Torbjørn Tumyr Nilsen

Anniken C. Mohr

#fff

#000

Issam Mohamad Mroueh peker mot rekka av grønne planter i vinduet. Han er midt i resonnementet om hvorfor det er vanskelig å snakke om familien hjemme i Libanon.

– Mamma plantet blomster i den lille hagen vår i landsbyen sør i Libanon. Etter over én måned på flukt er det nå ingen som passer på blomstene hennes. Det er bare trist.

Vi er på Torshov i Oslo hvor Mroueh har bodd siden 2000. På tv-skjermen er tekst-tv påslått med overskriften «Hizbollah: Droneangrep mot israelsk flybase», mens han serverer libanesisk te, med anbefalt dose av tre knubne sukkerbiter.

Mroueh har skrevet til oss før intervjuet: «Vi må snakke om krigen i mitt hjemland Libanon.» Men egentlig klarer han ikke å snakke om krigen.

– Det er veldig tungt å snakke om mamma og krigen. Hun er 88 år og på flukt. Jeg begynner bare å gråte. Når du har bygget opp hjemmet ditt i en landsby i et helt liv og mister det …

– Hva tenker du på når du tenker på din mor?

– Jeg tenker på hvor vanskelig hun har det. Hun har reist fra blomstene, hagen og fra kafeen hun var hver dag. Hun hadde alt i landsbyen der hun bodde med en hjelper og min bror. Nå bor hun med 35 personer og er syk og synes det er vanskelig bare å gå på do.

Mroueh snakker med broren, som også bor i Norge, nesten daglig, og de har begge mye kontakt med resten av familien. Det er ikke bare fra hans landsby folk flykter, men fra hele Sør-Libanon. Og egentlig er det ingen steder å flykte.

Vi var en familie på ti som eide ingenting og arvet ingenting

Tårer for Libanon

Line Ørnes Søndergaard

Klaus Høiland har viet livet til soppenes underlige verden.

Steinsopp, traktkantareller, kremler og risker. Det bugner av sopp i mange norske skoger i disse dager, men noen har mer kunnskap om dem enn andre. Professor i biologi, soppforsker og naturformidler Klaus Høiland er en av dem, men hvorfor blir noen mykolog?

Vi dro hjem til Høilands leilighet på Frogner for å få svar. Og det er som om kunnskapsformidlingen begynner allerede ved kaffekoppen han serverer. Den bærer tittelen «Legal High» og en kjemisk formasjon og Høiland spør:

– Du kan gjette hvilken formasjon det er! Men jeg kan hjelpe deg og si at det handler om det som ofte er i den koppen.

– Riktig! Det er et lovlig dopmiddel. Det er koffein, som kjemisk sett er et såkalt purin – det samme finnes urinsyre. En viktig kjemisk forbindelse.

Klaus Høiland har bodd i leiligheten på Frogner hele livet. Først med foreldrene. Faren døde da Høiland var 25, og siden bodde han sammen med mora her til hun døde flere tiår seinere.

– Her har vi bodd. Sånn ble det bare. Hvorfor flytte når jeg har det så fint her. Jeg så nettopp opp igjen Fleksnes-filmen der de skal flytte og Marve protesterer noe voldsomt mot «Moderns» beslutning. Til slutt viser det seg at de bare skal flytte over gangen!

Faren var professor på Blindern i anvendt matematikk og aero- og hydrodynamikk. Han var med i Milorg under krigen og endte opp ved Forsvarets forskningsinstitutt og siden Blindern.

Da var det en som sa ‘hva har du spist nå?’, men jeg hadde ikke spist fleinsopp

Formidleren fra soppens rike

Tom Henning Bratlie

I en frodig elveskog står Jørgen André Ravneberg og balanserer på noen mosegrodde, ­tjukke tømmerstokker. Her ved Frognerelva skal et av svært få urbane ­voksesteder for ramsløk finnes. I stedet finner kokken, ­forfatteren og ­sankeren hauger med nylagt jord i et nytt hageanlegg.

– Nå har de måkka ned ­ramsløkstedet mitt her. Jeg kan lukte ramsløk, men her er det bare jord. Den er jo rødlistet, sier en skuffet Ravneberg.

– Det er bare trist. Dette er den eneste sentrale byforekomsten av ramsløk jeg veit om. Men her vil noen heller bygge hage. Om ikke annet er det et eksempel på hvor skjødesløst vi bygger ned naturen, sier Ravneberg, som nå er ute med «Soppsankeboka» sammen med kompis og heltidssanker Jim-André Stene.

Samtidig har Frognerparkens villere del absolutt levert sankeopplevelser allerede. Under elvevandringen strør Ravneberg om seg med plantenavn som høres mest ut som de kommer fra poesien og eventyrene.

Vi har smakt på almenøtter, gjetertaske og skvallerkål. Han snakker om strutseving (god å fritere), meldestokk (Nordens spinat), ullborre (en vill grønnsak), løkurt (lettere å finne enn ramsløk), tunbalderbrå (smaker ananas), villpastinakk (ballastplante) – og den mytiske marikåpa.

– I det gamle Hellas samlet de vanndråper fra marikåpa og lagde eliksir. Det hadde jo ingen effekt, men de mente dråpene var helbredende, sier han.

Ravneberg er som en levende versjon av Norsk flora. Han peker på lønneblomster i trekronene, og oppå en mur plukker han den litt spinkle og lyslilla blomsten engkarse.

Da jeg ­våknet og hadde overlevd natta, ble jeg veldig opptatt av planter

Gull i grønne skoger

journalist

Det spruter av liv på Nesodden. Mai måned har akkurat starta, og det hele føles mer som en japansk tegnefilm enn virkelighet – kråkene flakser, maurene kravler, og bjørk, magnolia og forsytia spraker av knall lysegrønt, lilla og gult.

Livet finnes absolutt inni rekkehuset til regissør, scenograf og ­f­ilmmaker Tormod Lindgren også. Kona, to sønner, naboens barn og en svart og hvit katt sirkler rundt, og i et hjørne står en bokhylle så potent og full av bøker at det nærmest lever i den også.

Vi har kommet til Nesodden for å snakke om dokkene som henger rundt oss i stua. Det skal riktignok vise seg at det også er mer levende dramatikk i Lindgrens liv om dagen. Men først: Lindgren er kunststudenten som ble scenograf, som igjen ble dokkemaker og regissør innenfor det han helst kaller figurteater.

– Vi bruker figurteater-begrepet fordi alt mulig kan animeres og gis liv. Og voksne som barn lever seg inn i figurens vesen. Mennesket lærer empati for andre gjennom lek med figurer. Barn får trøst av og gir trøst til dokker og bamser. Jeg mener denne innlevelsesevnen ikke slutter når vi blir voksne.

Tormod Lindgren regnes i dag som en av Norges mest aktive innen figurteater, men har også jobbet som scenograf på nærmere hundre oppsetninger innen teater, dans og opera. I 2008 vant han Heddaprisen for særlig faglig innsats på sin første figurteaterproduksjon @lice på Riksteatret i regi av Kjersti Alveberg.

I dag driver Lindgren sitt eget teaterkompani, Theater Corpus, og til høsten spilles figurversjonen av Axel Jensens science fiction-roman «Epp» på Fjalerfestivalen.

– Når jeg jobber med en klassiker som «Epp», føler jeg en stor forpliktelse overfor verket. Antikrigs-romanen «Epp» er dessverre veldig aktuell selv om det er snart 60 år siden den ble skrevet.

Hvordan har det seg at mennesker kan lage så mye grusomheter i dag?

I figurenes favn

Når dølahesten biter på Teslaene, er noe feil i ­Hytte-Norge. Det vil forfatter Marit Beate Kasin pirke i. 

Det var her ute i bjørkeskogen på Bygdøy et sted at landbruksminister Geir Pollestad tok med VG i vinter. Han mente mediedekningen av norsk naturtap var for ensidig og sa at «vi må bygge ned enda mer norsk natur» og at «alle inngrep har vært verdt det».

Det er også her på Bygdøy hundekjører, journalist og forfatter Marit Beate Kasin parkerer sin oransje pickup når hun en sjelden gang tar turen fra Valdres til Oslo.

I dag har Kasin en fersk utgave av sin nye bok «Naturparadokset – Om naturen vi mister og hvordan vi kan få den tilbake» med seg i nettet sitt.

I boka møter Kasin truet villrein på Hardangervidda, omstridte ­vindmølleparker i Finnmark og lisensjegere av ulv ved svenskegrensa. Hun reiser også til hogstfelt nær Notodden, hvor hun selv vokste opp på 1980-tallet.

Hun har følgende betraktning av Pollestads VG-stunt:

– Det er sympatisk å si at naturen har gitt oss mye. Jeg forstår ­kommuner som vil utvikle seg, og sett isolert, kan hvert inngrep være ­forståelig og fornuftig. Men det er summen av alle inngrepene som blir det store naturtapet vi ser i dag.

Tre ting har vært dominerende i livet til Kasin: skriving, hunder og natur. I nærnaturen på Notodden var det aldri snakk 

Det var også hele tida nærvær av snille, men siklende hunder.

Jeg visste ikke at rein ikke våger å krysse en sti hvor det har gått mer enn 20 mennesker på en dag

Til hyttetunenes land

Hege Hellvik levde et hektisk liv som småbarnsmor og konsulent. Så sa det stopp.

For fem år siden satt Hege Hellvik hos fastlegen og fikk med et pip klemt ut de fire ordene: «Jeg orker ikke mer». Samfunnsgeografen med fast konsulentjobb og en datter på fire hjemme hadde da en kropp som ikke maktet flere prestasjoner.

– Jeg orket ikke det livet jeg da levde. Kroppen hadde sagt fra lenge, og jeg fikk et våkent øyeblikk hvor jeg endelig klarte å si fra.

Det var ingenting som tilsa at hun var syk, men det var likevel noe som var galt, forklarer Hellvik.

Legetimen ble starten på slutten for en altfor hektisk hverdag.

Noen år tidligere hadde Hellvik kommet tilbake i jobb etter fødselspermisjon og begynt å kjenne på at kreftene var i ferd med å minke. På ett tidspunkt var det svært alvorlig.

– En stund tenkte jeg helt seriøst at jeg skulle dø. Da kapitulerte jeg og tenkte at kanskje det er like greit. Jeg orket ikke stå i det lenger.

Bakgrunnen var en timeplan som småbarnsmor med heltidsjobb som ikke gikk opp. På toppen tærte det på samvittigheten at hun ikke klarte å være fullt til stede i datteras barndom.

Den lille familien bodde da i Oslo sentrum, og på vei til barnehagen måtte de krysse brua som kalles Eventyrbrua, der det står fire store ­eventyrskulpturer. Hellvik glemmer aldri følelsen av å stå på brua med en datter som ville studere alt hun så på sin vei.

En stund tenkte jeg helt seriøst at jeg skulle dø. Da kapitulerte jeg og tenkte at kanskje det er like greit

Småstein i hverdagen

Siv Johanne Seglem

«Jeg var barnet som fikk mengder av mat i stedet for trygghet og omsorg», forteller Lisbeth Nilsen.

I sovesalen i det store huset gnisler gråt // fra sprinkelseng på sprinkelseng // oppetter langsetter veggene.

Barnet fra bakgården sitter midt på gulvet med et dyprødt kutt over øyet // som ingen ser, som ingen syr, // et spor.

Barnet i diktet er ikke nødvendigvis Lisbeth Nilsen, men det kunne godt vært det.

Diktromanen «Til du blir snill», som hun nylig har debutert med, handler om kommunal oppvekst med grov omsorgssvikt og overforing.

– Boka har ligget og trøkka siden 1992. Den ville og måtte ut, og som overlever gir jeg meg aldri, sier Nilsen.

Boka er basert på egne erfaringer fra barndom og ungdom, men den er ingen dokumentar, forklarer hun. Den er heller det hun kaller «fiksjonalisert til fingerspissene».

– Hensikten er ikke å blottlegge eget liv, men å få fram det allmenne og fortelle leserne at vi må aldri slutte å håpe på at det gode kan overleve.

Jeg var barnet som fikk mengder av mat i stedet for trygghet og omsorg

Kommunens forsømte barn

– Før var skogene fulle av herlige, kjempestore trær, sier professor Anne Sverdrup-Thygeson. 

Forestill deg at du er et ekorn for 8000 år siden. Satt du da i et gammelt eiketre i dagens Lisboa, kunne du tatt en eikenøtt i munnen og hoppet fra tre til tre helt til dagens Moskva. En fantastisk tanke, men også en påminnelse om klodens naturpotensial.

Ekornet hopper fra grein til grein i Anne Sverdrup-Thygesons bok «Skogen». Der tar hun leseren med på en reise i norsk skoghistorie. Gjennom fordums urskoger, oppgangssagas velsignelse og forbannelse og flatehogstens brutalitet fra midten av 1900-tallet – og fram til vår tid.

For Sverdrup-Thygeson, professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) og prisbelønt naturforfatter, er ekornets ferd gjennom Europa et eksempel på historier som kan utfordre menneskers endringsblindhet: «Kanskje kan skog og trær lære oss noe om tid», skriver hun. «Om endringer vi burde sett og reagert på, men ikke oppdager, fordi vårt menneskeliv er korte og vårt perspektiv begrenset».

Men man må ikke hele 8000 år tilbake i tid for å finne en mye rikere natur. Ta for eksempel en typisk norsk skog på 1500-tallet.

– Da var skogene full av herlige, gamle, kjempestore trær i størrelser du ikke finner i norske skoger i dag. En tredel av trevirke var også i form av døde, stående og liggende trær. Og på grunn av dette, et yrende liv i og på de døde og gamle trærne, sier Anne Sverdrup-Thygeson.

Når trær får lov å bli gamle, som dem i dagens produksjonsskoger ikke får, blir de mer som oss mennesker, med rynker og utvekster. Slike eldgamle trær vokser også saktere, og bevegelsen i barken er mindre. Det gir rom for skjøre arter av lav, forklarer professoren.

– Lav på barken til gamle trær slipper å bli dradd ut i spagat når barken vokser. Det skaper stabile forhold for egne mikrosamfunn med blant annet bitte små knappenålslav i barkelandskapet.

Før var det en helt annen villmark, flere skarpe tenner og klør

Mens naturen forsvinner

Christopher Olssøn

Rødt-veteran Alf Henriksen nærmer seg de åtti, men han står ikke med skjegget i postkassa av den grunn. 

Kanskje er det dette som er kjernen i lokaldemokratiet. I en gate i Horten har politikere fra elleve partier stilt seg opp for «grilling» av lokalavisas journalister. Til tross for en litt glissen tilskuerskare er det noe vakkert over seansen. Man får lyst til å rope ut: Takk for at dere orker!

Han som har orket lengst, er 77-åringen Alf Henriksen. Den ikoniske RV- og Rødt-politikeren har vært i kommunestyret siden 1979. Nå står han til valg igjen.

– Man merker jo at man ikke er 33, men politikken har blitt identiteten min. Det er vanskelig å se for seg et liv uten, selv om det er blitt større bunker med sakspapirer og en annen utholdenhet, sier Henriksen.

I gatedebatten diskuterer han slunken kommuneøkonomi og frykt for Robek-lista. Men også om det er kommunen som skal drive bibliotekkafeen vi slår oss ned på etterpå. Her vil Høyre og Frp ha inn private drivere.

– Det er jo helt sinnssvakt at de vil legge ned noe som er så verdifullt for folk i byen. Den virkelige grunnen til skeiv konkurransesituasjon i sentrum er de internasjonale kafékjedene, sier Henriksen.

Rett over gata ruver allerede en Espresso house.

Alf Henriksen anses som en høyt respektert og grundig politiker. Han er også den som gjennom årene har fått flest slengere. Hvorfor så brei appell?

– Jeg har nok oppført meg greit og samarbeidet med mange. I tillegg har jeg stått i front i en del viktige saker, som å bevare småbyen, sykehuset og stålhavna.

Ingen sersjant skulle be meg om å barbere meg

Rød havneblues

Rikke Løe Hovdal

Mikkel Soya Bølstad sørget over nærskogen. Så lærte han seg å elske et hogstfelt.

Det er torden i lufta, og gruvebyen Kongsberg blir stadig mindre bak svette rygger. Vi er på vei opp i skogen for å jakte på gamle trær med biolog og forfatter Mikkel Soya Bølstad.

Etter kort tid peker han på et tjukt furutre med krokete og nedsenkede greiner, som om det gjør en avvæpnende gest til sine vandrende gjester.

– Noen mener «eventyrskog» er et tullebegrep, men hvis man går tilbake til nasjonalromantikken, var det akkurat trær som dette man lette etter, sier Bølstad.

Det var også jakta på skogen som for tjue år siden lokket ham til Kongsberg. Men å være nært på naturen i dag kan komme med en kostnad.

Bølstad tror mange blir numne av mengden nyheter om klimaendringer og naturødeleggelse, kanskje de tenker at det ikke angår dem. For ham var det litt slik, helt til alt plutselig ble veldig nært. Den flotte, gamle skogen barna hans hadde vokst opp ved, ble snauhogd.

– Fra å bære på en generell tristhet over måten vi behandler kloden på, gikk jeg rett i kjelleren. Tristheten ble til sorg, økosorg, for nå ble miljøødeleggelsene plutselig ikke til å komme unna. Den skogen, som hadde vært en viktig grunn til at vi flyttet hit, var vekk.

Det skjedde i en periode hvor han kanskje trengte den aller mest.

– Natur og friluftsliv har alltid vært det som har fått meg gjennom vanskelig tider, ja, det er vel det jeg lever og ånder for. Så hva gjør du da, når nærskogen, der du får din daglige dose, er vekk? Jo, du må lære deg å elske et hogstfelt.

Miljøøde­leggelsene ble plutselig ikke til å komme unna

Gutten i skauen

På en betongplatting ved Kongens marina i Oslo ligger en hvalross i bronse og kroer seg med lukkede øyne. Er den død? Sover den lykkelig og trygg?

Hvalrossen statuen er laget til ære for, Freya, er absolutt død. Kadaveret ble obdusert på Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) like etter det 600 kilo tunge dyret ble skutt med rifle av Fiskeridirektoratet i august i fjor. For mange naturglade nordmenn ble avlivingen et sjokk. Også for kunstneren bak bronsehvalrossen, Astri Tonoian.

– Hun ble avlivet på en båt rett her borte. Gutta på marinaen her hadde ansatt folk som passet badegjestene. De hadde funnet en symbiose og trodde Fiskeridirektoratet var interessert i det samme. Men midt på natta skjøt de henne, slepte båten hun lå i, over fjorden, leverte kadaveret og vasket båten uten å varsle noen, forteller Tonoian.

Sommeren etterpå er alt dette historie. Tonoian har brukt året på en rekordrask produksjon av hvalrosstatuen foran oss. Allerede like etter avlivingen satt initiativtaker Erik Holm i gang en kronerulling for statuen. Tomten på moloen ble raskt tilgjengelig.

– Jeg fikk oppdraget umiddelbart og prøvde raskt å ta kontakt med NMBU for å få se den døde kroppen, men da hadde de allerede partert henne.

Tonoian er forundret over hvor vanskelig det var for det norske samfunnet å forholde seg til hvalrossen Freya.

– Hun var et eksotisk dyr, men det burde vært en unik mulighet til å få innblikk i vill natur. For meg virket det som om båtfolket fikk en litt for kraftig stemme i samtalen om Freya. Det gikk på materielle kostnader. Da en biolog gikk ut og sa vi måtte skyte Freya, forsto jeg at løpet var kjørt.

Jeg tror Freya søkte til menneskene fordi hun søkte noe som minnet om en flokk

Tett på naturkreftene

Her ønsker vi å dra det helt ut, fra jorda blir til, og til vi blir slukt av sola om drøyt 800 millioner år. Men det skal vi ikke bekymre oss så veldig for, sier Jørn Hurum.

Det er de lange linjene han trekker i den gamle salen for praktisk geologi på Naturhistorisk museum i Oslo. Denne kvelden er det et rådgivningsselskap i oljebransjen som blir vist rundt i utstillingen om jordas geologiske historier. Blant meteorittlyder, trilobitter og sjøskorpioner, som en gang vandret rundt i grunt sjøvann der Østlandet ligger i dag, briljerer Jørn Hurum, som er professor i vertebrat paleontologi. Vertebrat er et annet ord for virveldyr.

– Dette er en orgie som gikk skeis. Disse trilobittene ser ut til å ha dødd etter sex, forklarer professoren foran et fossilavtrykk av myldrende trilobitter – et utdødd leddyr fra jordas oldtid.

Jørn Hurum har selv ledet arbeidet med den største oppgraderingen av utstillingen i museets historie. Den sto ferdig i fjor vår, og allerede har den satt rekord i antall gjester. Utstillingen åpner med en modell av Tyrannosaurus rex, T-rex blant dinosaurvenner.

Dette er ekstremt viktig, forklarer han. Modellen er en kopi av T-rex-fossilet kalt Stan, funnet i Sør-Dakota i 1987 og nylig kjøpt av Abu Dhabi.

– T-rex er vårt ikon og Marilyn Monroe for paleontologien. Tyrannosaurus rex er det latinske navnet unger lærer seg lenge før Homo sapiens. Når ungene ser Stan, kommer det ekte gledesutbrudd, og de hopper og roper helt av seg selv – nå skjønner de plutselig størrelsen på den.

– De er sånn passe skumle. De har levd, men lever ikke lenger, og kan dermed ikke dukke opp på ekte. Samtidig har de tatt over mytologien fra troll og drager, men i tillegg har de grunnlag i vitenskap. Dermed kan barna gå dypere inn i temaet og lære lag med fortellinger og kunnskap.

Når jeg graver ut en ryggvirvel, er det første gang den har sett lyset på 248 millioner år

Paleontologen som graver litt dypere

Det står et fullvoksent asketre utenfor Frogner-huset hvor forfatter Lina Asheim Breidablik bor. Asketreet dukker også opp i Breidabliks nylig utgitte debutroman «Heime aleine» – og det er ved asketreet i en av gatene rett bak Slottet at vi møter den Oslo-bosatte forfatteren fra Balestrand.

– Det var egentlig tilfeldig at treet er en ask, men så er det også litt passende siden du har Yggdrasil og livstreet og alt det der, sier Breidablik med et slags påheng av et nølende spørsmålstegn, i det vi har søkt ly fra kulda på en av de nærmeste pubene.

Jeg-personen i «Heime aleine» virker å ha et tilforlatelig forhold til mye. Hun liker seg i huset hun bor i, i den midlertidige jobben og virker ikke spesielt interessert i å overta livet til vennen «Peter», som er lege og snart skal bli far.

– Det fine med den relasjonen er at de er like gamle, har gjort ganske forskjellige valg, men ingen av dem tenker verken «yes, jeg har valgt riktig» eller «nei, jeg har valgt feil». Peter føler ikke akkurat at han er helt på plass, selv om han har mye på plass.

Jeg-personen vil heller bare flyte med det som skjer.

– Samtidig søker de nok sammen for å få en slags trøst eller innsikt ved å speile seg i hverandres liv.

– Jeg er nok mest som henne ja – akkurat nå.

Jeg tenkte at ‘kan jeg skrive, kan jeg gjøre alt’

Gleden over skuffelsen

Midt i gata Grønlandsleiret, like over veien for Grønland kirke og Politihuset i Oslo, ligger bruktbutikken Merkatå. Deler av vareutvalget, alt fra gamle høyttalere til møbler og musikkinstrumenter, er delvis utflyttet på gata, og fra en stående boomblaster som ser ut til å være fra slutten av nittitallet, strømmer det en slags ti år gammel fransk EDM-ballade.

Innenfor dørene i det lille lokalet, som er fylt til randen med det man på ærlig vis kan kalle krimskrams, er Muluken Debele Tabor i ferd med å fullføre lørdagens siste handel.

– Velkommen inn, sier Tabor og takker umiddelbart «ja» til intervju med Klassekampen.

– Jeg var nylig på deres julemesse, men fant dessverre ikke så mye i år. Det er blitt vanskeligere og vanskeligere å finne de gode bruktgjenstandene, forklarer han.

Inne på en liten flik av ledig gulvplass mellom alle gjenstandene, er en kunde på plass. Det er musiker, instrumentreparatør og stamkunde Ivan Oliversen, som sjekker ut noen nyankomne fiolinkasser.

Han er innom kanskje én gang i uka. I dag lander han på tre antikke brilleetuier.

– Jeg er glad i gjenbruk og liker å komme hit å finne skatter, gjerne instrumenter som kan repareres. Av og til finner jeg en klarinett eller fløyte som trenger litt reparasjon. Jeg setter sånn pris på Tabor, fordi han har så kul stil og jeg kan komme innom å slå av en prat med han, sier Oliversen på vei ut døra.

Før han forsvinner ut i Oslo-ettermiddagen, forteller stamkunde Oliversen at han mener det som nå skjer med Tabor, er et symptom på en by på vei i feil retning.

Vi små­butikker er som små insekter som kverkes under skoene dine på gata. Vi er ingenting.

Kunsten å være samler

Adrian Øhrn Johansen

Det er en grunn til at Ulf Nilseng helst danser naken. Danseren som i dag ydmykt mottar Danseinformasjonens ærespris 2022 for å ha «løftet fram det skeive perspektivet» i dansekunsten, er egentlig ute i et aktivistisk oppdrag når han i sine forestillinger ofte ender opp kliss naken – eller når skal la seg fotografere av Klassekampen. Men hva er det egentlig han ønsker å fortelle med å stort sett være naken på scenen?

– Som homoseksuell kunstner er jeg opptatt av å fremme kroppslighet og seksualitet og ikke bare snakke om at vi skeive er som alle andre, at vi skal gifte oss og få barn, sier Nilseng.

I sine forestillinger bruker han da også begreper som nærmest feirer denne seksuelle åpenheten – som «Glory-Hole», «Psalm for a slut» og «Golden Shower».

Det siste prosjektet, «Treffpunkt – et cruisingarkiv» i Vigelandsparken i Oslo i sommer, var ute i samme ærend. Sammen med scenograf Corentin Leven hyllet Nilseng tida da en del av parken var et viktig treffpunkt for anonym homofil sex.

Dette miljøet forsvant, ifølge Nilseng, blant annet fordi Oslo kommune bevisst ryddet vekk busker og trær i den delen av parken.

– Kommunen ville ikke ha sex i det offentlige rom, men vi ville vise fram at dette også er en del av homoseksuelles liv og historie. I slutten av stykket plantet vi derfor symbolske trær for å løfte fram ønsket om at parken blir «seksualisert» igjen. Den vil ikke bli det, men det var en likevel en aktivistisk handling.

– Hvorfor er den kampen viktig for deg?

– Fordi det er også homohistorien. Cruising, glory hole, dark rooms og sexfester er en del av vår kultur. Det handler om å tørre å snakke om det som er litt «dirty» og ikke bare det overflatiske, vakre og pene. At vi får aksept i kirka, er bare fordi vi oppfører oss ordentlig. Det er ikke fordi vi runker hverandre og suger pikk, sier danseren og humrer.

«Som homo hadde jeg ikke noe valg. Jeg kunne ikke plutselig begynne å sparke fotball»

Kliss nakendans

Fartein Rudjord

Tømmerfløting er ikke nødvendigvis det viktigste for Hans Hamid Rasmussen. Men det er ett av stedene denne historien starter: med tømmeret som fløyt forbi moras gård ved Glomma på 1980-tallet. Det er denne treseilasen som i høst har blitt til fotoboka «Elva et annet sted – bilder fra tømmerfløting på Glomma».

Boka er et fotografisk vitnesbyrd om den siste tømmerfløtingen på Norges lengste elv i 1985, da Rasmussen var 21 år.

Sju år tidligere hadde han sin første tur «på lensa», et flytende stengsel som leder tømmerstokkene under fløting av tømmer på elv. Da var det ingenting spesielt med fløtingen, som skulle forsvinne bare få år seinere.

– Min mor, søster og meg var nyinnflyttete på Haugen gård, og det hadde alltid jobbet noen på lensa fra gården. I kano padlet jeg de 100 meterne ut på elva og ble med.

Dette første møtet med tømmerfløting som 15-åring var trått, men det var også et lite eventyr å stå der, forteller han.

Sammen med den jevnaldrende Rune Fjellstad var det deres jobb å fiske inn brukbart tømmer blant søppelet som fløt forbi. De pirket borti alt mulig. Én gang kom det en hårløs, oppblåst grevling – andre ganger knuste båter og lightere de mente kunne sprenge om de stakk hull med tømmerhaka.

– Å stå der med Rune føltes som en Huckleberry Finn-Tom Sawyer-verden: to unge gutter på elva som ser på det som driver forbi.

– Hvordan vil du beskrive selve arbeidet?

– Myten om tømmerfløting som farlig er overdreven. Du jobber med vannets og menneskets hastighet. Det var veldig sunt arbeid og mye mer naturlig enn det dagens arbeidere blir utsatt for av kjemikalier og slikt.

«Jeg kunne godt ha hoppet i elva og fløta i dag også»

Kunsten å la seg drive med

Attesten kommer fra sikkerhetsvakta på Bredtveit fengsel og forvaringsanstalt, som mykner opp etter at Klassekampen har legitimert seg og forskriftsmessig lagt mobiltelefonen i et låst skap.


Doris er Doris Bakken, leder for kvinnefengselet Bredtveit. Her er det plasser til 64 innsatte, og 45 av dem soner i det som fra 1920 var Det norske lærehjem og verneforbund for unge gutter. Bygget ble omgjort til fengsel i 1923 og brukt av både den nazistiske okkupasjonsmakta under andre verdenskrig og det påfølgende landssvikoppgjøret.

På Bakkens kontor er det god plass, men i resten av fengselet er det trangt. En av Bakkens største utfordringer som leder er å kunne gi de kvinnelige innsatte større plass. Hun jobber for at kvinner skal få liknende soningsforhold som menn har. Slik er det ikke i dag, blant annet fordi Bredtveit fremdeles holder til i denne 102 år gamle bygningen. Bakken beskriver bygningsmassen som trang, liten og lite funksjonell.

– Et aktivitetsrom er treningsrom den ene dagen, men brukes også til radiostudio, kor, band og alt mulig annet rart. Alle rommene våre er slik.

Fengselet har også, i moderne drift, fått mange nye fagfolk. Ikke alle har fast kontorplass, men må heller være «kjempekreative for å få kabalen til å gå opp».

– Det er fryktelig lenge siden vi bare låste folk inne på cella i kriminalomsorgen. Samtidig ser fengslene fremdeles ut som vi fortsatt drifter på den måten, sier Bakken.

På Bredtveit har de derfor håpet på et nytt boligbygg som en følge av at Oslo fengsel skulle flyttes hit fra Gamlebyen, slik Statsbygg har anbefalt. Men store naboprotester har gjort at Oslo kommune har sagt nei til flytteplanene. Dermed henger drømmen til Bakken i det blå.

.– Uten flytting blir ikke dette noe av. Akkurat nå er drømmen bare inni hodet mitt, og jeg bruker enhver anledning til å snakke om den. Jeg vet at jeg kjemper for noe som ikke kommer i min tid, men vi må kjempe for det som kommer etter oss også.

«Jeg vet at jeg kjemper for noe som ikke kommer i min tid»

Fant håpet i fengsel

Det føles som vi møtes så langt unna Sognefjorden som det er mulig å komme. Riktignok gir Grefsenkollen i Oslo fjordutsikt, men det virker likevel rart at det er her i hovedstaden friluftsliv-forfatteren Sigri Sandberg faktisk bor.

Sandberg, som har skrevet om historiske polarheltinner, trærnes kulturhistorie, lysforurensning og vært medforfatter til flere av eventyrer Cecilie Skogs bøker, bor nemlig i en blokk på Grefsen nordøst i Oslo. Hun har derfor foreslått et utsiktspunkt høyt over de samme blokkene som møteplass.

– Det er digg å kunne se langt for en vestlending i Oslo. Jeg føler meg hjemme her, også slipper vi å tråkke inne i den der skogen. Men nå må jeg passe meg før jeg går i Sofie Marhaug-fella. Jeg er veldig glad Oslo altså, sier Sandberg og ler.

Sandberg bor her sammen med sine to sønner. Hun er skilt og bor deler av tida med kjæresten på den veiløse eplegården Ytre Eikjo i Luster innerst i Sognefjorden.

– Livet er jo kompromisser, og man kan ikke bestemme alle rammer. Jeg har ungene mine her og trives veldig godt med det. Samtidig, når livet ble slik det ble, er jeg også veldig glad for å kunne være et annet sted.

– Oslo og Luster er kanskje også en perfekt kombinasjon?

– Innimellom føles det perfekt, andre ganger som et spagatliv. Alltid litt dårlig samvittighet for at jeg ikke får klippe epletrærne i tide eller gå glipp av en fotballkamp med ungene. Men sånn er det nå. Det er mest bra.

«Lurer jeg på noe om trær, så skriver jeg en bok om trær» 

Det perfekte åretak

Hanne Marie Lenth Solbø

Det er noe tilforlatelig over Øystein Fimlands nye liv som bonde. Alt virker egentlig litt for enkelt når han viser oss rundt på Lindholm gård i Skiptvet i Indre Østfold. Men noen ganger er kanskje ting så enkelt at «for godt til å være sant»-klisjeen ikke passer lenger.

Fimland brukte pandemien til å flytte ut av byen og bli fulltidsbonde. Godt hjulpet av kjæresten Anne Lindholms odelsrett, internett og et par bøker er han i ferd med å revitalisere gården. Der skal han vise hvordan såkalt regenerativt landbruk er framtida dersom verden skal ta miljø- og klimakrisa på alvor.

Dyrene spiller en viktig rolle i denne framtida: Borte i skogkanten står fem gryntende sugger og den svært tilfredse rånen Mario.

– Dette er dølagris, den eneste gamle norske griserasen. De er snille, men det er vekt i dem, så dere må ikke havne under dem, advarer Fimland mens han mater grisen med en blanding av økologisk soyafritt kraftfor og hjemmelaget surdeigsbrød.

Grisene er såkalte livdyr, griser som brukes til avl, og grisunger er ventet en av de nærmeste dagene. Dyrene har Fimland på fôr for en kollega han møtte gjennom Instagram.

– Det som er fint med å ha dyr på denne måten, er at de bare skal ha én dårlig dag, den dagen de slaktes. Resten skal bare være fryd og gammen, sier Fimland.

– Den beste måten å fråtse i spekeskinke på er å speke din egen skinke fra din egen gris, som du veit hvor kommer fra, hva har spist og hatt et godt liv.

«Den beste måten å fråtse i spekeskinke på er å speke din egen skinke fra din egen gris»