Det er torden i lufta, og gruvebyen Kongsberg blir stadig mindre bak svette rygger. Vi er på vei opp i skogen for å jakte på gamle trær med biolog og forfatter Mikkel Soya Bølstad.
Etter kort tid peker han på et tjukt furutre med krokete og nedsenkede greiner, som om det gjør en avvæpnende gest til sine vandrende gjester.
– Noen mener «eventyrskog» er et tullebegrep, men hvis man går tilbake til nasjonalromantikken, var det akkurat trær som dette man lette etter, sier Bølstad.
Det var også jakta på skogen som for tjue år siden lokket ham til Kongsberg. Men å være nært på naturen i dag kan komme med en kostnad.
Bølstad tror mange blir numne av mengden nyheter om klimaendringer og naturødeleggelse, kanskje de tenker at det ikke angår dem. For ham var det litt slik, helt til alt plutselig ble veldig nært. Den flotte, gamle skogen barna hans hadde vokst opp ved, ble snauhogd.
– Fra å bære på en generell tristhet over måten vi behandler kloden på, gikk jeg rett i kjelleren. Tristheten ble til sorg, økosorg, for nå ble miljøødeleggelsene plutselig ikke til å komme unna. Den skogen, som hadde vært en viktig grunn til at vi flyttet hit, var vekk.
Det skjedde i en periode hvor han kanskje trengte den aller mest.
– Natur og friluftsliv har alltid vært det som har fått meg gjennom vanskelig tider, ja, det er vel det jeg lever og ånder for. Så hva gjør du da, når nærskogen, der du får din daglige dose, er vekk? Jo, du må lære deg å elske et hogstfelt.
Bare ungdommer igjen
Drar man gjennom Norge, kan man fort få inntrykk av at landet har rikelig med skog. Men hvert år blir det hogd norsk skog på størrelse med 8400 fotballbaner. I tillegg er skogen vi har igjen, mest sannsynlig plantet, sjelden gammel og nesten aldri skikkelig gammel.
– Gran kan bli 200 til 500 år avhengig av vekstforholdene. Furu enda eldre, men får i dag sjelden bli maks 120. Da er de bare ungdommer og bærer ingen preg av alderdom, sier Bølstad.
For å få komplette økosystemer trenger vi trær i alle aldre – også de som får lov til å bli gamle, de som har falt over ende, er døde og sakte brytes ned. De er det færre av i dag.
Dette er kjernen i Bølstads virke.
Han har skrevet flere bøker om villmarkslivet gleder, men også om å senke terskelen for hva som er naturopplevelser og oppfordre til å bruke nærnaturen. I 2019 kom han med boka «I skogens dype stille ro – jakten på den norske urskogen».
Romantisk på vidda
Bølstad er utdannet biolog i Danmark. Det særegne mellomnavnet Soya kommer fra en dansk tippoldefar, som var kunstmaler og trengte et nytt etternavn. Fornavnet er en oppkalling etter selveste Mikkjel Fønhus, forfatteren.
Det var også i Danmark han traff kona si, som han i dag har to døtre med. Friluftslivet har vært en grunnpilar i forholdet og familien fra dag én.
– Som nyforelsket valgte vi å gå fra Møsvatn og over Hardangervidda – med altfor lite telt og for lite mat. Det var kanskje den ultimate testen for forholdet. Noen par mener de har de beste samtalene i bilen, men for oss er det naturen.
Derfor ble det også Kongsberg til slutt.
Bølstad jobbet i mange år som lærer, men de siste årene har han vært forfatter, journalist og foredragsholder på fulltid.
Under korona var han i den avsluttende fasen på et bokprosjekt om å kunsten å leve et enkelt og eventyrlig liv – uten å ta knekken på kloden.
– Jeg begynte å skrive for å bringe stafettpinnen videre til nye generasjoner. En anmelder kalte meg profesjonell uteligger. Jeg ville vise at familiefriluftsliv er enkelt, og at mulighetene er mange. I en tid hvor alle skal reise så mye, er det også viktig å formidle at store opplevelser finnes i det nære Norge.
Kattugle fra byvinduet
Fascinasjonen for skogen har alltid vært der, selv om Bølstad vokste opp i Oslo. Besteforeldrene og faren tok ham med på tur.
– Området vest for Hegglivann i Nordmarka var min «hemmelige» skog med fiskeørn og tiur. På vinteren var det noen skigåere, men på sommeren var det ingen der.
Et av stedene han bodde som barn, var i en blokk vest for Frognerparken. Her kunne en ung Bølstad både se og høre kattugla for soveromsvinduet.
– Blokkene var bygget i en engelsk park, med mange gamle løvtrær, perfekt for kattugla. Den hekket midt i Oslo og jeg våknet av tuting og fikk se ugleunger på våren.
Seinere tok han hovedfag på kattugla. Han syntes det var fantastisk å få lov å forske på den mytiske, nattlevende fuglen.
– I dag fester de GPS til fuglene og sitter på kontoret og følger med. Den gangen brukte vi radiosendere og måtte ut på natta i en gammel dansk bøkeskog med peileapparat. Det ga en helt annen nærhet.
Fra ugleforskingen lærte han noe viktig. Det er nettopp den gamle skogen som gjør at ugla overlever.
– I ung norsk skog kan man finne mange hekkende trekkfugler, men overvintrende fugler trenger egnede hekkeplasser og mat året rundt. Det finner de primært i eldre skog. Vi kan selvsagt ta vare på nøkkelbiotoper her og der, men når vi samtidig fragmenterer skogen så voldsomt som i dagens hogstregime, er det skadelig for en rekke arter.
Verdenen under bakken
I Kongsberg-skogen passerer vi Statskogs hogstfelt, hvor nye tømmerveier er sprengt inn i landskapet. Enkelte såkalte livsløpstrær står igjen, men ellers er det åpne teiger.
– Dette hogstfeltet er omtrent som dagens standard. Problemet med å ta så mye som de gjør her, er at du forstyrrer alt som skjer nede i bakken. Rotsopp og røtter har en egen symbiose, som er en forlengelse av røttene til vegetasjonen.
Disse hjelper til med å hente vann. I bytte får soppen næring fra vegetasjonen, forklarer biologen.
– Når du hogger for mange trær, brytes disse nettverkene opp og råtesopp overtar. Da frigjøres karbon lagret i skogbunnen. Du fjerner dermed ikke bare naturmangfold over bakken, men også natur- og klimaverdier under bakken.
Hadde man satt igjen flere trær på hogstfeltet, ville man trengt et større areal for å dekke etterspørselen. Derfor peker Bølstad også på deg og meg som viktige aktører for å verne skogen.
– Vi må tørre å ta tak i driverne til hogsten – handlekurvene våre. Naturvernet starter også ved å endre forbruket vårt.
– Men vi trenger tømmer og trevirke?
– Selvsagt trenger vi tømmer, jeg er ikke mot skognæringen per se. Men den måten vi skjøtter skogen på i dag, er ikke bærekraftig.
Et håp i hogstfeltet
Det er spesielt utarmingen av artsmangfoldet som har gått hardt inn på Bølstad. Det er ikke bare utryddede arter, men de som er totalt marginalisert.
– Det ble bare verre og verre jo mer jeg gravde og fant ut av ting i forbindelse med bøkene mine.
Begrepet «økosorg» gikk fra å være en teori han leste om til å bli noe helt reelt og personlig. Han forteller at mange opplever det som kalles endringsblindhet, at man venner seg til hogstfelt og plantasjer og ikke ser naturtapet. Sjøl klarte han ikke se noe annet en krisa.
Veien ut ble å se enda nærmere på hogstfeltet.
– Jeg ville selvfølgelig mye heller hatt den gamle skogen, men man må få øynene opp for det livet som tross alt er der. Finne gleden i å høre en rødstrupe synge fra et enslig lite tre, eller se hvordan små bjørketrær og bringebærbusker skyter opp.
I den gleden ligger nemlig også et slags håp, forteller han.
– Så lenge det er liv, er det håp. Noen ganger stopper jeg opp ved den lille bekken og lytter til klukkingen. Hvis jeg lukker øynene, kan jeg nesten forestille skogen som en gang var der.