Bendik Wold

#fff

Det er ikke bare i Norge de etablerte mediehusene blir utfordret av høyreorienterte influensere. Sveriges motsvar til Ole Asbjørn Ness og Wolfgang Wee er Henrik Jönsson – en 50 år gammel entreprenør som i sin tid tjente seg rik på nettsida Hungrig.se. Siden er han blitt Youtube-stjerne med over 100.000 ukentlige seere.

Suksessen har gitt Jönsson blod på tann, og nå oppskalerer han Youtube-showet «100%» til en egen tv-kanal. Målet er å utfordre rikskringkasteren SVT.

«Vi vil skape kult, seervennlig og relevant innhold som ikke har den der plagsomme SVT-vinklingen», uttaler han til Dagens Nyheter.

100% er verken et «mediehus» eller et «alternativmedium», heter det i markedsføringen. «Det er en motstandsbevegelse, en folkebevegelse og en plattform for å gi rom for alle de perspektivene som de etablerte mediene utelater.»

Henrik Jönssons satsing er ikke smålåten: Takket være midler fra anonyme støttespillere starter han opp med ti ansatte i redaksjonen – og lokaler på en hemmelig adresse «et steinkast fra SVT og SR».

«Vi vil ikke ha hit noen venstremennesker som kaster stein», lyder forklaringen på hemmelighetskremmeriet.

Ifølge Dagens Nyheter har den nye tv-kanalen finansiering nok til å holde det gående i tre år. Målet er å bli sjølberga gjennom en «frivillig public service-avgift» på 1249 svenske kroner.

SVT får ny konkurrent fra høyre

En sommerkveld i 1990 sniker ukjente gjerningsmenn seg inn på asylmottaket i Dals-Ed, et par kilometer fra norskegrensa, og setter igjen flere punkterte gassbeholdere. Gassen sprer seg oppover i etasjene og kunne fort ha blåst taket av hele bygningen. Beboerne blir reddet av et effektivt ventilasjonsanlegg.

«Tenk om gassbomba hadde eksplodert», reflekterer lokalfødte Marcus Koch i et intervju med Aftonbladet året etter. «

Da hadde de faen meg måttet flytte hele mottaket. Det var jo kanskje 20 kubikkmeter gassblandet luft.»

I mellomtida er hærverk og trusler nær sagt blitt en del av hverdagen i den lille bygda: Sjefen ved asylmottaket får bilen sin tilgriset med maling. En asylsøker holder på å kjøre av veien etter at noen har tuklet med bremsene hans. Og den flyktningvennlige lokalavisa finner en dag ei hjemmelaget bombe på dørmatta.

Fingeravtrykk leder politiet til Marcus Koch, som samme høst blir historisk da han velges inn som kommunestyrerepresentant – for Sverigedemokraterna (SD).

«Det var ikke ei bombe», sier Koch i et intervju med SVT. «Det var en pappeske med noen ledninger på, bare.»

 blir viet plass i SVT-dokumentaren «Sverigevänner – ett partis historia», som hadde premiere forrige helg. Første episode – den andre kommer søndag – handler om Sverigedemokraternas røtter i den rasistiske bevegelsen Bevara Sverige Svenskt (BSS), om partistiftelsen i 1988 og om de turbulente årene på 1990-tallet, da partiledelsen ga kriminelle snauskaller og gammelnazister fritt leide.

Regissør Göran Ellungs hypotese er at SDs profil har vært relativt konsistent gjennom de siste 37 åra; det er den svenske 

som har forandret seg. Det later til at dagens SD-ledelse har tolket dette som en kompliment – i hvert fall har mange av dem velvillig stilt opp i dokumentaren. Bare partileder Jimmie Åkesson glimrer med sitt fravær.

 er det langt fra noen sympatisk partitradisjon Ellung trekker opp. Jimmie Åkesson får ofte æren for å ha gjort SD stuereint, men ble selv rekruttert under det partikollega Björn Söder kaller «de tapte årene» tidlig på 1990-tallet. Åkesson ble «tiltalt av deres ideologi» i ei tid da partiet propagerte for dødsstraff, holdt seg med en paragraf mot «homoseksuell livsstil» og krevde at alle som hadde innvandret til Sverige «fra fremmede kulturer» etter 1970, skulle landsforvises.

Årene 1991–1995 var preget av demonstrasjoner og gatekamper med antirasister. Så gikk partiet inn i en mer «ideologisk» periode hvor man knyttet seg til Front National (Frankrike) og Die Repulikaner (Tyskland) – førstnevnte finansierte SDs valgbrosjyre i 1998, og samme år holdt den tidligere Repulikaner-lederen og Waffen SS-soldaten Franz Schönhuber foredrag på et partimøte.

En gammel venn av Åkesson har etterlyst ‘en ny Hitler’

«En gruppe losers»

#000

Noen profetier går faktisk i oppfyllelse. Tidligere i høst snakket Klassekampen med den svenske bokbransjeveteranen Lasse Winkler, som spådde at Spotify ville tilby svenske lydbøker «i slutten av november».

Vi skriver slutten av november – og se: Tirsdag formiddag ble lydboktilbudet lansert. Svenske Premium-abonnenter kan nå lytte gratis til lydbøker i 12 timer i måneden. Skulle de ønske seg mer lyttetid, koster det ekstra.

Ved oppstarten kan Spotify skilte med 300.000 titler, hvorav omkring 25.000 er svenske. Alle Bonnier-forlagene har latt seg innrullere, men også Norstedts og Lind & Co – som eies av den konkurrerende lydboktjenesten Storytel.

, for mange spår at Spotify-satsingen vil få Storytel til å blø fra alle kroppsåpninger. Da lydboknyheten sprakk tirsdag formiddag, stupte Storytel nær 7 prosent på børsen i Stockholm.

Også Bonnier har grunn til å være bekymret – bokkonsernet har satset tungt på sin egen strømmetjeneste Bookbeat. Med tanke på strømmevirksomheten er det «lite svettigt», innrømmer toppsjef Håkan Rudels overfor nyhetsbyrået TT. Men for forlag og forfattere er det positivt – «og historisk har det alltid vært dét vi prioriterer».

spagat Rudels står i. I verste fall går Bookbeat under, men samtidig hadde det vært direkte uhøflig av ham ikke å gratulere bestselgerforfatteren Camilla Läckberg – som gir ut bøkene sine på Bonnier-forlaget Forum – med at hun nå har fått sin egen «This is Camilla Läckberg»-spilleliste i Spotify-universet.

Også Storytel-ledelsen har uttalt seg om Spotifys satsing, men der i gården er visst policyen at man skal skjule all usikkerhet bak stive smil. Kommersiell direktør Claus Wamsler-Nielsen håper at Spotify «skal få lydbokmarkedet til å vokse ytterligere», og trekker fram erfaringene fra Nederland, der Spotify og Storytel har levd harmonisk side om side siste året.

 dessuten at Storytel henvender seg til en annen kundegruppe enn den nye konkurrenten: Storytel er til for «bokelskerne», de virkelige storforbrukerne av lydbøker. Målet er å få flest mulig å til å ete av «spis så mye du vil»-buffeten – det ubegrensede abonnementet til 229 svenske kroner i måneden. Så får bermen bare gå til Spotify, later Wamsler-Nielsen til å mene.

Det han i så fall overser, er at Sverige neppe har nok «bokelskere» til å holde liv i både Storytel, Nextory og Bookbeat. Man skal ikke undervurdere hvor mange som overfører penger til lydboktjenester de knapt bruker. Det er nettopp disse Spotify sikter seg inn mot. Fra å være spesialisert på musikk er Spotify blitt en «allround»-tjeneste som serverer husholdningene litt musikk, litt podkast, litt litteratur, litt film – ja, med den nye satsingen på musikkvideoer har Spotify også begynt å yppe seg med Youtube.

Mange spår at Storytel vil blø fra alle kroppsåpninger

Stoppes ved grensa

Sjette del av Karl Ove Knausgårds «Morgenstjerne»-serie vil ikke utkomme ikke på Norstedts, meldte Dagens Nyheter før helga.

Forfatteren har nemlig valgt å tilby «Jeg var lenge død» til konkurrenten Albert Bonniers Förlag, som får med seg hele Knausgårds backlist på kjøpet.

– Karl Ove Knausgård er en av vår tids mest betydningsfulle forfattere, og verket hans har hatt en enorm innvirkning på samtidslitteraturen. Vi er stolte og glade for at han nå velger Albert Bonniers förlag som sitt svenske hjem, uttaler forlegger Albert Bonnier i en pressemelding.

Klassekampen har bedt Knausgård kommentere overgangen, men fikk ikke svar på henvendelsen innen avisa gikk i trykken i går.

Knausgårds exit er et tungt slag for Norstedts, som har mistet flere stornavn de siste årene: Karolina Ramqvist, Mats Strandberg, Amanda Svensson, Tran Quynh, Agnes Lidbeck og Hanna Nordenhök.

Bortsett fra Svensson har samtlige gått til forlag under Bonnier-paraplyen.

Tidligere i høst intervjuet Klassekampen litteraturkritiker Rasmus Landström i Aftonbladet, som satte forfatterflukten i sammenheng med at Norstedts er blitt kjøpt opp av lydbokkonsernet Storytel.

Landström mener forlaget har endret strategi: Nå lanseres gjerne lydbøkene før papirboka, og opplagene er små

Det fører til at bokhandlene tidvis går tomme for eksemplarer, og at lesere blir tvunget til å velge lydbok.

Knausgård bytter forlag i Sverige

Her forleden døde en av det 20. århundrets fremste nepobabyer. Marlene Dietrichs datter ble 100 år gammel, men rakk aldri å tre helt ut av moras skygge. Selv om Maria Riva hadde en framgangsrik tv-karriere på 1950-tallet, vil hun først og fremst bli husket for den iskalde biografien hun ga ut i 1992, der mora framstilles som en barnaktig narsissist.

Seint i livet fikk Riva en trøstens håndsrekning fra forfatteren Thomas Hüetlin. I boka «Man lebt sein Leben nur einmal», som utkom i fjor høst, møter vi en ung Maria som for én gangs skyld har lagt et verdenshav mellom seg selv og mora. I åpningskapittelet sitter 14-åringen henslengt i passasjersetet på en grå Lancia – med forfatteren Erich Maria Remarque bak rattet.

Sør-Frankrike, seinsommeren 1939. Marlene Dietrich befinner seg på dette tidspunktet i Hollywood, hvor hun noe motvillig skal spille inn sin første westernfilm. I mellomtida har Remarque fått i oppdrag å evakuere seg selv og «barnet», som mora konsekvent kaller henne.

Dietrich har skaffet dem billetter til atlanterhavsdamperen «Queen Mary», med avgang fra Cherbourg i Normandie 30. august. Det er ennå ti dager til, men alt i motbakkene vest for Cannes begynner Lanciaen å hoste faretruende.

41- og 14-åringen har ikke så altfor mye å konversere om. Da duoen fanger opp nyheten om at Hitler–Stalin-pakta er undertegnet, synker stemningen i kupeen enda et hakk. Maria synes de franske bøndene utenfor bilvinduene ser resignerte ut og spør: «Vet de allerede at de kommer til å bli slått?»

«Ja», svarer forfatteren av «Intet nytt fra Vestfronten» lakonisk. «De er gamle nok til å huske forrige krig.»

Så begynner bilmotoren å harke igjen. Og det er ennå 60 mil til Cherbourg.

ble kjent bare to år tidligere. En sommerdag i 1937 satt skuespilleren og pirket i pastaen foran Grand Hotel Excelsior i Venezia med filmregissør Josef von Sternberg ved sin side. Langsomt begynte en galant herremann med sørg­modige øyne, høy panne og sirlig vannkjemmet hår å kretse inn parets bord.

«Herr von Sternberg? Nådige frue? Får jeg presentere meg?»

Om ønskelig, brummet han, «kan jeg naturligvis være en riktig fortryllende lesbe.»

Pasifisten og pumaen

Tre ganger om dagen: Så ofte legger Elon Musk ut mediekritiske kommentarer på plattformen X. Det viser en fersk rapport fra Reportere uten grenser, som har analysert mer enn tusen innlegg på Tesla-sjefens X-konto mellom september 2024 og september 2025. Høyest var aktiviteten like før presidentvalget i fjor, da Musk hadde flyttet inn i ei hytte på Trumps Mar-a-Lago. På én uke postet eller re-postet Musk 58 mediefiendtlige innlegg, hvorav flere anklaget «legacy media» for valginnblanding og spredning av «venstreekstrem propaganda». Samtidig som han med enkle slogans bakvasker redaktørstyrte medier – «AP stands for Associated Propaganda», lyder et typisk Musk-slagord – løfter han fram det han kaller «borgerjournalistikk» fra X-kontoer som «End Wokeness» og «Libs of Tiktok». Begge er ifølge faktasjekktjenesten Newsguard notoriske spredere av falske nyheter.

 har Musk begynt å sirkle inn en ny hovedfiende: Wikipedia. «Slutt å donere til Wokepedia», skrev milliardæren på X før jul i fjor. Noe av det første han gjorde som sjef for Trumps «effektiviseringsmyndighet» Doge, var å si opp tre offentlig ansatte som hadde til oppgave å oppdatere nettleksikonet med korrekt informasjon, blant annet om koronaviruset. For et par uker siden lanserte Musk sitt eget alternativ – Grokipedia, som i sin helhet er generert av språkmodellen Grok. Ikke overraskende er det «nøytrale» leksikonet rørende enig med Musk i mange saker, og artikkelen om ham selv nevner for eksempel ikke vinterens nazihilsen-kontrovers med ett ord.

 tidligere uttalt at han vil skrive om «hele korpuset av menneskelig kunnskap». Det er ingen grunn til å tvile på gjennomføringsevnen hans. Ved å undergrave tilliten til etablerte informasjonskilder – medier, vitenskap, faglitteratur og oppslagsverk – lokker han folk over til plattformer han selv eier og kontrollerer (X, Grok, Grokipedia). «

are the media now», gjentar Musk, men realiteten er at han selv samler politisk makt, økonomisk makt og informasjonsmakt på en måte verden aldri før har sett.

På én uke postet ­eller re-postet Musk 58 mediefiendtlige innlegg.

All makt til X og Grok?

Brasil ønsker å forby all handel med tresorten fernambuk, som brukes til å lage profesjonelle fiolin-, bratsj- og cellobuer. Dette skjærer i ørene til musikere og instrumentmakere over hele verden, rapporterer The Violin Channel.

Ifølge kjennerne er det ingen treslag som har de samme kvalitetene som fernambuk, som sies å «vibrere med» når buen legges mot strengene.

Problemet er at treet er utrydningstruet etter mange års overhogst. Derfor ønsker brasilianske myndigheter å gi treverket ekstra beskyttelse gjennom Cites – konvensjonen om internasjonal handel med truede arter.

Saken skal diskuteres i et Cites-toppmøte seinere i måneden. Hvis de brasilianske representantene får det som de vil, vil fernambuk bli oppgradert fra «kapittel II» til «kapittel I» i konvensjonen, noe som betyr at det i praksis vil bli ulovlig å selge og kjøpe tresorten. Også ferdigproduserte fiolinbuer vil bli rammet av et slikt forbud.

Dette har fått det klassiske musikkmiljøet til å slå alarm. I et internasjonalt opprop ber over 350 musikere, dirigenter og instrumentmakere om at Brasils forslag blir avvist.

Underskriverne poengterer at de også «ser de alvorlige miljømessige utfordringene verdenssamfunnet står overfor», men at «kulturen, i vid forstand, må forbli et sentralt tema – og at disse to prioriteringene ikke står i motsetning til hverandre».

Oppropet er signert av blant andre de franske strykebrødrene Renaud og Gautier Capuçon, nederlandske Janine Jansen og finske Klaus Mäkelä, sjefdirigent for Oslo-Filharmonien.

Frykter å gå tom for fiolinbuer

Synes du det er mange bøker som blir skamrost for tida? I så fall har du helt rett. En kjapp opptelling viser at VGs kritikere har et terningsnitt på 4,6 i sine 60 siste anmeldelser.

Aller blidest er Guri Hjeltnes, som i gjennomsnitt triller terningen til 5,4. Annenhver bok hun leser for avisa, belønnes med en sekser. Karakterinflasjonen etterlater leseren i stuss: Når Hjeltnes en sjelden gang tyr til en firer – er det da å forstå som en slakt?

At VGs anmeldere vegrer seg for å ta i bruk hele karakterskalaen, er ikke noe nytt. Flommen av femmere og seksere ble påpekt av Klassekampen allerede i 2020. Den gang fikk hver sjette bok terningkast tre eller lavere. Fem år seinere er andelen enda lavere. I høst har VG delt ut to treere; enere og toere later til å ha forsvunnet helt ut av kritikerstallens repertoar.

utgangspunktet en okay terningscore – litt under middels, godt over bestått. En firer bør man i hvert fall ikke syte over. Men i et anmelderunivers dominert av henførelse og trampeklapp er den 

 boka en uønsket gjest, ja, den er som en fjert i et riktig pent middagsselskap.

Vi vet omtrent hvordan VG vil forsvare de høye terningkastene: Avisa har begrenset med ressurser til kritikk, derfor prioriterer man å trekke fram de viktigste og beste bøkene. Dessuten er det så vrient å få anmelderiet til å fly på nettet: Ingen gidder å klikke seg inn på omtaler som er reserverte, ambivalente eller forbeholdne. Man ser for seg den moderne nettavisleser som en gammeltestamentlig gud, smågretten og utålmodig: «Fordi du er lunken, og verken kald eller varm, vil jeg spy deg ut av min munn.»

siden ble det varslet at VG ville kutte i bokanmelderiet, fra omtrent seks anmeldelser i uka til én. Så galt gikk det aldri. Kanskje burde vi egentlig holde kjeft og være fornøyd med det vi får servert – at Norges største tabloidavis fortsatt bryr seg om å anmelde litteratur, er vel et gode i seg selv?

Problemet med VGs femmer- og sekserkavalkade er at den gir et fordreid bilde av tilstanden i norsk litteratur. Genistreker er sjeldne. Kalkuner likeså. De fleste bøker som utgis på etablerte forlag, er 

gode, verken mer eller mindre. Man kan legge normalfordelingskurven til grunn: Det skal deles ut ganske få enere og seksere, noen flere toere og femmere – men flest treere og firere.

Man kan også spørre seg: Hvordan kan VG være så sikre på at det faktisk er de «beste» bøkene som velges ut til anmeldelse? Policyen fordrer at noen, enten i kritikerstallen eller i redaksjonen, leser mye og bredt. Man kan mistenke at smaksdommen – eller 

dommen – i noen tilfeller foregriper selve lesingen: Fordi en bok 

er god, blir den satt ut til anmeldelse, og anmelderens oppgave blir å godtgjøre at beslutningen var rett.

 som dreier kulturjournalistikken mot positivitet og begeistring. NRK har skåret ned på kritikken og satser tungt på personlig formulerte «bokbrev». Aftenposten har nylig lyst ut en prosjektstilling som «bokprofil», inspirert av «Vink-jentenes» vidgjetne prøvesmaking av smashburgere og rosinboller rundt om i hovedstaden. Det legges opp til forbrukerveiledning mer enn kritikk i ordets rette forstand; målet er å «skape engasjement rundt boklesing».

VGs kritikere har et terning­snitt på 4,6

Terningkast fire er den nye slakten

Inngangen til 1990-åra var ei tøff tid for Oktober. «Kemneren kom og tok pant i forlagets bil og kopimaskin», mimrer tidligere forlagssjef Geir Berdahl i erindringsboka «40 års nervøsitet». Flere ganger måtte han «ut på byen for å skaffe penger» – med hvilke midler spesifiseres ikke. Når forfattere kom for å kreve forskudd, rømte forlagssjefen ut gjennom ei branndør.

I tillegg hadde Oktober fått et anstrengt forhold til forlagseier AKP, som ikke ugjerne blandet seg inn i interne anliggender. Høsten 1991 så Berdahl bare én løsning: Forlaget måtte selges. Det sto mellom Aschehoug og Gyldendal, de to konkurrentene på Sehesteds plass.

Etter noen hektiske uker ble det klart at William Nygaard og Aschehoug kom til å trekke det lengste strået. Nygaard vant Oktober-folkets tillit ved å garantere forlaget full autonomi. Gyldendal skremte dem ved å snakke om fortjeneste.

mye diskutabelt de siste årene. Forsøket på å panikkslanke forlaget har ikke vært spesielt vellykket. Man har kvittet seg med deleierskapet i Forlagssentralen, trukket seg ut av Bladcentralen og solgt unna flere småforlag. Også Vagant, Samtiden og Thorleif Dahls kulturbibliotek er kastet over bord.

Problemet er at «framtida», representert ved lydboktjenesten Fabel, blør penger. Samtidig taper Aschehoug markedsandeler innen nær sagt alle bokgrupper. Faktisk er nykomlingen Bonnier Norsk Forlag – bygget på restene av Petter Stordalens kortvarige forlagseventyr – allerede større på norsk skjønnlitteratur enn Aschehoug. Dét er en forsmedelse som det skal mer enn en fancy hagefest til for å lindre.

gjort rett, er å holde fingrene unna Oktober. Det ble forlaget rikelig belønnet for i 2001, da Tiden-redaktør Geir Gulliksen – fortvilet over kommersielt påtrykk fra eierforlaget Gyldendal – byttet beite til Oktober og tok med seg en hel skokk kjente forfattere, hvorav flere bestselgere. Igjen ble gyldendølene straffet for sin grådighet.

Mye av grunnlaget for det vellykkede samlivet ligger i aksjonæravtalen Geir Berdahl og hans kumpaner fikk i stand i 1991, som regulerer forholdet mellom majoritetseier Aschehoug (91 prosent) og den ideelle Oktoberstiftelsen (9 prosent). Men når Aschehoug nå skal selges, er ikke denne gamle overenskomsten verdt papiret den er skrevet på. Med en eierandel på over 90 prosent kan hovedaksjonæren ut fra vanlige regler tvangsinnløse mindretallsaksjonærene, om dét skulle være ønskelig.

 forstå at det er lurt å la Oktober beholde sin redaksjonelle uavhengighet. At forlaget fortsatt 

som et idealistisk småforlag, selv om det i realiteten er konserneid, er nøkkelen til Oktobers suksess.

Likevel: Den generelle tendensen i bokbransjen, både nasjonalt og internasjonalt, er konsolidering – at mindre forlag fusjoneres inn i store konglomerater som gjerne eier flere ledd i verdikjeden. Derfor kan ikke Oktober-folket sove for trygt om natta. Det hjelper ikke på saken at forlaget har gått med underskudd de fem siste åra. Stabil omsetning og negativt resultat er en kombinasjon som får moderne bedriftsledere til å tenke på kutt, effektivisering og – nettopp – konsolidering.

Det er ikke lett å navigere ei lita jolle mellom storkapitalens supertankere

Hva nå, Oktober?

Mars kunne vært en jubelmåned for fans av artisten Jade. Den tidligere Little Mix-vokalisten hadde nettopp gjort seg bemerket med en kaotisk, men spektakulær live-framføring av singelen «Angel of my dreams» på Brit Awards – komplett med flere parykk- og klesskifter, nakne mannerumper og et fire–fem meter høyt fall ned i et basseng av hvit skumplast. Like etterpå måtte hun kare seg opp på scenen igjen for å motta prisen for årets «pop act».

Men på nettforumet Popjustice var stemningen laber. Rett før Brit Awards hadde Jades kommende debutalbum lekket på nettet, den neste singel-lanseringen var blitt flyttet til 

prisshowet – en rein amatørfeil, ifølge forumets sakkyndige – og fansen ble i stedet avspist med et nytt merch-utvalg som simpelthen «ikke var 

Da Jades nye musikkvideo omsider ble sluppet, var heller ikke den til trøst og husvalelse. «Litt pinlig», skrev en. «Full av halv-realiserte ideer», skrev en annen. Stakkars Jade, skrev en tredje – «hva er poenget med å være på en ‘major label’ hvis de ikke gjør jobben for deg?»

som har rast i Klassekampen den siste tida, har flere utpekt den såkalte 

til syndebukk: Orienteringen mot kommersielle uttrykk har gjort anmelderiet mer servilt og ha-stemt, delvis fordi mektige fanskarer – fra 

– terroriserer kritikere som våger å vanære popgudene.

– stort sett homofile menn i aldersspennet 30 til 50 år, har jeg inntrykk av – er det lite sånt å spore. Det mest påfallende ved forumdebatten er at den er så uromantisk. Pop forstås som kulturindustri; debattantene nærer ingen illusjoner om at «kvalitet» aleine kan få en artist til å bryte lydmuren. Riktignok blir musikken dissekert, men vel så mye handler debatten om image, coverdesign, singelvalg og PR-kampanjer. Med matematisk kløkt og inngående bransjekjennskap regner man på hvor mange enheter som må «flyttes» for at en singel skal nå toppen av de britiske hitlistene.

ligger solidariteten hos artisten; skurken er de store plateselskapene. Det er 

som er råttent, som knuser talenter og kveler alle anslag til originalitet. Vi gjenkjenner plottet fra rockekritikkens kanon, men også fra fotballverdenens mange supporterfora: I strid med myten om fotballfans som en «blind masse» som ukritisk følger klubben i tykt og tynt, er de mest hardbarkede tilhengerne forbausende opptatt av eierskap og klubbøkonomi. Vis meg den revisoren som finkjemmer et årsregnskap med like stor flid som en gjeng fotballfans som leter etter penger til en ny venstreback!

er som skapt for denne typen fankultur. Hun lager en slags metapop som kontinuerlig kommenterer hennes egen posisjon i det kulturindustrielle komplekset. På debutsingelen «Angel of my dreams», som interpolerer Sandie Shaws gamle Eurovision-hit «Puppet on a string», synger hun om sitt bittersøte forhold til bransjen – og peker nese til eksmanager Simon Cowell med linja «sellin’ my soul to a psycho» (Cowells gamle plateselskap het Syco Records). I musikkvideoen figurerer han som «M», en Botox-svulmende ruslebiff med gigantiske never og urovekkende høyt konsum av unge, kvinnelige popvokalister.

Horace Engdahl hevdet for snart 20 år siden at høykulturen var blitt en ny subkultur. Det samme kan vel sies om popen – i hvert fall pop i dette segmentet. Den gjør ikke krav på allmenngyldighet, den er ikke avhengig av mainstreamsuksess. Den dyrkes, diskuteres og kritiseres med en nisjementalitet, av fans som oppfatter seg selv som en truet rase.

 er dette miljøet likevel ikke. Da musikknettstedet Pitchfork denne uka belønnet Jades debutalbum med karakteren 7,5, var det som om hele Popjustice-forumet pustet ut. Stemningen var lett, lettet, som om fansen der inne hadde utrettet noe stort sammen. På en måte stemte det også. De nesten 700 sidene med foruminnlegg hadde vært en emosjonell berg-og-dal-bane: Det var begeistring der, og skuffelse, og bitter ironi, og en liten tanke hysteri – men aldri, ikke på noe tidspunkt, hadde det vært ukritisk.

Fansen oppfatter seg selv som en truet rase

Kritisk masse

Erika Bjerström hadde jobbet i SVT i 27 år da hun leverte oppsigelsen sin i fjor sommer. Hun hadde fått nok. Rolla som rikskringkasterens globale klimakorrespondent hadde gjort henne til en yndet prygelknabe for den svenske høyresida: I innboksen fikk hun nesten daglig påminnelser om at hun var SVTs «klimahore». Bjerström mottok drapstrusler, ble angrepet på T-banen og måtte utstyre seg med overfallsalarm. Etter hvert merket hun at hun heller ikke hadde sjefenes støtte, forteller hun i boka «Demokratin dör i hettan». Sakene hennes ble satt på vent, og det gikk ut befaling om at ordet «klima» burde unngås i overskrifter – det kunne skremme bort leserne. I stedet var det Bjerström som trakk seg unna. Etter at hun forlot SVT, ble hun diagnostisert med posttraumatisk stresslidelse.

 feighet», sier Sigrid Bonde Tusvik i dagens avis. NRK-profilen er oppgitt – som så mange andre – over at rikskringkasteren ikke vil boikotte Eurovision i protest mot Israels deltakelse. Det er ikke så vanskelig å skjønne hvor feigheten kommer fra: I en rapport fra Reportere uten grenser (RSF) svarer over halvparten av de europeiske respondentene at deres allmennkringkastere blir utsatt for politisk og økonomisk press. Det kan arte seg som hets mot enkeltjournalister, som i Bjerströms tilfelle, eller det kan ramme institusjonene gjennom støttekutt eller innblanding i redaksjonelle avgjørelser. Sveriges blå regjering legger opp til kraftig slanking av SVT det neste tiåret. Her hjemme har Frp gått inn for salg av NRK.

 situasjonen velger å ligge lavt for å unngå å «tirre løven», er kanskje forståelig. Det er likevel en forfeilet strategi. Dagens forsiktighetslinje gjør at NRK gradvis innskrenker sitt eget handlingsrom. I praksis er linja heller ikke «nøytral», ettersom den innebærer å avgi konsesjoner til innbilte og reelle kritikere utenfor mediehuset. Eksempelet fra Sverige viser hvor galt det kan gå: Ikke bare ble en djerv reporter kastet under bussen av sine egne ledere; i dag har SVT null journalister som er ansatt for å dekke klimakrisa. Forsøket på å verne om kanalens redaksjonelle frihet endte med at man undergravde den – til klimaskeptikernes udelte glede.

Feilslått «nøytralitet»

Selv når han er på sitt svakeste, går Dag Solstad sine norske forfatterkolleger en høy gang. Jeg var ikke voldsomt imponert over «Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen» (2019), men selv i den boka finnes det passasjer som har festet seg som vakre, funklende stjernebilder på min private leserhimmel.

Min favoritt er Bjørn Hansens vandring gjennom Grønlands «varme elektriske mørke» litt over midtveis i romanen: Oslo-bydelens «metropolpreg» blir mye tydeligere om kvelden, hevdes det der – «lydene blir sterkere, silhuettene skarpere, og det er som om alt og alle lytter etter det som kan skje … slik at ethvert rop i mørket, eller et ukjent ansikt i skjæret fra en opplyst gatelykt, blir et tegn på en tapt virkelighet».

Det utopiske, et sentralt tema hos Solstad, er her ikke knyttet til en bevegelse eller et politisk prosjekt – det lever videre som en kollektiv eller innbilt-kollektiv forventning om at noe ubestemmelig, men fantastisk, skal skje. Denne augustkvelden inkluderer den også Bjørn Hansen – denne ensomme, forgremmede mannen som ellers er fratatt alt håp.

av – i «Endelig! Lykken. Og mitt forsøk, i 2022, på å utholde smerten ved tidens herjinger». Ord som «fortrengt», «slumrende» og «slør» forekommer hyppig på bokas første sider, og i fortsettelsen er romanlandskapet nettopp innhyllet i en glemselens tåke. Selv om stoffet for så vidt er oppsiktsvekkende – Solstad skriver om mobbing, familiekonflikter og en psykisk ustabil mor – blir disse hendelsene aldri utpenslet med pregnante detaljer. Straks vi synes å nærme oss et eksistensielt kjerneminne, kommer skodda drivende.

 unntak, og igjen er det knyttet til fenomenet håp. Solstad vender tilbake til en episode vi husker fra «16.07.41», der den unge gutten sitter «ved sin fars føtter» mens opphavet forsøker å konstruere en evighetsmaskin. Fordi vi denne gang vet 

mer om problemene i Solstad-familien, er gjensynet smertelig. Men forfatteren reiser en advarende pekefinger: Vel å merke er barnets virkelighet «bundet til det som har vært», men samtidig eksisterer det «innenfor en annen virkelighet: den med framtid i»: «Den andre virkelighet, den som består i å innse sitt eget hemmelige håp om å vokse, bli voksen … Slik var jeg 

Dette kursiverte «også» er, i hvert fall for denne leseren, mye av beholdningen i romanen. Jeg tolker det som en eksistensialistisk innsikt: Vi trenger ikke felle for mange tårer for den 11-årige Solstad, selv om faren hans var døende og mora en tyrann. Hvis vi reduserer den unge gutten til et offer, overser vi en avgjørende faktor: håpet. Med Sartre kan vi si at Solstads 

i 1952–53 nok var begredelig, men at det nettopp er denne som gir ham et 

i en verden som yter motstand, ved å beseire denne motstand».

Solstads frigjøringsprosjekt – å skrive romaner som «lukter av litteratur» – at man kan lure på hvorfor han seint i livet tok sjansen på å rote det til med selvbiografiske bekjennelser. Psykoanalytikernes svar vil være at fortrengning aldri kan være «vellykket»; det fortrengte vil før eller siden hjemsøke oss, uansett. Et annet svar finner vi hos et av Solstads litterære forbilder, Thomas Mann, som brukte dagbøkene sine til å ventilere sitt homoseksuelle begjær. I en nedtegnelse fra 1950 spør han seg selv: «Hvorfor skriver jeg alt dette? Bare for å ødelegge det før jeg dør? Eller ønsker jeg at verden skal kjenne meg?»

 ikke av våre egne, stutte liv. Det kan strekke seg forbi de levendes verden, inn i evigheten.

Slik er det også for Solstad, som mot slutten av «Endelig! Lykken» slår fast at han vil overlate manuskriptet til kona si, Therese Bjørneboe, slik at hun avgjøre om det skal utgis etter at han er død.

Romanlandskapet er innhyllet i en glemselens tåke

«For at verden skal kjenne meg»

Elmar Thevessen, Washington-korrespondent for den tyske allmennkringkasteren ZDF, har gjort seg svært upopulær i Det hvite hus. I en fersk episode av podkasten «The Trump Effect» karakteriserte han Trumps visestabssjef Stephen Miller som «høyreekstrem» og med holdninger som «til en viss grad [stammer] fra Det tredje rikets ideologi».

Svaret lot ikke vente på seg. Lørdag rykket Richard Grenell, en av Trumps betrodde, ut på X med en påstand om at Thevessen, en «venstreradikaler» og «oppvigler», «oppfordrer til vold mot folk han er politisk uenig med». Grenell la til at ZDF-reporterens visum burde tilbakekalles.

Nå har ZDF rykket ut til Thevessens forsvar, ifølge Die Zeit. Kanalen skriver i en uttalelse at reporterens virke er beskyttet av pressefriheten, som er en sentral verdi både i Tyskland og USA.

Thevessen får også støtte fra det tyske journalistforbundet:

«Så lenge journalister beveger seg innenfor rammene for presse- og ytringsfriheten, hører statlige tvangsmidler som tilbakekalling av visum ikke til i arsenalet til frihetlige demokratier», uttaler forbundsleder Mika Beuster.

I et brev til USAs ambassade i Berlin ber forbundet om at truslene opphører.

Før uttalelsene om Grenell hadde Thevessen allerede hisset opp Maga-bevegelsen ved å omtale den drepte aktivisten Charlie Kirk som «høyreekstrem», skriver Der Spiegel.

Truer med å frata reporter visumet

Hvordan skal de unge lære seg å lese? Det er ikke bare i våre dager dette spørsmålet setter sinnene i kok. I Kirchheim i Tyskland førte innføringen av ei ny lesebok til et folkelig opprør som måtte slås ned makt.

Dette skjedde i det herrenes år 1777, og det kontroversielle var at fyrst Karl Christian av Nassau-Weilburg – sekundert av et par framskrittsvennlige prester – ønsket å skille religionsundervisningen fra undervisningen i lesing og skriving. I mange år hadde tyske barn lært seg å lese ved å stave seg gjennom Bibelen og Luthers katekisme, i pakt med reformatorens ordre om at man «ordrett» skulle tilegne seg Herrens budskap.

Men denne praksisen hadde noen uheldige følger: For det første ga utenat-læringen en svært grunn forståelse av både Bibelen og det tyske språk. For det andre var det paradoksalt, mente religionens folk, å bruke hellige skrifter til verdslige formål. Sammen med fyrsten snekret prestene ei ny lesebok – helt uten de ti bud, bønner og salmevers. Og så brøt helvete løs.

 brukt den gang, minner litt om dem Grethe Fatima Syéd fører i marken når hun spør om «skjønnlitteraturen ikke har for liten plass i skolen, men for stor» (Klassekampen 19. august). Dagens lesekjas er bra verken for elevene eller for litteraturen selv, mener Syéd: «Å redusere litteraturen i skolen til et middel, et redskap for å nå andre mål, er å frata den dens kunststatus.»

Liksom prestene i Kirchheim er Syéd altså bekymret for at skolen «profanerer» skrifter som fortjener en særskilt status og beskyttelse. 

rett er det selvsagt i dette – det er ingen udiskutabel fordel for et forfatterskap å bli assosiert med pugg og pine. Når ei novelle havner i ei lesebok, betyr det nettopp at den bebyrdes med et dobbelt pedagogisk oppdrag: Slik Bibelen tidligere skulle gjøre elevene til gode kristne 

gode (alfabetiserte) borgere, brukes skjønnlitteraturen i dag både til innføring i den nasjonale litteraturhistorien og til rein leseopplæring. I dette ligger det en form for «opphøyelse», ja visst, men med risiko for at elevene ender opp som frafalne eller som reine litteraturbespottere.

 risikoen verdt. Hovedtendensen i norsk skole i dag, som Syéd merkelig nok synes blind for, er en generell «snuttifisering» der lesing av hele romaner erstattes med utdrag og resymeer. I stedet for å fylle lesebøkene med kanoniserte dikt og noveller bestiller forlagene spesialskrevne tekster som skal matche bestemte læreplanmål: Da Gyldendal skulle lage ei ny norsklesebok i 2019, utlyste forlaget en skrivekonkurranse for å få inn «korte, avsluttede tekster» om tre tverrfaglige temaer.

Ingen har vel heller glemt eksamensskandalen i 2023, da landets engelskelever ble bedt om å analysere to dikt som var viste seg å være forfattet av byråkrater i Utdanningsdirektoratet.

I så måte er det pedagogiske grepet Syéd ønsker seg, allerede gjennomført: Elevene skånes for skjønnlitteraturen, skjønnlitteraturen skånes for elevene – men uten at leselyst og leseevne later til å ta seg opp av den grunn. Tvert om viser at de fleste undersøkelser at vi leser mindre og dårligere enn noen gang.

 sekulære ABC-boka oppfattet som et angrep på den lutherske lære. Bøndene ble så opprørt at de væpnet seg med høygafler og muskedundere, og fyrst Karl Christian måtte be om militær bistand fra kurfyrsten i Mannheim. Først da 8000 soldater rykket inn, roet situasjonen seg.

Grepet Syéd ønsker seg, er allerede gjennomført

Pugg, pinsler og rasende bønder

Først lovte Donald Trump at han skulle skape fred i Ukraina i løpet av 24 timer. Så høynet han innsatsen: Krigen ville være over allerede 

han flyttet inn i Det hvite hus. Ifølge CNN gjentok Trump dette løftet hele 53 ganger før han ble valgt. Nå har han residert i Det ovale kontor i 211 dager, og Vladimir Putins krigsmaskin gjør ingen tegn til å bremse. Det uttalte målet for fredagens toppmøte i Alaska var å hamre gjennom en avtale om umiddelbar våpenhvile, men heller ikke dét lyktes Trump med. Etter et overraskende kort møte med Putin – de spiste ikke engang lunsj sammen – var han plutselig enig med den russiske presidenten om at det er bedre «å gå direkte til en fredsavtale».

fryktet at toppmøtet i Alaska ville ende som «et nytt München», altså at de to stormaktslederne skulle tvinge Ukraina til å avstå land for å sikre «peace in our time». Så ille gikk det ikke. Like fullt kunne Putin reiste hjem med et bredt glis om kjakene: Ikke bare sikret han seg tid til å forberede en ventet høstoffensiv i Øst-Ukraina; Trump hadde også rullet ut den røde løperen for ham og behandlet ham som en likemann. Under pressekonferansen var den internasjonalt etterlyste krigsforbryteren i storslag – han gjorde grimaser og spilte tunghørt da journalister stilte ham kritiske spørsmål – mens Trump virket trøtt og likeglad. Det tilsynelatende skarpeste budskapet amerikaneren hadde med seg til Alaska, var et «fredsbrev» der førstedamen oppfordret Putin til å «beskytte barnas uskyld».

med Fox News fredag rådet Trump Zelenskyj til å «make a deal» med Russland – implisitt: om avståelse av landområder. Begrunnelsen? «Russland er en stormakt, og de [Ukraina] er det ikke.» Dette er kjernen i Trumps utenrikspolitiske doktrine: Makt er rett. Store stater må få lov til å herje med mindre stater. Ansvaret for krig og død ligger ikke egentlig hos okkupanten, men hos 

, som forlenger lidelsene gjennom fåfengt og trøttende motstandskamp. «Vil du ha fred?» sier Trump egentlig til Zelenskyj, «så underkast deg.» At ukrainerne så langt ikke har gått med på denne «dealen», er en strime av håp i en mørk, mørk verden.

Den internasjonalt etterlyste krigsforbryteren var i storslag.

1–0 til Putin

Gjennom angrepet på Iran har Trump brutt ikke bare folkeretten, men også forsikringene han ga sine egne velgere i fjor høst.

«Krig erklæres ikke lenger,/ bare fortsetter. Det uhørte/ er blitt dagligdags», skrev Ingeborg Bachmann i 1953. Ja, tida da statsledere leste opp sine krigserklæringer fra balkonger og hesterygger, er definitivt forbi. I våre dager er alle kriger «preventive», og de går helst under navnet «operasjoner». I talen Donald Trump holdt etter USAs angrep på Iran natt til søndag, klarte han helt å unngå betegnelsen «krig»: I stedet snakket presidenten om et «massivt presisjonsangrep» som hadde «utslettet» Irans atomanlegg. Oppskriftsmessig takket Trump sine fotsoldater for innsatsen, men tilføyde – som i en barnlig aftenbønn – en spesiell takk til selve Skaperen: «Vi elsker deg, Gud.»

 Iran har Trump brutt ikke bare folkeretten, men også forsikringene han ga sine egne velgere i fjor høst, da han lovte å kaste krigshisserne ut av Det hvite hus. Mannen som ønsker å bli husket som en «fredsskaper og brubygger», er selv blitt en krigshauk. Som Graeme Wood påpeker i The Atlantic, får Trump alle sine forgjengere – George W. Bush inkludert – til å framstå som reine fredsduer: Ingen tidligere president har våget å angripe iransk territorium, selv ikke som respons på drap på amerikanere. Nå kastes USA inn i en ny Midtøsten-krig på tynt grunnlag og med potensielt enorme omkostninger. Læringsutbyttet fra Afghanistan, Irak og Libya er lik null: Man begynner med bombing fra lufta, men snart vil amerikanerne innse at «presisjonsangrepene» langt fra er kliniske nok til å stoppe Irans atomprogram. Da er bakkestyrker neste skritt.

 helgas hendelser er at Benjamin Netanyahu tvinner Trump om lillefingeren. Et annet, om mulig enda dystrere perspektiv er at Trump følger sin egen agenda: Han vil bruke krigen mot Iran til å føre USA et skritt nærmere diktaturet. «Presidenten bestilte en militærparade til bursdagen sin. Forestill deg hva han vil gjøre når han erklærer militær suksess i Iran», skriver Robert Kagan i The Atlantic. Kagan frykter en permanent unntakstilstand der ytringsfriheten kveles, fredsaktivister fengsles og militæret blir brukt som Trumps private armé. Det er en relevant advarsel i en verden der det uhørte for lengst er blitt dagligdags.

Evig krig

Virkelighetslitteraturen ligger på likstrå. Bare i forrige uke ble det utstedt to dødserklæringer, og dét fra to doktorer som tilsynelatende opererte uavhengig av hverandre:

I et foredrag på litteraturfestivalen på Lillehammer – og i et intervju her i avisa – fastslo Frode Helmich Pedersen at virkelighetslitteraturen har vært for nedadgående i hvert fall siden 2011. Samme dag publiserte Vagant et langt essay («55 min. lesetid»!) der Eirik Vassenden argumenterer for at ikke bare romansjangeren, men også 

er fullstendig dominert av «virkelighetsnær skrift med begrenset vilje til språklig lek og utprøving».

 på doktorenes epikriser. Unge forfattere som debuterer med virkelighetsnære jeg-fortellinger i 2025, er ikke bare «late majority», som det heter i diffusjonsteorien, de er «laggards» – etternølere som hopper på trenden idet markedet allerede er mettet og innovasjonen foregår et helt annet sted i feltet.

Man kan spørre seg: Burde noen ha advart forfatterne før de steg ned i denne mugne gravkrypten? Her kan kritikere og forskere med fordel vende speilet mot seg selv. Få av dem hadde innvendinger da Karl Ove Knausgård nærmest unisont ble hyllet som romanens redningsmann i årene 2009–2011. Man må gjerne påstå at epigonene ikke har nådd opp til nivået i «Min kamp» – men blir ikke dét litt enkelt?

 Knausgård en forsentkommer. Selv vil jeg argumentere for at den norske virkelighetsbølgen kulminerte sju år tidigere, da Dag Solstad ga ut «16.07.41». Åpningssetningen inneholdt et dobbeltsjokk: Én ting var at hovedpersonen plutselig skulle «ut å fly» – hva skjedde med forfatterens preferanse for innenlandske togreiser? Enda mer oppsiktsvekkende var det likevel at den som førte ordet, var et «jeg», og at dette jeget ifølge ei fotnote var identisk med forfatterens «‘nakne’ jeg».

Solstads selvbiografiske lek – som nettopp var og forble en lek, jevnfør hermetegnene rundt «nakne» – kom etter at han hadde skrevet ei stripe stramme, minimalistiske romaner der han var på etternavn med hovedpersonene sine («professor Andersen», «T. Singer»). Litt av sjokkeffekten besto nettopp i at han tilsynelatende brøyt med sine egne estetiske idealer, herunder prinsippet om «det genuint romanmessige».

 en påminnelse om at bekjennende jeg-fortellinger ikke bare er uttrykk for en generell «virkelighetslengsel». De mest interessante bøkene innenfor dette paradigmet ble skrevet av forfattere som opplevde at de hadde nådd fram til en estetisk «dead end», og som deretter brukte jeget som en rambukk mot forterskede sjangerkonvensjoner.

Slik var det også med svenske Stig Larsson. Hans «høylitterære» bakgrunn – som kompis av Horace Engdahl og redaksjonsmedlem i det poststrukturalistisk orienterte tidsskriftet Kris – spilte selvsagt med i leserens bevissthet da han begynte å skrive seg selv inn i diktene sine. Her er et tidlig eksempel fra «Deras ordning» (1987), gjendiktet av Espen Stueland:

At Larsson skrev om penisen sin, var faktisk sensasjonelt

Ravioli, ravioli!

«Thomas Mann stjal både setninger og ideer fra sine norske favorittforfattere»

Den tyske uroppføringen av «Villanden» var langt fra noen glamorøs affære. Münchens teaterpublikum måtte lete seg fram til et lokale hvor det verken fantes lysekroner, plysjstoler eller et ordentlig sceneteppe. Premieren fant sted på en lurvete varietéklubb i byens utelivsstrøk, og rollene ble bekledd av glade amatører – studenter og kunstnerspirer som hadde øvd inn replikkene sine over kafébord i seine nattetimer.

«Pass opp», skrev en av skuespillerne selvironisk til en barndomsvenn, «snart kommer min berømmelse til å spres fra avis til avis!» Spådommen skulle vise seg å slå til, men ikke på grunn av tjueåringens gestaltning av gamle Werle. Da den unge mannen trådte inn på scenen i «pels og briller» 15. juni 1895, var det nest siste gang han spjåket seg ut for teaterkunstens skyld. Stykket ble godt mottatt i lokalpressa, men det ble med to spillekvelder.

I stedet skulle skuespillerdebutanten få en ålreit karriere som forfatter: Seks år seinere publiserte han «Buddenbrooks», en roman som forandret livet hans for alltid. I dag er Thomas Mann (1875–1955) Tysklands mest berømte forfatter ved siden av Goethe.

Gitt alt vi i dag vet om Thomas Mann, framstår «Villanden»-castingen fra 1895 djupt ironisk. Ibsen framstiller gamle Werle som en riktig alfahann, ja, «en svær bukk»: Tidlig i stykket avsløres det at han er Hedvig Ekdals biologiske far. På stormenns vis har han satt barn på Gina – Hjalmar Ekdals blivende kone – mens hun var husholderska hans.

Den unge tyskeren som skulle spille Werle, nedstammet selv fra en grosserer. Men der stoppet også likhetene. Forretningslivet interesserte ham ikke, og noen jentefut hadde unge Thomas aldri vært. I stedet svermet den frafalne kjøpmannssønnen for poesi, musikk og jevnaldrende guttevenner. Som handelsborger feilet han så grunnleggende at faren – da han døde høsten 1891 – etterlot seg et testamente der han beordret familiefirmaet oppløst.

At Thomas Mann var skeiv, og dét i en tid da likekjønnet kjærlighet var forbudt, preget nok også lesningen hans av «Villanden». I stykket blir idealisten Gregers – «en komisk figur», ifølge Mann – satt opp mot kynikeren Relling. Der førstnevnte higer etter et liv i uinnskrenket sannhet, insisterer sistnevnte på livsløgnens nødvendighet. Tilsynelatende er det også Relling som får rett: Da Hjalmar Ekdal får høre at Hedvig ikke er hans ektefødte datter, fornekter han henne, og det ender, som vi husker, med et pistolskudd og et svidd kjoleliv.

Også Thomas Mann betraktet løgnen som en «betingelse for livet». Begeistret trakk han ei linje fra «Villanden» til Arthur Schopenhauers begrep om 

 – en hinduistisk idé, opprinnelig, om en vev av forestillinger som hindrer oss fra å se verden slik den virkelig er.

Faktisk kan Ibsens stykke ha vært avgjørende for at Thomas Mann fikk fart på sine egne skriverier. Et halvt år etter scene­debuten i München begynte han å kladde på «Lille herr Friedemann», novella som skulle gi ham et navn i det tyske litteraturmiljøet. Den handler om en krøpling som bekjenner sin kjærlighet til en gift kvinne. Til da har hovedpersonens skjermede, åndelig orienterte tilværelse skånet ham for den grufulle sannheten: at pukkelryggen dømmer ham til ensomhet. Idet kvinnen avviser ham, brister livsløgnen. Snart krabber Friedemann ned til elvebredden og tvinger hodet sitt under vann – ikke så ulikt en skadeskutt villand.

Hva hadde den forfinede patrisiersønnen i djupeste Gudbrandsdalen å bestille?

Herfra til Fåberg

NRK er havnet i selvforskyldt tidsnød

Med tanke på hvor mange offentlige bygg som er blitt reist de siste årene, skulle man tro at staten for lengst hadde gjort unna de dummeste nybegynnerfeilene. Dessverre er det ikke slik. Lenge før det første spadestikket er tatt på Ensjø, er NRKs nye kringkastingshus omgitt av misnøye. I slutten av april ble Nordic og Rodeo innstilt som vinnere av arkitektkonkurransen, men konkurrentene som ble innstilt på andre og tredje plass – henholdsvis Snøhetta/Link og BIG/Aart – mener prosessen har vært uryddig. Vinnerteamet har nemlig samarbeidet tett med NRK i sju år. I rolla som «reguleringsarkitekter» har Nordic/Rodeo lagt mange av premissene for konkurransen de selv endte opp med å vinne.

 gikk Link til Oslo tingrett og ba om en såkalt midlertidig forføyning. Hvis kontoret får medhold, betyr det at avtalen med Nordic/Rodeo ikke kan signeres før hele tildelingsprosessen er blitt vurdert i retten. Det vil medføre kostbare forsinkelser. Aftenposten kunne denne uka avsløre at rikskringkasteren har en svært uheldig klausul i salgsavtalen med Ferd og Johan H. Andresen, som skal overta «Det hvite hus» på Marienlyst i 2029: Hvis ikke NRK har flyttet ut innen fristen, nedjusteres salgssummen med 100–115 millioner kroner per år. I praksis betyr dette at NRK kan få «dagbøter» på opp mot 315.000 kroner. Nå truer statskanalen med å sende regningen til Link.

 påpeker i Morgenbladet, minner NRK-bråket om prosessen i regjeringskvartalet, der det tapende arkitektkontoret ville trekke Statsbygg for retten. Også her var det Nordic som vant konkurransen – etter å ha ledet arbeidet med reguleringsplanen. Ifølge Gisle Nataas i Norske arkitekters landsforbund er rekkefølgen bakvendt: «Det beste er at man begynner med regulering 

at konkurransen er gjennomført.» Problemene startet da NRK valgte å selge bygningen på Marienlyst før de overhodet hadde funnet en ny tomt å bygge på. Resultatet ser vi nå: NRK er havnet i selvforskyldt tidsnød – og ser seg nødt til å kutte svinger på en måte som ikke anstår seg for et statlig selskap.

Norske byggeklosser

En festlig pitch dumpet ned i innboksen denne uka: Et medlem av bandet Dancing the conga skal springe hele veien fra Oslo til Luster – en strekning på 360 kilometer – for å delta på årets Bergtatt-festival. «Øl og narkotika er blitt byttet ut med supersko og bobil – er dette den nye punken?» spør manageren nederst i e-posten, trolig ironisk. Men likevel – stuntet er tilsynelatende sponset av Hoka.

Det spørs om ikke Dancing the conga har snørt på seg skoene i seineste laget. Norske musikanters treningsdille var godt i gang allerede rundt 2020, da Sondre Lerche brøyt den magiske tretimersgrensa på et helmaraton. Nå jaktes rekordene hans av popkollega Daniel Kvammen og – hvem hadde trodd – den gamle partykongen Staysman, som etter deltakelsen i «16 ukers helvete» har ofret sin runde jovialitet for et mer innbitt, amatøratletisk image. Mannen som i sin tid slo igjennom med ei låt kalt «Uten sko», innledet 2025 med å løpe to halvmaraton på to uker – formentlig med karbonsåler under føttene.

 det kapitalen som løper foran. Privat sektor sørget i mange år for at startnumrene til Birken ble revet bort på sekunder. Men i lengden ble langrenn litt for ulekkert – det er for mye sikkel involvert, for mye is i rubben og fiskebein i flokk. Legg til at Rena ikke akkurat er verdens navle; det må ha vært krevende å få koner og elskerinner til å stille som egomassører dypt inne i den østerdalske granskauen.

Nå er det i stedet løping i bynære strøk som gjelder, gjerne i «løpegrupper» som avrunder 4x4-intervallene med en pils på gateplan. Ved uteserveringer hvor det tidligere duftet liflig-urbant av parfyme og sigarettrøyk, ligger det nå en dåm av unevnelige utsondringer fra mannskropper som har klemt i seg litt for mange tuber med energi-gel.

– er en god idé i hodet til deltakerne, er det ingen som virkelig har lyst til å se rødsprengte, gjennomsvette joggere breie seg langs gater og torg. At eksponeringen av ytterlemmer i bevegelse skulle vekke beundring og attrå, er rett og slett en narsissistisk misforståelse.

 å løpe – og nettopp på en ekshibisjonistisk, «brautende» måte, som salig Dag Solstad formulerte det – ansett som et trumfkort i arbeidslivet. Sist lørdag brakte Dagens Næringsliv en kostelig reportasje om «det nye Birken» – Holmenkollstafetten: De mest framoverlente advokatfirmaene og konsulentselskapene bruker nå «amerikansk uttak» for å plukke ut løpere til førstelaget, om de da ikke jukser ved å leie inn eliteutøvere. I forfjor ble en gruppe PwC-løpere så ivrige på ny stafettrekord at de forsynte seg grovt fra saftboden til brødrene Oscar (12) og Ingmar (8) – uten å betale.

Som så mye annet rart folk driver med, framstår den nye løpebølgen som en form for overkompensering. Kanskje er det ikke så rart at guttemenn med stillesittende kontorjobber trekkes mot aktiviteter der de kan oppvise mandig styrke og potens. Resultatlistene gir et «objektivt» kvalitetsmål som savnes i arbeidshverdagen. Dessuten signaliserer løpingen at man er 

, at man gjerne vil bli «den beste versjonen av seg selv», som det heter i annethvert reality-program for tida.

der har vi det. Interessant nok dukket verbet opp i en annen Dagens Næringsliv-artikkel denne helga, men da i en mindre kjernesunn sammenheng. Fredag skrev D2 om ketamin, «ket», som er blitt et populært dop i deler av privat sektor. Som alltid i slike reportasjer – vi gjenkjenner castingen fra en tidligere D2-sak om mikrodosering av LSD – blir trenden eksemplifisert med en høflig ung mann i 30-åra, «en velkjemmet og velansett ingeniør i Oslos oppstartsmiljø», som hevder å ha full kontroll på misbruket sitt: «Alt i livet mitt handler om å optimalisere ting, psykedelia også. Optimalisere prosesser, optimalisere seg selv», sier «Ola» til magasinet.

Bendik Wold

Artikler

Høyreorientert influenser starter tv-kanalen 100%.

En ny SVT-dokumentar viser at rundvasken i Sverigedemokraterna knapt kan bli grundig nok.

Jerntoll får vi. Men vi slipper nok å se norske lydbøker på Spotify.

Knausgård bytter forlag i Sverige

Han var impotent – og hun elsket det. Erich Maria Remarque og Marlene Dietrich ble et par for historiebøkene.

All makt til X og Grok?

Strykeorkestre verden over slår alarm.

Terningkast fire er den nye slakten

Aschehoug-konsernets indrefilet må ikke bli ei pølse i slaktetida.

Er det nå så sikkert at «poptimistene» er musikkritikkens verste fiende?

Feilslått «nøytralitet»

«For at verden skal kjenne meg»

ZDF-reporter er i hardt vær etter uttalelser om Trumps visestabssjef.

Lesedebatt, sier du? For 250 år siden holdt ei ny ABC-bok på å utløse borgerkrig i Sør-Tyskland.

1–0 til Putin

Evig krig

Forsøk på å si noe pent om en gjest som ikke kjente sin besøkelsestid.

«Thomas Mann stjal både setninger og ideer fra sine norske favorittforfattere»

NRK er havnet i selvforskyldt tidsnød

Kultur i karbonsko

Sverige har fått skitt på hjernen.

Europeisk motkultur? Sjekk denne fyren som ramser opp kinesiske retter på cockney-dialekt!

Få norske kunstnere kan måle seg med Dag Solstad

Kunstdebatt? «Eh. Nei»

Se godt på dette bildet. Det viser hvordan finanskapitalen ødelegger kulturen, ifølge en ny bok.

Norges rause litteraturpolitikk hviler på at forlagene gir noe tilbake

Det hjelper ikke at datanerden Mark Zuckerberg plutselig trener jiu-jitsu og sprader omkring med chains

Høyre­ori­entert influenser starter tv-kanalen 100%.

En ny SVT-dokumentar viser at rundvasken i Sveri­ge­de­mo­kra­terna knapt kan bli grundig nok.

Jerntoll får vi. Men vi slipper nok å se norske lydbøker på Spotify.

Knausgård bytter forlag i Sverige

Han var impotent – og hun elsket det. Erich Maria Remarque og Marlene Dietrich ble et par for histo­rie­bø­kene.

All makt til X og Grok?

Stryke­or­kestre verden over slår alarm.

Ter­ning­kast fire er den nye slakten

Aschehoug-konsernets indrefilet må ikke bli ei pølse i slaktetida.

Er det nå så sikkert at «popti­mis­tene» er musikkri­tikkens verste fiende?

Feilslått «nøytra­litet»

«For at verden skal kjenne meg»

ZDF-reporter er i hardt vær etter uttalelser om Trumps vise­stabs­sjef.

Lesedebatt, sier du? For 250 år siden holdt ei ny ABC-bok på å utløse borgerkrig i Sør-Tyskland.

1–0 til Putin

Evig krig

Forsøk på å si noe pent om en gjest som ikke kjente sin besø­kel­sestid.

«Thomas Mann stjal både setninger og ideer fra sine norske favo­ritt­for­fat­tere»

NRK er havnet i selv­for­skyldt tidsnød

Kultur i karbonsko

Sverige har fått skitt på hjernen.

Europeisk motkultur? Sjekk denne fyren som ramser opp kinesiske retter på cockney-dialekt!

Få norske kunstnere kan måle seg med Dag Solstad

Kunst­de­batt? «Eh. Nei»

Se godt på dette bildet. Det viser hvordan finans­kapitalen ødelegger kulturen, ifølge en ny bok.

Norges rause litte­ra­tur­po­litikk hviler på at forlagene gir noe tilbake

Det hjelper ikke at datanerden Mark Zuckerberg plutselig trener jiu-jitsu og sprader omkring med chains

Høyreorientert influenser starter tv-kanalen 100%.

En ny SVT-dokumentar viser at rundvasken i Sverigedemokraterna knapt kan bli grundig nok.

Han var impotent – og hun elsket det. Erich Maria Remarque og Marlene Dietrich ble et par for historiebøkene.

Strykeorkestre verden over slår alarm.

Terningkast fire er den nye slakten

Er det nå så sikkert at «poptimistene» er musikkritikkens verste fiende?

Feilslått «nøytralitet»

ZDF-reporter er i hardt vær etter uttalelser om Trumps visestabssjef.

Forsøk på å si noe pent om en gjest som ikke kjente sin besøkelsestid.

«Thomas Mann stjal både setninger og ideer fra sine norske favorittforfattere»

NRK er havnet i selvforskyldt tidsnød

Kunstdebatt? «Eh. Nei»

Se godt på dette bildet. Det viser hvordan finanskapitalen ødelegger kulturen, ifølge en ny bok.

Norges rause litteraturpolitikk hviler på at forlagene gir noe tilbake