Etter 41 år på Hylla i Oslo skal huset til Karim Kahn Yusafzai rives. Hvordan er det å få hus, hage og nabolag revet opp med røttene?
Det er ingen fjellhylle de rundt 20 husene i boligområdet Hylla ligger på. Likevel lever Hylla-beboerne øst i Oslo på et vis på kanten av stupet. Får Oslo kommune og Bane Nor det som de vil, blir nemlig den lille husklyngen som ligger midt mellom tre toglinjer, snart historie.
Nye togspor skal skape hurtigere frekvens på jernbanen, og ifølge Bane Nor er det uunngåelig ikke å rive huset og nabolaget til 71-åringen Karim Khan Yusafzai. Han er det nærmeste vi kommer en urinnvåner i nabolaget Hylla, som ligger mellom Vålerenga, Galgeberg og det som i dag heter Kværnerbyen.
Da Yusafzai først fikk høre om planene for to år siden, var det som et slag i ansiktet.
– Dette er ikke bare et forsiktig slag, men et hardt slag. De første ukene fikk jeg ikke sove. Jeg og kona mi satt og tenkte: «Hvordan kan de finne på noe sånt?» sier Yusafzai.
I 41 år har han bodd på Hylla.
Drømmen om storfamilien
Ikledd vålerengaskjerf, en liten lue og en gråsvart salvar kamíz står Yusafzai i hagen idet Klassekampen ankommer det truede nabolaget.
– Var det i dag intervjuet var, ja, utbryter han med en blanding av stoiskhet og overraskelse.
Han er i ferd med å gjøre den lille hagen med rosebusker, spirende tulipanløk og kirsebær-, morell-, eple- og pæretrær klar til våren. Her bor han sammen med kona Nasima, dattera Sofia, sønnen Tabriz og katta Franz. Tre voksne barn har flyttet ut og stiftet egne familier.
Med hjelp av oppsparte midler, lån fra foreldre og banklån har Yusafzai pusset opp det 101 år gamle hovedhuset på tomta og bygget tilbygg med i alt fire boenheter.
Planen var et bygg som kunne huse hele storfamilien. Et sted de kunne leke med barnebarna på sine gamle dager og bo lengst mulig. Han omtaler det som «typisk pashtunsk tankegang». Men drømmen om storfamilien i generasjonsbolig lar vente på seg.
– Du vet at hva mor og far tenker og det barna tenker, er ofte forskjellig. De andre barna vil foreløpig ikke bo her, de har skaffet seg sine egne steder, men det må de få lov til.
– Må finnes alternativer
Byggingen har kostet penger, krefter,
tid og mange søknadsrunder med kommunen, forklarer Yusafzai.
– Opprinnelig var de fleste husene her bevaringsverdig, så det var vanskelig å gjøre mer enn å rehabilitere. Jeg har brukt 30 år av mitt liv på å bygge opp dette, så kommer noen og sier at de skal rive det. Det er bare deprimerende.
Hadde han visst at det han kaller sitt livsprosjekt, måtte bli revet, ville han naturlig nok aldri begynt på det.
– Det er bygget med så mye omtanke. Her skulle vi bli gamle. Det er selvsagt et sjokk at alt dette skal rives.
– Men togene må ha spor å gå på?
– Ja, jeg er ikke imot utvikling. Jeg forstår at tog er viktig for framtida, men de kunne tenkt på alternativer til å rive husene våre og påvirke hele lokalsamfunnet. Dette gjelder ikke bare Hylla, men også Kværnerbyen, Vålerenga, skolen, kirka. Alle vil få mange flere tog til alle døgnets tider.
Folkevogn gjennom verden
Yusafzai vokste opp ikke langt fra Khyberpasset, fjellgrensa mellom Pakistan og Afghanistan. Da han var barn, traff han hver sommer turister på gjennomreise.
– Det var masse utlendinger. Noen kjørte, andre syklet og gikk. De skulle gjennom Khyberpasset til og fra Afghanistan, til Pakistan, India og gud vet hvor. Det var et helt vanlig syn, du vet, det var fred, og man kunne reise fritt fra a til b.
Med økonomisk støtte fra faren, som var handelsmann, bega Yusafzai og to kompiser seg ut motsatt vei sommeren 1970. Det var en kombinasjon av eventyrtrang og et ønske om å studere ved et tysk eller engelsk universitet. Målet var å komme tilbake til landsdelen Khyber Pakhtunkhwa og skape forandring.
– Jeg vil ikke snakke om politikk, men i en viss alder er man jo litt revolusjonær. Man ville forandre på politikken. Mer vil jeg ikke si.
– Du vil ikke snakke om politikk?
– Nei, men det handlet om at vi ikke ville at de rike skulle bli rikere, men at de fattige skulle få en større del av velstanden.
I en folkevognbuss kjørte de tre kompisene gjennom Iran, Tyrkia og Øst- og Sentral-Europa. Reisa tok ikke mer enn en liten måned.
– Som regel var det bare å vise passet og reise videre mot neste grense. Det var så fredelig, og jeg er glad for å ha opplevd at det ikke fantes krig i regionen.
På hybel i hovedstaden
I Tyskland var det vanskelig å få jobb og dyrt med studieplass. Yusafzai ble også sjokkert over den vanskelige politiske situasjonen i det delte landet.
Noen tyske studenter de traff, mente Skandinavia kanskje var bedre, så de tre fortsatte helt til Oslo.
– Jeg sa til min venn at «nå har vi kjørt gjennom så mange land for å komme hit. Hvorfor ikke prøve Skandinavia også?»
I Oslo innlosjerte de seg på Ekeberg camping og gikk rett på arbeidsformidlingen. Jobb ble ordnet sporenstreks, og for Yusafzai ble det Oslo Baand- og Lidsefabrik på Grünerløkka og 8,50 kroner timen.
– Jeg bodde på hybel med kun kaldt vann og tørrtoalett i oppgangen. Det var hardt, ikke bare for oss, men mange flere i Norge.
Siden ble det Løvenskjolds dørfabrikk i Lommedalen mens han studerte til å bli elektroingeniør, og deretter arbeid med vannkraft. I dag er Yusafzai pensjonist, men jobber fortsatt som drosjeeier og -sjåfør. Han er stolt over yrkeskarrieren.
– Siden jeg kom til Norge for 51 år siden, har jeg aldri vært arbeidsledig.
Det harde arbeidet har også vært for å sikre framtida til barna.
– Min eldste datter er psykiater, sønnen min er avdelingsleder for toll på Gardermoen og med i tv-serien «Toll» på TV 2. En annen datter er sivilingeniør, og min siste datter studerer til å bli forsker. Han siste tenker seg fortsatt om. Han har studert medisin og ernæring.
– Er utdanning viktig for deg?
– Veldig viktig. Jeg har ikke presset dem, men jeg ville at de skulle ha et bedre liv enn det jeg har hatt, og et yrke de trives med, som er samfunnsnyttig.
Fra by til landsby
Oslo og Norge har forandret seg mye siden Yusafzai kom hit i 1970. Han mener byen har gått fra å være en landsby til å bli en verdensby.
– Dette har skjedd på godt og vondt. Vondt fordi jeg mener folk i Norge var hyggeligere før. Jeg følte meg velkommen uansett hvor jeg kom og hvor jeg jobbet. Folk hadde mye sympati med hverandre og var mye mer vennlig.
Han ble ofte stoppet av fremmede på gata som stilte vennlige spørsmål. Og barn spurte om autografen.
– Kulturen var så mye mer avslappet. Det var ikke bare meg og mitt og din og ditt. Folk hadde mindre penger, men det virket samtidig som man var mer fornøyd og mer opptatt av familie, naboer og venner. Jeg ble glad i Norge og nordmenn. Her skulle jeg leve, og sånn blei det.
Fra slum til nabolag
Yusafzai flyttet til Hylla i 1980. Da besto området av falleferdige hus, småindustri, buskas og verksteder.
– Det lå et gammelt radiatorverksted og et vaskeri lenger ned i gata, ellers var det lite aktivitet. Siden den gang har mye forandret seg. Alle de gamle husene har blitt pusset opp, og nye har kommet til.
Nasima har jobbet i barnehage, eldrehjem og i butikk. Ekteskapet mellom dem ble til i hjemlandet.
– Det ble ordnet på tradisjonell pashtunsk måte. Siden har vi holdt sammen, sier Khan.
– Hvordan har det vært å stifte familie her på Hylla?
– Det har vært et fantastisk sted for våre fem barn, og vi er blitt et veldig sammensveiset nabolag. Inspirert av vår pashtunske gjestfrihet har også hagen vår alltid vært åpen for barn og familier i nabolaget.
I tillegg har alle årene på Vålerenga gjort ham til en ekte bydelspatriot – derav det blårøde skjerfet.
– Mine barn har spilt ishockey, håndball og fotball for Vålerenga. Det er et spesielt miljø her.
Forandring i planene
Av de tre vennene som en gang kjørte fra Khyberpasset til Oslo, er én død, mens den andre bor i England. Bare Yusafzai ble i Oslo.
– Målet var å jobbe for å studere. Jeg har studert litt, men jobbet mest. Som du vet, er det ikke alt du tror og mener i livet som treffer helt. Omgivelsene tar tak i deg og forandrer også dine planer.
Og nå er det en ambisiøs norsk jernbanepolitikk som tar tak i livet til familien. I vår fikk rivingsplanene på Hylla flertall i Oslo bystyre. Ap, SV og MDG, med støtte fra Venstre og Rødt, godtok planene.
– Hva tenker du om at det kan settes en sluttstrek for livet på Hylla?
– Det er vanskelig. Etter så mange år har vi en sterk tilknytning. Det var her vi skulle bo resten av livet. Blir det et nytt sted, blir det også nye mennesker, men foreløpig har vi ikke orket å lete.
– Hva tenker du om framtida?
– Hvis Bane Nor gjør det de har planer om, forsvinner alle vi som bor her. Jeg kan aldri tenke meg at vi blir naboer igjen. I min alder liker jeg ikke tanken i det hele tatt.
– Er du klar for å kjempe for å beholde hjemmet ditt?
– Ja, både vi naboer, meg selv og min familie har ikke tenkt å gi opp. Vi vil bli på Hylla.