Dagboka

Larry

  • Jeg er veldig fan av serieskaper og komiker Larry David. Han står blant annet bak Seinfeld og serien der han spiller seg selv – eller slik han skulle ønske han kunne være dersom han var immun mot sosiale konvensjoner – «Curb your enthusiasm». Serien tilbyr ti sesonger med herlig pute-tv, der konseptet er: Hva hvis du sa alt du tenkte og mente hele tida, til punkt og prikke? nn Larry havner i de kjipeste situasjoner fordi han nekter å spille med på de av samfunnets normer og regler som han finner tullete. Han havner i de mest absurde situasjoner, blir lagt for hat av utrolig mange mennesker og får få seire selv. Når det er sagt, tror jeg de fleste finner plottet pirrende. Det hadde vært sjukt deilig å konfrontere normer og uttalelser man selv finner absurde. nn På den andre siden, som man skriver i norskstilene, viser Larry ofte fram en ydmyk side. Han klarer faktisk å forene den diametrale motsetningen: total opposisjon til alt og alle og ydmykhet på to måter. Én: Han er jo egentlig en fin fyr som forsøker å gjøre det rette, men ikke alltid klarer det og ender i trass. To: Han er ikke redd for å si at han ikke vet eller ikke forstår, og er interessert i å lære. nn Slik jeg oppfatter serien, er det ikke total opposisjon mot normer som er målet, men total opposisjon mot selvhøytideligheten. Serien og serieskaperen tar seg selv lite høytidelig. De fronter heller et oppgjør med vår arroganse. nn Vi må for alt i verden ikke tenke at karakteren Larry David er idealet, men jeg tenker det er to ting vi kan lære av ham. Det ene er å tørre å konfrontere litt mer uten å fremmedgjøre alle rundt oss. Det andre, og det klart viktigste, tørre å innrømme at vi ikke vet, ikke skjønner og er interessert i å lære.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Dagboka

Sommar

Håvard Nyhus har skildra august som den mest melankolske av alle månadar, og eg er einig. Både temperatur og solforhold skulle tilseie at det framleis er sommar, men overalt rundt oss er det umogleg å la vere å leggje merke til alle teikna på at det eigentleg er over. Badevatnet byrjar å miste varmen, ferien er forbi og det er mørkt om kvelden. Faktisk ein særeigen form for mørke som berre finst i august. Endå verre blir det av at det har vore det verste sommaren i manns minne på Vestlandet. Å leggje ferien dit i staden for å bli i Oslo, var rett og slett ei stor tabbe. I juni kom det 64 prosent meir nedbør enn det som er vanleg.

Skam

Det er en helt egen type skam forbundet med det å sette seg inn i en del kjensgjerninger om norsk økonomi, og samtidig være et rimelig anstendig menneske. For det er dessverre ikke til å komme unna: Vi tjener, som land, virkelig store penger på ting de fleste av oss ikke liker noe særlig. Nå tror kanskje noen jeg snakker om våpeneksport eller oljefondets investeringsprofil eller noe slikt. For all del, det er verdt å se nærmere på det, om man orker. Men nei, det jeg snakker om er hva vi produserer, og tjener penger på. Norge har lenge hatt handelsoverskudd med utlandet, på nivåer andre bare kan drømme om. Det skyldes i all hovedsak olje og gass.

Lånt tid

Gradestokken her i Oslo har kanskje ikke innsett det enda, men sommeren er over. Selv om jeg fortsatt cosplayer voksen kontorrotte en uke til, går jeg nok en høst i møte som student. Dette blir den siste – bank i bordet. Det er ikke det at jeg føler meg utlært, eller ikke kunne tenke meg noen flere år med lange kaffepauser, lange lunsjer, lange fredagspilser og ja, selvsagt en forelesning her og der. Men nå er det nok. Summen av alle årene med læring har blitt et stort tall, i blinkende rødt, på lånekassen.no. Om bare ikke digitaliseringen av de offentlige tjenestene hadde kommet så langt, så kunne jeg ha nytt resten av studietida lykkelig uvitende om regningen som kommer i posten neste høst. Min generasjon er flasket opp på ideen om at studielånet er det gunstigste lånet man kan få.