Leder

Feilslått «nøytralitet»

Erika Bjerström hadde jobbet i SVT i 27 år da hun leverte oppsigelsen sin i fjor sommer. Hun hadde fått nok. Rolla som rikskringkasterens globale klimakorrespondent hadde gjort henne til en yndet prygelknabe for den svenske høyresida: I innboksen fikk hun nesten daglig påminnelser om at hun var SVTs «klimahore». Bjerström mottok drapstrusler, ble angrepet på T-banen og måtte utstyre seg med overfallsalarm. Etter hvert merket hun at hun heller ikke hadde sjefenes støtte, forteller hun i boka «Demokratin dör i hettan». Sakene hennes ble satt på vent, og det gikk ut befaling om at ordet «klima» burde unngås i overskrifter – det kunne skremme bort leserne. I stedet var det Bjerström som trakk seg unna. Etter at hun forlot SVT, ble hun diagnostisert med posttraumatisk stresslidelse.

«Forsiktighetslinja er feilslått.»

«Norge viser total feighet», sier Sigrid Bonde Tusvik i dagens avis. NRK-profilen er oppgitt – som så mange andre – over at rikskringkasteren ikke vil boikotte Eurovision i protest mot Israels deltakelse. Det er ikke så vanskelig å skjønne hvor feigheten kommer fra: I en rapport fra Reportere uten grenser (RSF) svarer over halvparten av de europeiske respondentene at deres allmennkringkastere blir utsatt for politisk og økonomisk press. Det kan arte seg som hets mot enkeltjournalister, som i Bjerströms tilfelle, eller det kan ramme institusjonene gjennom støttekutt eller innblanding i redaksjonelle avgjørelser. Sveriges blå regjering legger opp til kraftig slanking av SVT det neste tiåret. Her hjemme har Frp gått inn for salg av NRK.

At NRK i denne situasjonen velger å ligge lavt for å unngå å «tirre løven», er kanskje forståelig. Det er likevel en forfeilet strategi. Dagens forsiktighetslinje gjør at NRK gradvis innskrenker sitt eget handlingsrom. I praksis er linja heller ikke «nøytral», ettersom den innebærer å avgi konsesjoner til innbilte og reelle kritikere utenfor mediehuset. Eksempelet fra Sverige viser hvor galt det kan gå: Ikke bare ble en djerv reporter kastet under bussen av sine egne ledere; i dag har SVT null journalister som er ansatt for å dekke klimakrisa. Forsøket på å verne om kanalens redaksjonelle frihet endte med at man undergravde den – til klimaskeptikernes udelte glede.

Leder

Skrem­sels­pro­pa­ganda

De hadde gledet seg så veldig. Mange hadde reist til Island for å følge folkeavstemningen i den tro at det ble et ja til å starte forhandlingene om et medlemskap i EU. «Kommer Island-suget?» spurte Aftenpostens Kjetil Bragli Alstadheim i mars i år. Hans svar var at det kanskje ikke ble et sug, men i stedet et jordskjelv. Men som så ofte før undervurderte de den breie folkelige motstanden mot å oppgi nasjonal selvråderett. Fordi forventningene var så store, ble nedturen desto vondere. Alstadheim klarte ikke å bevare sin sedvanlige, lett spottende stil og elegante penn, men måtte hente ammunisjon fra aller nederste hylle.

Ytrings­forbud

Da kong Olav V døde i januar 1991, så vi mange liknende scener som de som nå har utspilt seg på gater og torg i Norge. Én ting var likevel annerledes. Selv om kongen var død, stanset ikke det norske politiske ordskiftet opp. Politikerne skrev fortsatt innlegg i avisene, eller de debatterte Gulfkrigen, som var på sitt mest intense akkurat da. Daværende stortingsrepresentant Kristin Clemet (H) diskuterte i Aftenpostens spalter om hun var verdikonservativ nok bare tre dager etter dødsfallet, mens Arbeiderpartiets representant Reiulf Steen to dager etter tok til orde for at Norge i en tid av oppbrudd og krig måtte søke å bli medlem i EF. Ved kong Haralds bortgang har nasjonalforsamlingen derfor innført noe helt nytt: en såkalt borgfred, som innebærer at partiene på Stortinget innstiller all politisk virksomhet til etter begravelsen neste uke. Som vår sak av i dag viser, er det sekretariatslederne for Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som sammen utformet retningslinjene for sørgeperioden.

Islands nei

Lørdag var det spent stemning i sentrum av Reykjavík. Bare et steinkast unna hverandre fulgte to ulike valgvaker resultatene fra folkeavstemningen om å gjenoppta forhandlingene om islandsk EU-medlemskap. Målingene har vært jevne, men søndag formiddag var det klart: Folket på Island vil ikke forhandle med den europeiske union om medlemskap. Nei-sida gikk av med seieren med 52,8 mot 47,2 prosent av stemmene. Flest EU-tilhengere finner vi i hovedstadens to valgdistrikt, der det var flertall for å gjenoppta forhandlingene, mens det ellers i landet var flertall for å la være. I motsetning til partiene på borgerlig side i Norge, har høyresida på Island tradisjonelt vært motstandere av EU-medlemskap. EU-iveren drives fram av sosialdemokratene.