Dagboka
Lekespråk
Etter fem år i Bergen er jeg godt vant til å være «drittlendingen» fra avisa. Ja, folk kaller oss øst for fjellet det, og for min del går det helt greit. Det gjelder å spille ned hvor man kommer fra, for å opphøye stedet man kommer til.
Det skorter ikke på negative vestlandske framstillinger av østlendinger. De fleste er karikert og fortalt i hjel. Som at «Oslo-folk» egentlig betyr samtlige østlendinger sør for Hamar og nord for Tønsberg, at landsdelen ikke har dialekt, at de tror alt som er verdt å vite, finnes i hovedstaden, at de drikker kaffe latte og «driter» i verdiskapning.
De fem årene har imidlertid også gitt denne østlendingen et innblikk i perspektiver jeg ikke ante fantes, og som i motsetning til de nevnt over her, er skikkelig sjarmerende. Én av mine personlige favoritter: å leke østlending.
Greit nok, kritikerne vil hevde at det jeg mener er sjarmerende, er et resultat av noe grunnleggende udemokratisk: at barn i stor grad blir eksponert for østnorske dialekter på tv og film.
Linnea Skare Oskarsen