Leder

Evig krig

«Krig erklæres ikke lenger,/ bare fortsetter. Det uhørte/ er blitt dagligdags», skrev Ingeborg Bachmann i 1953. Ja, tida da statsledere leste opp sine krigserklæringer fra balkonger og hesterygger, er definitivt forbi. I våre dager er alle kriger «preventive», og de går helst under navnet «operasjoner». I talen Donald Trump holdt etter USAs angrep på Iran natt til søndag, klarte han helt å unngå betegnelsen «krig»: I stedet snakket presidenten om et «massivt presisjonsangrep» som hadde «utslettet» Irans atomanlegg. Oppskriftsmessig takket Trump sine fotsoldater for innsatsen, men tilføyde – som i en barnlig aftenbønn – en spesiell takk til selve Skaperen: «Vi elsker deg, Gud.»

«I våre dager er alle kriger preventive.»

Gjennom angrepet på Iran har Trump brutt ikke bare folkeretten, men også forsikringene han ga sine egne velgere i fjor høst, da han lovte å kaste krigshisserne ut av Det hvite hus. Mannen som ønsker å bli husket som en «fredsskaper og brubygger», er selv blitt en krigshauk. Som Graeme Wood påpeker i The Atlantic, får Trump alle sine forgjengere – George W. Bush inkludert – til å framstå som reine fredsduer: Ingen tidligere president har våget å angripe iransk territorium, selv ikke som respons på drap på amerikanere. Nå kastes USA inn i en ny Midtøsten-krig på tynt grunnlag og med potensielt enorme omkostninger. Læringsutbyttet fra Afghanistan, Irak og Libya er lik null: Man begynner med bombing fra lufta, men snart vil amerikanerne innse at «presisjonsangrepene» langt fra er kliniske nok til å stoppe Irans atomprogram. Da er bakkestyrker neste skritt.

Ett perspektiv på helgas hendelser er at Benjamin Netanyahu tvinner Trump om lillefingeren. Et annet, om mulig enda dystrere perspektiv er at Trump følger sin egen agenda: Han vil bruke krigen mot Iran til å føre USA et skritt nærmere diktaturet. «Presidenten bestilte en militærparade til bursdagen sin. Forestill deg hva han vil gjøre når han erklærer militær suksess i Iran», skriver Robert Kagan i The Atlantic. Kagan frykter en permanent unntakstilstand der ytringsfriheten kveles, fredsaktivister fengsles og militæret blir brukt som Trumps private armé. Det er en relevant advarsel i en verden der det uhørte for lengst er blitt dagligdags.

Leder

En plan ulik alle andre

Både Hamas og Israel har gått med på en våpenhvile på Gazastripa, og de kommende dagene skal gjenlevende israelske gisler og palestinske fanger frigis av partene. Bilder fra torg og samlingssteder i Gaza og Israel viser mennesker som uttrykker glede og lettelse over at den to år lange krigen endelig kan nå et endepunkt. Samtidig er det vanskelig å si hvordan veien framover vil bli. USAs president Donald Trumps 20-punktsplan likner ikke noen fredsavtale vi har sett tidligere. For eksempel har FN ingen rolle, annet enn å i en innledende fase å distribuere mat, medisiner og nødhjelp til uthungrede og krigsskadde palestinere. Et midlertidig teknokratstyre skal overvåkes av et fredsråd ledet av Trump selv, med støtte fra Storbritannias tidligere statsminister Tony Blair. Tyngdepunktet i Trump-planen er en storstilt forretningsplan for å utvikle Gaza etter modell av «blomstrende moderne mirakelbyer i Midtøsten».

Høyt spill om freds­pri­sen

I morgen kunngjør den norske Nobelkomiteen hvem som tildeles årets fredspris. Navnet på den som higer aller mest etter prisen, kjenner de fleste. USAs president Donald Trump prater på inn- og utpust om at han er den eneste virkelig verdige vinneren av årets pris. Trump hevder å ha fått på plass åtte fredsavtaler i sine første åtte måneder som president. Han er nominert av partene i to av konfliktene han hevder å ha løst: Pakistan og Israel. Begge landene trenger å være på godsida til den amerikanske presidenten.

Brann­stif­tere

Det er ingen tvil om at Vebjørn Selbekk, som trykket muhammedkarikaturene i Magazinet i 2006, ikke fikk den støtta og beskyttelsen han og hans familie trengte. Han mottok dødstrusler, familien måtte nærmeste evakuere og barna lærte seg å se under bilen før de satte seg inn. Spesielt Redaktørforeningen viste seg ikke oppgaven voksen. Likevel tar Selbekk feil når han i Aftenposten hevder at danskene taklet krisa bedre enn Norge. I Danmark var det et ekstremt harskt debattklima, som Jyllands-Postens publisering var en integrert del av. «Det var en målrettet, bevisst provokasjon», sier islamforsker Jørgen Bæk Simonsen til Weekendavisen. Og Islamsk Trossamfund lot seg provosere.