Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Fornyelse: Hilma Nikolaisen har tatt en u-sving på sin nye plate, og laget viseliknende låter som presenteres enkelt og nært.

Ikke noe å kimse av

OPPTATT AV ALBUMARVEN: Til å begynne med kommer ikke «Heritage» på strømming, Hilma Nikolaisen ønsker at lytteren skal høre låtene som én enhet, slik hun har lagt dem opp. «Jeg vrenger gjerne ut sjela mi, men vil ikke kaste den etter folk! De som er interessert, finner skiva lett. Denne gangen er også tekstene med.»

Tar arven videre: Med «Heritage» har Hilma Nikolaisen gått inn i livet slik det faktisk var, heller enn å lage den plata hun egentlig hadde planlagt.

Når man står midt i den norske alternativrocken, med bassbakgrunn fra det smakfulle støyet til Serena-Maneesh og man i 2016 og 2018 stod bak to soloskiver der mye av den positive kritikken handlet om groove, psychedelia, vrengte lydbilder og gitarpålegg, kan man da gå hen å lage en melodiorientert og bortimot akustisk plate preget av fingerspill og nær vokal? Slik tenkte Hilma Nikolaisen da arbeidet med tredjeplata «Heritage» tok en uventet vei.

– «Kan jeg spille nylonstrengsgitar, har jeg lov til det?». Men jeg trengte ikke tenke meg veldig lenge om: «Ja, det har jeg lov til, det er dit jeg skal gå!»

Det er en energisk Hilma Nikolaisen vi treffer på en kaffebar i Oslo sentrum noen dager før plateslippet. Ytre plunder som korona og usikkerhet rundt lanseringskonsert ser ikke ut til å bite på henne. Hun forteller at den innstillingen også preget innspillingen av «Heritage».

– Jeg hadde en del ting på trappene som gikk fløyten på grunn av korona, blant annet arbeid med skiva som skulle gjøres i Firenze og London. Men da får det bare skje her i stedet da, tenkte jeg. Vanskeligheter med å booke studio sessions og utfordringer med hjemmeskole skulle heller ikke få lov til å stoppe prosessen. Pågangsmotet så ut til å øke i takt med hindringene. Så var det selvsagt greit at jeg kunne gjøre mye sjøl. Det var ingen som stoppet meg, og jeg kunne spille inn en del hjemme, forteller hun om prosessen med albumet skrevet, instrumentert, arrangert og produsert av henne selv.

– Dette er tidene vi lever i, korona er ikke noe vi kan unngå. Jeg har prøvd å ikke tenke på det som et mørke, men heller som et annet lys.

Ære på instrumentet

Selv om popharmonier stort sett alltid har vært en del av det hun har gjort, er det nye albumet noe ganske annet enn den mer punka rocken hun tidligere har markert seg med.

– Fokuset ligger på instrumentene og lydene de lager, og jeg ville unngå effekter og annet som kan få det til å låte overprodusert. Det er blitt en plate som gjør ære på instrumentet og der jeg våger å holde vokalen nær. Det var aldri noen plan om å lage en plate som skulle likne på det bandet eller akkurat den sounden, men det er sikkert mulig for lytterne å finne sine referanser – omslagsdesigneren Peder Bernhardt tenkte for eksempel på 60-tallssangeren-låtskriveren Margo Guryan da han hørte plata. Sånt er morsomt.

I presseskrivet beskrives plata som et overraskende steg til siden, med bacharachske låter rett ut av sekstitallets popkanon. Selv tenker hun at det er blitt en type musikk som den gitarspillende faren var opptatt av da Hilma og søsknene var små, en tidligere helt åpenbar no go-zone.

– Vi ungene spilte masse gitar, men definitivt med plekter og absolutt ikke på nylonstrenger. Men her er jeg altså, og har også funnet frem harpeleik, klarinett og tverrfløyte. Deler av dette er arv fra barndommen, som jeg nå følger at jeg forvalter på skikkelig vis. Jeg er glad for at jeg orket å gå de rundene og stå i det, inkludert det å spille fretless-bass – herregud, man blir jo nærmest psykisk ustabil av å gi seg i kast med det instrumentet, hehe. Og det å synge så nært, for noen år siden hadde jeg aldri trodd at jeg ville gjort noe sånt.

Utenfor komfortsonen

For Hilma Nikolaisen har arbeidet med «Heritage» ikke minst vært en lærerik prosess.

– Jeg har gått videre samtidig som jeg har starta på nytt, kan du si. Og det har gitt meg større selvsikkerhet. Man trenger ikke alltid velge løsningen som er mest safe. Når jeg senere igjen skal gjøre rocketing, så blir dette med som ekstra ballast.

I Musikkmagasinets albumcoverspalte forleden uke sa du at denne plata skulle være kompromissløst enkel og nær, både instrumentelt, estetisk og tematisk. Hvorfor?

– Det handler om viktigheten av å gå dit det brenner, der hvor hjertet banker sterkest. Denne gangen viste det seg å være i det enkle og det veldig nære. Noe som absolutt ikke var planen, sier hun og forteller at hun etter forrigeplata kjente på en veldig frihetsfølelse.

– Eventuell tvil om det jeg gjorde var bra nok eller riktig nok, avviste jeg kjapt og kontant med et «fåkk it, jeg kjører på». Jeg følte meg så veldig fri og ville bare fortsette. Så ble livet plutselig annerledes, og veldig preget av sorg. Da virket det helt absurd å gå inn i de rockgreiene. I stedet begynte jeg å skrive låter som var veldig nede, med en viss type substans, og jeg skjønte at det var der det interessante skjedde.

Hun forteller at den erkjennelsen ga henne ro og perspektiv.

– «Bli her. Ikke legg til noe, ikke gå de vante veiene.» Det ble på en måte mantraet, og en av konsekvensene var at el-gitar, trommer og el-bass ble lagt til side. Jeg gikk virkelig utenfor komfortsonen, fordi det var der jeg måtte være, det var der det brant. Da vokste det også fram et ønske om å si noe nytt uten å ty til de gamle måtene å si det på. Og nå er det skikkelig deilig å tenke på at jeg klarte å holde meg der, at jeg klarte å gå inn i det som da gjorde mest vondt.

Det Anne Grete så i henne

Sorgen hun snakker om, det er Anne Grete Preus. I starten av september 2019, en ukes tid etter at sangpoeten, gitaristen og rockeren døde bare 62 år gammel, skrev Hilma Nikolaisen en tekst til Preus’ minne her i Musikkmagasinet.

– Det var fint å prøve å si noe om henne som var meg så nær. Samtidig var det litt vanskelig. Jeg ville liksom ikke si for mye, fordi hun betydde så mye for så mange. Men det jeg kan si nå, er at vi hadde et spesielt bånd.

«Albumtittelen er et vink til henne. Hva var det Anne Grete så i meg, og hva var det jeg kunne ta videre?»

Hun forteller om betydningen Anne Grete hadde for å bevisstgjøre henne om ansvaret for det man gjør.

– Hun fikk meg til å tenke mer på valgene vi tar, og verdien av å ikke gå for det forutsigbare. Slike ting tenkte jeg mye på etter at hun gikk bort. Hva var det Anne Grete hørte i meg, og hva var det jeg kunne ta videre? Albumtittelen er også et vink til henne. Også fordi jeg arvet vinylsamlingen hennes. Sammen med alle de fine greiene hennes, så står også skivene mine der, de som jeg ga til henne og hadde skrevet hilsen på. Da var det mulig å se en sammenheng. Tapet blir på en måte omsatt til nytt liv, eller et nytt lys. I samlingen er det dessuten en Göran Fristorp-skive jeg har hørt mye på, og som også min far spilte, samtidig som hun også hadde flere av platene til mine søsken. Ting henger sammen.

Og apropos, så handler jo «Heritage»-låten «Seven» om søskenflokken Nikolaisen, og da er det kanskje snakk om en slags aksept av å være en del av historien?

– Ja, og kanskje enda mer fordi jeg egentlig hadde en annen plan, men brått ble kastet til siden og måtte reflektere over ting, se dem på en ny måte. Jeg måtte være i det og spørre hva alt dette fortalte meg og hva jeg ville bruke av disse erfaringene og hvordan. Hva er viktig? Hvordan ta arven videre. Da jeg ga ut «Mjusic» i 2018 føltes det nesten som en lek, denne gangen er det alvor. Et livsbejaende alvor.

En annen intensitet

Med alvoret følger også ansvar, og hun forteller at hun har kjent på en redsel for å virke for pretensiøs eller for å trå feil.

– Det er jo store viktige ting, og derfor måtte dette med arv tenkes nøye over. Å ikke kimse, det var vel egentlig det som ble greia. Denne arven må jeg ikke kimse av. Det handler om hva som skal tas videre. «Heritage»-tittelen gjorde at alt falt på plass. Samtidig som jeg ville holde på alvoret, skulle det ikke være en tung skive om den tunge tiden.

Ja, for slik jeg hører «Heritage», så er det lyden av en positiv plate …?

– Jeg liker så godt at ting vokser og utvikler seg, at det er noe som gryr – også i det sporet jeg fulgte denne gangen. Det viser vel at det er litt håp og optimisme i bunnen av alt. Med tiden blir det jo lettere å se mening og positivitet i ting.

Hvordan har du tenkt å gjøre materialet live?

– Vi får se når det blir, og håpet nå er å kunne gjøre det i mars i Kulturkirken. Jeg har allerede invitert med en del gjester, blant annet korister og fløytister. Det blir også en hardcore nylonavdeling, i tillegg til at vi kommer til å finne ut hvordan fokus endrer seg ved bruk av shaker i stedet for full-on trommesett. Og ikke minst får jeg prøvd meg vokalt, så her snakker i en annen variant av intenst, hehe.

Akkurat som i virkeligheten

Hilma Nikolaisen

Hilma Nikolaisen

«Heritage»

Fysisk Format/Diger Distro

Hilma Nikolaisen gjør så godt som alt på denne platen, som dessuten innebærer et stilskift for henne. Her er hun plutselig i akustisk tapning, ofte bare med nylonstreng-gitar, noen fløytetoner, litt plystring og perkusjon. Og så låter det bedre enn noe hun har gjort som soloartist før.

Det er noen røde tråder i Nikolaisens tapestry anno 2021: «Heritage» handler om venner, slekt og kjærester. Om tap, sorg og forsoning. Og ikke minst om å gå videre, og gjøre det meste ut av den vesle tiden vi har fått tilmålt. Arven i tittelen er dessuten bokstavelig, som når hun alt i åpningskuttet plukker frem farens gamle Santana-gitar fra 70-tallet. Samtidig som hun synger, kanskje like mye til seg selv som oss: No need to cheer me up, I’m fine / Alive and on the way.

«Arven i tittelen er bokstavelig, som når hun i åpningskuttet plukker frem farens gamle Santana-gitar.»

Hun åpner dører underveis, og titter inn i gamle rom. Et sted langt borte hører vi lyden av skandinavisk visesang. Gjennom vinduet ser vi en strand for lenge siden. Og bar ikke det vindpustet med seg et snev av tropicalia, med de stillferdig gyngende, vidunderlig melankolske melodiene? Det er en stor verden, både der ute og inni oss.

«Her er ensomhet nok for et helt orkester», skrev Arild Nyquist en gang. Og Hilma Nikolaisen er hele orkesteret denne gangen, der hun har skrevet og spilt, arrangert og produsert hele albumet. Samtidig er ikke «Heritage» noen nedstemt eller innadvendt plate. Den gjør oss bevisste på hvor sårbare vi er, men sier samtidig at vi kan elske og føle, synge og lengte, tilgi og bli tilgitt, så lenge det er pust i oss.

På «Seven» slipper et helt kor av brødre og søstre til, mens Hilma Nikolaisen synger: Through you I am connected to it all / You are the world that I recall. Det tar omtrent et minutt for blodet å sirkulere gjennom kroppen, via de indre motorveiene og bakgatene som blodsystemet består av. Mens blodet som forbinder oss med andre varer livet ut.

Det er mye fint fingerspill her, det er gylne og avdempede vokalharmonier. Og Hilma Nikolaisen er bokstavelig talt i harmoni med seg selv, og sannsynligvis også verden. Og fordi vi også trenger de andre, er alle låtene mikset av andre. Akkurat som i virkeligheten.

Arvid Skancke-Knutsen

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production