Leder

1–0 til Putin

Bendik Wold

Først lovte Donald Trump at han skulle skape fred i Ukraina i løpet av 24 timer. Så høynet han innsatsen: Krigen ville være over allerede før han flyttet inn i Det hvite hus. Ifølge CNN gjentok Trump dette løftet hele 53 ganger før han ble valgt. Nå har han residert i Det ovale kontor i 211 dager, og Vladimir Putins krigsmaskin gjør ingen tegn til å bremse. Det uttalte målet for fredagens toppmøte i Alaska var å hamre gjennom en avtale om umiddelbar våpenhvile, men heller ikke dét lyktes Trump med. Etter et overraskende kort møte med Putin – de spiste ikke engang lunsj sammen – var han plutselig enig med den russiske presidenten om at det er bedre «å gå direkte til en fredsavtale».

«Den internasjonalt etterlyste krigsforbryteren var i storslag.»

Mange hadde fryktet at toppmøtet i Alaska ville ende som «et nytt München», altså at de to stormaktslederne skulle tvinge Ukraina til å avstå land for å sikre «peace in our time». Så ille gikk det ikke. Like fullt kunne Putin reiste hjem med et bredt glis om kjakene: Ikke bare sikret han seg tid til å forberede en ventet høstoffensiv i Øst-Ukraina; Trump hadde også rullet ut den røde løperen for ham og behandlet ham som en likemann. Under pressekonferansen var den internasjonalt etterlyste krigsforbryteren i storslag – han gjorde grimaser og spilte tunghørt da journalister stilte ham kritiske spørsmål – mens Trump virket trøtt og likeglad. Det tilsynelatende skarpeste budskapet amerikaneren hadde med seg til Alaska, var et «fredsbrev» der førstedamen oppfordret Putin til å «beskytte barnas uskyld».

I et intervju med Fox News fredag rådet Trump Zelenskyj til å «make a deal» med Russland – implisitt: om avståelse av landområder. Begrunnelsen? «Russland er en stormakt, og de [Ukraina] er det ikke.» Dette er kjernen i Trumps utenrikspolitiske doktrine: Makt er rett. Store stater må få lov til å herje med mindre stater. Ansvaret for krig og død ligger ikke egentlig hos okkupanten, men hos de okkuperte, som forlenger lidelsene gjennom fåfengt og trøttende motstandskamp. «Vil du ha fred?» sier Trump egentlig til Zelenskyj, «så underkast deg.» At ukrainerne så langt ikke har gått med på denne «dealen», er en strime av håp i en mørk, mørk verden.

Leder

Det sitter i kulturen

For første gang ligger Norge under OECD-gjennomsnittet i både lesing, matematikk og naturfag i Pisa-undersøkelsen. Rundt en tredel av elevene presterer på de laveste mestringsnivåene. Estland har derimot overtatt som en skolepolitisk suksesshistorie etter Finland, som nå gjør det dårligere. Estland ligger på toppen i Europa i naturfag og matte og er nest best i lesing etter Irland, selv om leseevnen til estiske elever også har en fallende tendens. Når noen land lykkes, er det lett å lete etter ting de gjør, som vi kan kopiere. Men å hente konkrete ting direkte fra et land til et annet i den tro at det skal gjøre underverker, er en komplisert affære. Det sies for eksempel at stor lærerautonomi er oppskriften på den estiske suksessen, men da underslås det gjerne at det nasjonale rammeverket også er sterkt.

Bjørgulv Braanen

Hamskiftet

Tidligere utenriks- og bistandsministre har denne uka vært innkalt til Stortingets kontrollkomité til høring om utenrikstjenesten i kjølvannet av Epstein-avsløringene. Ingen av ministrene, enten de kom fra Ap, KrF, SV eller Høyre, har hatt interesse av å si noe kritisk om kulturen. Det ville også ha rammet dem selv. Flere av dem har også gått ut og inn av verv i stiftelser som har fått støtte over bistandsbudsjettet. Epstein-filene og andre avsløringer har satt søkelyset på Terje Rød-Larsens sentrale rolle i det internasjonale freds­jetsettet, samtidig som det er blottlagt hvordan enkelte norske politikere har latt seg involvere i smøringskulturen. Viktigere er likevel avdekkingen av hvordan hele det norske freds- og konfliktbidraget endret fullstendig karakter etter Oslo-avtalen i 1993 og 1995. Daværende statssekretær Jan Egeland har vært kritisk til at man forlot tradisjonen med å bruke norske forskningsmiljøer og frivillige organisasjoner, for i stedet å satse massivt på amerikanske og internasjonale tenketanker og stiftelser.

Bjørgulv Braanen

Sleper beina etter seg

Myndighetene har gjentatte ganger forsvart datasenterutbyggingen med økende behov for datakraft i Norge. I regjeringens datasenterstrategi heter det at sentrene skal bidra til styrke den norske beredskapen. Men det er overhodet ikke det som skjer. En ny rapport fra det regjeringsoppnevnte Teknologirådet, som gir råd til Stortinget og øvrige myndigheter, viser at 90 prosent av datasenterkapasiteten er utenlandsk eid. Strømmen som brukes av et datasenter i Norge, kan være fullt ut disponert av en utenlandsk kunde og dermed være utilgjengelig for norske behov i en krise. Leder for Teknologirådet Sverre Gotaas sier til NRK at problemet med dagens tildelingssystem er at det ikke skiller mellom hvem som får bygge. «Her stilles alle likt i nettkøen, enten det er Google, Tiktok eller et datasenter som er helt sentralt for helsedata», sier Gotaas.

Bjørgulv Braanen