Leder

Forlagseierne

Jens R. Nilssens karikatur er blitt en klassiker. Forlagsdirektør Harald Grieg stavrer framover med dampende panne og flosshatten på snei. Svetteperlene skyldes at han har «de fire store» – Bjørnson, Ibsen, Kielland og Lie – under armene. For den nette sum av 2,2 millioner kroner, hvorav 200.000 kom fra nobelprispengene til Knut Hamsun, hadde Grieg og hans allierte overtatt danske Gyldendals forfatterrettigheter, lagre og lokaler i Kristiania. Dermed var «hjemkjøpet» et faktum. «Idag blev Gyldendal norsk», slo journalist Nordahl Grieg fast i aftenutgaven av Tidens Tegn 31. januar 1924. «Det betyr en nytaarsgave av rang til det norske folk.»

«Hjemkjøpet­ var en nytaars­gave av rang til det norske folk.»

Etter at det danske unionsmerket var blitt «utslettet» fra «Norges litterære flagg», som Dagbladet formulerte det, forble landets forlagsvesen helnorsk i 60 år. Danskene våget seg ikke nordover igjen før i 1984, da Egmont kjøpte N.W. Damm & Søn. Tre år seinere overtok svenske Bonnier aksje­majoriteten i et krise­rammet Cappelen. I dag står Egmont igjen som eneeier i det fusjonerte Cappelen Damm, mens Bonnier har sikret seg restene av Petter Stordalens forlagseventyr og danske JP/Politiken nylig overtok livsverket til Erling Kagge. Det gir «utlendingene» en markedsandel på 43,5 prosent – nesten like mye som Aschehoug og Gyldendal til sammen. Statistikken omfatter riktignok ikke Vigmostad & Bjørke, et storforlag – dessuten helnorsk – som ikke rapporterer tall til Forleggerforeningen.

Trenger vi et nytt «hjemkjøp»? Så langt er det ikke gått. Men litteratursosiolog Trond Andreassen var inne på noe vesentlig da han i Klassekampen fredag spurte om «utenlandske eiere [har] den samme kulturpolitiske bevisstheten overfor litteraturen». Det er en kjent sak at Bonnier jobbet for å demontere det norske fastprissystemet mens de styrte Cappelen på 1990- og 00-tallet. ­I dag ser vi at samme Bonnier har begynt å oversette bøker ved hjelp av KI-­verktøy. Slike kortsynte, profittdrevne grep kan fort bringe hele det litterære økosystemet i ubalanse. Norges rause litteratur­politikk hviler på at forlagene gir noe tilbake – både til norske kulturarbeidere og til det norske språket.

Leder

God stemning

Landets største arbeidstakerorganisasjon, Fagforbundet – selve grunnstammen i den norske velferdsstaten – har landsmøte i disse dager. Den nye lederen, Helene Harsvik Skeibrok, som overtar for Mette Nord, som har ledet forbundet siden 2013, la i et intervju med Klassekampen denne uka vekt på at fagbevegelsen skal ha kontakt med alle på rødgrønn side: «Vi snakker ikke bare med ett parti. Vi har samtaler med alle partier, spesielt de fem på venstresida.» Fagforbundet kvitterte ut forbrødringsstrategien med å invitere Tonje Brenna (Ap), Trygve Slagsvold Vedum (Sp), Marie Sneve Martinussen (R), Kirsti Bergstø (SV) og Arild Hermstad (MDG) til en lengre samtale på landsmøtet i går. Det ble en svært så jovial seanse. Partiene var skjønt enige om at kommuneøkonomien måtte styrkes i statsbudsjettet for å sikre tjenestetilbud til innbyggerne over hele landet. Budskapet fra Vedum, Brenna og Martinussen – kanskje noe mer forbeholdent fra Bergstø og Hermstad – var at partiene i budsjettforhandlingene måtte konsentrere seg om det de sto sammen om.

Maga­fi­se­ring?

Kommunikasjonsrådgiver Sigurd Grytten, tidligere Ap-politiker og leder i Europabevegelsen, skriver i et innlegg på Altinget at Senterpartiet er «et klassisk høyrepopulistisk parti» – et parti som likner mest på Maga-bevegelsen av alle partier i Norge. Han frykter en gradvis overgang til autokrati hvis partiet får gjennomslag. Det sentrale illiberale premisset som Sp fremmer, er ifølge Grytten inndelingen i et oss og et dem. Han medgir at Sp ikke utpeker innvandrere som fienden, men partiet er desto farligere fordi «Oslo-eliten» og «Brussel-eliten» inngår i «fiendebildet». Dette er en overspent analyse, uten forståelse for arbeiderbevegelsens historie. Da arbeiderbevegelsen vokste fram, mobiliserte den breie grupper i det norske samfunnet i en felles kamp mot makthaverne, den politiske eliten og «ekspertene», som Tranmæl og Gerhardsen mente fremmet interessene til de privilegerte. Konstitueringen av et oss og et dem var et uttrykk for en samfunnsklasses konstituering som et subjekt i striden mot overklassen for større frihet og sosialt framskritt. Det er selvfølgelig tåpelig når Geir Pollestad lager karikaturer basert på hvor folk bor – av Oslo-folk som livsfjerne, kaffelattedrikkede hipstere.

Den røde fare

At USAs president Donald Trump vinner fram med sine mafialiknende metoder, begynner de fleste å innse. Han får gjennom avtale etter avtale ved hjelp av trusler om skyhøye tollsatser og militær makt. Det som er mindre belyst, er hvor ideologisk Trump-bevegelsens internasjonale prosjekt er. Fienden er venstresida, ofte beskrevet som marxister eller kommunister. En av hovedorganisatorene bak Maga-bevegelsens store samlingskonferanse, CPAC, sier det slik: «Kampen er klar nok: Vi kjemper mot kommunisme, globalisme og wokeisme.» Dette er også bakteppet for Trump-USAs innblanding i andre lands politikk. Målet er å styrke Magas meningsfeller og svekke venstresida, og Trump bruker den amerikanske statens penger og apparat til det formålet. Mest tydelig er politikken i Latin-Amerika.