Leder

Norske byggeklosser

Med tanke på hvor mange offentlige bygg som er blitt reist de siste årene, skulle man tro at staten for lengst hadde gjort unna de dummeste nybegynnerfeilene. Dessverre er det ikke slik. Lenge før det første spadestikket er tatt på Ensjø, er NRKs nye kringkastingshus omgitt av misnøye. I slutten av april ble Nordic og Rodeo innstilt som vinnere av arkitektkonkurransen, men konkurrentene som ble innstilt på andre og tredje plass – henholdsvis Snøhetta/Link og BIG/Aart – mener prosessen har vært uryddig. Vinnerteamet har nemlig samarbeidet tett med NRK i sju år. I rolla som «reguleringsarkitekter» har Nordic/Rodeo lagt mange av premissene for konkurransen de selv endte opp med å vinne.

«NRK er havnet i selvforskyldt tidsnød.»

Forrige mandag gikk Link til Oslo tingrett og ba om en såkalt midlertidig forføyning. Hvis kontoret får medhold, betyr det at avtalen med Nordic/Rodeo ikke kan signeres før hele tildelingsprosessen er blitt vurdert i retten. Det vil medføre kostbare forsinkelser. Aftenposten kunne denne uka avsløre at rikskringkasteren har en svært uheldig klausul i salgsavtalen med Ferd og Johan H. Andresen, som skal overta «Det hvite hus» på Marienlyst i 2029: Hvis ikke NRK har flyttet ut innen fristen, nedjusteres salgssummen med 100–115 millioner kroner per år. I praksis betyr dette at NRK kan få «dagbøter» på opp mot 315.000 kroner. Nå truer statskanalen med å sende regningen til Link.

Som Gaute Brochmann påpeker i Morgenbladet, minner NRK-bråket om prosessen i regjeringskvartalet, der det tapende arkitektkontoret ville trekke Statsbygg for retten. Også her var det Nordic som vant konkurransen – etter å ha ledet arbeidet med reguleringsplanen. Ifølge Gisle Nataas i Norske arkitekters landsforbund er rekkefølgen bakvendt: «Det beste er at man begynner med regulering etter at konkurransen er gjennomført.» Problemene startet da NRK valgte å selge bygningen på Marienlyst før de overhodet hadde funnet en ny tomt å bygge på. Resultatet ser vi nå: NRK er havnet i selvforskyldt tidsnød – og ser seg nødt til å kutte svinger på en måte som ikke anstår seg for et statlig selskap.

Leder

Råvare­imperialist

At USAs president Donald Trump er ute etter kontroll over forekomster av olje, gass og viktige mineraler, bør ikke overraske noen. Det har han snakket åpent om helt siden før han ble innsatt første gang. Hans kritikk av Irak-krigen handlet for eksempel ikke bare om at det var et meningsløst felttog på andre siden av jorda, men også om at USA ikke tok kontroll over landets oljeressurser i samme slengen. Allerede i 2015 sa han til kanalen ABC at USA burde tatt olja, og at det ikke var å anse som et tyveri engang, men bare kompensasjon for krigføringen. Mens flere av hans ideologiske kampfeller snakket om vanstyret i Venezuela som et politisk problem, var Trump mer rett fram: Han mente nasjonaliseringen av olja, som skjedde flere tiår før Hugo Chávez kom til makta, var å anse som et tyveri. Verdens oljereserver tilhører USA, ifølge Trump. Den enorme oljeavtalen Trump-administrasjonen har inngått med sitt marionettstyre i Venezuela, passer perfekt inn i dette bildet.

Bøllete

En rar side ved norsk EU-debatt er at de aller dystreste framstillingene av EU og EUs politikk overfor omverdenen paradoksalt nok ofte framføres av tilhengere av norsk EU-medlemskap. For eksempel når det går diskusjoner om EØS-avtalen, kan de som argumenterer mot EØS få høre at uten EØS, ville vi bli møtt med hardhendt handels­krig og tunge sanksjoner fra EU-hold. Logikken blir da at Norge er nødt til å godta å innføre store mengder politikk og regelverk bestemt i EU, om ikke EU skal straffe oss hardt. Den samme logikken har også gjort seg gjeldende i diskusjonen om tollen norsk ferrolegeringsindustri har blitt utsatt for fra EU. Venstre-leder Guri Melby mente for eksempel at EUs straffetiltak var et argument for at Norge burde inn i EU. Når norske politikere diskuterer amerikansk handelspolitikk, gjelder derimot motsatt logikk. I det siste har mange tegnet helteportretter av Canadas statsminister Mark Carney.

Skrem­sels­pro­pa­ganda

De hadde gledet seg så veldig. Mange hadde reist til Island for å følge folkeavstemningen i den tro at det ble et ja til å starte forhandlingene om et medlemskap i EU. «Kommer Island-suget?» spurte Aftenpostens Kjetil Bragli Alstadheim i mars i år. Hans svar var at det kanskje ikke ble et sug, men i stedet et jordskjelv. Men som så ofte før undervurderte de den breie folkelige motstanden mot å oppgi nasjonal selvråderett. Fordi forventningene var så store, ble nedturen desto vondere. Alstadheim klarte ikke å bevare sin sedvanlige, lett spottende stil og elegante penn, men måtte hente ammunisjon fra aller nederste hylle.