Leder

Forlagseierne

Bendik Wold

Jens R. Nilssens karikatur er blitt en klassiker. Forlagsdirektør Harald Grieg stavrer framover med dampende panne og flosshatten på snei. Svetteperlene skyldes at han har «de fire store» – Bjørnson, Ibsen, Kielland og Lie – under armene. For den nette sum av 2,2 millioner kroner, hvorav 200.000 kom fra nobelprispengene til Knut Hamsun, hadde Grieg og hans allierte overtatt danske Gyldendals forfatterrettigheter, lagre og lokaler i Kristiania. Dermed var «hjemkjøpet» et faktum. «Idag blev Gyldendal norsk», slo journalist Nordahl Grieg fast i aftenutgaven av Tidens Tegn 31. januar 1924. «Det betyr en nytaarsgave av rang til det norske folk.»

«Hjemkjøpet­ var en nytaars­gave av rang til det norske folk.»

Etter at det danske unionsmerket var blitt «utslettet» fra «Norges litterære flagg», som Dagbladet formulerte det, forble landets forlagsvesen helnorsk i 60 år. Danskene våget seg ikke nordover igjen før i 1984, da Egmont kjøpte N.W. Damm & Søn. Tre år seinere overtok svenske Bonnier aksje­majoriteten i et krise­rammet Cappelen. I dag står Egmont igjen som eneeier i det fusjonerte Cappelen Damm, mens Bonnier har sikret seg restene av Petter Stordalens forlagseventyr og danske JP/Politiken nylig overtok livsverket til Erling Kagge. Det gir «utlendingene» en markedsandel på 43,5 prosent – nesten like mye som Aschehoug og Gyldendal til sammen. Statistikken omfatter riktignok ikke Vigmostad & Bjørke, et storforlag – dessuten helnorsk – som ikke rapporterer tall til Forleggerforeningen.

Trenger vi et nytt «hjemkjøp»? Så langt er det ikke gått. Men litteratursosiolog Trond Andreassen var inne på noe vesentlig da han i Klassekampen fredag spurte om «utenlandske eiere [har] den samme kulturpolitiske bevisstheten overfor litteraturen». Det er en kjent sak at Bonnier jobbet for å demontere det norske fastprissystemet mens de styrte Cappelen på 1990- og 00-tallet. ­I dag ser vi at samme Bonnier har begynt å oversette bøker ved hjelp av KI-­verktøy. Slike kortsynte, profittdrevne grep kan fort bringe hele det litterære økosystemet i ubalanse. Norges rause litteratur­politikk hviler på at forlagene gir noe tilbake – både til norske kulturarbeidere og til det norske språket.

Leder

Flertall for skattekutt

Formuesskatt var blant de aller viktigste sakene i fjorårets stortingsvalgkamp. Borgerlige aksjonsgrupper og podkastere hamret løs på skatten. Inntrykket som ble skapt, var at landets rikeste ble ribbet til skinnet av en skattekåt regjering. Etter hvert krakelerte dette bildet. Noen av de gråtkvalte historiene om skatteflådde bedriftseiere som ikke hadde råd til å betale skatten, viste seg ikke å holde stikk. Skatten er heller ingen alvorlig hemsko for norsk verdiskaping.

Bjørgulv Braanen

Følgefeil

Den store pensjonsreformen som ble påbegynt i 2005, hadde to hovedmål: Den skulle få flere til å stå lenger i jobb, og den skulle redusere statens utgifter til folketrygda, sammenliknet med det gamle systemet. Metoden var å innføre et system med mye sterkere sammenheng mellom hva man har tjent i løpet av yrkeslivet, og hva man får i pensjon, og å innføre kraftig avkorting for de som går av tidlig. Problemet er at begge mekanismene rammer skeivt. I mai kom Pensjonspolitisk arbeidsgruppe, sammensatt av staten og partene i arbeidslivet, med sin årlige rapport. De viser at pensjonsreformen i 2025 hadde medført samla innsparinger på 18,5 milliarder kroner. Staten har fått lavere utgifter, og pensjonistene har fått mindre. De som særlig får mindre, er de som har tjent minst og gått av tidlig.

Pål Hellesnes

Løser ikke problemet

Fredag presenterte statsminister Jonas Gahr Støre regjeringens plan for raskere utbygging av vindkraft og kraftlinjer i Norge. Utredninger har vist at det tar inntil 14 år å planlegge, behandle og bygge store kraftledninger, og målet er å halvere tida det tar å bygge ut kraftnettet. Hovedgrepet er å fjerne flere av de tallrike utredningskravene og byråkratiske flaskehalsene som gjør at utbygging tar så lang tid. Miljøutredninger skal forenkles, statsforvalteren mister innsigelsesretten i vindkraftsaker, og NVE får maks to år på seg til å behandle søknader. Regjeringen vil også at kraft skal trumfe naturhensyn oftere. Nye ledninger skal som hovedregel bygges som luftspenn, ikke under jord eller vann, og miljømyndighetene blir pålagt å prioritere energi høyere enn før. Lite i norsk politikk vekker sterkere følelser enn vindkraft.

Lars Vegstein