Ibsen, Munch – Solstad. Det er få norske kunstnere som kan måle seg med mannen som gikk ut av verden fredag kveld. Med sine eksistensielle fabler har Dag Solstad (1941–2025) skrevet norske småsteder som Larvik, Lillehammer og Kongsberg inn i verdenslitteraturen. I en æra da både forfatteren og poetokratiet var dødserklært, klarte han gang på gang å sette dagsorden med offentlige intervensjoner om temaer som ytringsfrihet, dannelse og kunstnerisk kvalitet. Selv forfatterskapets marginalia – tekster om fotball, travsport eller norske matvaner – ble tatt imot som litterære begivenheter. Scener og motiver fra bøkene hans – gymnaslærer Pedersens sykkeltur på vannet, Elias Ruklas paraply-nedsmelting, den amerikanske ambassadøren med grisehode – er for lengst blitt en del av det norske kollektive (u-)bevisste.
I en scene i «Ellevte roman, bok atten» (1992) – den første av Solstads tre romaner om Bjørn Hansen – nevnes det i forbifarten at Camilo José Cela er blitt tildelt nobelprisen i litteratur. Bjørn Hansen har selv fordypet seg i «Pascual Duartes familie» etter å ha funnet boka på mammut-salg. Overfor vennen Herman Busk beskriver han den som en «dyster roman» som «sier noe om menneskets vekstvilkår i det svidde og sprukne Estremadur-landskapet i Spania». Men, legger han ettertenksomt til, er Celas roman egentlig dysternok? «… jeg mener, jeg likte boka, men gikk den djupt nok, jeg mener, djupt nok i min egen eksistens?»
Det Dag Solstad gjør akkurat her, via sin bokinteresserte kemner på Kongsberg, er å peke på hva som skal til for at en roman berører oss. Litterær kvalitet handler ikke om spenningskurve, karaktertegning eller kunnskapsformidling – nei, ikke engang språklig finesse er avgjørende. Det vesentlige er dybden. Det finnes mange bøker vi «liker», men glemmer så fort vi har lagt dem fra oss. Verkene som stikker «djupt nok», blir vi aldri ferdig med.
Dag Solstad hadde evnen til å skrive slike bøker – igjen og igjen. Hans høye ambisjonsnivå var tydelig allerede i debuten «Spiraler» og oppfølgeren «Svingstol». Solstad var i disse årene en del av Profil-kretsen, et unglitterært miljø som ønsket å bringe norsk prosa à jour med den moderne europeiske romanlitteraturen. Forfatteren la ikke skjul på det nettopp var et europeisk forbilde, Witold Gombrowicz, som ga impulsene til det vi i dag oppfatter som en typisk «solstadsk» syntaks. Romandebuten «Irr! Grønt!» (1969) la seg så tett inntil polakkens forfatterskap at det egentlig var «helt uhørt», mente Solstad selv; han slapp unna med det bare fordi «de som virkelig ville ha reagert, ikke hadde hørt om Gombrowicz».
Gombrowicz’ radikale eksistensialisme – oppsummert av Solstad under slagordet «Nødvendigheten av å leve inautentisk» – ble en åpning mot det politiske. Hans neste bok, «Arild Asnes, 1970» (1971), var noe så sjeldent som en morsom agitatorisk roman, en selvironisk omvendelseshistorie som hele veien flørter med det religiøse: «Arild Asnes, Arild Asnes, hva skulle han nå på den galei!»
«Verkene som stikker djupt nok, blir vi aldri ferdig med.»
Dag Solstad var den eneste av de såkalte ml-forfatterne som kom noenlunde umerket fra årene med romanskriving pr. partidekret. Det kan nesten virke som Solstad hadde nytte av å gi seg selv kreative begrensninger – «contraintes», som den franske Oulipo-bevegelsen kalte det: Mens maoismens litteratursyn virket lammende på flere av kollegene hans, er spesielt «25. septemberplassen» (1974) et godt eksempel på at det går an å skrive «partilitteratur» uten å forsake varme og vitalitet.
Likevel var det nettopp Solstad som skulle gå i bresjen for oppgjøret med ml-litteraturen. Det ble innledet med det såkalte Dokka-foredraget i 1980, avholdt mens han ennå strevde med den sosialrealistiske krigstrilogien. De etterfølgende «oppgjørsromanene» – «Gymnaslærer Pedersen» og «Roman 1987» – er verken bitre eller avvisende til sosialismen som prosjekt; tvert om bidro de til forsoning og galgenhumoristisk «samling i bånn» i en periode da høyrekreftene var på frammarsj. At den norske venstresida beholdt forstanden gjennom dette krevende tiåret, skal Solstad ha en god del av æren for.
Gjennom hele karrieren har Solstad foretatt litterære hamskifter med tiårsintervaller. Den mest imponerende nyorienteringen fant sted like etter tusenårsskiftet, da han plutselig innledet en roman med pronomenet «jeg». «16.07.41» (2002) er tilsynelatende selvbiografisk, men leker seg samtidig med det biografiske gjennom fotnoter og diverse metafiksjonelle puss – langt mer drilsk og sofistikert enn i hopen av «bekjennelsesromaner» som skulle følge i bokas kjølvann.
Det er i «16.07.41» Solstad første gang nærmer seg det som trolig må ha vært et eksistensielt kjerneproblem; forholdet til faren, Ole Modal Solstad, hvis kolonialforretning gikk konkurs da sønnen var seks. Den sosiale ydmykelsen – «fornedrelsen», som Solstad kaller den – ble fordoblet av at faren også gjorde et fåfengt forsøk på å konstruere en perpetuum mobile, en evighetsmaskin.
«Jeg kan bare innrømme det: Jeg har ikke vært meg selv siden far døde», heter det på nest siste side i «16.07.41». «Jeg har vært forfatteren Dag Solstad. Jeg har hatt en oppgave å utføre, og den har jeg ennå ikke utført. Jeg tenker bare på min framtid.»
Evighetsmaskinen er en umulighet, det vet alle. Heller ikke kunsten lever evig. Historiene om Elias Rukla, Bjørn Hansen og Arild Asnes – de vil bli gjenfortalt i noen ganske få generasjoner og så glemt. Og likevel er det nettopp slike pilskudd mot evigheten som gjør livet verdt å leve. «En hvitglødende lengsel mot det umulige», som det heter i «Spiraler», er den eneste krafta som kan forandre verden her og nå. Det er én av mange umistelige innsikter Dag Solstad etterlater seg.