Leder

Evig krig

Bendik Wold

«Krig erklæres ikke lenger,/ bare fortsetter. Det uhørte/ er blitt dagligdags», skrev Ingeborg Bachmann i 1953. Ja, tida da statsledere leste opp sine krigserklæringer fra balkonger og hesterygger, er definitivt forbi. I våre dager er alle kriger «preventive», og de går helst under navnet «operasjoner». I talen Donald Trump holdt etter USAs angrep på Iran natt til søndag, klarte han helt å unngå betegnelsen «krig»: I stedet snakket presidenten om et «massivt presisjonsangrep» som hadde «utslettet» Irans atomanlegg. Oppskriftsmessig takket Trump sine fotsoldater for innsatsen, men tilføyde – som i en barnlig aftenbønn – en spesiell takk til selve Skaperen: «Vi elsker deg, Gud.»

«I våre dager er alle kriger preventive.»

Gjennom angrepet på Iran har Trump brutt ikke bare folkeretten, men også forsikringene han ga sine egne velgere i fjor høst, da han lovte å kaste krigshisserne ut av Det hvite hus. Mannen som ønsker å bli husket som en «fredsskaper og brubygger», er selv blitt en krigshauk. Som Graeme Wood påpeker i The Atlantic, får Trump alle sine forgjengere – George W. Bush inkludert – til å framstå som reine fredsduer: Ingen tidligere president har våget å angripe iransk territorium, selv ikke som respons på drap på amerikanere. Nå kastes USA inn i en ny Midtøsten-krig på tynt grunnlag og med potensielt enorme omkostninger. Læringsutbyttet fra Afghanistan, Irak og Libya er lik null: Man begynner med bombing fra lufta, men snart vil amerikanerne innse at «presisjonsangrepene» langt fra er kliniske nok til å stoppe Irans atomprogram. Da er bakkestyrker neste skritt.

Ett perspektiv på helgas hendelser er at Benjamin Netanyahu tvinner Trump om lillefingeren. Et annet, om mulig enda dystrere perspektiv er at Trump følger sin egen agenda: Han vil bruke krigen mot Iran til å føre USA et skritt nærmere diktaturet. «Presidenten bestilte en militærparade til bursdagen sin. Forestill deg hva han vil gjøre når han erklærer militær suksess i Iran», skriver Robert Kagan i The Atlantic. Kagan frykter en permanent unntakstilstand der ytringsfriheten kveles, fredsaktivister fengsles og militæret blir brukt som Trumps private armé. Det er en relevant advarsel i en verden der det uhørte for lengst er blitt dagligdags.

Leder

Kontraster i New York

Knappe to dager før amerikanske styrker rykket inn i Venezuela og kidnappet landets statsoverhode, ble den demokratiske sosialisten Zohran Mamdani tatt i ed som New Yorks ordfører. Sammen med ham ble Jumaane Williams sverget inn til posisjonen som byens Public Advocate, en stilling som best kan oversettes til offentlig ombudsmann og som innebærer å tre inn som ordfører skulle det skje noe med Mamdani. Også Williams regnes som en radikal demokrat og aktivistisk politiker. I innsettelsestalen sin på trappene foran New Yorks rådhus sa han at «dette er en tid og et sted preget av motsetninger». Han viste til at byen huser både enorm rikdom og stor fattigdom. Én av de rike New York har fostret, er i dag president og leder en føderal regjering som ifølge Williams «driver oss mot fortvilelse». Byens kontraster skulle vise seg å bli forsterket bare dager seinere, da Nicolás Maduro og hans kone ble ført inn i fengsel i nettopp New York.

Mari Skurdal

Utålelig passivitet

USAs angrep på Venezuela og kidnapping av landets de facto leder er åpenbare brudd på folkeretten og krever hard fordømmelse. Likevel er reaksjonene fra vestlige statsledere særdeles avmålt. Vår egen utenriksminister, Espen Barth Eide, uttaler at intervensjonen «ikke er i tråd med folkeretten», men er ellers påfallende tilbakeholden. Det er også statsoverhodene i Europa og EUs øverste sjefer. Forbundskansler i Tyskland Fredrich Merz skriver på X at de juridiske vurderingene er «komplekse og krever nøye vurdering». Ursula von der Leyen skriver på samme plattform at EU «står bak det venezuelanske folk og støtter en fredelig og demokratisk overgang».

Mari Skurdal

Den tredje pol

Donald Trumps maktovertakelse har skapt et tidsskille i internasjonal politikk. Proteksjonisme og toll har avløst global frihandel. I USA piskes det opp en borgerkrigsstemning, der tidligere seire for borgerrettsbevegelsen og urfolk rulles tilbake. Offentlige etater er omgjort til maskerte bander, og vulgære og uforsonlige karakteristikker av politiske motstandere har blitt dagligdags. Nyttårshilsenen fra Det hvite hus gikk til «Strong American Patriots», mens «venstreradikale Demokrater», illojale Republikanere og «marxistiske galninger» ble karakterisert som samfunns­fiender, samtidig som interessene til de rikeste og mektigste hegnes om. Systemskiftet snur opp-ned på alle gamle sannheter, ikke minst europeiske lands tidligere så velvillige underordning under Washington. USAs trusler mot Grønland viser hvor fundamentalt skillet er, ettersom Danmark kan komme i en militær konflikt med USA, der amerikanske styrker kan operere fra baser på dansk jord.

Bjørgulv Braanen