Leder

Pilskudd mot evigheten

Foto: Linda Bournane Engelberth Foto: Linda Bournane Engelberth

Ibsen, Munch – Solstad. Det er få norske kunstnere som kan måle seg med mannen som gikk ut av verden fredag kveld. Med sine eksistensielle fabler har Dag Solstad (1941–2025) skrevet norske småsteder som Larvik, Lillehammer og Kongsberg inn i verdenslitteraturen. I en æra da både forfatteren og poetokratiet var dødserklært, klarte han gang på gang å sette dagsorden med offentlige intervensjoner om temaer som ytringsfrihet, dannelse og kunstnerisk kvalitet. Selv forfatterskapets marginalia – tekster om fotball, travsport eller norske matvaner – ble tatt imot som litterære begivenheter. Scener og motiver fra bøkene hans – gymnaslærer Pedersens sykkeltur på vannet, Elias Ruklas paraply-nedsmelting, den amerikanske ambassadøren med grisehode – er for lengst blitt en del av det norske kollektive (u-)bevisste.

I en scene i «Ellevte roman, bok atten» (1992) – den første av Solstads tre romaner om Bjørn Hansen – nevnes det i forbifarten at Camilo José Cela er blitt tildelt nobelprisen i litteratur. Bjørn Hansen har selv fordypet seg i «Pascual Duartes familie» etter å ha funnet boka på mammut-salg. Overfor vennen Herman Busk beskriver han den som en «dyster roman» som «sier noe om menneskets vekstvilkår i det svidde og sprukne Estremadur-landskapet i Spania». Men, legger han ettertenksomt til, er Celas roman egentlig dysternok? «… jeg mener, jeg likte boka, men gikk den djupt nok, jeg mener, djupt nok i min egen eksistens?»

Det Dag Solstad gjør akkurat her, via sin bokinteresserte kemner på Kongsberg, er å peke på hva som skal til for at en roman berører oss. Litterær kvalitet handler ikke om spenningskurve, karaktertegning eller kunnskapsformidling – nei, ikke engang språklig finesse er avgjørende. Det vesentlige er dybden. Det finnes mange bøker vi «liker», men glemmer så fort vi har lagt dem fra oss. Verkene som stikker «djupt nok», blir vi aldri ferdig med.

Dag Solstad hadde evnen til å skrive slike bøker – igjen og igjen. Hans høye ambisjonsnivå var tydelig allerede i debuten «Spiraler» og oppfølgeren «Svingstol». Solstad var i disse årene en del av Profil-kretsen, et unglitterært miljø som ønsket å bringe norsk prosa à jour med den moderne europeiske romanlitteraturen. Forfatteren la ikke skjul på det nettopp var et europeisk forbilde, Witold Gombrowicz, som ga impulsene til det vi i dag oppfatter som en typisk «solstadsk» syntaks. Romandebuten «Irr! Grønt!» (1969) la seg så tett inntil polakkens forfatterskap at det egentlig var «helt uhørt», mente Solstad selv; han slapp unna med det bare fordi «de som virkelig ville ha reagert, ikke hadde hørt om Gombrowicz».

Gombrowicz’ radikale eksistensialisme – oppsummert av Solstad under slagordet «Nødvendigheten av å leve inautentisk» – ble en åpning mot det politiske. Hans neste bok, «Arild Asnes, 1970» (1971), var noe så sjeldent som en morsom agitatorisk roman, en selvironisk omvendelseshistorie som hele veien flørter med det religiøse: «Arild Asnes, Arild Asnes, hva skulle han nå på den galei!»

«Verkene som stikker djupt nok, blir vi aldri ferdig med.»

Dag Solstad var den eneste av de såkalte ml-forfatterne som kom noenlunde umerket fra årene med romanskriving pr. partidekret. Det kan nesten virke som Solstad hadde nytte av å gi seg selv kreative begrensninger – «contraintes», som den franske Oulipo-bevegelsen kalte det: Mens maoismens litteratursyn virket lammende på flere av kollegene hans, er spesielt «25. septemberplassen» (1974) et godt eksempel på at det går an å skrive «partilitteratur» uten å forsake varme og vitalitet.

Likevel var det nettopp Solstad som skulle gå i bresjen for oppgjøret med ml-litteraturen. Det ble innledet med det såkalte Dokka-foredraget i 1980, avholdt mens han ennå strevde med den sosialrealistiske krigstrilogien. De etterfølgende «oppgjørsromanene» – «Gymnaslærer Pedersen» og «Roman 1987» – er verken bitre eller avvisende til sosialismen som prosjekt; tvert om bidro de til forsoning og galgenhumoristisk «samling i bånn» i en periode da høyrekreftene var på frammarsj. At den norske venstresida beholdt forstanden gjennom dette krevende tiåret, skal Solstad ha en god del av æren for.

Gjennom hele karrieren har Solstad foretatt litterære hamskifter med tiårsintervaller. Den mest imponerende nyorienteringen fant sted like etter tusenårsskiftet, da han plutselig innledet en roman med pronomenet «jeg». «16.07.41» (2002) er tilsynelatende selvbiografisk, men leker seg samtidig med det biografiske gjennom fotnoter og diverse metafiksjonelle puss – langt mer drilsk og sofistikert enn i hopen av «bekjennelsesromaner» som skulle følge i bokas kjølvann.

Det er i «16.07.41» Solstad første gang nærmer seg det som trolig må ha vært et eksistensielt kjerneproblem; forholdet til faren, Ole Modal Solstad, hvis kolonialforretning gikk konkurs da sønnen var seks. Den sosiale ydmykelsen – «fornedrelsen», som Solstad kaller den – ble fordoblet av at faren også gjorde et fåfengt forsøk på å konstruere en perpetuum mobile, en evighetsmaskin.

«Jeg kan bare innrømme det: Jeg har ikke vært meg selv siden far døde», heter det på nest siste side i «16.07.41». «Jeg har vært forfatteren Dag Solstad. Jeg har hatt en oppgave å utføre, og den har jeg ennå ikke utført. Jeg tenker bare på min framtid.»

Evighetsmaskinen er en umulighet, det vet alle. Heller ikke kunsten lever evig. Historiene om Elias Rukla, Bjørn Hansen og Arild Asnes – de vil bli gjenfortalt i noen ganske få generasjoner og så glemt. Og likevel er det nettopp slike pilskudd mot evigheten som gjør livet verdt å leve. «En hvitglødende lengsel mot det umulige», som det heter i «Spiraler», er den eneste krafta som kan forandre verden her og nå. Det er én av mange umistelige innsikter Dag Solstad etterlater seg.

Leder

Et annet USA

Den kinoaktuelle filmen «A Complete Unknown», om Bob Dylans formative år som låtskriver og artist, er en påminnelse om at verken trusselen om atomkrig, internering av utlendinger eller forfølgelse av opposisjonelle er nye problemstillinger i USA. Filmens andre hovedperson er aktivisten, låtskriveren og folkesangeren Pete Seeger, som hjalp den unge Dylan opp og fram. Seeger kom i FBIs søkelys da han i et brev i 1942 protesterte mot et forslag om å utvise alle japansk-amerikanere ved krigens slutt. Hans mappe hos det føderale byrået skulle til slutt ende på over 1800 sider. Under den republikanske senatoren Joseph McCharthys kommunistjakt på 1950-tallet åpnet Kongressen en egen granskingskommisjon for å røyke ut folk med angivelig antiamerikanske meninger. En av dem som ble innkalt for å forklare seg, var Pete Seeger.

Kinderegg for Teater-Norge

Det trenger ikke koste ti milliarder kroner og ta 18 år å rehabilitere Nationaltheatret. I går presenterte en arbeidsgruppe med tidligere teatersjef Ellen Horn i spissen et forslag til rehabilitering og utbygging av teaterbygget på Johanne Dybwads plass i Oslo. Hele forslaget skal la seg realisere på seks år og til betydelig lavere pris. Gruppa har bestått av flere prominente navn fra kultur- og byutviklingssektoren, som tidligere Fritt ord-direktør Erik Rudeng, arkitektene Eirik Collett og Peter Butenschøn, samt sivilingeniør Eilif Holte, en nestor innen kvalitetssikring av store offentlige utbygginger. Sammen med arkitektene Alexander Tunby Rosseland og Lars Haukeland i arkitektkontoret LPO har de utformet et forslag som umiddelbart framstår som et kinderegg: Det løser teaterets mest presserende behov, bygger videre på byggets arkitektoniske og historiske idé og tilfører nye kvaliteter til byrommet rundt teateret. Utgangspunktet er arkitekt Henrik Bulls opprinnelige vinnerforslag fra slutten på 1800-tallet. Av eldre tegninger framgår det at planen opprinnelig var å bygge enda en fløy mot vest, slik at bygget får symmetri.

Nødvendig

Regjeringen har sendt ut forslag til endring av partiloven på høring. Hensikten er å sikre større åpenhet om økonomiske bidrag til norske partier. Målet er å få loven raskt gjennom, slik at endringene vil gjelde fra inneværende år. Allerede i dag sier partiloven at formålet med loven er «å sikre offentlighetens rett til innsyn og å motvirke korrupsjon og uønskede bindinger ved at det er åpenhet om finansieringen av de politiske partienes virksomhet». Pengegaven foreningen Aksjon for borgerlig valgseier nylig ga til Fremskrittspartiet, viser at det likevel er smutthull i dagens regelverk. Foreningen opplyser ikke hvem pengene kommer fra, og nettopp derfor takket de andre borgerlige partiene nei til støtta.