Leder

1–0 til Putin

Først lovte Donald Trump at han skulle skape fred i Ukraina i løpet av 24 timer. Så høynet han innsatsen: Krigen ville være over allerede før han flyttet inn i Det hvite hus. Ifølge CNN gjentok Trump dette løftet hele 53 ganger før han ble valgt. Nå har han residert i Det ovale kontor i 211 dager, og Vladimir Putins krigsmaskin gjør ingen tegn til å bremse. Det uttalte målet for fredagens toppmøte i Alaska var å hamre gjennom en avtale om umiddelbar våpenhvile, men heller ikke dét lyktes Trump med. Etter et overraskende kort møte med Putin – de spiste ikke engang lunsj sammen – var han plutselig enig med den russiske presidenten om at det er bedre «å gå direkte til en fredsavtale».

«Den internasjonalt etterlyste krigsforbryteren var i storslag.»

Mange hadde fryktet at toppmøtet i Alaska ville ende som «et nytt München», altså at de to stormaktslederne skulle tvinge Ukraina til å avstå land for å sikre «peace in our time». Så ille gikk det ikke. Like fullt kunne Putin reiste hjem med et bredt glis om kjakene: Ikke bare sikret han seg tid til å forberede en ventet høstoffensiv i Øst-Ukraina; Trump hadde også rullet ut den røde løperen for ham og behandlet ham som en likemann. Under pressekonferansen var den internasjonalt etterlyste krigsforbryteren i storslag – han gjorde grimaser og spilte tunghørt da journalister stilte ham kritiske spørsmål – mens Trump virket trøtt og likeglad. Det tilsynelatende skarpeste budskapet amerikaneren hadde med seg til Alaska, var et «fredsbrev» der førstedamen oppfordret Putin til å «beskytte barnas uskyld».

I et intervju med Fox News fredag rådet Trump Zelenskyj til å «make a deal» med Russland – implisitt: om avståelse av landområder. Begrunnelsen? «Russland er en stormakt, og de [Ukraina] er det ikke.» Dette er kjernen i Trumps utenrikspolitiske doktrine: Makt er rett. Store stater må få lov til å herje med mindre stater. Ansvaret for krig og død ligger ikke egentlig hos okkupanten, men hos de okkuperte, som forlenger lidelsene gjennom fåfengt og trøttende motstandskamp. «Vil du ha fred?» sier Trump egentlig til Zelenskyj, «så underkast deg.» At ukrainerne så langt ikke har gått med på denne «dealen», er en strime av håp i en mørk, mørk verden.

Leder

Sanksjoner må på plass

I en artikkel i Haaretz beskriver avisas mangeårige kommentator Gideon Levy Israels egentlige plan for Gaza. Den består i en bevisst og målrettet ødeleggelse av liv og samfunnsstrukturer for å oppnå kaos. «Så snart Gazas befolkning er redusert til en fragmentert, uorganisert masse uten grunnleggende tjenester, essensielle institusjoner og selvfølgelig uten lederskap, vil den fullstendige oppløsningen av samfunnsstrukturen gjøre det lettere for Israel å gå videre til neste fase – en fase landet aldri har gitt opp – nemlig fordrivelsen.» ­Statsminister Benjamin Netanyahu mer enn hintet til at Israel planlegger å ta over området da han talte til bosettere på Vestbredden forrige uke. Han skrøt av at Israel snart kontrollerer 70 prosent av Gaza­stripa og la til: «La oss starte med det.» Forsvarsminister Israel Katz skrev samtidig på X at Israel nå er klar til å iverksette «en frivillig migrasjonsplan» for Gazas 2,2 millioner palestinere. Andre ord for en slik plan er etnisk rensing, tvangsforflytting eller også folkemord. Raymond Johansen i Norsk Folkehjelp kalte i et innlegg i går Israels strategi for «overbelastning». Det går ut på å gjøre så mange ugjerninger samtidig at organisasjoner, presse og politikere ikke vet hvor de skal rette oppmerksomheten.

Dritti­fi­sering i Aften­posten

I 1992 fikk Gunda Djupvik fast jobb i Statens Informasjonstjeneste. Da gjorde en nyutdannet jurist på 26 år slik man skal gjøre: Hun tegnet abonnement på Aftenposten. Siden har Djupvik byttet jobb mange ganger, men abonnementet har hun beholdt gjennom hele yrkeslivet. Helt til en tirsdag i april, da hun våknet til en e-post om at Schibsted framover krever 39 kroner i måneden for å slippe at konsernet og «utvalgte annonsepartnere» samler inn brukerdata for å vise personlig tilpassede annonser. «Det fyrste eg gjorde, før eg stod opp, var å gå inn på Schibsted og avslutta abonnementet mitt på Aftenposten og VG», sier Djupvik til NRK. «Schibsted annonsevalg» henter inspirasjon fra de store teknologiplattformene. For å bruke Facebook må du enten dele personopplysninger eller betale for å slippe personrettede annonser.

Ingen quick fix

Kravet om 16 års aldersgrense for bruk av sosiale medier har vært et av regjeringens prestisjeprosjekter. Nå er det i ferd med å bli til nesten ingenting. Nettavisa Rett24 skriver at lovforslaget som krever at some-selskaper innfører aldersverifisering for norske brukere, har blitt kraftig utvannet. I den første versjonen av lovforslaget ble selskapene ilagt gebyr om de ikke etablerte en mekanisme for å sikre at brukerne var over 16 år. Nå har regjeringen kommet til at det er i strid med EØS-retten og har endret kravet til en anbefaling – uten sanksjonsmuligheter. Det kan se ut som et tilfelle av fjellet som fødte en mus.