonniers förlag som sitt svenske hjem, uttaler forlegger Albert Bonnier i en pressemelding.

Klassekampen har bedt Knausgård kommentere overgangen, men fikk ikke svar på henvendelsen innen avisa gikk i trykken i går.

Knausgårds exit er et tungt slag for Norstedts, som har mistet flere stornavn de siste årene: Karolina Ramqvist, Mats Strandberg, Amanda Svensson, Tran Quynh, Agnes Lidbeck og Hanna Nordenhök.

Bortsett fra Svensson har samtlige gått til forlag under Bonnier-paraplyen.

Tidligere i høst intervjuet Klassekampen litteraturkritiker Rasmus Landström i Aftonbladet, som satte forfatterflukten i sammenheng med at Norstedts er blitt kjøpt opp av lydbokkonsernet Storytel.

Landström mener forlaget har endret strategi: Nå lanseres gjerne lydbøkene før papirboka, og opplagene er små

Det fører til at bokhandlene tidvis går tomme for eksemplarer, og at lesere blir tvunget til å velge lydbok.

Knausgård bytter forlag i Sverige

Her forleden døde en av det 20. århundrets fremste nepobabyer. Marlene Dietrichs datter ble 100 år gammel, men rakk aldri å tre helt ut av moras skygge. Selv om Maria Riva hadde en framgangsrik tv-karriere på 1950-tallet, vil hun først og fremst bli husket for den iskalde biografien hun ga ut i 1992, der mora framstilles som en barnaktig narsissist.

Seint i livet fikk Riva en trøstens håndsrekning fra forfatteren Thomas Hüetlin. I boka «Man lebt sein Leben nur einmal», som utkom i fjor høst, møter vi en ung Maria som for én gangs skyld har lagt et verdenshav mellom seg selv og mora. I åpningskapittelet sitter 14-åringen henslengt i passasjersetet på en grå Lancia – med forfatteren Erich Maria Remarque bak rattet.

Sør-Frankrike, seinsommeren 1939. Marlene Dietrich befinner seg på dette tidspunktet i Hollywood, hvor hun noe motvillig skal spille inn sin første westernfilm. I mellomtida har Remarque fått i oppdrag å evakuere seg selv og «barnet», som mora konsekvent kaller henne.

Dietrich har skaffet dem billetter til atlanterhavsdamperen «Queen Mary», med avgang fra Cherbourg i Normandie 30. august. Det er ennå ti dager til, men alt i motbakkene vest for Cannes begynner Lanciaen å hoste faretruende.

41- og 14-åringen har ikke så altfor mye å konversere om. Da duoen fanger opp nyheten om at Hitler–Stalin-pakta er undertegnet, synker stemningen i kupeen enda et hakk. Maria synes de franske bøndene utenfor bilvinduene ser resignerte ut og spør: «Vet de allerede at de kommer til å bli slått?»

«Ja», svarer forfatteren av «Intet nytt fra Vestfronten» lakonisk. «De er gamle nok til å huske forrige krig.»

Så begynner bilmotoren å harke igjen. Og det er ennå 60 mil til Cherbourg.

ble kjent bare to år tidligere. En sommerdag i 1937 satt skuespilleren og pirket i pastaen foran Grand Hotel Excelsior i Venezia med filmregissør Josef von Sternberg ved sin side. Langsomt begynte en galant herremann med sørg­modige øyne, høy panne og sirlig vannkjemmet hår å kretse inn parets bord.

«Herr von Sternberg? Nådige frue? Får jeg presentere meg?»

Om ønskelig, brummet han, «kan jeg naturligvis være en riktig fortryllende lesbe.»

Pasifisten og pumaen

Tre ganger om dagen: Så ofte legger Elon Musk ut mediekritiske kommentarer på plattformen X. Det viser en fersk rapport fra Reportere uten grenser, som har analysert mer enn tusen innlegg på Tesla-sjefens X-konto mellom september 2024 og september 2025. Høyest var aktiviteten like før presidentvalget i fjor, da Musk hadde flyttet inn i ei hytte på Trumps Mar-a-Lago. På én uke postet eller re-postet Musk 58 mediefiendtlige innlegg, hvorav flere anklaget «legacy media» for valginnblanding og spredning av «venstreekstrem propaganda». Samtidig som han med enkle slogans bakvasker redaktørstyrte medier – «AP stands for Associated Propaganda», lyder et typisk Musk-slagord – løfter han fram det han kaller «borgerjournalistikk» fra X-kontoer som «End Wokeness» og «Libs of Tiktok». Begge er ifølge faktasjekktjenesten Newsguard notoriske spredere av falske nyheter.

 har Musk begynt å sirkle inn en ny hovedfiende: Wikipedia. «Slutt å donere til Wokepedia», skrev milliardæren på X før jul i fjor. Noe av det første han gjorde som sjef for Trumps «effektiviseringsmyndighet» Doge, var å si opp tre offentlig ansatte som hadde til oppgave å oppdatere nettleksikonet med korrekt informasjon, blant annet om koronaviruset. For et par uker siden lanserte Musk sitt eget alternativ – Grokipedia, som i sin helhet er generert av språkmodellen Grok. Ikke overraskende er det «nøytrale» leksikonet rørende enig med Musk i mange saker, og artikkelen om ham selv nevner for eksempel ikke vinterens nazihilsen-kontrovers med ett ord.

 tidligere uttalt at han vil skrive om «hele korpuset av menneskelig kunnskap». Det er ingen grunn til å tvile på gjennomføringsevnen hans. Ved å undergrave tilliten til etablerte informasjonskilder – medier, vitenskap, faglitteratur og oppslagsverk – lokker han folk over til plattformer han selv eier og kontrollerer (X, Grok, Grokipedia). «

are the media now», gjentar Musk, men realiteten er at han selv samler politisk makt, økonomisk makt og informasjonsmakt på en måte verden aldri før har sett.

På én uke postet ­eller re-postet Musk 58 mediefiendtlige innlegg.

All makt til X og Grok?

Brasil ønsker å forby all handel med tresorten fernambuk, som brukes til å lage profesjonelle fiolin-, bratsj- og cellobuer. Dette skjærer i ørene til musikere og instrumentmakere over hele verden, rapporterer The Violin Channel.

Ifølge kjennerne er det ingen treslag som har de samme kvalitetene som fernambuk, som sies å «vibrere med» når buen legges mot strengene.

Problemet er at treet er utrydningstruet etter mange års overhogst. Derfor ønsker brasilianske myndigheter å gi treverket ekstra beskyttelse gjennom Cites – konvensjonen om internasjonal handel med truede arter.

Saken skal diskuteres i et Cites-toppmøte seinere i måneden. Hvis de brasilianske representantene får det som de vil, vil fernambuk bli oppgradert fra «kapittel II» til «kapittel I» i konvensjonen, noe som betyr at det i praksis vil bli ulovlig å selge og kjøpe tresorten. Også ferdigproduserte fiolinbuer vil bli rammet av et slikt forbud.

Dette har fått det klassiske musikkmiljøet til å slå alarm. I et internasjonalt opprop ber over 350 musikere, dirigenter og instrumentmakere om at Brasils forslag blir avvist.

Underskriverne poengterer at de også «ser de alvorlige miljømessige utfordringene verdenssamfunnet står overfor», men at «kulturen, i vid forstand, må forbli et sentralt tema – og at disse to prioriteringene ikke står i motsetning til hverandre».

Oppropet er signert av blant andre de franske strykebrødrene Renaud og Gautier Capuçon, nederlandske Janine Jansen og finske Klaus Mäkelä, sjefdirigent for Oslo-Filharmonien.

Frykter å gå tom for fiolinbuer

Synes du det er mange bøker som blir skamrost for tida? I så fall har du helt rett. En kjapp opptelling viser at VGs kritikere har et terningsnitt på 4,6 i sine 60 siste anmeldelser.

Aller blidest er Guri Hjeltnes, som i gjennomsnitt triller terningen til 5,4. Annenhver bok hun leser for avisa, belønnes med en sekser. Karakterinflasjonen etterlater leseren i stuss: Når Hjeltnes en sjelden gang tyr til en firer – er det da å forstå som en slakt?

At VGs anmeldere vegrer seg for å ta i bruk hele karakterskalaen, er ikke noe nytt. Flommen av femmere og seksere ble påpekt av Klassekampen allerede i 2020. Den gang fikk hver sjette bok terningkast tre eller lavere. Fem år seinere er andelen enda lavere. I høst har VG delt ut to treere; enere og toere later til å ha forsvunnet helt ut av kritikerstallens repertoar.

utgangspunktet en okay terningscore – litt under middels, godt over bestått. En firer bør man i hvert fall ikke syte over. Men i et anmelderunivers dominert av henførelse og trampeklapp er den 

 boka en uønsket gjest, ja, den er som en fjert i et riktig pent middagsselskap.

Vi vet omtrent hvordan VG vil forsvare de høye terningkastene: Avisa har begrenset med ressurser til kritikk, derfor prioriterer man å trekke fram de viktigste og beste bøkene. Dessuten er det så vrient å få anmelderiet til å fly på nettet: Ingen gidder å klikke seg inn på omtaler som er reserverte, ambivalente eller forbeholdne. Man ser for seg den moderne nettavisleser som en gammeltestamentlig gud, smågretten og utålmodig: «Fordi du er lunken, og verken kald eller varm, vil jeg spy deg ut av min munn.»

siden ble det varslet at VG ville kutte i bokanmelderiet, fra omtrent seks anmeldelser i uka til én. Så galt gikk det aldri. Kanskje burde vi egentlig holde kjeft og være fornøyd med det vi får servert – at Norges største tabloidavis fortsatt bryr seg om å anmelde litteratur, er vel et gode i seg selv?

Problemet med VGs femmer- og sekserkavalkade er at den gir et fordreid bilde av tilstanden i norsk litteratur. Genistreker er sjeldne. Kalkuner likeså. De fleste bøker som utgis på etablerte forlag, er 

gode, verken mer eller mindre. Man kan legge normalfordelingskurven til grunn: Det skal deles ut ganske få enere og seksere, noen flere toere og femmere – men flest treere og firere.

Man kan også spørre seg: Hvordan kan VG være så sikre på at det faktisk er de «beste» bøkene som velges ut til anmeldelse? Policyen fordrer at noen, enten i kritikerstallen eller i redaksjonen, leser mye og bredt. Man kan mistenke at smaksdommen – eller 

dommen – i noen tilfeller foregriper selve lesingen: Fordi en bok 

er god, blir den satt ut til anmeldelse, og anmelderens oppgave blir å godtgjøre at beslutningen var rett.

 som dreier kulturjournalistikken mot positivitet og begeistring. NRK har skåret ned på kritikken og satser tungt på personlig formulerte «bokbrev». Aftenposten har nylig lyst ut en prosjektstilling som «bokprofil», inspirert av «Vink-jentenes» vidgjetne prøvesmaking av smashburgere og rosinboller rundt om i hovedstaden. Det legges opp til forbrukerveiledning mer enn kritikk i ordets rette forstand; målet er å «skape engasjement rundt boklesing».

Bendik Wold

Artikler

Sylvi Listhaugs gamle rådgiver setter bikkjer over folk. Vi har hørt den visa før.

Epsteins meddelelser kunne like gjerne blitt knasta ned av ei furten tenåringsjente med én hånd på mobilen og den andre på Voi-styret

De offentliggjorte e-postene viser hvor lett det var å bondefange sentrale aktører i den norske samfunnseliten

Tiggerunde

Trumps dumhet får alle argumenter til å smelte som saftis under gloheit Florida-sol

Post festum

Akkorder fra fjella i syningom.

Nerdrumenes hevn

Lærerne motsetter seg skjermfri skole ved å vise til «metodefriheten». Men er det noen som benytter seg av den?

Kinoens død

I sentrum av kulturstormen er det ganske stille. På veggen henger et teppe som hvisker en tidløs historie om siviles lidelse.

SVT får ny konkurrent fra høyre

En ny SVT-dokumentar viser at rundvasken i Sverigedemokraterna knapt kan bli grundig nok.

Jerntoll får vi. Men vi slipper nok å se norske lydbøker på Spotify.

Nordmannen føyer seg inn i rekka av forfattere som har forlatt Norstedts.

Pasifisten og pumaen

All makt til X og Grok?

Strykeorkestre verden over slår alarm.

Så mye jubel på så liten flate.

Hva nå, Oktober?

Er det nå så sikkert at «poptimistene» er musikkritikkens verste fiende?

Feilslått «nøytralitet»

I sin siste bok ofrer Dag Solstad litteraturen for livet.

Truer med å frata reporter visumet

Lesedebatt, sier du? For 250 år siden holdt ei ny ABC-bok på å utløse borgerkrig i Sør-Tyskland.

1–0 til Putin

Gjennom angrepet på Iran har Trump brutt ikke bare folkeretten, men også forsikringene han ga sine egne velgere i fjor høst.

Sylvi Listhaugs gamle rådgiver setter bikkjer over folk. Vi har hørt den visa før.

Epsteins medde­lelser kunne like gjerne blitt knasta ned av ei furten tenårings­jente med én hånd på mobilen og den andre på Voi-styret

De offent­lig­gjorte e-postene viser hvor lett det var å bondefange sentrale aktører i den norske samfunns­eliten

Tiggerunde

Trumps dumhet får alle argumenter til å smelte som saftis under gloheit Florida-sol

Post festum

Akkorder fra fjella i syningom.

Nerdru­menes hevn

Lærerne motsetter seg skjermfri skole ved å vise til «metode­fri­he­ten». Men er det noen som benytter seg av den?

Kinoens død

I sentrum av kultur­stormen er det ganske stille. På veggen henger et teppe som hvisker en tidløs historie om siviles lidelse.

SVT får ny konkurrent fra høyre

En ny SVT-dokumentar viser at rundvasken i Sveri­ge­de­mo­kra­terna knapt kan bli grundig nok.

Jerntoll får vi. Men vi slipper nok å se norske lydbøker på Spotify.

Nordmannen føyer seg inn i rekka av forfattere som har forlatt Norstedts.

Pasifisten og pumaen

All makt til X og Grok?

Stryke­or­kestre verden over slår alarm.

Så mye jubel på så liten flate.

Hva nå, Oktober?

Er det nå så sikkert at «popti­mis­tene» er musikkri­tikkens verste fiende?

Feilslått «nøytra­litet»

I sin siste bok ofrer Dag Solstad litte­ra­turen for livet.

Truer med å frata reporter visumet

Lesedebatt, sier du? For 250 år siden holdt ei ny ABC-bok på å utløse borgerkrig i Sør-Tyskland.

1–0 til Putin

Gjennom angrepet på Iran har Trump brutt ikke bare folke­ret­ten, men også forsik­rin­gene han ga sine egne velgere i fjor høst.

Epsteins meddelelser kunne like gjerne blitt knasta ned av ei furten tenåringsjente med én hånd på mobilen og den andre på Voi-styret

De offentliggjorte e-postene viser hvor lett det var å bondefange sentrale aktører i den norske samfunnseliten

Nerdrumenes hevn

Lærerne motsetter seg skjermfri skole ved å vise til «metodefriheten». Men er det noen som benytter seg av den?

I sentrum av kulturstormen er det ganske stille. På veggen henger et teppe som hvisker en tidløs historie om siviles lidelse.

En ny SVT-dokumentar viser at rundvasken i Sverigedemokraterna knapt kan bli grundig nok.

Strykeorkestre verden over slår alarm.

Er det nå så sikkert at «poptimistene» er musikkritikkens verste fiende?

Feilslått «nøytralitet»

I sin siste bok ofrer Dag Solstad litteraturen for livet.

Gjennom angrepet på Iran har Trump brutt ikke bare folkeretten, men også forsikringene han ga sine egne velgere i fjor høst.