Truls Gundersen kjemper for tilværelsen som skomaker i Sandvika. Blant sålepresser og limrester maner han til politisk innsats for reparasjonsfagene.
Det er noe med det oppkuttede lærforkleet til Truls Gundersen som vitner om et annet liv og et alternativt yrkesvalg. Skomakeren lar forkleet være på om han tar seg en tur i sentrum av Sandvika i Bærum. For det er ikke tvil: «Her kommer byens skomaker.»
– Forkleet har vært med siden starten i 2006 og skal bli med til jeg gir meg. Her er det rester av årevis med lim og kutt fra kniven. Mange mener jeg bør få meg et nytt, men da sier jeg bare: Hva prater du om?
Er «det grønne skifte»
I skomakerhuset fra 1793 ved Sandvikselva er det er så lavt under taket at det henger «pass hodet»-skilt på inngangsdøra. Det har huset både garveri, pikeskole og legekontor, men siden 1960-tallet har det vært skomakerdrift her.
Allerede før vi setter oss, har skomakeren noen politiske kjepphester han nærmest må få ut av systemet. Han synes det er «blodig urettferdig» at myndighetene ikke har lagt mer til rette for at reparasjonsbedrifter skal ha livets rett.
– Det burde vært lettere for alle oss som reparerer ting. Kort fortalt føler vi oss ikke spesielt godt verdsatt.
Nylig ringte det en konsulent fra Bærum kommune og spurte Gundersen «hva han gjorde for det grønne skiftet?». Skomakeren sukker oppgitt, ler og slår ut med hendene, før han sier:
– Da ble jeg litt frustrert og måtte spørre tilbake: «Hva er det du babler om egentlig? Jeg er det grønne skiftet!».
Ski ble sko
Men hvordan endte Gundersen opp som skomaker? Bortsett fra en drøm om å bli profesjonell fotballkeeper, hadde han aldri noen yrkesdrøm som barn.
– Livet bare skjedde, og sånn ble det. Pappa var konsulent og mamma sekretær, men farfar var baker på Røa, så det er litt håndverkstradisjon i familien. De var nok litt overrasket over at jeg ble skomaker.
– Du var teknisk anlagt?
– Ja, når pappa ikke fikk Ikea-møblene skrudd sammen, kom jeg alltid og ordnet opp. Det har nok noe med at jeg tar meg tid og ikke blir stresset. Jeg ser hva som må gjøres og fikser det.
Det mer konkrete yrkesvalget begynte med en skiferie i Colorado i USA. Gundersen var 21 år og hadde ingen andre planer enn å stå på ski. Så møtte han en skomaker som blant annet jobbet med å reparere klatresko og fjellstøvler.
– Han ba meg komme over året etter og gjøre skomaker av meg. Det var egentlig ikke å gå i lære, men mer å bli satt i jobb.
Etter et år i Colorado var grunnlaget på plass, og i fem år jobbet han så som skomaker for et ortopedisk firma i Oslo, før skomakerdrifta i Sandvika dukket opp.
Et gammelt yrke
Yrket skomaker er langt framme i konkurransen om å være det aller eldste. Verdens eldste registrerte sko er rundt 10.000 år gammel. I middelalderen var også skomakeryrket høyt verdsatt. De hadde ansvaret for hele verdikjeden fra garving av skinn til sying av sko og salg til kunden.
Siden den gang har industrialisering og globalisering fart hardt med skomakerne. I boka «Det gamle skomakeri» skriver etnolog Liv Hilde Boe at «kombinasjonen av lange, ærverdige tradisjoner og gradvis synkende betydning og prestisje har skomakeren til felles med mange håndverk. Det er imidlertid få håndverk hvor tap av innhold og posisjon har vært så omfattende som i skomakeryrket».
– Det var jo skomakere i enhver bygd. Her i Sandvika var det i hvert fall tre skomakere og mye færre folk. Den gangen skomakere også lagde sko, var de også høyt på strå i bygda, forteller Gundersen.
Ikke-digitalt liv
En annen grunn til at Truls Gundersen har valgt skomakeryrket, er at han er en fyr som ikke nødvendigvis omfavner det moderne. Det lille huset fra 1700-tallet og den fysiske, hel-analoge arbeidshverdagen som skomaker passer han derfor perfekt.
– Jeg vurderte først å kjøpe et skomakerverksted på Liertoppen, men jeg kunne jo ikke sitte gjemt i et hjørne på et senter. Her ser jeg ut på fuglene og laksen som kommer opp i elva, og jeg synes jeg kler dette huset.
Han beskriver seg selv som både gammelmodig og ikke spesielt glad i forandringer.
– Mange av oss som har valgt skomakerlivet, har også gjort det fordi vi ikke er digitale. Vi har ikke interesse av å sette oss inn i det, og jeg må innrømme at jeg heller ikke skjønner den digitale verden. Jeg var den siste som fikk mobil og sist til å få smarttelefon.
På Facebook var han i to uker før han fant ut at det ikke var noe for han. Selv om skomakerverkstedet er på Facebook, har han selv sluttet.
– Jeg blir litt stresset og frustrert av digital kommunikasjon. Man blir aldri ferdig. Sender folk en e-post, kommer det alltid to–tre e-poster til etter at jeg har svart. Hadde du ringt meg, hadde vi fått det til på 30 sekunder. Skomakere må helst ha skoene i hånda, kjenne på sålene, før vi kan gi et fornuftig svar.
Til tross for kjærligheten til faget er heller ikke Gundersen medlem av Norges Skomakerforbund.
– Jeg er egentlig bare litt av en einstøing. Jeg hegner om mine venner, men får ikke noen nye. Det blir de samme som jeg hadde på barneskolen. Det er tryggest sånn.
Sliter blant de rike
Under pandemien ble den økonomiske situasjonen så vanskelig at en av vennene startet innsamling. Gundersen fikk over 40.000, men måtte skatte av beløpet.
– Vi synes det var litt snuskete å få det som privat gave, derfor la vi det inn som lønn. 40.000 ble til 12.000. I tillegg fikk jeg minimalt med koronastøtte fordi jeg ikke tjente nok i 2019. Så det har vært ekstremt skrint.
Gundersen vurderte på dette tidspunktet å selge foretaket. Både penger og helseutfordringer gjorde at han ønsket å selge, men ingen interesserte tok kontakt.
– Jeg var generelt litt lei yrket, men når man ikke får solgt, må man bare bli. Og da løsnet det igjen.
Han kjente også på den økonomiske ulikheten og ønsket å puste litt og komme vekk fra Asker og Bærum, hvor vi er midt i det han kaller «pengejagsgryta».
– Den kan det være litt stressende å være en del av. Det påvirker psyken når alle har råd til alt og jeg ikke har råd til noen ting. Da blir man ikke spesielt glad.
– Hvor ville du?
– Målet var Lofoten. Der er det så vakkert, folk er mer nedpå, og verden går i et roligere tempo.
Savner den eldre garde
Når kunder kommer til Gundersen, får han ofte høre at 800 kroner er for dyrt. Han mener dette skyldes at sko er for billige og lages av for dårlig materiale. Han håper nå at en ny EU-forordning, som skal gjøre produsenter pliktig til å merke reparasjonsmuligheter for et produkt, skal skape forandring.
– Merker du ikke økt bevissthet rundt viktigheten av reparasjon?
– Jo, bevisstheten finnes hos styresmaktene, men for meg som sitter her i Bærum, er folk litt mer opptatt av å fortelle naboen hvor miljøvennlig de er enn å være det selv. Når vi ser en Porsche Taycan med momsfritak på 500.000, er det irriterende, da det tilsvarer et par årslønner for meg.
– Hva kan samfunnet gjøre?
– Jeg driver med miljøvern fra jeg kommer inn døra til jeg går. I stedet for at folk kaster sko, reparerer jeg dem og minsker forbruk og avfall, men det finnes ingen insentiver til at jeg skal fortsette.
– Men kundene verdsetter deg?
– Ja, de er kjempeglade for at jeg er her og skjønner jo ikke at ikke alle reparerer ting. Samtidig merker vi at den eldre garde, de som virkelig brukte skomakere, ikke er her lenger. Da jeg overtok, var det mange eldre, men de fikk aldri resten av familien til å bruke oss. Ingen av kompisene mine bruker skomakere, selv om de vet at jeg sitter her.
En kvart ku
– Hva liker du best med jobben?
– Å få inn ødelagte sko og fikse dem slik at kunden kan ha dem tjue år til. I tillegg reparere jeg mange dyre vesker. Man kaster jo ikke en veske med skyhøy pris. Dette synes jeg er givende.
– Hvordan bør folk tenke rundt sko?
– Kjøp kvalitet, ta vare på skoene dine, og tenk litt på dyret bak skoa! Nordmenn er jo historisk dårlige til å ta vare på sko. Du kan se folk i upussa sko og skreddersydde dresser. Det skjer ikke i andre land og skjedde ikke før. Våre besteforeldre fikk sko til konfirmasjonen og skulle begraves i de samme skoene.
– Kan alt repareres?
– Alt kan repareres hvis man er villig til å betale. Mange tror at noen sko ikke kan repareres, men det er jo bare tull. Folk tror en tusenlapp er mye penger, men de glemmer at når de var barn, så kostet et par sko en halv månedslønn.
– Er det en politisk handling å være skomaker?
– At jeg er det grønne skifte, er bare en følge av jobben, men det er litt politikk i det også. Jeg har noe jeg skulle ha sagt, og det er ikke bare jeg som synes det er urettferdig. Mannen i gata syns også dette er feil. Reparerer du skoene hos meg, har vi sammen reddet en kvart ku og kuttet klimautslipp. Det bør belønnes.