Dagboka

Larry

  • Jeg er veldig fan av serieskaper og komiker Larry David. Han står blant annet bak Seinfeld og serien der han spiller seg selv – eller slik han skulle ønske han kunne være dersom han var immun mot sosiale konvensjoner – «Curb your enthusiasm». Serien tilbyr ti sesonger med herlig pute-tv, der konseptet er: Hva hvis du sa alt du tenkte og mente hele tida, til punkt og prikke? nn Larry havner i de kjipeste situasjoner fordi han nekter å spille med på de av samfunnets normer og regler som han finner tullete. Han havner i de mest absurde situasjoner, blir lagt for hat av utrolig mange mennesker og får få seire selv. Når det er sagt, tror jeg de fleste finner plottet pirrende. Det hadde vært sjukt deilig å konfrontere normer og uttalelser man selv finner absurde. nn På den andre siden, som man skriver i norskstilene, viser Larry ofte fram en ydmyk side. Han klarer faktisk å forene den diametrale motsetningen: total opposisjon til alt og alle og ydmykhet på to måter. Én: Han er jo egentlig en fin fyr som forsøker å gjøre det rette, men ikke alltid klarer det og ender i trass. To: Han er ikke redd for å si at han ikke vet eller ikke forstår, og er interessert i å lære. nn Slik jeg oppfatter serien, er det ikke total opposisjon mot normer som er målet, men total opposisjon mot selvhøytideligheten. Serien og serieskaperen tar seg selv lite høytidelig. De fronter heller et oppgjør med vår arroganse. nn Vi må for alt i verden ikke tenke at karakteren Larry David er idealet, men jeg tenker det er to ting vi kan lære av ham. Det ene er å tørre å konfrontere litt mer uten å fremmedgjøre alle rundt oss. Det andre, og det klart viktigste, tørre å innrømme at vi ikke vet, ikke skjønner og er interessert i å lære.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Dagboka

Hacker

Tidligere i høst skrev kulturredaktør Bernhard Ellefsen et manifest om hvordan kulturpolitikken kan fungere som en markedskorrigerende kraft. Da jeg leste manifestet, kjente jeg på en stikkende følelse av misunnelse. I kunst- og kultursektoren er det nærmest innlysende at man er skeptisk mot markedslogikk, og at man driver med maktkritikk. Teknologisektoren, der jeg hører til, nyter ofte ikke den samme statusen. Ja, kanskje noen får tittelen å være «disruptors», men dette gjelder kun de på toppen. Den enorme maktkonsentrasjonen av et knippe teknologiselskap har gjort det slik at IT-arbeidere reduseres til å være deres fotsoldater. Ser man på jobbannonser i IT-sektoren, er de mest ettersøkte ferdighetene nettopp kjennskap til Microsoft-produkter og hvor godt man kan navigere disse, i motsetning til en helhetlig kompetanse som gjør en IT-arbeider rustet til å adressere ulike samfunnsbehov. Det pleide ikke alltid å være slik.

Bokorm

De gode sakene om lesing på kultursidene i denne avisa har fått meg til å reflektere over egen lesing – eller mangel på sådan – i voksenlivet. Hvis jeg spør foreldrene mine om hvordan de ser for seg meg som barn, er jeg ganske sikker på at de vil beskrive ei jente med tjukke briller, sammenkrøpet i sofaen, helt oppslukt i en bok. Ofte måtte de snakke til meg tre–fire ganger før jeg i det hele tatt klarte å løsrive meg. På barneskolen leste jeg alt jeg kom over på biblioteket, gjerne stoff med okkult og makaber tematikk. Det begynte med Rydiger den vesle vampyren og serien Illustrerte klassikere (om Jack the Ripper, Bram Stoker’s Dracula, og Dr. Jeckyll and Mr. Hyde), alt av J.R.R. Tolkien og selvsagt Harry Potter.

Neste tiår

I går publiserte Statistisk sentralbyrå (SSB) årets oversikt over utslippene av klimagasser fra norsk økonomisk aktivitet. Statistikken inneholder de innenlandske klimagassutslippene samt utslipp fra utenriks sjøfart og luftfart. SSB måler utslippsintensitet per produsert mengde vare eller tjeneste over tid og viser om produksjonen har blitt mer eller mindre forurensende. Fra 2023 til 2024 hadde utslippene sunket med 2,9 prosent. Litt deprimerende å tenke på er at utslippene fra den norske økonomiske aktiviteten siden 1990 har gått ned med 1,5 prosent. 1,5 prosent er langt fra det som skal til for at vi skulle ha beholdt temperaturen innenfor det Parisavtalen i sin tid definerte som et tippepunkt: å holde temperaturstigningen under 1,5 grader over førindustrielt nivå. Det målet ble passert i fjor, hvor verdens temperatur hadde steget med 1,55 grader.