Dagboka

Larry

Linnea Skare Oskarsen
  • Jeg er veldig fan av serieskaper og komiker Larry David. Han står blant annet bak Seinfeld og serien der han spiller seg selv – eller slik han skulle ønske han kunne være dersom han var immun mot sosiale konvensjoner – «Curb your enthusiasm». Serien tilbyr ti sesonger med herlig pute-tv, der konseptet er: Hva hvis du sa alt du tenkte og mente hele tida, til punkt og prikke? nn Larry havner i de kjipeste situasjoner fordi han nekter å spille med på de av samfunnets normer og regler som han finner tullete. Han havner i de mest absurde situasjoner, blir lagt for hat av utrolig mange mennesker og får få seire selv. Når det er sagt, tror jeg de fleste finner plottet pirrende. Det hadde vært sjukt deilig å konfrontere normer og uttalelser man selv finner absurde. nn På den andre siden, som man skriver i norskstilene, viser Larry ofte fram en ydmyk side. Han klarer faktisk å forene den diametrale motsetningen: total opposisjon til alt og alle og ydmykhet på to måter. Én: Han er jo egentlig en fin fyr som forsøker å gjøre det rette, men ikke alltid klarer det og ender i trass. To: Han er ikke redd for å si at han ikke vet eller ikke forstår, og er interessert i å lære. nn Slik jeg oppfatter serien, er det ikke total opposisjon mot normer som er målet, men total opposisjon mot selvhøytideligheten. Serien og serieskaperen tar seg selv lite høytidelig. De fronter heller et oppgjør med vår arroganse. nn Vi må for alt i verden ikke tenke at karakteren Larry David er idealet, men jeg tenker det er to ting vi kan lære av ham. Det ene er å tørre å konfrontere litt mer uten å fremmedgjøre alle rundt oss. Det andre, og det klart viktigste, tørre å innrømme at vi ikke vet, ikke skjønner og er interessert i å lære.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Dagboka

Helt Konge

Blant de ting kong Haakon har gjort i sine 35 år som «mellomleder i en mellomstor statlig bedrift», før opprykket, var å være reingjeter i Karasjok. Dette skjedde rundt påsketider i 2000, og kronprinsen gikk inn i jobben med liv og lyst. Reineier Kirsten Berit Gaup var vertskap og sto for opplæringen. Spesielt fornøyd var hun med kronprinsens omgang med lasso, et av reindriftas viktigste verktøy. Gaup var opptatt av etiketten og hadde pugget «Deres kongelige høyhet». Men i iveren over sin dyktige elev glemte hun seg og utbrøt «Du er så god med lassoen, du, at du burde vært drengen min, du». Litt seinere på dagen spurte Aftenposten om kronprinsen kom til å reflektere over jobbtilbudet. Mediene ventet spent på svar, for uansett hva han sa om drenge-yrket, så kunne det bli feil. Men daværende kronprins smilte bredt og utbrøt: «Som deres sikkert veit, så har jeg tenkt å bli konge, jeg». På kronprinsens rundtur i Finnmark og Svalbard hadde ryktene begynt å gå om han hadde funnet seg kjæreste, en enslig mor fra Sørlandet. Kvikk i replikken var også jenta som guidet kronprinsen på scooterkross-banen. Da mediene spurte hva hun syns om den kjekke mannen, svarte kun kvikt: «Æ synes han skulle funnet seg en samejente, for eksempel meg».

Ole Magnus Rapp

Leid jord

Har man, som undertegnede, lest litt historie, vet man at Norge, i kontrast med flere land i Europa, har vært et land preget av selveiende bønder. I mange land var bondebefolkningen i stor grad leilendinger, det vil si at en adelsperson, eller kanskje kirka, eide jorda. Og så måtte de som drev den, betale en del av produksjonen til eieren. I vikingtida var Norge stort sett befolka av selveiende bønder. Så bredte leilendingsvesenet om seg etter 1300-tallet, før landet fra 1700-tallet og utover igjen ble preget av selveiende bønder. Men de siste 50 årene har det snudd – riktignok på en litt annen måte enn forrige gang. Statistisk sentralbyrå (SSB) kunne nylig opplyse at mens leid jord utgjorde bare 15 prosent av jordbruksarealet i 1969, hadde det steget til hele 50 prosent i 2025.

Pål Hellesnes

Samisk

I disse dager er det 70 år siden Kirke- og undervisningsdepartementet nedsatte en komité for «å utrede samespørsmålet». Åtte menn ble plukket ut, og førstekonservator Asbjørn Nesheim ved Norsk Folkemuseum i Oslo var leder. I komiteen var blant annet lensmannen i Kautokeino, ordføreren i Porsanger, lappefogden i Nordland og formann i Samisk selskap i Oslo. Et forslag om å ta inn en samisk kvinne ble avslått av departementet av budsjettmessige hensyn. Bakgrunnen var en bekymring fra kringkastingssjef Kaare Fostervoll for de «mangeartede problemene som knytter seg til samenes sosiale og kulturelle stilling i vårt land». Komiteen utredet og kom med konkrete forslag av økonomisk og kulturell art, samt helsesituasjonen og boligforhold. Dette var nybrottsarbeid, og den 89 sider lange rapporten var ny lesning for mange.

Ole Magnus Rapp