Leder

1–0 til Putin

Først lovte Donald Trump at han skulle skape fred i Ukraina i løpet av 24 timer. Så høynet han innsatsen: Krigen ville være over allerede før han flyttet inn i Det hvite hus. Ifølge CNN gjentok Trump dette løftet hele 53 ganger før han ble valgt. Nå har han residert i Det ovale kontor i 211 dager, og Vladimir Putins krigsmaskin gjør ingen tegn til å bremse. Det uttalte målet for fredagens toppmøte i Alaska var å hamre gjennom en avtale om umiddelbar våpenhvile, men heller ikke dét lyktes Trump med. Etter et overraskende kort møte med Putin – de spiste ikke engang lunsj sammen – var han plutselig enig med den russiske presidenten om at det er bedre «å gå direkte til en fredsavtale».

«Den internasjonalt etterlyste krigsforbryteren var i storslag.»

Mange hadde fryktet at toppmøtet i Alaska ville ende som «et nytt München», altså at de to stormaktslederne skulle tvinge Ukraina til å avstå land for å sikre «peace in our time». Så ille gikk det ikke. Like fullt kunne Putin reiste hjem med et bredt glis om kjakene: Ikke bare sikret han seg tid til å forberede en ventet høstoffensiv i Øst-Ukraina; Trump hadde også rullet ut den røde løperen for ham og behandlet ham som en likemann. Under pressekonferansen var den internasjonalt etterlyste krigsforbryteren i storslag – han gjorde grimaser og spilte tunghørt da journalister stilte ham kritiske spørsmål – mens Trump virket trøtt og likeglad. Det tilsynelatende skarpeste budskapet amerikaneren hadde med seg til Alaska, var et «fredsbrev» der førstedamen oppfordret Putin til å «beskytte barnas uskyld».

I et intervju med Fox News fredag rådet Trump Zelenskyj til å «make a deal» med Russland – implisitt: om avståelse av landområder. Begrunnelsen? «Russland er en stormakt, og de [Ukraina] er det ikke.» Dette er kjernen i Trumps utenrikspolitiske doktrine: Makt er rett. Store stater må få lov til å herje med mindre stater. Ansvaret for krig og død ligger ikke egentlig hos okkupanten, men hos de okkuperte, som forlenger lidelsene gjennom fåfengt og trøttende motstandskamp. «Vil du ha fred?» sier Trump egentlig til Zelenskyj, «så underkast deg.» At ukrainerne så langt ikke har gått med på denne «dealen», er en strime av håp i en mørk, mørk verden.

Leder

God stemning

Landets største arbeidstakerorganisasjon, Fagforbundet – selve grunnstammen i den norske velferdsstaten – har landsmøte i disse dager. Den nye lederen, Helene Harsvik Skeibrok, som overtar for Mette Nord, som har ledet forbundet siden 2013, la i et intervju med Klassekampen denne uka vekt på at fagbevegelsen skal ha kontakt med alle på rødgrønn side: «Vi snakker ikke bare med ett parti. Vi har samtaler med alle partier, spesielt de fem på venstresida.» Fagforbundet kvitterte ut forbrødringsstrategien med å invitere Tonje Brenna (Ap), Trygve Slagsvold Vedum (Sp), Marie Sneve Martinussen (R), Kirsti Bergstø (SV) og Arild Hermstad (MDG) til en lengre samtale på landsmøtet i går. Det ble en svært så jovial seanse. Partiene var skjønt enige om at kommuneøkonomien måtte styrkes i statsbudsjettet for å sikre tjenestetilbud til innbyggerne over hele landet. Budskapet fra Vedum, Brenna og Martinussen – kanskje noe mer forbeholdent fra Bergstø og Hermstad – var at partiene i budsjettforhandlingene måtte konsentrere seg om det de sto sammen om.

Maga­fi­se­ring?

Kommunikasjonsrådgiver Sigurd Grytten, tidligere Ap-politiker og leder i Europabevegelsen, skriver i et innlegg på Altinget at Senterpartiet er «et klassisk høyrepopulistisk parti» – et parti som likner mest på Maga-bevegelsen av alle partier i Norge. Han frykter en gradvis overgang til autokrati hvis partiet får gjennomslag. Det sentrale illiberale premisset som Sp fremmer, er ifølge Grytten inndelingen i et oss og et dem. Han medgir at Sp ikke utpeker innvandrere som fienden, men partiet er desto farligere fordi «Oslo-eliten» og «Brussel-eliten» inngår i «fiendebildet». Dette er en overspent analyse, uten forståelse for arbeiderbevegelsens historie. Da arbeiderbevegelsen vokste fram, mobiliserte den breie grupper i det norske samfunnet i en felles kamp mot makthaverne, den politiske eliten og «ekspertene», som Tranmæl og Gerhardsen mente fremmet interessene til de privilegerte. Konstitueringen av et oss og et dem var et uttrykk for en samfunnsklasses konstituering som et subjekt i striden mot overklassen for større frihet og sosialt framskritt. Det er selvfølgelig tåpelig når Geir Pollestad lager karikaturer basert på hvor folk bor – av Oslo-folk som livsfjerne, kaffelattedrikkede hipstere.

Den røde fare

At USAs president Donald Trump vinner fram med sine mafialiknende metoder, begynner de fleste å innse. Han får gjennom avtale etter avtale ved hjelp av trusler om skyhøye tollsatser og militær makt. Det som er mindre belyst, er hvor ideologisk Trump-bevegelsens internasjonale prosjekt er. Fienden er venstresida, ofte beskrevet som marxister eller kommunister. En av hovedorganisatorene bak Maga-bevegelsens store samlingskonferanse, CPAC, sier det slik: «Kampen er klar nok: Vi kjemper mot kommunisme, globalisme og wokeisme.» Dette er også bakteppet for Trump-USAs innblanding i andre lands politikk. Målet er å styrke Magas meningsfeller og svekke venstresida, og Trump bruker den amerikanske statens penger og apparat til det formålet. Mest tydelig er politikken i Latin-Amerika.