Etter fem år i Bergen er jeg godt vant til å være «drittlendingen» fra avisa. Ja, folk kaller oss øst for fjellet det, og for min del går det helt greit. Det gjelder å spille ned hvor man kommer fra, for å opphøye stedet man kommer til.
Allerede abonnent? Logg inn
I min oppvekst har ikke samfunnet, eller «samfundet», da, betydd «en gruppe mennesker som deler en geografisk region», som det heter i Store Norske Leksikon. Eller på en måte det jo det: Det har nemlig betydd Studentersamfundet i Trondhjem. Her har foreldre møttes og en besteforelder spilt i jazzband i den bekmørke kjelleretasjen. Alle i Trondheim har en historie om Samfundet. De handler om alt fra hvor lite brannsikkert bygget er, til den gangen de møtte Dalai Lama i 1994 eller 2015 i Storsalen, eller da de takket nei til Bill Clinton i 2003 (å kreve privat jetfly av en studentorganisasjon ble for mye). Den mye omtalte «kjærestegarantien» til NTNU, hadde ikke hatt noen verdi uten det runde, røde bygget tre minutters gange fra campus med billig øl. Men etter en barndom fylt til randen av mimringer om samfundet, har jeg aldri selv vært medlem. Jeg har aldri studert i Trondheim, men likevel føler jeg på et visst eierskap til huset.
Brage Arctander DingsøyrIsalill Kolpus kan mer enn å være kvikk komiker hver fredag på NRKs «Nytt på nytt». I går debuterte hun som forfatter, etter lang tids etterforskning av en påstand om at hennes bestefar brente tegninger og trykk, skapt av John Andreas Savio (1902–38). John Savio var fra Bugøyfjord i Øst-Finnmark. I samme bygd har også Kolpus sine røtter. Han ble etter sin død respektert som en av de mest betydningsfulle samiske kunstnerne. Kolpus skriver i boka «Hvem brente John Savio» lett og ledig om personligheter i hennes slekt og om sin jakt på den som eventuelt brente det som i dag ville vært uvurderlig kunst. Hva hennes etterforskning konkluderer med, skal vi ikke røpe i denne spalte, men vi kan røpe at boka bringer oss innom mange assosiasjoner.
Ole Magnus RappVerdenssituasjonen er ustabil. Når jeg leser nyhetene ved frokostbordet, er det fristende å holde seg delvis for øynene. Apropos ustabilitet: Noen som husker, fra naturfags- eller kjemitimen, hvilket grunnstoff som er et av de mest ustabile i periodesystemet? Det er fosfor (forkortet P, etter engelsk phosphorus). Særlig hvitt fosfor er ekstremt reaktivt. Siden det lyser i mørket, kan det brukes til å merke områder eller bygninger. Og fordi hvitt fosfor reagerer spontant med oksygenet i lufta, er stoffet selvantennelig. Brannen som oppstår, er nesten umulig å slukke. Nettopp hvitt fosfor er dessverre aktuelt i nyhetsbildet om dagen.
Pernille Ekornrud Grøndal