Et år i USA som tenåring satte spor hos skuespiller Espen Klouman Høiner. Nå trekker han den amerikanske bisonoksen inn i teatermørket for å vise hva som skurrer med våre forestillinger av USA.
Jeg har så sart hud, så i dag er jeg helt rød i ansiktet etter å ha gnikket mot saueskinn i to forestillinger på rad, sier Espen Klouman Høiner.
Dagen før har han stått i høyhælte sko og stramme bukser og klamret seg til en bunke bisonskinn. Skinnet er egentlig fra norsk villsau, og gnikkingen var i anledningen premieren på teaterstykket «Den skinnende byen». Høiner er både forfatter, regissør og skuespiller i stykket. Komponist og musiker er Camilla Vatne Barratt-Due, mens Høiners forlovede, Signe Becker, er scenograf.
Hardcore naturalisme
Espen Klouman Høiner ofrer lett sin sarte ansiktshud og får også slitne legger etter høyhælte sko. Like kompromissløs er han med hva teateret skal og kan være. Han vil ikke bare servere publikum det de vet de vil ha, eller vil like umiddelbart.
Kanskje målet heller er å gå ut av mørket med undring og tenke «Hva var det jeg nettopp så?» Eller som Nationaltheatrets egen markedsavdeling spurte: «Men hva er dette stykket egentlig?» Høiner mener det er en helt forståelig reaksjon, men sier det må være rom for den type eksperimentering og uttesting de bedriver.
– Det er det som er teater. Serverer du noe forutsigbart som alle vet hva er, er det ikke teater lenger, bare en vare. Da dreper vi teateret. Vi må heller vekke det til live.
På den andre sida ser han også fordelene ved at «Den skinnende byen» er gjort i samarbeid med en institusjon som Nationaltheatret.
– Vi har byttet ut psykologisk realisme med en slags naturalisme og fått en naturtro bison på scenen. Det hadde vi aldri klart selv, og skylder verkstedet en stor takk. Hadde vi vært på en uavhengig scene, måtte vi fikset alt selv, og da hadde det nok ikke blitt en slik fin bison.
Møter med Amerika
Stykket er en fri videreføring av «Vi, folket», som gikk på Black Box og Rosendal teater i 2019. Begge stykkene er et forsøk på å overføre Høiners egen undring over USA til scenen. En undring som har røtter tilbake til et år som utvekslingselev i Illinois på slutten av 1990-tallet.
– Jeg var en naiv tenåring som reiste fra Nesodden for å spille basket i Amerika. Jeg kom aldri med på laget, men opplevde et voldsomt kultursjokk, som jeg seinere forsto var et klassesjokk. Min forestilling om USA var fra populærkulturen, men jeg havnet midt uti maisåkeren. Jeg forsto det ikke den gang, men i dag forstår jeg hvordan oppholdet tvang meg til å se verden fra et annet perspektiv.
Vertsfamilien identifiserte seg som arbeiderklasse. Faren jobbet på bilfabrikk, og det lå en stolthet i den identiteten. Da Høiner reiste tilbake i 2016, som en del av arbeidet med «Vi, folket», var vertsforeldrene blitt Trump-velgere.
– De stemte Obama første periode. Men etter åtte år var han nærmest antikrist. De følte seg forrådt og forlatt av nok en politiker med store ord. Det var anstrengende å diskutere politikk da jeg var tilbake.
Spesielt datteras historie var symptomatisk for USA, mener Høiner. Hun var den eneste i familien som tok en utdannelse, og en kunstutdannelse i tillegg, som var rimelig oppsiktsvekkende.
– Hun kunne etter hvert ikke leve av kunsten og jobber i dag tre skift etter hverandre på en Caterpillar-fabrikk får å kunne nedbetale skyhøy studiegjeld og ellers få endene til å møtes. Hun ble dobbelt straffet for i det hele tatt å tenke tanken at man kan klatre. Der har du den amerikanske løgnen, eller drømmen, om du vil.
Bison og aircondition
På teaterscenen på Torshov er det bisonoksen skuespilleren har tatt med seg som bildet på USA.
Bisonen er for Høiner et symbol på Vestens natursyn. Naturen som noe atskilt, som en ressurs, eller bruksgjenstand for oss mennesker.
– Det var 60 millioner bison på slettene. Etter at europeerne kom, ble det redusert til noen få tusen. Nesten-utryddelsen skjedde nærmest av rein forlystelse.
For Høiner er bisonoksen og airconditionmaskinen de to billedlige størrelsene som klarest oppsummerer ambivalensen i Amerika. Aircondition blir et bilde på amerikanernes insistering på å skape seg sin egen syntetiske virkelighet.
Da Høiner ikke kom med på skolens basketlag i Illinois, valgte han heller «teaternerdene». Gjennom skoleteater og revy skjønte han etter hvert at han hadde noe å fare med.
– Det er mange ting som appellerer med å være skuespiller. Det er en intens sosial erfaring hvor nye konstellasjoner skal prestere sammen. Samtidig er teater umulig å få helt til.
– Hvorfor umulig?
– Nettopp fordi det er en kollektiv kunstform. Man må enes, men heller ikke kompromisse. Det er så mange som skal med at det å lykkes blir vanskelig. Lytter man til alle, kan det fort bli intetsigende. Men er alle kompromissløse i samme retning, da er det bare «jævlig gøy», sier Høiner.
Det er heller ikke perfeksjonen han er ute etter på teaterscenen – mer en sanselig tilstedeværelse i teaterrommet.
– Vi kan gjerne glemme tekst og bomme på timing. Det må gjerne bli litt sølete, men klarer vi å insistere på å være til stede i øyeblikket, blir jeg glad og kjenner at det gir meg noe. Derfor er jeg også veldig glad i amatørisme og ting som ikke er jobbet mye med.
Livet etter Bea
Var du ung i 2003 og hører navnet Espen Klouman Høiner, er sjansen stor for at tankene vil gå til filmen «Bare Bea». Her spiller Høiner karakteren Daniel Vik, elevrådslederen som «alle» er forelsket i. «Daniel Vik vet hva jeg heter!», er en kjent replikk fra hovedpersonen Bea.
Dette var Høiners filmdebut og på et vis formende for valgene han tok siden i livet.
– Det var stort å få en rolle i norsk film, men siden det var en film som slo an, ble jeg nok veldig selvbevisst.
– Hvordan da?
– Det var slitsomt å tenke på hvem andre trodde jeg var. Jeg likte ikke oppmerksomheten. Et liv som kjendis var ikke noe.
Siden har det likevel blitt en del store roller. Han har spilt Peer Gynt og Hamlet på Nationaltheatret og fikk enda et film-gjennombrudd med Joachim Trier-filmen «Reprise» i 2006.
– «Reprise» har jeg et spesielt forhold til. Den har betydd mye for meg, både kunstnerisk og relasjonelt. Jeg fikk en slags kunstnerisk oppvåkning, og vennskapene jeg fikk med Anders (medskuespiller Danielsen Lie, red.anm.) og Joachim har stor betydning for meg.
Ville satse eksperimentelt
Han gir oss derfor rett når vi spør om han ikke har valgt en litt mer kronglete sti i skuespillerkarrieren enn mange andre. Han er mer interesserte i det eksperimentelle. Det handler også om politikk, forklarer han.
– Jeg er ikke glad i markedsstyring, og det blir vanskelig når teater og film blir for standardisert. Selvfølgelig skal det være både børs og katedral, men jeg synes det er vanskelig å forholde seg til noe som har en statisk form. Det blir vanskelig å puste når det bare blir konvensjoner. Det blir en markedspakke, som gjør veldig lite for meg.
– Hvorfor?
– Både verket og kunstneren reduseres til varer, altså forenklinger. Jeg vil ikke være en forenkling. For meg handler det om å ta kontroll over eget arbeid og insistere på å utvide, mer enn å sementere. Det har selvsagt vært en utfordring i samarbeid med Nationaltheatret, men jeg tror det er bra å få brynt seg litt på sånne systemer, men også bra for institusjonene å bryne seg litt på oss.
Korona på teateret
Denne uka begynte Høiner på en doktorgrad i praktisk-teoretisk utforskning av spillestilsestetikker. Han har lenge også undervist ved Kunsthøgskolen i Oslo, noe som var en del av redningen under korona.
Koronapandemien har likevel vært krevende for Høiner og hans kollegaer. Samme gjeng skulle egentlig ha satt opp «Bartleby» av Herman Melville på Trøndelag Teater da pandemien inntraff. I høst prøvde de igjen, men måtte kaste inn håndkleet fire dager før premieren.
– Hvordan har det vært for teaterverden i disse årene?
– Det har vært noe dritt for alle i kulturfeltet. Butikker får holde åpent, mens vi stenges ned og må bære byrden. Det er uforståelig etter to år med pandemi at myndighetene ikke makter å være mer treffsikre med tiltakene sine, men heller velger å kvele hele feltet.
– Hva frykter du?
– Jeg er kjemperedd for at teatrene ikke tør annet enn å safe. Kjører på med trygge løsninger. Derfor må vi minne teatersjefene på at det er deres ansvar å kjempe for og gi plass til risikoprosjektene i teatret.
Da de i forrige uke endelig kom seg til premiere, kunne de egentlig ikke helt tro det, forteller Høiner.
– Vi følte omikronviruset sto og lurte utenfor Torshovteatret hver dag, men vi klarte det!