Camara Lundestad Joof har i snart 15 år slått i bordet mot klasseblindhet i norsk kulturliv. Det stopper ikke selv om hun har blitt husdramatiker på Nationaltheatret.
Egentlig burde vi drukket øl, for Kaffistova har fått alkoholservering, utbryter Camara Lundestad Joof idet vi ankommer bygdefolkets historiske kantine på Hotell Bondeheimen midt i Oslo sentrum.
Vi holder oss til det stova kan best – kaffi. Men at vi møter Joof, scenekunstner, dramatiker og forfatter, akkurat her, er alt annet enn tilfeldig. Det var i dette bygget teaterlivet startet i 2007 for en 19-årig jente fra Sandefjord.
– Jeg jobbet døgnet rundt i teatersalen over oss. Vi gikk på Kaffistova og spiste fårikål for så å løpe tilbake på scenen.
Scenen er Den mangfaldige scenen – et nynorsk teaterprosjekt for å rekruttere unge med minoritetsbakgrunn – drevet av Bondeungdomslaget, Det norske teater og Noregs ungdomslag.
– Hva betyr dette stedet for deg?
– Det betyr en rar form for «hjemme». Det var her jeg begynte å skrive, stå på scenen og møte kulturpolitikken. Det var også her jeg, som egentlig var nynorskmotstander, ble tvunget til å skrive på nynorsk – og likte det.
– Skyter med hagle
Snart 15 år seinere er Joof for lengst en anerkjent nynorskskribent og dramatiker og en etablert stemme i debatter vi som samfunn baler med: rasisme, fremmedfrykt og inkludering.
I morgen har stykket «De må føde oss eller pule oss for å elske oss» premiere på Torshovteatret. Dette er det første fra Joof etter at hun i år ble ansatt som Nationaltheatrets husdramatiker. I stykket raljerer tre kvinner om «det intime, det politiske og det grenseoverskridende». Stykket beskrives som forlengelsen av Joofs selvbiografiske prosjekt om å vise hennes «verden som kvinne, ung, brun og skeiv».
– Det er det ensomste og vondeste jeg har skrevet, men også det frieste. Jeg har tatt en hagle og skutt i alle retninger, også mot meg selv. Spesielt rundt hvordan det intime også er gjennomsyret av det politiske.
– Derav også tittelen?
– Ja, det er en problematisering av det ekle, ubehagelige og litt vakre i ulike minoritetserfaringer. Jeg har hatt kjærester som i intim relasjon med meg plutselig oppdager at verden behandler meg annerledes. Den automatiske reaksjon er da: «Hvordan våger noen å behandle kjæresten min sånn?».
Men dette bør bare være første steg, forklarer Joof.
– Neste erkjennelse er: «Hvordan våger noen å behandle noen sånn? Dette er faen meg uakseptabelt». Slik får du én til alliert i krigen.
Det samme har hun opplevd med sine foreldre og besteforeldre.
– Mine besteforeldre er antirasister til beinet fordi de fikk brune barnebarn og så at noen behandlet oss annerledes enn andre barn. Men det å være denne kroppslige stoppestasjonen for andres oppvåkning prøver jeg å pirke i.
Klassebevisst sinne
Veien til husdramatiker på selveste Nationaltheatret kan virke naturlig for Joof i dag, men har vært alt annet enn selvfølgelig. I tenårene var hun syk med utmattelsessykdom etter kyssesyken. På grunn av sykdommen måtte hun ta videregående over fire år. Etter råd fra mora tok hun de to siste årene på dramalinje i Oslo.
– Jeg lå flat i fem år. Det var jo skandale for en med mine ambisjoner. Å skulle bli boende i Sandefjord mens vennene mine flyttet ut i verden, funket ikke for meg.
I Oslo jobbet Joof deltid på Kid interiør for å overleve. Drømmen var likevel krystallklar: Hun ville inn i teaterverden – aller helst som skuespiller.
Joof var også aktiv i Antirasistisk Senter og Agenda X og ble derfra sendt på innspillsmøte i anledning oppstarten av Den mangfaldige scenen.
Hun hadde på forhånd rukket å bli frustrert over kulturlivet i hovedstaden.
– Drømmen var å bli en brun Ane Dahl Torp. Jeg visste at samfunnet var slik samfunnet var, men min naive drøm var at akkurat kunst- og kulturlivet var noe annet, uten spor av de urettferdige strukturene. Jeg trodde alle var frie, glade og inkluderte.
Som tenåring lot hun være å tatovere seg fordi hun skulle bli skuespiller og ville ha en nøytral kropp. Det som møtte henne i teaterbransjen som ung minoritetskvinne, kaller hun i dag «et hardt slag i trynet».
– Jeg ble bare castet til roller som prostituert, innvandrer, au pair og asylsøker og spurt om jeg kunne snakke gebrokkent eller spille promiskuøs. Jeg prøvde å forklare at jeg ikke trodde de forsto: «Jeg har jo ikke noen tatoveringer, jeg er helt nøytral, dere kan bruke meg til hva dere vil».
– Kroppen min var ikke nøytral i samfunnet, men jeg trodde den var det i teateret. Det kjentes som et svik at den likevel ikke var det. Jeg hadde drømt om en utopi som ikke fantes.
Frivillighet for middelklassen
På vei inn i møtet med Den mangfaldige scene var hun derfor allerede forbannet.
– Jeg var allerede ganske sint. Sint på kulturlivet, på institusjonene og teatrene. «Hva er det dere vil, liksom?»
Rundt bordet satt mennesker med gode intensjoner og snakket vakkert om at alle skulle bli sett, men de så samtidig ikke de urettferdige strukturene. Teaterets blindhet overrasket Joof.
– Vi eier teatrene alle sammen. Folk betaler skatt av uføretrygd som går inn til institusjonene. Samtidig er disse utilgjengelig når folk ikke har råd til å ta med barna på teater.
Joof var midt i sin gotherperiode og klar til å si fra. I svarte klær og sminke tok hun ordet og talte de gode intensjonene imot.
– Jeg kom inn med mye motstand og slo i bordet. Da lederen Hege Skagestad spurte meg hva de burde gjøre, var mitt svar: «Dere må sette en ungdom på toppen, og vi må gjøre helt om på maktstrukturen!».
Samtidig pekte hun på en åpenbar blind flekk hos teaterfolket: ideen om frivillighet.
– Jeg sa: «Frivillighet er for middelklassen! Arbeiderklassen har ikke mulighet til å jobbe frivillig!». To uker etter møtet ringte hun og tilbydde meg lønnet arbeid.
Gjennom sin nye jobb ble Joof på finurlig vis også romkamerat med den nå avdøde teaterskolerektoren Morten Krogh, som også jobbet i prosjektet.
– Vi var begge kronisk syke og bestemte oss for å ta vare på hverandre. Vi ble derfor romkamerater med over 40 års aldersforskjell.
Joof har i dag ikke formell utdannelse innen teater, men årene med Krogh ble et ekte mentorprogram.
– Det var vakkert og overveldende, samtidig fikk jeg hele min utdannelse ved hans kjøkkenbord. Han tok meg på teater og tvang meg til å analysere stykkene. Han lærte meg også floskler, som jeg lo av som 9-åring, men som jeg bruker aktivt i mitt voksne liv i dag.
Bøllekurs og klassereise
Joof er født i Bodø, oppvokst i Sandefjord, med mor fra Nord-Norge og far fra Gambia. Motet hun beskriver fra møtet med kulturlivet, kommer blant annet fra Sosialistisk Ungdoms bøllekurs, hvor mantraet var at det «alltid er en plikt å si fra».
Fra foreldre var lærdommen at man alltid kan gå egne veier.
– Min far kom til Europa fra Gambia som 18-åring uten noen ting. Det skal mye til for å pille ham på nesa. Min mor er sjaman og var den typen ung, blond, uredd dame fra Nord-Norge som flyttet til regnskogen i Gabon og tok hallusinogener. Min bestemor er også sjaman og reiste til India på 1970-tallet.
Joof tilbrakte også annenhver helg hos besteforeldre. Bestefaren tok henne til biblioteket og ville at hun skulle bli statsviter. Mormora tok henne til teater som seksåring og vekket den drømmen.
– Jeg skulle ønske det var en stor, politisk tanke bak, men det startet med «Annie». Det var det største som hadde skjedd, og jeg ble forelsket i teaterrommet, sangen og at jeg kunne synge med.
Også klassebevisstheten fikk hun med seg fra familien. Faren har sittet i fengsel, mens mora var ufør etter en bilulykke. Ingen i familien har eid egen bolig, og hun har trengt deltidsjobb siden ungdomsskolen.
– Det har aldri vært mulig å la være å jobbe. Kunstnere gjør ofte en omvendt klassereise, fordi de kommer fra øvre middelklasse. Folk som kommer fra arbeiderklassen, skjønner ikke hvorfor noen vil utsette seg selv for det.
Den vanskelige i rommet
Selv har hun gått den lange veien. Fra hun snakket med utropstegn på møtet for nesten 15 år siden, til hun i dag er forfatter, spaltist og altså husdramatiker på Nationaltheatret. Hun sitter også i rådet for Norsk kulturfond og fordeler kulturpengene.
– Du har fått kjenne på definisjonsmakt, du også?
– Ja, jeg har fått altfor mye makt. Slutt å gi meg så mye makt! Nei da, men jeg kan ikke tro at jeg hadde lyst på denne makta. Det er så mye jobb, og alle er sure på deg hele tida, sier hun og ler.
– Hvordan bruker du makta?
– Jeg prøver å være vanskelig i alle rommene jeg går inn i, og at det ikke bare er ubehagelig for én, men ubehagelig for alle. Vi må pirke på mangfoldet hver eneste dag. Ingenting er løst ved at jeg er rekruttert inn.