Artikler
Se godt på dette bildet. Det viser hvordan finanskapitalen ødelegger kulturen, ifølge en ny bok.
Norges rause litteraturpolitikk hviler på at forlagene gir noe tilbake
Det hjelper ikke at datanerden Mark Zuckerberg plutselig trener jiu-jitsu og sprader omkring med chains
Fornuft og følelser
Er skjermkritikerne «populister»?
Mediemakt på færre hender
Johan Harstad skriver kjedelig. Men kanskje er det kjedelig på den rette måten?
Om å slite forelskelsens trapper.
En grein, en sag og en medieleder
Mediene glemmer hva de lever av – igjen.
Det er mulig å gå sju år i norsk skole uten å holde et musikkinstrument mellom hendene
Jakta på perfeksjon gjør oss til dårlige beslutningstakere.
Tre av fire amerikanske aviser unnlot å støtte en av presidentkandidatene.
Ville ikke bli anmeldt
Forfatter Maren Uthaug boikotter Weekendavisen.
Gjennom 50 år har Edvard Hoem fortsatt å montere og demontere barndommens landskap i litterære fiksjoner.
Er ikke dogmene «kvalitet» og «originalitet» for lengst avslørt som luftige trylleformularer?
Billigbokrevolusjonen skulle gi bøker til prisen av ei pakke sigaretter. Det har visst norske forlag glemt
Teater som luksusgode
Det er moro på teater, men er det fem ganger så gøy som å gå på kino? I ei tid med prisstigning og skyhøye renter kan flere bli nødt til å stille seg det spørsmålet. I forrige uke rapporterte Klassekampen at snittprisen på en ordinær billett til hovedscenen ved Nationaltheatret nå ligger på knappe 700 kroner. Det er en økning på 150 kroner siden 2019. Til sammenlikning koster en kinobillett 150–180 kroner, mens konsertbilletter til mellomstore scener i hovedstaden ligger på rundt 300. Å se en fotballkamp i Eliteserien koster omtrent det samme. Er man en familie som skal fordele husholdningens fritidsbudsjett på både kultur og sport, er det en økende fare for at det nettopp er teaterturen som ryker. Sosiologien har lært oss at sosiale strukturer setter seg i kroppen, og at vi alle sammen bidrar til å omskrive økonomisk ulikhet til smaksforskjeller: Den som aldri har hatt råd til å gå på teater, for eksempel, vil tendere mot å bagatellisere utestengelsen ved å tenke at «det der er uansett ikke noe for meg».
Den ene ble pasifist. Den andre ble krigshisser. Første verdenskrig førte til isfront mellom Heinrich og Thomas Mann.
Å slåss mot fremmedord er én ting, fremmedfrykt er noe annet. Eller?
Lev Rubinsjtejn, russisk forfatter og dissident, ligger i koma i Moskva.
Mulighetens lidenskap
Da all verdens ulykker fløy ut av Pandoras krukke – galskap, sykdom og død – ble håpet liggende igjen. Helt siden Hesiod nedtegnet myten om Pandora i diktet «Arbeid og dager» (cirka 700 fvt.), har folk vært uenige om hva akkurat dét skal bety. Blir håpet bevart for å frelse oss fra eksistensens parade av pinsler? Eller hører håpet hjemme i krukka fordi det selv er et onde – ja, «det ondeste av onder, ettersom det forlenger menneskets lidelse», slik Nietzsche så det? Litt lenger ut i diktet slår Hesiod fast at håpet er «tomt» og gjør menneskene «late». Det har fått mange til å betrakte ham som en tidlig stoiker: Blir vi bare kvitt det bedragerske håpet, vil vi lettere kunne avfinne oss med tilværelsens smerte. Ved inngangen til et nytt år – med alt det bringer med seg av ønsker, drømmer og forsetter – er det verdt å gjennomtenke håpets prinsipp igjen. Er det naivt å tro at 2024 kan ha noe bedre å by på enn krigs- og kriseåret 2023? Ja, svarer den tyske filosofen Wilhelm Schmid i nyttårsutgaven av Der Spiegel: Blindt håp fører bare til skuffelse og bitterhet. Dette gjelder både i privatlivet og i det politiske liv.
Prøver Israel å kvele det lille som finnes av kulturtilbud?
En velduftende tysk influenser menger seg med ytre høyre. Hjelper det å kansellere ham?
Fatter og mutter var ikke så håpløse likevel.
Da Napoleon møtte Goethe
Den franske keiseren hadde ei høne å plukke med «Unge Werther».
Norske forfattere er splittet i to leirer. Det er en tragedie
Hamas' angrep var en gave til alle som vil dehumanisere palestinere
