Leder

Evig krig

«Krig erklæres ikke lenger,/ bare fortsetter. Det uhørte/ er blitt dagligdags», skrev Ingeborg Bachmann i 1953. Ja, tida da statsledere leste opp sine krigserklæringer fra balkonger og hesterygger, er definitivt forbi. I våre dager er alle kriger «preventive», og de går helst under navnet «operasjoner». I talen Donald Trump holdt etter USAs angrep på Iran natt til søndag, klarte han helt å unngå betegnelsen «krig»: I stedet snakket presidenten om et «massivt presisjonsangrep» som hadde «utslettet» Irans atomanlegg. Oppskriftsmessig takket Trump sine fotsoldater for innsatsen, men tilføyde – som i en barnlig aftenbønn – en spesiell takk til selve Skaperen: «Vi elsker deg, Gud.»

«I våre dager er alle kriger preventive.»

Gjennom angrepet på Iran har Trump brutt ikke bare folkeretten, men også forsikringene han ga sine egne velgere i fjor høst, da han lovte å kaste krigshisserne ut av Det hvite hus. Mannen som ønsker å bli husket som en «fredsskaper og brubygger», er selv blitt en krigshauk. Som Graeme Wood påpeker i The Atlantic, får Trump alle sine forgjengere – George W. Bush inkludert – til å framstå som reine fredsduer: Ingen tidligere president har våget å angripe iransk territorium, selv ikke som respons på drap på amerikanere. Nå kastes USA inn i en ny Midtøsten-krig på tynt grunnlag og med potensielt enorme omkostninger. Læringsutbyttet fra Afghanistan, Irak og Libya er lik null: Man begynner med bombing fra lufta, men snart vil amerikanerne innse at «presisjonsangrepene» langt fra er kliniske nok til å stoppe Irans atomprogram. Da er bakkestyrker neste skritt.

Ett perspektiv på helgas hendelser er at Benjamin Netanyahu tvinner Trump om lillefingeren. Et annet, om mulig enda dystrere perspektiv er at Trump følger sin egen agenda: Han vil bruke krigen mot Iran til å føre USA et skritt nærmere diktaturet. «Presidenten bestilte en militærparade til bursdagen sin. Forestill deg hva han vil gjøre når han erklærer militær suksess i Iran», skriver Robert Kagan i The Atlantic. Kagan frykter en permanent unntakstilstand der ytringsfriheten kveles, fredsaktivister fengsles og militæret blir brukt som Trumps private armé. Det er en relevant advarsel i en verden der det uhørte for lengst er blitt dagligdags.

Leder

Tollkrigen II

I går startet Tollkrigen II. Over 80 land er truffet av USAs nye toll på minst 10 prosent. Etter at USAs høyeste domstol slo fast at Trumps tollavgifter fra den såkalte «frigjøringsdagen» i 2025 var ulovlige, innførte Washington et globalt midlertidig tollregime. I mellomtida fant Trumps jurister en klausul fra 1974 som gir adgang til straffetoll mot land med «urimelig eller diskriminerende handelspraksis». EU og Norge straffes nå med henholdsvis 10 og 12,5 prosent toll fordi de angivelig ikke har et effektivt forbud mot import av varer produsert med tvangsarbeid. Brasil rammes av 25 prosent toll, blant annet med henvisning til avskoging.

Pengemakt

Jens Stoltenbergs skattekommisjon åpner for å kutte i formuesskatten med inntil 20 milliarder kroner. Et slikt kutt vil være smertefritt, ifølge DN. «Formuesskatten er verken avgjørende for små forskjeller eller finansiering av velferdsstaten», skriver avisa på lederplass. Mon det. Jo da, formuesskatt er ikke den eneste skatten vi har for å beskatte landets rikeste, men at den er sentral i å minske økonomisk ulikhet og motvirke maktkonsentrasjon er det ikke tvil om. I juni advarte den franske stjerneøkonomen Thomas Piketty mot at Norge kutter i formuesskatten, og kalte det «et historisk feilgrep».

Fra Troja til Gaza

Christopher Nolans nye film om Odyssevs gir den greske helten noe Homer aldri gjorde: anger over den trojanske hesten og lidelsene den påførte Trojas sivile. Hos Homer er Odyssevs ikke hjemsøkt av skyld over bedraget som felte Troja – hesten var ikke en gave, men et skjult våpen. Tvert imot er hesten krona på verket, beviset på Odyssevs’ klokskap og oppfinnsomhet. Men eposet insisterer på noe annet: Den som trosser gudenes lover, bringer til slutt ødeleggelse over seg selv. Ingen konge, ingen helt og ingen makt står over loven. Også i Nolans film hviler det en uro over en verden på randen av sammenbrudd.