Flyskam, kjøttkutt og bambusbørster. Er individuelle redningsoperasjoner for klimaet en blindvei?
Hvor langt skal man gå i sin egen personlige klimakamp? Har klimakampen en grense? Og hjelper det egentlig å kjempe for klima på hjemmebane?
Anja Bakken Riise, leder i Framtiden i våre hender, har på mange måter skrevet en selvhjelpsbok som ikke har til hensikt å være en selvhjelpsbok. Hun har testet ut hvor langt hun klarer å senke sine egne klimagassutslipp ved å snu steiner i eget forbruk knyttet til de store utslippsgruppene i hverdagen: mat, bolig, transport og generelt forbruk som klær og elektronikk.
Resultatet er på ett vis imponerende. Hun kommer ned på nesten halvparten (6 tonn CO2-utslipp) av gjennomsnittsnordmannen (11 tonn). Samtidig viser hun at dersom vi skal nå det berømte togradersmålet, må alle ned på 2,5 tonn.
Med så stor avstand til målet er det kanskje ikke så rart at mange ikke orker å ta inn over seg alvoret i klimakampen. Når selv ikke Riise, til vanlig leder av Framtiden i våre hender, får det til. Nettopp denne erkjennelsen er litt av tanken bak boka «Mitt klimaregnskap – et forsøk på å leve bærekraftig og løsningene vi trenger».
– Jeg visste at dette kom til å bli vanskelig. Jeg er nok også i utgangspunktet en positiv person, som ofte tenker: «La oss brette opp ermene og se hva vi får til». Men gjennom arbeidet med boka har jeg til slutt – ikke kapitulert, men det har blitt tydelig at å prøve å gjøre alt riktig er en fulltidsjobb og en umenneskelig belastning å legge på enkeltmenneskene, sier Riise.
– Nei, vet du hva!
Utgangspunktet var også nettopp dette. Som leder av Framtiden i våre hender får Riise ofte spørsmålet: «Hva kan jeg gjøre?». Noen av dem spør også: «Når er det bra nok? Når kan vi si at vi lever bærekraftig?».
Samtidig kom tørkesommeren 2018 og gjorde Riise enda mer frustrert og nysgjerrig på hva hun kunne gjøre for å leve mer klimavennlig. Hun går grundig til verks og pløyer gjennom forskning og ringer eksperter for å høre hva som må til, men også hva som kan være løsningene. Å se kun på individuelle løsninger kan i beste fall være en blindvei, i verste fall kontraproduktivt og kanskje også skadelig, mener hun.
– Å prøve å sette seg inn i alle tingene var krevende også for meg. Hvis det skal være opp til oss – meg og deg – å løse klimakampen, er jeg redd folk blir syke på veien mot løsningen. En ting er et prosjekt, som det jeg har gjort i boka, men at man over tid skal gå «all in» som privatperson, det går ikke.
Selv om hun går til oppgaven sterk i troa, ender hun til slutt opp med å tenke: «Nei, vet du hva! Her er det politikerne som heller må ansvarliggjøres.»
– Se hvor mye endringer som må til rundt hvordan vi spiser, hvordan vi bor, hvordan vi reiser. Her trenger vi en radikal, ny retning for politikken som legger til rette for at vi kan leve bærekraftig, sier hun.
Bambus og København
Det er likevel vanskelig å se helt forbi de personlige klimakampene.
Bare i løpet av et drøyt år har det kommet en rekke bøker som utforsker den private klimakampen, for eksempel «Grønnere familie» av Marie Kleve, «Den store klimaguiden» av Thomas Horne og «Håp – en praktisk guide for klimaoptimister» av Petter Gulli.
Noen ganger kan det virke som gode klimavalg handler mer om våre egne behov for å sove godt om natta – heller enn at akkurat dette hjelper.
I en scene i boka innrømmer Riises kjæreste Matias at han får en god følelse av å ha valgt bambustannkost kontra en tannbørste i plast. Han utbryter skamfullt: «Det er nesten som om hjernen min sier at jeg kan ta den flyturen til København allikevel, siden jeg nå har kjøpt en tannbørste i bambus.»
Riise går til klimapsykologien for å forklare kjærestens logikk. Hun mener dette på godt vis viser hvor feilslått ideen om at det er opp til hver og en av oss å leve mest mulig miljøvennlig, er.
– Forskning fra klimapsykologien viser at vi har en tendens til å overvurdere effekten av de bra tingene vi gjør for klimaet, og så kan vi fort belønne oss selv på et annet område, som potensielt er mye verre enn det du opprinnelig gjorde – som i tilfelle med bambustannkosten og flyet.
Ydmykhet og trygg grunn
I et leserinnlegg i Klassekampen beskrev en frafallen Miljøpartiet De Grønne-velger nylig hvorfor hun ikke stemte på partiet under årets stortingsvalg. Hun mener MDG har blitt «for krevende, for de fleste av oss har nok med å strekke til i egen hverdag her og nå».
Innlegget kan stå som et eksempel på hvor håpløst det kan føles når klimapolitikken blir for personlig. Riise er enig i at det kan ha blitt for mye pekefinger og at det er noen åpenbare farer for at klimakampen går litt for langt inn i privatlivets sfære.
– Den største faren er at vi flytter ansvaret vekk fra politikerne. Jeg bruker meg selv i boka fordi jeg ville gjøre det nært, praktisk og håndgripelig. Samtidig må jeg innrømme at målet er å snikpolitisere et politikkfelt som altfor ofte lemper ansvaret over på enkeltmennesker.
– Er det en fare at miljøbevegelsen eller politikere skyver vekk folk som egentlig sympatiserer i sak, men ikke henger med på retorikken, slik innlegget i Klassekampen sikter til?
– Det er en fare når for mye av klima- og miljøsaken handler om hva som er den riktige måten å leve på. Jeg prøver aldri å si hva som er den riktige måten å leve på, men jeg viser hva forskningen sier er terskelen vi må under når det gjelder utslipp.
Hun mener det generelt er fryktelig vanskelig å snakke om forbruk uten at folk opplever det som en pekefinger mot dem selv. En klar løsning har hun heller ikke.
– I mitt arbeid opplever jeg egentlig at jeg møter forståelse hos både svart-kaffe-drikkende folk i Oslo og folk i distriktene. Jeg tror det handler om å møte folk med ydmykhet og bygge litt trygg grunn før man begynner å snakke om kjøttforbruk og andre vanskelige klimavalg.
– Du sier også at du ikke anbefaler folk å gjøre det samme som deg fordi man kan bli syk av det. Kan klimabekymring også gå utover psykisk helse og være nok en grunn til ikke å overdrive rollen til enkeltmennesket?
– Absolutt. Jeg er redd for det, og jeg vet at noen spesielt dedikerte folk kommer til å lese boka og lete etter: «Hva kan jeg gjøre?». Derfor har jeg vært opptatt av å si: «Du verken kan eller skal bære dette aleine».
Svaret i politikken
Så hvilke løsninger finnes da i politikken? Et av hovedpoengene til Riise er at dagens teknologioptimisme ikke er nok.
Hun peker på at vi må slutte å se på forbruksvalg som individuelle valg – det er egentlig politikk.
– Det ligger så enormt mye politikk bak de valgene du og jeg tar. Ta kjøttproduksjonen: 94 prosent av landbrukssubsidiene går til animalsk produksjon, og butikkene får lov til å dumpe prisen på kjøtt for å lokke oss inn.
Hun blir derfor provosert over politikere som argumenterer med at vi ikke må bryte inn i folks liv i klimakampen.
– Det skyhøye kjøttforbruket i Norge handler ikke først og fremst om at nordmenn plutselig har blitt så glade i kjøtt, men er et resultat av en villet politikk. Når kjøtt er billigst og mest tilgjengelig, velger folk åpenbart det. Sånn er det på alle områder.
– Du er inne i det klassiske dilemmaet mellom personlige valg eller politiske løsninger. Hvordan tenker du at du kommer deg videre?
– Egentlig syns jeg det er en håpløs dikotomi og ikke et dilemma. I boka peker jeg på konkrete eksempler hvor folk har tatt noen aktive valg i sin hverdag, og med å ta de valgene, så er vi med på å påvirke de strukturene. Kjøtt er jo nettopp et slikt område hvor vi ser at bransjen har utviklet vegetariske alternativer på grunn av økt etterspørsel.
Hun peker også på at man ser landbruksoppgjørene blir mer vridd mot frukt- og grøntproduksjon og at kampen for bedre togtilbud har sett aksjonsgrupper vinne fram.
– Min konklusjon er derfor at folk, i stedet for å gjøre «alt rett» slik jeg prøver i boka, må velge seg noen områder de vil gjøre en innsats, og å organisere seg, enten på jobben, i et parti eller miljøorganisasjon. Ikke bli gående med klimaengasjementet aleine.
Osteregnskapet
I en samtale om bokprosjektet med kjæresten Matias reflekterer paret over hvor langt Riise, som vanligvis ikke spiser kjøtt, men elsker ost, er villig til å gå. Frykten melder seg i øynene på kjæresten og han spør: «Skal du bli veganer?»
– Kan vi spise ost?
– Ja, vi kan spise ost. Kanskje ikke til alle døgnets timer og alle måltider, men det er lov å spise ost. Og til og med litt kjøtt. Man setter ofte kjøttbonanza opp mot veganisme, men jeg er veldig for en gylden middelvei i disse spørsmålene. Si det som Per Olaf Lundteigen (Sp): «Jeg spiser heller fire poteter og én kjøttkake», enn omvendt.
Samtidig er tallene på ost «helt vanvittige», forteller hun.
– Det er utrolig store forskjeller på klimavtrykket til ulike typer ost. En engelsk analyse kommer for eksempel fram til at ricotta har et nesten fire ganger så stort klimaavtrykk som chèvre på geitemelk, fordi det kreves så mye mer melk å lage den.
– Og hva med bambustannbørsten?
– I det store bildet har det sånn cirka ingenting å si. Men det koster deg veldig lite å bytte, så hvorfor ikke?