Jens R. Nilssens karikatur er blitt en klassiker. Forlagsdirektør Harald Grieg stavrer framover med dampende panne og flosshatten på snei. Svetteperlene skyldes at han har «de fire store» – Bjørnson, Ibsen, Kielland og Lie – under armene. For den nette sum av 2,2 millioner kroner, hvorav 200.000 kom fra nobelprispengene til Knut Hamsun, hadde Grieg og hans allierte overtatt danske Gyldendals forfatterrettigheter, lagre og lokaler i Kristiania. Dermed var «hjemkjøpet» et faktum. «Idag blev Gyldendal norsk», slo journalist Nordahl Grieg fast i aftenutgaven av Tidens Tegn 31. januar 1924. «Det betyr en nytaarsgave av rang til det norske folk.»
«Hjemkjøpet var en nytaarsgave av rang til det norske folk.»
Etter at det danske unionsmerket var blitt «utslettet» fra «Norges litterære flagg», som Dagbladet formulerte det, forble landets forlagsvesen helnorsk i 60 år. Danskene våget seg ikke nordover igjen før i 1984, da Egmont kjøpte N.W. Damm & Søn. Tre år seinere overtok svenske Bonnier aksjemajoriteten i et kriserammet Cappelen. I dag står Egmont igjen som eneeier i det fusjonerte Cappelen Damm, mens Bonnier har sikret seg restene av Petter Stordalens forlagseventyr og danske JP/Politiken nylig overtok livsverket til Erling Kagge. Det gir «utlendingene» en markedsandel på 43,5 prosent – nesten like mye som Aschehoug og Gyldendal til sammen. Statistikken omfatter riktignok ikke Vigmostad & Bjørke, et storforlag – dessuten helnorsk – som ikke rapporterer tall til Forleggerforeningen.
Trenger vi et nytt «hjemkjøp»? Så langt er det ikke gått. Men litteratursosiolog Trond Andreassen var inne på noe vesentlig da han i Klassekampen fredag spurte om «utenlandske eiere [har] den samme kulturpolitiske bevisstheten overfor litteraturen». Det er en kjent sak at Bonnier jobbet for å demontere det norske fastprissystemet mens de styrte Cappelen på 1990- og 00-tallet. I dag ser vi at samme Bonnier har begynt å oversette bøker ved hjelp av KI-verktøy. Slike kortsynte, profittdrevne grep kan fort bringe hele det litterære økosystemet i ubalanse. Norges rause litteraturpolitikk hviler på at forlagene gir noe tilbake – både til norske kulturarbeidere og til det norske språket.