Dagboka

Larry

  • Jeg er veldig fan av serieskaper og komiker Larry David. Han står blant annet bak Seinfeld og serien der han spiller seg selv – eller slik han skulle ønske han kunne være dersom han var immun mot sosiale konvensjoner – «Curb your enthusiasm». Serien tilbyr ti sesonger med herlig pute-tv, der konseptet er: Hva hvis du sa alt du tenkte og mente hele tida, til punkt og prikke? nn Larry havner i de kjipeste situasjoner fordi han nekter å spille med på de av samfunnets normer og regler som han finner tullete. Han havner i de mest absurde situasjoner, blir lagt for hat av utrolig mange mennesker og får få seire selv. Når det er sagt, tror jeg de fleste finner plottet pirrende. Det hadde vært sjukt deilig å konfrontere normer og uttalelser man selv finner absurde. nn På den andre siden, som man skriver i norskstilene, viser Larry ofte fram en ydmyk side. Han klarer faktisk å forene den diametrale motsetningen: total opposisjon til alt og alle og ydmykhet på to måter. Én: Han er jo egentlig en fin fyr som forsøker å gjøre det rette, men ikke alltid klarer det og ender i trass. To: Han er ikke redd for å si at han ikke vet eller ikke forstår, og er interessert i å lære. nn Slik jeg oppfatter serien, er det ikke total opposisjon mot normer som er målet, men total opposisjon mot selvhøytideligheten. Serien og serieskaperen tar seg selv lite høytidelig. De fronter heller et oppgjør med vår arroganse. nn Vi må for alt i verden ikke tenke at karakteren Larry David er idealet, men jeg tenker det er to ting vi kan lære av ham. Det ene er å tørre å konfrontere litt mer uten å fremmedgjøre alle rundt oss. Det andre, og det klart viktigste, tørre å innrømme at vi ikke vet, ikke skjønner og er interessert i å lære.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Dagboka

Evig liv

Siste forskningsskrik, skal vi tro Aftenposten, er å injisere blodplasma fra unge mennesker og inn i årene til eldre mennesker, i håp om å bremse eller stabilisere aldring og aldersrelaterte sykdommer. Dette sysler forskere ved flere norske universiteter med om dagen, og flere forskermiljøer konkurrerer om mange millioner i forskningsstøtte for å utvikle en livs-«forlengende» eliksir. På en måte henger forskerne etter. Anti-ageing-guruen Bryan Johnson har allerede injisert seg selv med blodplasma tappet fra sin egen sønnen i en årrekke. Selv hevder han å være i sitt livs form, til tross for at han har en eiendommelig, grå-gul hudtone. Ny og banebrytende forskning er spennende, det altså. Men det underliggende bildet er mer uhyggelig. Det evig liv-industrielle kompleks er en raskt voksende økonomisk sektor som ifølge et raskt Google-søk genererte 315 milliarder dollar i 2024.

Plakett

Se for deg at du skulle besøke statsminister Jonas Gahr Støre på Statsministerens kontor. På vei dit går du forbi en vegg, der det henger bilder av mange tidligere statsministre – Solberg, Bondevik, Stoltenberg, Brundtland med flere. Så ser du at det har blitt hengt opp tekstplaketter under hvert portrett. Nysgjerrig leser du under Erna Solbergs velkjente åsyn: «Erna Solberg var, uten tvil, den verste statsministeren i norsk historie. Hun tok makta etter et korrupt valg og styrte landet ut i en serie katastrofer som førte Norge til randen av utslettelse.» Samtidig ser du at på plaketten under bildet av Støre, står det: «Støre har vunnet over motstand og sabotasje til å levere på alle sine valgløfter og starte en ny gullalder i Norge.» Rødmende forstår du at disse plakettene faktisk er hengt opp av Støre eller noen som jobber for ham. Jeg stiller meg tvilende til at Støre hadde overlevd en eneste dag som statsminister om noe slikt hadde skjedd.

Lotteri

Er du trukket ut i skattelotteriet? Du skal ha en solid dose nyhetsvegring dersom du ikke har fått med deg overskrifter med spørsmål à la dette eller ulike varianter av «Mats (22) ble trukket ut i skattelotteriet». Skattekortene har kommet, og på 100.000 av dem står følgende beskjed: «Du er trukket ut og har rett på arbeidsfradrag.» Regjeringen, med finansministerStoltenberg i spissen, skal bruke en halv milliard årlig i fem år på et storstilt skatteeksperiment. De utvalgte mellom 20 og 35 år får et såkalt arbeidsfradrag, altså lavere skatt på arbeid, dersom de tjener mellom 210.000 og 657.000 kroner i året. Hensikten er å undersøke om det fører til at flere vil jobbe mer. Spørsmålet er hvilken verdi resultatene av dette eksperimentet vil ha, når situasjonen forsøkspersonene får arbeidsfradraget i skiller seg såpass fra hvordan det ville vært dersom fradraget hadde blitt innført for alle, uten tidsavgrensing. Å få beskjed om at du er en av få heldige utvalgte, med så mye informasjon i alle kanaler om hvordan det kan lønne seg for deg å jobbe mer de neste årene, kan ikke sammenliknes med en generell skatteendring som vil gjelde for alle. Det er lett å forstå kritikerne, blant dem LO, som mener de 2,5 milliardene kunne blitt brukt på bedre vis.