Anne Kari Hinna

Tom Henning Bratlie

#fff

Bonden vil ikkje at sonen skal kasta bort livet sitt på å bli bonde

– Det har vore tomt for norsk kjøtdeig i fleire butikkhyller i vår. Kvifor har ikkje norske bønder levert nok kjøt?

– Det blei bygd mange nye fjøs til storfe rundt 2016–2018. Me skulle satsa på storfekjøt, men plutseleg blei det overproduksjon, og reguleringslagera blei fulle. Det var 5000 tonn på lager. Då blei prisane dratt ned. Då gjorde Nortura utrekningar om at me skulle ha 10.000 færre ammekyr på kort tid. Det blei sett i gang ei storstilt kalveslakting og ein reduserte besetningane veldig, og dårlege prisar gjorde at mange slutta. Ammekutalet har gått ned med minst 6–7000 mordyr, og no er det for lite kjøt.

– Det er fleire grunnar. Det blei importert mykje, og det kom ein trend med at ein skulle eta mindre kjøt. Det var kjøtskam. Men å få kjøt er ein langsiktig produksjon. Det går mange år, frå kua, som skal bedekkast, får kalven eitt år seinare, til dyret er slakteklart halvanna år etter det igjen.

– Det er konsernstyret i Nortura saman med Norsk egg og kjøttråvare (Noek), som set prisane til bonden. Eg meiner at dei har bomma totalt oppi dette. Noek er eit dotterselskap til Nortura. Det burde ha vore eit fristilt organ. Styreleiar i Noek, som styrer prisen til bonden, sit også i organet som importerer kjøt. Der sit også visekonsernsjefen i Nortura. Dei sit altså i selskapet som har store importkvoter og tener på import. Men eit stadig fallande tal bønder er med i Nortura. Det er stor misnøye med Nortura. Dei held prisane til bonden nede. I Sverige får bonden 20 kroner meir for kjøtet.

– Kvifor trur du Nortura held prisane nede?

– Det lurer me også på. Det gagnar ikkje eigarane i Nortura, som er bøndene. Det heng ikkje på greip. Men daglegvarebransjen tar maks heile tida, av det dei kan.

– Kunne det ha vore meir norsk kjøt i butikkane viss det var styrt på ein annan måte?

Ei varsla kjøtkrise

Sara Hegna Hammer

#000

I det første minnet Elisabeth Thoresen har av å stå opp mot urett, vil presten sende en av hennes medkonfirmanter på dør. Gutten har stotret seg gjennom teksten han er bedt om å lese, og presten tror han driver gjøn.

Da Thoresen forklarer at gutten ikke kan bedre, blir hun advart: Tier du ikke still, kan du også gå.

– Jeg har alltid angret på at jeg ikke gikk, sier hun da vi treffer henne i leiligheten hennes i Drammen.

«Drit i det», står det på drageren over sofaen. Bokstavene kom opp etter at hun i 2009 fikk et hjerneslag, som seinere gjorde henne ufør.

– Når man er syk, er tålegrensa lav, man eksploderer fort. Men det er så tappende at det må jeg spare meg for.

Siden leiligheten ligger i et tidligere butikklokale, er parkeringsplassen romslig – noe som gjør at biler ofte går på tomgang utenfor stua hennes.

– Jeg må minne meg på å la det gå. Da jeg først ble syk, var det egenterapi: «Drit i det, drit i det, drit i det». Så har jeg bare latt det henge.

At «å drite i det»ikke er et prinsipp Elisabeth Thoresen alltid etterlever, er mange Nav-brukere takknemlige for.

Det hadde vært fint å fly, men i mitt neste liv vil jeg være en flodhest.

Prøver å drite i det

Pernille Solheim

Historiker Avi Shlaim har for lengst brutt med Israel. Likevel gjør Iran-krigen ham både kvalm og sint.

Avi Shlaim er av den typen intellektuelle som tillater seg å endre mening. Den britisk-israelske historikeren som en gang var både sionist og stolt IDF-soldat, er i dag i selvpålagt eksil. Som 80-åring er han kjent som en av sionismens skarpeste kritikere – både gjennom en rekke anerkjente bøker og virale Instagram-videoer, øyeblikk som ofte er foreviget av representanter for yngre generasjoner.

I 1993 var han overbevist om at Oslo-avtalen var et positivt vendepunkt som ville utløse en gradvis, men irreversibel prosess mot palestinsk statsdannelse. Det skrev han i en utgave av London Review of Books, der også Edward Said ytret sin mening. Said mente tvert imot at avtalen befestet Israels kontroll over palestinerne.

I dag erkjenner Shlaim at hans nå avdøde venn, Edward Said, hadde rett: Tostatsløsningen er ikke død – den ble aldri født i det hele tatt.

Når Klassekampen møter Avi Shlaim i Oslo, herjer det israelske militæret i Midtøsten som aldri før. Det er ikke bare Shlaim som har endret seg gjennom tiårene som har gått, men landet han vokste opp i: Shlaim påpeker at Israel etter grunnleggelsen fikk mer internasjonal støtte og sympati enn noe annet land – dels på grunn av skyldfølelse etter holocaust, men også fordi den unge staten ble ansett som en «demokratisk øy i et hav av autoritarianisme».

Og på 50-tallet var Israel riktignok en sosialistisk, progressiv og demokratisk stat, påpeker han.

– Men se på Israel nå, og du ser et monster. Det er ingen annen måte å beskrive det Israel gjør på Gazastripa, Vestbredden, i Sør-Libanon og Iran, enn at det er et monster som har kommet ut av kontroll, sier Shlaim.

Arabisk-jødiske Avi Shlaim ble født i Bagdad i 1945 og flyttet som femåring til Israel. Der vokste han opp i en familie som i motsetning til de fleste jødiske israelere opplevde seg som en del av den arabiske verden. Men i det nye hjemlandet, der jøder med opprinnelse i Øst-Europa dominerte både det politiske, økonomiske og kulturelle livet, ble de aldri helt akseptert.

Shlaim, som i dag er professor emeritus i internasjonale relasjoner ved Universitetet i Oxford, er blant Israels såkalte nye historikere, som utfordrer nøkkelpunkter i den tradisjonelle framstillingen av israelsk og sionistisk historie. Han har viet karrieren til å grave i arkivene og har blant annet funnet «ubestridelige bevis» for at israelsk etterretning selv var involvert i bombeangrep mot det jødiske miljøet i Irak på 50-tallet – i et forsøk på å framskynde de arabiske jødenes utvandring til den nyopprettede staten Israel.

Israel har lykkes i å fullstendig forvrenge vestlige ­oppfatninger om Iran og palestinerne.

– Det er Israel som er en eksistensiell trussel

Dag Eivind Undheim Larsen

– Det systemet vi har i dag, fungerer veldig bra, sier Trude Gomnæs Ugelstad.

Som utvalgsleder for ­Statens kunstnerstipend styrer hun en statlig pengesekk på over 500 millioner ­kroner, som deles ut til norske kunstnere i form av stipender.

I år var det litt over 1000 kunstnere som mottok stipend, mens antallet søkere var fem ganger så høyt.

I forrige uke tok kunst- og pressefotograf Ingerid Jordal til orde for mer åpenhet rundt stipendtildelingene. Hun ønsker blant annet at de ulike stipendkomiteene skal begrunne sine tildelinger offentlig.

– Hvorfor kan dere ikke offentliggjøre grunnlaget for stipendtildelingene, Ugelstad?

– Først og fremst fordi det vil kreve store ­ressurser, og da vil det bli mindre penger å fordele. Mitt mål er at pengene skal gå til kunstnerne – ikke til byråkrati.

Hun forteller videre at det er mange kunstnere som søker på flere ­ordninger ­samtidig. I alt kommer det inn over 13.000 søknader til Statens kunstnerstipend.

– Når vi vurderer søknader, må også vi ta hensyn til dette. Dermed vil det ofte være vanskelig å forstå de ulike begrunnelsene isolert sett. Jeg tror rett og slett det vil gjøre mer skade enn gagn om de blir offentlige.

Begrunnelsen vil ikke gi mening for søkeren.

– Dagens system er best

Aleksander Åsnes

Brage Arctander Dingsøyr

Regjeringskvartalet har kosta over 50 milliardar kroner. Ei veke etter opninga slår UD-tilsette alarm

Det har tatt 15 år og 50 milliardar kroner, men i førre veke vart det nye regjeringskvartalet i Oslo opna med brask og bram.

Ei veke etter opninga skapar dei nye lokala ei fortvila stemning blant dei tilsette.

– Dette er det einaste vi pratar om no. Vi har allereie hatt eit allmøte og planlegg eit nytt, seier Øystein Lyngroth i Utanriksdepartementet (UD).

UD-veteranen har teke Klassekampen med på omvising i det nye bygningskomplekset, og ropar opp idet vi passerer ei sikkerheitssluse.

– Pass fingrane! Denne døra er av stål og betong. Ein person har skada fingrane sine her, åtvarar han.

Han er spesialrepresentant i seksjonen for menneskerettar, partnarskap og ny teknologi, og dessutan tillitsvald for NTL. Det nye regjeringskvartalet rommar nokre av verdas dyraste kontorplassar. men Lyngroth fortel at tida etter innflytting har vore prega av misnøye og uro blant dei tilsette.

Dei Klassekampen prata med i det nye regjeringskvartalet, fortel alle om store utfordringar med å jobbe i det nye prestisjebygget:

Når ambassadørar kjem på vitjing til Noreg, manglar UD eigna møterom for møte med eksterne representantar. Berre i mai og juni er det planlagt meir enn ti ambassadørbesøk som UD endå ikkje veit korleis dei skal løyse.

Plassmangel gjer at fortrulege samtalar må bli tatt i fellesareal.

­Akkurat no er effektiviteten i departementet låg.

Har ikkje plass til ambassadørbesøk

Bjørn S. Kristiansen

Håvard Yttredal

Stortinget tvinger hemmelig Nav-rapport fram i lyset

Et historisk stortingsvedtak ligger i dag an til å sette punktum for flere år med dragkamp om den hemmeligholdte regjeringsrapporten «Eksport av velferdsytelser».

For første gang siden 1959 er det flertall for at Stortinget bruker sin grunnlovfestede makt til å tvinge regjeringen til å legge fram dokumenter.

har belyst hemmelighold i opprydningen etter trygdeskandalen som sprakk i 2019. Da ble det kjent at 7510 personer var rammet av en årelang og feilaktig Nav-praksis med å kreve opphold i Norge for å kunne motta trygdeytelser.

Etter et initiativ fra SV, Rødt og Frp har Venstre, MDG, KrF og til slutt Senterpartiet sluttet seg til. Dermed er det flertall for å kreve tilgang til rapporten både for Stortinget og for klagenemnda som behandler erstatningssaker for ofrene etter trygdeskandalen.

Sp-nestleder Bjørn Arild Gram understreker at terskelen for å fatte et slikt vedtak skal være høy, men at partiet mener den er nådd.

– Behovet for å gjenopprette tilliten til forvaltningen og konsekvensene trygdeskandalen faktisk hadde, tilsier at rapporten må gjøres tilgjengelig, sier han.

Den hemmeligholdte rapporten fikk mye oppmerksomhet i kjølvannet av trygdeskandalen.

Som Klassekampen avdekket i februar, har regjeringen i mer enn tre år 

hindret Klagenemnd for EØS-saker i å få tilgang til rapporten

. Nemnda behandler klager på avslag om erstatning fra dem som ble rammet.

Dette var en styringssvikt med store konsekvenser.

Tvinger regjeringen til å vise hemmelig rapport

Endre Ugelstad Aas

Skup er bare én av minst 37 prisutdelinger der mediebransjen hyller seg selv. Er det sunt?

Jubel, omfavnelser og sjampanje – det sto ikke på feiringen da VG vant Skup-prisen i Tønsberg i helga. Med ­prosjektet «Maskene til 100 millioner» avslørte ­journalistene Einar Otto Stangvik og Rolf J. Widerøe hvordan Forsvaret kjøpte gassmasker til Ukraina som ikke holdt mål.

Skup-prisen deles ut hvert år av Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse (Skup) og regnes blant de gjeveste prisene en journalist kan motta i sin karriere. Konkurransen er beinhard.

Men Skup-prisen er langt fra den eneste utmerkelsen journalistene kjemper om. En opptelling Klassekampen har gjort, viser at det i 2025 ble arrangert hel 37 prisutdelinger som var rettet mot medienes arbeid. Mange av prisene, som Skup, har også flere underkategorier. Det reelle antallet enkeltpriser er derfor langt høyere.

Karl-Fredrik Tangen er førstelektor ved institutt for markedsføring ved Høyskolen Kristiania. Han mener slike prisutdelinger er positive hvis de bidrar til å opprettholde kvalitetsstandarder.

– Men det finnes for mange priser til at de kan bli synlige, alle sammen. Da vil noen av prisene bli viktigst for dem som deler dem ut, sier Tangen.

I verste fall kan de mange prisene undergave den interne konkurransen mellom mediene, påpeker Tangen.

– Det blir en egen økonomi hvor de samme folkene jobber med å nominere, sitte i juryer og dele ut prisene. Men mediene blir best hvis de hele tida går løs på hverandre. Det er viktigere for mediene at de kritiserer enn at de hyller hverandre, sier han.

Tangen er usikker på om prisene evner å fange det mange medier faktisk gjør mest av, nemlig å levere fortløpende og ofte tabloid vinklet nyhetsjournalistikk.

Det er viktigere for mediene at de ­kritiserer enn at de hyller hverandre.

Prisbonanza i mediebransjen

Åse Brandvold

Venstre-politiker Abid Raja reagerer sterkt på nyheten om at Minotenk, som han grunnla i 2010, mister statsstøtten.

at Minotenk, Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD) og LIM – Likestilling, integrering, mangfold styrer mot konkurs dersom vedtaket blir stående.

– Dette er organisasjoner med solid kompetanse, som nå vil nulles ut. Da kan man stille seg spørsmålet: Er det villet politikk eller et arbeidsuhell? spør han.

Organisasjonene har mottatt årlige driftsmidler over statsbudsjettets post for «nasjonale ressursmiljøer på integreringsfeltet».

Nå er støtteordningen lagt om til en åpen, søkbar ordning som forvaltes av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (Imdi) etter en forskrift.

De tre organisasjonene, som til sammen har 65 års erfaring, står i fare for å legges ned, men Raja mener de trengs mer enn noen gang. Han advarer mot konsekvensene.

– Det vil ha langsiktige skadevirkninger, uante virkninger, som jeg er overbevist om at Ap og samarbeidspartiene ikke ønsker seg.

Raja forteller at da han skrev boka «Vår ære og vår frykt» oppdaget at Norge ikke har hatt de samme voksesmertene knytta til integrering som i andre europeiske land. Han tror vi har lykkes fordi vi nettopp har sterke sivilsamfunnsaktører.

– Andre aktører enn kun de statlige og kommunale bidrar til å få integreringen inn på rett spor, sier han.

Er det villet politikk eller et arbeidsuhell?

Raja ber Støre rydde opp

Jonas Henmo

Line Madsen Simenstad

Anniken C. Mohr

Dieselsjokket: Ronny mener vi må tenke på oss selv 

Ronny Kvås ligger på hornet. Den dype signallyden ljomer utover jordene ved Lierskogen. Litt bortenfor strømmer en gjeng barnehagebarn bort til gjerdet langs veien og stirrer med oppsperrede øyne på de tunge doningene som kryper forbi dem i sneglefart.

Kvås gliser og dunker håndbaken rytmisk mot rattet igjen. Tut, tut, tut.

Han retter solbrillene med de turkisblå speilglassene fram mot den varme, grå asfalten som leder inn herfra mot Oslo. Foran oss spys svart eksos ut av topprøret på en diger traktor. Bak har køen begynt å vokse. Vi ruver over fredagstrafikken i førerhuset på Kvås sin lastebil, en Volvo 540.

– Du har sett filmen «Convoy»? Dette er jo egentlig litt som det.

I den amerikanske trucker-klassikeren fra 1978 oser diesellukta ut av skjermen mens Rubber Duck, en muskuløs lastebilsjåfør i bar overkropp, råkjører fra politiet. Det er hakket mindre actionfylt stemning her på E18 i dag, hvor Kvås og resten av aksjonsgruppa «Dieselbrølet» arrangerer kjør sakte-aksjon i protest mot de høye drivstoffprisene.

– Jeg hater kø. Men i dag er det helt greit, sier Kvås.

– Det er kanskje ikke alle bak oss helt enige i?

Til syvende og sist må vi tenke på oss selv

Dieselsjokket

Mellom innrammede bilder av Irans første, andre og tredje øverste leder, sitter Alireza Jahangiri med en bunke ark i hendene. Til intervjuet med Klassekampen har Irans ambassadør til Norge tatt med seg en liste over det han beskriver som USA og Israels folkerettsbrudd i krigene mot hjemlandet.

Drap på barn, kvinner og forskere. Angrep mot boligbygg, skoler og lokaler tilhørende Den røde halvmåne. Angrep mot sivil infrastruktur, fabrikker, biblioteker, idrettsarenaer.

Klassekampen ser seg nødt til å avbryte opplesningen som trekker ut.

– Dette er forhold som burde vært sterkt fordømt. Vi burde ha sett reaksjoner fra verden, fra europeiske land, sier Jahangiri.

– De har ikke stoppet det israelske regimet, og det har oppmuntret dem til å angripe Syria, til å angripe Libanon, til å angripe Iran. De har høyt og uten skam erklært at de følger ideen om «Stor-Israel» i regionen. Dette er hovedårsaken til problemene i vår region og i verden.

Alireza Jahangiri har hatt jobben som ambassadør i Norge gjennom fem begivenhetsrike måneder. Han befant seg her på Skarpsno i Oslo da likposene hopet seg opp utenfor iranske sykehus i januar, etter at Irans myndigheter med rå vold slo ned massive protester i landet. Han var her gjennom hele opptakten til den amerikansk-israelske krigen mot Iran som brøyt ut 28. februar.

Vi møtes kort tid etter at USAs visepresident J.D. Vance erklærte at forhandlingene i Pakistan mislyktes og satte seg på flyet hjem til USA. Donald Trump fulgte raskt opp med en annen erklæring: USA skulle med umiddelbar virkning blokkere alle skip som prøvde å seile gjennom Hormuzstredet.

Iran har kontroll over Hormuzstredet fordi USA og Israel angrep oss to ganger.

– Ved å drepe oss øker de bevisstheten blant folk

Josefine Gjerde

Norges Bank har varslet at renta skal opp i sommer. Men kunne det vært unngått?

Denne uka mente SV at finansminister Jens Stoltenberg (Ap) må be Norges Bank om å la renta ligge av hensyn til folks økonomi. Også LO har spurt Norges Bank om å la være å sette opp renta.

Martin Blomhoff Holm er makroøkonom og førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo. Han peker tilbake på LO og mener vi hadde sett en helt annen renteutvikling dersom LO hadde bundet seg til inflasjonsmålet på 2 prosent.

– Signalene fra Norges Bank om renteheving før sommeren er et resultat av at banken ser seg nødt til å få ned prispresset ved å presse LO til å akseptere inflasjonsmålet.

Det var etter lønnsenigheten i helga at LO-leder Kine Asper Vistnes ba Norges Bank om å la være å sette opp renta. Det fikk Norsk Industris administrerende direktør Harald Solberg til å reagere. Til Dagens Næringsliv sa Solberg mandag at det trengs en diskusjon rundt LOs stadige krav om rentesettingen.

Denne debatten hiver Holm seg inn i når han ber LO føye seg inn i rekkene og akseptere inflasjonsmålet.

– Den viktigste måten å stabilisere renta på er å få ned lønnsveksten. Da er vi helt avhengige av at LO spiller på lag med Norges Bank. Når LO velger å ikke akseptere inflasjonsmålet, presser de Norges Bank til å oppnå prisstabilitet ved å bruke renta mer aktivt. Det kan bli veldig kostbart.

Prisveksten i januar og februar var brei og sannsynligvis drevet av blant annet lønnsveksten, mener Holm. Den må ned, mener han.

Den viktigste måten å stabilisere renta på er å få ned lønnsveksten.

Mener LO har presset opp renta

Ida Søraunet Wangberg

Svenskene er så glade i velferdsstaten at de har gitt den et helt eget navn: folkhemmet. Og selv om det ikke ville falle svenske politikere inn å gå til valg på å svekke velferdsstaten, er det nettopp det som har skjedd de siste tiårene.

I boka «Kunsten å avvikle en velferdsstat» forsøker Åsa Plesner og forskerkollega Niklas Altermark dette paradokset.

Plesner er utdanna statsviter. Da hun jobbet en svensk skole, innså hun at konfliktene på arbeidsplassen sjelden sto mellom ansatte mot rektor, men om alle skolens ansatte mot skolens eier.

– Hvorfor blir så mange svenske velferdsarbeidere utslitte og forlater yrket? Jeg kom fram til at en viktig forklaring er finanspolitikken i stat og kommuner med sine krav om budsjettbalanse, sier Plesner.

Hun forteller at hun så sykemeldingene blant lærere øke, samtidig som politikerne fortalte om store satsinger på skole.

– I realiteten drev de nedskjæringer, sier forskeren, som besøkte Oslo i forrige uke for å delta på et arrangement i regi av For Velferdsstaten.

Sammen med læreren Marcus Larsson begynte Plesner å gå gjennom samtlige 290 kommunebudsjetter i Sverige. I ni av ti budsjetter fant de det de kaller skjulte innsparinger.

Kuttene skjedde gjennom hovedsakelig gjennom effektiviseringskrav, der tjenestene ble forventet å levere samme kvalitet med færre ressurser. Innsparingene ble pålagt som generelle kutt, uten at politikerne gikk inn på hva som skulle kuttes.

Mot­middelet mot fortellingen om at vi må skjære ned, er å synlig­gjøre konse­kvensene.

Kunsten å rive et folkehjem

– Han har mistet to brødre, en nevø og en svoger. De ble drept i angrepet onsdag.

Sheikh Mahmoud Jalloul forteller om et av medlemmene i moskeen som er i krise. Onsdag angrep Israel mer enn hundre mål i Libanon på ti minutter. Det er nå bekreftet 303 drepte i angrepet.

Jalloul har vært på hjemmebesøk to ganger. Da vi treffer han i Tauheed-moskeen på Hauketo sør i Oslo forbereder han en minnestund som skal finne sted i moskeen samme kveld.

– Det er veldig tøft å miste noen. På en måte blir det tøffere når du er i utlandet. Du kan ikke delta i begravelse eller være sammen med familien der nede, sier Jalloul og legger til:

– Det er jo forferdelig at 303 personer blir drept på ti minutter.

Det store samtaleemnet i moskeen disse dagene er USA og Israels krig i Midtøsten.

– Systemet i dag er ikke styrt av FN eller det internasjonale samfunnet. USAs president sier tydelig at vi er sterkest og kan gjøre hva vi vil, legger han til.

Jeg ­prøver å komme med noen ord som kan gjøre det lettere for dem.

– Folk her er sinte

– Lars West Johnsen, «Denne er til alle jævla joggere der ute», skrev du i Dagsavisen 20. mars 2020. Kommentaren var et spark mot alle som pustet og peset opp og ned langs Akerselva under nedstengingen. Er du fortsatt like forbanna på joggere?

– Hehe, nei. Jeg har aldri vært sinna på joggere. Det er viktig å få med seg premissene her. Dette var første helga etter nedstengingen, og alle var redde for dråpesmitte. Sjangeren var en petitartikkel og ikke en kommentar. Mitt perspektiv var det jeg så rett nedenfor gata hos meg: at joggerne sto på sin rett til å gjøre folk redde i veldig trange bygater. Men både poenget og petiten forsvant i et stort brøl.

– Og så var plutselig hele offentligheten i sving fra sitt kollektive hjemmekontor. Alt fra treningseksperter til forfattere mente du hadde tråkket over en linje. Er du overrasket over at teksten vakte så sterke reaksjoner?

– Jeg tror det var veldig forløsende for mange. For første gang under pandemien fikk man lov til å brøle litt. Reaksjonene var veldig todelte. Først fikk jeg mye ros og tommel opp. Men etter en Aftenposten-sak haglet det med sinte meldinger i innboksen. Jeg fikk til og med e-poster fra mødre fra Nordmøre som sa at døtrene deres hadde hatt veldig godt av løping som en del av deres terapi.

– Men det er vel ingen tvil om at du også drar på litt? «Ingen vil ha svette, stønnende folk i tights i trynet» og «Gå en tur i ro eller løp langs riksveien, egoister», skriver du. Tror du teksten hadde vekket like sterke reaksjoner om den var tydeligere merket som ironi?

– Reaksjonene var nok umulig å stoppe når ballen først hadde begynt å rulle. Problemet er at det er lettere for leserne å forstå de ulike sjangrene i de tradisjonelle avisformatene. Da vet leseren at dette er en petitartikkel. Men med overgangen til nett­aviser blir det mye vanskeligere. Der frontes teksten som en vanlig artikkel. Slik sett er petitartikkelen litt død i møte med medie-internett.

– Jo, jeg elsket å skrive saker med litt tullete skråblikk på livet, og petitsjangeren fungerer veldig godt til det.

– Dag Solstad sa en gang at «enhver veit jo at en jogger er ute og lufter sin egen dødsangst». Det må vel være en treffende beskrivelse av pandemijoggerne?

Redaktøren fikk nok av svette folk i tights

Truer med å stanse Oslo

– Torsdag ble det flertall for å kutte veibruksavgifta for drivstoff både for personbiler og anleggs­diesel, som tilsvarer 4,7 kroner per liter på bensin og 2,85 kroner på diesel. Hva synes du om det?

– Det hjelper noe, men det må ned 8–10 kroner, til nivået vi hadde i høst, for at det skal monne.

– Hva har økningen i drivstoff­priser betydd for deg?

– Vi driver uten lønnsomhet, nettopp på grunn av den økningen i drivstoffpriser som kom nå. Først var det korona, så kom Ukraina-krigen. Vi har brukt egenkapital på å holde folk i jobb, fordi vi følte det skulle bli bedre i 2025. Det ble det ikke. Så trodde vi det skulle bli bedre i 2026, men nå øker utgiftene enda mer, så kommer det renteoppgang, så kommer kanskje økte lønnskostnader. Utgiftene er så høye, men inntektene følger ikke etter. Da er det mer lønnsomt å redusere antall ansatte og selge ut utstyr. Det er konsekvensen. Vi har redusert fra 40 mann til 30, så ned til 25, og nå må vi ned til 13–14 mann. Det gjelder ikke bare oss, det er mange.

– Hvilke tilbakemeldinger har du fått etter at du gikk ut og frontet kjør-sakte-aksjonen i Telemark?

– Jeg har fått bare positive tilbakemeldinger, fra vanlige folk, kunder av oss og kolleger. Alle synes dette er helt på sin plass, og de skjønner ikke at det ikke er blitt gjort før.

– Arbeiderpartiet mener det er uansvarlig å vedta kutt i drivstoffavgifter for flere milliarder kroner på så kort varsel, og ville heller utsette saken til revidert nasjonalbudsjett. Hvorfor haster det sånn?

– Det viser at de ikke har skjønt noen ting. Det er det som er litt skummelt. De som sitter og styrer landet, har ikke skjønt hva som er problemet. De sier at det er lite arbeidsledighet. Jeg vet ikke hvor de gjemmer de folka, men de kommer til å få mange ledige folk nå. De det går bra med, er de som eksporterer. På grunn av dårlig kronekurs går det så det suser med de som produserer olje og gass, fisk og våpen. Men det driver ikke vi med.

– Hvordan mener du kutt i drivstoff­avgiftene bør finansieres?

De skjønner ikke hvilken krise dette er for oss.

Man ser kanskje for seg at en mann som har valgt tegning som levevei, har sterke meninger om hva som skal henge på veggene hjemme. Men hos Flu Hartberg er det husets frue som er sjefkurator og interiørdesigner.

Det meddeler den anerkjente illustratøren allerede før vi ankommer rekkehuset på Bøler, ti T-banestopp østover fra Jernbanetorget.

– Du ser at det er noen som samler på gamle, kule ting her, men det er ikke meg, sier Hartberg da vi er trygt fremme.

Han skuer utover en relativt liten stue full av nordisk kunst og design: Louis Poulsen-lamper, Gunnar S. Gundersen-trykk og 

– En skulle tro du var opptatt av hvordan dere innredet huset?

– Du beskjeftiger deg jo med det visuelle?

– Jeg tror det er vanlig at interessen for estetiske uttrykk begrenser seg til det som foregår på papiret. Det er mye dårlig hygiene, bustete hår og rotete leiligheter blant illustratører, sier Hartberg.

Det er ned til beinet enkelt da. Jeg synes det er digg.

Strekfigurer ingen adgang

– Vi har verdens største svineproduksjon målt per innbygger. Flere TV-dokumentarer har vist at dyrevelferden på gårdene er veldig, veldig dårlig, og ikke overholder loven.

Det sier Franciska Rosenkilde, partileder for Alternativet, til Klassekampen.

Grisevelferd har blitt en stor sak før dagens folketingsvalg i Danmark. Det var særlig TV2-dokumentaren «Hvem passer på grisene?» som satte fyr på valgkampen. Den enorme danske griseindustrien, som produserer over 40 millioner gris i året, er under kraftig press. 10 millioner griser dør hvert år, og nesten alle kappes halen av.

Flere partier går nå til valg på å fundamentalt legge om hele den danske griseindustrien. Det lille, grønne partiet Alternativet vil redusere antall svin i Danmark med hele 86 prosent, og flere andre partier på venstresida har liknende krav. Franciska Roskilde viser til at en høy andel av dansk gris eksporteres til andre land. I fjor ble 17 millioner levende griser eksportert, med Polen og Tyskland som de to største importlandene.

– Denne industrien skaper en haug med problemer. Den går utover miljøet, biodiversiteten, drikkevannet og klimaet vårt, sier Rosenkilde.

Landbrukspolitikken trekker opp en klar skillelinje mellom de røde og blå partiene i dansk politikk. Det poengterte også statsminister Mette Frederiksen i den siste partilederdebatten før valget på søndag. Det er faktisk her man finner størst forskjell på venstre- og høyresida, sa hun.

Sammen med Alternartivet går Socialdemokratiet, SF, Enhedslisten og Radikale Venstre alle til valg på å stramme inn på regelverket for grisebonden. Blant de borgerlige partiene er tonen mer forsiktig.

Grisesaken berører også en annen het potet i dansk politikk – drikkevann. Nitrat og sprøytemidler fra landbruket har nemlig vist seg å havne i grunnvannet, som igjen påvirker danskenes drikkevann.

Dyre­velferden på gårdene er veldig, veldig dårlig.

Grisete innspurt på valgkampen

Det er fortsatt lenge til arrangementet begynner, men køen strekker seg bortover hele det lange fortauet og fortsetter rundt gatehjørnet.

Den begynner å røre på seg, og et par svettedråper pipler fram fra panna til securitas-vakta ved inngangen. «Til høyre! Gå til høyre! Ha billetten klar!» formaner han, mens forsamlingen med velkledde og – friserte menn i 20-åra beveger seg innover i lokalet.

Imperial er Københavns største kino med 1000 sitteplasser. Denne ettermiddagen er kinoplakatene byttet ut med ansiktet til Alex Vanopslagh, den 34 år gamle partilederen for Liberal Alliance, som på meningsmålingene er det største partiet på høyresida i Danmark.

, skattekutt og mindre stat som gjelder – ispedd litt kjernekraft og en veldig streng innvandringspolitikk.

Det er valgkamp i Danmark, og en av de store sakene er om danskene skal gjøre som Norge og innføre en egen skatt på landets største formuer. Det synes flere her er beint fram skummelt.

– Hvis man gjør som dere har gjort i Norge, så er Danmark truet. Vi må ikke få de rike menneskene til å flytte ut av landet, sier Thor Asmund, som har kommet seg inn i lokalet.

Han har møtt opp sammen med sønnen sin, 17 år gamle Oliver. Han er ikke gammel nok til å stemme ennå, men er helt enig med faren i at det å senke skattene er den aller viktigste saken når danskene går til valgurnene på tirsdag.

– Rike mennesker sitter ikke og gjemmer pengene sine. De investerer i lokalsamfunnet, i arbeidsplasser, i vekst, i et bedre Danmark. Jeg er ikke særlig rik, men hadde jeg vært det, så hadde jeg syntes det var urettferdig å innføre formuesskatt, sier Asmund.

– Kan ikke de aller rikeste betale litt mer i skatt når de har så mye penger?

Tom Henning Bratlie

Artikler

Bonden vil ikkje at sonen skal kasta bort livet sitt på å bli bonde

Over sofaen har Elisabeth Thoresen et diplom for sin utrettelige kamp mot Nav – og en påminnelse om å la ting fare.

Historiker Avi Shlaim har for lengst brutt med Israel. Likevel gjør Iran-krigen ham både kvalm og sint.

– Dagens system er best

Regjeringskvartalet har kosta over 50 milliardar kroner. Ei veke etter opninga slår UD-tilsette alarm

Stortinget tvinger hemmelig Nav-rapport fram i lyset

Skup er bare én av minst 37 prisutdelinger der mediebransjen hyller seg selv. Er det sunt?

Raja ber Støre rydde opp

Dieselsjokket: Ronny mener vi må tenke på oss selv

Irans ambassadør til Norge mener USA og Israels krig har styrket den islamske republikken og dens bånd til omverdenen.

LO advarer sentralbanksjefen mot å øke renta. Men LO bærer sin del av ansvaret når de ikke respekterer de økonomiske spillereglene, ifølge makroøkonom Martin Blomhoff Holm.

Kunsten å rive et folkehjem

I moskeen til imam Sheikh Mahmoud Jalloul har flere medlemmer mistet kjære familiemedlemmer i bombingen i Libanon.

Redaktøren fikk nok av svette folk i tights

Truer med å stanse Oslo

Strekfigurer ingen adgang

Glem USA og Grønland. Det er grisevelferd som er blitt den største og mest betente saken før folketingsvalget i Danmark.

Milliardærer, bedriftseiere og unge liberalister kjemper med nebb og klør mot formuesskatt i Danmark. Vil de lykkes?

Svein Tore Bergestuen har få fargerike kunstfat.

RU angrer ikke på voldshumor

Dette er sjah-sønnen Reza Pahlavi sine norske venner

Forsvarsindustrien ruster opp i Asker, men Naturvernforbundet anklager kommunen for hemmelighold. Naturen blir den store taperen, ifølge Håvard Kilhavn.

Trygdeskandalen: Her løper statsråden fra spørsmålene

Evangeliet etter Hognestad

Arbeiderpartiet mener KrF begår «systematiske angrep på skeives rettigheter». Legg bort konspirasjonsteoriene, svarer KrF.

Flere barn vokser opp i fattigdom. Psykologspesialist Ingvild Stjernen Tisløv mener problemet må få større plass også i behandling hos psykologer.

Willibald Storn tror fortsatt ikke på kunst for kunstens skyld. I dag fyller han 90 år.

Bonden vil ikkje at sonen skal kasta bort livet sitt på å bli bonde

Over sofaen har Elisabeth Thoresen et diplom for sin utret­te­lige kamp mot Nav – og en påminnelse om å la ting fare.

Historiker Avi Shlaim har for lengst brutt med Israel. Likevel gjør Iran-krigen ham både kvalm og sint.

– Dagens system er best

Regje­rings­kvar­talet har kosta over 50 milliardar kroner. Ei veke etter opninga slår UD-tilsette alarm

Stortinget tvinger hemmelig Nav-rapport fram i lyset

Skup er bare én av minst 37 prisut­de­linger der medie­bran­sjen hyller seg selv. Er det sunt?

Raja ber Støre rydde opp

Diesel­sjokket: Ronny mener vi må tenke på oss selv

Irans ambassadør til Norge mener USA og Israels krig har styrket den islamske repub­likken og dens bånd til omverdenen.

LO advarer sentral­bank­sjefen mot å øke renta. Men LO bærer sin del av ansvaret når de ikke respek­terer de økonomiske spille­reg­lene, ifølge makro­øko­nom Martin Blomhoff Holm.

Kunsten å rive et folkehjem

I moskeen til imam Sheikh Mahmoud Jalloul har flere medlemmer mistet kjære fami­lie­med­lemmer i bombingen i Libanon.

Redaktøren fikk nok av svette folk i tights

Truer med å stanse Oslo

Strek­fi­gurer ingen adgang

Glem USA og Grønland. Det er grise­vel­ferd som er blitt den største og mest betente saken før folke­tings­valget i Danmark.

Milli­ar­dærer, bedrifts­eiere og unge libe­ra­lister kjemper med nebb og klør mot for­mues­skatt i Danmark. Vil de lykkes?

Svein Tore Bergestuen har få fargerike kunstfat.

RU angrer ikke på voldshumor

Dette er sjah-sønnen Reza Pahlavi sine norske venner

Forsvars­in­du­strien ruster opp i Asker, men Natur­vern­for­bundet anklager kommunen for hemme­lig­hold. Naturen blir den store taperen, ifølge Håvard Kilhavn.

Trygde­skan­dalen: Her løper statsråden fra spørs­må­lene

Evangeliet etter Hognestad

Arbei­der­par­tiet mener KrF begår «syste­ma­tiske angrep på skeives rettig­he­ter». Legg bort konspi­ra­sjons­teoriene, svarer KrF.

Flere barn vokser opp i fattigdom. Psykolog­spesialist Ingvild Stjernen Tisløv mener problemet må få større plass også i behandling hos psykologer.

Willibald Storn tror fortsatt ikke på kunst for kunstens skyld. I dag fyller han 90 år.

Over sofaen har Elisabeth Thoresen et diplom for sin utrettelige kamp mot Nav – og en påminnelse om å la ting fare.

Regjeringskvartalet har kosta over 50 milliardar kroner. Ei veke etter opninga slår UD-tilsette alarm

Skup er bare én av minst 37 prisutdelinger der mediebransjen hyller seg selv. Er det sunt?

Dieselsjokket: Ronny mener vi må tenke på oss selv

Irans ambassadør til Norge mener USA og Israels krig har styrket den islamske republikken og dens bånd til omverdenen.

LO advarer sentralbanksjefen mot å øke renta. Men LO bærer sin del av ansvaret når de ikke respekterer de økonomiske spillereglene, ifølge makroøkonom Martin Blomhoff Holm.

I moskeen til imam Sheikh Mahmoud Jalloul har flere medlemmer mistet kjære familiemedlemmer i bombingen i Libanon.

Strekfigurer ingen adgang

Glem USA og Grønland. Det er grisevelferd som er blitt den største og mest betente saken før folketingsvalget i Danmark.

Milliardærer, bedriftseiere og unge liberalister kjemper med nebb og klør mot formuesskatt i Danmark. Vil de lykkes?

Forsvarsindustrien ruster opp i Asker, men Naturvernforbundet anklager kommunen for hemmelighold. Naturen blir den store taperen, ifølge Håvard Kilhavn.

Trygdeskandalen: Her løper statsråden fra spørsmålene

Arbeiderpartiet mener KrF begår «systematiske angrep på skeives rettigheter». Legg bort konspirasjonsteoriene, svarer KrF.

Flere barn vokser opp i fattigdom. Psykologspesialist Ingvild Stjernen Tisløv mener problemet må få større plass også i behandling hos psykologer.