Dagboka

Larry

Linnea Skare Oskarsen
  • Jeg er veldig fan av serieskaper og komiker Larry David. Han står blant annet bak Seinfeld og serien der han spiller seg selv – eller slik han skulle ønske han kunne være dersom han var immun mot sosiale konvensjoner – «Curb your enthusiasm». Serien tilbyr ti sesonger med herlig pute-tv, der konseptet er: Hva hvis du sa alt du tenkte og mente hele tida, til punkt og prikke? nn Larry havner i de kjipeste situasjoner fordi han nekter å spille med på de av samfunnets normer og regler som han finner tullete. Han havner i de mest absurde situasjoner, blir lagt for hat av utrolig mange mennesker og får få seire selv. Når det er sagt, tror jeg de fleste finner plottet pirrende. Det hadde vært sjukt deilig å konfrontere normer og uttalelser man selv finner absurde. nn På den andre siden, som man skriver i norskstilene, viser Larry ofte fram en ydmyk side. Han klarer faktisk å forene den diametrale motsetningen: total opposisjon til alt og alle og ydmykhet på to måter. Én: Han er jo egentlig en fin fyr som forsøker å gjøre det rette, men ikke alltid klarer det og ender i trass. To: Han er ikke redd for å si at han ikke vet eller ikke forstår, og er interessert i å lære. nn Slik jeg oppfatter serien, er det ikke total opposisjon mot normer som er målet, men total opposisjon mot selvhøytideligheten. Serien og serieskaperen tar seg selv lite høytidelig. De fronter heller et oppgjør med vår arroganse. nn Vi må for alt i verden ikke tenke at karakteren Larry David er idealet, men jeg tenker det er to ting vi kan lære av ham. Det ene er å tørre å konfrontere litt mer uten å fremmedgjøre alle rundt oss. Det andre, og det klart viktigste, tørre å innrømme at vi ikke vet, ikke skjønner og er interessert i å lære.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Dagboka

Triste Times

Når verden føles farlig og uforutsigbar, tror jeg mange av oss kan ønske oss litt vekk fra det hele. Til et sted hvor krig og uro ikke finnes, og man kan glemme alt som gjør en trist og redd. Jeg drømmer meg til Tristan da Cunha. En bitte liten øy smekk mellom det afrikanske og søramerikanske kontinent, så smått at det sjelden vises på verdenskart. Der finnes kun én vei, én skole, én bar og to kirker. Jeg fant lokalavisa, Tristan Times, i 2012. Nettsida så ikke ut som den var oppdatert siden 2003, og sjelden kom det mer enn én sak i måneden. Ofte færre.

Martine de Pierro

Skjalg

Hold dere fast, både nord og sør. Vi snakker ikke om ekstremvær og orkan i kastene, men om Skjalg Fjellheim. Han er tilbake i manesjen. Den en gang så hardtslående nyhetsredaktøren i Nordlys var kjent for frisk ordbruk, styrte aldri unna en debatt, hadde fast plass i Dagsnytt 18 og satte ofte fingrene på ømme punkt. Så forsvant den gode Skjalg. Ble kommunikasjonsdirektør i Helse Nord og omtrent usynlig. Det kunne han neppe trives med, og sa sikkert et høyt JA da finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) ville ha ham inn i Senterpartiet og i rolla som statssekretær.

Ole Magnus Rapp

Norsk-ish

Hele min barndom var min største drøm å bli norsk. Vi kom som asylsøkere til Norge, og i min barnehjerne måtte vi bli så norske som mulig for å fortjene det norske statsborgerskapet. Jeg nektet å snakke kurdisk til foreldrene mine, drømte om bunad og hytte, og begynte til og med å gå i kirka på julaften. Denne jula har debatten om innvandring og norsk kultur igjen blomstret opp. For meg er det ikke en ny debatt, men en hyppig diskusjon som med jevne mellomrom kommer opp igjen i mediene. Som voksen har jeg klandret meg selv for at jeg trodde jeg måtte ofre min midtøstlige side for å bli norsk. Min kurdisk er så hakkete at jeg ikke vil være i stand til å lære mine barn mitt eget morsmål, og det er prisen jeg må betale for skammen jeg bar som barn. I dag har jeg det heldigvis godt nok med å ikke måtte overbevis andre om at jeg er norsk nok. Jeg feirer gjerne kurdiske høytider med glede, samtidig som jeg fortsatt går i kirka på julaften.

Lara Rashid