Leder

1–0 til Putin

Bendik Wold

Først lovte Donald Trump at han skulle skape fred i Ukraina i løpet av 24 timer. Så høynet han innsatsen: Krigen ville være over allerede før han flyttet inn i Det hvite hus. Ifølge CNN gjentok Trump dette løftet hele 53 ganger før han ble valgt. Nå har han residert i Det ovale kontor i 211 dager, og Vladimir Putins krigsmaskin gjør ingen tegn til å bremse. Det uttalte målet for fredagens toppmøte i Alaska var å hamre gjennom en avtale om umiddelbar våpenhvile, men heller ikke dét lyktes Trump med. Etter et overraskende kort møte med Putin – de spiste ikke engang lunsj sammen – var han plutselig enig med den russiske presidenten om at det er bedre «å gå direkte til en fredsavtale».

«Den internasjonalt etterlyste krigsforbryteren var i storslag.»

Mange hadde fryktet at toppmøtet i Alaska ville ende som «et nytt München», altså at de to stormaktslederne skulle tvinge Ukraina til å avstå land for å sikre «peace in our time». Så ille gikk det ikke. Like fullt kunne Putin reiste hjem med et bredt glis om kjakene: Ikke bare sikret han seg tid til å forberede en ventet høstoffensiv i Øst-Ukraina; Trump hadde også rullet ut den røde løperen for ham og behandlet ham som en likemann. Under pressekonferansen var den internasjonalt etterlyste krigsforbryteren i storslag – han gjorde grimaser og spilte tunghørt da journalister stilte ham kritiske spørsmål – mens Trump virket trøtt og likeglad. Det tilsynelatende skarpeste budskapet amerikaneren hadde med seg til Alaska, var et «fredsbrev» der førstedamen oppfordret Putin til å «beskytte barnas uskyld».

I et intervju med Fox News fredag rådet Trump Zelenskyj til å «make a deal» med Russland – implisitt: om avståelse av landområder. Begrunnelsen? «Russland er en stormakt, og de [Ukraina] er det ikke.» Dette er kjernen i Trumps utenrikspolitiske doktrine: Makt er rett. Store stater må få lov til å herje med mindre stater. Ansvaret for krig og død ligger ikke egentlig hos okkupanten, men hos de okkuperte, som forlenger lidelsene gjennom fåfengt og trøttende motstandskamp. «Vil du ha fred?» sier Trump egentlig til Zelenskyj, «så underkast deg.» At ukrainerne så langt ikke har gått med på denne «dealen», er en strime av håp i en mørk, mørk verden.

Leder

Kontraster i New York

Knappe to dager før amerikanske styrker rykket inn i Venezuela og kidnappet landets statsoverhode, ble den demokratiske sosialisten Zohran Mamdani tatt i ed som New Yorks ordfører. Sammen med ham ble Jumaane Williams sverget inn til posisjonen som byens Public Advocate, en stilling som best kan oversettes til offentlig ombudsmann og som innebærer å tre inn som ordfører skulle det skje noe med Mamdani. Også Williams regnes som en radikal demokrat og aktivistisk politiker. I innsettelsestalen sin på trappene foran New Yorks rådhus sa han at «dette er en tid og et sted preget av motsetninger». Han viste til at byen huser både enorm rikdom og stor fattigdom. Én av de rike New York har fostret, er i dag president og leder en føderal regjering som ifølge Williams «driver oss mot fortvilelse». Byens kontraster skulle vise seg å bli forsterket bare dager seinere, da Nicolás Maduro og hans kone ble ført inn i fengsel i nettopp New York.

Mari Skurdal

Utålelig passivitet

USAs angrep på Venezuela og kidnapping av landets de facto leder er åpenbare brudd på folkeretten og krever hard fordømmelse. Likevel er reaksjonene fra vestlige statsledere særdeles avmålt. Vår egen utenriksminister, Espen Barth Eide, uttaler at intervensjonen «ikke er i tråd med folkeretten», men er ellers påfallende tilbakeholden. Det er også statsoverhodene i Europa og EUs øverste sjefer. Forbundskansler i Tyskland Fredrich Merz skriver på X at de juridiske vurderingene er «komplekse og krever nøye vurdering». Ursula von der Leyen skriver på samme plattform at EU «står bak det venezuelanske folk og støtter en fredelig og demokratisk overgang».

Mari Skurdal

Den tredje pol

Donald Trumps maktovertakelse har skapt et tidsskille i internasjonal politikk. Proteksjonisme og toll har avløst global frihandel. I USA piskes det opp en borgerkrigsstemning, der tidligere seire for borgerrettsbevegelsen og urfolk rulles tilbake. Offentlige etater er omgjort til maskerte bander, og vulgære og uforsonlige karakteristikker av politiske motstandere har blitt dagligdags. Nyttårshilsenen fra Det hvite hus gikk til «Strong American Patriots», mens «venstreradikale Demokrater», illojale Republikanere og «marxistiske galninger» ble karakterisert som samfunns­fiender, samtidig som interessene til de rikeste og mektigste hegnes om. Systemskiftet snur opp-ned på alle gamle sannheter, ikke minst europeiske lands tidligere så velvillige underordning under Washington. USAs trusler mot Grønland viser hvor fundamentalt skillet er, ettersom Danmark kan komme i en militær konflikt med USA, der amerikanske styrker kan operere fra baser på dansk jord.

Bjørgulv Braanen