Her ønsker vi å dra det helt ut, fra jorda blir til, og til vi blir slukt av sola om drøyt 800 millioner år. Men det skal vi ikke bekymre oss så veldig for, sier Jørn Hurum.
Det er de lange linjene han trekker i den gamle salen for praktisk geologi på Naturhistorisk museum i Oslo. Denne kvelden er det et rådgivningsselskap i oljebransjen som blir vist rundt i utstillingen om jordas geologiske historier. Blant meteorittlyder, trilobitter og sjøskorpioner, som en gang vandret rundt i grunt sjøvann der Østlandet ligger i dag, briljerer Jørn Hurum, som er professor i vertebrat paleontologi. Vertebrat er et annet ord for virveldyr.
– Dette er en orgie som gikk skeis. Disse trilobittene ser ut til å ha dødd etter sex, forklarer professoren foran et fossilavtrykk av myldrende trilobitter – et utdødd leddyr fra jordas oldtid.
Paleontologiens Monroe
Jørn Hurum har selv ledet arbeidet med den største oppgraderingen av utstillingen i museets historie. Den sto ferdig i fjor vår, og allerede har den satt rekord i antall gjester. Utstillingen åpner med en modell av Tyrannosaurus rex, T-rex blant dinosaurvenner.
Dette er ekstremt viktig, forklarer han. Modellen er en kopi av T-rex-fossilet kalt Stan, funnet i Sør-Dakota i 1987 og nylig kjøpt av Abu Dhabi.
– T-rex er vårt ikon og Marilyn Monroe for paleontologien. Tyrannosaurus rex er det latinske navnet unger lærer seg lenge før Homo sapiens. Når ungene ser Stan, kommer det ekte gledesutbrudd, og de hopper og roper helt av seg selv – nå skjønner de plutselig størrelsen på den.
– Hva er det med barn og dinosaurer?
– De er sånn passe skumle. De har levd, men lever ikke lenger, og kan dermed ikke dukke opp på ekte. Samtidig har de tatt over mytologien fra troll og drager, men i tillegg har de grunnlag i vitenskap. Dermed kan barna gå dypere inn i temaet og lære lag med fortellinger og kunnskap.
Lærer av barnas spørsmål
Små dinosaurvenner er svært viktige for Hurum. Han har skrevet over 20 barnebøker, og lørdag holdt han foredrag for hundrevis av barn på Deichmans hovedbibliotek i Oslo. Det gir ham gir også noe tilbake.
– Hvis du ikke kan snakke om feltet ditt med enkle ord, så kan du egentlig ikke feltet. Som akademiker må du ha tilbakemeldinger for å forstå at du ikke må bruke uvanlige ord. Der er unger best, for de gidder ikke å høre på noe de ikke skjønner.
Men de skjønner mye.
– Det mest overraskende er hvor dyp kunnskapen er. Du møter alltid dem som sitter på første rad med dinosaurgenseren på og en kosedinosaur under armen. De kan så vidt snakke, men likevel kan de uttale dinosaurnavn og identifisere dem, sier Hurum.
Boka som fikk ham til å klikke
Jørn Hurum har også vært barn en gang. Han ble født i 1967 og vokste opp i et «vanlig hjem» i Mjøndalen utenfor Drammen. Hurum påstår at han ikke egentlig var en typisk dinosaurunge, men oppdaget geologien via de tidligere omtalte trilobittene – og ikke minst en barnebok.
– Jeg var ingen dinosaurfreak. Jeg var mer en femåring som gikk rundt og tenkte mye på hvor jeg kom fra og hvem jeg var – en skikkelig eksistensiell femåring, forklarer han.
Han kunne ikke lese ennå, men foreldrene leste høyt fra boka «Ola og eventyret om dyrene». I den går Ola langs en grusvei og kaster stein. Plutselig begynner den ene steinen å snakke og ber gutten se litt nøyere: «Det er meg. Jeg var en gang det fineste av alle dyr som levde her på jorda».
– Steinen var et trilobitt-fossil og hadde en historie å fortelle om livet på jorda. Da sa det bare «klikk» i hodet mitt, og jeg bestemte meg for at dette skal jeg lære meg alt om.
Fossiljakt på Svalbard
Bestefaren til Hurum hadde stor respekt for skoleverket og fortalte at på skolen fikk man svar på alt. Det første lille Jørn spurte læreren om, var derfor: «Kan du alt om fossiler?»
– Hun måtte selvfølgelig si nei, og jeg ble enormt skuffet. Samtidig forsto jeg at dette må jeg lære selv, og det driver jeg egentlig med ennå. Jeg blir aldri ferdig, sier han.
Mjøndalen er tilfeldigvis et område med mye kalkstein, og fossiljakt ble raskt en del av søndagsturene.
– Jeg plukket opp sneglehus, skjell og koraller. Mitt første fossil har jeg fremdeles på kontoret. De lokale «ekspertene» i Mjøndalen mente det var en meitemark, men jeg lærte etter hvert at det var en stilk fra en sjølilje.
Han ble også med i speideren og fikk bli med på tur til Svalbard som 17-åring. Der tok han rifla på ryggen og stakk av fra de andre for å leite etter øglefossiler i en fjellside.
Han fant ingen. Men mange år seinere fant han, omtrent på samme sted, de berømte fiskeøgle- og svaneøgle-fossilene, som også er utstilt på museet.
Fossilfunn over paraplydrinker
Hurum er i dag Norges eneste professor i paleontologi på virveldyr. Han ble en slag paleontologisk kjendis i 2009 – da han viste verden fossilet Ida – oppkalt etter dattera. Det 47 millioner år gamle fossilet av en primat med artsnavnet darwinius masillae er museets «Skrik»-maleri.
– Er det sant at du kjøpte Ida på en bar i Hamburg?
– Det finnes mange gode historier om det kjøpet. Noen mener jeg var på Reeperbahn. Men kjøpet skjedde på en steinmesse, med flere tusen kvadratmeter stein og fossiler. Som messer flest i Tyskland er det et område hvor det serveres alkohol, og forhandleren hadde paraplydrinker på bordet.
Hurum forsto med én gang hva fossilet betydde.
– Stortåa på primaten og funnstedet fortalte meg hvor unikt dette var, og jeg sov ikke på to netter. Det er det flotteste fossilet du noen gang får se.
Etter to år med forskning offentliggjorde Hurum og andre internasjonale forskere funnet: Den eldste komplette primaten som noen gang er funnet. Ida ble en så stor nyhet at Google la fossilet inn i logoen på nettsida si i 36 timer. Samtidig kom reaksjonene fra forskere som mente det ikke var så viktig Hurum hevdet. Spesielt ble det reagert på at Ida ble omtalt som «the missing link».
– Det var sju måneder med kronikker i norske medier som skjelte meg ut. Det var et enormt sinne. Jeg svarte ikke på noen av dem.
– Hvorfor ikke?
– De tok feil. Napoleon sa «aldri forstyrr en fiende som gjør feil». Det lærte jeg også veldig fort, for ellers hadde jeg slitt meg ut på den kampen mot vindmøller. Kritikken gikk mest på stil, utseende og ordene jeg brukte. Men ingen av dem kunne noe om dette fagområdet.
De viktige vitnene
Jørn Hurum leder oss trygt gjennom jordas historie. Vi få høre om landvandrende hvaler med fire bein, at elefantskitt er best for vask av hvalskjeletter, og at dinosaurfossil-bransjen være både en kostbar og merkelig affære. Nå leiter Hurum etter et nytt fossilprosjekt i livet – muligens det siste.
– Mine prosjekter tar omtrent ti år. Nå er oppussingen av museet over, og jeg ser meg egentlig ferdig med store utgravinger på Svalbard. Det blir spennende å se hva det neste prosjektet blir.
– Hva er det som driver deg i denne jakta etter nye geologiske eventyr?
– Det handler om å finne håndfaste vitner til en tid vi aldri kan reise tilbake til. Når jeg graver ut en ryggvirvel eller haitann på Svalbard, er det første gang den har sett lyset på 248 millioner år. Da var den inni et levende dyr, og så har den ligget i gjørme og stein helt til jeg er den første som ser det igjen. Dette er nøklene til å forstå livets historie.