Bendik Wold

Problemet med KI-uhellene er at de slår hverandre i hjel

Mandag ble en røff dag for KI-entusiaster. Dagen opprant med et dementi fra kjendisbladet Se og Hør, som i morgentimene hadde publisert et bilde som tilsynelatende viste Marius Borg Høiby plaskende i et oppblåsbart badebasseng i luftegården til Oslo fengsel. «Bildet sirkulerer nå i kriminelle kretser», het det i bildeteksten – noe som i seg selv kunne være en grunn til å granske motivet nærmere. «Høiby» hadde nemlig seks fingre, mens sidemannen var utstyrt med ei ekstra tå. Dette var likevel bare småtterier mot KI-blemma NRK avslørte samme ettermiddag: I boka «Lise vs. Gianni», utgitt på Cappelen Damm, er hele partier KI-generert, ja, noe av dialogen med chatboten er blitt stående igjen på boksidene som et dystert vitnesbyrd om hvordan dette «åndsverket» er blitt til.

 ble ukas første dag rundet av med enda en KI-flause: Under landskampen Norge–Sverige klarte TV 2 å omskrive nasjonalsangens «elsker, elsker det og tenker» til «elsker elsker deg deg. For faen». «KI er ennå ikke bra nok til å tekste nasjonalsanger», fastslo kanalens pressesjef skuffet. Det hele var en beklagelig «glipp», men ingenting ved unnskyldningen antydet at TV 2 tok saken spesielt alvorlig. Problemet med KI-uhellene er nettopp at de slår hverandre i hjel – det høye antallet blundere gjør at enkelttilfellene knapt blir registrert i offentligheten før de bokføres som «bivirkninger» av en ellers uomgjengelig utvikling. I den grad synderne svarer for seg, vises det vagt til et generelt behov for diskusjon, avklaringer og «retningslinjer».

 ikke så vanskelig. Det er nok å fastslå følgende: Vi skal ikke la KI tenke for oss. Vi skal ikke la KI skrive for oss. Vi skal ikke bruke KI til oversettelse eller redigering. Vi skal ikke bruke KI til faktasjekk. Hvis disse enkle prinsippene ble overholdt, ville man unngå de verste tabbene i påvente av statlig eller bransjevis regulering. Kanskje er det riktig at vi nå befinner oss i «Ville vesten»-fasen av KI-utviklingen, men det er ingen grunn til å drikke seg fra sans og samling i saloonen av den grunn. Det må være mulig å gjennomleve disse modningsårene på en verdig måte.

Blundere bokføres som bivirkninger av en ellers uomgjengelig ut­vikling.

Dagen KI døde

#fff

Lillebroren til Formel 1-legenden skal gifte seg. Med en høyreekstremist. Koselig,

Den tyske Schumacher-familien har hatt noen tøffe år. Etter at storebror Michael – historiens djerveste Formel 1-fører – kakket hodet sitt mot en stein under en skitur i 2013, har ikke offentligheten sett snurten av ham. Lillebror Ralf, også han racerkjører, har til gjengjeld hatt pressen etter seg konstant – ikke minst da han gjennomlevde en riktig grisete skilsmisse.

Nå ser den motorgale familien endelig et solstreif: I juni skal Ralf Schumacher gifte seg i St. Tropez, hyggelig nok med en mann, og hele Tyskland kan følge bryllupsforberedelsene i dokumentarserien «Ralf & Étienne: We say yes».

Programmet er dessverre ikke er tilgjengelige for norske seere, men skal vi tro Anja Rützel i Der Spiegel, er det snakk om pute-tv av aller edleste dunklasse: Ralf (50) og Étienne (36) svimer omkring som alle andre forelskede par – de shopper sammen, de lufter puddelen, de følger hverandre til plastikkirurgen og småkrangler om hvem som får best rumpeløft av bryllupsdressen.

 et men: Ikke på noe tidspunkt blir det nevnt at Ralfs kommende ektefelle har en fortid i ytre høyre-partiet Front National, seinere Rassemblement national. Étienne Bousquet-Cassagne, som han heter, sluttet seg til Jean-Marie og Marine Le Pen i 2007 og stilte til valg for partiet i flere år. Ryktet om hans politiske talent nådde også Morgenbladets utenriksredaksjon, som i juni 2013 meldte at den «23 år gamle økonomistudenten» var nær ved å bli Front Nationals tredje parlamentsmedlem.

«Normaliseringen av et homofilt par er kjærkommen, men romantiseringen av en tidligere Front National-funksjonær er det ikke», fastslår kommentator Rützel i Der Spiegel. I hennes øyne er «Ralf & Étienne» en eneste stor tv-såpevask av en høyreekstremist. Med sosiologen Dean MacCannell kan vi si dokumentarserien skaper et 

, et «falskt bakrom» som i realiteten bare er en ny iscenesettelse. Tv-seerne tror de er kommet tett på de to turtelduene, men selv i dette intime rommet er allting arrangert og dandert for å underbygge et bestemt narrativ.

 en eksponering av Bousquet-Cassagnes politiske fortid egentlig hadde gjort noen forskjell. Tross alt lever vi i en kultur som er besatt av bekjennelser og syndsforlatelser. Avgir du skriftemålet ditt for rullende kamera, finnes det knapt en ugjerning opinionen ikke er villig til å slå en strek over.

Som regel foregår denne avlatshandelen i talkshows og dedikerte dokumentarer, men et tett-på-program av typen «Ralf & Étienne» er i grunnen en enda bedre arena. Det handler selvsagt om at temaet er kjærlighet – det ene fenomenet som tilsynelatende har fritak fra det borgerlige samfunnets harde rasjonalitetskrav. Men også bryllup er transaksjoner, og spesielt når de foregår for full offentlighet. «Et ‘fornemt bryllup’», skrev Roland Barthes i 1957, «er et innbringende regnestykke som går ut på å overføre systemets tyngende debet til naturens credit, å absorbere ‘menneskenes triste og ville historie’ i den offentlige eufori omkring det elskende par».

 sådan kreditering prinsesse Märtha Louise og Durek Verrett håpte på da de inngikk samarbeid med Netflix om dokumentaren «Rebel Royals». Ville ikke sjamanens livssyns- og forretningsmessige 

bli tilgitt hvis folk bare fikk se ham giftesjuk og småstressa i et prøverom hos skredderen? Nei, viste det seg. Netflix falt for fristelsen til å gjengi Verretts ubetalelige lalling under en meditasjonsseanse i Lommedalen, og dermed svant ethvert håp om å rebrande ham som «en helt vanlig fyr».

Ut fra rapportene virker det som temaet bak «Ralf & Étienne» har vært nøyere med å holde seg til det avtalte scriptet: Étienne Bousquet-Cassagne framstilles som en kjekk ung mann som forelsker seg, småkrangler med kjæresten, stresser med kostholdet og tar facelifts «som alle oss andre». Å komme trekkende med hans politiske fortid blir bare et altfor smålig bidrag til denne hjertevarme feiringen av det allmennmenneskelige.

Bryllups-tv med Front National

#000

To store natur­formidlere ­henvender seg til kameraet fra hvert sitt ligge­underlag: I en bakhage i Vest-London har sir David Attenborough – med lyseblå skjortesnipper under Barbour-jakka – krøket seg ned for å studere et lite pinnsvin på nattlig tokt. Den vesle insekteteren virker helt uaffisert av 100-åringens varme baryton.

Klipp til Folgefonna, Norge: Lars Monsen, iført møkkete dunjakke og caps, setter til livs dagens porsjon «ørretskav» – hele fiskeskrotter stekt til ei mølje over bålet, raust bestrødd med salt og Gastromat. I neste øyeblikk er vi inne i Monsens telt, der hovedpersonen filmer seg selv mens han gjesper, slipper ut et gammelmannsaktig «ohoi» og legger seg ned for å purke.

To naturelskere, to dyrevenner, to folkekjære tv-personligheter – og de kunne knapt vært mer ulike. Den som selv vil sammenlikne, må gjerne søke opp «Attenboroughs ville London» og «Monsen og nasjonalparkene» i NRK-spilleren. Kanskje forskjellene også sier noe om briters og nordmenns ulike tilnærming til naturen?

 nylig kritisert for å ta for mye plass i sine egne turprogrammer. I et innlegg på Journalisten.no slår naturfilmprodusent Magne Helge Sleire fast at Monsen «er i ruta store deler av sendetida», og at han i grunnen gir lite informasjon om «navn på fugler og dyr».

Dette er riktig, selvsagt. Monsens selfiestang-perspektiv representerte noe helt nytt da han debuterte på tv-skjermen for et kvart århundre siden: I motsetning til forgjengere som Sverre M. Fjelstad og Arne Nævra, som stort sett lå i dekning i hvert sitt kamuflasjetelt, braser Monsen ublygt gjennom krattskogen med bikkjer, storsekk og opptil flere fiskestenger. Alt levende liv som kunne ha stjålet oppmerksomhet fra ham selv, skremmer han bort.

Hvis villdyr skal komme i fokus i et Monsen-program, må de være virkelig innpåslitne, som bjørnene han i sin tid møtte i Canada (og som Monsen kuriøst nok snakket engelsk til). På hans norske ekspedisjoner kan vi en sjelden gang få et glimt en elg, et reinsdyr eller en oter – foruten, selvsagt, alle virveldyrene som etter et par brutale hodeslag ender opp i vandrerens steikepanne.

 en annen tilnærming. Programmene hans består av spektakulære nærstudier av dyr og insekter, filmet på stadig mer oppfinnsomme måter – med droner, undervannskameraer og sågar et BBC-utviklet «Frankencam» som kan observere småkryp uten å forstyrre dem.

Haken ved britens programmer er at de er kraftig iscenesatt, noe jubileumsdokumentaren «Attenboroughs fantastiske reise» ikke legger skjul på. En sekvens der en flokk svaner flyr rett over hodet på programlederen mens han sitter i en akselererende lettbåt, ville ikke blitt til uten at fuglene var «svært samarbeidsvillige» – les: tamme. Og kanskje heller ikke uten at besetningen inkluderte en «svanehvisker» med en diger pose fuglesnacks.

Også Attenborough er ei linselus. «Life of Mammals» (2002) inneholder rørende bilder av en orangutang som vasker sokker med såpe og vann(!), men scenen blir delvis ødelagt idet Attenborough trer inn i ruta med forskerblikket sitt. Vel kan apen håndtere skittentøy, men den kan ikke objektivere andre – det er menneskets særrett!

To fyrer på alle fire

Eurovision er ikke en politisk arena, men en musikkfest og et stevne for paneuropeisk forbrødring. Slik lyder omkvedet når Den europeiske kringkastingsunionen (EBU) forsvarer Israels deltakelse i sangkonkurransen. Med de nye avsløringene fra The New York Times faller dette argumentet dødt til jorda. Siden 2018 har Israel brukt minst 10 millioner kroner på å påvirke utfallet av publikumsvoteringen, rapporterte den amerikanske storavisa mandag. Noen av pengene kan spores direkte til Benjamin Netanyahus «hasbara»-kontor, som i praksis fungerer som et propagandabyrå.

 ganger vunnet seeravstemningen i nasjoner der folk generelt er Israel-kritiske. Mange har mistenkt at landet påvirker konkurransen ved hjelp av KI-boter, men det er ikke tilfelle, ifølge The New York Times. I stedet har Israel brukt penger på promotering i sosiale medier. Årsaken til at slike kampanjer er så effektive, er at enkeltpersoner har mulighet til å avgi 20 stemmer hver. Det kan gi store utslag i land der få mennesker deltar i televoteringen. I fjor gjorde israelske Yuval Raphael storeslem i Spania med 47.570 folkestemmer mot Ukrainas 9620. Men faktum er at Israel ikke trengte å mobilisere mer enn 2379 spanjoler for å oppnå sitt imponerende stemmetall – gitt at disse stemte 20 ganger hver. Hvis målet «bare» var å slå Ukraina, ville det holdt med 482 stemmegivere.

 har EBU vedtatt at tv-seerne bare kan avgi ti stemmer hver. I tillegg forbys kringkastere og artister å bidra til reklamekampanjer i sosiale medier. Noam Bettan, årets israelske deltaker, har allerede forbrutt seg mot de nye retningslinjene – og fått en skrape av EBU. Dette er både for lite og for seint. EBU har lenge hatt mulighet til å offentliggjøre de underliggende stemmetallene, men har nektet, skriver The New York Times. Det gjør det vanskelig å ha tillit til kringkastingsunionen. Boikott av Eurovision er én ting; nå må NRK endelig våge å trekke EBU til ansvar. Norges største mediebedrift kan ikke være medlem av en organisasjon som med åpne øyne lar sin egen sangkonkurranse misbrukes til propagandaformål.

Nå må NRK våge å trekke EBU til ansvar.

Propaganda Grand Prix

Neste torsdag klatrer forfatteren Marilynne Robinson opp på talerstolen i Slottets store festsal for å holde det årlige Fosseforedraget. Forhåndsomtalen tyder ikke på at hun vil si stort om Fosse. I likhet med fjorårets foredragsholder, den franske teologen Jean-Luc Marion, vil hun snakke desto mer om et tema som står nobelprisvinnerens hjerte nær – kristendommen.

Marion var høflig nok til å legge inn en referanse til «Septologien» seint i innlegget sitt. Robinson skal snakke om «klassiske amerikanske forfattarar og tenkarar» – og om den franske kirkereformatoren Jean Calvin. 

Det er så besynderlig at man begynner å lure på hvordan mandatet er formulert. I fjor ble det nevnt at Fosse selv deltok i utvelgelsen av foredragsholdere. Er det forfatterens egen blyghet som her kommer til uttrykk? Har han rett og slett anmodet talerne om å styre unna hans eget forfatterskap?

Det er sympatisk og nesten litt søtt, i så fall. Like fullt er det en liten skandale hvis Nasjonalbiblioteket, som har det praktiske ansvaret for Fosseforedraget, har tatt sjenansen til følge.

nobelprisen i 2023, var det naturlig at regjeringen ønsket å gjøre krus på ham. Det fantes mange måter å gjøre det på: Man kunne ha sendt ut klassesett av «Andvake», for eksempel, eller sørget for at alle norske elever fikk se et Fosse-stykke i løpet av ungdomsskolen. Regjeringen kunne også ha satt av penger til Fosse-forskning eller donert noen ekstra kroner til Samlaget, slik at forlaget slapp å gi ut sin «Nobel-serie» som lefsete paperbacks med limfrest rygg.

I stedet valgte regjeringen å bruke fire millioner kroner i året på å lokke landets kulturelite inn i et knirkete og dårlig ventilert rom på Slottet, stenge dørene og tvinge dem til å høre på timelange teologiske spissfindigheter – i fjor en refleksjon omkring begrepet «skapelse», i år et forsvar for kalvinismen. Det er i det minste – hva skal man si – 

interessant. Men er det god litteraturformidling?

og relativt ung kulturnasjon bokser Norge godt over sin egen vektklasse. Vi har fostret en global topp-fem-maler og fire nobelprisvinnere i litteratur. Spesielt gode på geniforvaltning er vi likevel ikke.

Den skjødesløse håndteringen av arven etter Munch er en historie for seg. I fjor høst kunne Klassekampen avsløre at regjeringen ikke har satt av én krone til Ibsens kommende 200-årsjubileum. Til forrige Ibsen-feiring (2006) ble det satt av 60 millioner kroner, og i tillegg brukte staten godt og vel 100 millioner kroner på prestisjeprosjektet «Henrik Ibsens skrifter».

Slike kommenterte og tekstkritiske utgaver finnes det generelt få av i Norge. Takket være danskene har vi «Ludvig Holbergs skrifter», men utover Ibsen har ingen av våre «fire store» fått vitenskapelige samleutgaver – heller ikke Hamsun, Collett eller Undset. Det norske språk- og litteraturselskap har fortjenstfullt gitt ut flere enkelttitler av de tre sistnevnte, men arbeidet er notorisk underfinansiert. Når Ståle Dingstad og Frode Lerum Boasson lager en tekstkritisk utgave av «Markens grøde», skjer det på fritida og uten midler.

Arrangørene har lagt større omtanke i innpakningen enn i innholdet

Kanapeer, kongelige­ og 50 minutter om kalvinismen

Kan politikere detaljstyre hva som skal vises på et museum? Det er kjernen i en pågående konflikt ved kunsthallen i svenske Katrineholm.

Etter flere år med sviktende besøkstall valgte byens folkevalgte å ta grep. I fjor vinter vedtok kommunens kulturutvalg at kunsthallen hvert år skal avholde én utstilling for barn og unge – samt én ­utstilling rettet mot publikum som «ikke kan tolke mer vanskelig tilgjengelige kunstuttrykk».

Politikerne ga også eksempler på hva de ønsket seg: håndverk, «motorrelatert kunst» og gjerne kunst av tv-kjendisen og kroppsaktivisten Stina Wollter.

Fjorårets vedtak ble skarpt kritisert av flere aktører i kulturfeltet, som mente det brøt med prinsippet om «armlengdes avstand» mellom politikk og kultur. Nå viser det seg at saken har fått alvorlige konsekvenser for kunsthallen:

Ifølge Magasin K har alle de tre ansatte ved kunsthallen sagt opp jobbene sine. De har fått følge av fem ansatte ved det lokale folkebiblioteket, som holder til i samme bygning.

Tillitsvalgt Erik Sjöberg bekrefter overfor magasinet at oppsigelsene har sammenheng med fjorårets vedtak – som ledelsen i kulturforvaltningen ikke motsatte seg.

«De som har sagt opp, mangler tillit til ledelsen, ser ingen vei framover og har derfor valgt å takke for seg, slik jeg har forstått det», uttaler Sjöberg.

Ansattflukt etter politisk inngripen

15. juli 1969, samme dag Apollo 11 skulle starte sin ferd mot månen, kom et besynderlig følge til Cape Kennedy i Florida: Et titall svarte familier nærmet seg oppskytningsbasen i vogner trukket av muldyr. Flokken ble ledet av baptistpresten Ralph Abernathy, som året før hadde holdt Martin Luther King jr. ­i armene mens han blødde i hjel. Nå hadde Kings etterfølger en høne å plukke med Nasa. «Jeg er kommet hit», sa han til de frammøtte, «for å demonstrere sammen med fattige mennesker mot den ­tragiske og utilgivelige kløfta mellom USAs ­teknologiske evner og vår sosiale urettferdighet.»

 værende for å se rakettoppskytningen, men som mattelærer hadde han ikke noe imot måneferden per se. Det han reagerte på, var en «forvrengt oppfatning av nasjonale prioriteringer». Mange på venstresida vil se på Artemis II-ekspedisjonen – som ble avsluttet med en vellykket «splashdown» i Stillehavet natt til lørdag – med en tilsvarende ambivalens. At vi katapulterer oss selv ut i rommet, er en naturlig konsekvens av det dirrende «hvorfor» som til alle tider har drevet mennesker til å skue mot stjernene. Samtidig klinger det hult av de idealistiske frasene som omgir fesjået. Slik månelandingen i 1969 ga Richard Nixon en anledning til å snakke om noe annet enn Vietnam, kommer Artemis II som en beleilig distraksjon fra Donald Trumps mange miserer ute og hjemme. Dagens romprogram har dessuten en sterkt kommersiell side. Nasa samarbeider tett med Elon Musks SpaceX og Jeff Bezos’ Blue Origin, som begge satser på romturisme. Musk ønsker til og med å bygge datasentre på Mars.

 sendt i bane rundt jorda i 1957, slo Hannah Arendt fast at det var en begivenhet på nivå med atomspaltingen. Filosofen var likevel ikke overvettes begeistret: At menneskene ønsket å «unnslippe jordas fengsel», var noe helt nytt. På dette punktet har romferden nemlig den samme ideologiske funksjonen som religionen: Den henlegger drømmen om en bedre verden til den himmelske sfære. Men menneskehetens problemer må løses på bakkenivå, skritt for skritt og under én atmosfæres trykk.

Drømmen om en bedre verden henlegges til den himmelske sfære.

Månesyke

Det var min største heltedåd noensinne, og det skulle ikke mer enn en pekefinger til: En sommerdag for snart tjue år siden satt jeg på et smekkfullt NSB-tog på vei til Göteborg. En liten kilometer fra endestasjonen ble det noe tull med kjøreledningen, og vi ble stående bom fast uten strøm.

Scenene som så utspilte seg, fulgte en etter hvert velkjent dreiebok: Det ble fryktelig varmt om bord, men dørene kunne ikke åpnes – det stred mot en eller annen sikkerhetsinstruks. Barn gråt, pensjonister gipset etter luft. Ayn Rand-lesere brøytet seg fram til bistrovogna for å hamstre flaskevann. Vi befant oss til 

, men hjelpa var ingen steder å se. Hvorfor kunne vi ikke åpne dørene? Sikkerhetsinstruksen. Om så bare for å lufte litt …? Sikkerhetsinstruksen.

 stemningen å bli amper. Toalettene hadde for lengst tettet seg, og nå skjedde det samme med halsen til en eldre herremann – han reiv opp skjorta og prustet som en strandet knølhval. Da trådte jeg og min medreisende inn i den litt pinlige, men høyst nødvendige rolla som «handlekraftige typer».

Nærmeste rømningsvei var et vindu som kunne vippes ut. Her kom den nevnte pekefingeren til nytte: Når man har trukket i håndtakene på hver side av vinduet, er det faktisk bare å dytte lett på ruta – ja, et knips holder – så faller den ut og knuses mot jernbanesvillene.

Et øyeblikk frykta vi erstatningskrav, men så oppdaget vi at passasjerer i en annen vogn hadde gjort det samme som oss. Nå veltet folk ut i friluft, tråkket over sporene og tok seg opp til nærmeste bilvei. Noen kapret drosjer, andre ruslet rolig inn i sentrum i ettermiddagssola.

 ruter norske togselskap har måttet erstatte gjennom årenes løp, er uvisst, men det er nok ikke få. Å ta toget innebærer i dag en risiko for å bli sittende fast i en stinkende stålkasse ikke i én time, men fem, åtte, tolv – et jammerlig purgatorium ingen unner sin verste fiende.

Seinest søndag ble toget mellom Oslo og Göteborg stanset av ei rotvelte ved svenskegrensa. Passasjer Huda Ali rapporterte til NRK: «Nå er toalettene helt fylt opp, så du må tisse i kopp eller i bøtter i mørket.» Da var det gått fire timer; åtte timer seinere sto samme Ali og 220 andre passasjerer i kaldt aprilregn på Öxnered stasjon og ventet på de 30 (!) drosjene Vy hadde lovet dem.

To dager seinere begynte et tog å brenne på Bergensbanen. Seinere sto en av redningsbussene i lys lue. Drosjene som først ble rekvirert for å hente ut togpassasjerene, ble kommandert til å gjøre vendereis, slik at frosne småbarnsfamilier fikk tilbringe tre timer på et ikke spesielt severdig jorde ved Hallingdalselva. Hvorfor? Sikkerhetsinstruksen!

 alltid et sikkerhetsargument for at nødstilte togpassasjerer skal måtte ha det jævlig i én time til – og én til, og én til. Logikken later til å stamme fra helsevesenet: Det er 

 vi må utsette deg for disse pinefulle prosedyrene som i andre sammenhenger ville kvalifisert som brudd på FNs torturkonvensjon. (Og på toget tilbys ikke engang anestesi!)

Ayn Rand-lesere brøytet seg fram for å hamstre flaskevann

Helvetes innerste krets

Olaf Gulbransson tegnet seg inn i tyskernes hjerter, men sviktet sin jødiske venn da det gjaldt som mest

Etter et redaksjonsmøte i februar 1933 la Olaf Gulbransson en tung labb på skuldra til sin tysk-jødiske kollega Thomas Theodor Heine. For utenforstående kunne det likne en omfavnelse, men i realiteten var det mer av et brytegrep. Den undersetsige tegneren trakk Heine tett inntil seg, holdt ham fast og hvisket:

– Du, du burde ikke jobbe her lenger. Du må gjøre oss denne tjenesten. Kanskje du kan komme tilbake seinere.

Heine kunne ikke tro hva han hørte. Som medstifter av Simplicissimus – Tysklands ledende vittighetsblad – var det han som hadde tatt seg av Gulbransson da nordmannen ramlet inn i redaksjonslokalene høsten 1902, knapt tysktalende og iført «en grågrønn dress av et snitt som ikke hadde noe med moten å gjøre».

Bestevenner var de to aldri blitt, men de hadde altså jobbet sammen i godt og vel 30 år. Nå virket det plutselig som om Gulbransson var rede til å kaste sin gamle mentor under bussen.

– Du vet, man liker deg ikke, man vil ikke ha deg her, da blir vi bare forbudt.

«Regjeringen» var siden 30. januar Hitler og nazipartiet.

Et svin med schwung

Etter at det lenge har vært bom stille rundt Aschehoug-salget, kunne Klassekampen denne uka melde at Amediastiftelsen er interessert i by på det gamle forlagshuset. Nyheten fikk mange i bransjen til å puste lettet ut. Håkan Rudels i svenske Bonnier Books varslet allerede i høst at han står klar med sjekkheftet, men utspillet ble ikke akkurat møtt med trampeklapp. Liksom på 1980-tallet, da Bonnier slukte Cappelen, tegnes det et skremmebilde av hva som kan skje hvis storforlaget «selges ut av landet».

 starte, må meklerhuset Arctic somle seg til å sende interessentene en fullstendig salgspresentasjon. Hvorfor dette har tatt dem nesten et halvt år, er uklart, men det kan være et tegn på at man i kulissene er travelt opptatt med å kurtisere en norsk eierkandidat. Det bør ikke overraske noen om den utkårede er nettopp Amediastiftelsen.

For den bokinteresserte greina av Nygaard-familien – forhenværende sjef William og hans etterfølger, sønnen Mads – er dette trolig den eneste måten å beholde en viss makt over forlaget på. Hvis Bonnier overtar sjappa, vil de mest sannsynlig sette inn en av sine egne folk i sjefsstolen.

 lød William Nygaards karakteristikk av Bonniers oppkjøp av Cappelen i 1987. Den gang hadde advarslene en viss berettigelse, siden svenskene kom marsjerende over Kjølen med forventninger om fripris og generell liberalisering av bokmarkedet. Etter hvert viste det seg at Bonnier var villig til å innrette seg etter den norske bransjeavtalen, og fram til deres veier skiltes i 2021, hadde Bonnier og Egmont et fredelig sameierskap av det fusjonerte Cappelen Damm.

At nettopp Bonnier holdes opp som et skremmebilde, er paradoksalt, for Bonnier er utvilsomt det svenske forlaget som likner mest på Aschehoug: Det er gammelt (stiftet 1837), familieeid og har et sus av tradisjon og ærverdighet som konkurrentene mangler. Mens Aschehougs stjerne har falmet noe de siste årene, er Bonnier i dag nesten totalt dominerende i det svenske markedet.

«I Bonniers tilfelle jobber ennå børsen for katedralen», uttalte Aftonbladets litteraturredaktør Rasmus Landström til Klassekampen i høst. «Denne høsten har de en utrolig god utgivelsesliste. De får et slags monopol.»

 Amediastiftelsen? En stiftelse er en stødig og forutsigbar eierform. På papiret finnes ingen utbyttekrav, eventuelle overskudd går til allmennyttige formål. Men alt er ikke bare krem og eggedosis i en stiftelse heller. Thon-gruppen er eid av en stiftelse, det samme er Ikea, Bertelsmann, ThyssenKrupp og Carlsberg – selskaper som i praksis drives etter de nøyaktig samme bedriftsøkonomiske prinsippene som konkurrentene.

Slik har det også vært med Amedia, som i 2022 passerte Schibsted og inntok tronen som Norges største medieeier. Amedias suksessoppskrift har vært å sluke småaviser og innrullere dem i et konsernsystem med sterk målstyring, stoffdeling og strømlinjeformet produksjon – «one size fits all». Lokalt særpreg er det lite rom for. Amedia-ledelsen har utvist stor ekspansjonslyst, og gjennom en serie oppkjøp er det blitt mulig å eksportere modellen til Sverige (Mittmedia) og Danmark (Berlingske).

 Amediastiftelsen ingen erfaring med – i motsetning til Bonnier. Til gjengjeld har Amedia-folket gang på gang vist at de kan skape lønnsomhet i undergangsdømte bedrifter. Et slikt talent kan saktens komme til nytte i Aschehoug, der forlagsdrifta har gått med underskudd åtte av de ti siste årene.

Alt er ikke bare krem og eggedosis i en stiftelse heller

Trusselen fra øst

En maskin plukker ut bombemål mange ganger raskere enn et menneske

Slik Golfkrigen i 1991 var den første tv-krigen, er det pågående angrepet på Iran den første KI-krigen. USA og Israel bruker kunstig intelligens til å samle etterretningsinformasjon, velge ut angrepsmål og planlegge bombetokter. Bare i løpet av krigens første tolv timer skal amerikanerne ha lyktes med å treffe nesten 900 iranske mål. Dét hadde ifølge The Guardian ikke vært mulig uten det Palantir-utviklede systemet Maven, som er integrert med Anthropics språkmodell Claude. Teknologien «forkorter drapskjeden», som det heter på militærsk; den plukker ut mål mange ganger raskere enn mennesker kan. Ulempen er at KI-verktøyene innimellom tar feil – slik de etter alt å dømme gjorde da en iransk jenteskole ble bombet forrige helg. I tillegg kommer den moralske ansvarsfraskrivelsen: USAs kriger er lenge blitt utkjempet av guttemenn i gamingstoler, bevæpnet med joysticker, men nå kan selv disse bli overflødige. De militære lederne blir forelagt ferdige «bombepakker» som det bare er å godkjenne med et klikk.

 ha vært til nytte for amerikanerne da Venezuelas president Nicolás Maduro ble tatt til fange i januar. Nå har samarbeidet likevel slått sprekker. Rett før de første bombene falt over Iran, ble Claude bannlyst av USAs forsvarsminister Pete Hegseth. Årsaken er at eierselskapet Anthropic nekter å la Pentagon anvende teknologien til masseovervåking og autonome våpensystemer. Inntil videre har USAs militære fortsatt å bruke Anthropic-verktøyene, men det trenger ikke vare ved. Elon Musks xAI har ingen innsigelser mot Pentagons krav, og det har tilsynelatende heller ikke Sam Altmans Open AI. Begge har underskrevet avtaler med det amerikanske forsvaret de siste ukene.

på en sympatibølge, og 2,5 millioner mennesker skal ha sluttet seg til boikottkampanjen «QuitGPT», rettet mot Open AI. Men ifølge The Atlantic er det en misforståelse at Anthropic er 

autonome våpensystemer – selskapets ledere er bare usikre på om teknologien er moden nok. Når milliardkontrakter og politisk velvilje står på spill, er det nok bare et spørsmål om tid før slike forbehold blir kastet over bord.

En maskin plukker ut bombemål mange ganger raskere enn et menneske.

KI-krigen

Lenge ble det holdt mot Donald Trump at han ikke hadde en firbeint venn. Da han tiltrådte i 2016, var Trump den første presidenten på 147 år uten et kjæledyr i husholdningen. Én hund var liksom minstemålet: George Washington satte standarden ved å flytte inn i Det hvite hus med åtte bikkjer – samt en papegøye, et esel og et stort antall hester. Seinere presidenter drasset med seg med alt fra sauer (Thomas Jefferson) og geiter (Abraham Lincoln) til silkeormer (John Quincy Adams) og slanger (Theodore Roosevelt).

At Trump brøyt med denne tradisjonen, ble ansett som en karakterbrist. En fyr som ikke er glad i dyr – som ikke liker å klø en gordonsetter bak øret, eller kjæle varsomt med kokongen til en silkeorm – kunne vel rett og slett ikke være særlig 

relativt snill – mot dyr. Han har ennå ikke installert noe hundehus på plenen utenfor Det ovale kontor, men regjeringen hans har forbudt dyreforsøk i flere føderale organer. I fjor sommer prøvde helseminister Robert F. Kennedy jr. å stoppe avlivingen av 300 strutser på en gård i Canada, og rett før nyttår slo presidenten selv alarm om at «vindmøller dreper alle våre vakre hvithodehavørner!»

 å innkassere Nobels fredspris, men han 

fått skryt av dyrevernsorganisasjonen Peta ved minst to anledninger. Dette bør ikke overraske oss, skriver Daniel Engber i The Atlantic. I flere europeiske land har høyrepopulister gjort et nummer av at de er dyreelskere. Franske Marine Le Pen omtales som «the ultimate cat lady» og lar seg ofte avbilde sammen med sine feline venner; i 2019-programmet til det østerrikske Frihetspartiet hadde hele sju prosent av setningene positive referanser til dyrevelferd.

Det kan virke paradoksalt at Trump i det ene øyeblikket snakker varmt om havørn, strutser og hundevalper, for så i neste øyeblikk å karakterisere politiske motstandere som 

. Men realiteten er at humanisering og dehumanisering går hånd i hånd: Samtidig som visse befolkningsgrupper – papirløse innvandrere, for eksempel – blir fratatt menneskeverdet, blir enkelte skapninger med pels og fjær, særlig husdyrene, løftet 

 bakgrunn vi bør forstå tidligere Frp-spinndoktor Espen Teigens usmakelige utspill på X denne uka: «Hvis valget står mellom å beholde hunder eller muslimer i Norge, er ikke det et vanskelig valg.»

Teigens innlegg var en støtteerklæring til Randy Fine, republikansk kongressmann fra Florida, som reagerte på at en palestinsk aktivist hadde omtalt hunder som «ureine» og antydet at de ikke burde holdes som kjæledyr.

Det siste standpunktet er neppe særlig representativt, men det passer perfekt inn i ytre høyres narrativ: «De andre» er ikke like gode dyrevenner som oss. Glem ikke J.D. Vances utsagn om at haitiske innvandrere i Springfield i Ohio spiser katter og hunder: Selv om påstanden ble falsifisert for halvannet år siden, er byen stadig kringsatt av Ice-agenter.

noen historiske paralleller her, og de er slett ikke trivelige. Også Adolf Hitler var opptatt av å markedsføre seg som en dyrenes venn. Noe av det første partiet hans gjorde da det kom til makta i 1933, var å forby slakting av varmblodige dyr uten bedøvelse. Etter et halvt år fulgte en dyrevernlov som var blant Europas mest ytterliggående.

‘De andre’ er ikke like gode dyrevenner som oss

Også fascister elsker kjæledyr

Epsteins meddelelser kunne like gjerne blitt knasta ned av ei furten tenåringsjente med én hånd på mobilen og den andre på Voi-styret

Til å ha sjarmert trusene av eksstatsministere, kongelige og presidenter i Verdens økonomiske forum, førte Jeffrey Epstein en forbløffende tam e-post- og tekstmeldingsprosa. Dét var nesten den største overraskelsen i dokumentslippet forrige fredag: Er det 

en suksessrik nettverksbygger ordlegger seg? Man kunne forvente en innsmigrende stil, full av høflighetsfraser og diplomatisk tomsnakk, men Epsteins meddelelser kunne like gjerne blitt knasta ned av ei furten tenåringsjente med én hånd på mobilen og den andre på Voi-styret. Rettskrivingen er omtrent på samme nivå også.

 Epsteins venner i den globale makteliten som kryper for 

, ikke omvendt. Da Terje Rød-Larsen 1. januar 2017 setter seg ned og skriver en ordrik, dyptfølt takk for alt den sexdømte milliardæren har gjort for ham det siste året – «you are my best friend, and a super rare, thoroughly good human being» – gjengjeldes ikke ett av komplimentene. «We should have a good year», lyder det flatt fra Epstein. «Thanks you too».

Thorbjørn Jagland forsøker å smøre vennskapet ved å etablere en 

 om at Epstein ikke kan foredra knekkebrød, men de mange referansene til det knasesprø næringsmiddelet blir glatt ignorert av mottakeren. Epsteins kommunikasjonsstil er rett-på-sak og blottet for personlighet, kanskje bortsett fra når han aktivt spiller 

: Da ei viss kronprinsesse prøver seg med et «U are very charming u know», kvitterer sexforbryteren med et eplekjekt «ofcourse i know».

 fenomenet ikke. Donald Trump er visstnok avholdsmann, men han ordlegger seg som om han satt kanakas foran skjermen klokka halv fire natt til søndag. Nicolai Tangens smiskende tekstmeldinger til Elon Musk, om noen husker dem, ble stort sett besvart med énstavelsesord – «sure», «cool» – inntil oljefondet stemte imot Tesla-gründerens nye lønnspakke. Da kom det hele sju illsinte linjer i retur, i relativt konsis prosa.

Er det slik at språklig og sosial nonchalanse her går hånd i hånd – eller er disse alfahannenes skrivestil 

skjødesløs? Man kan lure. I Epsteins tilfelle er kommunikasjonen så ordknapp, så triviell, at man spørre seg hva tiltrekningskrafta hans egentlig besto i. Det gjenstår i grunnen bare to muligheter: Enten må mannen ha framstått umåtelig karismatisk og veltalende i levende live, ja, som et reint vrengebilde av sin funksjonelle analfabetisme i skrift. Eller så var det pengene. Penger og makt, det er vel de eneste kreftene i verden som kan få folk til å utholde grenseløs døllhet.

 bydende stilen har også en annen fordel: Den gir inntrykk av fravendt travelhet, av både 

. Epstein, for eksempel, har det så hektisk at han på et tidspunkt feilstaver «ok» som «ol». Det forsterker også mottakerens underkastelse: Mente han «ok»? Hva er verst, å feiltolke herren eller å bry ham med et oppfølgingsspørsmål?

Språklig slendrian blir ofte forbundet med de lavere klasser, men kan også virke opphøyende. Når 

slurver med språket, kan sjusket framstå nærmest som et rojalt prerogativ – på linje med det å slippe gevantene sine rett ned på gulvet ved leggetid. Man kjører rundt med diplomatskilter, så å si, og kan ikke arresteres for noe som helst.

 et uttrykk for at «det teoretiske mennesket», som Nietzsche kalte det, igjen er havnet i vanry. Sokrates var hans yndlingseksempel. Nietzsches egen «Lebensphilosophie» setter nettopp livet selv – livsviljen eller «viljen til makt» – opp mot det moderne menneskets hang til problematisering og grublerier.

Jo visst kan det bli for mye pjatt her i verden. Men det spørs om ikke de reine viljesytringene – gryntet fram av maktpersoner uten omsorg for verken språk eller samfunn – tross alt er skumlere. Når folk slutter å snakke ordentlig sammen, vet vi hva som skjer: Da blir det krig.

Epsteins venner kryper for ham, ikke omvendt

Verden går under i telegramstil

De offentliggjorte e-postene viser hvor lett det var å bondefange sentrale aktører i den norske samfunnseliten

Lenge tenkte man at det først og fremst var Donald Trump som hadde noe å tape på frigivelse av Epstein-dokumentene. Det var feil. Også flere nordmenn må ha gruet seg til at deres relasjoner til den sexdømte milliardæren skulle bli eksponert. Av filene som ble offentliggjort av USAs justisdepartement fredag, framgår det blant annet at kronprinsesse Mette-Marit utvekslet flørtende meldinger med Epstein over en toårsperiode, at Thorbjørn Jagland ba amerikaneren om hjelp til et boligkjøp i Oslo og at barna til Terje Rød-Larsen og Mona Juul ble tilgodesett med ti millioner dollar i Epsteins testamente. Samtlige pleide omgang med Epstein flere år etter at han satt 13 måneder i fengsel for kjøp av seksuelle tjenester fra en mindreårig. Børge Brende spiste sushi med sexforbryteren bare tre uker før han ble arrestert for siste gang.

 snakk om overflatiske, reint formelle forbindelser, men om personlige vennskap som omfatter økonomiske bindinger, utveksling av små og store tjenester og skriftlige meddelelser i en til dels intim tone. Epstein-filene setter også et spørsmålstegn ved disse nordmennenes politiske integritet: Den gamle Ap-mannen Terje Rød-Larsen forsøkte å organisere et møte mellom Sylvi Listhaug og Trump-strategen Steve Bannon – neppe for å drøfte sosialdemokratiske kjerneverdier. Børge Brende, president i Verdens økonomiske forum, sa seg enig («Exactly!») da Epstein i 2018 skrev til ham at «Davos kan virkelig erstatte FN». Mente Brende det samme da han satt som utenriksminister for Høyre ett år tidligere?

 til at politikere og embetsfolk er «hel ved»; at de sier det de mener, mener det de sier, og – ikke minst – at de lar nasjonens interesser gå foran personlige lyster og behov. Epstein-avsløringene river denne samfunnskontrakten i fillebiter. De offentliggjorte e-postene viser hvor lett det var for en mann med penger og nettverk å bondefange sentrale aktører i den norske samfunnseliten. Hva skal vi med en festning til 54 milliarder i regjeringskvartalet hvis norske samfunnstopper lar seg smøre med sushi, ferieinvitasjoner og tips om tannbehandlinger?



Rettelogg: I en tidligere versjon av artikkelen ble Epstein omtalt som pedofil. Det stemmer ikke at han har fått denne diagnosen. Saken ble rettet 3. februar 2026 kl. 11.44. 

Så lett var det å bonde­fange sentrale aktører i den norske eliten.

Etter Epstein

Realiteten er at Demo har svært pengesterke eiere i ryggen

Bør et konsern med milliardomsetning benytte seg av folkefinansiering? Det nye nettmagasinet Demo – en avlegger av danske Zetland – skal etter planen starte med daglige publiseringer i løpet av våren. Men dét skjer bare hvis redaksjonen klarer å samle 5000 abonnenter innen 12. februar. «Dersom vi ikke lykkes med kampanjen, står vi uten jobb om kort tid», sier daglig leder Ingrid Tinmannsvik til Medier24. Det hadde ikke behøvd å være slik; realiteten er at Demo har svært pengesterke eiere i ryggen. Zetland, som eier 92,5 prosent av den norske filialen, ble i fjor høst kjøpt opp av Bonnier News, et mediekonsern som i 2024 omsatte for 10,5 ­milliarder svenske kroner.

 et nytt medium bare fordi det er konserneid. Slik verden er skrudd sammen, vil mye motstandsarbeid måtte skje i små, delvis autonome lommer innenfor systemet. Samtidig er det nødvendig å spille med åpne kort. Som Filter-redaktør Harald S. Klungtveit påpeker overfor Medier24, kan det framstå som om Demo «stjeler klærne til små, uavhengige medier og mediegründere som tar reell risiko». Langt nede på magasinets nettside nevnes det riktignok at Demo er eid av Zetland, men ellers peker all retorikk mot at dette er en idealistisk gründerbedrift. Realiteten er at Bonnier News er Nordens største mediekonsern, med riksaviser som Expressen og Dagens Nyheter i porteføljen. I høst fikk selskapet kjeft for å outsource redigeringen av 21 magasiner til Vietnam, som ligger helt nede på 173. plass på pressefrihetsindeksen til ­Reportere uten grenser.

 autentisitet og moralsk helstøpte typer, er det ikke rart at Demos «indie»-retorikk raskt blir plukket fra hverandre. Kritikken bør imidlertid ikke rettes mot de ansatte, men mot eierselskapet som lusker i kulissene. Hvis Bonnier mente alvor med sin norske satsing, burde Demo-­redaksjonen få slippe denne ydmykende tiggerunden med kniven på ­strupen. Ikke bare er det dårlig personal­politikk; det er også respektløst overfor ­potensielle lesere, som mellom linjene blir fortalt at de tilhører et segment som ligger langt, langt nede på Bonnier-­konsernets prioriteringsliste.

All retorikk peker mot at dette er en idealistisk gründerbedrift.

Tiggerunde

Trumps dumhet får alle argumenter til å smelte som saftis under gloheit Florida-sol

Hvorfor snakker vi ikke mer om Donald Trumps dårskap? Trolig for ikke å fornærme tilhengerne hans. Så er det heller ikke spesielt god debattskikk å anklage meningsmotstandere for å være lallende idioter. Problemet er at den amerikanske presidentens dumhet er av en art som får 

 de saklige – til å smelte som saftis under gloheit Florida-sol.

Som den tyske teologen Dietrich Bonhoeffer påpekte i 1944, er dumheten skumlere enn ondskapen. «Man kan protestere mot det onde, det kan blottstilles, i nødsfall kan det hindres med makt», skrev Bonhoeffer. «Overfor dumheten er vi vergeløse. Her nytter verken protester eller makt … Dessuten er den dumme, til forskjell fra den onde, fullkomment tilfreds med seg selv, ja, han blir likefram farlig fordi han blir så lett irritert og går over til angrep.»

som om dumheten øker i takt med selvtilliten. Etter «suksessen» i Venezuela har presidentens offentlige uttalelser nådd et nytt bunnpunkt. USA «må ha Grønland». «Jeg trenger ikke folkeretten.» Intervensjon i Colombia? «Høres bra ut for meg!» Marco Rubio som president på Cuba? «Høres bra ut for meg!» Må ha, vil ha, vil ikke, trenger ikke – verdens mektigste mann fortsetter å uttrykke sine utenrikspolitiske ambisjoner i babyspråk.

Hans Geelmuyden «får ståpels», bekjenner han i Nettavisen, av Trumps kommunikasjon. Andre grøsser. Dette grøsset må ikke forveksles med 

forakt – selv om Trump sannelig er vulgær nok, med sin forkjærlighet for gull, glass og marmor («dictator chic»), til å vekke anstøt i de borgerlige finstuene. Men dette er ikke «Frp-koden». Gyset som løper nedover ryggen på oss når Trump åpner nebbet, er både sted- og tidløst – det kommer av et brudd på universelle anstendighetsregler. Selv i ei steinalderhule ville Trump blitt oppfattet som en pompøs, selvopptatt klovn.

Trump – naturligvis – av at han har høy IQ. Dét er ikke nødvendigvis en løgn. Som forfatteren Robert Musil påpeker i essayet «Om dumhet» (1937), finnes det to slags idioti: en enkel og ærlig variant som i grunnen er nokså harmløs – men så i tillegg en «høyere dumhet» der innehaveren rett nok ikke er uintelligent, men grovt overvurderer sine egne forstandsevner. Trump faller nok i sistnevnte kategori.

Musil peker på et interessant paradoks: Ofte kan det være lurt å framstå dummere enn man er – ikke minst i møte med de sterke og mektige. En undersått som ikke kan, irriterer tyrannen mindre enn en undersått som ikke 

. Denne impulsen lever også videre i rettsvesenet, der den kløktige utførelsen av en forbrytelse møtes med «særlig ugunst», skriver Musil, siden den oppfattes som «utspekulert» og «kaldhjertet».

Det som tidligere har vært den svakes forsvarsstrategi i møte med makthavere, blir nå utspilt ovenfra og ned av USAs president. At Trump framstår så grensesprengende dum, gir ham nettopp en paradoksal beskyttelse. Verdenssamfunnets «voksne» kan ikke sette grenser for ham uten å krenke rettighetene til en dåre som «bare er seg selv». Hvordan kan Trump være 

, dessuten, når han samtidig er så gutteaktig spontan og vimsete?

 Bonhoeffer har tydelige svar på hvordan vi bør møte denne typen strategisk toskeskap. Førstnevnte peker på beskjedenhet som «det siste og viktigste middelet mot dumheten», mens Bonhoeffer – teolog som han var – viser til «menneskets indre frigjøring til ansvarlig liv overfor Gud».

Det spørs om ikke disse tiltakene blir for puslete i møte med fjompenissen i Det hvite hus. Det avgjørende er nok at vi ikke selv lar oss falle ned på Trumps nivå; at vi dag for dag prøver – tross alle våre egne tilkortkommenheter – å stå imot dumheten, feigheten, forfengeligheten.

Dum og dummere

Lille nyttårsaften fikk danskene utlevert sine siste brev. Postnord, det dansk-svenske statlige selskapet som hittil har hatt ansvar for brevhåndteringen i landet, skal fra nå av konsentrere seg om å levere pakker. Dermed brytes en 400 år lang tradisjon. 1500 postbud mister jobben, og et like stort antall innleveringskasser forsvinner fra danske gater og torg. Da VG sendte ut en fotograf for å forevige de røde postkassene like oppunder jul, var det allerede for seint – i sentrum av København var de siste eksemplarene for lengst nedmontert.

 droppe brevom­bæring – «den økende digitaliseringen» av det danske samfunnet – kan også høres her i Norge. Siden tusenårsskiftet har antallet fysiske brev falt med mer enn 80 prosent, og i dag mottar norske husstander i snitt bare ett brev i uka. Dette var noe av bakgrunnen for at et utvalg i fjor foreslo å droppe postkasselevering og i stedet la publikum hente brevene sine på «betjente postpunkt», for eksempel i dagligvarebutikker. Forslaget ble heldigvis avvist av regjeringen, men samferdselsminister Jon-Ivar Nygårds skisse til kompromiss – brevombæring én dag i uka – er heller ikke noe å juble over. En reduksjon av tilbudet vil spesielt ramme 600.000 nordmenn som regnes som «ikke-digitale eller digitalt sårbare». Men straks strømmen går eller mobilnettet kollapser, er vi 

sårbare. Derfor er det en dårlig idé å bygge ned det eneste landsdekkende fysiske distribusjonsnettet vi har.

nettopp i et beredskapsperspektiv. For to år siden brakte Frifagbevegelse en lengre reportasje fra Ukraina, der postbudene går omkring med skuddsikre vester. Det statlige postvesenet bidro med vogntog og tusener av ansatte under evakueringen fra okkuperte områder i 2022. «En av fordelene ved å være offentlig eid er at staten kan bruke deg i krisetider», uttalte postdirektør Igor Smelyansky. «Vi skal yte service til folket, og i force majeure-situasjoner er det viktig.» Ved å legge ned brevombæringen har danskene forspilt denne muligheten. Her hjemme er forslaget til ny postlov ute på høring, og det er ennå tid til å besinne seg.

1500 røde postkasser forsvinner fra danske gater og torg.

Post festum

Buhøvdnatten. Svareleinnatten. Varg­natten. Ørnenatten. Karilinatten.

I Hallingdal er «natt» en fjelltopp, kanskje en avledning av «knatt» eller «nut», det er jeg ikke sikker på. Men jeg husker hvordan den doble betydningen fascinerte meg som barn. Det var morfaren min som lærte meg navnene: På Svareleinnatten sto det ofte et reinsdyr og tygde lav. Buhøvdnatten var rund og skurvete. Ørne­natten lå nesten alltid i skygge. I kveldslyset framsto fjellene fjerne og hemmelighetsfulle, som kulisser i en vagt truende drøm.

Jeg husker situasjonen godt: Morfar og jeg på berget nedenfor hytta, lav sol, et kjølig drag i lufta. Ved siden av meg et saftglass og en liten kurv med kjeks. Over kneet en kravlende maur. Morfaren min på post bak kikkerten, speidende etter dyr og folk. I minnet er det også noen toner som klinger med, en liten melodi – men hvilken? Det fant jeg ut først i høst, 40 år seinere.

en singel fra «Døgnville» (2025) av Liv Andrea Hauge trio, nådde meg gjennom en mildt skurrende radiohøyttaler en sein kveld i oktober. Jeg var på hytta for å gjøre den klar for oppussing – den gamle bua er knapt blitt oppgradert siden morfars tid, men skal omsider få nytt gulv og nytt tak. Idet Hauges første pianoakkorder svevde over eteren, var jeg i ferd med å bla meg gjennom noen gamle brev og papirer i det vi kaller «far­kroken». Et par armlengder unna lå sønnen min og sov, sammenkrølla som en liten husky.

Selvsagt hadde det noe å si at jeg hørte låta akkurat der, akkurat da. Men generelt er det lett å assosiere fra «Døgnville» til norsk natur. Liksom en Grieg eller en Garbarek komponerer Liv Andrea Hauge melodier som i det ene øyeblikket er mjuke og ­kildrende, som klukkinga fra en fjellbekk, men som så i neste øyeblikk slår over i noe mer faretruende. Plutselig er det «natt» i dobbelt forstand – både prikkende mørkt og svimlende bratt.

ikke vært på Buhøvdnatten før, selv om den bare ligger et par kilometer i luftlinje fra hytta. Niåringen og jeg strevde oss opp dit neste dag, i lett høstregn. Da vi nærmet oss toppen, kom tåka drivende som røyk fra et gammelt damp­lokomotiv.

Varden så først ut som en mannsskikkelse. Da vi kom bort til den, oppdaget vi en ny steinmann – den virkelige toppvarden – femti meter lenger nord. Fra dalen under oss hørte vi den klagende brekinga til en sau. Vi bestemte oss for å snu og grille pølsene våre nede i løvtrebeltet i stedet.

Da vi kom tilbake til hytta, gikk vi straks ut på berget, slik at jeg kunne peke ut toppene i det fjerne: Karilinatten. Ørnenatten. Vargnatten. Svarelein­natten. Og Buhøvdnatten, der vi var i dag.

Plutselig er det ‘natt’ i dobbelt forstand

Natt, natt, natt

Husker du hva du snakket om i fjorårets nyttårsselskap? Det miserable skiføret, kanskje, eller hvor lei du var av sirupssnipper, eller hvor mange eksemplarer av Erika Fatlands «Sjøfareren» som var blitt trukket opp av nissens striesekk én uke tidligere.

Men høyst sannsynlig snakket du mest om «Familien Nerdrum» – NRKs ferske dokumentarserie om en kjortelkledd Rembrandt-epigon og hans ikke helt konvensjonelle jobb- og familieliv på et småbruk utenfor Stavern. Rundt 1,1 millioner nordmenn fikk med seg hver av de sju episodene, og praten om serien stilnet ikke før langt utpå vårparten.

ga fulltreffere på kryss og tvers i tidsåndens bingoblokk: Den degget for unge konservative med «tradwife»-lengsler, den serverte klassisk figurasjon og «åndelighet» til en generasjon som har gått trøtt av 

, og mon tro om ikke glimtene fra Nerdrum-familiens grønnsakshage også ga ny næring til den eksos­hostende bymiddelklassens evige drøm om «katt og kaniner».

Samtidig kunne progressive seere vende blikket bort fra Nerdrum selv og i stedet heie fram seriens undertrykte: de servile eller passiv-aggressive hønene – av begge kjønn! – som trippet smånervøst rundt tuppeføreren på tunet i Stavern. Akkurat som med «Team Ingebrigtsen» – en annen populær NRK-dokumentar om en patriark og undersåttene hans – later den offentlige eksponeringen til å ha fått et internt etterspill: Myndin brøyt med familien bare tre måneder etter seriepremieren, mens tvillingsøster Aftur i høst har flyttet til Oslo og klippet Venus-lokkene ned til en bob à la Audrey Hepburns i «Prinsesse på vift».

 sleit med å se underholdningsverdien i «Papis» luner, Öde Nerdrums mislykkede modell­snekkerier eller museumsdirektør Martin Rombergs stadig trangere dressvester: kunstmiljøet. Der i gården tolket man NRK-serien som en stillingtaken i den årelange skyttergravskrigen mellom klassisk orienterte og moderne kunstnere.

Det hjalp nok ikke at statskanalen like etterpå rullet i gang en ny sesong av «Portrettmesterskapet», et tv-konsept på høyst figurative premisser, og at en av årets deltakere, Vebjørn Sand, sannelig også dukket opp som overraskelsesgjest – iført goretex-klær og med en praktisk «reisepalett» i ryggsekken – i naturprogrammet «Monsen og nasjonalparkene». En liten stund der kunne det virke som om 

NRKs sendeflater var dekket med klassiske penselstrøk.

nok ikke at NRKs kulturredaksjon er så konservativt anlagt, snarere at tre–fire nålevende figurative kunstnere rett og slett har veldig godt medietekke. Både Öde Nerdrum og William Heimdal har tidligere gjort lykke i «Farmen Kjendis». Og hva skulle en konseptkunstner ha utrettet inne i teltet til Lars Monsen? Satt sammen en assemblage av gamle potetmos-poser?

Jo da, noe av Nedrum-hypen handler nok om den store nasjonalkonservative vekkelsen som har hjemsøkt vårt land. Men i ei tid hvor kunstig intelligens forsøpler stadig større deler av informasjonsstrømmen, vil nok flere av oss før eller siden bli innhentet av lengselen etter en mer håndverksbasert og «autentisk» kunst. Så får vi bare håpe at denne motbevegelsen kan utfolde seg innenfor estetiske rammer som er noe rausere enn dem som gjaldt i Rembrandts verksted omkring 1660.

benyttet vi anledningen til å minne om den store akademistriden i 1996, da utdanningsminister Gudmund Hernes (Ap) – dels mot de ansattes vilje – opprettet to professorater i figurativ kunst ved Statens Kunstakademi i Oslo.

Serien ga fulltreffere på kryss og tvers i tidsåndens bingoblokk

Nerdrumenes hevn

I en vinduskarm i klasserommet mitt sto det fire store glass. Heldigvis var de godt forseglet, for innholdet var ikke spesielt barnevennlig: vom, nettmage, bladmage, løypemage – nedlagt på formalin. Disse syltede innvollene var forært oss av en besøkende veterinær, og fordi de resten av skoletida vår sto i vindusposten og var så sublimt ulekre, er jeg ganske sikker på at ingen av oss noensinne vil glemme navnet på kuas fire mager.

Læreren vår var i det hele tatt flink til å invitere omverdenen inn i klasserommet. Da vi fikk sjakkdilla, sendte hun bud på to gamle gubber fra den lokale sjakklubben som kunne lære oss kort og lang rokade. Da vi begynte å fatte interesse for filateli, kom en entusiast og viste oss Norges eldste frimerke.

Men det beste var prosjektukene. Under et spesielt omfattende naturfagprosjekt i sjetteklasse fikk vi løpe fritt opp til skogen, som lå et par kilometer unna, og jakte på mygglarver, salamandere og rumpetroll til klassens terrarium. Det var ingen som overvåket oss. En morgen måtte vi rømme klasserommet fordi alle myggene hadde klekket ut samtidig.

 å få oppleve, var en lærer som til fulle benyttet seg av det vi i dag kaller «metodefrihet». Jeg skjønte ikke den gang hvor privilegert jeg var. Vi la jo merke til at de andre klasserommene så annerledes ut: Der inne sto pultene på geledd, og klasseforstanderen tronet bak et stort kateter.

Selv satt vi i små grupper eller i «lyttekrok», om vi da ikke lå på det teppelagte gulvet – på hver vår selvsydde pute – og hørte læreren lese høyt fra «Mio min Mio» eller «Kjempene faller». Jeg må ha tilbrakt minst en firedel av barneskoleårene mine i liggende stilling.

Seinere er jeg blitt fortalt at det pedagogiske opplegget var omstridt. På foreldremøtene ble det etterlyst mer fokus på «basisferdigheter», omtrent som i dagens skoledebatt. Men læreren vår sto på sitt, selv da myggen summet og noen fant det for godt å bruke løypemage-glasset til en kastelek på tvers av klasserommet.

«metodefrihet» knapt nok et ord. I mediearkivet Atekst finner jeg den første forekomsten i 1986, det samme året som jeg begynte på skolen. Fram til årtusenskiftet ble begrepet brukt til sammen fire ganger.

Deretter stiger kurven bratt, og vi kan allerede slå fast at 2025 blir et toppår (193 treff). I det hele tatt later moteordets utbredelse til å følge kurven til «armlengdes avstand», et beslektet prinsipp som hyppig påkalles av kunstnere som frykter at politikere skal trø dem for nære – og av kulturministeren selv, paradoksalt nok, når hun helst vil slippe å mene noe.

 rapporterte NTB at Utdanningsforbundet er sterkt imot et forslag om at skolene skal være «særskilt varsomme» med digitale verktøy på første til fjerde trinn. I den samme høringen er ni av ti positive til reguleringsforslaget. Men lærerorganisasjonene er skeptiske – med henvisning, selvsagt, til «metodefriheten».

Dette er tarvelig bruk av et edelt prinsipp

Bendik Wold

Artikler

Problemet med KI-uhellene er at de slår hverandre i hjel

Lillebroren til Formel 1-legenden skal gifte seg. Med en høyreekstremist. Koselig,

Monsen vs. Attenborough: en komparativ studie.

Propaganda Grand Prix

Fosseforedraget er dårlig geniforvaltning.

Alle de ansatte ved Katrineholms konsthall har sagt opp i protest mot byens politikere.

Månesyke

Helvetes innerste krets

Olaf Gulbransson tegnet seg inn i tyskernes hjerter, men sviktet sin jødiske venn da det gjaldt som mest

Norske eller svenske Aschehoug-eiere – valget burde være enkelt. Eller?

En maskin plukker ut bombemål mange ganger raskere enn et menneske

Også fascister elsker kjæledyr

Epsteins meddelelser kunne like gjerne blitt knasta ned av ei furten tenåringsjente med én hånd på mobilen og den andre på Voi-styret

De offentliggjorte e-postene viser hvor lett det var å bondefange sentrale aktører i den norske samfunnseliten

Realiteten er at Demo har svært pengesterke eiere i ryggen

Dum og dummere

Post festum

Akkorder fra fjella i syningom.

I januar 2025 virket det som om alle NRKs sendeflater var dekket med klassiske penselstrøk.

Flukten fra friheten

Kinoens død

I sentrum av kulturstormen er det ganske stille. På veggen henger et teppe som hvisker en tidløs historie om siviles lidelse.

Høyreorientert influenser starter tv-kanalen 100%.

«En gruppe losers»

Jerntoll får vi. Men vi slipper nok å se norske lydbøker på Spotify.

Nordmannen føyer seg inn i rekka av forfattere som har forlatt Norstedts.

Han var impotent – og hun elsket det. Erich Maria Remarque og Marlene Dietrich ble et par for historiebøkene.

Problemet med KI-uhellene er at de slår hverandre i hjel

Lille­bro­ren til Formel 1-legenden skal gifte seg. Med en høyre­eks­tre­mist. Koselig,

Monsen vs. Atten­bo­rough: en komparativ studie.

Propaganda Grand Prix

Fosse­fore­draget er dårlig genifor­valt­ning.

Alle de ansatte ved Ka­trine­holms konsthall har sagt opp i protest mot byens politikere.

Månesyke

Helvetes innerste krets

Olaf Gul­brans­son tegnet seg inn i tyskernes hjerter, men sviktet sin jødiske venn da det gjaldt som mest

Norske eller svenske Aschehoug-eiere – valget burde være enkelt. Eller?

En maskin plukker ut bombemål mange ganger raskere enn et menneske

Også fascister elsker kjæledyr

Epsteins medde­lelser kunne like gjerne blitt knasta ned av ei furten tenårings­jente med én hånd på mobilen og den andre på Voi-styret

De offent­lig­gjorte e-postene viser hvor lett det var å bondefange sentrale aktører i den norske samfunns­eliten

Realiteten er at Demo har svært penge­ster­ke eiere i ryggen

Dum og dummere

Post festum

Akkorder fra fjella i syningom.

I januar 2025 virket det som om alle NRKs sende­fla­ter var dekket med klassiske pen­sel­strøk.

Flukten fra friheten

Kinoens død

I sentrum av kultur­stormen er det ganske stille. På veggen henger et teppe som hvisker en tidløs historie om siviles lidelse.

Høyre­ori­entert influenser starter tv-kanalen 100%.

«En gruppe losers»

Jerntoll får vi. Men vi slipper nok å se norske lydbøker på Spotify.

Nordmannen føyer seg inn i rekka av forfattere som har forlatt Norstedts.

Han var impotent – og hun elsket det. Erich Maria Remarque og Marlene Dietrich ble et par for histo­rie­bø­kene.

Lillebroren til Formel 1-legenden skal gifte seg. Med en høyreekstremist. Koselig,

Monsen vs. Attenborough: en komparativ studie.

Fosseforedraget er dårlig geniforvaltning.

Alle de ansatte ved Katrineholms konsthall har sagt opp i protest mot byens politikere.

Olaf Gulbransson tegnet seg inn i tyskernes hjerter, men sviktet sin jødiske venn da det gjaldt som mest

Epsteins meddelelser kunne like gjerne blitt knasta ned av ei furten tenåringsjente med én hånd på mobilen og den andre på Voi-styret

De offentliggjorte e-postene viser hvor lett det var å bondefange sentrale aktører i den norske samfunnseliten

Realiteten er at Demo har svært pengesterke eiere i ryggen

I januar 2025 virket det som om alle NRKs sendeflater var dekket med klassiske penselstrøk.

I sentrum av kulturstormen er det ganske stille. På veggen henger et teppe som hvisker en tidløs historie om siviles lidelse.

Høyreorientert influenser starter tv-kanalen 100%.

Han var impotent – og hun elsket det. Erich Maria Remarque og Marlene Dietrich ble et par for historiebøkene.