Bendik Wold

#fff

#000

Trumps dumhet får alle argumenter til å smelte som saftis under gloheit Florida-sol

Hvorfor snakker vi ikke mer om Donald Trumps dårskap? Trolig for ikke å fornærme tilhengerne hans. Så er det heller ikke spesielt god debattskikk å anklage meningsmotstandere for å være lallende idioter. Problemet er at den amerikanske presidentens dumhet er av en art som får 

 de saklige – til å smelte som saftis under gloheit Florida-sol.

Som den tyske teologen Dietrich Bonhoeffer påpekte i 1944, er dumheten skumlere enn ondskapen. «Man kan protestere mot det onde, det kan blottstilles, i nødsfall kan det hindres med makt», skrev Bonhoeffer. «Overfor dumheten er vi vergeløse. Her nytter verken protester eller makt … Dessuten er den dumme, til forskjell fra den onde, fullkomment tilfreds med seg selv, ja, han blir likefram farlig fordi han blir så lett irritert og går over til angrep.»

som om dumheten øker i takt med selvtilliten. Etter «suksessen» i Venezuela har presidentens offentlige uttalelser nådd et nytt bunnpunkt. USA «må ha Grønland». «Jeg trenger ikke folkeretten.» Intervensjon i Colombia? «Høres bra ut for meg!» Marco Rubio som president på Cuba? «Høres bra ut for meg!» Må ha, vil ha, vil ikke, trenger ikke – verdens mektigste mann fortsetter å uttrykke sine utenrikspolitiske ambisjoner i babyspråk.

Hans Geelmuyden «får ståpels», bekjenner han i Nettavisen, av Trumps kommunikasjon. Andre grøsser. Dette grøsset må ikke forveksles med 

forakt – selv om Trump sannelig er vulgær nok, med sin forkjærlighet for gull, glass og marmor («dictator chic»), til å vekke anstøt i de borgerlige finstuene. Men dette er ikke «Frp-koden». Gyset som løper nedover ryggen på oss når Trump åpner nebbet, er både sted- og tidløst – det kommer av et brudd på universelle anstendighetsregler. Selv i ei steinalderhule ville Trump blitt oppfattet som en pompøs, selvopptatt klovn.

Trump – naturligvis – av at han har høy IQ. Dét er ikke nødvendigvis en løgn. Som forfatteren Robert Musil påpeker i essayet «Om dumhet» (1937), finnes det to slags idioti: en enkel og ærlig variant som i grunnen er nokså harmløs – men så i tillegg en «høyere dumhet» der innehaveren rett nok ikke er uintelligent, men grovt overvurderer sine egne forstandsevner. Trump faller nok i sistnevnte kategori.

Musil peker på et interessant paradoks: Ofte kan det være lurt å framstå dummere enn man er – ikke minst i møte med de sterke og mektige. En undersått som ikke kan, irriterer tyrannen mindre enn en undersått som ikke 

. Denne impulsen lever også videre i rettsvesenet, der den kløktige utførelsen av en forbrytelse møtes med «særlig ugunst», skriver Musil, siden den oppfattes som «utspekulert» og «kaldhjertet».

Det som tidligere har vært den svakes forsvarsstrategi i møte med makthavere, blir nå utspilt ovenfra og ned av USAs president. At Trump framstår så grensesprengende dum, gir ham nettopp en paradoksal beskyttelse. Verdenssamfunnets «voksne» kan ikke sette grenser for ham uten å krenke rettighetene til en dåre som «bare er seg selv». Hvordan kan Trump være 

, dessuten, når han samtidig er så gutteaktig spontan og vimsete?

 Bonhoeffer har tydelige svar på hvordan vi bør møte denne typen strategisk toskeskap. Førstnevnte peker på beskjedenhet som «det siste og viktigste middelet mot dumheten», mens Bonhoeffer – teolog som han var – viser til «menneskets indre frigjøring til ansvarlig liv overfor Gud».

Det spørs om ikke disse tiltakene blir for puslete i møte med fjompenissen i Det hvite hus. Det avgjørende er nok at vi ikke selv lar oss falle ned på Trumps nivå; at vi dag for dag prøver – tross alle våre egne tilkortkommenheter – å stå imot dumheten, feigheten, forfengeligheten.

Dum og dummere

Lille nyttårsaften fikk danskene utlevert sine siste brev. Postnord, det dansk-svenske statlige selskapet som hittil har hatt ansvar for brevhåndteringen i landet, skal fra nå av konsentrere seg om å levere pakker. Dermed brytes en 400 år lang tradisjon. 1500 postbud mister jobben, og et like stort antall innleveringskasser forsvinner fra danske gater og torg. Da VG sendte ut en fotograf for å forevige de røde postkassene like oppunder jul, var det allerede for seint – i sentrum av København var de siste eksemplarene for lengst nedmontert.

 droppe brevom­bæring – «den økende digitaliseringen» av det danske samfunnet – kan også høres her i Norge. Siden tusenårsskiftet har antallet fysiske brev falt med mer enn 80 prosent, og i dag mottar norske husstander i snitt bare ett brev i uka. Dette var noe av bakgrunnen for at et utvalg i fjor foreslo å droppe postkasselevering og i stedet la publikum hente brevene sine på «betjente postpunkt», for eksempel i dagligvarebutikker. Forslaget ble heldigvis avvist av regjeringen, men samferdselsminister Jon-Ivar Nygårds skisse til kompromiss – brevombæring én dag i uka – er heller ikke noe å juble over. En reduksjon av tilbudet vil spesielt ramme 600.000 nordmenn som regnes som «ikke-digitale eller digitalt sårbare». Men straks strømmen går eller mobilnettet kollapser, er vi 

sårbare. Derfor er det en dårlig idé å bygge ned det eneste landsdekkende fysiske distribusjonsnettet vi har.

nettopp i et beredskapsperspektiv. For to år siden brakte Frifagbevegelse en lengre reportasje fra Ukraina, der postbudene går omkring med skuddsikre vester. Det statlige postvesenet bidro med vogntog og tusener av ansatte under evakueringen fra okkuperte områder i 2022. «En av fordelene ved å være offentlig eid er at staten kan bruke deg i krisetider», uttalte postdirektør Igor Smelyansky. «Vi skal yte service til folket, og i force majeure-situasjoner er det viktig.» Ved å legge ned brevombæringen har danskene forspilt denne muligheten. Her hjemme er forslaget til ny postlov ute på høring, og det er ennå tid til å besinne seg.

1500 røde postkasser forsvinner fra danske gater og torg.

Post festum

Buhøvdnatten. Svareleinnatten. Varg­natten. Ørnenatten. Karilinatten.

I Hallingdal er «natt» en fjelltopp, kanskje en avledning av «knatt» eller «nut», det er jeg ikke sikker på. Men jeg husker hvordan den doble betydningen fascinerte meg som barn. Det var morfaren min som lærte meg navnene: På Svareleinnatten sto det ofte et reinsdyr og tygde lav. Buhøvdnatten var rund og skurvete. Ørne­natten lå nesten alltid i skygge. I kveldslyset framsto fjellene fjerne og hemmelighetsfulle, som kulisser i en vagt truende drøm.

Jeg husker situasjonen godt: Morfar og jeg på berget nedenfor hytta, lav sol, et kjølig drag i lufta. Ved siden av meg et saftglass og en liten kurv med kjeks. Over kneet en kravlende maur. Morfaren min på post bak kikkerten, speidende etter dyr og folk. I minnet er det også noen toner som klinger med, en liten melodi – men hvilken? Det fant jeg ut først i høst, 40 år seinere.

en singel fra «Døgnville» (2025) av Liv Andrea Hauge trio, nådde meg gjennom en mildt skurrende radiohøyttaler en sein kveld i oktober. Jeg var på hytta for å gjøre den klar for oppussing – den gamle bua er knapt blitt oppgradert siden morfars tid, men skal omsider få nytt gulv og nytt tak. Idet Hauges første pianoakkorder svevde over eteren, var jeg i ferd med å bla meg gjennom noen gamle brev og papirer i det vi kaller «far­kroken». Et par armlengder unna lå sønnen min og sov, sammenkrølla som en liten husky.

Selvsagt hadde det noe å si at jeg hørte låta akkurat der, akkurat da. Men generelt er det lett å assosiere fra «Døgnville» til norsk natur. Liksom en Grieg eller en Garbarek komponerer Liv Andrea Hauge melodier som i det ene øyeblikket er mjuke og ­kildrende, som klukkinga fra en fjellbekk, men som så i neste øyeblikk slår over i noe mer faretruende. Plutselig er det «natt» i dobbelt forstand – både prikkende mørkt og svimlende bratt.

ikke vært på Buhøvdnatten før, selv om den bare ligger et par kilometer i luftlinje fra hytta. Niåringen og jeg strevde oss opp dit neste dag, i lett høstregn. Da vi nærmet oss toppen, kom tåka drivende som røyk fra et gammelt damp­lokomotiv.

Varden så først ut som en mannsskikkelse. Da vi kom bort til den, oppdaget vi en ny steinmann – den virkelige toppvarden – femti meter lenger nord. Fra dalen under oss hørte vi den klagende brekinga til en sau. Vi bestemte oss for å snu og grille pølsene våre nede i løvtrebeltet i stedet.

Da vi kom tilbake til hytta, gikk vi straks ut på berget, slik at jeg kunne peke ut toppene i det fjerne: Karilinatten. Ørnenatten. Vargnatten. Svarelein­natten. Og Buhøvdnatten, der vi var i dag.

Plutselig er det ‘natt’ i dobbelt forstand

Natt, natt, natt

Husker du hva du snakket om i fjorårets nyttårsselskap? Det miserable skiføret, kanskje, eller hvor lei du var av sirupssnipper, eller hvor mange eksemplarer av Erika Fatlands «Sjøfareren» som var blitt trukket opp av nissens striesekk én uke tidligere.

Men høyst sannsynlig snakket du mest om «Familien Nerdrum» – NRKs ferske dokumentarserie om en kjortelkledd Rembrandt-epigon og hans ikke helt konvensjonelle jobb- og familieliv på et småbruk utenfor Stavern. Rundt 1,1 millioner nordmenn fikk med seg hver av de sju episodene, og praten om serien stilnet ikke før langt utpå vårparten.

ga fulltreffere på kryss og tvers i tidsåndens bingoblokk: Den degget for unge konservative med «tradwife»-lengsler, den serverte klassisk figurasjon og «åndelighet» til en generasjon som har gått trøtt av 

, og mon tro om ikke glimtene fra Nerdrum-familiens grønnsakshage også ga ny næring til den eksos­hostende bymiddelklassens evige drøm om «katt og kaniner».

Samtidig kunne progressive seere vende blikket bort fra Nerdrum selv og i stedet heie fram seriens undertrykte: de servile eller passiv-aggressive hønene – av begge kjønn! – som trippet smånervøst rundt tuppeføreren på tunet i Stavern. Akkurat som med «Team Ingebrigtsen» – en annen populær NRK-dokumentar om en patriark og undersåttene hans – later den offentlige eksponeringen til å ha fått et internt etterspill: Myndin brøyt med familien bare tre måneder etter seriepremieren, mens tvillingsøster Aftur i høst har flyttet til Oslo og klippet Venus-lokkene ned til en bob à la Audrey Hepburns i «Prinsesse på vift».

 sleit med å se underholdningsverdien i «Papis» luner, Öde Nerdrums mislykkede modell­snekkerier eller museumsdirektør Martin Rombergs stadig trangere dressvester: kunstmiljøet. Der i gården tolket man NRK-serien som en stillingtaken i den årelange skyttergravskrigen mellom klassisk orienterte og moderne kunstnere.

Det hjalp nok ikke at statskanalen like etterpå rullet i gang en ny sesong av «Portrettmesterskapet», et tv-konsept på høyst figurative premisser, og at en av årets deltakere, Vebjørn Sand, sannelig også dukket opp som overraskelsesgjest – iført goretex-klær og med en praktisk «reisepalett» i ryggsekken – i naturprogrammet «Monsen og nasjonalparkene». En liten stund der kunne det virke som om 

NRKs sendeflater var dekket med klassiske penselstrøk.

nok ikke at NRKs kulturredaksjon er så konservativt anlagt, snarere at tre–fire nålevende figurative kunstnere rett og slett har veldig godt medietekke. Både Öde Nerdrum og William Heimdal har tidligere gjort lykke i «Farmen Kjendis». Og hva skulle en konseptkunstner ha utrettet inne i teltet til Lars Monsen? Satt sammen en assemblage av gamle potetmos-poser?

Jo da, noe av Nedrum-hypen handler nok om den store nasjonalkonservative vekkelsen som har hjemsøkt vårt land. Men i ei tid hvor kunstig intelligens forsøpler stadig større deler av informasjonsstrømmen, vil nok flere av oss før eller siden bli innhentet av lengselen etter en mer håndverksbasert og «autentisk» kunst. Så får vi bare håpe at denne motbevegelsen kan utfolde seg innenfor estetiske rammer som er noe rausere enn dem som gjaldt i Rembrandts verksted omkring 1660.

benyttet vi anledningen til å minne om den store akademistriden i 1996, da utdanningsminister Gudmund Hernes (Ap) – dels mot de ansattes vilje – opprettet to professorater i figurativ kunst ved Statens Kunstakademi i Oslo.

Serien ga fulltreffere på kryss og tvers i tidsåndens bingoblokk

Nerdrumenes hevn

I en vinduskarm i klasserommet mitt sto det fire store glass. Heldigvis var de godt forseglet, for innholdet var ikke spesielt barnevennlig: vom, nettmage, bladmage, løypemage – nedlagt på formalin. Disse syltede innvollene var forært oss av en besøkende veterinær, og fordi de resten av skoletida vår sto i vindusposten og var så sublimt ulekre, er jeg ganske sikker på at ingen av oss noensinne vil glemme navnet på kuas fire mager.

Læreren vår var i det hele tatt flink til å invitere omverdenen inn i klasserommet. Da vi fikk sjakkdilla, sendte hun bud på to gamle gubber fra den lokale sjakklubben som kunne lære oss kort og lang rokade. Da vi begynte å fatte interesse for filateli, kom en entusiast og viste oss Norges eldste frimerke.

Men det beste var prosjektukene. Under et spesielt omfattende naturfagprosjekt i sjetteklasse fikk vi løpe fritt opp til skogen, som lå et par kilometer unna, og jakte på mygglarver, salamandere og rumpetroll til klassens terrarium. Det var ingen som overvåket oss. En morgen måtte vi rømme klasserommet fordi alle myggene hadde klekket ut samtidig.

 å få oppleve, var en lærer som til fulle benyttet seg av det vi i dag kaller «metodefrihet». Jeg skjønte ikke den gang hvor privilegert jeg var. Vi la jo merke til at de andre klasserommene så annerledes ut: Der inne sto pultene på geledd, og klasseforstanderen tronet bak et stort kateter.

Selv satt vi i små grupper eller i «lyttekrok», om vi da ikke lå på det teppelagte gulvet – på hver vår selvsydde pute – og hørte læreren lese høyt fra «Mio min Mio» eller «Kjempene faller». Jeg må ha tilbrakt minst en firedel av barneskoleårene mine i liggende stilling.

Seinere er jeg blitt fortalt at det pedagogiske opplegget var omstridt. På foreldremøtene ble det etterlyst mer fokus på «basisferdigheter», omtrent som i dagens skoledebatt. Men læreren vår sto på sitt, selv da myggen summet og noen fant det for godt å bruke løypemage-glasset til en kastelek på tvers av klasserommet.

«metodefrihet» knapt nok et ord. I mediearkivet Atekst finner jeg den første forekomsten i 1986, det samme året som jeg begynte på skolen. Fram til årtusenskiftet ble begrepet brukt til sammen fire ganger.

Deretter stiger kurven bratt, og vi kan allerede slå fast at 2025 blir et toppår (193 treff). I det hele tatt later moteordets utbredelse til å følge kurven til «armlengdes avstand», et beslektet prinsipp som hyppig påkalles av kunstnere som frykter at politikere skal trø dem for nære – og av kulturministeren selv, paradoksalt nok, når hun helst vil slippe å mene noe.

 rapporterte NTB at Utdanningsforbundet er sterkt imot et forslag om at skolene skal være «særskilt varsomme» med digitale verktøy på første til fjerde trinn. I den samme høringen er ni av ti positive til reguleringsforslaget. Men lærerorganisasjonene er skeptiske – med henvisning, selvsagt, til «metodefriheten».

Dette er tarvelig bruk av et edelt prinsipp

Flukten fra friheten

Fredag kom nyheten om at Netflix vil kjøpe deler av Warner Bros. for 82,7 milliarder dollar. Hvis fusjonen blir godkjent, betyr det at tek- og strømmeselskapene har fullført sin erobring av «Old Hollywood»: Comcast kjøpte Universal i 2009, Amazon slukte MGM i 2022, og tidligere i høst ble Paramount overtatt av Oracle-arving David Ellison. Sistnevnte la også inn et bud på Warner Bros., men ble altså distansert av Netflix på oppløpssida. Dét er mange amerikanere lettet over – særlig fordi Trump-vennen Ellison gjerne ønsket seg nyhetskanalen CNN på kjøpet. Men kombinasjonen av Netflix og Warner Bros. er skummel på andre måter.

 verdens største strømmetjeneste, med like mange abonnenter som USA har innbyggere. Et oppkjøp av Warner Bros. – som eier konkurrenten HBO Max, tredje størst i verden – kan i sin tur bety kroken på døra for kinobransjen. «For øyeblikket» kan forbrukerne stole på at planlagte Warner Bros-filmer vil bli vist på kino, bedyrer Netflix-visedirektør Ted Sarandos. Men seinest i våres uttalte samme mann at kinodistribusjon er «en utdatert idé». For Netflix er og blir kinoene et irritasjonsmoment; selskapets suksess beror på at folk 

beveger seg ut i det offentlige rom, men blir sittende hjemme i sine egne sofaer, prisgitt tilbudet på Netflix-plattformen.

 på gigafusjonen med velbegrunnet frykt. «Kinoer vil stenge, lokalsamfunn vil lide, jobber vil gå tapt», advarer Michael O'Leary i Cinema United. Writers Guild of America, som representerer mer enn 12.000 manusforfattere, frykter lavere lønninger for filmarbeidere og høyere priser for forbrukerne. Håpet er at amerikanske myndigheter vil ta i bruk antitrust-lovgivningen, slik de gjorde da Penguin Random House ville kjøpe Simon & Schuster i 2022. På den annen side husker mange hvordan David Ellison smisket for Donald Trump – blant annet ved å kansellere «The Late Show with Stephen Colbert» – da Paramount-oppkjøpet skulle godkjennes tidligere i år. I verste fall havner vi i en situasjon der enda et globalt gigakonsern står i politisk gjeld til USAs president. I så måte er det ikke bare film- og kinobransjen som nå er truet, men selve demokratiet.

For Netflix er og blir kinoene et irritasjonsmoment.

Kinoens død

Første gang jeg sto foran Noa Eshkols «Mourning Carpet», ble jeg nesten veltet over ende av et par løpende smågutter. De skrenset borti meg, bråbremset og rygget deretter to–tre skritt bakover, som om de plutselig hadde kommet over et sovende rovdyr.

Jeg rakk å lure på hvem som hadde informert de to små fyrene om høstens store norske kunstdebatt – de snakket fransk til hverandre, hørtes det ut som – før jeg innså at de slett ikke stirret på sørgeteppet: De hadde fått øye på Eshkol-verkets nærmeste nabo, en tv-skjerm som viste Wencke Mühleisens performance «Narcissus» (1979), nærmere bestemt scenen der kunstneren dynker en naken mann i tjære og ruller ham i fjær.

Mora til guttungene nærmet seg nå med lange steg. Hun trakk den yngste til seg og begrenset synsfeltet hans ved å ruske ham i luggen. Snart hadde hun klart å vende guttenes oppmerksomhet mot Iver Jåks’ «Offerstøtte» i stedet. Hadde de blitt stående litt lenger, kunne de ha fått med seg at Mühleisen jukket mot armlenet på en stol, helte rødmaling over det nakne underlivet sitt og ropte etter en tampong – i sannhet et artig ferieminne å ta med seg tilbake til den hjemlige école primaire!

Jo visst, Nasjonalmuseets rom 76 er fortsatt i stand til å aktivere sensurimpulsen i tandre sjeler. Et par meter til venstre for «Narcissus» henger Kjartan Slettemarks «Av rapport fra Vietnam», som ble angrepet hele tre ganger – én gang med øks – da det i 1965 sto utstilt i en glassmonter utenfor Stortinget. Paradokset er at venner og allierte av disse sinte, vriene, ofte kontroversielle kunstverkene – som bedre enn de fleste burde kjenne verdien av kunstens frihet – tidligere i høst samlet seg i dette rommet for å kreve et av de andre verkene fjernet. Hvordan endte vi her?

amper kulturdebatt er Noa Eshkols «Mourning Carpet» et forbløffende lavmælt kunstverk. Førsteinntrykket er ikke all verden – det kan likne dusinvare fra kulturlivets breie 

-segment. Jeg assosierer til den store filleposen mora mi oppbevarte i et skap utenfor soverommet, og som ble brukt dels til å sy dokkeklær, dels til å lage litt for fargerike og småblomstrete lapper på buksene våre når de fikk høl på knærne.

Det neste jeg legger merke til, er at stoffbitene er montert på en brungrønn bakgrunn, muligens et teppe av filt. Seinere skal jeg lese at Eshkol nettopp brukte gamle militærtepper som bakgrunn i de første tekstilarbeidene sine. Hun var egentlig dansekunstner, men kompaniet hennes satte virksomheten på pause da en av danserne ble sendt til fronten under jom kippur-krigen i 1973. Eshkol tråklet sammen de første teppene selv, men etter hvert var hele kompaniet i sving med nål og tråd. Prosjektet oppsto spontant, uten «forklaring eller ideologi», «ut fra et helt personlig behov for å lage noe, noe som ikke involverte intellektuelle beslutninger».

«Mourning Carpet» tilhører den første generasjonen av arbeider fra Eshkols improviserte systue. Det har en undertittel som viser til Ma’alot-massakren i 1974, da palestinske terrorister tok hundrevis av gisler på en skole nord i Israel. Til slutt lå 25 sivile igjen drept, hvorav fem var arabere med israelsk pass.

Man kan tenke seg at pledd à la dem Eshkol lånte til verkene sine, ble brukt til å varme og beskytte befridde gisler i Ma’alot. Men den militære mjukheten er aldri til å stole på: Dagen etter massakren hevnet Israel seg ved å bombe i hjel 27 palestinere i flyktningleirene i Sør-Libanon.

Er det et politisk verk? Jeg vil kalle det humanistisk. Agitatorisk er det i hvert fall ikke. Henvisningen til palestinsk terror etablerer en tynn forbindelse til verket det i sin tid erstattet i rom 76, Berit Soot Kløvigs «Svart september» (1972). Men Eshkols uttrykk er mer dempet, og referansen til faktiske hendelser ligger bare i verkstittelen. Her er krigen, militarismen, maktpolitikken kun et bakteppe – bokstavelig talt. Mens det som fyller bildeflata, er reminisenser av menneskelig liv: stoffrester fra framstillingen av skjorter, forkler, skjørt. Slik trer de sivile lidelsene i forgrunnen.

Her er krigen, militarismen, maktpolitikken kun et bakteppe – bokstavelig talt

180 minutter med Noa Eshkol

Det er ikke bare i Norge de etablerte mediehusene blir utfordret av høyreorienterte influensere. Sveriges motsvar til Ole Asbjørn Ness og Wolfgang Wee er Henrik Jönsson – en 50 år gammel entreprenør som i sin tid tjente seg rik på nettsida Hungrig.se. Siden er han blitt Youtube-stjerne med over 100.000 ukentlige seere.

Suksessen har gitt Jönsson blod på tann, og nå oppskalerer han Youtube-showet «100%» til en egen tv-kanal. Målet er å utfordre rikskringkasteren SVT.

«Vi vil skape kult, seervennlig og relevant innhold som ikke har den der plagsomme SVT-vinklingen», uttaler han til Dagens Nyheter.

100% er verken et «mediehus» eller et «alternativmedium», heter det i markedsføringen. «Det er en motstandsbevegelse, en folkebevegelse og en plattform for å gi rom for alle de perspektivene som de etablerte mediene utelater.»

Henrik Jönssons satsing er ikke smålåten: Takket være midler fra anonyme støttespillere starter han opp med ti ansatte i redaksjonen – og lokaler på en hemmelig adresse «et steinkast fra SVT og SR».

«Vi vil ikke ha hit noen venstremennesker som kaster stein», lyder forklaringen på hemmelighetskremmeriet.

Ifølge Dagens Nyheter har den nye tv-kanalen finansiering nok til å holde det gående i tre år. Målet er å bli sjølberga gjennom en «frivillig public service-avgift» på 1249 svenske kroner.

SVT får ny konkurrent fra høyre

En sommerkveld i 1990 sniker ukjente gjerningsmenn seg inn på asylmottaket i Dals-Ed, et par kilometer fra norskegrensa, og setter igjen flere punkterte gassbeholdere. Gassen sprer seg oppover i etasjene og kunne fort ha blåst taket av hele bygningen. Beboerne blir reddet av et effektivt ventilasjonsanlegg.

«Tenk om gassbomba hadde eksplodert», reflekterer lokalfødte Marcus Koch i et intervju med Aftonbladet året etter. «

Da hadde de faen meg måttet flytte hele mottaket. Det var jo kanskje 20 kubikkmeter gassblandet luft.»

I mellomtida er hærverk og trusler nær sagt blitt en del av hverdagen i den lille bygda: Sjefen ved asylmottaket får bilen sin tilgriset med maling. En asylsøker holder på å kjøre av veien etter at noen har tuklet med bremsene hans. Og den flyktningvennlige lokalavisa finner en dag ei hjemmelaget bombe på dørmatta.

Fingeravtrykk leder politiet til Marcus Koch, som samme høst blir historisk da han velges inn som kommunestyrerepresentant – for Sverigedemokraterna (SD).

«Det var ikke ei bombe», sier Koch i et intervju med SVT. «Det var en pappeske med noen ledninger på, bare.»

 blir viet plass i SVT-dokumentaren «Sverigevänner – ett partis historia», som hadde premiere forrige helg. Første episode – den andre kommer søndag – handler om Sverigedemokraternas røtter i den rasistiske bevegelsen Bevara Sverige Svenskt (BSS), om partistiftelsen i 1988 og om de turbulente årene på 1990-tallet, da partiledelsen ga kriminelle snauskaller og gammelnazister fritt leide.

Regissør Göran Ellungs hypotese er at SDs profil har vært relativt konsistent gjennom de siste 37 åra; det er den svenske 

som har forandret seg. Det later til at dagens SD-ledelse har tolket dette som en kompliment – i hvert fall har mange av dem velvillig stilt opp i dokumentaren. Bare partileder Jimmie Åkesson glimrer med sitt fravær.

 er det langt fra noen sympatisk partitradisjon Ellung trekker opp. Jimmie Åkesson får ofte æren for å ha gjort SD stuereint, men ble selv rekruttert under det partikollega Björn Söder kaller «de tapte årene» tidlig på 1990-tallet. Åkesson ble «tiltalt av deres ideologi» i ei tid da partiet propagerte for dødsstraff, holdt seg med en paragraf mot «homoseksuell livsstil» og krevde at alle som hadde innvandret til Sverige «fra fremmede kulturer» etter 1970, skulle landsforvises.

Årene 1991–1995 var preget av demonstrasjoner og gatekamper med antirasister. Så gikk partiet inn i en mer «ideologisk» periode hvor man knyttet seg til Front National (Frankrike) og Die Repulikaner (Tyskland) – førstnevnte finansierte SDs valgbrosjyre i 1998, og samme år holdt den tidligere Repulikaner-lederen og Waffen SS-soldaten Franz Schönhuber foredrag på et partimøte.

En gammel venn av Åkesson har etterlyst ‘en ny Hitler’

«En gruppe losers»

Noen profetier går faktisk i oppfyllelse. Tidligere i høst snakket Klassekampen med den svenske bokbransjeveteranen Lasse Winkler, som spådde at Spotify ville tilby svenske lydbøker «i slutten av november».

Vi skriver slutten av november – og se: Tirsdag formiddag ble lydboktilbudet lansert. Svenske Premium-abonnenter kan nå lytte gratis til lydbøker i 12 timer i måneden. Skulle de ønske seg mer lyttetid, koster det ekstra.

Ved oppstarten kan Spotify skilte med 300.000 titler, hvorav omkring 25.000 er svenske. Alle Bonnier-forlagene har latt seg innrullere, men også Norstedts og Lind & Co – som eies av den konkurrerende lydboktjenesten Storytel.

, for mange spår at Spotify-satsingen vil få Storytel til å blø fra alle kroppsåpninger. Da lydboknyheten sprakk tirsdag formiddag, stupte Storytel nær 7 prosent på børsen i Stockholm.

Også Bonnier har grunn til å være bekymret – bokkonsernet har satset tungt på sin egen strømmetjeneste Bookbeat. Med tanke på strømmevirksomheten er det «lite svettigt», innrømmer toppsjef Håkan Rudels overfor nyhetsbyrået TT. Men for forlag og forfattere er det positivt – «og historisk har det alltid vært dét vi prioriterer».

spagat Rudels står i. I verste fall går Bookbeat under, men samtidig hadde det vært direkte uhøflig av ham ikke å gratulere bestselgerforfatteren Camilla Läckberg – som gir ut bøkene sine på Bonnier-forlaget Forum – med at hun nå har fått sin egen «This is Camilla Läckberg»-spilleliste i Spotify-universet.

Også Storytel-ledelsen har uttalt seg om Spotifys satsing, men der i gården er visst policyen at man skal skjule all usikkerhet bak stive smil. Kommersiell direktør Claus Wamsler-Nielsen håper at Spotify «skal få lydbokmarkedet til å vokse ytterligere», og trekker fram erfaringene fra Nederland, der Spotify og Storytel har levd harmonisk side om side siste året.

 dessuten at Storytel henvender seg til en annen kundegruppe enn den nye konkurrenten: Storytel er til for «bokelskerne», de virkelige storforbrukerne av lydbøker. Målet er å få flest mulig å til å ete av «spis så mye du vil»-buffeten – det ubegrensede abonnementet til 229 svenske kroner i måneden. Så får bermen bare gå til Spotify, later Wamsler-Nielsen til å mene.

Det han i så fall overser, er at Sverige neppe har nok «bokelskere» til å holde liv i både Storytel, Nextory og Bookbeat. Man skal ikke undervurdere hvor mange som overfører penger til lydboktjenester de knapt bruker. Det er nettopp disse Spotify sikter seg inn mot. Fra å være spesialisert på musikk er Spotify blitt en «allround»-tjeneste som serverer husholdningene litt musikk, litt podkast, litt litteratur, litt film – ja, med den nye satsingen på musikkvideoer har Spotify også begynt å yppe seg med Youtube.

Mange spår at Storytel vil blø fra alle kroppsåpninger

Stoppes ved grensa

Sjette del av Karl Ove Knausgårds «Morgenstjerne»-serie vil ikke utkomme ikke på Norstedts, meldte Dagens Nyheter før helga.

Forfatteren har nemlig valgt å tilby «Jeg var lenge død» til konkurrenten Albert Bonniers Förlag, som får med seg hele Knausgårds backlist på kjøpet.

– Karl Ove Knausgård er en av vår tids mest betydningsfulle forfattere, og verket hans har hatt en enorm innvirkning på samtidslitteraturen. Vi er stolte og glade for at han nå velger Albert Bonniers förlag som sitt svenske hjem, uttaler forlegger Albert Bonnier i en pressemelding.

Klassekampen har bedt Knausgård kommentere overgangen, men fikk ikke svar på henvendelsen innen avisa gikk i trykken i går.

Knausgårds exit er et tungt slag for Norstedts, som har mistet flere stornavn de siste årene: Karolina Ramqvist, Mats Strandberg, Amanda Svensson, Tran Quynh, Agnes Lidbeck og Hanna Nordenhök.

Bortsett fra Svensson har samtlige gått til forlag under Bonnier-paraplyen.

Tidligere i høst intervjuet Klassekampen litteraturkritiker Rasmus Landström i Aftonbladet, som satte forfatterflukten i sammenheng med at Norstedts er blitt kjøpt opp av lydbokkonsernet Storytel.

Landström mener forlaget har endret strategi: Nå lanseres gjerne lydbøkene før papirboka, og opplagene er små

Det fører til at bokhandlene tidvis går tomme for eksemplarer, og at lesere blir tvunget til å velge lydbok.

Knausgård bytter forlag i Sverige

Her forleden døde en av det 20. århundrets fremste nepobabyer. Marlene Dietrichs datter ble 100 år gammel, men rakk aldri å tre helt ut av moras skygge. Selv om Maria Riva hadde en framgangsrik tv-karriere på 1950-tallet, vil hun først og fremst bli husket for den iskalde biografien hun ga ut i 1992, der mora framstilles som en barnaktig narsissist.

Seint i livet fikk Riva en trøstens håndsrekning fra forfatteren Thomas Hüetlin. I boka «Man lebt sein Leben nur einmal», som utkom i fjor høst, møter vi en ung Maria som for én gangs skyld har lagt et verdenshav mellom seg selv og mora. I åpningskapittelet sitter 14-åringen henslengt i passasjersetet på en grå Lancia – med forfatteren Erich Maria Remarque bak rattet.

Sør-Frankrike, seinsommeren 1939. Marlene Dietrich befinner seg på dette tidspunktet i Hollywood, hvor hun noe motvillig skal spille inn sin første westernfilm. I mellomtida har Remarque fått i oppdrag å evakuere seg selv og «barnet», som mora konsekvent kaller henne.

Dietrich har skaffet dem billetter til atlanterhavsdamperen «Queen Mary», med avgang fra Cherbourg i Normandie 30. august. Det er ennå ti dager til, men alt i motbakkene vest for Cannes begynner Lanciaen å hoste faretruende.

41- og 14-åringen har ikke så altfor mye å konversere om. Da duoen fanger opp nyheten om at Hitler–Stalin-pakta er undertegnet, synker stemningen i kupeen enda et hakk. Maria synes de franske bøndene utenfor bilvinduene ser resignerte ut og spør: «Vet de allerede at de kommer til å bli slått?»

«Ja», svarer forfatteren av «Intet nytt fra Vestfronten» lakonisk. «De er gamle nok til å huske forrige krig.»

Så begynner bilmotoren å harke igjen. Og det er ennå 60 mil til Cherbourg.

ble kjent bare to år tidligere. En sommerdag i 1937 satt skuespilleren og pirket i pastaen foran Grand Hotel Excelsior i Venezia med filmregissør Josef von Sternberg ved sin side. Langsomt begynte en galant herremann med sørg­modige øyne, høy panne og sirlig vannkjemmet hår å kretse inn parets bord.

«Herr von Sternberg? Nådige frue? Får jeg presentere meg?»

Om ønskelig, brummet han, «kan jeg naturligvis være en riktig fortryllende lesbe.»

Pasifisten og pumaen

Tre ganger om dagen: Så ofte legger Elon Musk ut mediekritiske kommentarer på plattformen X. Det viser en fersk rapport fra Reportere uten grenser, som har analysert mer enn tusen innlegg på Tesla-sjefens X-konto mellom september 2024 og september 2025. Høyest var aktiviteten like før presidentvalget i fjor, da Musk hadde flyttet inn i ei hytte på Trumps Mar-a-Lago. På én uke postet eller re-postet Musk 58 mediefiendtlige innlegg, hvorav flere anklaget «legacy media» for valginnblanding og spredning av «venstreekstrem propaganda». Samtidig som han med enkle slogans bakvasker redaktørstyrte medier – «AP stands for Associated Propaganda», lyder et typisk Musk-slagord – løfter han fram det han kaller «borgerjournalistikk» fra X-kontoer som «End Wokeness» og «Libs of Tiktok». Begge er ifølge faktasjekktjenesten Newsguard notoriske spredere av falske nyheter.

 har Musk begynt å sirkle inn en ny hovedfiende: Wikipedia. «Slutt å donere til Wokepedia», skrev milliardæren på X før jul i fjor. Noe av det første han gjorde som sjef for Trumps «effektiviseringsmyndighet» Doge, var å si opp tre offentlig ansatte som hadde til oppgave å oppdatere nettleksikonet med korrekt informasjon, blant annet om koronaviruset. For et par uker siden lanserte Musk sitt eget alternativ – Grokipedia, som i sin helhet er generert av språkmodellen Grok. Ikke overraskende er det «nøytrale» leksikonet rørende enig med Musk i mange saker, og artikkelen om ham selv nevner for eksempel ikke vinterens nazihilsen-kontrovers med ett ord.

 tidligere uttalt at han vil skrive om «hele korpuset av menneskelig kunnskap». Det er ingen grunn til å tvile på gjennomføringsevnen hans. Ved å undergrave tilliten til etablerte informasjonskilder – medier, vitenskap, faglitteratur og oppslagsverk – lokker han folk over til plattformer han selv eier og kontrollerer (X, Grok, Grokipedia). «

are the media now», gjentar Musk, men realiteten er at han selv samler politisk makt, økonomisk makt og informasjonsmakt på en måte verden aldri før har sett.

På én uke postet ­eller re-postet Musk 58 mediefiendtlige innlegg.

All makt til X og Grok?

Brasil ønsker å forby all handel med tresorten fernambuk, som brukes til å lage profesjonelle fiolin-, bratsj- og cellobuer. Dette skjærer i ørene til musikere og instrumentmakere over hele verden, rapporterer The Violin Channel.

Ifølge kjennerne er det ingen treslag som har de samme kvalitetene som fernambuk, som sies å «vibrere med» når buen legges mot strengene.

Problemet er at treet er utrydningstruet etter mange års overhogst. Derfor ønsker brasilianske myndigheter å gi treverket ekstra beskyttelse gjennom Cites – konvensjonen om internasjonal handel med truede arter.

Saken skal diskuteres i et Cites-toppmøte seinere i måneden. Hvis de brasilianske representantene får det som de vil, vil fernambuk bli oppgradert fra «kapittel II» til «kapittel I» i konvensjonen, noe som betyr at det i praksis vil bli ulovlig å selge og kjøpe tresorten. Også ferdigproduserte fiolinbuer vil bli rammet av et slikt forbud.

Dette har fått det klassiske musikkmiljøet til å slå alarm. I et internasjonalt opprop ber over 350 musikere, dirigenter og instrumentmakere om at Brasils forslag blir avvist.

Underskriverne poengterer at de også «ser de alvorlige miljømessige utfordringene verdenssamfunnet står overfor», men at «kulturen, i vid forstand, må forbli et sentralt tema – og at disse to prioriteringene ikke står i motsetning til hverandre».

Oppropet er signert av blant andre de franske strykebrødrene Renaud og Gautier Capuçon, nederlandske Janine Jansen og finske Klaus Mäkelä, sjefdirigent for Oslo-Filharmonien.

Frykter å gå tom for fiolinbuer

Synes du det er mange bøker som blir skamrost for tida? I så fall har du helt rett. En kjapp opptelling viser at VGs kritikere har et terningsnitt på 4,6 i sine 60 siste anmeldelser.

Aller blidest er Guri Hjeltnes, som i gjennomsnitt triller terningen til 5,4. Annenhver bok hun leser for avisa, belønnes med en sekser. Karakterinflasjonen etterlater leseren i stuss: Når Hjeltnes en sjelden gang tyr til en firer – er det da å forstå som en slakt?

At VGs anmeldere vegrer seg for å ta i bruk hele karakterskalaen, er ikke noe nytt. Flommen av femmere og seksere ble påpekt av Klassekampen allerede i 2020. Den gang fikk hver sjette bok terningkast tre eller lavere. Fem år seinere er andelen enda lavere. I høst har VG delt ut to treere; enere og toere later til å ha forsvunnet helt ut av kritikerstallens repertoar.

utgangspunktet en okay terningscore – litt under middels, godt over bestått. En firer bør man i hvert fall ikke syte over. Men i et anmelderunivers dominert av henførelse og trampeklapp er den 

 boka en uønsket gjest, ja, den er som en fjert i et riktig pent middagsselskap.

Vi vet omtrent hvordan VG vil forsvare de høye terningkastene: Avisa har begrenset med ressurser til kritikk, derfor prioriterer man å trekke fram de viktigste og beste bøkene. Dessuten er det så vrient å få anmelderiet til å fly på nettet: Ingen gidder å klikke seg inn på omtaler som er reserverte, ambivalente eller forbeholdne. Man ser for seg den moderne nettavisleser som en gammeltestamentlig gud, smågretten og utålmodig: «Fordi du er lunken, og verken kald eller varm, vil jeg spy deg ut av min munn.»

siden ble det varslet at VG ville kutte i bokanmelderiet, fra omtrent seks anmeldelser i uka til én. Så galt gikk det aldri. Kanskje burde vi egentlig holde kjeft og være fornøyd med det vi får servert – at Norges største tabloidavis fortsatt bryr seg om å anmelde litteratur, er vel et gode i seg selv?

Problemet med VGs femmer- og sekserkavalkade er at den gir et fordreid bilde av tilstanden i norsk litteratur. Genistreker er sjeldne. Kalkuner likeså. De fleste bøker som utgis på etablerte forlag, er 

gode, verken mer eller mindre. Man kan legge normalfordelingskurven til grunn: Det skal deles ut ganske få enere og seksere, noen flere toere og femmere – men flest treere og firere.

Man kan også spørre seg: Hvordan kan VG være så sikre på at det faktisk er de «beste» bøkene som velges ut til anmeldelse? Policyen fordrer at noen, enten i kritikerstallen eller i redaksjonen, leser mye og bredt. Man kan mistenke at smaksdommen – eller 

dommen – i noen tilfeller foregriper selve lesingen: Fordi en bok 

er god, blir den satt ut til anmeldelse, og anmelderens oppgave blir å godtgjøre at beslutningen var rett.

 som dreier kulturjournalistikken mot positivitet og begeistring. NRK har skåret ned på kritikken og satser tungt på personlig formulerte «bokbrev». Aftenposten har nylig lyst ut en prosjektstilling som «bokprofil», inspirert av «Vink-jentenes» vidgjetne prøvesmaking av smashburgere og rosinboller rundt om i hovedstaden. Det legges opp til forbrukerveiledning mer enn kritikk i ordets rette forstand; målet er å «skape engasjement rundt boklesing».

VGs kritikere har et terning­snitt på 4,6

Terningkast fire er den nye slakten

Inngangen til 1990-åra var ei tøff tid for Oktober. «Kemneren kom og tok pant i forlagets bil og kopimaskin», mimrer tidligere forlagssjef Geir Berdahl i erindringsboka «40 års nervøsitet». Flere ganger måtte han «ut på byen for å skaffe penger» – med hvilke midler spesifiseres ikke. Når forfattere kom for å kreve forskudd, rømte forlagssjefen ut gjennom ei branndør.

I tillegg hadde Oktober fått et anstrengt forhold til forlagseier AKP, som ikke ugjerne blandet seg inn i interne anliggender. Høsten 1991 så Berdahl bare én løsning: Forlaget måtte selges. Det sto mellom Aschehoug og Gyldendal, de to konkurrentene på Sehesteds plass.

Etter noen hektiske uker ble det klart at William Nygaard og Aschehoug kom til å trekke det lengste strået. Nygaard vant Oktober-folkets tillit ved å garantere forlaget full autonomi. Gyldendal skremte dem ved å snakke om fortjeneste.

mye diskutabelt de siste årene. Forsøket på å panikkslanke forlaget har ikke vært spesielt vellykket. Man har kvittet seg med deleierskapet i Forlagssentralen, trukket seg ut av Bladcentralen og solgt unna flere småforlag. Også Vagant, Samtiden og Thorleif Dahls kulturbibliotek er kastet over bord.

Problemet er at «framtida», representert ved lydboktjenesten Fabel, blør penger. Samtidig taper Aschehoug markedsandeler innen nær sagt alle bokgrupper. Faktisk er nykomlingen Bonnier Norsk Forlag – bygget på restene av Petter Stordalens kortvarige forlagseventyr – allerede større på norsk skjønnlitteratur enn Aschehoug. Dét er en forsmedelse som det skal mer enn en fancy hagefest til for å lindre.

gjort rett, er å holde fingrene unna Oktober. Det ble forlaget rikelig belønnet for i 2001, da Tiden-redaktør Geir Gulliksen – fortvilet over kommersielt påtrykk fra eierforlaget Gyldendal – byttet beite til Oktober og tok med seg en hel skokk kjente forfattere, hvorav flere bestselgere. Igjen ble gyldendølene straffet for sin grådighet.

Mye av grunnlaget for det vellykkede samlivet ligger i aksjonæravtalen Geir Berdahl og hans kumpaner fikk i stand i 1991, som regulerer forholdet mellom majoritetseier Aschehoug (91 prosent) og den ideelle Oktoberstiftelsen (9 prosent). Men når Aschehoug nå skal selges, er ikke denne gamle overenskomsten verdt papiret den er skrevet på. Med en eierandel på over 90 prosent kan hovedaksjonæren ut fra vanlige regler tvangsinnløse mindretallsaksjonærene, om dét skulle være ønskelig.

 forstå at det er lurt å la Oktober beholde sin redaksjonelle uavhengighet. At forlaget fortsatt 

som et idealistisk småforlag, selv om det i realiteten er konserneid, er nøkkelen til Oktobers suksess.

Likevel: Den generelle tendensen i bokbransjen, både nasjonalt og internasjonalt, er konsolidering – at mindre forlag fusjoneres inn i store konglomerater som gjerne eier flere ledd i verdikjeden. Derfor kan ikke Oktober-folket sove for trygt om natta. Det hjelper ikke på saken at forlaget har gått med underskudd de fem siste åra. Stabil omsetning og negativt resultat er en kombinasjon som får moderne bedriftsledere til å tenke på kutt, effektivisering og – nettopp – konsolidering.

Det er ikke lett å navigere ei lita jolle mellom storkapitalens supertankere

Hva nå, Oktober?

Mars kunne vært en jubelmåned for fans av artisten Jade. Den tidligere Little Mix-vokalisten hadde nettopp gjort seg bemerket med en kaotisk, men spektakulær live-framføring av singelen «Angel of my dreams» på Brit Awards – komplett med flere parykk- og klesskifter, nakne mannerumper og et fire–fem meter høyt fall ned i et basseng av hvit skumplast. Like etterpå måtte hun kare seg opp på scenen igjen for å motta prisen for årets «pop act».

Men på nettforumet Popjustice var stemningen laber. Rett før Brit Awards hadde Jades kommende debutalbum lekket på nettet, den neste singel-lanseringen var blitt flyttet til 

prisshowet – en rein amatørfeil, ifølge forumets sakkyndige – og fansen ble i stedet avspist med et nytt merch-utvalg som simpelthen «ikke var 

Da Jades nye musikkvideo omsider ble sluppet, var heller ikke den til trøst og husvalelse. «Litt pinlig», skrev en. «Full av halv-realiserte ideer», skrev en annen. Stakkars Jade, skrev en tredje – «hva er poenget med å være på en ‘major label’ hvis de ikke gjør jobben for deg?»

som har rast i Klassekampen den siste tida, har flere utpekt den såkalte 

til syndebukk: Orienteringen mot kommersielle uttrykk har gjort anmelderiet mer servilt og ha-stemt, delvis fordi mektige fanskarer – fra 

– terroriserer kritikere som våger å vanære popgudene.

– stort sett homofile menn i aldersspennet 30 til 50 år, har jeg inntrykk av – er det lite sånt å spore. Det mest påfallende ved forumdebatten er at den er så uromantisk. Pop forstås som kulturindustri; debattantene nærer ingen illusjoner om at «kvalitet» aleine kan få en artist til å bryte lydmuren. Riktignok blir musikken dissekert, men vel så mye handler debatten om image, coverdesign, singelvalg og PR-kampanjer. Med matematisk kløkt og inngående bransjekjennskap regner man på hvor mange enheter som må «flyttes» for at en singel skal nå toppen av de britiske hitlistene.

ligger solidariteten hos artisten; skurken er de store plateselskapene. Det er 

som er råttent, som knuser talenter og kveler alle anslag til originalitet. Vi gjenkjenner plottet fra rockekritikkens kanon, men også fra fotballverdenens mange supporterfora: I strid med myten om fotballfans som en «blind masse» som ukritisk følger klubben i tykt og tynt, er de mest hardbarkede tilhengerne forbausende opptatt av eierskap og klubbøkonomi. Vis meg den revisoren som finkjemmer et årsregnskap med like stor flid som en gjeng fotballfans som leter etter penger til en ny venstreback!

er som skapt for denne typen fankultur. Hun lager en slags metapop som kontinuerlig kommenterer hennes egen posisjon i det kulturindustrielle komplekset. På debutsingelen «Angel of my dreams», som interpolerer Sandie Shaws gamle Eurovision-hit «Puppet on a string», synger hun om sitt bittersøte forhold til bransjen – og peker nese til eksmanager Simon Cowell med linja «sellin’ my soul to a psycho» (Cowells gamle plateselskap het Syco Records). I musikkvideoen figurerer han som «M», en Botox-svulmende ruslebiff med gigantiske never og urovekkende høyt konsum av unge, kvinnelige popvokalister.

Horace Engdahl hevdet for snart 20 år siden at høykulturen var blitt en ny subkultur. Det samme kan vel sies om popen – i hvert fall pop i dette segmentet. Den gjør ikke krav på allmenngyldighet, den er ikke avhengig av mainstreamsuksess. Den dyrkes, diskuteres og kritiseres med en nisjementalitet, av fans som oppfatter seg selv som en truet rase.

 er dette miljøet likevel ikke. Da musikknettstedet Pitchfork denne uka belønnet Jades debutalbum med karakteren 7,5, var det som om hele Popjustice-forumet pustet ut. Stemningen var lett, lettet, som om fansen der inne hadde utrettet noe stort sammen. På en måte stemte det også. De nesten 700 sidene med foruminnlegg hadde vært en emosjonell berg-og-dal-bane: Det var begeistring der, og skuffelse, og bitter ironi, og en liten tanke hysteri – men aldri, ikke på noe tidspunkt, hadde det vært ukritisk.

Fansen oppfatter seg selv som en truet rase

Kritisk masse

Erika Bjerström hadde jobbet i SVT i 27 år da hun leverte oppsigelsen sin i fjor sommer. Hun hadde fått nok. Rolla som rikskringkasterens globale klimakorrespondent hadde gjort henne til en yndet prygelknabe for den svenske høyresida: I innboksen fikk hun nesten daglig påminnelser om at hun var SVTs «klimahore». Bjerström mottok drapstrusler, ble angrepet på T-banen og måtte utstyre seg med overfallsalarm. Etter hvert merket hun at hun heller ikke hadde sjefenes støtte, forteller hun i boka «Demokratin dör i hettan». Sakene hennes ble satt på vent, og det gikk ut befaling om at ordet «klima» burde unngås i overskrifter – det kunne skremme bort leserne. I stedet var det Bjerström som trakk seg unna. Etter at hun forlot SVT, ble hun diagnostisert med posttraumatisk stresslidelse.

 feighet», sier Sigrid Bonde Tusvik i dagens avis. NRK-profilen er oppgitt – som så mange andre – over at rikskringkasteren ikke vil boikotte Eurovision i protest mot Israels deltakelse. Det er ikke så vanskelig å skjønne hvor feigheten kommer fra: I en rapport fra Reportere uten grenser (RSF) svarer over halvparten av de europeiske respondentene at deres allmennkringkastere blir utsatt for politisk og økonomisk press. Det kan arte seg som hets mot enkeltjournalister, som i Bjerströms tilfelle, eller det kan ramme institusjonene gjennom støttekutt eller innblanding i redaksjonelle avgjørelser. Sveriges blå regjering legger opp til kraftig slanking av SVT det neste tiåret. Her hjemme har Frp gått inn for salg av NRK.

 situasjonen velger å ligge lavt for å unngå å «tirre løven», er kanskje forståelig. Det er likevel en forfeilet strategi. Dagens forsiktighetslinje gjør at NRK gradvis innskrenker sitt eget handlingsrom. I praksis er linja heller ikke «nøytral», ettersom den innebærer å avgi konsesjoner til innbilte og reelle kritikere utenfor mediehuset. Eksempelet fra Sverige viser hvor galt det kan gå: Ikke bare ble en djerv reporter kastet under bussen av sine egne ledere; i dag har SVT null journalister som er ansatt for å dekke klimakrisa. Forsøket på å verne om kanalens redaksjonelle frihet endte med at man undergravde den – til klimaskeptikernes udelte glede.

Feilslått «nøytralitet»

Selv når han er på sitt svakeste, går Dag Solstad sine norske forfatterkolleger en høy gang. Jeg var ikke voldsomt imponert over «Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen» (2019), men selv i den boka finnes det passasjer som har festet seg som vakre, funklende stjernebilder på min private leserhimmel.

Min favoritt er Bjørn Hansens vandring gjennom Grønlands «varme elektriske mørke» litt over midtveis i romanen: Oslo-bydelens «metropolpreg» blir mye tydeligere om kvelden, hevdes det der – «lydene blir sterkere, silhuettene skarpere, og det er som om alt og alle lytter etter det som kan skje … slik at ethvert rop i mørket, eller et ukjent ansikt i skjæret fra en opplyst gatelykt, blir et tegn på en tapt virkelighet».

Det utopiske, et sentralt tema hos Solstad, er her ikke knyttet til en bevegelse eller et politisk prosjekt – det lever videre som en kollektiv eller innbilt-kollektiv forventning om at noe ubestemmelig, men fantastisk, skal skje. Denne augustkvelden inkluderer den også Bjørn Hansen – denne ensomme, forgremmede mannen som ellers er fratatt alt håp.

av – i «Endelig! Lykken. Og mitt forsøk, i 2022, på å utholde smerten ved tidens herjinger». Ord som «fortrengt», «slumrende» og «slør» forekommer hyppig på bokas første sider, og i fortsettelsen er romanlandskapet nettopp innhyllet i en glemselens tåke. Selv om stoffet for så vidt er oppsiktsvekkende – Solstad skriver om mobbing, familiekonflikter og en psykisk ustabil mor – blir disse hendelsene aldri utpenslet med pregnante detaljer. Straks vi synes å nærme oss et eksistensielt kjerneminne, kommer skodda drivende.

 unntak, og igjen er det knyttet til fenomenet håp. Solstad vender tilbake til en episode vi husker fra «16.07.41», der den unge gutten sitter «ved sin fars føtter» mens opphavet forsøker å konstruere en evighetsmaskin. Fordi vi denne gang vet 

mer om problemene i Solstad-familien, er gjensynet smertelig. Men forfatteren reiser en advarende pekefinger: Vel å merke er barnets virkelighet «bundet til det som har vært», men samtidig eksisterer det «innenfor en annen virkelighet: den med framtid i»: «Den andre virkelighet, den som består i å innse sitt eget hemmelige håp om å vokse, bli voksen … Slik var jeg 

Dette kursiverte «også» er, i hvert fall for denne leseren, mye av beholdningen i romanen. Jeg tolker det som en eksistensialistisk innsikt: Vi trenger ikke felle for mange tårer for den 11-årige Solstad, selv om faren hans var døende og mora en tyrann. Hvis vi reduserer den unge gutten til et offer, overser vi en avgjørende faktor: håpet. Med Sartre kan vi si at Solstads 

i 1952–53 nok var begredelig, men at det nettopp er denne som gir ham et 

i en verden som yter motstand, ved å beseire denne motstand».

Solstads frigjøringsprosjekt – å skrive romaner som «lukter av litteratur» – at man kan lure på hvorfor han seint i livet tok sjansen på å rote det til med selvbiografiske bekjennelser. Psykoanalytikernes svar vil være at fortrengning aldri kan være «vellykket»; det fortrengte vil før eller siden hjemsøke oss, uansett. Et annet svar finner vi hos et av Solstads litterære forbilder, Thomas Mann, som brukte dagbøkene sine til å ventilere sitt homoseksuelle begjær. I en nedtegnelse fra 1950 spør han seg selv: «Hvorfor skriver jeg alt dette? Bare for å ødelegge det før jeg dør? Eller ønsker jeg at verden skal kjenne meg?»

 ikke av våre egne, stutte liv. Det kan strekke seg forbi de levendes verden, inn i evigheten.

Slik er det også for Solstad, som mot slutten av «Endelig! Lykken» slår fast at han vil overlate manuskriptet til kona si, Therese Bjørneboe, slik at hun avgjøre om det skal utgis etter at han er død.

Bendik Wold

Artikler

Trumps dumhet får alle argumenter til å smelte som saftis under gloheit Florida-sol

Post festum

Akkorder fra fjella i syningom.

Nerdrumenes hevn

Lærerne motsetter seg skjermfri skole ved å vise til «metodefriheten». Men er det noen som benytter seg av den?

Kinoens død

I sentrum av kulturstormen er det ganske stille. På veggen henger et teppe som hvisker en tidløs historie om siviles lidelse.

SVT får ny konkurrent fra høyre

En ny SVT-dokumentar viser at rundvasken i Sverigedemokraterna knapt kan bli grundig nok.

Jerntoll får vi. Men vi slipper nok å se norske lydbøker på Spotify.

Nordmannen føyer seg inn i rekka av forfattere som har forlatt Norstedts.

Pasifisten og pumaen

All makt til X og Grok?

Strykeorkestre verden over slår alarm.

Så mye jubel på så liten flate.

Hva nå, Oktober?

Er det nå så sikkert at «poptimistene» er musikkritikkens verste fiende?

Feilslått «nøytralitet»

I sin siste bok ofrer Dag Solstad litteraturen for livet.

Truer med å frata reporter visumet

Lesedebatt, sier du? For 250 år siden holdt ei ny ABC-bok på å utløse borgerkrig i Sør-Tyskland.

1–0 til Putin

Gjennom angrepet på Iran har Trump brutt ikke bare folkeretten, men også forsikringene han ga sine egne velgere i fjor høst.

Ravioli, ravioli!

«Thomas Mann stjal både setninger og ideer fra sine norske favorittforfattere»

NRK er havnet i selvforskyldt tidsnød

«Er løpebølgen den nye punken?» Uæh.

Trumps dumhet får alle argumenter til å smelte som saftis under gloheit Florida-sol

Post festum

Akkorder fra fjella i syningom.

Nerdru­menes hevn

Lærerne motsetter seg skjermfri skole ved å vise til «metode­fri­he­ten». Men er det noen som benytter seg av den?

Kinoens død

I sentrum av kultur­stormen er det ganske stille. På veggen henger et teppe som hvisker en tidløs historie om siviles lidelse.

SVT får ny konkurrent fra høyre

En ny SVT-dokumentar viser at rundvasken i Sveri­ge­de­mo­kra­terna knapt kan bli grundig nok.

Jerntoll får vi. Men vi slipper nok å se norske lydbøker på Spotify.

Nordmannen føyer seg inn i rekka av forfattere som har forlatt Norstedts.

Pasifisten og pumaen

All makt til X og Grok?

Stryke­or­kestre verden over slår alarm.

Så mye jubel på så liten flate.

Hva nå, Oktober?

Er det nå så sikkert at «popti­mis­tene» er musikkri­tikkens verste fiende?

Feilslått «nøytra­litet»

I sin siste bok ofrer Dag Solstad litte­ra­turen for livet.

Truer med å frata reporter visumet

Lesedebatt, sier du? For 250 år siden holdt ei ny ABC-bok på å utløse borgerkrig i Sør-Tyskland.

1–0 til Putin

Gjennom angrepet på Iran har Trump brutt ikke bare folke­ret­ten, men også forsik­rin­gene han ga sine egne velgere i fjor høst.

Ravioli, ravioli!

«Thomas Mann stjal både setninger og ideer fra sine norske favo­ritt­for­fat­tere»

NRK er havnet i selv­for­skyldt tidsnød

«Er løpebølgen den nye punken?» Uæh.

Nerdrumenes hevn

Lærerne motsetter seg skjermfri skole ved å vise til «metodefriheten». Men er det noen som benytter seg av den?

I sentrum av kulturstormen er det ganske stille. På veggen henger et teppe som hvisker en tidløs historie om siviles lidelse.

En ny SVT-dokumentar viser at rundvasken i Sverigedemokraterna knapt kan bli grundig nok.

Strykeorkestre verden over slår alarm.

Er det nå så sikkert at «poptimistene» er musikkritikkens verste fiende?

Feilslått «nøytralitet»

I sin siste bok ofrer Dag Solstad litteraturen for livet.

Gjennom angrepet på Iran har Trump brutt ikke bare folkeretten, men også forsikringene han ga sine egne velgere i fjor høst.

«Thomas Mann stjal både setninger og ideer fra sine norske favorittforfattere»

NRK er havnet i selvforskyldt tidsnød