Som barn ble Ulf Nilseng hatet for å være homo. Heldigvis fant han et sted der det å være annerledes var attraktivt.
Det er en grunn til at Ulf Nilseng helst danser naken. Danseren som i dag ydmykt mottar Danseinformasjonens ærespris 2022 for å ha «løftet fram det skeive perspektivet» i dansekunsten, er egentlig ute i et aktivistisk oppdrag når han i sine forestillinger ofte ender opp kliss naken – eller når skal la seg fotografere av Klassekampen. Men hva er det egentlig han ønsker å fortelle med å stort sett være naken på scenen?
– Som homoseksuell kunstner er jeg opptatt av å fremme kroppslighet og seksualitet og ikke bare snakke om at vi skeive er som alle andre, at vi skal gifte oss og få barn, sier Nilseng.
I sine forestillinger bruker han da også begreper som nærmest feirer denne seksuelle åpenheten – som «Glory-Hole», «Psalm for a slut» og «Golden Shower».
Plantet cruisingtrær
Det siste prosjektet, «Treffpunkt – et cruisingarkiv» i Vigelandsparken i Oslo i sommer, var ute i samme ærend. Sammen med scenograf Corentin Leven hyllet Nilseng tida da en del av parken var et viktig treffpunkt for anonym homofil sex.
Dette miljøet forsvant, ifølge Nilseng, blant annet fordi Oslo kommune bevisst ryddet vekk busker og trær i den delen av parken.
– Kommunen ville ikke ha sex i det offentlige rom, men vi ville vise fram at dette også er en del av homoseksuelles liv og historie. I slutten av stykket plantet vi derfor symbolske trær for å løfte fram ønsket om at parken blir «seksualisert» igjen. Den vil ikke bli det, men det var en likevel en aktivistisk handling.
– Hvorfor er den kampen viktig for deg?
– Fordi det er også homohistorien. Cruising, glory hole, dark rooms og sexfester er en del av vår kultur. Det handler om å tørre å snakke om det som er litt «dirty» og ikke bare det overflatiske, vakre og pene. At vi får aksept i kirka, er bare fordi vi oppfører oss ordentlig. Det er ikke fordi vi runker hverandre og suger pikk, sier danseren og humrer.
Homoseksuell, ikke skeiv
Også bruken av ordet «homoseksuell», og ikke «skeiv», er bevisst for Nilseng. Han er ikke enig i at det er et ord som har gått ut på dato.
– Det er jo homoseksuelle vi er, og vi må derfor tørre å si det. En gang ble jeg hetset på gata av en fyr som ropte «homofil». Det var vondt med hetsen, men det var også komisk at han hetset på en sånn «pen» måte, sier Nilseng og ler.
Mange liker ordet «skeiv» fordi det inneholder mangfoldet i det å være menneske. Men Nilseng trekker fram at også ikonet Kim Friele mente at «skeiv» er så åpent at det vasker vekk en del av kampen.
– For fem år siden likte jeg også ordet, men se hva som skjer: terror mot London pub i Oslo, Russlands krig i Ukraina begrunnes med kamp mot vestlig dekadanse, og fascister i Italia som også hater homoer.
Kjønnsanarkisme
Ulf Nilseng er født på Lillehammer i 1963. Mora var husmor, mens faren var direktør i Norges Bank avdeling Lillehammer. Han husker egentlig en trygg barndom hvor han blant annet sto mye på slalåm.
– Det var en trygg oppvekst i en familie med god råd. Det å være hvit og fra en økonomisk bedrestilt klasse tror jeg har hjulpet meg til å stå tryggere i de andre kampene jeg har kjempet.
Det vanskelige for den unge Ulf var imidlertid spørsmålet om han var født i feil kropp. Et spørsmål som stadig forvirrer han, men som han på et vis har funnet et løsning på.
– Jeg var nok født gutt, men inni meg har jeg alltid vært jente. Om jeg følte meg som jente fordi jeg likte gutter og ikke hadde noen andre homofile forbilder på Lillehammer, vet jeg fremdeles ikke.
Hans fysikk og væremåte gjorde det umulig å skjule, forklarer han, noe som igjen førte til mye hets og trakassering.
– Jeg så ut som en jente, fikk beskjed om at jeg vrikket på rumpa, og jeg kom ikke i stemmeskiftet før jeg var 20. Det var grusomt på mange måter å ikke slippe unna det på et lite sted som Lillehammer.
For å overleve måtte han improvisere fram den maskuline «Ulf».
– I dag har jeg blitt en androgyn mann og er veldig fornøyd med det, og glad for at jeg ikke tok kjønnsskifte.
– Var det et valg?
– Nei, på 1970-tallet fantes det ikke i tankene en gang, men i min verden er det plenty av kjønnskategorier, og kampen min er at samfunnet må gi plass til at disse er flytende, heller enn at man skal operere seg. Selv om det er ok at folk gjør det også.
– Du omtaler deg som kjønnsanarkist?
– Ja, jeg elsker det ordet. For meg handler det om kampen for å kunne være det kjønnet du vil, at det er plenty av kjønn og at vi kan variere hver dag.
Nøkkel-menneskene
Det finnes flere nøkler til at Nilseng kom styrket ut av ungdomstida. En venninne av faren viste han at dans kunne være en retning å gå.
– Hun tok meg med hjem og satte på musikk og lot meg danse allerede som barn. Jeg tror hun var lesbisk uten å komme ut av skapet, men så meg og ga meg en slags trygghet.
I tenårene begynte han på jazzballett og fant gleden i dansen, selv om han fremdeles fikk mye hets.
– Dansen dro meg inn i en abstrakt verden hvor jeg kunne være meg selv. Samtidig fortsatte hetsen, og det er egentlig merkelig at jeg våget å fortsette. Men som homo hadde jeg ikke noe valg. Jeg kunne ikke plutselig begynne å sparke fotball, slik min far ville.
Han husker at faren ga han en skikkelig macho Tomahawk-sykkel til bursdagen, noe som understreket spriket i kjønnsforventningene.
– Jeg ble bare skikkelig skuffet, for jeg ville jo ikke sykle rundt på den sykkelen.
Mora forsto imidlertid at sønnen ville andre veier og la diskret bøker av Gerd Brantenberg på nattbordet.
– Vi snakket ikke åpent om det, men hun ga meg bøkene på en tilforlatelig måte. En lærer forsto også hvem jeg var og skrev opp telefonnummeret til Det norske forbundet av 1948 på tavla. Jeg ble dritflau, men skrev nummeret ned i skjul.
Foreningen kjempet for homofiles rettigheter.
To eldre brødre var det Nilseng kaller «hippier», og forsto også å lede lillebroren inn på andre veier.
– I hippiebevegelsen var det et slags rom for å være rar og annerledes. Min bror fikk meg også til å begynne på Forsøksgymnaset i Oslo, hvor det nesten var om å gjøre å være rarest mulig. Jeg blomstret og ble nærmest høystatus fordi jeg var så rar.
– Hvordan var det å endelig flytte til Oslo?
– Da begynte livet. For første gang forsto jeg at feminine meg var attraktiv for noen. Jeg hadde bare vært et utskudd, som folk virkelig hata. Nå opplevde jeg det motsatte. Den oppturen sitter i meg ennå som en indre styrke.
Fant selvtilliten
Når Nilseng i kveld får ærespris for å ha løftet fram det skeive perspektivet handler det ifølge ham selv om å sette «hans homoseksuelle kropp inn i dansen».
– Da jeg begynte å danse på 1990-tallet, var det veldig trangt i Norge. Madonna hadde begynt å bruke dansere som var «superhomoer», men i Norge har det, nesten fram til i dag, vært mest heterofile danseroller.
– Hva betyr det å nå få en slik pris for ditt arbeid?
– Jeg har alltid vært skeptisk til slike priser og snakket om at kulturfeltet ikke bør være en konkurranse. Men når jeg først får det, blir jeg også jålete og synes det er helt fantastisk. Dette er også en pris fra dansere til dansere. Oss små som gir en ærespris til hverandre.
Kampen for dansen
I tillegg til arbeidet med skeiv dansekunst og et friere kjønnsuttrykk har Nilseng også kjempet for dansernes status generelt. Han forteller om en jobb hvor man måtte kjempe for å få garderobeplass, og når man først fikk det, var det nederst i kjelleren, uten dusj.
– Er det noen som trenger dusj, er det oss dansere, som er de eneste som svetter og skifter klær etter prøvene, men vi stiller bakerst i køen. Da tar jeg det opp og kan bli veldig sint på dansernes vegne.
Det siste prosjektet til Nilseng peker også framover. I en alder av 59 år er han på imponerende vis fremdeles en utøvende danser. I neste års forestilling «Turning vinegar into wine» ser han på hvordan han på ulikt vis kan takle å bli gammel.
– Det handler om å bli gammel homo, om å bli gammel danser og bare gammel. Det er en kjemperar og kompleks prosess: Vi blir trygge og kan gi blaffen, samtidig som kroppen forfaller. Men jeg vil gjerne utforske hvordan dette forfallet kan være vakkert – den rynkete huden, musklene som svinner hen, håret som blir tynnere. Det er forferdelig, men kan det også være fint?
– Du vil omfavne at livet tar oss i den retningen?
– Ja, det er det som er meningen. De siste dagene har jeg tenkt på både pensjonsalder og døden – at alt dette har en endestasjon. Det er kjempeabstrakt, men plutselig fikk jeg en godfølelse om at det er jo så mye tid igjen. Tenk hvor mye gøy jeg kan gjøre, så mange fine klær jeg kan kjøpe!