Etter fem år i Bergen er jeg godt vant til å være «drittlendingen» fra avisa. Ja, folk kaller oss øst for fjellet det, og for min del går det helt greit. Det gjelder å spille ned hvor man kommer fra, for å opphøye stedet man kommer til.
Allerede abonnent? Logg inn
Tidligere i høst skrev kulturredaktør Bernhard Ellefsen et manifest om hvordan kulturpolitikken kan fungere som en markedskorrigerende kraft. Da jeg leste manifestet, kjente jeg på en stikkende følelse av misunnelse. I kunst- og kultursektoren er det nærmest innlysende at man er skeptisk mot markedslogikk, og at man driver med maktkritikk. Teknologisektoren, der jeg hører til, nyter ofte ikke den samme statusen. Ja, kanskje noen får tittelen å være «disruptors», men dette gjelder kun de på toppen. Den enorme maktkonsentrasjonen av et knippe teknologiselskap har gjort det slik at IT-arbeidere reduseres til å være deres fotsoldater. Ser man på jobbannonser i IT-sektoren, er de mest ettersøkte ferdighetene nettopp kjennskap til Microsoft-produkter og hvor godt man kan navigere disse, i motsetning til en helhetlig kompetanse som gjør en IT-arbeider rustet til å adressere ulike samfunnsbehov. Det pleide ikke alltid å være slik.
Haweya JamaDe gode sakene om lesing på kultursidene i denne avisa har fått meg til å reflektere over egen lesing – eller mangel på sådan – i voksenlivet. Hvis jeg spør foreldrene mine om hvordan de ser for seg meg som barn, er jeg ganske sikker på at de vil beskrive ei jente med tjukke briller, sammenkrøpet i sofaen, helt oppslukt i en bok. Ofte måtte de snakke til meg tre–fire ganger før jeg i det hele tatt klarte å løsrive meg. På barneskolen leste jeg alt jeg kom over på biblioteket, gjerne stoff med okkult og makaber tematikk. Det begynte med Rydiger den vesle vampyren og serien Illustrerte klassikere (om Jack the Ripper, Bram Stoker’s Dracula, og Dr. Jeckyll and Mr. Hyde), alt av J.R.R. Tolkien og selvsagt Harry Potter.
Pernille Ekornrud GrøndalI går publiserte Statistisk sentralbyrå (SSB) årets oversikt over utslippene av klimagasser fra norsk økonomisk aktivitet. Statistikken inneholder de innenlandske klimagassutslippene samt utslipp fra utenriks sjøfart og luftfart. SSB måler utslippsintensitet per produsert mengde vare eller tjeneste over tid og viser om produksjonen har blitt mer eller mindre forurensende. Fra 2023 til 2024 hadde utslippene sunket med 2,9 prosent. Litt deprimerende å tenke på er at utslippene fra den norske økonomiske aktiviteten siden 1990 har gått ned med 1,5 prosent. 1,5 prosent er langt fra det som skal til for at vi skulle ha beholdt temperaturen innenfor det Parisavtalen i sin tid definerte som et tippepunkt: å holde temperaturstigningen under 1,5 grader over førindustrielt nivå. Det målet ble passert i fjor, hvor verdens temperatur hadde steget med 1,55 grader.
Frida Holsten Gullestad