Leder

Norske byggeklosser

Med tanke på hvor mange offentlige bygg som er blitt reist de siste årene, skulle man tro at staten for lengst hadde gjort unna de dummeste nybegynnerfeilene. Dessverre er det ikke slik. Lenge før det første spadestikket er tatt på Ensjø, er NRKs nye kringkastingshus omgitt av misnøye. I slutten av april ble Nordic og Rodeo innstilt som vinnere av arkitektkonkurransen, men konkurrentene som ble innstilt på andre og tredje plass – henholdsvis Snøhetta/Link og BIG/Aart – mener prosessen har vært uryddig. Vinnerteamet har nemlig samarbeidet tett med NRK i sju år. I rolla som «reguleringsarkitekter» har Nordic/Rodeo lagt mange av premissene for konkurransen de selv endte opp med å vinne.

«NRK er havnet i selvforskyldt tidsnød.»

Forrige mandag gikk Link til Oslo tingrett og ba om en såkalt midlertidig forføyning. Hvis kontoret får medhold, betyr det at avtalen med Nordic/Rodeo ikke kan signeres før hele tildelingsprosessen er blitt vurdert i retten. Det vil medføre kostbare forsinkelser. Aftenposten kunne denne uka avsløre at rikskringkasteren har en svært uheldig klausul i salgsavtalen med Ferd og Johan H. Andresen, som skal overta «Det hvite hus» på Marienlyst i 2029: Hvis ikke NRK har flyttet ut innen fristen, nedjusteres salgssummen med 100–115 millioner kroner per år. I praksis betyr dette at NRK kan få «dagbøter» på opp mot 315.000 kroner. Nå truer statskanalen med å sende regningen til Link.

Som Gaute Brochmann påpeker i Morgenbladet, minner NRK-bråket om prosessen i regjeringskvartalet, der det tapende arkitektkontoret ville trekke Statsbygg for retten. Også her var det Nordic som vant konkurransen – etter å ha ledet arbeidet med reguleringsplanen. Ifølge Gisle Nataas i Norske arkitekters landsforbund er rekkefølgen bakvendt: «Det beste er at man begynner med regulering etter at konkurransen er gjennomført.» Problemene startet da NRK valgte å selge bygningen på Marienlyst før de overhodet hadde funnet en ny tomt å bygge på. Resultatet ser vi nå: NRK er havnet i selvforskyldt tidsnød – og ser seg nødt til å kutte svinger på en måte som ikke anstår seg for et statlig selskap.

Leder

Taktikkeri

I årets valgkamp får diskusjonen om taktisk stemmegiving stor plass. Det henger delvis sammen med at mindre partier på begge sider av de politiske blokkene vaker rundt sperregrensa. Hvem som kommer over, kan få betydning for regjeringsdannelsen etter valget. Men oppmerksomheten om denne tross alt ganske uvisse faktoren, framstår nå uforholdsmessig stor. Kanskje henger det sammen med at det sjiktet som skriver om politikk og vaker rundt politikere, er overopptatt av valgteknikaliteter. Hyppige og sprikende meningsmålinger bidrar til at interessen fôres omtrent daglig.

Kollektiv sikkerhet

Møtet i Det hvite hus mellom Donald Trump, Volodymyr Zelenskyj og europeiske ledere var preget av den samme smiskende, underdanige holdningen overfor den amerikanske presidenten, som har blitt varemerket for samhandlingen mellom dem, der det utveksles kongeinvitasjoner, konebrev og fjesk i det uendelige. Det gjenspeiler likevel det grunnleggende styrkeforholdet mellom Europa og USA, der europeiske land ikke er i stand til å sette makt bak egne sikkerhetsinteresser uten Washingtons militære oppbakking. Europa har gjort seg avhengig av USA. I det siste har europeiske medier svømt over av bitende, negative karakteristikker av Trumps fredsfølere. Han lar seg etter sigende trille rundt lillefingeren av Vladimir Putin. Det er blitt snakket om «fiaskoen i Alaska». Dagbladet skriver på lederplass at toppmøtet endte i «en ydmykende kapitulasjon og fiasko for USAs president».

Valgkamp med få saker

Så langt i valgkampen har det vært vanskelig å få øye på andre politiske temaer enn beskatning av personer med store formuer. Hvor er alle sakene som har vært så viktige i tidligere valgkamper? Det virker som det er vanskelig for partiene å få noe særlig trøkk på viktige saksfelt som utdanning, helse, velferd og arbeidsliv, og det til tross for at et regjeringsskifte vil påvirke disse områdene i stor grad. Får vi en borgerlig regjering etter valget, står vi foran en storstilt privatisering av skole og helsetjenester og en liberalisering av arbeidslovgivingen. Likevel er det liten oppmerksomhet rundt disse temaene i valgkampen til nå. Det er merkelig, for det er lite populært å kutte i velferdstjenester. Høyrepartiene har likevel fått sving på fortellingen om at staten er for rik. De får det til å høres ut som offentlig finansiert velferd struper Norge, og da er den nærliggende løsningen enkel nok: Vi må kutte.