Leder

Evig krig

Bendik Wold

«Krig erklæres ikke lenger,/ bare fortsetter. Det uhørte/ er blitt dagligdags», skrev Ingeborg Bachmann i 1953. Ja, tida da statsledere leste opp sine krigserklæringer fra balkonger og hesterygger, er definitivt forbi. I våre dager er alle kriger «preventive», og de går helst under navnet «operasjoner». I talen Donald Trump holdt etter USAs angrep på Iran natt til søndag, klarte han helt å unngå betegnelsen «krig»: I stedet snakket presidenten om et «massivt presisjonsangrep» som hadde «utslettet» Irans atomanlegg. Oppskriftsmessig takket Trump sine fotsoldater for innsatsen, men tilføyde – som i en barnlig aftenbønn – en spesiell takk til selve Skaperen: «Vi elsker deg, Gud.»

«I våre dager er alle kriger preventive.»

Gjennom angrepet på Iran har Trump brutt ikke bare folkeretten, men også forsikringene han ga sine egne velgere i fjor høst, da han lovte å kaste krigshisserne ut av Det hvite hus. Mannen som ønsker å bli husket som en «fredsskaper og brubygger», er selv blitt en krigshauk. Som Graeme Wood påpeker i The Atlantic, får Trump alle sine forgjengere – George W. Bush inkludert – til å framstå som reine fredsduer: Ingen tidligere president har våget å angripe iransk territorium, selv ikke som respons på drap på amerikanere. Nå kastes USA inn i en ny Midtøsten-krig på tynt grunnlag og med potensielt enorme omkostninger. Læringsutbyttet fra Afghanistan, Irak og Libya er lik null: Man begynner med bombing fra lufta, men snart vil amerikanerne innse at «presisjonsangrepene» langt fra er kliniske nok til å stoppe Irans atomprogram. Da er bakkestyrker neste skritt.

Ett perspektiv på helgas hendelser er at Benjamin Netanyahu tvinner Trump om lillefingeren. Et annet, om mulig enda dystrere perspektiv er at Trump følger sin egen agenda: Han vil bruke krigen mot Iran til å føre USA et skritt nærmere diktaturet. «Presidenten bestilte en militærparade til bursdagen sin. Forestill deg hva han vil gjøre når han erklærer militær suksess i Iran», skriver Robert Kagan i The Atlantic. Kagan frykter en permanent unntakstilstand der ytringsfriheten kveles, fredsaktivister fengsles og militæret blir brukt som Trumps private armé. Det er en relevant advarsel i en verden der det uhørte for lengst er blitt dagligdags.

Leder

Bøllete

En rar side ved norsk EU-debatt er at de aller dystreste framstillingene av EU og EUs politikk overfor omverdenen paradoksalt nok ofte framføres av tilhengere av norsk EU-medlemskap. For eksempel når det går diskusjoner om EØS-avtalen, kan de som argumenterer mot EØS få høre at uten EØS, ville vi bli møtt med hardhendt handels­krig og tunge sanksjoner fra EU-hold. Logikken blir da at Norge er nødt til å godta å innføre store mengder politikk og regelverk bestemt i EU, om ikke EU skal straffe oss hardt. Den samme logikken har også gjort seg gjeldende i diskusjonen om tollen norsk ferrolegeringsindustri har blitt utsatt for fra EU. Venstre-leder Guri Melby mente for eksempel at EUs straffetiltak var et argument for at Norge burde inn i EU. Når norske politikere diskuterer amerikansk handelspolitikk, gjelder derimot motsatt logikk. I det siste har mange tegnet helteportretter av Canadas statsminister Mark Carney.

Pål Hellesnes

Skrem­sels­pro­pa­ganda

De hadde gledet seg så veldig. Mange hadde reist til Island for å følge folkeavstemningen i den tro at det ble et ja til å starte forhandlingene om et medlemskap i EU. «Kommer Island-suget?» spurte Aftenpostens Kjetil Bragli Alstadheim i mars i år. Hans svar var at det kanskje ikke ble et sug, men i stedet et jordskjelv. Men som så ofte før undervurderte de den breie folkelige motstanden mot å oppgi nasjonal selvråderett. Fordi forventningene var så store, ble nedturen desto vondere. Alstadheim klarte ikke å bevare sin sedvanlige, lett spottende stil og elegante penn, men måtte hente ammunisjon fra aller nederste hylle.

Bjørgulv Braanen

Ytrings­forbud

Da kong Olav V døde i januar 1991, så vi mange liknende scener som de som nå har utspilt seg på gater og torg i Norge. Én ting var likevel annerledes. Selv om kongen var død, stanset ikke det norske politiske ordskiftet opp. Politikerne skrev fortsatt innlegg i avisene, eller de debatterte Gulfkrigen, som var på sitt mest intense akkurat da. Daværende stortingsrepresentant Kristin Clemet (H) diskuterte i Aftenpostens spalter om hun var verdikonservativ nok bare tre dager etter dødsfallet, mens Arbeiderpartiets representant Reiulf Steen to dager etter tok til orde for at Norge i en tid av oppbrudd og krig måtte søke å bli medlem i EF. Ved kong Haralds bortgang har nasjonalforsamlingen derfor innført noe helt nytt: en såkalt borgfred, som innebærer at partiene på Stortinget innstiller all politisk virksomhet til etter begravelsen neste uke. Som vår sak av i dag viser, er det sekretariatslederne for Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som sammen utformet retningslinjene for sørgeperioden.

Mari Skurdal