Bendik Wold

#fff

#000

Få norske kunstnere kan måle seg med Dag Solstad

Ibsen, Munch – Solstad. Det er få norske kunstnere som kan måle seg med mannen som gikk ut av verden fredag kveld. Med sine eksistensielle fabler har Dag Solstad (1941–2025) skrevet norske småsteder som Larvik, Lillehammer og Kongsberg inn i verdenslitteraturen. I en æra da både forfatteren og poetokratiet var dødserklært, klarte han gang på gang å sette dagsorden med offentlige intervensjoner om temaer som ytringsfrihet, dannelse og kunstnerisk kvalitet. Selv forfatterskapets marginalia – tekster om fotball, travsport eller norske matvaner – ble tatt imot som litterære begivenheter. Scener og motiver fra bøkene hans – gymnaslærer Pedersens sykkeltur på vannet, Elias Ruklas paraply-nedsmelting, den amerikanske ambassadøren med grisehode – er for lengst blitt en del av det norske kollektive (u-)bevisste.

 i «Ellevte roman, bok atten» (1992) – den første av Solstads tre romaner om Bjørn Hansen – nevnes det i forbifarten at Camilo José Cela er blitt tildelt nobelprisen i litteratur. Bjørn Hansen har selv fordypet seg i «Pascual Duartes familie» etter å ha funnet boka på mammut-salg. Overfor vennen Herman Busk beskriver han den som en «dyster roman» som «sier noe om menneskets vekstvilkår i det svidde og sprukne Estremadur-landskapet i Spania». Men, legger han ettertenksomt til, er Celas roman egentlig dyster 

? «… jeg mener, jeg likte boka, men gikk den djupt nok, jeg mener, djupt nok i min egen eksistens?»

Det Dag Solstad gjør akkurat her, via sin bokinteresserte kemner på Kongsberg, er å peke på hva som skal til for at en roman berører oss. Litterær kvalitet handler ikke om spenningskurve, karaktertegning eller kunnskapsformidling – nei, ikke engang språklig finesse er avgjørende. Det vesentlige er 

. Det finnes mange bøker vi «liker», men glemmer så fort vi har lagt dem fra oss. Verkene som stikker «djupt nok», blir vi aldri ferdig med.

 evnen til å skrive slike bøker – igjen og igjen. Hans høye ambisjonsnivå var tydelig allerede i debuten «Spiraler» og oppfølgeren «Svingstol». Solstad var i disse årene en del av Profil-kretsen, et unglitterært miljø som ønsket å bringe norsk prosa à jour med den moderne europeiske romanlitteraturen. Forfatteren la ikke skjul på det nettopp var et europeisk forbilde, Witold Gombrowicz, som ga impulsene til det vi i dag oppfatter som en typisk «solstadsk» syntaks. Romandebuten «Irr! Grønt!» (1969) la seg så tett inntil polakkens forfatterskap at det egentlig var «helt uhørt», mente Solstad selv; han slapp unna med det bare fordi «de som virkelig ville ha reagert, ikke hadde hørt om Gombrowicz».

Gombrowicz’ radikale eksistensialisme – oppsummert av Solstad under slagordet «Nødvendigheten av å leve inautentisk» – ble en åpning mot det politiske. Hans neste bok, «Arild Asnes, 1970» (1971), var noe så sjeldent som en 

agitatorisk roman, en selvironisk omvendelseshistorie som hele veien flørter med det religiøse: «Arild Asnes, Arild Asnes, hva skulle han nå på den galei!»

 eneste av de såkalte ml-forfatterne som kom noenlunde umerket fra årene med romanskriving pr. partidekret. Det kan nesten virke som Solstad hadde 

av å gi seg selv kreative begrensninger – «contraintes», som den franske Oulipo-bevegelsen kalte det: Mens maoismens litteratursyn virket lammende på flere av kollegene hans, er spesielt «25. septemberplassen» (1974) et godt eksempel på at det går an å skrive «partilitteratur» uten å forsake varme og vitalitet.

Likevel var det nettopp Solstad som skulle gå i bresjen for oppgjøret med ml-litteraturen. Det ble innledet med det såkalte Dokka-foredraget i 1980, avholdt mens han ennå strevde med den sosialrealistiske krigstrilogien. De etterfølgende «oppgjørsromanene» – «Gymnaslærer Pedersen» og «Roman 1987» – er verken bitre eller avvisende til sosialismen som prosjekt; tvert om bidro de til forsoning og galgenhumoristisk «samling i bånn» i en periode da høyrekreftene var på frammarsj. At den norske venstresida beholdt forstanden gjennom dette krevende tiåret, skal Solstad ha en god del av æren for.

har Solstad foretatt litterære hamskifter med tiårsintervaller. Den mest imponerende nyorienteringen fant sted like etter tusenårsskiftet, da han plutselig innledet en roman med pronomenet «jeg». «16.07.41» (2002) er tilsynelatende selvbiografisk, men leker seg samtidig med det biografiske gjennom fotnoter og diverse metafiksjonelle puss – langt mer drilsk og sofistikert enn i hopen av «bekjennelsesromaner» som skulle følge i bokas kjølvann.

Det er i «16.07.41» Solstad første gang nærmer seg det som trolig må ha vært et eksistensielt kjerneproblem; forholdet til faren, Ole Modal Solstad, hvis kolonialforretning gikk konkurs da sønnen var seks. Den sosiale ydmykelsen – «fornedrelsen», som Solstad kaller den – ble fordoblet av at faren også gjorde et fåfengt forsøk på å konstruere en 

Verkene som stikker djupt nok, blir vi aldri ferdig med.

Pilskudd mot evigheten

Nærer Klassekampens kulturredaksjon en «lengsel etter figurativ kunst»? Vår kulturredaktør svarer Morgenbladet. 

Nærer Klassekampens kulturredaksjon en «lengsel etter figurativ kunst»? Det er Bernhard Ellefsens konklusjon (Morgenbladet.no 24. februar) etter å ha fordypet seg i vår artikkelserie om Odd Nerdrum og akademistriden på 1990-tallet.

Det er en kjent sak at mange avislesere har problemer med å skjelne mellom nyhetsartikler og kommentarer. Ikke sjelden blir uttalelser fra et intervjuobjekt oppfattet som buktalte meddelelser fra avisas ledergruppe.

Mer uvanlig er det at slike sjangerforvirrede insinuasjoner fremmes av folk som selv jobber med journalistikk. Eller lages pølsene på annet vis i Morgenbladet? Sitter kulturredaktøren på redaksjonsmøtene og hamrer ut ei «linje» – som journalistene deretter sendes ut i verden for å finne bekreftelser på?

 Ellefsen dårlig kustus på troppene sine. Seinest 30. januar intervjuet Olaf Haagensen en bildehogger som påsto at «den klassiske figurative kunsten ikke blir respektert i kunstmiljøene». Gaute Brochmann, en av avisas mest profilerte kommentatorer, tagg attpåtil i spaltene i forfjor: «Vær så snill, gi oss et kunstopprør etter modellen til arkitekturopprøret!»

Så langt har ingen av Klasse­kampens kunstanmeldere gått – noe Ellefsen også anerkjenner. I stedet henger han seg opp i en kommentar politisk redaktør Bjørgulv Braanen skrev tidlig i januar, der han beskyldte Odd Nedrums kritikere for å bedrive «dobbelt bokholderi» når de holder millioninntektene mot ham. Men å peke på Nerdrums rikdom er høyst relevant, synes Ellefsen; det er et svar på «påstanden om at han skulle være uglesett og utestengt».

En kunstner med salgssuksess har altså ingen grunn til å klage på manglende anerkjennelse? Har Morgenbladets kulturredaktør aldri hørt om symbolsk kapital? Det Nerdrum okker seg over, er jo ikke at han selger for lite grafikk på Fineart, men at han ikke blir tilstrekkelig verdsatt – slik han opplever det – av kolleger og kritikere. I grunnen er Nedrums syting et rørende knefall for feltets autonome, ikke-kommersielle vurderingsprinsipper.

anerkjennelses­kamper er journalistisk interessante; de handler i bunn og grunn om definisjonen av kunst. Men debatten om «de figurative» har en tilleggsdimensjon: Straks noen etterlyser en statlig inngripen – à la statsråd Gudmund Hernes’ opprettelse av to figurative professorater ved Kunstakademiet på 1990-tallet – åpnes det også en diskusjon om politikkens grenser.

Vi kjenner feltets refleksreaksjon når slike spørsmål kommer på banen: Politikerne skal holde «armlengdes avstand». Men prinsippet er verdt å undersøke nærmere. Ulike land har ulike kulturpolitiske tradisjoner; Norge har langt på vei adoptert den britiske «Arts Council»-modellen, mens for eksempel Frankrike er kjent for sterkere departemental styring av kulturlivet – uten at landet ser ut til å ha falt ned på et lavere sivilisatorisk nivå av den grunn.

Også her hjemme aksepterer vi iblant at statsråder intervenerer i kulturlivet. Forutsetningen er at politikerne er enige med (flertallet av) kunstnerne, slik som da tidligere kulturminister Anette Trettebergstuen (Ap) la fram sitt kostbare Tullinløkka-alternativ for Nationaltheatret. Gudmund Hernes’ intervensjon var derimot «utidig».

Lages pølsene på annet vis i Morgenbladet?

Kunstdebatt? «Eh. Nei»

Charli XCX dansende i en skur av truser. Chappell Roan ridende på en gedigen plastponni. Bianca Censori roterende i en gjennomsiktig kjole.

Årets Grammy-galla var et visuelt spetakkel, som vanlig – men bildet som best oppsummerer tilstanden i amerikansk musikkindustri pr. februar 2025, var langt mer unnselig: en smilende Taylor Swift med et halvfullt sjampanjeglass i den ene hånda, ei flaske Armand de Brignac – også kalt Ace of Spades – i den andre.

Gullflaska hadde hun fått av Jay-Z og Beyoncé. Mens vi andre dukker opp på fest med et par lunkne Ringnes i påsan, bringer ekteparet Carter-Knowles med seg et dusin sjampisflasker, gjerne med tilhørende kjølere. Vertskapets fluider blir stående urørt på stjerne­parets bord.

Slik har det vært i mange år nå; i hvert fall siden 2014, da det ble kjent at Jay-Z hadde kjøpt det franske sjampanjehuset Cattier. Men i realiteten startet rapperens boble­eventyr mange år tidligere.

var Jay-Z en Cristal-mann, som forgjengerne Tupac Shakur og Biggie Smalls. I hitsingelen «Excuse Me Miss» (2003), en tidlig hyllest til hans blivende kone, slo han allerede i åpningslinja fast at «you can’t roll a blunt to this one» – her måtte det «Crist-ALL» til!

Men flommen av Cristal-referanser stoppet brått i 2006, da direktøren i sjampanjehuset ble spurt hva han syntes om at hiphop-miljøet omfavnet produktet deres: «Vi kan ikke forby folk å kjøpe det», lød det nedlatende svaret. Jay-Z reagerte – rettmessig, får man si – på rasismen i utsagnet, men visste også å kapitalisere på situasjonen. Rett etterpå bannlyste han sjampanjemerket fra alle nattklubbene sine, og i musikkvideoen til «Show Me What You Got», sluppet seinere samme år, rynket han på nesa og viftet bort ei flaske Cristal – til fordel for en forgylt Armand de Brignac, for sikkerhets skyld servert fra en James Bond-aktig metallkoffert.

 hadde Jay-Z allerede kjøpt seg inn i Cattier, skriver Andrew deWaard i boka «Derivative Media» (2024). Men for å kunne framstå som en nøytral sjampanje-connaisseur, ikke en pengemann med aksjer i boet, skjulte han investeringen i et stråselskap.

De mange referansene til Ace of Spades i Jay-Zs raptekster de kommende årene – «I used to drink Cristal, the muh’fucker’s racist/ So I switched gold bottles on to that Spade shit» («On to the Next One», 2009) – er noe mer enn gammeldags produktplassering, argumenterer deWaard. Her blir selve kulturproduktet «formelt strukturert i henhold til en finanslogikk»; referansene til andre medietekster og varer gjør dem til verdipapirer, til derivater forbundet med et underliggende aktivum – i dette tilfellet Jay-Zs eierandeler i sjampanjehuset.

 skrev låta «My Adidas» i 1986, ble trioen belønnet med en gigantisk sponsorkontrakt. Antakelig håpte Jay-Z på noe tilsvarende da han begynte å namedroppe det italienske kles­merket Iceberg seint på nittitallet. Da framstøtet ble avvist, etablerte han i stedet sitt eget merke, Rocawear, og håvet inn over 80 millioner dollar på 18 måneder.

Kapitalismen skriver seg inn i hver sang, hver strofe, hver verse­linje

Finansbobler

Norges rause litteraturpolitikk hviler på at forlagene gir noe tilbake

Jens R. Nilssens karikatur er blitt en klassiker. Forlagsdirektør Harald Grieg stavrer framover med dampende panne og flosshatten på snei. Svetteperlene skyldes at han har «de fire store» – Bjørnson, Ibsen, Kielland og Lie – under armene. For den nette sum av 2,2 millioner kroner, hvorav 200.000 kom fra nobelprispengene til Knut Hamsun, hadde Grieg og hans allierte overtatt danske Gyldendals forfatterrettigheter, lagre og lokaler i Kristiania. Dermed var «hjemkjøpet» et faktum. «Idag blev Gyldendal norsk», slo journalist Nordahl Grieg fast i aftenutgaven av Tidens Tegn 31. januar 1924. «Det betyr en nytaarsgave av rang til det norske folk.»

 unionsmerket var blitt «utslettet» fra «Norges litterære flagg», som Dagbladet formulerte det, forble landets forlagsvesen helnorsk i 60 år. Danskene våget seg ikke nordover igjen før i 1984, da Egmont kjøpte N.W. Damm & Søn. Tre år seinere overtok svenske Bonnier aksje­majoriteten i et krise­rammet Cappelen. I dag står Egmont igjen som eneeier i det fusjonerte Cappelen Damm, mens Bonnier har sikret seg restene av Petter Stordalens forlagseventyr og danske JP/Politiken nylig overtok livsverket til Erling Kagge. Det gir «utlendingene» en markedsandel på 43,5 prosent – nesten like mye som Aschehoug og Gyldendal til sammen. Statistikken omfatter riktignok ikke Vigmostad & Bjørke, et storforlag – dessuten helnorsk – som ikke rapporterer tall til Forleggerforeningen.

nytt «hjemkjøp»? Så langt er det ikke gått. Men litteratursosiolog Trond Andreassen var inne på noe vesentlig da han i Klassekampen fredag spurte om «utenlandske eiere [har] den samme kulturpolitiske bevisstheten overfor litteraturen». Det er en kjent sak at Bonnier jobbet for å demontere det norske fastprissystemet mens de styrte Cappelen på 1990- og 00-tallet. ­I dag ser vi at samme Bonnier har begynt å oversette bøker ved hjelp av KI-­verktøy. Slike kortsynte, profittdrevne grep kan fort bringe hele det litterære økosystemet i ubalanse. Norges rause litteratur­politikk hviler på at forlagene gir noe tilbake – både til norske kulturarbeidere og til det norske språket.

Hjemkjøpet­ var en nytaars­gave av rang til det norske folk.

Forlagseierne

Det hjelper ikke at datanerden Mark Zuckerberg plutselig trener jiu-jitsu og sprader omkring med chains

Det slo meg, idet jeg klikket på ei videolenke i forrige uke, at jeg aldri hadde hørt stemmen til Mark Zuckerberg. Jeg har unngått Facebook-gründerens røst slik jeg også unngår visse band og artister (til dags dato har jeg ikke hørt en eneste låt – i hvert fall ikke bevisst – av Michael Bublé). Når jeg har sett bilder av Zuckerberg i avisa, har jeg tillagt ham stemmen til Jesse Eisenberg, som spilte ham i «The Social Network» (2010), og jeg har aldri hatt noe sterkt behov for å korrigere inntrykket.

Likevel er jeg glad for at jeg klikket på lenka, for de neste fem minuttene ga meg minst to nye innsikter. Jeg hadde antatt at Meta-sjefen ville formulere seg i pakt med Facebooks personvernerklæringer – ordrikt, diffust og ulidelig trøttende. Men da Zuckerberg skulle forklare hvorfor selskapet hans vil slutte med faktasjekk, var han klarspråklig og overraskende politisk, som om han snakket fra ei høyreradikal kjellerstue et sted i Midtvesten.

 – men bare i innhold. For mens han jattet om «en ny æra» og «et kulturelt vendepunkt» – les: Trumps valgseier – som baner vei for mindre «sensur» og mer 

 – les: mer (ytterliggående) politisk innhold – virket han litt usikker, litt ukomfortabel, selv om han trolig leste opp nøye gjennomtenkte ord og setninger fra en teleprompter. Zuckerberg har alltid sett ut som en hengslete, filipensbefengt tenåring, men han snakker også som én – litt for fort, vokalslukende og gispende etter luft, på en måte som får Thorbjørn Jagland til å framstå som en orator av første klasse.

I en kommentar i The Atlantic slår Matteo Wong ganske enkelt fast: «He’s no Elon Musk». For tida etteraper Zuckerberg sin eldre konkurrent så godt han kan: Facebooks nye modell for innholdsmoderering («community notes») er rappa fra Musk-eide X, og denne uka annonserte Zuckerberg at han vil kutte 5 prosent av staben – ikke for å spare kostnader, men for å erstatte dem med «bedre» ansatte. Slike «fire and hire»-strategier er selvsagt helt i Musks – og Trumps – ånd.

Zuckerberg er og blir en posør, ifølge kommentatoren i The Atlantic. Stilskiftet hans står ikke til troende. Det hjelper ikke at datanerden plutselig trener jiu-jitsu, sprader omkring med 

og besøker Joe Rogans podkaststudio for å klage over at «samfunnet er blitt avmaskulinisert». Elon Musk har for lengst sagt og gjort det samme; han er mer enn dobbelt så rik som Zuckerberg, har fire ganger så mange barn og gud vet hvor mange flere hårtransplantasjoner – og det er han, ikke Zuck, som har flyttet inn i ei hytte på Trumps Mar-a-Lago.

Så – er det Meta-sjefens mindreverdighetskomplekser som får ham til å sparke faktasjekkerne? Selvsagt ikke. Linjeskiftet handler om penger, makt og tilpasning til et nytt politisk regime. Men det er også et sørgelig faktum at når enkeltpersoner blir så rike som Elon Musk eller Mark Zuckerberg, vil personligheten deres sette et visst preg på historiens gang – en hel verden blir offer for luner og innfall som vanlige folk aldri ville ha pådyttet andre enn sine aller nærmeste.

 «umarxistiske» poenget var også viktig for Georgij Plekhanov, «den russiske marxismens far». I essayet «Om personlighetens rolle i historien» (1898) slo han fast at jo, innflytelsesrike personer 

«takket være sine forstands- og karakteregenskaper endre hendelsenes individuelle preg og noen av dere spesielle følger», om ikke deres «allmenne retning».

Hvis Mark Zuckerberg forulykker under morgendagens jiu-jitsu-trening, og Elon Musk kveles av et kyllingbein i Mar-a-Lago, vil noen andre overta rollene deres – men det vil ikke bli 

det samme. Toppsjefenes personlighet blir viktig fordi «de samfunnsmessige forholdene tillater den å være det», som Plekhanov formulerer det.

Denne innsikten burde ikke avlede oss fra systemkritikk – tvert imot: At folk flest blir tvunget til å betrakte, fortolke og «romme» dillene til narsissistiske guttemenn som Musk og Zuckerberg, er bare enda en forsmedelighet som kan føyes til kapitalismens altfor lange synd­register.

Det hjelper ikke at datanerden trener jiu-jitsu

Guttestreker

Nittenårige William vurderer å kople av for godt. Et foreldrepar på Askøy har innsett at jo mer tid ungene brukte foran skjerm, desto surere blir de. Ved en barnehage i Levanger har ansatte observert barn som forsøker å «zoome inn» på ting som er langt unna, som om hele verden var en Ipad-skjerm.

Om skjermbrukutvalgets rapport ikke vil få politiske følger – kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) har langt på vei innrømmet at hun kommer til å begrave den i en skrivebordsskuff – har den i hvert fall utløst et nytt skred av avisartikler om skjermtid, aldersgrenser og tv-titting på SFO. Et søk i mediearkivet Atekst viser at engasjementet rundt disse spørsmålene fortsatt er stort.

 formidler sukk og stønn over rapporten «Det digitale (i) livet», som ble lagt fram 11. november. Aftenposten-kommentator Synnøve Vereide Trampe vedgikk at hun måtte «bite (s)eg i tungen for ikke å le» under pressekonferansen. Rapporten «kunne vore skriven av ein robot», ifølge Morten A. Strøksnes i Dag og Tid. «Det er bare å takke utvalget. For ingenting», skrev iTromsøs politiske redaktør Tora Lind Berg, som også undret seg over «hvor mange snitter som er konsumert, og hvor mange møtegodtgjørelser som er utbetalt, for å komme fram til dette».

Allerede to uker før rapporten ble lansert, hadde Nordtun varslet at regjeringen vil innføre en 15-årsgrense i sosiale medier. Utvalgsleder Robert Steen fraråder en slik statlig alderskontroll – «plattformene bør selv sette aldersgrenser» (det var her Aftenpostens kommentator måtte kjempe for å holde latteren tilbake). Utvalget ønsker heller ikke å gi «tidsanbefalinger» for skjermbruk, selv ikke for barn under to år. Det Steen & co. i stedet kunne tilby, var praktiske råd av typen «husk å ta pauser. Hvil øynene og strekk på kroppen».

var dette en varslet katastrofe. Som Demian Vitanza gjorde oppmerksom på 

, sitter Robert Steen i styret til tre teknologibedrifter. Vitanza unnlot høflig nok å peke ut den andre elefanten i rommet, nemlig at utvalgslederen har en sterk og personlig historie om hvordan skjermbruk kan forbedre livskvaliteten til unge med funksjonsnedsettelser, et budskap som i løpet av året er blitt kringkastet til et bredt publikum gjennom tårepersa «Ibelin». Det er vanskelig å argumentere mot en sørgende far.

Mange lærere er, i likhet med Steen, opptatt av at de digitale verktøyene kan hjelpe elever med spesielle behov. Utdanningsforbundet var da også «veldig fornøyd» med at utvalget framhevet lærernes «metodefrihet». Men som alle foreldre med barn i skolealder vet, er mye av skjermbruken i klasserommet situasjonsbestemt og kortsynt, akkurat som i hjemmet: Skjermen slås på når det gjelder å få ungene til å sitte stille og holde kjeft, for eksempel i spisefri.

 til skjermkritikerne, påpekte Morgenbladets Martin Gedde-Dahl, er at forskningen på feltet – for eksempel om sammenhengen mellom sosiale medier og forverret psykisk helse – ikke konkluderer entydig. Skjermbrukutvalgets «komisk forsiktige formuleringer» gjenspeiler at kunnskapsgrunnlaget foreløpig er sprikende. På den annen side: Trenger vi egentlig forskning for å slå fast «at fotball på løkka er mer verdt enn å spille Fifa på skjerm»?

Her er statsråd Nordtun klar i sin tale: Hun følger føre-var-prinsippet. I «Dagsnytt 18» minnet hun om at mens teknologien utvikler seg raskt, jobber forskerne langsomt. Om fem–seks år sitter vi kanskje med mer eksakt kunnskap, men da kan det til gjengjeld være for seint.

den politiske tiltakslysten øker, blir også akademikerne mer polemiske. I et tidstypisk debattinnlegg i Stavanger Aftenblad anklages Kari Nessa Nordtun for å ignorere «eksperters råd» og i stedet forlite seg på «politisk magefølelse, et bekymret mammahjerte og forfatter Maja Lunde». Avsenderne er en lokal rektor, en doktorgradsstipendiat i utdanningsvitenskap og en universitetslektor i digitale medier.

Om fem–seks år kan det være for seint

Fornuft og følelser

Det norske ordet «konsern» har samme opphav som engelske «concern» – begge stammer fra 

, middelalderlatin for å «blande (noe) sammen». På engelsk er det også et verb: 

 betyr å angå, vedrøre, men også bekymre – nesten synonymt med 

. Det er leit at denne bibetydningen ikke finnes på norsk, for økt konsernmakt burde nettopp bekymre, særlig når utviklingen finner sted i feltet for det frie ord. Medietilsynets årlige rapport om det norske mediemangfoldet gir oss en urovekkende oppdatering på stoda: Nesten 90 prosent av driftsinntektene i avismarkedet kommer nå fra aviser eid av seks mediekonsern.

 Amedia, Schibsted og Polaris, som til sammen kontrollerer 73,1 prosent av avisopplaget – en økning fra 66,4 prosent i 2018. At andelen ikke er enda høyere, skyldes at Medietilsynet i den samme perioden har begynt å samle tall fra flere aviser. Særlig sterk er eierkonsentrasjonen i lokal- og regionalmarkedet, der Amedia kontrollerer 45,8 prosent av det samlede opplaget. Konsernet eier 106 aviser, men i realiteten er interessesfæren enda større, da ytterligere 18 titler er tilknyttet Amedia som «partneraviser». I dag kan denne utviklingen gå sin gang helt uten politisk inngripen; eierskapsbegrensningene i avismarkedet ble avviklet av Solberg-regjeringen i 2016, og Arbeiderpartiet og Senterpartiet har ikke fulgt opp sitt eget valgløfte om å gjeninnføre dem.

 med bransjeavisa Medier24 uttaler konsernsjef Siv Juvik Tveitnes i Schibsted Media at hun «forventer (…) flere eksempler på konsolidering i mediebransjen». Samme Tveitnes måtte før jul varsle sine ansatte om betydelige kutt og nedbemanninger i 2025. Redaksjonsklubbene svarte med å kreve at podkast-satsingen Podme – et millionsluk som finansieres over avisenes driftsbudsjetter – blir overtatt av eierstiftelsen Tinius. Forslaget ble kontant avvist. Eksempelet viser at tilknytning til et storselskap ikke bare er en «trygg havn» for avisene: Til syvende og sist er det redaksjonene som blir sittende igjen med regningen for konsernledelsens investeringseventyr i inn- og utland.

Tre konsern kontrollerer 73 prosent av opplaget.

Mediemakt på færre hender

Johan Harstads «Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet» (2005) er, blant mye annet, en roman om musikk. Bokas fire deler er oppkalt etter fire plater fra samme diskografi. Og nei, her snakker vi ikke om trygge forfatterfavoritter som Dylan, Cohen eller Bowie. Harstad valgte å veve sammen debutromanen sin ved hjelp av The Cardigans, et 

 band som ble katapultert til verdensberømmelse da «Lovefool» havnet på soundtracket til Baz Luhrmanns «Romeo + Juliet» i 1996.

Da Nina Persson og hennes fire mannlige akkompagnatører skulle besøke Storåsfestivalen sommeren etter, ble Harstad utfordret av Adresseavisen til å redegjøre for sitt forhold til gruppa. Under den tvetydige overskriften «Lenge leve The Cardigans (av en eller annen grunn …)» slo han fast at Perssons kvintett vel var «et brukbart band», men på sitt verste «dørgende kjedelig og uinspirert».

Grunnen til at nettopp The Cardigans fikk lydlegge debutromanen hans, kunne han røpe, var at musikken deres framsto for ham som «det perfekte soundtrack til en person som bodde på en ettervernsinstitusjon for tidligere psykiatriske pasienter».

psykiatriske pasienter trenger kunst med samme effekt som antipsykotika – en som kunst som stilner sjelelige stormer, men som også gjør deg følelsesmessig flat, likegyldig, gledesløs – ja, så var kanskje forfatteren inne på noe. Det var like fullt et dristig valg å prakke denne musikken på et allment romanpublikum, som gjerne går til litteraturen med en forventning om det stikk motsatte: ikke husvalelse, men økt reseptivitet og åndsnærvær.

Om ikke annet ser Johan Harstad ut til å holde fast på strategien. Ikke bare krever bøkene hans snauhogst av stadig flere dekar skog; han har også hintet om at utforskningen av 

er selve kjernen i det litterære prosjektet hans. «Jeg synes kjedsomhet er enormt viktig, nærmest roten til alt godt», uttalte han i Morgenbladet tidligere i høst. Hans egen roman av året, «Under brosteinen, stranden!», krever ifølge forfatteren at man «er villig til å gjøre det modige, som det er blitt i vår tid, å sitte alene i et rom og lese uten forstyrrelser».

kan oppstå under lesingen av et Harstad-roman, er altså en sjukdom som gjør frisk – en lutring som bygger motstandskraft mot 

kjendis-reality og KI-genererte «kortversjoner».

Store deler av kritikerstanden kjøpte budskapet. Aftenpostens Anne Merete K. Prinos beskrev romanens kjedelighet som «uutholdelig», ja, «drepende» – men samtidig er det «umulig ikke å la seg overvelde … av de vidløftige ideene, tankekraften og referanserikdommen».

Prinos landet på en positiv dom; det samme gjorde Dagsavisens Gerd Elin Stava Sandve, som slo fast at «Harstad holder like godt på interessen når han skriver sånt som i utgangspunktet høres ganske kjedelig ut». VGs anmelder Sindre Hovdenakk påpekte at «Harstad ikke alltid [finner] den rette balansen mellom det hverdagslige og det overskridende i historien», men han trillet like fullt på en sekser.

sin egen gjesping som et kvalitetsbevis. Frode Helmich Pedersen skrev i Morgenbladet at Harstads roman er «drøvtyggende» og skjemmet av «narrativt flesk». Han kjøpte heller ikke forfatterens antydning om at kjedsomheten er intendert. «Alle store verker er underholdende, ned på setningsnivå. Skal man skrive en bok som denne, må man skrive fett», uttalte Pedersen til Klassekampen.

Ikke alle tok sin egen gjesping som et kvalitetsbevis

Litterær muzak

I Dag Johan Haugeruds «Drømmer» sammenliknes den med jakobsstigen, den himmelske trappa i Mosebøkene. Sannheten om Skibakketrappa – en 230-trinns stålkonstruksjon i skrenten mellom Nydalsdammen og Maridalsveien i Oslo – er at den gynger under vekta av hundre middelaldrende pliktetikere med svette tights, hvesende pust og pipende Garmin-klokker. Om du ikke selv er ute og lufter dødsangsten din, er du iallfall garantert å bli utsatt for «passiv jogging», som Dag Solstad kaller det.

Annerledes er det i Haugeruds film: Der representerer trappa ikke fysisk, men 

stigning – den typen løftelse som kommer av å være engasjert, fascinert, eller mer spesifikt: å være forelska.

, kvinnen hun er forelsket i, må hun bestige ikke én, men to bratte trapper. Den første fører opp til Akrobaten bru, ei ganske ny gangbru mellom Grønland og Bjørvika. Like etterpå krysser hun sporene til en annen svermerisk norsk filmkarakter: Julie (Renate Reinsve) fra «Verdens verste menneske», hun som i en drømmeaktig frys­sekvens løp hele veien fra Homansbyen til Barcode – ja, nettopp til foten av Akrobaten bru – for å omfavne baristaen hun var betatt av.

Joachim Trier vet å lage minneverdige enkeltscener, men Dag Johan Haugerud er flinkere, synes jeg, til å veve sammen en fortelling ved hjelp av ledemotiver. Dette grepet egner seg spesielt godt i en film om forelskelse. Verden stopper jo ikke opp selv om vi blir forgapt i noen – den fortsetter ufortrødent å gå sin egen skjeve gang, med tannlegetimer, høl i sokken, forsinkelser i busstrafikken og det hele. Men

endrer seg: Vi blir mer oppmerksomme på de mytiske strukturene – gjentakelser, sitater, hentydninger – som gir livet form og mening.

 på Hersleb skole til å utspionere kjærlighetsobjektet sitt. I en spesielt intens scene henger hun over rekkverket i øverste etasje, innrammet av de vakre takdekorasjonene fra 1920-tallet, og ser nesten halvdau ut – like forpusta og utkjasa som ortorektikerne på toppen av Skibakketrappa.

Men det er bedre å være i trappa, tross alt, enn ikke å være i den. Straks lidenskapen kjølner, oppleves tilværelsen som tom og meningsløs. Da Johanne til slutt stormer ut av Johannas leilighet, avvist og ydmyket, framstår trapperommet goldt. Første gang hun så det, nedenfra, var det stjernebestrødd og gåtefullt, som en jakobsstige.

 virker Johanne livstrøtt og flat, ja, streit i enhver forstand – hun har retta ut krøllene, fått på seg en hvit Renate Reinsve-shorts og blitt sammen med en jevnaldrende gutt. Hun etterlater ham på gata for å hente noe hun har forlagt hos terapeuten sin – en minnebrikke med dagboknotater om forelskelsen.

Der oppe, på avsatsen utenfor psykologkontoret, møter hun et menneske som får henne til å glemme hele minnebrikken. Først nå kan filmen slutte, uten at noe mer trenger å bli sagt: Johanne er i trappa igjen.

Det er bedre å være i trappa, tross alt, enn ikke å være i den

Jakobsstigen

Er Sverige medlem av Nato? Ikke ifølge NRK. Mandag publiserte rikskringkasteren en artikkel om at stadig flere nordmenn melder seg som reservister. I en faktaboks får vi listet opp hvem skal forsvare Norge i en eventuell krigssituasjon. Blant aktørene som fritas fra dette åket, er «naboer utenfor Nato», i parentes bemerket: «som Sverige og Russland, med unntak av Finland som nå er med i Nato».

I tillegg til at dette er usedvanlig kronglete formulert, er det altså direkte feil. Sverige har vært medlem av alliansen siden mars i år. NRK rettet opp blunderen i løpet av dagen, men andre merksnodigheter ble stående igjen. Blant aktørene som «ikke er ansvarlige for å forsvare Norge», nevnes også «terrorgrupper». Okay? Så al-Qa’ida vil 

bli iført heimevernsuniformer hvis Putins stridsvogner ruller inn i Finnmark? Kjekt å vite, NRK!

 bruker kunstig intelligens til å skrive nettopp faktabokser, er dobbelt, om ikke trippelt paradoksalt. For det første er det ikke så vanskelig å skrive en faktaboks. Antakelig tar det lengre tid å faktasjekke KI-robotens arbeid – hvis man skal gjøre jobben skikkelig. Men fordi hele poenget med KI-verktøyene er å spare tid, blir «kvalitetssikringen» så som så. Man kalkulerer med at roboten «stort sett» har rett.

En annet tankekors er at disse verktøyene er tilgjengelige for hvermannsen. 

kan spørre Chat GTP hvem som skal forsvare Norge i en krigssituasjon. Det er ingen kunst i det hele tatt; en sjuåring kan klare det. Men av et redaktørstyrt medium må vi vel kunne forvente noe mer – at opplysninger som presenteres som fakta, har mer enn én kilde, og at det er mennesker som har gjort researchjobben, ikke en chatbot?

 sannhet og skrift, men kan sjelden matche vitenskapens presisjonsnivå eller romanlitteraturens formuleringskunst. Det journalister derimot er uovertrufne på, i hvert fall i teorien, er 

– å kuratere og redigere en ellers overveldende informasjonsstrøm på lesernes vegne.

Derfor er det paradoksalt at en av oppgavene KI-robotene blir satt til, er å lage «kortversjoner» av medienes egne artikler. Igjen har vi å gjøre med en KI-bruk som ser ut til å skape flere problemer enn den løser. Det var en slik «kortversjon» som i fjor tok livet av Norges mest berømte fotballspiller: En dag i september kunne VGs robot nøkternt rapportere at Erling Braut Haaland «ble skutt på milliardær Arne Fredlys eiendom på Lysaker». I virkeligheten var det 

av Haaland som var blitt «skutt» på tomta.

 et resultat av at redaksjonen hadde «senket guarden litt», vedgikk VGs sportssjef Frode Buanes – KI-verktøyene fungerte jo så godt. Samtidig minnet han om at et «menneskelig oppsyn med robotene» både var nødvendig og «i henhold til VGs retningslinjer».

Disse retningslinjene er ikke bare svært liberale, de er også så pussig formulert at de selv later til å være skrevet av en robot. VG bruker KI-verktøy til å «finne og berike innhold, oversette, forbedre kvaliteten og skape ulike versjoner og formater» – «utkast til artikler […] genereres løpende». Også «bruk utover dette» er greit, så lenge det informeres om. Kort sagt: Alt er lov.

krangler for tida med ledelsen om honorar for bruk av «syntetiske stemmer». Avisas plan er å utvikle kunstige stemmer basert på de ansattes innlesinger. Onsdag la eierkonsernet Schibsted stein til byrden: Det vil bli stillingskutt i 2025. Det ene har ingen direkte sammenheng med det andre, men det blir heller ikke 

for et mediekonsern å nedbemanne når robotiseringen brer seg.

Man kalkulerer med at roboten ‘stort sett’ har rett

En grein, en sag og en medieleder

Det er mulig å gå sju år i norsk skole uten å holde et musikkinstrument mellom hendene

Gi unga et horn før fotballen tar dem, sier man i korpskretser. Men fotball og musikk er ikke likestilte fritidsaktiviteter for barn og unge i dag. Selv om akademier og høyere trenings­avgifter har gjort fotballen mer klassedelt, er det fortsatt riktig å kalle ballsporten en «breddeidrett». Kulturaktiviteter som dans, musikk og teater har ikke det samme folkelige preget. Som Klassekampen skrev i forrige uke, deltar bare én av ti norske barn på kulturskolen, og nesten alle har foreldre med høy utdannelse.

en faktor. I Oslo koster en kulturskoleplass omkring 4500 kroner i året. Det er mye penger – særlig hvis den unge hornblåseren allerede har en annen betalt fritidsaktivitet. Men kulturskolebruken ser heller ikke ut til å ha direkte sammenheng med inntektsnivå. Barn i bydel Sagene har ikke spesielt rike foreldre, men ligger likevel på Oslo-toppen i bruk av kulturskolen. Trolig har kjennskap og tilgjengelighet mye å si: Alle barn blir introdusert for fotball i gymtimen, men det er mulig å gå sju år i norsk skole uten å holde et musikkinstrument mellom hendene. Derfor var det tragisk at Solberg-regjeringen i 2013 avviklet den nasjonale «kulturskoletimen», et gratis tilbud til alle barn fra første til fjerde klasse. Ved Tøyen skole i Oslo har man sett at kulturskolebruken øker når barna får gratis opplæring i et instrument i skoletida.

kan ikke bare handle om å finansiere stipender og prangende kulturbygg. Den må også ta sikte på å involvere flest mulig i kulturaktivitet på grasrotnivå. Dels handler dette om rekruttering til kunstneryrkene: Hvis vi ønsker oss mangfold på de største scenene, må arbeidet starte allerede i barneskolen. Men nesten enda viktigere er det at breie befolkningslag blir fortrolig med kulturen fra et annet perspektiv enn som kulturkonsumenter. Flertallet av lilleputter som springer rundt i for store fotballshorts i dag, vil aldri ende opp i en toppklubb. Erfaringene fra ballbingen vil likevel gi dem en livslang kjærlighet til spillet. Det er ingen grunn til at forholdet deres til kunst og kultur skal være annerledes.

Det er ­mulig å gå sju år i norsk ­skole uten å holde et musikk­instrument mellom hendene.

Breddekultur

I mellomkrigstida var vestmaktene alvorlig bekymret for om nazistene kunne ha lyktes med å finne opp 

– et våpen som var i stand til å utslette hele byer ved hjelp av elektromagnetiske bølger. Radioingeniøren Robert Watson-Watt så mer nøkternt på saken. Da Air Ministry ba ham om å utvikle et britisk motstykke, skrev han en rapport der han forklarte hvorfor dødsstrålen var en rein fantasmagori. Watson-Watt foreslo at luftforsvaret i stedet burde fokusere på noe litt kjedeligere, men langt mer realiserbart: deteksjon av fiendtlige fly ved hjelp av radiobølger.

Radarteknologien, som Watson-Watt utviklet sammen med sin assistent Arnold Wilkins, skulle etter hvert vippe «The Battle of Britain» til tedrikkernes fordel. Bombesikkert var systemet ikke – bokstavelig talt. Men det klarte å fange opp 

 av nazistenes stukaer, og dét var godt nok til å hindre Hitler fra å marsjere inn i London.

Seinere skulle Watson-Watt oppsummere erfaringene sine under slagordet «the cult of the imperfect»: Man bør alltid legge fram det tredje beste alternativet, mente radioingeniøren, for «det nest beste kommer for seint, og det beste kommer aldri».

 debatt om Nationaltheatret finnes det en «dødsstråle». Ideen om to nye permanente scener på Tullinløkka, lansert av daværende kulturminister Anette Trettebergstuen (Ap) våren 2022, er et supervåpen som tilsynelatende skal oppfylle alle teaterets ønsker og behov. Selv om det trolig er urealiserbart, har det blåst samtlige alternativer av banen.

Fram til 2022 utredet teateret mer enn 30 lokaler og tomter for en midlertidig scene, skrev Klassekampen i forrige uke.

 Men etter at Trettebergstuens fem-fluer-i-en-smekk-løsning kom på bordet, har søket etter alternativt husly i praksis stoppet opp.

 Det er forståelig at Trettebergstuens forslag slo an. Hvis det bygges to permanente scener på Tullinløkka, én med 500 og én med 200 seter, slipper Nationaltheatret å bo fem år i midlertidige lokaler. Kapasiteten blir så stor at man også får kompensert for biscenene – Amfiscenen og Malersalen – som forsvinner når det gamle teateret skal moderniseres.

Å påstå at «ingen forstår» biscene-problemet, slik teatersjef Kristian Seltun gjorde her i avisa i forrige uke, er likevel en tilsnikelse. I Statsbyggs siste rapport blir det presentert to «delte løsninger» der permanente småscener reises på ei tomt innenfor ring 3. Byggingen er beregnet å ta tre år – fire år mindre enn for et underjordisk teater på Tullinløkka, der grunnforholdene er et betydelig risikomoment.

 folkevalgte tyder på at Trettebergstuens supervåpen vil forbli på tegnebrettet. Det kan virke som teaterfolket kommer for seint til det kulturpolitiske bakkanalet som i løpet av en 15-årsperiode ga oss tre nasjonale ikonbygg – Operaen, Munch og Nasjonalmuseet – på rekke og rad i Bjørvika. Det er forsmedelig, ja visst, men det trenger ikke være en tragedie for feltet.

Tullinløkka-løsningen kommer nemlig med noen omkostninger landets teatervenner burde reflektere mer over. Forslaget innebærer at Nationaltheatret i praksis får to hovedscener – med en tilsvarende økning i kostnader. Statsbygg kalkulerer optimistisk med en omsetningsvekst på 63 prosent, og likevel vil den årlige nettoen bli 30 millioner kroner dårligere enn i dag.

Søket etter alternativt husly har i praksis stoppet opp

Dødsstrålen

The Washington Post mistet 250.000 digitalabonnenter på fem dager da avisa bestemte seg for ikke å støtte – «endorse», som amerikanerne sier – en av presidentkandidatene. I praksis ville dette vært Kamala Harris. Avisas lederskribenter hadde allerede kladdet en støtteerklæring da eieren deres, mangemilliardær Jeff Bezos, satte ned foten.

Men The Washington Post er langt fra den eneste avisa som unnlot å velge side i det nyss overståtte presidentvalget. Joshua Benton i Nieman Lab har undersøkt USAs 95 største aviser og kommet til at nesten 75 prosent av dem avsto fra å skrive en «endorsement»:

Historisk mange medier forholdt seg «nøytrale» i dette valget, skriver Benton. Bare for åtte år siden var situasjonen annerledes: Da Donald Trump ble valgt til president for første gang, unnlot bare 21 aviser å ta stilling.

Fire år seinere var antallet mer enn doblet:

Flere aviser var nøytrale

Maren Uthaugs roman­debut var «særdeles vellykket», skrev Klaus Rothstein i Weekendavisen i 2013. Men siden har det visst gått utforbakke med forfatterskapet. Ifølge kritikeren var «En lykkelig slutning» (2019) «tett på mislykket», mens «11%» (2022) var «porøs og uten solid kjerne».

Nå har Uthaug fått nok av både Rothstein og Weekendavisen. Før hun skulle lansere sin nye roman, «88%», ble den samisk-norsk-danske forfatteren enig med forlaget Lindhardt og Ringhof om at det ikke var «meningsfullt å sende anmeldereksemplar til avisa».

Grepet får danske medier til å steile. I et brev Kulturmonitor har fått tilgang til, skriver «en samlet dansk litteraturpresse» at de aldri har sett maken til framgangsmåte før, og at forlaget har oppvist «meget dårlig redaksjonell dømmekraft».

Pressesjef Søren Anker Madsen i Lindhardt og Ringhof bekrefter at leveringsnekten skyldes at Weekendavisen «hver gang setter på den samme anmelderen, som klart har tilkjennegitt at han ikke liker forfatterskapet».

«Hvorfor sende et frieksemplar for en fullstendig forutsigelig anmeldelse? Den diskusjonen tar vi gjerne», skriver Madsen i en e-post til Kulturmonitor.

Weekendavisens litteraturredaktør David Jacobsen Turner mener den prisbelønte forfatteren har opptrådt «udiskutabelt ukollegialt».

– Maren Uthaug kan sikkert nå fram til leserne helt uten pressa på grunn av sine mange følgere i sosiale medier, men det gjelder ikke alle forfattere. Det er problematisk når en bestselgerforfatter gambler med det etablerte systemet på bekostning av sine kolleger, sier Turner.

Ville ikke bli anmeldt

Gjennom 50 år har Edvard Hoem fortsatt å montere og demontere barndommens landskap i litterære fiksjoner.

Jeg husker at norsklæreren min introduserte «Kjærleikens ferjereiser», Edvard Hoems gjennombrudds­roman, med en anekdote: En uheldig artianer som var oppe til muntlig eksamen, hadde konsekvent omtalt boka som «Kjærleikens 

Men nei, denne 1974-romanen handler verken om romantiske helge­turer til Paris eller – takk og lov – elskovssyke norske gubbers luftbru til Bangkok. Hoems hovedpersoner tråkker ikke rundt i havaianas, men i støvler og tresko; de er lærere, husmødre, pensjonerte postmenn og «kaféjenter» i et fiktiv øysamfunn på Nordvestlandet.

Her er det mest eksotiske befordringsmiddelet også det mest dagligdagse: ferja som trafikkerer sundet mellom Eikøy og kommunesenteret Ramvik.

med samferdsel å gjøre? Vel, bokas påstand er at «kjærleik» og «ferjereiser» er to sider av samme sak.

«Det som skjer i oss», slår en av figurene i boka fast, «skjer på grunn av det som skjer rundt oss»: Ferja definerer hva som er mulig og umulig i øyfolkets tilværelse. Båten kommer ikke hvor som helst, når som helst – den har en rutetabell. Ved uvær kan avganger bli innstilt. Er du for seint ute, må du i verste fall overnatte på en benk på kaia.

Ferjerutene er nervetråder som frakter impulser av alle slag – savn, sjalusi, kjærlighet, hat – rundt i samfunnskroppen. Men forbindelsen er skjør, ustabil, den kan aldri tas for gitt.

 «Kjærleikens ferjereiser» for første gang, var det allerede ti år siden mjøsferja mellom Gjøvik og Nes la til kai for siste gang. Som innlandsgutt hadde jeg ingen erfaring med sjøsprøyt, natronduftende sveler eller motordur som får serviset i byssa til å skrangle.

Men Hoems roman ga meg noe alle tenåringer på et tidspunkt kan komme til å trenge: en befrielse fra introspeksjon, psykologisering og selvklander – en dreining av perspektiv, rett og slett, fra det indre til det ytre.

Helten i Hoems roman er Mette Nilsen, ei politisk bevisst serveringsjente på rutebilkafeen inne i Ramvik. Det er hun som etter hvert skal samle lokalbefolkningen til aksjon mot planene om å bygge et stort skipsverft på Eikøy, og det er hun som i sluttscenen går «frå hus til hus» med Klassekampen under armen.

Ferjerutene er nervetråder som frakter impulser av alle slag

Hans lille land

Er ikke dogmene «kvalitet» og «originalitet» for lengst avslørt som luftige trylleformularer?

Kapitalismen er en mektig motstander. Den gjør at «alt standspreget og stillestående fordamper, alt hellig vanhelliges», som det heter i «Det kommunistiske manifest». Fordunste gjør også kritikernes handlingsalternativer. I disen av damp og tåke ser vi ofte bare én mulighet: å verne om enkelte faste stoffer – å gjemme dem i nederste fryserskuff, så å si, før de også evaporerer foran øynene på oss.

For mange i kulturlivet er «kvalitet» et slikt fast stoff. «Originalitet» er et annet, «ekthet» kanskje et tredje. Når litteraturens rom synes truet av eksterne krefter, som i vinterens voldsomme krangel om kunstnerstipender, kjennes det trygt å søke tilflukt i 1700-tallets idealistiske estetikk, der det stadig finnes «sann kunst» skapt av genier og unntaksmennesker.

vi egentlig på disse dogmene? Er de ikke for lengst avslørt som luftige trylleformularer – ikke av «markedskreftene», men av vitenskapen?

av oss overbeviste essensialister. Vi vet at både kunsten og kunstteorien er produkter av feltets historie. Den som vil definere «kunstens vesen», forsøker i realiteten å opphøye tids- og stedsspesifikke preferanser til transhistoriske normer. Dessuten er essensialismen konservativ: Hvis man forutsetter at kunstartene har eviggyldige vesens­kjennetegn, blir det nærliggende å oppfatte avvik fra disse som «feil» som må korrigeres og straffes. Sånt blir det lite nyskaping av.

Samtidig er det nær sagt umulig å være 

antiessensialist. I så fall må man tilføye et relativiserende «slik jeg ser det

her og nå» bak enhver smaksdom. Men mye av sjarmen med kultursfæren ligger jo i at aktørene spiller «et spill med det universelle som innsats», som Pierre Bourdieu formulerer det: Leken – eller maktkampen, alt ettersom – er ikke fullt så morsom hvis man ikke får påberope seg allmenngyldighet.

 ligger bak Gayatri Spivaks teori om «strategisk essensialisme». På 1980-tallet framholdt den postkolonialt orienterte litteraturprofessoren at minoriteter kan oppnå politiske gevinster ved å «essensialisere» seg selv – i praksis ved å underspille interne motsetninger og demonstrativt overta majoritetens oppfatning av deres «vesen».

Varianter av denne strategien er ofte å se i kjønnsdebatten: Feminister som i andre sammenhenger understreker at kjønn er en sosial konstruksjon, kan av taktiske årsaker – for eksempel når mødre- og fedrekvoter står på agendaen – komme til å betone «et spesielt bånd» mellom mor og barn. Manøveren kan gi dem en politisk seier der og da, men bestyrker samtidig kjønnsrollemønsteret, noe Spivak selv innså. Hun tok etter hvert avstand fra strategien.

 forfatteroppropet i VG i januar, der 73 medlemmer av Den norske Forfatterforening (DNF) advarte mot endringer i stipendpolitikken, illustrerer både styrkene og svakhetene ved denne typen «selvessensialisering». Oppropsskriverne skaper et inntrykk av at DNF, gjennom en unik «fagfeltkompetanse», forvalter et kvalitetsbegrep som er klippefast og uomtvistelig. Retorikken er effektiv, men den strider mot observerbare fakta: Vi vet jo at det har vært intern uro rundt foreningens stipendtildelinger tidligere.

At «borgfred» skulle gi litteraturfeltet styrket vern mot ytre trusler, beror dessuten på en misforståelse. Litteraturens autonomi hviler ikke bare på motsetningen til «markedet», men på at forfatterne også slåss med 

om feltets grenser – og at kampen føres med argumenter som er unike for akkurat dette samfunnsmessige delområdet.

Er de ikke for lengst avslørt som trylleformularer?

Alt fast fordamper

Billigbokrevolusjonen skulle gi bøker til prisen av ei pakke sigaretter. Det har visst norske forlag glemt

Det er med store lese­opplevelser som med andre av livets salige stunder: Husker du hvem, husker du hvor. Da jeg forleden trakk Albert Camus’ «Den fremmede» ut av bokhylla, kom jeg på hvor jeg leste romanen første gang – i en knirkende fluktstol ved Steinsfjorden, med utsikt til en kompostbinge og noen veldige løvtrær som vugget megetsigende på seg i augustbrisen.

Før jeg slo opp i boka, var jeg ganske sikker på at kapittelet der Meursault møter Marie Cardona ved ei badebøye ute i Algers sol­blinkende havnebasseng, begynte på en venstreside. Det viste seg å stemme. Det jeg 

husket, var at pocketutgaven av denne litterære klassikeren hadde kostet meg skarve 75 kroner.

75 kroner! Dette var i 1999, kanskje 2000. Den dag i dag kan man gå inn i en svensk Pocketshop og skaffe seg «Främlingen» for 89 kroner. Söta bror har klart å holde sine pocketpriser nesten uforandret i 25 år – ja, nylig ble det slått stort opp at noen få titler har overskredet den hevdvunne «hundrelapp-grensa». I samme periode er prisen på norske pocketbøker doblet eller tredoblet, til 229–249 kroner.

ikke lenger mulig å kjøpe «Den fremmede» som pocket. Gyldendal sendte ut en nyoversettelse i 2015, fortjenstfullt nok, men med stive permer og ditto pris: 379 kroner.

Flere klassikere har lidd samme skjebne: Thomas Bernhards «Trær som faller» – min 2001-utgave kostet 99 kroner – ble gjenutgitt mellom stive permer sammen med tre andre Bernhard-romaner i 2013 (449 kroner), men er i dag utsolgt.

Man fornemmer at forlagene ikke lenger er så opptatt av å holde klassikerne tilgjengelig i billigbokformat. Og i den grad titlene fortsatt finnes i mykperm, har de for lengst brutt både hundre- og tohundrelapp-grensa: Michel Houellebecqs «De grunnleggende bestanddeler» kostet 98 kroner i 2002, mot 229 i dag. Fulgte man konsumprisindeksen, skulle denne pocketboka ha kostet 164 kroner.

å minne oss om at norske bøker egentlig ikke er så dyre. Mellom 2011 og 2021 hadde bøker omtrent samme prisvekst som brød, ifølge SSB. Og det stemmer nok – men statistikken skjuler store forskjeller formatene imellom.

Blar vi litt i aviser fra månedene før årtusenskiftet, ser vi at nye norske romaner den gang kostet rundt 300 kroner. En av høstens hits, Erlend Loes «L», ble annonsert med en utsalgspris på 349 kroner. Det er bare en hundrelapp mindre enn hva romaner selges for i dag.

Hvis «L» ga mersmak, kunne man slenge på en pocketutgave av «Naiv. Super» til 98 kroner. Åtte år seinere var prisen lik. Det store prishoppet ser ut til å ha kommet seint på 00-tallet, omtrent samtidig som forfatterne forhandlet fram en ny billigbokavtale som økte royaltysatsen fra 5 til 10 prosent.

‘Den fremmede’ kostet meg skarve 75 kroner

Myk perm, stiv pris

Det er moro på teater, men er det fem ganger så gøy som å gå på kino? I ei tid med prisstigning og skyhøye renter kan flere bli nødt til å stille seg det spørsmålet. I forrige uke rapporterte Klassekampen at snittprisen på en ordinær billett til hovedscenen ved Nationaltheatret nå ligger på knappe 700 kroner. Det er en økning på 150 kroner siden 2019. Til sammenlikning koster en kinobillett 150–180 kroner, mens konsertbilletter til mellomstore scener i hovedstaden ligger på rundt 300. Å se en fotballkamp i Eliteserien koster omtrent det samme. Er man en familie som skal fordele husholdningens fritidsbudsjett på både kultur og sport, er det en økende fare for at det nettopp er teaterturen som ryker.

lært oss at sosiale strukturer setter seg i kroppen, og at vi alle sammen bidrar til å omskrive økonomisk ulikhet til smaksforskjeller: Den som aldri har hatt råd til å gå på teater, for eksempel, vil tendere mot å bagatellisere utestengelsen ved å tenke at «det der er uansett ikke noe for meg». Derfor er nok medieviter Andreas Roaldsnes inne på noe når han påpeker at lavere billettpris neppe ville trukket nye grupper til teatret. Mange i arbeider­klassen har allerede «nektet seg selv det som nektes dem», som Pierre Bourdieu formulerer det. Samtidig er dette et sidespor i debatten: At lavtlønte sjelden er å se i Nationaltheatrets plysj­stoler, visste vi jo fra før. Skeivheten kan bare rettes opp med sosial omfordeling i stor skala. Trolig må også skoleverket bidra, ved å eksponere elevene for dramatikk i ung alder.

Bendik Wold

Artikler

Få norske kunstnere kan måle seg med Dag Solstad

Nærer Klassekampens kulturredaksjon en «lengsel etter figurativ kunst»? Vår kulturredaktør svarer Morgenbladet.

Se godt på dette bildet. Det viser hvordan finanskapitalen ødelegger kulturen, ifølge en ny bok.

Forlagseierne

Det hjelper ikke at datanerden Mark Zuckerberg plutselig trener jiu-jitsu og sprader omkring med chains

Er skjermkritikerne «populister»?

Mediemakt på færre hender

Litterær muzak

Om å slite forelskelsens trapper.

Mediene glemmer hva de lever av – igjen.

Det er mulig å gå sju år i norsk skole uten å holde et musikkinstrument mellom hendene

Dødsstrålen

Tre av fire amerikanske aviser unnlot å støtte en av presidentkandidatene.

Forfatter Maren Uthaug boikotter Weekendavisen.

Gjennom 50 år har Edvard Hoem fortsatt å montere og demontere barndommens landskap i litterære fiksjoner.

Alt fast fordamper

Billigbokrevolusjonen skulle gi bøker til prisen av ei pakke sigaretter. Det har visst norske forlag glemt

Teater som luksusgode

Den ene ble pasifist. Den andre ble krigshisser. Første verdenskrig førte til isfront mellom Heinrich og Thomas Mann.

Purisme og politikk

Lev Rubinsjtejn, russisk forfatter og dissident, ligger i koma i Moskva.

Ved inngangen til et nytt år er det verdt å tenke gjennom håpets prinsipp igjen

Prøver Israel å kvele det lille som finnes av kulturtilbud?

Lukta av trøbbel

Fatter og mutter var ikke så håpløse likevel.

Goethe og Napoleon: en bromance som kunne endret verdenshistorien

Norske forfattere er splittet i to leirer. Det er en tragedie

Få norske kunstnere kan måle seg med Dag Solstad

Nærer Klasse­kam­pens kultur­re­daksjon en «lengsel etter figurativ kunst»? Vår kultur­re­daktør svarer Morgen­bladet.

Se godt på dette bildet. Det viser hvordan finans­kapitalen ødelegger kulturen, ifølge en ny bok.

Forlag­sei­erne

Det hjelper ikke at datanerden Mark Zuckerberg plutselig trener jiu-jitsu og sprader omkring med chains

Er skjerm­kri­ti­kerne «popu­lis­ter»?

Mediemakt på færre hender

Litterær muzak

Om å slite forels­kelsens trapper.

Mediene glemmer hva de lever av – igjen.

Det er mulig å gå sju år i norsk skole uten å holde et musikk­in­strument mellom hendene

Døds­strå­len

Tre av fire ameri­kanske aviser unnlot å støtte en av presi­dent­kan­di­da­tene.

Forfatter Maren Uthaug boikotter Week­end­avisen.

Gjennom 50 år har Edvard Hoem fortsatt å montere og demontere barn­dom­mens landskap i litterære fiksjoner.

Alt fast fordamper

Billig­bo­kre­vo­lu­sjonen skulle gi bøker til prisen av ei pakke sigaretter. Det har visst norske forlag glemt

Teater som luksusgode

Den ene ble pasifist. Den andre ble krigs­his­ser. Første ver­dens­krig førte til isfront mellom Heinrich og Thomas Mann.

Purisme og politikk

Lev Ru­binsjtejn, russisk forfatter og dissident, ligger i koma i Moskva.

Ved inngangen til et nytt år er det verdt å tenke gjennom håpets prinsipp igjen

Prøver Israel å kvele det lille som finnes av kultur­tilbud?

Lukta av trøbbel

Fatter og mutter var ikke så håpløse likevel.

Goethe og Napoleon: en bromance som kunne endret verdens­his­to­rien

Norske forfattere er splittet i to leirer. Det er en tragedie

Nærer Klassekampens kulturredaksjon en «lengsel etter figurativ kunst»? Vår kulturredaktør svarer Morgenbladet.

Se godt på dette bildet. Det viser hvordan finanskapitalen ødelegger kulturen, ifølge en ny bok.

Forlagseierne

Er skjermkritikerne «populister»?

Om å slite forelskelsens trapper.

Det er mulig å gå sju år i norsk skole uten å holde et musikkinstrument mellom hendene

Dødsstrålen

Tre av fire amerikanske aviser unnlot å støtte en av presidentkandidatene.

Forfatter Maren Uthaug boikotter Weekendavisen.

Gjennom 50 år har Edvard Hoem fortsatt å montere og demontere barndommens landskap i litterære fiksjoner.

Billigbokrevolusjonen skulle gi bøker til prisen av ei pakke sigaretter. Det har visst norske forlag glemt

Den ene ble pasifist. Den andre ble krigshisser. Første verdenskrig førte til isfront mellom Heinrich og Thomas Mann.

Lev Rubinsjtejn, russisk forfatter og dissident, ligger i koma i Moskva.

Prøver Israel å kvele det lille som finnes av kulturtilbud?

Goethe og Napoleon: en bromance som kunne endret verdenshistorien