Hedda Lingaas Fossum

#fff

#000

Nyåret startet med en formaning om å «skjerpe oss litt, alle sammen» – fra selveste arbeidsministeren. Det viktigste, må vite, er å yte alt vi kan i den 

delen av arbeidslivet, det som er betalt. Men hva gjør egentlig folk når de ikke er på jobb? Og hva er produktivt?

I Emma Holtens «Underskudd», som alt har blitt en bestselger i Danmark og som nå utgis på norsk, tar hun for seg et utvalg økonomiske modeller og tenkemåter som har vært med på å legge premissene for dagens samfunn. En fellesnevner ved disse modellene er at de stort sett klassifiserer all tid som ikke tilbringes på jobb, som «fritid». Uansett om du er på cruise til Ibiza, tar vare på din gamle mor, lager skøytebane på dugnad eller passer syke barn, faller det inn under samme kategori.

 arbeid er forbannelsen som fortsatt infiserer vår forståelse av samfunnet, ifølge Holten. Den feministiske økonomien hun skriver seg inn i, tar derimot utgangspunkt i reproduksjon: «alle de betalte og ubetalte aktivitetene som skal til for å holde mennesker friske, lykkelige og i live».

Et av Holtens (og den feministiske økonomiens) mest insisterende poenger er at det ene ikke kan eksistere uten det andre: uten noen som oppdrar barn, lapper oss sammen når vi er syke, tar seg tid til en uproduktiv prat når du føler deg gørr, og så videre, ville det heller ikke eksistert noe såkalt verdiskapende arbeid – med mindre man ser for seg mennesker født som voksne, arbeidsklare, fullt rasjonelle aktører – noe overraskende mange innflytelsesrike tenkere i historien viser seg å faktisk ha gjort: Blant bokas mest underholdende partier, er Holtens gjengivelse av hvordan for eksempel Thomas Hobbes ville at leserne skulle se for seg, 

, at mennesker blir født – ikke inn i familier, men som «som sopp, fullvoksne, uten forbindelse med hverandre».

At dette slett ikke er noen særlig nøyaktig beskrivelse av sopp, er nå én ting: Teorien om mennesker som egennyttige og skruppelløse individer kunne nemlig ikke gi noen god forklaring på fenomenet «familier», så da skrev man like gjerne familier ut av teorien. John Locke, liberalismens far, avskrev på sin side hele familien som en «åndelig, kristen sfære», med andre ord guds domene, ikke noe som hørte hjemme i teoriene om 

fra opplysningstidas tidlige tenkere og «vitenskapelige» teorier om staten og samfunnet fram til dagens New Public Management-reformer, målstyringsmani, IMF-regnestykker og kommunale budsjetter (sa noen Robek-liste?), og ønsker med det å blottlegge muskler, skjelett og nerver i den samfunnskroppen som ofte framstår som en glatt overflate i økonomenes modeller. Hun påstår ikke å være den første som har funnet fram til disse innsiktene – som sosiologen Margunn Bjørnholt viste i et leserinnlegg da «Underskudd» kom ut på dansk i fjor (Klassekampen, 5. juni 2024), finnes det mange hyllemetere om omsorgsarbeid innen feministisk økonomi, fra Marilyn Waring til Nancy Fraser til vår egen Kari Wærness – men Holten sammenfatter, presenterer og får fram viktige innsikter fra denne mengden av arbeid, og hun gjør det på en tilgjengelig, fortellende og morsom – ja, rappkjeftet – måte. Holten har et talent for å finne fram til det vesentlige gjennom tåken av allmenne konvensjoner, slik hun viste i sin skarpsindige analyse da hun tok et oppgjør med digitale overgrep i 2014. Et like stort talent har hun for å nå ut til en bredde av lesere.

god når hun er inne på vår indre frykt for omsorg – for å måtte motta den, og (enda mer) for å måtte gi den: «De menneskene man trenger mest, er de man er mest redd for å bli». Vi vil alle gjerne være sterke, frie og uavhengige. Men et frihets-
ideal som baserer seg på retten til å slippe å utøve omsorg er «bare tilgjengelig for dem som lever på bekostning av andre». Idealet burde ikke være å oppnå denne typen makt, eller skyve omsorgsarbeidet videre til nye grupper med marginaliserte mennesker. (Men hvem er det som i økende grad vasker gulvene våre, assisterer i barnehagene våre, tar vare på våre eldre?) Holtens egen historie med sykdom og tap av omsorg fra offentligheten etter å ha blitt utsatt for hevnporno blir her et illustrerende eksempel på den «usynlige» omsorgen: «Det var som med oksygen; det var først da omsorgen forsvant, at jeg la merke til den».

Fagøkonomer kan nok finne noe å pirke i – boka har blitt kritisert for å gi en feil framstilling av økonomiske begreper og male med i overkant bred pensel. Holten gjør det kanskje litt lettvint for seg selv noen steder, men for den allmenne leser, for den med et horn i siden til ministeres moralisering eller til selve ideen om 

, er denne boka et lærerikt, lettlest og skarpsindig innlegg i debatten om omsorgsarbeid.

foregår ikke bare utenfor «arbeidslivet», men selvsagt også innad i det – bare se for deg et tradisjonelt kvinneyrke som er uglesett, undervurdert og underbetalt. I økonomenes modeller er også 

arbeidet, som gjerne foregår i offentlig sektor, sett på som et pengesluk, noe ineffektivt som skaper underskudd. Dette er også yrker som for tida opplever store rekrutteringsproblemer, der arbeidskraften er strukket tynt og lider av kronisk underbemanning, høyt sykefravær og lav motivasjon – og sannelig, på samme tid, yrkene alle er enige om at vi vil trenge aller mest i framtida. Alt som skal til, er vel at folk slutter å være syke og begynner å jobbe ekstra i helgene – som ifølge Aftenposten var helseminister Jan Christian Vestres budskap til norsk helsepersonell nå i januar.

Ute av balanse

ikke tuba!» Utsagnet kom fra treåringen etter at mor hadde lokket med blåseinstrumenter for å få ham med på demonstrasjon. Bandet hadde gitar 

trombone, men det hjalp ikke – tuba skulle det være.

I bildeboka «Tone!» er det imidlertid tubaer i fleng, så vel som althorn, tromboner, kornetter og flygelhorn, en hel haug! Boka er første barnebok fra Ane Barmen, som fikk Brageprisen for debutboka si, ungdomsromanen «Draumar betyr ingenting», i 2019. «Tone!» er illustrert av Skinkeape (Marianne Gretteberg Engedal).

Tone er fem år og lillesøstera til Daniel. Det gøyeste i verden er å synge og danse og leke med ham, men nå har Daniel begynt i korps sammen med dumme Ingeborg, som «ikkje gidd vere i lag med babyar». Tone blir både sint og lur, og finner på diverse ablegøyer og apestreker for å hevne seg. Det tegnes opp en diskret konfliktlinje mellom vennskap og uvennskap, lojalitet og det å utvikle seg videre, hvor ingen er helt slemme eller helt snille. Litt større barn vil kunne plukke opp noe av kompleksiteten i relasjonene og følelsene som skildres i tekst og tegninger.

Også for yngre barn er det mye å hente i boka, som inneholder en skattkiste av populære objekter – foruten de nevnte blåseinstrumentene finnes det for eksempel en brannalarm! En nødutgang! En brannbil med blålys! Ting som detter i do! Språket er lydhørt og kroppsnært, det «svir i magen», «kitlar i nasa» og «stikk i øyra».

 bare er en historie om urettferdig utestenging og rettferdig oppreising, at Tone heller ikke bare er snill og grei, og at storebror Daniel kan si «hald kjeft» og klemme hardt i armen er forfriskende, og gjenkjennelig for alle som har hatt eller vært et søsken. Det skaper også et interessant lite dilemma for den voksne leseren, som må vurdere: Skal jeg virkelig si «hald kjeft» til ungen, som kommer til å plukke det opp med én gang?

Her finnes også små hint til mangfold, i for eksempel familiekomposisjon, uten at det gjøres noe tema ut av det – voksne er helt i bakgrunnen i boka, og vises bare fra livet og ned, litt som den famøse læreren i «Skam».

I forrige uke skrev forfatter Kari Stai om barnebøker (i Prosa) at ytringsrommet begynner «i trygge fang og i putekroken […] Møtet med litteraturen og kunsten gir barnet strukturar i å sette ord på tankar og følelsar.» Med «Tone!» får man både ord og diverse lyder å akkompagnere tankene med, kanskje jazzes det litt med følelsene også? I tillegg er boka morsom og lite selvhøytidelig – ikke minst i illustrasjonene – et hederstegn i seg selv.

Jazzing med følelser

Fra 1. august i år lanserte regjeringen «historisk lav makspris» i norske barnehager, som nå skal koste maksimalt 2000 kroner i måneden. Kuttet utgjør et merkbart løft for barnefamilier, som er hardt rammet av dyrtid og rentesjokk. Men hvor mange store politiske satsinger innenfor feltet «barnehage» er det rom for i én regjeringsperiode? Og var dette virkelig den viktigste?

fra Samordna opptak som kom i juli, bekreftet at søkertallene til barnehagelærerutdanningen fortsetter å synke, med en årlig nedgang på over 20 prosent. Én av tre barnehagelærere sier de vurderer å slutte i jobben i løpet av ett til tre år. En av hovedårsakene er emosjonelt stress.

Barnehageansatte har i årevis ropt ut om særlig én ting: At de trenger flere folk på jobb. Overskrifter som «Barnehagelærerne slår alarm på vegne av barna» og «Bemanning i barnehagene: Må det en katastrofe til?» har florert. Minimumsnormen for bemanning i norske barnehager er i dag én ansatt per tre barn for barn i alderen 1–3 år, og én ansatt per seks barn i alderen 3–6 år. Normen er imidlertid basert på antall årsverk i barnehagen og gjelder kun i den såkalte kjernetida, mens barnehagers åpningstid kan være opptil 10–11 timer. Tidlig og seint på dagen vil det for eksempel ikke være tre ansatte på jobb. Normen sier heller ingenting om bemanning ved sykdom, ved pauseavvikling eller plantid for de ansatte, som gjerne også skal lage barnas lunsj og gjøre reint på slutten av dagen. Én ansatt kan i praksis stå igjen med ansvar for 17–18 barn. Hva slags omsorg og pedagogikk har man i praksis forutsetning for å utøve i en slik situasjon?

 skriver barnehagelærer Royne Berget at han i mange år bidro til å dekke over hvordan hverdagen i barnehagen faktisk er. «Vi settes ofte i en posisjon der vi må ta umulige valg», skriver han. Samtidig er det de ansattes oppgave å berolige foreldre med at det (nesten alltid!) har gått «veldig fint» i barnehagen den dagen, og at barna har det bra. Med fritt barnehagevalg, hvor foreldreundersøkelser brukes flittig for å tiltrekke seg søkere, er graden av foreldretilfredshet ikke uviktig.

Også regjeringen har prioritert foreldrenes tilfredshet og økonomi i sitt historiske kutt i barnehageprisen. Og det virker: Hele to av tre er enig i at det er riktig av regjeringen å «prioritere barnefamiliene». Alle elsker billigere barnehager, som Peppa Gris ville sagt. Men i virkeligheten er det ingenting ved regjeringens priskutt som gjør noe med den pressede situasjonen barnehageansatte står i hver dag. Hvis regjeringen først har råd til et historisk løft innen barnehagefeltet, hvorfor var det ikke et bemanningsløft, eller kanskje et lønnsløft, i en sektor som lekker som en sil i begge ender – både med færre søkere, og med utstrakt flukt fra yrket?

Regjeringen har så langt ikke vist noen stor vilje til å stille krav om økt grunnbemanning – i den nye barnehagestrategien som kom i fjor, skulle det heller satses på «økt kompetanse» blant personalet. Det er ikke så rart: Et bemanningsløft er seigt arbeid, mindre synlig, mer komplisert og uten den umiddelbar effekten av et priskutt. Dersom regjeringen mener alvor med å ønske seg kvalitet i norske barnehager, burde de bruke medvinden etter priskuttet til å også gjøre noe med bemanningen, så ansatte kan bruke kompetansen sin uten å bli utbrent. Det krever også SVs Sunniva Holmås Eidsvoll i dagens avis.

 prøvde flere partier å samles om et nytt barnehageforlik. I august møtes de igjen for nye samtaler. Det skal først og fremst handle om finansieringsmodellen for kommersielle barnehager, som har blitt mer lønnsomme for eierne enn å sette penger på Oslo Børs. Partiene ber også Kunnskapsdepartementet «jobbe med tiltak for å styrke grunnbemanningen». Dette burde være langt mer enn en parentes.

Én av tre barne­hagelærere vurderer å slutte i jobben

Barna trenger flere folk

Slik lyder første linje av W. H. Audens langdikt «For the Time Being». Vi befinner oss i New York vinteren 1941, under noen av andre verdenskrigs mørkeste og mest uvisse måneder. Auden hadde reist til USA i januar 1939 og blitt værende etter krigens utbrudd. For noen måneder siden har moren hans dødd. Nå har han bestemt seg for å skrive et juleoratorium.

trettitallet hadde Auden blitt berømt som en venstreorientert (og teknisk briljant) poet, en av dem som hadde dratt til Spania under borgerkrigen for å bistå på republikansk side, som skrev komplekse allegorier over marxisme og psykoanalyse i diktene sine, som hadde blitt refset av George Orwell for uttrykket «the necessary murder» i sitt kjente dikt om nettopp denne krigen, «Spain», et dikt han senere ekskluderte fra sine samlede verker. Fascismen og nazismens seire i Europa hadde rystet grunnvollene i Audens verdenssyn, og nå befinner han seg som en «expat» i USA, uglesett – ja, nærmest ansett som en landsforræder – av sine gamle landsmenn i Storbritannia. «Poetry makes nothing happen», skriver han i det kjente diktet «In Memory of W.B. Yeats» fra 1939. Som om verdenssituasjonen, morens død og eget fall i unåde ikke var nok, har han i USA i 1939 møtt sitt livs store kjærlighet, nittenåringen Chester Kallmann, et forhold Auden anser som et ekteskap – men det gjør ikke Kallmann. En livskrise sammenfaller altså med en virkelig verdenskrise.

Auden seg inn igjen i den anglikanske kirken, en retning han vokste opp med. Som med alt annet utforsker han sine religiøse ideer i poesien – men inspirasjonen fra marxismen og psykoanalysen skinner fortsatt igjennom. Nå skal han altså skrive dette store juleoratoriet, som skal bestå av ni deler og først skal settes til musikk av komponisten Benjamin Britten. Men den ferdige teksten, nesten femten hundre linjer, blir altfor lang for en musikalsk versjon.

«For the Time Being» finner sted i et Romerrike som først og fremst er metaforisk – uroen og apatien fra åpningsversene gjenspeiles i en Forteller som høres ut som en blanding av mannen i gata og en PR-rådgiver for de styrende makter. Den forsmådde ektemann Josef drikker bort sin tvil om sønnens unnfangelse på en «godt opplyst» bar. Blant de mest slående delene av oratoriet er monologen tilskrevet kong Herodes, i kristen tradisjon kjent for å ha beordret barnemordet i Betlehem i et forsøk på å bli kvitt «jødenes konge», som vismennene hadde erklært for ham at akkurat var blitt født i Betlehem.

som en moderne, rasjonell hersker, en som har modernisert keiserriket: Det fins barn i denne provinsen som aldri har sett en lus, erklærer han, kvinner på førti som «aldri har gjemt seg i en grøft utenom for moro skyld». Samtidig, klager han, fins det ikke langt unna en landsby der folk fortsatt tror på hekser. Selv innenfor den lille siviliserte flekken Herodes og hans landsmenn bor på – sivilisert til prisen av «himmelen vet hvor mye sorg og blodsutgytelse» – føler mange en sterk hjemlengsel til tradisjon og overtro: «Lovgivning er maktesløst i møte med de ville bønneropene», sukker han. Og nå kommer det noen ekstatiske vismenn og utroper at Guds sønn er født, akkurat her i Betlehem! Et slikt rykte kan spre seg til hele keiserriket, med Gud vet hva slags konsekvenser? «Dette kan selvfølgelig ikke tillates å skje. Sivilisasjonen må reddes, selv om det betyr å sende inn militæret, som jeg antar at det gjør.»

Men Herodes gruer seg: Hvorfor kunne ikke dette elendige spedbarnet blitt født et annet sted? Hvorfor kan ikke folk bare være 

Jeg vil at alle skal ha det bra. Jeg skulle ønske at jeg aldri var blitt født.»

Audens framstilling av den nokså grusomme Herodes, hjelper det å kjenne til Audens syn på liberalisme. Liberalismen hadde banet veien for Hitler, mente han, nærmere bestemt hadde Hitler «drevet liberalismen til sin logiske konklusjon». Liberalismen preket frihet og velstand for alle, i sterk kontrast til en virkelighet der dette åpenbart ikke var tilfelle: Kapitalismen hadde skapt «den mest upersonlige, mest mekaniske og mest ulike sivilisasjonen verden noen gang hadde sett», skrev han i 1939. Ulikheten skapte en enorm kontrast mellom «the proper and conventional / Of whom this world approves» («For the Time Being»), som til alle tider har vært troende til å identifisere idealer som frihet, sannhet og rettferdighet med status quo, verden slik den er; og alle på utsiden av denne eksklusive friheten og velstanden. Auden mente at verdens undertrykte og elendige, på sin side, sto i fare for å kaste barnet ut med badevannet ved å forkaste ideene om frihet og rettferdighet i sin helhet: «Feeling the great boots of the rich on our faces / We live in the hope of one day changing places», sier gjeterne i Audens juleoratorium.

ikke bare fascismens framvekst som et resultat av materielle vilkår. Innbakt i hans analyse av hvordan verden i 1939 nok en gang hadde falt utfor stupet, finner vi både psykoanalyse og modernitetskritikk, men også den kristne ideen om arvesynd. Moderniteten hadde oppløst gamle fellesskap og trossystemer, og slik på godt og vondt fratatt individet opplevelsen av å ha en forutbestemt plass i verden. Samtidig var det blitt folks eget ansvar å lykkes i livet, og å gjøre gode moralske valg. Resultatet var det Auden senere skulle kalle «The Age of Anxiety».

Herodes gruer seg: Hvorfor kunne ikke dette elendige spedbarnet blitt født et annet sted? Hvorfor kan ikke folk bare være fornuftige?

But I’m a liberal!

Innen 2060 må opp til én av tre norske arbeidstakere jobbe innen helse og omsorg. Kunstig intelligens står dessuten på dørterskelen til å overta mange av middelklassens yrker. Den svenske professoren i organisasjonsteori Mats Alvesson mener at store deler av middelklassen egentlig burde gjøre en «klassereise nedover» og velge for eksempel håndverks- eller omsorgsyrker – både for egen og samfunnets skyld.

Flere piler peker med andre ord mot en høyst nødvendig renessanse for omsorgsyrkene – likevel går søkertallene nedover, og det frister ikke nødvendigvis for alle å bytte fra en komfortabel bullshit-jobb på kontor til et yrke som kanskje er mer meningsfullt, men stort sett innebærer dårligere lønn, mer stress og flere fysiske belastninger.

Omsorgsyrker er heller ikke altfor hyppig skildret i skjønnlitteraturen. Det finnes selvsagt unntak, som i Eivind Hofstad Evjemos skildringer av kommunal tristesse i velferdsstaten, Kristin Buvik Sivertsens «Omsorg» (!), som utforsker den institusjonelle omsorgens irrganger, eller Ida Hegazi Høyers portrett av en ambivalent hjelpepleier i «Ut». Cathrine Knudsen har også gått inn i skjæringspunktet mellom omsorg, arbeid og teknologi i sine bøker. Likevel er det ikke alltid selve arbeidet som står i fokus – ofte inngår det i større og mer ambisiøse samfunnsanalyser, eller blir et bilde på noe hovedpersonene lengter vekk fra. Det er i hvert fall tanken som slår meg når jeg leser den danske diktsamlingen «Flair», av Cæcilie Højberg Poulsen.

 kaliber enn romanene nevnt over, men tilhører tematisk det samme universet av institusjonalisert omsorg. Mellom to beskjedne permer utgitt på det lille forlaget Ovbidat finner vi en serie lavmælte dikt og kortprosatekster, skrevet fra perspektivet til Sandra, en vikar i omsorgstjenesten. Åpningsdiktet skildrer prosessen med å løfte en bruker opp fra en rullestol, i konkrete bilder av balanse, vinkler, kontaktpunkter og posisjoner som gjør det mulig å «danse dig over på toilettet, mine fødder skubber dine, løfte så lidt som muligt.»

Kortprosaformen skaper pustepauser og gir en letthet til det som i realiteten nok er tunge dager og arbeidsprosesser i hjemmetjenesten. Flere ganger vender diktene tilbake til noen av de samme brukerne, som på samme tid kan være klienter, venner og oppdragsgivere. Fortellerstemmen nærmer seg klientene med en varsomhet, bevisst på faren for utlevering og det skjeve maktforholdet mellom bruker og (skrivende) hjelper. Interaksjonene mellom jeg-stemmen og brukerne er skildret med humor og et øye for de «hjulpnes» personlighet: «Monika siger jeg gerne må tage fat / dagen med sit program / i dag vil jeg gerne have vasket hår / jeg kan godt lide den måde / Adam gør det på, han vasker mig / som om jeg var en bil».

 lyder klisjeen, og Poulsen får fram motsetningen mellom repetisjon og individualitet i omsorgsarbeidets natur, når man skal utføre «universelt» nødvendige oppgaver overfor unike individer: «Arbejdet som hjælper / det starter forfra igen og igen at beskrive det / som at træde ind i hjemmet og tro / at jeg allerede var oplært / og opdage at det var til en anden persons krop / ikke til den jeg nu er hjælper hos». Hun beskriver den kontinuerlige balansen mellom å utføre arbeidet på en måte som kan «skrives ind i dokumentationen» og det å «bevare sin ømhed», gi brukerne spillerom.

Tekstene i «Flair» er underspilt, mer glimt og innblikk enn manifest, taus om de større teoriene og resonnementene andre sjangere kan tillate seg. Diktene tar en med inn i ulike omsorgssituasjoner, noen ganger er det som å få et gløtt inn i et rom der en scene utspiller seg i en lavmælt film. Det er en letthet eller flyktighet som kler diktene godt – det er kanskje heller ikke opp til en hjelper å gi «hele bildet» av en omsorgssituasjon, selv når den andre parten også kommer til orde i diktene.

 tenkt høyt om hva slags jobber kunstig intelligens 

 nødvendigvis kan overta. Her er omsorgsarbeid høyt på lista, tross muligheten for den type automatikk – slik som omsorgs-roboter – som er skildret i for eksempel Cathrine Knudsens romaner.

Diktene til Poulsen får – hvis jeg kan bruke dem litt instrumentelt – godt frem hvordan det konkrete, fysikalske og relasjonelle i omsorgsarbeidet (ennå) vanskelig lar seg erstatte, og hvordan menneskelig samspill stadig ikke har utspilt sin rolle i en tilværelse der «sårbarheden er virkelighedens olivensten».

Omsorgens språk

For to uker siden, på Barnehagedagen 2023, la Kunnskapsdepartementet ut en hilsen fra kunnskapsminister Tonje Brenna: «Vi vet at de ansattes kompetanse er avgjørende for kvaliteten på barnehagetilbudet. Derfor [styrker regjeringen] satsingen på etter- og videreutdanningstilbudet for alle barnehageansatte.»

I kommentarfeltet under posten rant det på med frustrerte kommentarer fra barnehageansatte, som lurte på ting som «Hva er dette for noe?», «Har de lest kva årets tema er?» og «Når skal politikere forstå?!?!». Til slutt ble kommentarfeltet stengt.

Årets tema var, for den som måtte lure, bedre bemanning.

 innført en såkalt grunnbemanningsnorm: Barnehager skal blant annet ha minst én ansatt per tre barn når barna er under tre år, og minst én ansatt per seks barn når barna er tre år eller eldre. På overflata kan en slik minimumsnorm virke bra, men i praksis blir det ofte en 

norm. Ikke helt ulikt hvordan den nordiske fagbevegelsen har motsatt seg EU-direktivet om minstelønn, har mange barnehageansatte protestert mot en norm de mener lovfester et allerede for dårlig bemanningsnivå, og bedre grunnbemanning har blitt kjernesaken til Barnehageopprøret.

Normen er basert på antall årsverk i barnehagen, ikke antall ansatte på jobb med en barnegruppe til enhver tid. Som oftest vil den kun være oppfylt i kjernetida – og ikke mens de ansatte skal ha pauser, skifte bleier, gå på do selv, lage mat, delta i møter, drive med kompetanseheving, lage pedagogisk opplegg eller HMS-arbeid. Ifølge professor i barnehagepedagogikk Berit Bae har halvparten av barnehagene i dag full bemanning kun tre timer om dagen. I tillegg har barnehageansatte noe av det høyeste sykefraværet i landet, og det er slett ikke slik at det alltid er vikarer å oppdrive.

Palma Annette Kleppe fra Barnehageopprøret har kalt bemanningsnormen en papirnorm. Hun har gitt følgende eksempel fra sin egen arbeidshverdag: Se for deg å være aleine i et rom med 18 barn, samtidig som du skal lage mat til dem. Og hva gjør du da hvis ett av barna trenger et bleieskift? For de av oss som kan synes at to barn (for ikke å si ett) kan være litt vanskelig å holde styr på, kan man bli svett av mindre.

 de fleste norske barn i barnehage fra rundt ett års alder. At foreldrene deres kommer seg tilbake i betalt arbeid, har en enorm gevinst for samfunnet. Men barn er ikke små roboter som bare trenger tilsyn for å trives – de trenger nært og oppmerksomt samvær med trygge og kjente voksne. Alle som har sett den nydelige dokumentaren «Store små mennesker» av regissør Gunhild Westhagen Magnor (tilgjengelig på NRK), om venneparet Balder og Haakon, kan se hvor komplekse og finstemte følelser og relasjoner en liten toåring kan ha. Filmen viser scener med gode og innsiktsfulle pedagoger – men også mange situasjoner hvor det ikke er noen voksne i nærheten, og et barn kan bli sittende og forgjeves søke etter et voksent blikk.

Dette er helt i tråd med det barnehageansatte selv rapporterer om egen arbeidshverdag. «Jeg vil bare gå hjem uten vondt i magen», skrev Toril Kalsås i Bergensavisen i november i fjor. Det handler om emosjonelt stress like mye som fysiske belastninger; om ansatte som strekker seg langt, men likevel aldri har følelsen av å strekke til.

 ansatte er unisont, og det lyder bemanning, bemanning, bemanning. Uten bedre grunnbemanning hjelper det ikke med ‘kompetanseløft’ – tvert om risikerer det, i likhet med andre velmente tiltak som varmmat i barnehagen og ekstra pedagogiske opplegg, å ‘stjele’ enda mer av de ansattes tid sammen med barna, ifølge Kleppe. Du får ikke brukt så mye av den ekstra kompetansen din hvis det rett og slett ikke er nok folk på jobb.

Kravet fra de ansatte er unisont, og det lyder bemanning, bemanning, bemanning

Norm på papiret

I «Arbeidet mitt» av Olga Ravn beskrives en scene fra et barselkurs der alle parene «lét til å vera i trettiårene og ha styr på livet og økonomien, og dei hadde fast jobb, og mange hadde bil og hadde investert i interiør i heimen, dei hadde design, og dei hadde gjennom fleire år bygd opp lysta på baby […]»

Silje Aanes Fagerlunds nye roman kommer til graviditetserfaringen fra et annet sted – kjæresten har akkurat gjort det slutt, og ønsker absolutt ikke barnet. «Vet jeg hva det innebærer å få et barn på denne måten, bære det fram 

. Er jeg klar over hva jeg gjør», spør fortelleren seg.

Som frilans oversetter og forfatter – i likhet med Fagerlund oversetter fortelleren blant annet bøker av Marguerite Duras – ruver spørsmålet om 

 over jeg-personen. Fortellingen springer ut av opplevelsen av å få teppet revet under seg idet man skal ta det store spranget. Vi følger fortelleren gjennom året før og under svangerskapet, i nedtegnelser som kan minne om en dagbok.

Sammenlignet med Olga Ravns fragmenterte og burleske stil, eller Ida Jacksons patos, er språket til Fagerlund lavmælt og nøkternt, og krisa hun skildrer tar form av stillhet og stillstand. Særlig i den innledende akten, som finner sted i en «innestengt, fargeløs vinter», hvit som et rom i et dikt av Sylvia Plath: «Jeg befinner meg i en nærmest livløs boble av stillhet, grått og hvitt.» Men veien ut skimtes, til lyset og våren: «Det er den som skal tilhøre oss», skriver fortelleren til dattera, Tilia.

pent og pyntelig over stilen som hindrer meg i å kjenne fortellerens krise på kroppen. Om den uvillige barnefaren skrives det at «kjærligheten jeg hadde hatt for ham [skulle] dø, jeg kan ikke si det på en penere måte.» Kanskje ikke, men man kan også se for seg 

 måter å si det på. De opprivende utvekslingene mellom de to forblir et lukket kapittel i boka, kun sammenfattet kort av fortelleren. «Jeg er ikke en hensynets kvinne», skriver hun, og likevel må selv en liten skarphet rettet mot hennes mor straks følges opp med forsikringer til leseren om at hun «alltid, uansett og alltid, [er] ufravikelig glad i henne.» Fortelleren er liksom litt for dannet til å brette ut om kroppslig eller mellommenneskelig råhet – hun går på skitur, trener yoga og setter pris på mora si. Kanskje er det blitt et sjangertrekk ved den såkalte barsellitteraturen å grave i det upassende – likevel savner jeg det.

Mye av bokas varsomhet forklares kanskje av at boka er skrevet ikke bare om, men til Tilia, den ennå ufødte dattera. Det er våren og lyset og fargene hun vil formidle videre: «Du skal elske verden, kjæreste deg.» Hun holder fast i en tynn tråd av håp og føler nok mer ansvar for å ikke skeie ut verken følelsesmessig eller fysisk siden hun skal bli 

er romanen nydelig og ettertenksom, som i de stillfarne skildringene av det lille livet som vokser fram og hikker i søvne langt der inne. I de mer selvransakende passasjene, der fortelleren for eksempel resonnerer seg fram til at hun «hadde sett på mannen som veien til barnet», bryter romanen den meditative, beskrivende overflata og blir interessant.

Mer enerverende er forfatterens hang til «poetiske», nesten likelydende gjentakelser («Jeg har alltid klart å hvile i meg selv. Nå klarer jeg ingen av delene, verken [...] eller hvile i meg selv. Jeg kan ikke lenger hvile i meg selv [...]») og de mer prosaiske skildringene av hverdagens måltider, innkjøp og ritualer, blande yoghurt i frokostblanding, lage tunfisksalat kjøpe Farris på Deli de Luca.

På noen måter er boka som et åpent sommervindu etter en lang vinter. Den varmer, men det 

 ikke, og stilgrepene gjør leseopplevelsen mer likegyldig enn den hadde trengt å være.

Fortelleren er for dannet til å brette ut om råhet.

På lavbluss

 har jeg ifølge egne beregninger tilbrakt omtrent 250 timer med å pumpe morsmelk. Det tilsvarer rundt seks-sju normalarbeidsuker. Babyen gikk ikke nok opp i vekt selv om jeg nærmest ikke gjorde annet enn å amme. Råd fra sykepleiere, ammeveiledere og helsesøstre hjalp ikke. Da babyen begynte å vegre brystet ble jeg mer desperat og begynte å kaste prinsipper over bord, som å oppsøke privat ammeveiledning.

Og jeg begynte altså å pumpe melk, en liten deltidsjobb i seg selv. Fem ulike pumper seinere (inkludert en som ble kokt i stykker grunnet søvnmangel) så vel som uante timer tilbrakt i facebook-fora og Youtube for å lære seg tips og triks, fikk jeg fortsatt ikke ut mer melk enn et par flasker daglig. Resten av kaloriene og det han i hovedsak overlevde på, kom fra Nestlé.

så stor mangel på morsmelkerstatning at det regnes som en nasjonal krise: På landsbasis er 40 prosent av morsmelkerstatning utsolgt, på grunn av problemer i forsyningskjeden og fordi en av de største produsentene måtte stenge etter at det ble oppdaget farlige bakterier. Foreldre kjører fra butikk til butikk på leting, betaler blodpriser på nett, saumfarer internettfora for tips om hvor man får tak i erstatning eller donormelk, hvordan man kan få i gang morsmelkproduksjon igjen etter å ha sluttet, hvordan man kan lage egen erstatning etter oppskrifter fra 1960-tallet. På søndag fløy det amerikanske militæret inn sin første forsyning av nødrasjoner, over 35 tonn morsmelkerstatning.

Midt oppi alt dette hører man gjerne et velkjent spørsmål: Hvorfor ammer de ikke bare?

krangler om effektene på amming av tredelt foreldrepermisjon, finnes det i USA på føderalt nivå kun en bestemmelse om at foreldre har rett på opptil tolv ukers 

 barselpermisjon. Noen delstater tilbyr bedre ordninger, men ifølge en spørreundersøkelse fra 2021 har fortsatt bare en av fire amerikanske arbeidere tilgang til betalt «family leave».

Å få gitt melk til babyen sin selv om du skal tilbake på jobb etter, si, ti uker og jobbe tolvtimersskift, er ingen spøk. I amerikanske Facebook-grupper om pumping florerer det av gode og mindre gode råd. Å være «pumpemamma» blir en egen identitet, med inspirerende bilder av frysere fulle av pumpet melk og «melkebad» for søte babyer. Noen starter dagen halv fire for å få timeplanen til å gå opp.

Alternativt kan du gi morsmelkerstatning – som nå altså er utsolgt. Og som Demokraten Pete Buttigieg gjorde «veldig klart» i et intervju: «Dette er et kapitalistisk land. Myndighetene lager ikke morsmelkerstatning, og burde ikke gjøre det. Selskaper gjør det.»

 er med rette kritisert for aggressiv markedsføring og tvilsom informasjon rettet mot sårbare grupper. Likevel bør man passe seg for å kaste ut babyen med Nestlés badevann. Noen får aldri nok melk uansett hvor hardt de prøver. Det er heller ikke slik at alle babyer bare ble ammet før morsmelkerstatning fantes. Noen fikk utblandet kumelk og andre (dårlige) erstatninger for morsmelk, som var forbundet med skyhøy spedbarnsdødelighet. De som hadde råd betalte fattige og stigmatiserte «ammer», ofte på bekostning av ammenes egne spedbarn – for ikke å snakke om slavegjorte afroamerikanske kvinner, som ble tvunget til å amme de hvite eiernes barn.

Spørsmålet om kvinners tid og kroppslige autonomi havner også ofte i skyggen. Det fantastiske folkehelsetiltaket amming er som kjent bare «gratis» hvis du ikke tar med kvinners tid og helse i regnestykket, inkludert en betraktelig mengde blod, svette og tårer.

«Vi bør ikke kaste ut babyen med Nestlés badevann» 

Spilt melk

En dag våknet Ida Jackson og fant seg selv forvandlet til en eneste stor pupp.

Når man har født et barn, får ordet «fødselsdag» en ny klang. Mindre ballonger og baluba, mer noe mørkt og eksistensielt, minner som må kunne beskrives som traumatiske. Det er vanskelig å sette ord på den omkalfatrende erfaringen en fødsel er, uten å forflate eller gjøre platt og klisjéfullt. «Ganske intenst», sier vi til hverandre.

Å skrive om smerte er litt som å skrive om sex – you had to be there – og man kunne tenke seg at faren for å skrive dårlig var like stor, om fødsler hadde vært gjenstand for like mange skildringer i litteraturhistorien som akten som forårsaker dem.

Når Ida Jackson i sin nye bok prøver å gi fødselens språkløshet en språklig form, er det med dette i mente: Hun vil hente fram fødselen fra århundrer med litteraturhistorisk vanskjøtsel.

 før den såkalte «barselbølgen» i norsk litteratur, skrev Jackson et essay som foregriper årets bok – og som fortsatt står som en av de sterkeste tekstene jeg har lest om fødsel. Fem år senere er formålet det samme: å «tette hull i fortellingene jeg har forsøkt å strukturere min egen verdensforståelse med», og å ta leseren med inn i fødselsopplevelsens mørke.

Dette lar seg ikke fange i språket, sier Jackson. Men jeg kan ikke lese om timene i sykehussenga på Ullevål uten å gråte – fordi hun fanger noe av essensen av å være i kroppens og institusjonenes vold så godt: følelser som hjelpeløshet, skam og ydmykelse, forventninger som brister som skjedeveggene. Jackson skriver rasjonelt om det irrasjonelle, klartenkt om det kroppslige.

På den ene side det nærmest universelle ved rier og press, det gravende, kverna i dypet av magen, ungen som skrur seg sakte nedover og ut – som sprenger smerteskalaen, det vettløse, å være fanget i en prosess du ikke slipper ut av.

På den andre siden det egenartede ved Jacksons erfaring: en komplisert fødsel som endte i hastekeisersnitt, en ektemann (forfatteren Jan Grue) som journalføres som et «logistisk problem» fordi han bruker rullestol, en bagasje med seksuelle overgrep og innleggelse på psykiatrisk.

i møtet mellom det unikt personlige og det systemiske at de institusjonelle svakhetene i helsevesenet kommer til syne. Bemanningsproblemer, manglende tilgjengelighet, rutiner og oppfølging. Fødende kvinner skal helst komme, skriver Jackson, «med sykehusets foretrukne hjelpemiddel: far. Ikke en hvilken som helst far, den sosialdemokratiske sterke pappa, høy og sprek, bleieskiftende og støttende, så likestilt at du kan redusere sykehusets bemanning».

Man blir ikke seg selv igjen, man blir en annen.

Forvandlingen

Hvis du har tilbrakt noe tid på internett de siste ti årene, særlig i feministisk eller antirasistisk sammenheng, er sjansen stor for at du har støtt på sitater av Audre Lorde (1934–1992). Den svarte, lesbiske, amerikanske poeten, skribenten og aktivisten har utallige slagferdige linjer som lett har latt seg dele og popularisere.

«The master’s tools will never dismantle the master’s house».

«What woman is so enamoured with her own oppression that she cannot see her heel print upon another woman’s face?»

«There is no such thing as a single-issue struggle because we do not live single-issue lives.»

Lorde var tidlig ute med å formulere det som senere ble definert som interseksjonalitet, altså hvordan ulike former for undertrykkelse både kan overlappe og stå i kontrast til hverandre.

Hun tilnærmer seg disse spørsmålene ut fra praksis. Som Lorde skriver i «Zami», den selvbiografiske (eller 

) skildringen av sine unge år, som nå foreligger i norsk oversettelse, var lesbiske i 1950-årenes New York «antagelig de eneste svarte og hvite kvinnene som gjorde et seriøst forsøk på å kommunisere med hverandre». Samtidig var det å være svart og lesbisk en ensom tilværelse, i miljøer der spørsmål om rasisme ofte ble tiet i hjel – skeive kunne jo ikke være rasister! – og det å være åpent lesbisk som svart kvinne ble sett på som noe nærmest «suicidalt».

Lorde var likevel tidlig ute med å navngi seg selv som nettopp 

. Hennes oppgjør med det hun kalte den «mytiske normen» – 

hvit, tynn, mannlig, ung, heteroseksuell, kristen og økonomisk trygg

 – gir gjenklang i mange av diktene hennes. Som svart, lesbisk og i lang tid fattig kvinne, skrev Lorde lenge fra en posisjon av kulturell usynlighet. Til gjengjeld er den kulturelle innflytelsen hun endte med å få enormt betydningsfull.

 av en grenadisk mor og barbadisk far som hadde innvandret til USA, og vokste opp i Harlem, New York. «Biomytografien» – altså en blanding av biografi og (selv)mytologi – tar i tillegg til oppveksten for seg forholdene til kvinner som formet henne, fra moren og de to søstrene til strenge katolske lærerinner, venner, kampfeller og elskere.

«Jeg er et gjenskinn av mors hemmelige poesi, så vel som hennes skjulte sinne.»

Imot tausheten

At Cappelen Damm har valgt Zora Neale Hurstons «Blikket var vendt mot Gud» som første verk ut – ett av tre – i en serie «Oversette mesterverk», er en fulltreffer på flere måter. Hurston var en sentral skikkelse i Harlemrenessansen – den afroamerikanske intellektuelle og kulturelle bevegelsen i New York på 1920-tallet – men hun døde ukjent, fattig og forlatt i 1960, og ble lagt i en umerket grav i Florida.

Først da forfatteren Alice Walker bega seg ut på leting etter Hurstons grav i 1975, og foreviget turen i Ms. Magazine, ble Hurston virkelig rehabilitert og løftet inn i rampelyset igjen. Walker endte selv med å få satt opp en gravstein på graven, med inskripsjonen «A Genius of the South». Senere har blant andre Toni Morrison og Zadie Smith løftet fram Hurston som et av sine viktigste forbilder, og i dag er romanen å finne på de fleste pensumlister over moderne amerikansk litteratur. (At det særlig er andre svarte, kvinnelige forfattere som har gjort arbeidet med å løfte Hurstons forfatterskap opp og fram er verdt å merke seg, og neppe noen tilfeldighet.)

 Janie Crawford, senere Killicks, Starks og Woods – litt avhengig av tidspunkt og ektemann – fortelles i tredje person, og tar form gjennom Janies gjenfortelling av sin livshistorie til venninna Pheoby. Historiefortelling er i det hele tatt sentralt i romanen, både som grep og tema, på individuelt og kollektivt nivå, men den samlende tråden er Janies reise og utvikling gjennom tre ekteskap.

Janie giftes bort som 16-åring av bestemoren, en frigjort tidligere slave som vil skåne barnebaret for sine egne harde livserfaringer gjennom å sikre henne ekteskapets beskyttelse. Unge Janie har imidlertid livskraft og eventyrlyst som få, hun er «kortpustet av utålmodighet» og klar for den «store reisen til himmelranden», og denne reisen ender ikke hos den første ektemannen. Gjennom det neste ekteskapet med den driftige Jody Starks tas Janie og leseren med til Eatonville, en by «bare for farga folk» som de selv skulle bygge opp fra grunnen. (Hurston tilbrakte selv sine formative år i virkelighetens Eatonville, og ble slik lenge skjermet både fra den verste hverdagsrasismen og et selvbilde som minoritet.) Der Starks, som byens første borgermester, representerer en slags «orden og framskritt», står det som etter hvert blir Janies tredje ektemann for en mer gledespreget og frigjørende kjærlighet – om enn verken idyllisk eller uten vanskeligheter – og selv om reisen tar farlige og dramatiske vendinger.

 skrive romaner, skuespill og satiriske historier var Neale Hurston utdannet antropolog, og ga blant annet ut bøker om afroamerikansk folkloristikk. Dette gjenspeiles i romanens mange dialoger: I originalversjonen ligger språket i disse tett opp mot muntlige former innen afroamerikansk engelsk eller AAVE, som i dag anerkjennes som en egen dialekt. Det sprudlende, muntlige og svært kreative språket – der Neale Hurston også finner på egne ord og uttrykk, som monstropolous og freezolity – er noe av det mest særpregede ved romanen. Det må også ha utgjort en betydelig utfordring å oversette til en norsk språkdrakt, og oversetter Aase Gjerdrum redegjør ryddig for egne valg i bokas etterord. At en «folkelig» form for norsk til tider kan virke litt Wam og Vennerød-aktig i sammenligning er kanskje uunngåelig, men det er også vanskelig å se for seg hvordan det ellers skulle vært gjort.

ikke bare i dialogene at Hurstons språk er så overskuddspreget og livsbejaende. I sitt forord til den engelskspråklige versjonen skriver Zadie Smith at romanen viste hennes tenårings-jeg at «Keats ikke hadde noe monopol på det lyriske». De språklige bildene som gjennomsyrer romanen er saftige og originale, fulle av mytiske allusjoner og aforistiske punchlines: «Hun fikk ingenting av Jody som ikke kunne kjøpes for penger.» «Halvguder dyrkes med vin og blomster. Virkelige guder krever blod.»

Flyten og kreativiteten i praten mellom folk – på trammen, på jobb eller over spillebordet – er i seg selv en viktig faktor i romanen. Ofte lar forfatteren dialoger, flørt og verbale dueller trekke ut over flere sider, og maler slik fargerike og humoristiske bilder av unike miljøer og karakterer – som i det ubetalelige portrettet av den lyshudede fru Turner, som tilber kaukasiske trekk og «anså svarte folk som en personlig fornærmelse».

 «glede» og «liv» går igjen i anmeldelsen, er det ikke uten grunn. Selv om boka inneholder nok av tragiske elementer, og slett ikke er særlig sentimental, gjennomsyres både språket og hovedkarakteren Janie av livsbegjær og vilje til glede, på en måte som kan lede tankene til Audre Lordes begrep om det «erotiske». Soulfulness, både som i det å føle dypt og skape skjønnhet ut av sorg og smerte, og i en mer spesifikk afroamerikansk kulturell betydning, er også et nærliggende begrep. For igjen å sitere Zadie Smith, kan Janies livsvalg beskrives som en «eksistensiell hevn» mot den strenge bestemorens «realpolitikk» og omstendighetene som har skapt den, der rasisme, fattigdom og kvinneundertrykkelse kjemper om førsteplassen.

 innstilling til livet og litteraturen var preget av en humørfylt – og hardt tilkjempet – selvstendighet. Om diskriminering sa hun for eksempel at den ikke gjorde henne sint, bare forbauset: «How can any deny themselves the pleasure of my company?» Det samme glimtet i øyet er betegnende for «Blikket var vendt mot Gud».

En episk hevn

En idé som først har entret verden, kan aldri helt forsvinne, men dukker opp gjennom historien i stadig nye varianter. Setningen har jeg fra Jeanette Wintersons «Frankissstein» (2019), der forfatteren Mary Shelley får møte sin egen karakter, Viktor Frankenstein. «The monster once made cannot be unmade», sier Frankenstein selv.

Frankensteins monster er et klassisk (skrekk) bilde på den Andre, noe unheimlich, dels menneske, dels ikke. Han kan også leses som et bilde på rasialisert frykt – som Mara Lee påpeker i sin nye bok «Främlingsfigurer», er det ikke tilfeldig at monsteret er beskrevet med gul hud og langt svart hår – særlig i sin samtid ville han skapt assosiasjoner til «den mongolske rasen», der han flykter over steppene.

undersøkes ikke bare den fremmede eller Andre som figur og metafor, men hvordan figuren og metaforen i seg selv kan bidra til å produsere og forsterke bildet av den Andre. Lee dykker ned i metaforenes verden for å finne ut hvilke følelser de produserer – hun ser følelsene våre som en nøkkel til å finne ut hvordan rasisme og marginalisering fungerer i vår tid.

Lee har i flere av sine bøker utforsket utenforskap – som i «Future perfect» (2014), der ingen av bokas fire hovedpersoner passer inn noe sted, og blir utsatt for samfunnets vekselvis fordømmende og fetisisjerende/begjærende blikk. Skjønnhet, funksjonsnedsettelse, vold og seksualitet er også temaer som Lee i årevis har hatt interessante ting å si om – heller ikke her er «Främlingsfigurer» noe unntak.

Boka har en form jeg synes vi har sett mer og mer av de siste årene, nemlig en blanding av essays, dikt, fragmenter og kortprosa – en hybrid form som i hvert fall denne leseren finner givende. Claudia Rankine er en viktig referanse i «Främlingsfigurer», og her finner man slektskap både i innhold og form.

Som tittelen antyder er altså figuren eller metaforen et sentralt tema i boka, og sammenhengen disse har med litteraturhistoriens døde kropper: Lee forteller om et litteraturforedrag der en svart manns hjerte transplantert inn i en hvit kropp blir brukt som et bilde på god litteratur - litteratur som rommer noe uventet og mangetydig. «Metaforen har ett sakled och ett bildled men någon måste alltid dö», skriver Lee. «Någon» er gjerne den fremmede, den Andre. «Konstruktionen av manliga genier», skriver Lee, «kräver en död kvinna» – fritt etter Edgar Allan Poe, som mente at det ikke fantes noe mer poetisk enn en vakker kvinnes død.

 metaforer som reisen og natten utforskes med et blikk for deres ubehagelige koloniale undertoner. Kan modernismens fascinasjon med mørke og natt frakobles frykten for den mørke andre? Reiselitteratur har gjerne vært forbundet med utforskning og eventyr – samtidig som «reisen» for andre har skjedd i sammenheng med flukt, slavehandel og kolonialistisk utbytting. «För några av oss öppnar resan en avgrund av lagrade meningar och historier av smärta», skriver Lee, med henvisning til skildringer av blant annet Frantz Fanon, Audre Lorde og Claudia Rankine, som viser hvordan nettopp reisen blir et rom der rasisme ofte kommer til syne. Både i aktiv betydning, gjennom vold og hets, eller hvite som åpenlyst unngår eller avskyr fysisk nærhet – eller i mer ambivalente former.

I kjernen av «Främlingsfigurer» står et spørsmål om følelser, ikke minst kjærlighet. Som Lee skriver, oppfatter vi gjerne kjærlighet som noe rent og sant, autentisk. Noe betingelsesløst godt, som kan knytte mennesker sammen på tvers av sine motsetninger. Slik motsetter imidlertid kjærligheten seg også analyse av sine egne underliggende materielle vilkår, sin ideologi og historie – og risikerer dermed å forvandles «till ett instrument för att utplåna skillnader eller tona ned antagonism».

Kjærlighet sees for eksempel ofte på som motsatsen til rasisme, men Lee vil åpne døra inn til sammenhengene mellom de to. Ja, spør hun – hva kan kjærlighet lære oss om rasisme, og motsatt?

Følelsenes politikk

«Vi må oppløse oss i våre omgivelser.»

Setningen er hentet fra en fiktiv samtale mellom teoretikeren Donna Haraway og den surrealistiske kunstneren Leonora Carrington i Susanne Christensens bok «Leonoras reise». Den kommer tilbake til meg under lesningen av «Kvinner uten menn», den klassiske, men «nesten glemte» romanen av iranske Shahrnush Parsipur, omsider oversatt til norsk av Nina Zandjani.

En av bokas karakterer vemmes nemlig over tanken på kjønnslig omgang, og ønsker at hun heller kunne bli til et tre og spre frøene sine over hele jorda – og jammen blir hun ikke også det, litt senere i boka.

 trådene til fem ulike kvinner, som etter hvert flettes sammen til et midlertidig, flyktig fellesskap. Mahdokht er en tidligere skolelærer som drømmer om å bli et tre. Munes er en 38 år gammel jomfru som tar livet av seg etter å ha blitt opplyst om at jomfruhinnen ikke eksisterer – bare for å gjenoppstå fra døden hele to ganger. Faezeh er frustrert forelsket i broren til Munes. Zarrinkolah har vært prostituert siden barndommen, men flykter etter at mennene begynner å framstå som bokstavelig talt hodeløse. Farrokhlaqa er en velansett og vakker kvinne på 51 år som, etter å ved en «ulykke» ha drept sin egen ektemann, går til innkjøp av et stort hus med hage i Karaj utenfor Teheran – et sted alle romanens kvinner etter hvert skal trekkes mot.

 ble påbegynt på 1970-tallet, og revidert i 1989 etter den islamske revolusjonen. Da boka kom ut i Teheran ble den raskt forbudt. Temaer som jomfrudom, prostitusjon og voldtekt falt ikke i god jord hos regimet. Parsipur tilbrakte flere år i fengsel, både for denne boka og andre illegale «anti-islamske» aktiviteter.

Romanens handling finner sted rundt 1953, året da den demokratisk valgte Mohammad Mossadegh ble styrtet i et statskupp orkestrert av CIA og MI6 etter å ha prøvd å nasjonalisere landets olje. Hos Parsipur foregår disse hendelsene implisitt og i bakgrunnen – i motsetning til i Shirin Neshats filmatisering fra 2009.

Boka har på sin side en tørr og underfundig humor som langt på vei forsvant i filmversjonen: I likhet med den prostituerte Zarrinkolah forholder den seg til sine skjebner med godt humør. Her får få karakterer forbli lenge på en pidestall, særlig ikke de dydige.

som så gjerne vil at alle skal være venner, i den grad at hun blir nedtrykt av «kampen» mellom ulike nyanser av grønt i hagen. Når hun ramler over gartneren og hushjelpen som har sex i et drivhus, tenker hun imidlertid at «det hadde vært fint om [hushjelpen] ble gravid», slik at brødrene hennes ville gitt henne juling og kanskje drept henne. Dydige Faezeh tror venninnen Munes er en idiot på grunn av sitt runde ansikt, og er lovlig raskt ute med å hjelpe broren hennes med å «hide the body», bokstavelig talt, når uhellet er ute. Alle som prøver å tilpasse seg «systemet» for egen vinning, kamuflert som moral, blir utsatt for en form for vennlig latterliggjøring av fortellerstemmen – og av Munes, som etter sin død og oppstandelse får evnen til å lese tanker.

Alle kvinnene dras mot Farrokhlaqas grønne hage av ulike årsaker. Der, uten andre menn til stede enn en navnløs hjelper kalt «den vennlige gartneren», får de rom for å utfolde seg i større grad, som i et lite paradisisk laboratorium i det grønne. Farrokhlaqa skriver dikt og holder salonger med en ambisjon om å få en plass i parlamentet. Gartneren lærer kvinnene å mure og bygge hus, og av alle kvinnene er det den tidligere prostituerte Zarrinkolah som kommer nærmest en form for frelse.

Hun ønsker å kunne spre frøene sine over hele jorda, som et tre. 

Irr! Grønt! 

litt som en omvendt julekalender. For hver luke du åpner, mister du noe: Et favorittsted lukker dørene, et julebesøk må avlyses, et arrangement blir utsatt på ubestemt tid. God jul!

«Bare Bare Jazz overlever, skal jeg tilgi hele dette møkkaåret», mumlet jeg til kjæresten en gang i mars – og da sommeren kom kunne man fortsatt ta plass i den «bortgjemte» bakgården midt i Oslo, som så mange har funnet veien inn til.

bare seg selv», skrev avisas Hauk i et klokt sukk tidligere denne uka. Men nå er det tross alt snart jul, hvor det går inflasjon i all sentimentalitet, så da må det vel være lov å føle seg i et sentimentalt humør.

Bare Jazz var et av de første stedene jeg oppsøkte da jeg flyttet til Oslo, da jeg var seksten år og fortsatt trodde jeg kunne lære å spille piano som Jan Johansson eller Nina Simone. Hvis man var under 22 år, fikk man sitte fram til klokka 20, og etter det måtte man gi plass til mer betalingsvillige gjester. Én gang prøvde jeg naivt å spørre eier Bodil Niska om muligheter for deltidsjobb i kafeen – og fikk tørt beskjed om at navnet mitt kunne legges i bunken med flere titalls interesserte, hvorav mange selv var musikere eller trengende kunstnere.

årene har man kunnet ta seg mange femminuttere, i overført og utvidet forstand, mellom mursteinsveggene i Grensen 8. Her har det blitt drukket mang en eksamenspils, og som frilanser var det på dagtid et godt arbeidssted – tross demonstrativ mangel på stikkontakter og wifi. Sommertids, når det bare har vært 

, har man kunne flyktet inn i den skyggelagte bakgården. Sist, men ikke minst, kunne man alltid stole på at musikken i høyttalerne var verdt å lytte til – og med jevne mellomrom stikke innom platesjappa i første og la seg overtale til å kjøpe. Selv i det hersens 2020 kunne man, takk og lov, komme innom etter jobb og lese under varmelampene. Fram til november.

 om at Bare Jazz «dessverre er stengt for godt», ble det åpenbart at svært mange har hatt en tilknytning til stedet. På under et døgn ble det samlet inn nesten 400.000 kroner, men det var for sent for den lille kafeen. 

. I et anfall av nostalgi ruslet jeg innom en lørdag med en bukett røde roser (!), og i bakgården fant jeg to-tre folk med øl på boks som viste seg å ha vært enda mer hardbarka stamgjester enn meg.

Jeg ble invitert med på en siste gravøl, og i dette skrantne kulturåret tror jeg det å ta en skål med fremmede, til ære for et felles, elsket sted, nesten ble årets høydepunkt. Selv om vi alle føler oss 

«I bakgården fant jeg to enda mer hardbarka stamgjester med øl på boks»

Ikke mer jazzing

At over 900.000 nordmenn bor alene skulle man ikke tro ut fra dette årets koronatiltak. Heller ikke i mer hverdagslig politikk får det høye antallet aleneboende særlig stor oppmerksomhet – ta boligpolitikken, for eksempel. Selv i norsk forskning og historie er aleneboende, som sosiolog og forfatter Unn Conradi Andersen skriver i boka «På egen hånd», et nærmest utematisert kapittel.

Kanskje er det fordi det å bo alene oppfattes som en 

 tilstand, på vei mot «den endelige holdeplassen: et veletablert familieliv med barn» at gruppen verken tas på alvor politisk, eller forstår seg selv som en gruppe. Nettopp dette vanskeliggjør – på samme måte som med midlertidig ansatte eller frilansere – politisk organisering, for eksempel når det gjelder rettigheter til boligkjøp.

Conradi Andersen er å undersøke hvorfor så mange lever alene i Norge, hvordan det oppleves å bryte med kjernefamilie-idealet, og hvilke fordommer aleneboende møter. Gjennom en serie intervjuer, formidlet i et lettfattelig og fortellende språk som bærer preg av forfatterens bakgrunn som journalist, fortelles en historie om hvordan «Norge utvikler seg fra et familiesentrert og kollektivistisk samfunn i 1950-åra til et individualistisk orientert samfunn med et høyt antall single og aleneboende.»

En viktig skikkelse er Agnes Husbyn, i mange år en prominent skikkelse i Ensliges Landsforbund. Da Husbyn på 50-tallet, da hun selv var i tjueårene, flyttet til et Oslo med høy bolignød, ble ikke enkeltpersoner gitt «anledning til å tilflytte en leilighet». Husbyn forteller om en ung kvinne som flyttet for seg selv i en leilighet på 21 kvadratmeter, men får besøk av en mann fra Boligformidlingsnemda som kan informere om at enslige «ikke har lov til å ha kjøkken med vindu», og som deretter får ordre om å flytte ut. I fjor ble ironisk nok Ensliges Landsforbund nedlagt.

Conradi Andersen intervjuer 16 mennesker fra ulike generasjoner, i bygd og by, med ulike bakgrunner og legninger. De fleste av dem er aleneboende, andre bryter med familienormen på andre måter. Ikke alle har valgt en slik tilværelse, men de kjenner alle på samfunnets sterke tosomhetsnorm, som i noen tilfeller er sterkere enn selv heteronormen. «Bjørn», som bor på et mindre sted på Vestlandet, får høre fra sin egen far at han burde finne seg noen, «om det så er en mann».

enda større «avvik» enn den aldrende ungkaren, er figuren Malin Lindroth skriver både selvbiografisk og kulturhistorisk om i boka «Peppermø», fint oversatt til norsk og gitt ut på det feministiske forlaget Brød og roser. Selv om tematikken er delvis overlappende med Conradi Andersens studie – Lindroth er sogar intervjuet i «På egen hånd» – er «Peppermø» en ganske annen type bok, et eksistensielt selvportrett, der kulturhistoriske skråblikk akkompagneres av en nådeløst ærlig selvutlevering. Lindroths interesse er den ‘kronisk enslige’ og utskjelte skikkelsen tittelen viser til, nemlig peppermøen – et begrep Lindroth ønsker å 

Men dette er ingen triumferende sex og singelliv-historie. Tvert imot skriver Lindroth smertefullt ærlig og uforstilt om avvisning – om å gjerne 

 være sammen med noen, men å ikke få det til. «Femten menns nei», som hun skriver. Dette åpner for dypt menneskelige skildringer av skam og ensomhet – men også av andre typer erfaringer.

kan forestille seg livet uten flersomheten liker ikke at jeg nevner ensomheten ved navn», skriver Lindroth. «De vil at jeg skal forsikre dem om at jeg er like lite ensom som en hvilken som helst livspuslende tobarnsmamma.» Noe av det forfriskende med «Peppermø» er at hun nekter å gå med på denne typen skjønnmaling og bagatellisering – samtidig som hun også nekter å akseptere det stigmatiserende samfunnsblikket som definerer «peppermøen». Som Lindroth skriver, er en «kronisk følelse av avvisning» en erfaring hun deler med mange menn. Man kan spørre seg om en mannlig representant for de mange i ufrivillig sølibat, såkalte 

kunne skrevet en slik bok, og hvordan den ville blitt mottatt.

Selv om Lindroth skriver åpent om savn og ensomhet, er hun tydelig på at peppermøerfaringen slett ikke er uten verdi, og løfter blant annet fram enslige kvinners bidrag til samfunnsutviklingen. På slutten av attenhundretallet var annenhver kvinne i svenske byer ugift – en av tre på landsbygda – og mange av dem ble viktige for den første bølgen av feminisme og kvinnelig rettighetskamp. Peppermøtilværelsen åpner også for andre innsikter på makt og maktesløshet, på samfunnsnormer, på romantikk som kulturell og individuell «tvangstanke».

Alene hjemme

danske kulturjournalisten Lucia Odoom en protest mot sin egen arbeidsplass, avisa Politiken. Inspirert av Black Lives Matter-bevegelsen protesterte Odoom blant annet mot å «være det eneste sorte bylinefoto i avisen». Odooms protestbrev ble fulgt av en «sit-in»-markering i Politikens lokaler, der 20 afrodanske demonstranter okkuperte hovedtrappa inn til JP/Politikens Hus og delte ut løpesedler.

 sin populære podkast «Politikens poptillægg» til «protesttillægg» og har gjennom sommeren fått ulike paneler til å diskutere «alt hvad du behøver at vide om antiracisme, vrede og larmen fra håbet om forandring». Det ble imidlertid noe mindre larm og vrede enn Odoom og de andre demonstrantene opprinnelig hadde håpet på.

Som journalisten Ayse Dudu Tepe skrev forrige mandag, skilte reaksjonen på Odooms brev seg markant fra en annen viktig protest denne sommeren, nemlig Sofie Lindes tale på Zulu Comedy Galla om lønnsforskjeller og seksuell trakassering i mediebransjen. Lindes stunt ble fulgt opp av et støttebrev underskrevet av 1615 kvinnelige journalister. Oppropet har fått – berettiget – stor oppmerksomhet, men som Dudu Tepe spør: Hvorfor kom det aldri noe støttebrev til Lucia Odoom?

Trolig henger det sammen med årsaken til Odooms protest til å begynne med: Den lave andelen ansatte med minoritetsbakgrunn i mediebransjen. Som hun selv sier i et intervju med danske Journalisten: «For at lave et opråb mod sin egen branche, så kræver det jo, at man findes i den.»

har det vært protester i sommer. I juni kom oppropet «A Call for Change», der over hundre afrosvensker innen blant annet kommunikasjon og medier etterlyste tiltak mot rasisme og diskriminering. 21. august kom et opprop til Sveriges Radio – hvor 26 prosent av de ansatte har utenlandsk bakgrunn – der medarbeidere protesterte mot diskriminering i rekrutteringsprosesser, særlig til sjefsstillinger, og underdekning av nyheter som berører minoriteter.

Hvordan står det til i Norge? Ifølge en Imdi-undersøkelse fra 2018 kom personer med innvandrerbakgrunn kun til orde i 2 prosent av alle medieoppslag året før. Andelen norske journalister med minoritetsbakgrunn ligger omtrent på samme tall, og mindre enn én prosent av norske redaktører har innvandrerbakgrunn. Slik går norsk offentlighet glipp av viktige perspektiver og kompetanse. Ulike tiltak er satt i verk – blant annet gjennom NRKs over tiårige stipendiatordning Flere – men det er fortsatt vanskelig å skrive om etnisk mangfold i mediene uten å høre det single i glass.

I forrige uke skrev Universitas om «minoritetskvota» på journaliststudiet, som er oppe til revidering fordi høyskolen har slitt med å fylle den. Universitas intervjuer flere unge studenter med minoritetsbakgrunn, som forteller at unge med deres bakgrunn ofte søker seg til tradisjonelle statusyrker, særlig ALI-yrkene (advokat, lege, ingeniør). Journalistikk oppfattes nok ikke som det sikreste yrket, og med god grunn: De fleste norske aviser og mediehus har de siste årene gått gjennom nedskjæringer og -bemanninger, ettersom Google og Facebook spiser opp stadig mer av annonsemarkedet og inntektsgrunnlaget.

Spørsmålet er dermed ikke bare: hvordan rekruttere? Men hvordan sørge for at mediebransjen kan tilby sikre og attraktive arbeidsplasser. Det krever strategier og prioriteringer på et strukturelt nivå. Og som de svenske protestene viser: Jobben er ikke ferdig med rekruttering. Det må fortsatt sørges for et godt arbeidsmiljø for alle, noe som inkluderer arbeid mot rasisme på arbeidsplassen – og mot hets utenfra.

«Jobben er ikke ferdig med rekruttering» 

Ut av komfortsonen

Da Black Lives Matter-protester spredte seg verden rundt i sommer etter drapet på George Floyd, var det ikke bare svarte firkanter som blomstret på sosiale medier, men også antirasistiske leselister. Listene har blitt kritisert for å redusere all litteratur om eller av minoriteter til en opplysende smørje, og for å sette den hvite leseren i sentrum. Å tilnærme seg komplekse forfatterskap med et ensidig formål om å «lære mer om rasisme» er utvilsomt reduserende. Likevel 

 man jo få en utvidet forståelse av rasisme ved å lese for eksempel James Baldwin eller Toni Morrison.

Ett navn som ofte har dukket opp på disse listene er den amerikanske poeten, dramatikeren og essayisten Claudia Rankine. Hennes «Citizen: An American Lyric» fra 2014, («Medborgar» på norsk, oversatt av Camara Lundestad Joof og Kristina Leganger Iversen) var et ambisiøst poetisk hybrid-verk om amerikansk rasisme, skrevet mot bakteppet av drapet på tenåringen Trayvon Martin i 2012, som ble begynnelsen på BLM-bevegelsen i USA. Siden har Rankine utgitt skuespillet «Det kvite kortet», og nå kommer «Just Us: An American Conversation».

«Just Us» kan leses som en oppfølger til «Medborgar» både i tematikk og form, ikke minst med sin blanding av poesi, prosa og bilder – utklipp fra historiske dokumenter, fotografier, skjermbilder fra videoer på sosiale medier, med mer – her også utvidet med enda flere kildehenvisninger, sitater og faktaopplysninger.

Ett gjennomgangstema i Rankines arbeid, i og utenfor litteraturen, er utforskningen av hvithet. Hvordan konstrueres «hvithet», hva er hvithetens «grunnlagshistorier», hva er det hvitheten ser eller ikke ser hos «den andre» som er så truende eller usynlig? «Fordi kvite menn / ikkje kan vakte fantasien sin / døyr svarte menn», skrev Rankine i «Medborgar».

vendes speilet mot den hvite medborgeren. Rankine skildrer samtaler med hvite menn og kvinner, venner og fremmede, om begreper som «hvite privilegier», og ekkoet etter samtalene i hennes egne refleksjoner. Hun snur og vender på ord og hendelsesforløp, og alt det usagte imellom. «What is being threatened? What is being defended? What is being taken away? [...] Am I in your way? [...] Do I know you? Can I know you?»

, kaller Rankine dette. Mer konfronterende tilnærminger, eller å nekte å forklare seg, kan framkalle fiendtlige eller farlige responser fra de hvite omgivelsene – aggresjon, tårer, tilkalling av autoriteter:

«Then the black person is asked to leave to vacate to prove to validate to confirm to authorize to legalize their right to be in air in air in here and then the police help help is called help help the police is called the police help help.»

I denne passasjen, som også viser at det lyriske i høyeste grad fortsatt er til stede i tekstene, er det tvetydig hvem som ytrer ordet «hjelp» – det kan være den hvite kvinnen i parken som ringer politiet, eller jeg-stemmens maktesløshet i møte med en tilsynelatende uunngåelig dynamikk.

 mikroaggresjonene Rankine skildrer er ofte knyttet til følelsen av vekselvis usynlighet og hypersynlighet. Å være svart i et hvitt rom kan, som hun viser, være nok til at alle øyne trekkes mot deg, du kan gjøres til et problem bare ved å være der, eller ved å navngi rasisme. Samtidig kan det gjøre deg usynlig, bokstavelig talt forbigått: i en kø, av en servitør som stadig glemmer deg, i selskap med en person som «glemmer» at du er svart.

Måter å se på

«Vi kan si at vi vil knulle hemningsløst rundt, men vi kan ikke egentlig si at vi forventer å bli lykkelige», skriver journalist og forfatter Lisa Taddeo i etterordet til «Tre kvinner». Boka er basert på flere års intervjuer med amerikanske kvinner om deres seksualliv, kokt ned til et utvalg på tre: Lina, Maggie og Sloane. Taddeo har gått etter de «vanskelige» historiene, der begjæret ikke har hatt noen «kontrollerbar avslutning», der det har vært urimelig eller upassende i manges øyne.

Lina er gift med en mann som ikke vil ta på henne, og som hun ender med å være utro mot. Sloane har en mann som liker å se på at hun har sex med andre menn. Maggie hadde et «forhold» til læreren sin på high school, og anmelder ham senere for å ha utnyttet en mindreårig. Alle overskrider de på hver sin måte samfunnets normer for hvordan kvinner skal utøve, eller kanskje helst ikke utøve, sin seksualitet.

 utgangspunkt for en bok om kvinners «hemmelige indre liv», i tradisjonen etter for eksempel Nell Dunns «Talking to Women», eller andre eksempler på 1960- og 70-tallets arbeid med å utforske, fortelle og bevisstgjøre om kvinners hverdagsliv og sexliv. Dette er imidlertid ikke en bok som er særlig interessert i tradisjon. Her finnes ingen Kinsey-rapport, ingen bekjennelseslitteratur, ingen forsøk på historisk eller sosial kontekst – utover det som kommer fram av kvinnenes egne historier. Fortellingene er nærstudier, fortalt fra innsiden, og metoden er mer antropologisk enn analytisk. Intervjuene er likevel ikke gjengitt direkte, men omskrevet til lyrisk, journalistisk prosa.

Ikke alle bøker trenger å være oppslagsverk, men det er noe merkelig lukket over en bok som befinner seg i et historisk og litterært vakuum, samtidig som den hevder å representere «begjæret i sin helhet i Amerika» (!). Til det er de tre kvinnenes historier – alle hvite og heterofile, selv om de har ulik klassebakgrunn og livssituasjon – for få, for spesifikke og for lite mangfoldige.

Hedda Lingaas Fossum

Artikler

Hvem er redd for omsorgsarbeid? Det er vi alle, men særlig den etablerte økonomien, mener Emma Holten.

«Tone!» er en lydhør fortelling, vittig i formspråket og nesten ikke moralistisk.

Hvis det er rom for én stor satsing innen feltet «barnehager» i 2024, var virkelig prisreduksjon det viktigste?

But I’m a liberal!

Cæcilie Højberg Poulsen skriver lett og lavmælt om tunge tak i hjemmetjenesten.

Hei, kan du passe på disse 18 barna en liten stund?

Stille: En pen og pyntelig stil står i veien for at man kjenner krisa på kroppen.

Spilt melk

Råskap: Ida Jackson tar oss med inn i fødselens og barseltidas mørke – og ut på den andre siden.

Opprør: Audre Lorde skrev fra en usynlig posisjon – og fikk enorm betydning.

Ikonisk: Vi er heldige som nå får lese Zora Neale Hurston i norsk språkdrakt.

Følelsenes politikk

Iran: Fem skjebner veves inn i hverandre, i jakten på å få være et vanlig menneske.

Året med den omvendte julekalender.

Enslig: To ferske bøker synliggjør samfunnets sterke tosomhetsnorm.

Ut av komfortsonen

Black Lives Matter: Claudia Rankine går samfunnsveven etter i sømmene.

Lengsler: «Tre kvinner» lider av et misforhold mellom ambisjon og resultat.

Prevensjon: Marte Stubberød Eielsen skriver overbevisende om det 20. århundres viktigste revolusjon.

PLUSS OG MINUS

Endring: Etter at Naja Marie Aidt mistet sønnen sin, så hun barndomsdiktene i «Poesibok» med et nytt blikk.

Kraft: For Athena Farrokhzad er det ingen motsetning mellom å holde opp en plakat og å skrive et dikt.

Weinstein: «She Said» minner om både fortellingens makt og begrensninger.

Evig søkende

Hva synes du om hvorvidt kvinner bør få flere barn?

Dese GURLS are HOT.

Lengsel: Inger Elisabeth Hansen utforsker frihet, lengsel og tap i krysninger gjennom historien og over verdenshavene.

Hvem er redd for omsorgs­ar­beid? Det er vi alle, men særlig den etablerte økonomien, mener Emma Holten.

«Tone!» er en lydhør fortelling, vittig i form­språ­ket og nesten ikke mora­lis­tisk.

Hvis det er rom for én stor satsing innen feltet «barne­hager» i 2024, var virkelig prisre­duksjon det viktigste?

But I’m a liberal!

Cæcilie Højberg Poulsen skriver lett og lavmælt om tunge tak i hjemme­tje­nesten.

Hei, kan du passe på disse 18 barna en liten stund?

Stille: En pen og pyntelig stil står i veien for at man kjenner krisa på kroppen.

Spilt melk

Råskap: Ida Jackson tar oss med inn i fødselens og barsel­tidas mørke – og ut på den andre siden.

Opprør: Audre Lorde skrev fra en usynlig posisjon – og fikk enorm betydning.

Ikonisk: Vi er heldige som nå får lese Zora Neale Hurston i norsk språkdrakt.

Følelsenes politikk

Iran: Fem skjebner veves inn i hverandre, i jakten på å få være et vanlig menneske.

Året med den omvendte juleka­lender.

Enslig: To ferske bøker synliggjør samfunnets sterke tosom­hets­norm.

Ut av komfort­sonen

Black Lives Matter: Claudia Rankine går samfunns­veven etter i sømmene.

Lengsler: «Tre kvinner» lider av et misforhold mellom ambisjon og resultat.

Prevensjon: Marte Stubberød Eielsen skriver overbe­vi­sende om det 20. århundres viktigste revolusjon.

PLUSS OG MINUS

Endring: Etter at Naja Marie Aidt mistet sønnen sin, så hun barndoms­dik­tene i «Poesibok» med et nytt blikk.

Kraft: For Athena Farrokhzad er det ingen motsetning mellom å holde opp en plakat og å skrive et dikt.

Weinstein: «She Said» minner om både fortel­lingens makt og begrens­ninger.

Evig søkende

Hva synes du om hvorvidt kvinner bør få flere barn?

Dese GURLS are HOT.

Lengsel: Inger Elisabeth Hansen utforsker frihet, lengsel og tap i krysninger gjennom historien og over verdens­ha­vene.

Hvem er redd for omsorgsarbeid? Det er vi alle, men særlig den etablerte økonomien, mener Emma Holten.

«Tone!» er en lydhør fortelling, vittig i formspråket og nesten ikke moralistisk.

Hvis det er rom for én stor satsing innen feltet «barnehager» i 2024, var virkelig prisreduksjon det viktigste?

Cæcilie Højberg Poulsen skriver lett og lavmælt om tunge tak i hjemmetjenesten.

Råskap: Ida Jackson tar oss med inn i fødselens og barseltidas mørke – og ut på den andre siden.

Året med den omvendte julekalender.

Enslig: To ferske bøker synliggjør samfunnets sterke tosomhetsnorm.

Ut av komfortsonen

Black Lives Matter: Claudia Rankine går samfunnsveven etter i sømmene.

Prevensjon: Marte Stubberød Eielsen skriver overbevisende om det 20. århundres viktigste revolusjon.

Endring: Etter at Naja Marie Aidt mistet sønnen sin, så hun barndomsdiktene i «Poesibok» med et nytt blikk.

Weinstein: «She Said» minner om både fortellingens makt og begrensninger.

Lengsel: Inger Elisabeth Hansen utforsker frihet, lengsel og tap i krysninger gjennom historien og over verdenshavene.