Dagboka

Larry

Linnea Skare Oskarsen
  • Jeg er veldig fan av serieskaper og komiker Larry David. Han står blant annet bak Seinfeld og serien der han spiller seg selv – eller slik han skulle ønske han kunne være dersom han var immun mot sosiale konvensjoner – «Curb your enthusiasm». Serien tilbyr ti sesonger med herlig pute-tv, der konseptet er: Hva hvis du sa alt du tenkte og mente hele tida, til punkt og prikke? nn Larry havner i de kjipeste situasjoner fordi han nekter å spille med på de av samfunnets normer og regler som han finner tullete. Han havner i de mest absurde situasjoner, blir lagt for hat av utrolig mange mennesker og får få seire selv. Når det er sagt, tror jeg de fleste finner plottet pirrende. Det hadde vært sjukt deilig å konfrontere normer og uttalelser man selv finner absurde. nn På den andre siden, som man skriver i norskstilene, viser Larry ofte fram en ydmyk side. Han klarer faktisk å forene den diametrale motsetningen: total opposisjon til alt og alle og ydmykhet på to måter. Én: Han er jo egentlig en fin fyr som forsøker å gjøre det rette, men ikke alltid klarer det og ender i trass. To: Han er ikke redd for å si at han ikke vet eller ikke forstår, og er interessert i å lære. nn Slik jeg oppfatter serien, er det ikke total opposisjon mot normer som er målet, men total opposisjon mot selvhøytideligheten. Serien og serieskaperen tar seg selv lite høytidelig. De fronter heller et oppgjør med vår arroganse. nn Vi må for alt i verden ikke tenke at karakteren Larry David er idealet, men jeg tenker det er to ting vi kan lære av ham. Det ene er å tørre å konfrontere litt mer uten å fremmedgjøre alle rundt oss. Det andre, og det klart viktigste, tørre å innrømme at vi ikke vet, ikke skjønner og er interessert i å lære.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Dagboka

Go’foten

Go’fot-teorien er noe enhver trønder har hørt om i enten konfirmasjoner eller politiske debatter. Den stammer fra den legendariske fotballtreneren til Rosenborg fotballklubb, Nils Arne Eggen. Teorien er enkelt forklart at en skal spille hverandre gode på et lag, at en skal sentre ballen til medspillernes go’fot. Teorien er i grunnen umulig å ikke ha blitt introdusert for som trønder, og den skal motivere alle og enhver til samhold og god stemning. En skulle tro denne ledelses- og samhandlingsfilosofien i hvert fall gjennomsyret Eggen selv. Svaret «æ bestemt oss», på spørsmål på hvorfor RBK gjorde det så dårlig på bortekamper på 1990 tallet, føler jeg er nesten mer representativt. «Éin må bestæm.

Brage Arctander Dingsøyr

Mors­navn

Med fare for å avsløre at jeg har kommet bitte litt seint til festen, må jeg si at en av flere gledelige overraskelser ved å se Norges første kamp i VM var flere dobbeltnavn på draktene. Både Kristoffer Vassbakk Ajer, David Møller Wolfe og Erling Braut Haaland har valgt å legge til mellomnavnet sitt på ryggen. Riktignok i en rune-font med litt lav lesbarhet, men den debatten skal vi ikke begi oss inn på her. For selv i verdens kanskje mest likestilte land ligger mødres navn lagelig til for hogg, fordi det vanligvis ender opp som det noe ubetydelige mellomnavnet, dersom det blir videreført i det hele tatt. Særlig om ett av navnene, eller begge (som noen av oss er velsignet med), er lange. Og særlig når det skal bygges merkevare og navnet skal bli lett å huske. Og selv om de fleste mødre antakeligvis later som det ikke betyr så mye at navnet deres forsvinner helt fra avkommets identitet, gjør det nok for mange det, innerst inne. Derfor er det noe veldig fint og rørende med den lille, stille gesten fra landslagsspillerne til mødrene deres.

Ida Søraunet Wangberg

Trangt

Vy sin 17.03-avgang fra Gardermoen mot Oslo sist onsdag kan gå inn i historien som en av de mest overbefolkede. «Trekk innover» ble det ropt, og fra andre siden svart «Helt fullt her». Der man kommer inn i vogna, lenge før setene, sto det minst 30. Alle midtgangene var overfylte. På Lillestrøm gikk det av i overkant av ti personer, og minst hundre kom på. En ung kvinne smatt ut like før avgang, hvit i ansiktet. Den som ville svime av kunne trygt gjøre det uten å falle på gulvet. Å få opp hendene for å klø seg i nesa var umulig. Det var ikke engang plass til en fis. Vi som satt fastklemt så verken kontrollører eller konduktører.

Ole Magnus Rapp