Torbjørn Tumyr Nilsen

Christopher Olssøn

#fff

#000

Rødt-veteran Alf Henriksen nærmer seg de åtti, men han står ikke med skjegget i postkassa av den grunn. 

Kanskje er det dette som er kjernen i lokaldemokratiet. I en gate i Horten har politikere fra elleve partier stilt seg opp for «grilling» av lokalavisas journalister. Til tross for en litt glissen tilskuerskare er det noe vakkert over seansen. Man får lyst til å rope ut: Takk for at dere orker!

Han som har orket lengst, er 77-åringen Alf Henriksen. Den ikoniske RV- og Rødt-politikeren har vært i kommunestyret siden 1979. Nå står han til valg igjen.

– Man merker jo at man ikke er 33, men politikken har blitt identiteten min. Det er vanskelig å se for seg et liv uten, selv om det er blitt større bunker med sakspapirer og en annen utholdenhet, sier Henriksen.

I gatedebatten diskuterer han slunken kommuneøkonomi og frykt for Robek-lista. Men også om det er kommunen som skal drive bibliotekkafeen vi slår oss ned på etterpå. Her vil Høyre og Frp ha inn private drivere.

– Det er jo helt sinnssvakt at de vil legge ned noe som er så verdifullt for folk i byen. Den virkelige grunnen til skeiv konkurransesituasjon i sentrum er de internasjonale kafékjedene, sier Henriksen.

Rett over gata ruver allerede en Espresso house.

Alf Henriksen anses som en høyt respektert og grundig politiker. Han er også den som gjennom årene har fått flest slengere. Hvorfor så brei appell?

– Jeg har nok oppført meg greit og samarbeidet med mange. I tillegg har jeg stått i front i en del viktige saker, som å bevare småbyen, sykehuset og stålhavna.

Ingen sersjant skulle be meg om å barbere meg

Rød havneblues

Rikke Løe Hovdal

Mikkel Soya Bølstad sørget over nærskogen. Så lærte han seg å elske et hogstfelt.

Det er torden i lufta, og gruvebyen Kongsberg blir stadig mindre bak svette rygger. Vi er på vei opp i skogen for å jakte på gamle trær med biolog og forfatter Mikkel Soya Bølstad.

Etter kort tid peker han på et tjukt furutre med krokete og nedsenkede greiner, som om det gjør en avvæpnende gest til sine vandrende gjester.

– Noen mener «eventyrskog» er et tullebegrep, men hvis man går tilbake til nasjonalromantikken, var det akkurat trær som dette man lette etter, sier Bølstad.

Det var også jakta på skogen som for tjue år siden lokket ham til Kongsberg. Men å være nært på naturen i dag kan komme med en kostnad.

Bølstad tror mange blir numne av mengden nyheter om klimaendringer og naturødeleggelse, kanskje de tenker at det ikke angår dem. For ham var det litt slik, helt til alt plutselig ble veldig nært. Den flotte, gamle skogen barna hans hadde vokst opp ved, ble snauhogd.

– Fra å bære på en generell tristhet over måten vi behandler kloden på, gikk jeg rett i kjelleren. Tristheten ble til sorg, økosorg, for nå ble miljøødeleggelsene plutselig ikke til å komme unna. Den skogen, som hadde vært en viktig grunn til at vi flyttet hit, var vekk.

Det skjedde i en periode hvor han kanskje trengte den aller mest.

– Natur og friluftsliv har alltid vært det som har fått meg gjennom vanskelig tider, ja, det er vel det jeg lever og ånder for. Så hva gjør du da, når nærskogen, der du får din daglige dose, er vekk? Jo, du må lære deg å elske et hogstfelt.

Miljøøde­leggelsene ble plutselig ikke til å komme unna

Gutten i skauen

På en betongplatting ved Kongens marina i Oslo ligger en hvalross i bronse og kroer seg med lukkede øyne. Er den død? Sover den lykkelig og trygg?

Hvalrossen statuen er laget til ære for, Freya, er absolutt død. Kadaveret ble obdusert på Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) like etter det 600 kilo tunge dyret ble skutt med rifle av Fiskeridirektoratet i august i fjor. For mange naturglade nordmenn ble avlivingen et sjokk. Også for kunstneren bak bronsehvalrossen, Astri Tonoian.

– Hun ble avlivet på en båt rett her borte. Gutta på marinaen her hadde ansatt folk som passet badegjestene. De hadde funnet en symbiose og trodde Fiskeridirektoratet var interessert i det samme. Men midt på natta skjøt de henne, slepte båten hun lå i, over fjorden, leverte kadaveret og vasket båten uten å varsle noen, forteller Tonoian.

Sommeren etterpå er alt dette historie. Tonoian har brukt året på en rekordrask produksjon av hvalrosstatuen foran oss. Allerede like etter avlivingen satt initiativtaker Erik Holm i gang en kronerulling for statuen. Tomten på moloen ble raskt tilgjengelig.

– Jeg fikk oppdraget umiddelbart og prøvde raskt å ta kontakt med NMBU for å få se den døde kroppen, men da hadde de allerede partert henne.

Tonoian er forundret over hvor vanskelig det var for det norske samfunnet å forholde seg til hvalrossen Freya.

– Hun var et eksotisk dyr, men det burde vært en unik mulighet til å få innblikk i vill natur. For meg virket det som om båtfolket fikk en litt for kraftig stemme i samtalen om Freya. Det gikk på materielle kostnader. Da en biolog gikk ut og sa vi måtte skyte Freya, forsto jeg at løpet var kjørt.

Jeg tror Freya søkte til menneskene fordi hun søkte noe som minnet om en flokk

Tett på naturkreftene

Her ønsker vi å dra det helt ut, fra jorda blir til, og til vi blir slukt av sola om drøyt 800 millioner år. Men det skal vi ikke bekymre oss så veldig for, sier Jørn Hurum.

Det er de lange linjene han trekker i den gamle salen for praktisk geologi på Naturhistorisk museum i Oslo. Denne kvelden er det et rådgivningsselskap i oljebransjen som blir vist rundt i utstillingen om jordas geologiske historier. Blant meteorittlyder, trilobitter og sjøskorpioner, som en gang vandret rundt i grunt sjøvann der Østlandet ligger i dag, briljerer Jørn Hurum, som er professor i vertebrat paleontologi. Vertebrat er et annet ord for virveldyr.

– Dette er en orgie som gikk skeis. Disse trilobittene ser ut til å ha dødd etter sex, forklarer professoren foran et fossilavtrykk av myldrende trilobitter – et utdødd leddyr fra jordas oldtid.

Jørn Hurum har selv ledet arbeidet med den største oppgraderingen av utstillingen i museets historie. Den sto ferdig i fjor vår, og allerede har den satt rekord i antall gjester. Utstillingen åpner med en modell av Tyrannosaurus rex, T-rex blant dinosaurvenner.

Dette er ekstremt viktig, forklarer han. Modellen er en kopi av T-rex-fossilet kalt Stan, funnet i Sør-Dakota i 1987 og nylig kjøpt av Abu Dhabi.

– T-rex er vårt ikon og Marilyn Monroe for paleontologien. Tyrannosaurus rex er det latinske navnet unger lærer seg lenge før Homo sapiens. Når ungene ser Stan, kommer det ekte gledesutbrudd, og de hopper og roper helt av seg selv – nå skjønner de plutselig størrelsen på den.

– De er sånn passe skumle. De har levd, men lever ikke lenger, og kan dermed ikke dukke opp på ekte. Samtidig har de tatt over mytologien fra troll og drager, men i tillegg har de grunnlag i vitenskap. Dermed kan barna gå dypere inn i temaet og lære lag med fortellinger og kunnskap.

Når jeg graver ut en ryggvirvel, er det første gang den har sett lyset på 248 millioner år

Paleontologen som graver litt dypere

Det står et fullvoksent asketre utenfor Frogner-huset hvor forfatter Lina Asheim Breidablik bor. Asketreet dukker også opp i Breidabliks nylig utgitte debutroman «Heime aleine» – og det er ved asketreet i en av gatene rett bak Slottet at vi møter den Oslo-bosatte forfatteren fra Balestrand.

– Det var egentlig tilfeldig at treet er en ask, men så er det også litt passende siden du har Yggdrasil og livstreet og alt det der, sier Breidablik med et slags påheng av et nølende spørsmålstegn, i det vi har søkt ly fra kulda på en av de nærmeste pubene.

Jeg-personen i «Heime aleine» virker å ha et tilforlatelig forhold til mye. Hun liker seg i huset hun bor i, i den midlertidige jobben og virker ikke spesielt interessert i å overta livet til vennen «Peter», som er lege og snart skal bli far.

– Det fine med den relasjonen er at de er like gamle, har gjort ganske forskjellige valg, men ingen av dem tenker verken «yes, jeg har valgt riktig» eller «nei, jeg har valgt feil». Peter føler ikke akkurat at han er helt på plass, selv om han har mye på plass.

Jeg-personen vil heller bare flyte med det som skjer.

– Samtidig søker de nok sammen for å få en slags trøst eller innsikt ved å speile seg i hverandres liv.

– Jeg er nok mest som henne ja – akkurat nå.

Jeg tenkte at ‘kan jeg skrive, kan jeg gjøre alt’

Gleden over skuffelsen

Tom Henning Bratlie

Midt i gata Grønlandsleiret, like over veien for Grønland kirke og Politihuset i Oslo, ligger bruktbutikken Merkatå. Deler av vareutvalget, alt fra gamle høyttalere til møbler og musikkinstrumenter, er delvis utflyttet på gata, og fra en stående boomblaster som ser ut til å være fra slutten av nittitallet, strømmer det en slags ti år gammel fransk EDM-ballade.

Innenfor dørene i det lille lokalet, som er fylt til randen med det man på ærlig vis kan kalle krimskrams, er Muluken Debele Tabor i ferd med å fullføre lørdagens siste handel.

– Velkommen inn, sier Tabor og takker umiddelbart «ja» til intervju med Klassekampen.

– Jeg var nylig på deres julemesse, men fant dessverre ikke så mye i år. Det er blitt vanskeligere og vanskeligere å finne de gode bruktgjenstandene, forklarer han.

Inne på en liten flik av ledig gulvplass mellom alle gjenstandene, er en kunde på plass. Det er musiker, instrumentreparatør og stamkunde Ivan Oliversen, som sjekker ut noen nyankomne fiolinkasser.

Han er innom kanskje én gang i uka. I dag lander han på tre antikke brilleetuier.

– Jeg er glad i gjenbruk og liker å komme hit å finne skatter, gjerne instrumenter som kan repareres. Av og til finner jeg en klarinett eller fløyte som trenger litt reparasjon. Jeg setter sånn pris på Tabor, fordi han har så kul stil og jeg kan komme innom å slå av en prat med han, sier Oliversen på vei ut døra.

Før han forsvinner ut i Oslo-ettermiddagen, forteller stamkunde Oliversen at han mener det som nå skjer med Tabor, er et symptom på en by på vei i feil retning.

Vi små­butikker er som små insekter som kverkes under skoene dine på gata. Vi er ingenting.

Kunsten å være samler

Adrian Øhrn Johansen

Det er en grunn til at Ulf Nilseng helst danser naken. Danseren som i dag ydmykt mottar Danseinformasjonens ærespris 2022 for å ha «løftet fram det skeive perspektivet» i dansekunsten, er egentlig ute i et aktivistisk oppdrag når han i sine forestillinger ofte ender opp kliss naken – eller når skal la seg fotografere av Klassekampen. Men hva er det egentlig han ønsker å fortelle med å stort sett være naken på scenen?

– Som homoseksuell kunstner er jeg opptatt av å fremme kroppslighet og seksualitet og ikke bare snakke om at vi skeive er som alle andre, at vi skal gifte oss og få barn, sier Nilseng.

I sine forestillinger bruker han da også begreper som nærmest feirer denne seksuelle åpenheten – som «Glory-Hole», «Psalm for a slut» og «Golden Shower».

Det siste prosjektet, «Treffpunkt – et cruisingarkiv» i Vigelandsparken i Oslo i sommer, var ute i samme ærend. Sammen med scenograf Corentin Leven hyllet Nilseng tida da en del av parken var et viktig treffpunkt for anonym homofil sex.

Dette miljøet forsvant, ifølge Nilseng, blant annet fordi Oslo kommune bevisst ryddet vekk busker og trær i den delen av parken.

– Kommunen ville ikke ha sex i det offentlige rom, men vi ville vise fram at dette også er en del av homoseksuelles liv og historie. I slutten av stykket plantet vi derfor symbolske trær for å løfte fram ønsket om at parken blir «seksualisert» igjen. Den vil ikke bli det, men det var en likevel en aktivistisk handling.

– Hvorfor er den kampen viktig for deg?

– Fordi det er også homohistorien. Cruising, glory hole, dark rooms og sexfester er en del av vår kultur. Det handler om å tørre å snakke om det som er litt «dirty» og ikke bare det overflatiske, vakre og pene. At vi får aksept i kirka, er bare fordi vi oppfører oss ordentlig. Det er ikke fordi vi runker hverandre og suger pikk, sier danseren og humrer.

«Som homo hadde jeg ikke noe valg. Jeg kunne ikke plutselig begynne å sparke fotball»

Kliss nakendans

Fartein Rudjord

Tømmerfløting er ikke nødvendigvis det viktigste for Hans Hamid Rasmussen. Men det er ett av stedene denne historien starter: med tømmeret som fløyt forbi moras gård ved Glomma på 1980-tallet. Det er denne treseilasen som i høst har blitt til fotoboka «Elva et annet sted – bilder fra tømmerfløting på Glomma».

Boka er et fotografisk vitnesbyrd om den siste tømmerfløtingen på Norges lengste elv i 1985, da Rasmussen var 21 år.

Sju år tidligere hadde han sin første tur «på lensa», et flytende stengsel som leder tømmerstokkene under fløting av tømmer på elv. Da var det ingenting spesielt med fløtingen, som skulle forsvinne bare få år seinere.

– Min mor, søster og meg var nyinnflyttete på Haugen gård, og det hadde alltid jobbet noen på lensa fra gården. I kano padlet jeg de 100 meterne ut på elva og ble med.

Dette første møtet med tømmerfløting som 15-åring var trått, men det var også et lite eventyr å stå der, forteller han.

Sammen med den jevnaldrende Rune Fjellstad var det deres jobb å fiske inn brukbart tømmer blant søppelet som fløt forbi. De pirket borti alt mulig. Én gang kom det en hårløs, oppblåst grevling – andre ganger knuste båter og lightere de mente kunne sprenge om de stakk hull med tømmerhaka.

– Å stå der med Rune føltes som en Huckleberry Finn-Tom Sawyer-verden: to unge gutter på elva som ser på det som driver forbi.

– Hvordan vil du beskrive selve arbeidet?

– Myten om tømmerfløting som farlig er overdreven. Du jobber med vannets og menneskets hastighet. Det var veldig sunt arbeid og mye mer naturlig enn det dagens arbeidere blir utsatt for av kjemikalier og slikt.

«Jeg kunne godt ha hoppet i elva og fløta i dag også»

Kunsten å la seg drive med

Anniken C. Mohr

Attesten kommer fra sikkerhetsvakta på Bredtveit fengsel og forvaringsanstalt, som mykner opp etter at Klassekampen har legitimert seg og forskriftsmessig lagt mobiltelefonen i et låst skap.


Doris er Doris Bakken, leder for kvinnefengselet Bredtveit. Her er det plasser til 64 innsatte, og 45 av dem soner i det som fra 1920 var Det norske lærehjem og verneforbund for unge gutter. Bygget ble omgjort til fengsel i 1923 og brukt av både den nazistiske okkupasjonsmakta under andre verdenskrig og det påfølgende landssvikoppgjøret.

På Bakkens kontor er det god plass, men i resten av fengselet er det trangt. En av Bakkens største utfordringer som leder er å kunne gi de kvinnelige innsatte større plass. Hun jobber for at kvinner skal få liknende soningsforhold som menn har. Slik er det ikke i dag, blant annet fordi Bredtveit fremdeles holder til i denne 102 år gamle bygningen. Bakken beskriver bygningsmassen som trang, liten og lite funksjonell.

– Et aktivitetsrom er treningsrom den ene dagen, men brukes også til radiostudio, kor, band og alt mulig annet rart. Alle rommene våre er slik.

Fengselet har også, i moderne drift, fått mange nye fagfolk. Ikke alle har fast kontorplass, men må heller være «kjempekreative for å få kabalen til å gå opp».

– Det er fryktelig lenge siden vi bare låste folk inne på cella i kriminalomsorgen. Samtidig ser fengslene fremdeles ut som vi fortsatt drifter på den måten, sier Bakken.

På Bredtveit har de derfor håpet på et nytt boligbygg som en følge av at Oslo fengsel skulle flyttes hit fra Gamlebyen, slik Statsbygg har anbefalt. Men store naboprotester har gjort at Oslo kommune har sagt nei til flytteplanene. Dermed henger drømmen til Bakken i det blå.

.– Uten flytting blir ikke dette noe av. Akkurat nå er drømmen bare inni hodet mitt, og jeg bruker enhver anledning til å snakke om den. Jeg vet at jeg kjemper for noe som ikke kommer i min tid, men vi må kjempe for det som kommer etter oss også.

«Jeg vet at jeg kjemper for noe som ikke kommer i min tid»

Fant håpet i fengsel

Det føles som vi møtes så langt unna Sognefjorden som det er mulig å komme. Riktignok gir Grefsenkollen i Oslo fjordutsikt, men det virker likevel rart at det er her i hovedstaden friluftsliv-forfatteren Sigri Sandberg faktisk bor.

Sandberg, som har skrevet om historiske polarheltinner, trærnes kulturhistorie, lysforurensning og vært medforfatter til flere av eventyrer Cecilie Skogs bøker, bor nemlig i en blokk på Grefsen nordøst i Oslo. Hun har derfor foreslått et utsiktspunkt høyt over de samme blokkene som møteplass.

– Det er digg å kunne se langt for en vestlending i Oslo. Jeg føler meg hjemme her, også slipper vi å tråkke inne i den der skogen. Men nå må jeg passe meg før jeg går i Sofie Marhaug-fella. Jeg er veldig glad Oslo altså, sier Sandberg og ler.

Sandberg bor her sammen med sine to sønner. Hun er skilt og bor deler av tida med kjæresten på den veiløse eplegården Ytre Eikjo i Luster innerst i Sognefjorden.

– Livet er jo kompromisser, og man kan ikke bestemme alle rammer. Jeg har ungene mine her og trives veldig godt med det. Samtidig, når livet ble slik det ble, er jeg også veldig glad for å kunne være et annet sted.

– Oslo og Luster er kanskje også en perfekt kombinasjon?

– Innimellom føles det perfekt, andre ganger som et spagatliv. Alltid litt dårlig samvittighet for at jeg ikke får klippe epletrærne i tide eller gå glipp av en fotballkamp med ungene. Men sånn er det nå. Det er mest bra.

«Lurer jeg på noe om trær, så skriver jeg en bok om trær» 

Det perfekte åretak

Hanne Marie Lenth Solbø

Det er noe tilforlatelig over Øystein Fimlands nye liv som bonde. Alt virker egentlig litt for enkelt når han viser oss rundt på Lindholm gård i Skiptvet i Indre Østfold. Men noen ganger er kanskje ting så enkelt at «for godt til å være sant»-klisjeen ikke passer lenger.

Fimland brukte pandemien til å flytte ut av byen og bli fulltidsbonde. Godt hjulpet av kjæresten Anne Lindholms odelsrett, internett og et par bøker er han i ferd med å revitalisere gården. Der skal han vise hvordan såkalt regenerativt landbruk er framtida dersom verden skal ta miljø- og klimakrisa på alvor.

Dyrene spiller en viktig rolle i denne framtida: Borte i skogkanten står fem gryntende sugger og den svært tilfredse rånen Mario.

– Dette er dølagris, den eneste gamle norske griserasen. De er snille, men det er vekt i dem, så dere må ikke havne under dem, advarer Fimland mens han mater grisen med en blanding av økologisk soyafritt kraftfor og hjemmelaget surdeigsbrød.

Grisene er såkalte livdyr, griser som brukes til avl, og grisunger er ventet en av de nærmeste dagene. Dyrene har Fimland på fôr for en kollega han møtte gjennom Instagram.

– Det som er fint med å ha dyr på denne måten, er at de bare skal ha én dårlig dag, den dagen de slaktes. Resten skal bare være fryd og gammen, sier Fimland.

– Den beste måten å fråtse i spekeskinke på er å speke din egen skinke fra din egen gris, som du veit hvor kommer fra, hva har spist og hatt et godt liv.

«Den beste måten å fråtse i spekeskinke på er å speke din egen skinke fra din egen gris»

Vil være første høne i kurven

Det er noe med det oppkuttede lærforkleet til Truls Gundersen som vitner om et annet liv og et alternativt yrkesvalg. Skomakeren lar forkleet være på om han tar seg en tur i sentrum av Sandvika i Bærum. For det er ikke tvil: «Her kommer byens skomaker.»

– Forkleet har vært med siden starten i 2006 og skal bli med til jeg gir meg. Her er det rester av årevis med lim og kutt fra kniven. Mange mener jeg bør få meg et nytt, men da sier jeg bare: Hva prater du om?

I skomakerhuset fra 1793 ved Sandvikselva er det er så lavt under taket at det henger «pass hodet»-skilt på inngangsdøra. Det har huset både garveri, pikeskole og legekontor, men siden 1960-tallet har det vært skomakerdrift her.

Allerede før vi setter oss, har skomakeren noen politiske kjepphester han nærmest må få ut av systemet. Han synes det er «blodig urettferdig» at myndighetene ikke har lagt mer til rette for at reparasjonsbedrifter skal ha livets rett.

– Det burde vært lettere for alle oss som reparerer ting. Kort fortalt føler vi oss ikke spesielt godt verdsatt.

Nylig ringte det en konsulent fra Bærum kommune og spurte Gundersen «hva han gjorde for det grønne skiftet?». Skomakeren sukker oppgitt, ler og slår ut med hendene, før han sier:

– Da ble jeg litt frustrert og måtte spørre tilbake: «Hva er det du babler om egentlig? Jeg 

«Det påvirker psyken når alle har råd til alt og jeg ikke har råd til noen ting»

Alt kan repareres 

Jeg har så sart hud, så i dag er jeg helt rød i ansiktet etter å ha gnikket mot saueskinn i to forestillinger på rad, sier Espen Klouman Høiner.

Dagen før har han stått i høyhælte sko og stramme bukser og klamret seg til en bunke bisonskinn. Skinnet er egentlig fra norsk villsau, og gnikkingen var i anledningen premieren på teaterstykket «Den skinnende byen». Høiner er både forfatter, regissør og skuespiller i stykket. Komponist og musiker er Camilla Vatne Barratt-Due, mens Høiners forlovede, Signe Becker, er scenograf.

Espen Klouman Høiner ofrer lett sin sarte ansiktshud og får også slitne legger etter høyhælte sko. Like kompromissløs er han med hva teateret skal og kan være. Han vil ikke bare servere publikum det de vet de vil ha, eller vil like umiddelbart.

Kanskje målet heller er å gå ut av mørket med undring og tenke «Hva var det jeg nettopp så?» Eller som Nationaltheatrets egen markedsavdeling spurte: «Men hva er dette stykket egentlig?» Høiner mener det er en helt forståelig reaksjon, men sier det må være rom for den type eksperimentering og uttesting de bedriver.

– Det er det som er teater. Serverer du noe forutsigbart som alle vet hva er, er det ikke teater lenger, bare en vare. Da dreper vi teateret. Vi må heller vekke det til live.

På den andre sida ser han også fordelene ved at «Den skinnende byen» er gjort i samarbeid med en institusjon som Nationaltheatret.

– Vi har byttet ut psykologisk realisme med en slags naturalisme og fått en naturtro bison på scenen. Det hadde vi aldri klart selv, og skylder verkstedet en stor takk. Hadde vi vært på en uavhengig scene, måtte vi fikset alt selv, og da hadde det nok ikke blitt en slik fin bison.

«Serverer du noe forutsigbart som alle vet hva er, er det ikke teater lenger, bare en vare»

Den amerikanske løgnen

Siv Dolmen

Egentlig er historien om Sandermosen stasjon og Tore Frisell Haagensen en fortelling om en suksess. Den nedlagte stasjonen på Gjøvikbanen, midt i Nordmarka, var under stasjonsmester Tore «Perrong» Haagensens vinger et unikt kulturtilbud i Nordmarka i 23 år.

En liten togreise unna Oslo sentrum kunne man, på en intim scene i den gule stasjonsbygningen fra 1909, oppleve teaterforestillinger, konserter og litteraturarrangement, og i skogen ble det utallige akedager for barn og sopp- og nyttevekstdager for voksne.

Barna som kom dit, var svært glad i stedet, og de ga Haagensen kallenavnet «Tore Tog» da han gikk inn i karakter som «Stassjonsmester’n».

– Jeg kalte meg Tore Perrong, fordi jeg var fetter’n til Eva Peron, sier den nå pensjonerte stasjonsmester Haagensen og ler.

– Sandermosen var en møteplass. Folk som vanligvis ikke gikk på teater, kom dit. Det å treffe andre og snakke fritt med folk, selv om de er forskjellige fra deg, var selve opplevelsen av Sandermosen, sier Haagensen.

Sandermosen stasjon ble åpnet i 1909. Navnet betyr Sandermyra og skal ha vært inspirasjonen for forfatter Aksel Sandemoses (født Axel Nielsen) valg av etternavn. I 1939 gikk det på og av 40.000 passasjerer her. Mange var turfolk, men de fleste var bærplukkere.

– Det var mange ekstratog om høsten for tyttebærplukkere. Da vi startet, var det rundt 200 passasjerer i året. Det fikk vi opp til rundt 3000–4000, men da bestemte Gjøvikbanen seg for å slutte med togstopp, sier en oppgitt Haagensen.

«Det gir ekstra glede å ta vare på noe som ellers skulle gått i dass»

Stasjonsokkupanten

Sigve Bremer Mejdal

Egentlig burde vi drukket øl, for Kaffistova har fått alkoholservering, utbryter Camara Lundestad Joof idet vi ankommer bygdefolkets historiske kantine på Hotell Bondeheimen midt i Oslo sentrum.

Vi holder oss til det stova kan best – kaffi. Men at vi møter Joof, scenekunstner, dramatiker og forfatter, akkurat her, er alt annet enn tilfeldig. Det var i dette bygget teaterlivet startet i 2007 for en 19-årig jente fra Sandefjord.

– Jeg jobbet døgnet rundt i teatersalen over oss. Vi gikk på Kaffistova og spiste fårikål for så å løpe tilbake på scenen.

Scenen er Den mangfaldige scenen – et nynorsk teaterprosjekt for å rekruttere unge med minoritetsbakgrunn – drevet av Bondeungdomslaget, Det norske teater og Noregs ungdomslag.

– Det betyr en rar form for «hjemme». Det var her jeg begynte å skrive, stå på scenen og møte kulturpolitikken. Det var også her jeg, som egentlig var nynorskmotstander, ble tvunget til å skrive på nynorsk – og likte det.

Snart 15 år seinere er Joof for lengst en anerkjent nynorskskribent og dramatiker og en etablert stemme i debatter vi som samfunn baler med: rasisme, fremmedfrykt og inkludering.

I morgen har stykket «De må føde oss eller pule oss for å elske oss» premiere på Torshovteatret. Dette er det første fra Joof etter at hun i år ble ansatt som Nationaltheatrets husdramatiker. I stykket raljerer tre kvinner om «det intime, det politiske og det grenseoverskridende». Stykket beskrives som forlengelsen av Joofs selvbiografiske prosjekt om å vise hennes «verden som kvinne, ung, brun og skeiv».

«Kroppen min var ikke nøytral i samfunnet, men jeg trodde den var det i teateret»

Sint som faen

Hvor langt skal man gå i sin egen personlige klimakamp? Har klimakampen en grense? Og hjelper det egentlig å kjempe for klima på hjemmebane?

Anja Bakken Riise, leder i Framtiden i våre hender, har på mange måter skrevet en selvhjelpsbok som ikke har til hensikt å være en selvhjelpsbok. Hun har testet ut hvor langt hun klarer å senke sine egne klimagassutslipp ved å snu steiner i eget forbruk knyttet til de store utslippsgruppene i hverdagen: mat, bolig, transport og generelt forbruk som klær og elektronikk.

Resultatet er på ett vis imponerende. Hun kommer ned på nesten halvparten (6 tonn CO2-utslipp) av gjennomsnittsnordmannen (11 tonn). Samtidig viser hun at dersom vi skal nå det berømte togradersmålet, må alle ned på 2,5 tonn.

Med så stor avstand til målet er det kanskje ikke så rart at mange ikke orker å ta inn over seg alvoret i klimakampen. Når selv ikke Riise, til vanlig leder av Framtiden i våre hender, får det til. Nettopp denne erkjennelsen er litt av tanken bak boka «Mitt klimaregnskap – et forsøk på å leve bærekraftig og løsningene vi trenger».

– Jeg visste at dette kom til å bli vanskelig. Jeg er nok også i utgangspunktet en positiv person, som ofte tenker: «La oss brette opp ermene og se hva vi får til». Men gjennom arbeidet med boka har jeg til slutt – ikke kapitulert, men det har blitt tydelig at å prøve å gjøre alt riktig er en fulltidsjobb og en umenneskelig belastning å legge på enkeltmenneskene, sier Riise.

Utgangspunktet var også nettopp dette. Som leder av Framtiden i våre hender får Riise ofte spørsmålet: «Hva kan jeg gjøre?». Noen av dem spør også: «Når er det bra nok? Når kan vi si at vi lever bærekraftig?».

Samtidig kom tørkesommeren 2018 og gjorde Riise enda mer frustrert og nysgjerrig på hva hun kunne gjøre for å leve mer klimavennlig. Hun går grundig til verks og pløyer gjennom forskning og ringer eksperter for å høre hva som må til, men også hva som kan være løsningene. Å se kun på individuelle løsninger kan i beste fall være en blindvei, i verste fall kontraproduktivt og kanskje også skadelig, mener hun.

– Å prøve å sette seg inn i alle tingene var krevende også for meg. Hvis det skal være opp til oss – meg og deg – å løse klimakampen, er jeg redd folk blir syke på veien mot løsningen. En ting er et prosjekt, som det jeg har gjort i boka, men at man over tid skal gå «all in» som privatperson, det går ikke.

«Den største faren er at vi flytter ansvaret vekk fra politikerne»

Betydningen av bambus

Det er ingenting som lyser administrerende direktør av mannen vi møter på parkeringsplassen på Grefsenkollen – Oslos beste utsiktspunkt. Eivind Andersen er kledd i shorts, joggesko, høyt opptrukne raggsokker og en penere skjorte. På ryggen har han en grønn sekk pakket med solbærtoddy og Kvikk Lunsj.

Andersen er direktøren som gikk tilbake til skolebenken. Men han er også en dedikert friluftsmann.

– Her har jeg tråkket mine barnesko, forteller han på vei inn i skogen.

– Jeg vokste opp i rekkehus rett nede i skogkanten og har siden den gang vært interessert i friluftsliv.

Andersen er administrerende direktør i Norges eldste næringsforening, Oslo Håndverks- og Industriforening, som ble etablert i 1838. De siste to årene har han imidlertid brukt hver onsdag på noe helt annet: Han har vært læregutt for å bli tømrersvenn.

– Jeg har en utrolig respekt for tømrerfaget. Mine beste turkamerater er tømrere, og det har vært en beundring der lenge. Det er et fag som ligger meg nær, og jeg tror det er faget med den beste lukta. Lukta av nysaget trevirke.

Det hele begynte da han satt til bords med kona til en urmakermester. Hun visste hun satt sammen med direktøren i håndverksforeningen, men ville vite hva han 

 var. Andersen var antakelig den eneste i foreningen som verken hadde svennebrev eller mesterbrev.

– Hun ga seg ikke, og uansett hva jeg sa, bare fortsatte hun med «… ja, men hva er du 

«Jeg tror det er faget med den beste lukta. Lukta av nysaget trevirke»

Fra direktør til svenn

Det er ingen fjellhylle de rundt 20 husene i boligområdet Hylla ligger på. Likevel lever Hylla-beboerne øst i Oslo på et vis på kanten av stupet. Får Oslo kommune og Bane Nor det som de vil, blir nemlig den lille husklyngen som ligger midt mellom tre toglinjer, snart historie.

Nye togspor skal skape hurtigere frekvens på jernbanen, og ifølge Bane Nor er det uunngåelig ikke å rive huset og nabolaget til 71-åringen Karim Khan Yusafzai. Han er det nærmeste vi kommer en urinnvåner i nabolaget Hylla, som ligger mellom Vålerenga, Galgeberg og det som i dag heter Kværnerbyen.

Da Yusafzai først fikk høre om planene for to år siden, var det som et slag i ansiktet.

– Dette er ikke bare et forsiktig slag, men et hardt slag. De første ukene fikk jeg ikke sove. Jeg og kona mi satt og tenkte: «Hvordan kan de finne på noe sånt?» sier Yusafzai.

Ikledd vålerengaskjerf, en liten lue og en gråsvart salvar kamíz står Yusafzai i hagen idet Klassekampen ankommer det truede nabolaget.

– Var det i dag intervjuet var, ja, utbryter han med en blanding av stoiskhet og overraskelse.

Han er i ferd med å gjøre den lille hagen med rosebusker, spirende tulipanløk og kirsebær-, morell-, eple- og pæretrær klar til våren. Her bor han sammen med kona Nasima, dattera Sofia, sønnen Tabriz og katta Franz. Tre voksne barn har flyttet ut og stiftet egne familier.

«Her skulle vi bli gamle. Det er selvsagt et sjokk at alt skal rives»

Tatt av banen

I en stille hage i et villastrøk på Eiksmarka i Bærum står Live Glesne Kjølstad og klipper opp små greiner med hagesaks. Nabolaget er så kjent for sitt gode naboskap at veien inn til tomannsboligen Kjølstad bor i, blir kalt for «Snilleveien».

På mange vis passer det Kjølstad også, her hun bor med mann, en sønn, to bonusgutter og de to lodne sibirkattene Siba og Nils.

Greinene som klippes opp, skal bli til kompost i vårens plantekasser.

– Jeg har så smått begynt å forberede meg til våren, sier Kjølstad.

Regissøren av blant annet barne-tv-suksessen Brillebjørn har bytta beite og er i ferd med å utdanne seg til gartner. I vinduskarmen inne spirer sju–åtte forskjellige sorter tomater, chili, Physalis, aubergine og blodbeger. Og nylig lærte hun å lage katalansk flettekurv av pil og kornell gjennom nettundervisning.

– Jeg elsker å se ting gro og det fysiske arbeidet. I tillegg har jeg krystallsyke, som gjør at jeg vil være mindre på skjerm. Det ideelle er en kombinasjon av film- og gartnerkarrieren, forteller hun.

Grunnen til at vi har kommet til Eiksmarka, er imidlertid en ganske annen. Den 25. mars skal regissøren og gartneren som også er pizzarestauranteier møte i Høyesterett for å forsvare retten til å ansette mennesker uten å sjekke dem i utlendingsregisteret.

– Det er fantastisk at Høyesterett tar saken. De tar få saker, og når de først gjør det, er det fordi det er grunn til å tvile på dommen. Vi tar det som et godt tegn, sier en ivrig Kjølstad.

«Vi gikk nok på Blitz mest på grunn av konserter, gutter og øl, men det politiske engasjementet var også ekte»

Med plass rundt bordet

Det bankes, borres og skrus utenfor butikkvinduene til den lille bokbutikken Gullberg & Bostadløkken i Kingos gate ved Alexander Kiellands plass i Oslo. Bokhandelen åpnet 1. desember og er så fersk at skiltet utenfor først monteres nå. Derav bankingen.

Vi er kommet for å møte butikksjef Johanne Gulberg Reinertsen. Sammen med venninna Ida Pallin Bostadløkken, har Reinertsen grunnlagt Norges første spesialbutikk for feministisk litteratur og sakprosa, eller som de beskriver den selv: «Et interseksjonelt, feministisk initiativ. En bruktbokhandel.»

– Jeg anbefaler kongestolen, sier Reiertsen og peker på en rokokko-aktig stol i fargene rød og gull.

Som alt annet her inne er den fra «gis bort»-seksjonen på Finn, forteller hun.

– Vi savnet både flere bruktbokhandler i Oslo og et sted i byen hvor feminister kunne samles. I begynnelsen spøkte vi med at «vi kan jo bare åpne det selv», men så gjorde vi det, sier Reinertsen.