Dagboka

Larry

  • Jeg er veldig fan av serieskaper og komiker Larry David. Han står blant annet bak Seinfeld og serien der han spiller seg selv – eller slik han skulle ønske han kunne være dersom han var immun mot sosiale konvensjoner – «Curb your enthusiasm». Serien tilbyr ti sesonger med herlig pute-tv, der konseptet er: Hva hvis du sa alt du tenkte og mente hele tida, til punkt og prikke? nn Larry havner i de kjipeste situasjoner fordi han nekter å spille med på de av samfunnets normer og regler som han finner tullete. Han havner i de mest absurde situasjoner, blir lagt for hat av utrolig mange mennesker og får få seire selv. Når det er sagt, tror jeg de fleste finner plottet pirrende. Det hadde vært sjukt deilig å konfrontere normer og uttalelser man selv finner absurde. nn På den andre siden, som man skriver i norskstilene, viser Larry ofte fram en ydmyk side. Han klarer faktisk å forene den diametrale motsetningen: total opposisjon til alt og alle og ydmykhet på to måter. Én: Han er jo egentlig en fin fyr som forsøker å gjøre det rette, men ikke alltid klarer det og ender i trass. To: Han er ikke redd for å si at han ikke vet eller ikke forstår, og er interessert i å lære. nn Slik jeg oppfatter serien, er det ikke total opposisjon mot normer som er målet, men total opposisjon mot selvhøytideligheten. Serien og serieskaperen tar seg selv lite høytidelig. De fronter heller et oppgjør med vår arroganse. nn Vi må for alt i verden ikke tenke at karakteren Larry David er idealet, men jeg tenker det er to ting vi kan lære av ham. Det ene er å tørre å konfrontere litt mer uten å fremmedgjøre alle rundt oss. Det andre, og det klart viktigste, tørre å innrømme at vi ikke vet, ikke skjønner og er interessert i å lære.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Dagboka

Ofre alt?

Tenk om kriger kunne vært avgjort på fotballbanen. At USA og Iran bare møttes på gressmatta med 22 mann – og ble ferdig med saken. Hva om Putin og Zelenskyj sto og tygget tyggis på sidelinja mens russiske og ukrainske menn løp etter ballen, og avgjorde hele krigen. Uten at menneskeliv gikk tapt, og uten å bruke penger på et miljøødeleggende krigsmaskineri. Slike utopiske samtaler har jeg hatt med guttungen under VM. Jeg gruer meg til han bli stor nok til å bli soldat.

For­bannet

Det er 60 år siden Englands herrelandslag hentet et trofé hjem til fotballøya. Kun to ganger tidligere har laget kommet seirende ut av en kvartfinale i mesterskapet. Skal de bryte forbannelsen, må de passere et historisk norsk landslag. For mangenordmenn har første halvdel av sommeren føltes som en feberdrøm. Etter en 28 år lang VM-tørke har de norske stjernene spilt på seg en selvtillit man aldri tidligere har skimtet i et norsk landslag. Til tross for en ripe i lakken da et reservepreget Norge tapte mot Frankrike, har fotballgutta vunnet 14 av de 15 siste tellende kampene. På veien har de lagd hakkemat av Italia i kvaliken, for å følge opp med seier mot Senegal, som nylig vant Afrikamesterskapet (men senere fratatt tittelen).

Braut

Noreg var eit av dei siste landa i Europa som innførte krav om å ha etternamn, og på andre halvdel av attenhundretalet var det vanleg å skifte namn. Til dømes om du flytta. I romanen «Bondestudentar» av Arne Garborg skiftar hovudkarakteren namn fleire gonger, fordi han er flau over namnet sitt. Fyrst heiter han Daniel Sørbrød, men på katedralskulen i Stavanger kallar bygutane han for surbrød, så han skiftar til Daniel Olsen. Så hamnar han i eit akademisk miljø av radikale og målmedvitne folk i Oslo, og dei lurer på om han ikkje har eit gardsnamn han kan bruke i staden for Olsen. «Braut heiter garden, og Braut bør De heite», slår den karismatiske Jens Rud fast, og slik vart det. Braut er ein gard på Jæren som har fått namn av bakekanten som den sterke havvinden frå vest lagar i landskapet, og det er her både Daniel og Erling Braut Haaland har namnet sitt frå.