OPPTATT AV ALBUMARVEN: Til å begynne med kommer ikke «Heritage» på strømming, Hilma Nikolaisen ønsker at lytteren skal høre låtene som én enhet, slik hun har lagt dem opp. «Jeg vrenger gjerne ut sjela mi, men vil ikke kaste den etter folk! De som er interessert, finner skiva lett. Denne gangen er også tekstene med.» Foto: Tom Henning BratlieOPPTATT AV ALBUMARVEN: Til å begynne med kommer ikke «Heritage» på strømming, Hilma Nikolaisen ønsker at lytteren skal høre låtene som én enhet, slik hun har lagt dem opp. «Jeg vrenger gjerne ut sjela mi, men vil ikke kaste den etter folk! De som er interessert, finner skiva lett. Denne gangen er også tekstene med.» Foto: Tom Henning Bratlie
Når man står midt i den norske alternativrocken, med bassbakgrunn fra det smakfulle støyet til Serena-Maneesh og man i 2016 og 2018 stod bak to soloskiver der mye av den positive kritikken handlet om groove, psychedelia, vrengte lydbilder og gitarpålegg, kan man da gå hen å lage en melodiorientert og bortimot akustisk plate preget av fingerspill og nær vokal? Slik tenkte Hilma Nikolaisen da arbeidet med tredjeplata «Heritage» tok en uventet vei.
