Dagboka

Larry

Linnea Skare Oskarsen
  • Jeg er veldig fan av serieskaper og komiker Larry David. Han står blant annet bak Seinfeld og serien der han spiller seg selv – eller slik han skulle ønske han kunne være dersom han var immun mot sosiale konvensjoner – «Curb your enthusiasm». Serien tilbyr ti sesonger med herlig pute-tv, der konseptet er: Hva hvis du sa alt du tenkte og mente hele tida, til punkt og prikke? nn Larry havner i de kjipeste situasjoner fordi han nekter å spille med på de av samfunnets normer og regler som han finner tullete. Han havner i de mest absurde situasjoner, blir lagt for hat av utrolig mange mennesker og får få seire selv. Når det er sagt, tror jeg de fleste finner plottet pirrende. Det hadde vært sjukt deilig å konfrontere normer og uttalelser man selv finner absurde. nn På den andre siden, som man skriver i norskstilene, viser Larry ofte fram en ydmyk side. Han klarer faktisk å forene den diametrale motsetningen: total opposisjon til alt og alle og ydmykhet på to måter. Én: Han er jo egentlig en fin fyr som forsøker å gjøre det rette, men ikke alltid klarer det og ender i trass. To: Han er ikke redd for å si at han ikke vet eller ikke forstår, og er interessert i å lære. nn Slik jeg oppfatter serien, er det ikke total opposisjon mot normer som er målet, men total opposisjon mot selvhøytideligheten. Serien og serieskaperen tar seg selv lite høytidelig. De fronter heller et oppgjør med vår arroganse. nn Vi må for alt i verden ikke tenke at karakteren Larry David er idealet, men jeg tenker det er to ting vi kan lære av ham. Det ene er å tørre å konfrontere litt mer uten å fremmedgjøre alle rundt oss. Det andre, og det klart viktigste, tørre å innrømme at vi ikke vet, ikke skjønner og er interessert i å lære.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Dagboka

Bon appétit!

Så har det seg slik at det ikke gikk denne veganeren ubemerket hen at min kollega i gårsdagens dagbok tok til orde for å bryte koplingen mellom menneskekroppens deler og kjøttstykkene på tallerkenen. Å påpeke hvilken kroppsdel som kunne erstatte kjøttstykket til middag, er sivilisasjonsødeleggende og utvanner menneskeverdet, hevdes det. Jeg mistenker likevel at motstanden handler mer om appetitten, enn om bekymringen for samfunnskollaps. Men dersom middagen ødelegges av å vite hvor på din egen kropp det tilsvarende stykket er hentet fra, er jo spørsmålet: Hvor komfortabel er du med at det du spiser kommer fra et levende vesen? Å spise kjøtt er helt greit altså, noen av mine bestevenner er kjøttetere. Greie folk, for det meste. Men skal man fortære et liv, tenker jeg det er viktig å huske hvor det kommer fra og hvem man spiser. Det kan likevel ikke underdrives: Det er dårlige tider for menneskeverd for tida. Men at menneskeverdet svekkes ved å påpeke båndet mellom mennesket og naturen, stemmer ikke.

Josefine Gjerde

Mat og kropp

Det er veldig mange forskjellige kjøttprodukter å orientere seg i. Og viktig er det, for kokkelering blir jo så ufattelig mye lettere når en forstår hva et kjøttstykke krever av tilberedning, temperatur og hvor mye den må hvile. Men det er mye å orientere seg i. Lår, ribbe, overlår, indrefilet, samt bryst og entrecôte har alle forskjellig ideelle måter å tilberedes på. Men for å bli bedre må en ikke, fordi det er helt sivilisasjonsødeleggende, peke på seg selv for å indikere hvor kjøttstykket kommer fra på kroppen. Og ja, det er faktisk folk som gjør slikt. Det er så nifst og fælt en får det.

Brage Arctander Dingsøyr

Dyrebart

Det nærmeste sommeren har kommet en skikkelig debatt er diskursen om draktene til landslaget. Og litt om roing, fascisme og vikinger. Selv var jeg ganske fornøyd med hjemmedrakta med det norske flagget som utgangspunkt og prydet med mønsteret fra utsmykkingen av Urnes kirka. Det eneste negative er prislappen på 1250 kroner. Men! Jeg kan ikke få gjentatt nok hvor dårlig det er at bortedraktene ikke har det spor av rødt, hvitt og blått. Selv det norske flagget er svart! Det er og blir for dumt. En helt svart drakt er ikke kult.

Brage Arctander Dingsøyr