Dagboka

Larry

  • Jeg er veldig fan av serieskaper og komiker Larry David. Han står blant annet bak Seinfeld og serien der han spiller seg selv – eller slik han skulle ønske han kunne være dersom han var immun mot sosiale konvensjoner – «Curb your enthusiasm». Serien tilbyr ti sesonger med herlig pute-tv, der konseptet er: Hva hvis du sa alt du tenkte og mente hele tida, til punkt og prikke? nn Larry havner i de kjipeste situasjoner fordi han nekter å spille med på de av samfunnets normer og regler som han finner tullete. Han havner i de mest absurde situasjoner, blir lagt for hat av utrolig mange mennesker og får få seire selv. Når det er sagt, tror jeg de fleste finner plottet pirrende. Det hadde vært sjukt deilig å konfrontere normer og uttalelser man selv finner absurde. nn På den andre siden, som man skriver i norskstilene, viser Larry ofte fram en ydmyk side. Han klarer faktisk å forene den diametrale motsetningen: total opposisjon til alt og alle og ydmykhet på to måter. Én: Han er jo egentlig en fin fyr som forsøker å gjøre det rette, men ikke alltid klarer det og ender i trass. To: Han er ikke redd for å si at han ikke vet eller ikke forstår, og er interessert i å lære. nn Slik jeg oppfatter serien, er det ikke total opposisjon mot normer som er målet, men total opposisjon mot selvhøytideligheten. Serien og serieskaperen tar seg selv lite høytidelig. De fronter heller et oppgjør med vår arroganse. nn Vi må for alt i verden ikke tenke at karakteren Larry David er idealet, men jeg tenker det er to ting vi kan lære av ham. Det ene er å tørre å konfrontere litt mer uten å fremmedgjøre alle rundt oss. Det andre, og det klart viktigste, tørre å innrømme at vi ikke vet, ikke skjønner og er interessert i å lære.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Dagboka

Barnehage

Barnehagebarn trives generelt godt i Norge, viser en ny rapport fra læringsmiljøsenteret ved Universitetet i Stavanger. Barna trives generelt godt, selv om det er store variasjoner mellom barn, og trivselen fluktuerer mye for hvert enkelt barn. Det er gode nyheter at barn trives i barnehagen når vi vet at barnehager sliter med underbemanning, høyt sykefravær og lave lønninger. Rapporten får meg likevel til å lure på om barnas trivsel gjenspeiler de voksnes trivsel, eller om de er et tegn på at barnehageansatte strekker seg langt for barna – for trivsel, lek og trygge rammer – i en arbeidshverdag som er preget av uforutsigbarhet og små marginer. Nyere studier av barnehageansatte viser at de ansatte trives godt på jobb, men opplever betydelig stress. Derfor er det svært gledelig at de rødgrønne partiene har gått sammen om 350 millioner til å toppe bemanningen i barnehagene i revidert nasjonalbudsjett, et tiltaks SV sto i bresjen for. Så får vi bare håpe at løftet ikke blir kortvarig, fordi økt bemanning krever fortsatt støtte over flere år. Vi vet at antall søknader til barnehageutdanningene er halvert siden 2019. Skal bemanningskrisa løses permanent, må det være attraktivt for unge å utdanne seg til barnehagelærer på sikt. Da er en lønn å leve av, og en arbeidshverdag som gir tid og handlefrihet, helt avgjørende.

Ventetid

Tirsdag fortalte en kvinne til NRK at hun ba om abort da hun var 8 uker på vei, og ikke fikk den utført før hun var over 11 uker på vei. «Det er uker vi helst ikke vil vente. En tar jo ikke abort for moro skyld», sa kvinnen til NRK. Hun la til: «Man vil ikke bli knytta til fosteret, og derfor burde det være en rett vi har til å ta abort så tidlig som mulig». Da grensa for selvbestemt abort i fjor ble økt fra 12 til 18 uker, kom det med lovnader om at det ikke skulle føre til flere sene aborter. Men tall fra Abortregisteret under Folkehelseinstituttet (FHI) viser at nettopp dette nå har skjedd. Lege Mette Løkeland Stai ved Medisinsk fødselsregister spør seg om grunnen.

Vrang

I går var en av toppsakene i VG og Aftenposten at forfatter Anne Holt gir seg på Facebook. Det er fullt mulig å tenke at der gikk startskuddet for årets agurksesong. Men bi litt. Nyheten kan være et tegn på at noe større er i emning i denne rare tida vi lever i. Alle vet at vi burde slette Facebook-brukeren vår, men få gjør det. Folk fortsetter å sende festinvitasjoner der, som gjør at man tidvis må skrolle seg igjennom uoversiktlig vas for kanskje å få med seg invitten. Eller kanskje overse den fordi algoritmene spekulerer i en viss forvirring.