Kanskje er det dette som er kjernen i lokaldemokratiet. I en gate i Horten har politikere fra elleve partier stilt seg opp for «grilling» av lokalavisas journalister. Til tross for en litt glissen tilskuerskare er det noe vakkert over seansen. Man får lyst til å rope ut: Takk for at dere orker!
Han som har orket lengst, er 77-åringen Alf Henriksen. Den ikoniske RV- og Rødt-politikeren har vært i kommunestyret siden 1979. Nå står han til valg igjen.
– Man merker jo at man ikke er 33, men politikken har blitt identiteten min. Det er vanskelig å se for seg et liv uten, selv om det er blitt større bunker med sakspapirer og en annen utholdenhet, sier Henriksen.
I gatedebatten diskuterer han slunken kommuneøkonomi og frykt for Robek-lista. Men også om det er kommunen som skal drive bibliotekkafeen vi slår oss ned på etterpå. Her vil Høyre og Frp ha inn private drivere.
– Det er jo helt sinnssvakt at de vil legge ned noe som er så verdifullt for folk i byen. Den virkelige grunnen til skeiv konkurransesituasjon i sentrum er de internasjonale kafékjedene, sier Henriksen.
Rett over gata ruver allerede en Espresso house.
Begynte i bluesen
Alf Henriksen anses som en høyt respektert og grundig politiker. Han er også den som gjennom årene har fått flest slengere. Hvorfor så brei appell?
– Jeg har nok oppført meg greit og samarbeidet med mange. I tillegg har jeg stått i front i en del viktige saker, som å bevare småbyen, sykehuset og stålhavna.
Det karakteristiske skjegget fikk han etter førstegangstjenesten.
– Ingen sersjant skulle be meg om å barbere meg. Så da gikk jeg for helskjegg, som var noe man kunne beholde. Jeg hadde kontroll på skjeggveksten min selv.
Slikt kan det bli lokalpolitiker av. At det ble sånn, handlet også om tida han vokste opp i, kjærligheten til Horten og kanskje rett og slett et naturtalent. Men det begynte med blues.
– Vi var en gjeng bluesmusikere og poeter. Horten hadde ingen ungdomsklubber, og vi ville gjøre noe for ungdommen.
Et forslag om å rive Folkets hus, et gammelt trebygg brukt av russen, ble første kampsak.
– Vi aksjonerte for huset, men det ble revet fordi fotballklubben Ørn skulle ha parkeringsplasser. Det var jo bare tull! Det har knapt stått en bil på tomta.
Fra psykologi til bryggesjauer
Dette var midt i glansdagene til AKP (m-l), der gjengen til Henriksen var delvis involvert.
– Vi var vant til å kjempe. Da vi fikk nei fra kommunen, tenkte vi «faen! Her må vi gjæra det sjæl!» Og siden det har vi jobbet politisk.
De opprettet foreningen Frosk, som ble en politisk kraft av aktivisme, poesi og musikk.
– Vi ga ut diktsamlinger, startet band og lagde spel om nettopp at ungdommen ikke fikk lov å ta over Folkets hus.
Etter avbrutte psykologistudier i Bergen vendte Henriksen hjem for å engasjere seg lokalt. Han ble havnearbeider.
– Det var en rød bølge som feide over landet. På universitetet kom det AKPere og dro meg i armene og inn i studentpolitikken, men jeg ville mye heller flytte hjem, jobbe på kaia og engasjere meg for det jeg allerede var engasjert i. Det var en veldig lykkelig løsning.
Også havna ble en arena for kamp.
– Vi var løsarbeidere, men ble fort med i Transportarbeiderforbundet og kjempet oss til bedre akkordavtaler og tjente bedre enn industriarbeidere i byen.
Ingen bøker, ingen bokhylle
Selv er ikke Henriksen fra noen politisk familie. Faren jobbet i Forsvaret og mora var hjemmeværende.
– Det var verken bøker eller bokhyller. Jeg var imidlertid opptatt av Thorbjørn Egner og «Barnetimen» – også gikk jeg på biblioteket og lånte ekstremt med bøker. Derfor er jeg veldig glad i dette biblioteket og kafeen her.
Før familien havnet i Horten, bodde de på foreldrenes hjemsteder Henningsvær og Haugesund. Som barn ble han mobbet hvert sted for dialekten. I dag har han en slags blandingsdialekt, som kan minne om Kjartan Fløgstad.
– Mobbingen gjorde meg ingenting. Men det er en fordel å ha opplevd flere samfunn når en skal vurdere sitt eget lokalsamfunn. Jeg ble nok ekstra glad i Horten fordi jeg endelig fikk slå røtter. Det betydde enormt mye for meg.
Det kan merkes i Hortens «nasjonalsang» – «Horten er en dritfin by å bo i», skrevet av Henriksen selv.
– Det er veldig lite fisefine folk her. De er nedpå og hyggelige med innvandrere og innflyttere, og engasjerte i frivillig arbeid.
NRKs Frosk-boikott
Frosk ble lagt ned etter interne stridigheter mellom et medlem som ikke var med i AKP og dem som var det, forteller Henriksen. Men på 2010-tallet gjenoppsto gruppa med Henriksen og Tom Reksjø som frontfigurer. Nå med et helt nytt publikum.
– Vi har fått en viss status blant ungdommen. De sangene vi spilte på 60-tallet, spilles i dag på vorspiel og nachspiel.
En av dem er «Onkel Skrue»: «Onkel Skrue se pengebingen revner / Onkel Skrue se B-gjengen leser Marx og Mao / Onkel Skrue nå kommer vi og tar deg».
Slikt ble for meget for noen, og i NRKs arkiver lå plata med en advarsel: «Obs! Vend deg til din nærmeste fagsjef før du bruker denne plata i et program!»
– NRK lagde et innslag med oss i 2016. Da fant de lappen på plata. Det er jo helt på trynet, men også fint å se det, for vi følte hele tida at de ikke var interesserte i platene våre.
– Kunne dere blitt større uten denne boikotten?
– Vi var ikke opptatt av penger eller berømmelse, men det hadde vært moro om flere hørte musikken. En del av greia med å jobbe politisk var å nå ut.
Kick av Rødt-veksten
For Henriksen og Rødt Horten er det én sak som skiller seg ut i årets valg. «Ikke rør det kjæreste vi har», står det i programmet. Lillås nærskole trues av nedleggelse.
– Det er en fantastisk skole, og det eneste offentlige tilbudet i området. Uteplassen er i bruk av barn året rundt, sier Henriksen.
Den viktigste drivkrafta i slike saker er å få lokalsamfunnet til å fungere best mulig for vanlige folk, mener han. Og da hjelper det at partiet har appell også nasjonalt.
– Det er fantastisk at jeg på mine gamle dager opplever at det plutselig går oppover – at det ikke var 0,4 eller 0,5, men hele prosenter og sperregrense. Det ga et veldig kick. Og det gjorde at jeg fortsatte.
Prisen for politikken
Det politiske engasjementet holder liv i Alf Henriksen, men det har også hatt sin pris. Ved forrige lokalvalg gikk det galt. Han fikk hjerneslag, uten at det gikk skikkelig ille.
– Det var et signal. Jeg drev nok rovdrift på helsa mi. I stedet for ferie ble det arbeid med valgkampmateriell, så kom valgkampen og tunge saker. Da sa det stopp.
– Hvordan er helsa nå?
– Jeg har krefter, men litt andre krefter, kanskje. Det handler om å porsjonere ut – ikke bare peise på.
Han håper han kan få brukt mer tid med kona og gamle kamerater.
– Kona er fantastisk, men hun vil ha meg litt mer til stede på hjemmebane. Hun er like opptatt av familie, hus og hjem som jeg er opptatt av politikk. Det blir mye gi og ta.
Også betydningen av gode venner er noe han har tenkt på i det siste.
– Guttegjengen jeg har kjent siden vi var unge, har enorm betydning. Det er blitt for lite guttegjeng og for mye politikk. Det er viktig å beholde den fine balansen mellom familie, venner og politikk.
Den balansen vil han få til de fire neste årene. Men blir det en runde til som 81-åring?
– Holder jeg hodet over vannet og finner ny energi og gnist, vil jeg ikke utelukke det. Det vil bli et veldig trist liv om jeg skulle slutte med politikk og kultur.