Dagboka

Larry

Linnea Skare Oskarsen
  • Jeg er veldig fan av serieskaper og komiker Larry David. Han står blant annet bak Seinfeld og serien der han spiller seg selv – eller slik han skulle ønske han kunne være dersom han var immun mot sosiale konvensjoner – «Curb your enthusiasm». Serien tilbyr ti sesonger med herlig pute-tv, der konseptet er: Hva hvis du sa alt du tenkte og mente hele tida, til punkt og prikke? nn Larry havner i de kjipeste situasjoner fordi han nekter å spille med på de av samfunnets normer og regler som han finner tullete. Han havner i de mest absurde situasjoner, blir lagt for hat av utrolig mange mennesker og får få seire selv. Når det er sagt, tror jeg de fleste finner plottet pirrende. Det hadde vært sjukt deilig å konfrontere normer og uttalelser man selv finner absurde. nn På den andre siden, som man skriver i norskstilene, viser Larry ofte fram en ydmyk side. Han klarer faktisk å forene den diametrale motsetningen: total opposisjon til alt og alle og ydmykhet på to måter. Én: Han er jo egentlig en fin fyr som forsøker å gjøre det rette, men ikke alltid klarer det og ender i trass. To: Han er ikke redd for å si at han ikke vet eller ikke forstår, og er interessert i å lære. nn Slik jeg oppfatter serien, er det ikke total opposisjon mot normer som er målet, men total opposisjon mot selvhøytideligheten. Serien og serieskaperen tar seg selv lite høytidelig. De fronter heller et oppgjør med vår arroganse. nn Vi må for alt i verden ikke tenke at karakteren Larry David er idealet, men jeg tenker det er to ting vi kan lære av ham. Det ene er å tørre å konfrontere litt mer uten å fremmedgjøre alle rundt oss. Det andre, og det klart viktigste, tørre å innrømme at vi ikke vet, ikke skjønner og er interessert i å lære.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Dagboka

Prissjokk

Hva er vitsen med strømsalgselskapene? Spørsmålet trenger seg på etter et vedtak fra Forbrukertilsynet denne uka. De konkluderer med at flere av landets største strømsalgselskaper har ranet kundene sine på kynisk vis. Inntil for få år sidenble kundene tilbudt såkalte «variable strømavtaler» hvor prisen skulle justeres månedlig basert på prisene i kraftmarkedet. Avtalene var litt dyrere enn spotprisavtaler, men ga mer forutsigbarhet og mindre av de ville svingningene som følger å være del av et dysfunksjonelt europeisk kraftmarked. De siste årene har selskapene i stor grad sluttet å tilby avtalene, fordi store prissvingninger betyr risiko for selskapene. Ved avvikling av avtalene har flere selskap valgt å la avtalene fortsette for eksisterende kunder, men låst prisen langt over markedspris. Kunder har måttet betale opptil 2 kroner kilowattimen. Omtrent 60.000 kunder som har trodd at de var skjermet fra strømmarkedets herjinger, har isteden fått fast, vanvittig høy pris.

Jo Røed Skårderud

Pessimist

Det norske VM-eventyret har vært litt av en fest så langt, med unntak av kampen mot Frankrike. Ikke bare har Norge vist god form, vi har også vist at vi har spillere i verdensklasse, og har blitt maskoter for alle de andre nasjonene med roing og vikingestetikk. Kort sagt, Norge er i vinden. For de av oss som har levd lenge nok til å huske 28 år med utsagn av typen «Norge suger i fotball» og «vi har ingenting i VM å gjøre», er det nesten rart å se den yngre garde være så ublu ekstatiske på Norges vegne. De aller yngste kan stolt si at Norges herrelandslag foreløpig bare har tapt én VM-kamp. At vi har kvalifisert oss før, vet de ikke. Jeg kjenner at jeg enda er litt skeptisk til Norge som lag. Vel har vi noen ess, men spiller vi ikke ennå litt traust? Litt mye defensivt spill, litt for mange pasninger foran mål som bare ikke sitter, litt mye surr? Det er godt mulig at traumet over å være så uglesett som fotballnasjon – på herresiden, altså – har satt seg.

Pernille Ekornrud Grøndal

Seieren

Gjennom mitt 24 år lange liv har fotballinteressen vært ikke-eksisterende, til tross for at kvinnelandslaget har spilt i alle VM siden det ble arrangert for første gang i 1991. Men nå har jeg slukt både NRK-serien og Netflix-dokumentaren om herrelandslaget, så jeg var klar da Norge skulle møte Frankrike fredag. Men oppmerksomhetenvandrer lett for en som oppdaget fotball for to uker siden. Mens Ståles reservelag ble grusa av de franske stjernespillerne, planla jeg etterlengtet mobiltid i dokø. Det rakk jeg ikke, for på baren var det hele ti båser til kvinnene. Til sammenligning var det kun to pissoarer til menn, et sjeldent syn som gjør at den etterlengtede euforien fra Senegal-kampen sprer seg blant kvinnene i køen. Det er latter, high fives og heiarop. Jeg tror til og med noen ropte «ro!» idet de trippet forbi køen til guttedoen. Caroline Ciardo Perezforklarer det fint i boka «Usynlige kvinner».

Ada Louise Andreassen