Dagboka

Larry

Linnea Skare Oskarsen
  • Jeg er veldig fan av serieskaper og komiker Larry David. Han står blant annet bak Seinfeld og serien der han spiller seg selv – eller slik han skulle ønske han kunne være dersom han var immun mot sosiale konvensjoner – «Curb your enthusiasm». Serien tilbyr ti sesonger med herlig pute-tv, der konseptet er: Hva hvis du sa alt du tenkte og mente hele tida, til punkt og prikke? nn Larry havner i de kjipeste situasjoner fordi han nekter å spille med på de av samfunnets normer og regler som han finner tullete. Han havner i de mest absurde situasjoner, blir lagt for hat av utrolig mange mennesker og får få seire selv. Når det er sagt, tror jeg de fleste finner plottet pirrende. Det hadde vært sjukt deilig å konfrontere normer og uttalelser man selv finner absurde. nn På den andre siden, som man skriver i norskstilene, viser Larry ofte fram en ydmyk side. Han klarer faktisk å forene den diametrale motsetningen: total opposisjon til alt og alle og ydmykhet på to måter. Én: Han er jo egentlig en fin fyr som forsøker å gjøre det rette, men ikke alltid klarer det og ender i trass. To: Han er ikke redd for å si at han ikke vet eller ikke forstår, og er interessert i å lære. nn Slik jeg oppfatter serien, er det ikke total opposisjon mot normer som er målet, men total opposisjon mot selvhøytideligheten. Serien og serieskaperen tar seg selv lite høytidelig. De fronter heller et oppgjør med vår arroganse. nn Vi må for alt i verden ikke tenke at karakteren Larry David er idealet, men jeg tenker det er to ting vi kan lære av ham. Det ene er å tørre å konfrontere litt mer uten å fremmedgjøre alle rundt oss. Det andre, og det klart viktigste, tørre å innrømme at vi ikke vet, ikke skjønner og er interessert i å lære.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Dagboka

Håndskrift

Hva er galt med penn og papir? På NRKs Politisk kvarter onsdag advarte lærere om at dagens elever jukser i større grad nå enn før takket være kunstig intelligens. I sendingen uttrykte Høyres stortingsrepresentant Mathilde Tybring-Gjedde at hun var bekymret for at lærerne skulle ty til penn og papir fordi de ikke har andre verktøy for å forhindre KI-juks i skolen. Statssekretær i Kunnskapsdepartementet Sindre Lysø (Ap) sa penn og papir er riktignok den eneste sikre måten å forhindre juks, men de fleste skjønner at det ikke er løsningen for å forberede elevene på en moderne og framtidsretta arbeidsliv. Jeg er bare 31 år, men likevel satt jeg igjen og tenkte «Er jeg gammeldags hvis jeg er tilhenger av mer penn og papir i skolen?» Selv har jeg hatt alle mine skriftlige eksamener og prøver med penn og papir, uten at det har gjort meg helt digitalt inkompetent. (Jeg gikk riktignok på steinerskolen, og noen vil kanskje mene det er derfor jeg er så dårlig på excel, men likevel). Jeg spurte faktisk KI om det er bedre å skrive for hånd enn på tastatur. Hen svarte det første fordi håndskrift aktiverer flere deler av hjernen enn tastaturbruk. «Når du skriver for hånd, bearbeider du informasjonen dypere, og det gjør det lettere å huske det du skriver», svarte KI. Så kanskje er jeg gammeldags, men jeg har i hvert fall KI med meg i denne saken.

Lara Rashid

Domino

Før 2030 vil Posten Norge trenge mellom 2500 og 3000 nye lastebilsjåfører. Mangelen på sjåfører som har erfaring med nordnorske vinterveier, er størst. Posten er nemlig utsatt for en dominoeffekt. Ifølge NRK Nordland har de i mange år rekruttert sjåfører fra Øst-Europa, hovedsakelig Polen. Mens polske sjåfører dro til Norge, jobbet ukrainske sjåfører i Polen. Når krigen startet i 2022, dro ukrainerne hjem. Transportbransjen i Polen tilbød så bedre lønn til landsmenn som vendte hjem. Ved Posten/Bring sin terminal i Bjerkvik, nord i Nordland, har seks stillinger vært ledige i et år. Regionleder Torstein Nygård Johansen sier til NRK at det er en kjempeutfordring å få tak i folk, spesielt med nordnorsk vintererfaring. Kjell Hansen har vært yrkessjåfør i 25 år og kjørt for Posten de siste åtte.

Ole Magnus Rapp

Å bryte

Jeg har akkurat lest ferdig Nina Lykkes nyeste roman «Hvor er de voksne?». Den handler om en mor hvor hennes voksne sønn har brutt kontakt med henne, uten noe særlig god grunn ifølge henne selv. Ganske langt inn i boka tenker jeg at det er noe vesentlig denne mora ikke forteller leseren. Kanskje ruser hun seg, eller kanskje har hun utsatt barna for alvorlig omsorgssvikt og mangler evnen til å se hva hun har gjort? Jeg klarer ikke å tro på at det finnes voksne barn som bryter med foreldrene sine uten at det er helt nødvendig. I et intervju sier Lykke selv at hun kjenner til mange foreldre med barn som har brutt kontakten uten at det ligger noen store dramatiske hendelser bak. Hun tror et av problemene er at dagens foreldre gir for mye kjærlighet og oppmerksomhet til sine barn, og at vi får voksne barn som dermed ikke er trent på å takle hverdagslige utfordringer og følelser. Jeg vet ikke hvor sann denne trenden faktisk er, men etter å ha lest ferdig boka fikk jeg lyst til å ringe foreldrene mine og be om unnskyldning. Nå har jeg riktignok ikke brutt kontakt med dem. Tvert imot så ringer jeg mamma litt for ofte og spør om hun kan invitere på middag snart fordi jeg er så fysen på kurdisk mat.

Lara Rashid