Selma Stormyren Larsen

Tom Henning Bratlie

#fff

#000

KrF vil ta Munch ut av politikernes hender 

– Tida er overmoden for en reform, sier Øyvind Håbrekke.

Han er gruppeleder for KrF i Oslo og har nylig foreslått å endre Munchmuseets eierform.

I dag er museet en egen etat under Oslo kommune, men KrF har sendt inn et forslag til bystyret om at det omdannes til en egen stiftelse.

Det innebærer at museet ikke lenger er eid av kommunen – og at direktør Tone Hansen svarer til et eget styre i stedet for byens til enhver tid sittende politiske ledelse.

– Det hører ingen steder hjemme i 2026 at et av de mest attraktive museene i vår del av Europa er direkte underlagt politisk styring, sier Håbrekke.

For en drøy uke siden ble det kjent at Munchmuseet skal gjennomføre store kutt i staben på grunn av pengemangel. 20 årsverk ryker.

Men det er ikke først og fremst de økonomiske problemene KrF vil løse med dette forslaget.

Dagens eierform er en trussel mot museets kunstneriske uavhengighet og faglige autoritet, ifølge dem.

Det er viktig at vi tar denne diskusjonen i fredstid.

KrF vil ta Munch ut av politikernes hender

Åse Brandvold

– 1. mai åpner du landsmøtet. Er det en passende måte å markere arbeidernes dag på?

– Så absolutt. Vanligvis holder jeg taler 1. mai. Jeg har ofte vært i Drammen, men i år får jeg talt på landsmøtet. Så det er jo stas.

– De siste dagene har du vært ute i mediene og profilert Frp som et nytt arbeiderparti. Er dere det nye Arbeiderpartiet?

– Jeg mener jo det. Så er det selvsagt opp til folk å vurdere selv. Arbeiderpartiet ble stiftet for å være en motvekt til embetsmannsstaten. I «Internasjonalen» synges det mot statens … Skal vi se, jeg har det her: «Imot oss statens lover bøyes, av skatter blir vi tynget ned.» I dag tror jeg mange føler at Arbeiderpartiet er blitt en forsvarer av staten. At det viktigste er å ivareta statens interesse, mens det mangler forståelse av hvordan vanlige folk har det.

– Det er veldig mange arbeidere i Norge. Noen er sjefer, noen er ansatt, alle har forskjellige roller. Vi er jo stort sett alle arbeidere.

– Hvem ser du for deg når du holder åpningstalen din?

– Jeg ser for meg en vanlig familie med vanlige liv og vanlige jobber. De har barn de er bekymret for, og kanskje foreldre som begynner å skrante og som de prøver å følge opp. Spørsmålet er hvordan legge til rette for det? Folk ser at Norge bruker ekstremt mye penger. Det er foreslått at vi skal fase inn nesten 580 milliarder oljekroner. I tillegg har vi veldig høye skatter og avgifter sammenliknet med mange andre land. Men hva får vi tilbake? Sammenliknet med Sverige eller Danmark? Det er ikke sånn at vi får mye bedre velferdstjenester her enn der. Man klarer ikke å levere det som liksom skulle være et sikkerhetsnett til tross for at det brukes mye penger, og det er så høy skatt.

– Frp vil løse det med å bruke private mer, men blir det nok folk til at det går rundt? Blir det nok varme hender i eldreomsorgen?

Arbeid for kapital

Emma Tollersrud

Det begynte i desember i fjor. Rett før julefreden skulle senke seg, slo et ordrikt debattinnlegg fra Asle Toje ned som et lyn i offentligheten. Her var sterke advarsler om et nærstående kulturelt forfall. Norge som nasjon er i ferd med å bli en skygge av seg selv, ifølge Toje.

Reaksjonene haglet, og særlig ett av svarene fikk stor oppmerksomhet. «Jeg er sivilisasjonskollapsen Asle Toje advarer om», skrev norsk-iranske Mozzie Marvati i Aftenposten. Han er 36 år, har bodd i Norge i 30 av dem og jobber som fastlege i Ullensaker. Daglig kan han ta unna 15–20 pasienter. På fritida roper han i alle kanaler om situasjonen i helsevesenet. Likevel opplevde han å bli framstilt som et symptom på forfallet.

– Jeg ble oppgitt og trist. Toje traff følelsen av at uansett hvor lenge du har bodd her, uansett hvor mye du jobber og prøver å ta vare på den norske velferdsstaten, så kan noen likevel plassere deg i kategorien «de fremmede», sier Marvati.

Noe i Marvatis skarpe formuleringer knadde algoritmene på riktig måte. Med ett var han et navn. Han bemerket seg som en skarp motstander av krigen mot Iran og er frittalende om alt fra jernmangel hos kvinner til ensomhet og kulturblinde psykologer.

Med sin vinrøde Tesla manøvrer Marvati silkemykt på de snirklete veiene på Strømmen. Inne i et parkeringshus snur han seg i setet og blir sittende og skravle om fastlegekrisa og hvorfor så få leger våger å snakke åpent.

Selv tror han at rolla han har inntatt som en konfronterende stemme, kan ha lukket noen dører opp gjennom. Men 36-åringen kan ikke tie. På skolen var han aktiv i elevråd, og han har vært med i flere politiske partier. Han har det fra mora.

– Mamma var en veldig tydelig person. Hun var kommunist og feminist og hadde en mening om alt. Vi har aldri klart å holde kjeft.

Karaktersystemet i Norge begrenser deg for resten av livet

Bråkmakeren

Kirsti Bergstøs siste store kunstopplevelse fant sted på et italiensk skinnsete i en svindyr bil: en Lamborghini Miura.

Sammen med sønnen på tolv år var hun på besøk hos Lamborghini Klubb Norge, og lederen har Frank Sinatras gamle sportsbil i garasjen.

– Det er den vakreste bilen som noen gang er lagd. Det var første gang jeg har sittet inne i en Lamborghini, og det var en overraskende sterk opplevelse. Alt er så gjennomført. Hver linje på utsida speiles på innsida. Det er kunst på høyt nivå, sier Bergstø.

Leiligheten hennes i Nittedal gjenspeiler interessen: Små bilmodeller står utstilt i kriker og kroker, og i bokhylla, mellom titler av Emma Holten, Sidsel Wold og Ottar Brox, står vakre trefigurer av klassiske bilmodeller fra starten av forrige århundre.

Den lille utstillingen vitner om SV-lederens syn på utsmykning i hjemmet.

– Et hjem skal preges av dem som bor der. Her er det både spill, lego og biler.

Nå er hjemmet mitt i Nittedal. Men jeg har alltid en dragning mot nord.

Yoda, John Savio og villrein på veggen

Ida Søraunet Wangberg

Oda (28) står ute for datteren: – Jeg vil at hun skal se det

Ved et partytelt i plast fyrer Fredrik Fjæran opp to griller. Han er ikledd gul streikevest og gjør klar lunsj til streikevakta utenfor Andresen Karosseri i Ski, der fem ansatte streiker for å få på plass en helt sentral byggestein i det organiserte arbeidslivet: en tariffavtale.

– Man må ikke spørre om hvor lenge vi har streiket, men hvor mange kilo, fleiper Oda Marita Sæland og forsyner seg med en burger.

Her om dagen kom det en dame innom med et brett med nystekte boller for å vise støtte til de streikende, forteller hun.

Støtta varmer, men helst skulle hun sluppet å stå her og i stedet vært inne i verkstedet og klargjort biler.

De seks ukene med streik har ikke vært bare idyll. De streikende er blitt møtt med oppsigelser, det de kaller streikebryteri og beskyldninger om at Sæland presser ansatte til å organisere seg. Utenfor verkstedportene har det vært blokader og tilløp til håndgemeng.

Sæland legger ikke skjul på at det har vært tøft, men mener fortsatt kampen er verdt å ta.

Rundt halsen, omkranset av den gule streikevesten, henger et smykke med bokstaven A som anheng. Det står for Aria, Sælands datter på ett og et halvt år.

Kanskje blir hun med på streikevakt på neste planleggingsdag i barnehagen, forteller Sæland.

– Jeg vil at hun skal vokse opp og se at mora hennes har stått og kjempet for det som er riktig.

En tariffavtale vil sikre oss at det vi sier, blir hørt og tatt med i beregningen.

Streiker for tariffavtale

Brage Arctander Dingsøyr

Toten kan bli stormakt

I dag får innbyggerne i Gjøvik, Østre Toten og Vestre Toten svaret på om kommunene skal slå seg sammen til én kommune. Randi Erfjord i Østre Toten er skeptisk til hva en megakommune på Toten vil bety for utkantstrøkene.

– Det kan sikkert være praktisk å slå sammen, men vi som allerede bor i utkanten i Østre Toten, syns at det sentralisert nok her. Hvis stillinger forsvinner herfra på bygda og inn til Gjøvik eller skoler blir lagt ned, forsvinner jo de lokalmiljøene vi har her, sier Erfjord, som jobber på den lokale helsekosten.

Om det blir sammenslåing, vil hun om få år bo i Toten kommune. I en hel uke har befolkningen stemt, og klokka 10.00 stenger urnene. Resultatet kommer først klokka seks i ettermiddag.

Erfjord tviler på at det blir noe av sammenslåingen.

– Alle jeg har snakket med, er skeptiske.

Det er Østre Toten-ordfører Bror Helgestad som har satt i gang det hele. Senterpartisten tar imot Klassekampen på familiegården med 400 mål jord. I dag er det sønnen som holder hjulene i gang, men ordføreren er støtt innom for å se til travhestene.

I rikspolitikken er Senterpartiet skeptisk til sammenslåing, men på Toten er situasjonen snudd på hodet.

– Utfordringen er demografien og forventningsgapet mellom hva vi som kommune kan tilby og hva befolkningen ønsker. Vi blir stadig færre som jobber og stadig flere pensjonister. Vi har problemer med å rekruttere sykepleiere, og det blir ikke enklere framover. Og uansett må vi samarbeide mer framover, sier han på utpreget totning.

Senterpartiet satser på ny storkommune

– Sårbare barn betaler en høy pris for gratis SFO.

Det sier Ingebjørg Romestrand til Klassekampen. Vi er på Kråkstad Skole- og fritidsordning der hun er leder. Snart skal barna løpe inn på kjøkkenet der det forberedes et måltid med pasta og kjøttdeig. Støynivået kan bli vel høyt. Barna med autisme tåler ikke bråket og må spise på et eget rom.

– De er slitne etter skoledagen. Vi bruker tid på å roe dem ned før de kan gå i gang med spill eller lek, sier Romestrand.

Når barn med særskilte behov går over fra skole til SFO, mister de rettigheter.

58 prosent av et utvalg på 260 SFO-ledere i hele landet opplever at barn med særskilte behov ikke har muligheten til å delta på lik linje med andre barn i lek og aktivitet. Det kommer fram i en ny undersøkelse fra organisasjonen Voksne for Barn.

Et annet funn er at de SFO-ansatte ikke får nødvendig faglig støtte for å håndtere barn med særskilte behov. De får ikke veiledning fra pedagogisk-psykologisk tjeneste eller barn- og ungdomspsykiatrien, slik lærere får.

Vedtakene de har om tilrettelegging på skolen, har ikke lenger betydning når de kommer over på SFO. Det finnes en rammeplan for SFO, men ingen utdanningslov eller barnehagelov som sier hva barna har rett på.

– I praksis er det kommuneøkonomien som styrer, sier Romestrand.

Sårbare barn betaler en høy pris for gratis SFO.

Alarmtall i ny SFO-rapport

Anne Kari Hinna

Bonden vil ikkje at sonen skal kasta bort livet sitt på å bli bonde

– Det har vore tomt for norsk kjøtdeig i fleire butikkhyller i vår. Kvifor har ikkje norske bønder levert nok kjøt?

– Det blei bygd mange nye fjøs til storfe rundt 2016–2018. Me skulle satsa på storfekjøt, men plutseleg blei det overproduksjon, og reguleringslagera blei fulle. Det var 5000 tonn på lager. Då blei prisane dratt ned. Då gjorde Nortura utrekningar om at me skulle ha 10.000 færre ammekyr på kort tid. Det blei sett i gang ei storstilt kalveslakting og ein reduserte besetningane veldig, og dårlege prisar gjorde at mange slutta. Ammekutalet har gått ned med minst 6–7000 mordyr, og no er det for lite kjøt.

– Det er fleire grunnar. Det blei importert mykje, og det kom ein trend med at ein skulle eta mindre kjøt. Det var kjøtskam. Men å få kjøt er ein langsiktig produksjon. Det går mange år, frå kua, som skal bedekkast, får kalven eitt år seinare, til dyret er slakteklart halvanna år etter det igjen.

– Det er konsernstyret i Nortura saman med Norsk egg og kjøttråvare (Noek), som set prisane til bonden. Eg meiner at dei har bomma totalt oppi dette. Noek er eit dotterselskap til Nortura. Det burde ha vore eit fristilt organ. Styreleiar i Noek, som styrer prisen til bonden, sit også i organet som importerer kjøt. Der sit også visekonsernsjefen i Nortura. Dei sit altså i selskapet som har store importkvoter og tener på import. Men eit stadig fallande tal bønder er med i Nortura. Det er stor misnøye med Nortura. Dei held prisane til bonden nede. I Sverige får bonden 20 kroner meir for kjøtet.

– Kvifor trur du Nortura held prisane nede?

– Det lurer me også på. Det gagnar ikkje eigarane i Nortura, som er bøndene. Det heng ikkje på greip. Men daglegvarebransjen tar maks heile tida, av det dei kan.

– Kunne det ha vore meir norsk kjøt i butikkane viss det var styrt på ein annan måte?

Ei varsla kjøtkrise

Sara Hegna Hammer

I det første minnet Elisabeth Thoresen har av å stå opp mot urett, vil presten sende en av hennes medkonfirmanter på dør. Gutten har stotret seg gjennom teksten han er bedt om å lese, og presten tror han driver gjøn.

Da Thoresen forklarer at gutten ikke kan bedre, blir hun advart: Tier du ikke still, kan du også gå.

– Jeg har alltid angret på at jeg ikke gikk, sier hun da vi treffer henne i leiligheten hennes i Drammen.

«Drit i det», står det på drageren over sofaen. Bokstavene kom opp etter at hun i 2009 fikk et hjerneslag, som seinere gjorde henne ufør.

– Når man er syk, er tålegrensa lav, man eksploderer fort. Men det er så tappende at det må jeg spare meg for.

Siden leiligheten ligger i et tidligere butikklokale, er parkeringsplassen romslig – noe som gjør at biler ofte går på tomgang utenfor stua hennes.

– Jeg må minne meg på å la det gå. Da jeg først ble syk, var det egenterapi: «Drit i det, drit i det, drit i det». Så har jeg bare latt det henge.

At «å drite i det»ikke er et prinsipp Elisabeth Thoresen alltid etterlever, er mange Nav-brukere takknemlige for.

Det hadde vært fint å fly, men i mitt neste liv vil jeg være en flodhest.

Prøver å drite i det

Pernille Solheim

Historiker Avi Shlaim har for lengst brutt med Israel. Likevel gjør Iran-krigen ham både kvalm og sint.

Avi Shlaim er av den typen intellektuelle som tillater seg å endre mening. Den britisk-israelske historikeren som en gang var både sionist og stolt IDF-soldat, er i dag i selvpålagt eksil. Som 80-åring er han kjent som en av sionismens skarpeste kritikere – både gjennom en rekke anerkjente bøker og virale Instagram-videoer, øyeblikk som ofte er foreviget av representanter for yngre generasjoner.

I 1993 var han overbevist om at Oslo-avtalen var et positivt vendepunkt som ville utløse en gradvis, men irreversibel prosess mot palestinsk statsdannelse. Det skrev han i en utgave av London Review of Books, der også Edward Said ytret sin mening. Said mente tvert imot at avtalen befestet Israels kontroll over palestinerne.

I dag erkjenner Shlaim at hans nå avdøde venn, Edward Said, hadde rett: Tostatsløsningen er ikke død – den ble aldri født i det hele tatt.

Når Klassekampen møter Avi Shlaim i Oslo, herjer det israelske militæret i Midtøsten som aldri før. Det er ikke bare Shlaim som har endret seg gjennom tiårene som har gått, men landet han vokste opp i: Shlaim påpeker at Israel etter grunnleggelsen fikk mer internasjonal støtte og sympati enn noe annet land – dels på grunn av skyldfølelse etter holocaust, men også fordi den unge staten ble ansett som en «demokratisk øy i et hav av autoritarianisme».

Og på 50-tallet var Israel riktignok en sosialistisk, progressiv og demokratisk stat, påpeker han.

– Men se på Israel nå, og du ser et monster. Det er ingen annen måte å beskrive det Israel gjør på Gazastripa, Vestbredden, i Sør-Libanon og Iran, enn at det er et monster som har kommet ut av kontroll, sier Shlaim.

Arabisk-jødiske Avi Shlaim ble født i Bagdad i 1945 og flyttet som femåring til Israel. Der vokste han opp i en familie som i motsetning til de fleste jødiske israelere opplevde seg som en del av den arabiske verden. Men i det nye hjemlandet, der jøder med opprinnelse i Øst-Europa dominerte både det politiske, økonomiske og kulturelle livet, ble de aldri helt akseptert.

Shlaim, som i dag er professor emeritus i internasjonale relasjoner ved Universitetet i Oxford, er blant Israels såkalte nye historikere, som utfordrer nøkkelpunkter i den tradisjonelle framstillingen av israelsk og sionistisk historie. Han har viet karrieren til å grave i arkivene og har blant annet funnet «ubestridelige bevis» for at israelsk etterretning selv var involvert i bombeangrep mot det jødiske miljøet i Irak på 50-tallet – i et forsøk på å framskynde de arabiske jødenes utvandring til den nyopprettede staten Israel.

Israel har lykkes i å fullstendig forvrenge vestlige ­oppfatninger om Iran og palestinerne.

– Det er Israel som er en eksistensiell trussel

Dag Eivind Undheim Larsen

– Det systemet vi har i dag, fungerer veldig bra, sier Trude Gomnæs Ugelstad.

Som utvalgsleder for ­Statens kunstnerstipend styrer hun en statlig pengesekk på over 500 millioner ­kroner, som deles ut til norske kunstnere i form av stipender.

I år var det litt over 1000 kunstnere som mottok stipend, mens antallet søkere var fem ganger så høyt.

I forrige uke tok kunst- og pressefotograf Ingerid Jordal til orde for mer åpenhet rundt stipendtildelingene. Hun ønsker blant annet at de ulike stipendkomiteene skal begrunne sine tildelinger offentlig.

– Hvorfor kan dere ikke offentliggjøre grunnlaget for stipendtildelingene, Ugelstad?

– Først og fremst fordi det vil kreve store ­ressurser, og da vil det bli mindre penger å fordele. Mitt mål er at pengene skal gå til kunstnerne – ikke til byråkrati.

Hun forteller videre at det er mange kunstnere som søker på flere ­ordninger ­samtidig. I alt kommer det inn over 13.000 søknader til Statens kunstnerstipend.

– Når vi vurderer søknader, må også vi ta hensyn til dette. Dermed vil det ofte være vanskelig å forstå de ulike begrunnelsene isolert sett. Jeg tror rett og slett det vil gjøre mer skade enn gagn om de blir offentlige.

Begrunnelsen vil ikke gi mening for søkeren.

– Dagens system er best

Aleksander Åsnes

Regjeringskvartalet har kosta over 50 milliardar kroner. Ei veke etter opninga slår UD-tilsette alarm

Det har tatt 15 år og 50 milliardar kroner, men i førre veke vart det nye regjeringskvartalet i Oslo opna med brask og bram.

Ei veke etter opninga skapar dei nye lokala ei fortvila stemning blant dei tilsette.

– Dette er det einaste vi pratar om no. Vi har allereie hatt eit allmøte og planlegg eit nytt, seier Øystein Lyngroth i Utanriksdepartementet (UD).

UD-veteranen har teke Klassekampen med på omvising i det nye bygningskomplekset, og ropar opp idet vi passerer ei sikkerheitssluse.

– Pass fingrane! Denne døra er av stål og betong. Ein person har skada fingrane sine her, åtvarar han.

Han er spesialrepresentant i seksjonen for menneskerettar, partnarskap og ny teknologi, og dessutan tillitsvald for NTL. Det nye regjeringskvartalet rommar nokre av verdas dyraste kontorplassar. men Lyngroth fortel at tida etter innflytting har vore prega av misnøye og uro blant dei tilsette.

Dei Klassekampen prata med i det nye regjeringskvartalet, fortel alle om store utfordringar med å jobbe i det nye prestisjebygget:

Når ambassadørar kjem på vitjing til Noreg, manglar UD eigna møterom for møte med eksterne representantar. Berre i mai og juni er det planlagt meir enn ti ambassadørbesøk som UD endå ikkje veit korleis dei skal løyse.

Plassmangel gjer at fortrulege samtalar må bli tatt i fellesareal.

­Akkurat no er effektiviteten i departementet låg.

Har ikkje plass til ambassadørbesøk

Bjørn S. Kristiansen

Håvard Yttredal

Stortinget tvinger hemmelig Nav-rapport fram i lyset

Et historisk stortingsvedtak ligger i dag an til å sette punktum for flere år med dragkamp om den hemmeligholdte regjeringsrapporten «Eksport av velferdsytelser».

For første gang siden 1959 er det flertall for at Stortinget bruker sin grunnlovfestede makt til å tvinge regjeringen til å legge fram dokumenter.

har belyst hemmelighold i opprydningen etter trygdeskandalen som sprakk i 2019. Da ble det kjent at 7510 personer var rammet av en årelang og feilaktig Nav-praksis med å kreve opphold i Norge for å kunne motta trygdeytelser.

Etter et initiativ fra SV, Rødt og Frp har Venstre, MDG, KrF og til slutt Senterpartiet sluttet seg til. Dermed er det flertall for å kreve tilgang til rapporten både for Stortinget og for klagenemnda som behandler erstatningssaker for ofrene etter trygdeskandalen.

Sp-nestleder Bjørn Arild Gram understreker at terskelen for å fatte et slikt vedtak skal være høy, men at partiet mener den er nådd.

– Behovet for å gjenopprette tilliten til forvaltningen og konsekvensene trygdeskandalen faktisk hadde, tilsier at rapporten må gjøres tilgjengelig, sier han.

Den hemmeligholdte rapporten fikk mye oppmerksomhet i kjølvannet av trygdeskandalen.

Som Klassekampen avdekket i februar, har regjeringen i mer enn tre år 

hindret Klagenemnd for EØS-saker i å få tilgang til rapporten

. Nemnda behandler klager på avslag om erstatning fra dem som ble rammet.

Dette var en styringssvikt med store konsekvenser.

Tvinger regjeringen til å vise hemmelig rapport

Endre Ugelstad Aas

Skup er bare én av minst 37 prisutdelinger der mediebransjen hyller seg selv. Er det sunt?

Jubel, omfavnelser og sjampanje – det sto ikke på feiringen da VG vant Skup-prisen i Tønsberg i helga. Med ­prosjektet «Maskene til 100 millioner» avslørte ­journalistene Einar Otto Stangvik og Rolf J. Widerøe hvordan Forsvaret kjøpte gassmasker til Ukraina som ikke holdt mål.

Skup-prisen deles ut hvert år av Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse (Skup) og regnes blant de gjeveste prisene en journalist kan motta i sin karriere. Konkurransen er beinhard.

Men Skup-prisen er langt fra den eneste utmerkelsen journalistene kjemper om. En opptelling Klassekampen har gjort, viser at det i 2025 ble arrangert hel 37 prisutdelinger som var rettet mot medienes arbeid. Mange av prisene, som Skup, har også flere underkategorier. Det reelle antallet enkeltpriser er derfor langt høyere.

Karl-Fredrik Tangen er førstelektor ved institutt for markedsføring ved Høyskolen Kristiania. Han mener slike prisutdelinger er positive hvis de bidrar til å opprettholde kvalitetsstandarder.

– Men det finnes for mange priser til at de kan bli synlige, alle sammen. Da vil noen av prisene bli viktigst for dem som deler dem ut, sier Tangen.

I verste fall kan de mange prisene undergave den interne konkurransen mellom mediene, påpeker Tangen.

– Det blir en egen økonomi hvor de samme folkene jobber med å nominere, sitte i juryer og dele ut prisene. Men mediene blir best hvis de hele tida går løs på hverandre. Det er viktigere for mediene at de kritiserer enn at de hyller hverandre, sier han.

Tangen er usikker på om prisene evner å fange det mange medier faktisk gjør mest av, nemlig å levere fortløpende og ofte tabloid vinklet nyhetsjournalistikk.

Det er viktigere for mediene at de ­kritiserer enn at de hyller hverandre.

Prisbonanza i mediebransjen

Venstre-politiker Abid Raja reagerer sterkt på nyheten om at Minotenk, som han grunnla i 2010, mister statsstøtten.

at Minotenk, Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD) og LIM – Likestilling, integrering, mangfold styrer mot konkurs dersom vedtaket blir stående.

– Dette er organisasjoner med solid kompetanse, som nå vil nulles ut. Da kan man stille seg spørsmålet: Er det villet politikk eller et arbeidsuhell? spør han.

Organisasjonene har mottatt årlige driftsmidler over statsbudsjettets post for «nasjonale ressursmiljøer på integreringsfeltet».

Nå er støtteordningen lagt om til en åpen, søkbar ordning som forvaltes av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (Imdi) etter en forskrift.

De tre organisasjonene, som til sammen har 65 års erfaring, står i fare for å legges ned, men Raja mener de trengs mer enn noen gang. Han advarer mot konsekvensene.

– Det vil ha langsiktige skadevirkninger, uante virkninger, som jeg er overbevist om at Ap og samarbeidspartiene ikke ønsker seg.

Raja forteller at da han skrev boka «Vår ære og vår frykt» oppdaget at Norge ikke har hatt de samme voksesmertene knytta til integrering som i andre europeiske land. Han tror vi har lykkes fordi vi nettopp har sterke sivilsamfunnsaktører.

– Andre aktører enn kun de statlige og kommunale bidrar til å få integreringen inn på rett spor, sier han.

Er det villet politikk eller et arbeidsuhell?

Raja ber Støre rydde opp

Jonas Henmo

Line Madsen Simenstad

Anniken C. Mohr

Dieselsjokket: Ronny mener vi må tenke på oss selv 

Ronny Kvås ligger på hornet. Den dype signallyden ljomer utover jordene ved Lierskogen. Litt bortenfor strømmer en gjeng barnehagebarn bort til gjerdet langs veien og stirrer med oppsperrede øyne på de tunge doningene som kryper forbi dem i sneglefart.

Kvås gliser og dunker håndbaken rytmisk mot rattet igjen. Tut, tut, tut.

Han retter solbrillene med de turkisblå speilglassene fram mot den varme, grå asfalten som leder inn herfra mot Oslo. Foran oss spys svart eksos ut av topprøret på en diger traktor. Bak har køen begynt å vokse. Vi ruver over fredagstrafikken i førerhuset på Kvås sin lastebil, en Volvo 540.

– Du har sett filmen «Convoy»? Dette er jo egentlig litt som det.

I den amerikanske trucker-klassikeren fra 1978 oser diesellukta ut av skjermen mens Rubber Duck, en muskuløs lastebilsjåfør i bar overkropp, råkjører fra politiet. Det er hakket mindre actionfylt stemning her på E18 i dag, hvor Kvås og resten av aksjonsgruppa «Dieselbrølet» arrangerer kjør sakte-aksjon i protest mot de høye drivstoffprisene.

– Jeg hater kø. Men i dag er det helt greit, sier Kvås.

– Det er kanskje ikke alle bak oss helt enige i?

Til syvende og sist må vi tenke på oss selv

Dieselsjokket

Mellom innrammede bilder av Irans første, andre og tredje øverste leder, sitter Alireza Jahangiri med en bunke ark i hendene. Til intervjuet med Klassekampen har Irans ambassadør til Norge tatt med seg en liste over det han beskriver som USA og Israels folkerettsbrudd i krigene mot hjemlandet.

Drap på barn, kvinner og forskere. Angrep mot boligbygg, skoler og lokaler tilhørende Den røde halvmåne. Angrep mot sivil infrastruktur, fabrikker, biblioteker, idrettsarenaer.

Klassekampen ser seg nødt til å avbryte opplesningen som trekker ut.

– Dette er forhold som burde vært sterkt fordømt. Vi burde ha sett reaksjoner fra verden, fra europeiske land, sier Jahangiri.

– De har ikke stoppet det israelske regimet, og det har oppmuntret dem til å angripe Syria, til å angripe Libanon, til å angripe Iran. De har høyt og uten skam erklært at de følger ideen om «Stor-Israel» i regionen. Dette er hovedårsaken til problemene i vår region og i verden.

Alireza Jahangiri har hatt jobben som ambassadør i Norge gjennom fem begivenhetsrike måneder. Han befant seg her på Skarpsno i Oslo da likposene hopet seg opp utenfor iranske sykehus i januar, etter at Irans myndigheter med rå vold slo ned massive protester i landet. Han var her gjennom hele opptakten til den amerikansk-israelske krigen mot Iran som brøyt ut 28. februar.

Vi møtes kort tid etter at USAs visepresident J.D. Vance erklærte at forhandlingene i Pakistan mislyktes og satte seg på flyet hjem til USA. Donald Trump fulgte raskt opp med en annen erklæring: USA skulle med umiddelbar virkning blokkere alle skip som prøvde å seile gjennom Hormuzstredet.

Iran har kontroll over Hormuzstredet fordi USA og Israel angrep oss to ganger.

– Ved å drepe oss øker de bevisstheten blant folk

Josefine Gjerde

Norges Bank har varslet at renta skal opp i sommer. Men kunne det vært unngått?

Denne uka mente SV at finansminister Jens Stoltenberg (Ap) må be Norges Bank om å la renta ligge av hensyn til folks økonomi. Også LO har spurt Norges Bank om å la være å sette opp renta.

Martin Blomhoff Holm er makroøkonom og førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo. Han peker tilbake på LO og mener vi hadde sett en helt annen renteutvikling dersom LO hadde bundet seg til inflasjonsmålet på 2 prosent.

– Signalene fra Norges Bank om renteheving før sommeren er et resultat av at banken ser seg nødt til å få ned prispresset ved å presse LO til å akseptere inflasjonsmålet.

Det var etter lønnsenigheten i helga at LO-leder Kine Asper Vistnes ba Norges Bank om å la være å sette opp renta. Det fikk Norsk Industris administrerende direktør Harald Solberg til å reagere. Til Dagens Næringsliv sa Solberg mandag at det trengs en diskusjon rundt LOs stadige krav om rentesettingen.

Denne debatten hiver Holm seg inn i når han ber LO føye seg inn i rekkene og akseptere inflasjonsmålet.

Tom Henning Bratlie

Artikler

KrF vil ta Munch ut av politikernes hender

Det må være lov å heie både på de som skaper og de som arbeider. Det sier Frp-leder Sylvi Listhaug idet hun åpner Frps landsmøte 1. mai

Mozzie Marvati holdt på å drukne under flukten fra Iran. Men det er det han ser på legekontoret, som holder han våken om natta.

Yoda, John Savio og villrein på veggen

Oda (28) står ute for datteren: – Jeg vil at hun skal se det

Toten kan bli stormakt

Ni av ti SFO-ledere er usikre på om de kan ivareta sikkerheten til barna de har ansvaret for. Det kommer fram i en ny undersøkelse.

Ei varsla kjøtkrise

Over sofaen har Elisabeth Thoresen et diplom for sin utrettelige kamp mot Nav – og en påminnelse om å la ting fare.

Historiker Avi Shlaim har for lengst brutt med Israel. Likevel gjør Iran-krigen ham både kvalm og sint.

Hvis stipendtildelinger skal begrunnes, vil det gjøre mer skade enn gagn, mener utvalgsleder Trude Gomnæs Ugelstad.

Har ikkje plass til ambassadørbesøk

Stortinget tvinger hemmelig Nav-rapport fram i lyset

Skup er bare én av minst 37 prisutdelinger der mediebransjen hyller seg selv. Er det sunt?

Abid Raja grunnla Minotenk i 2010. Han advarer mot langsiktige skadevirkninger dersom de, LIM og OMOD går konkurs.

Dieselsjokket

Irans ambassadør til Norge mener USA og Israels krig har styrket den islamske republikken og dens bånd til omverdenen.

LO advarer sentralbanksjefen mot å øke renta. Men LO bærer sin del av ansvaret når de ikke respekterer de økonomiske spillereglene, ifølge makroøkonom Martin Blomhoff Holm.

Ingen partier går til valg på å svekke velferden. Likevel skjer det. Den svenske forskeren Åsa Plesner har forsøkt å finne ut hvordan.

– Folk her er sinte

Redaktøren fikk nok av svette folk i tights

Truer med å stanse Oslo

På veggen liker Flu Hartberg å ha kunstverk som er mindre masete enn hans egne tegninger.

Grisete innspurt på valgkampen

Milliardærer, bedriftseiere og unge liberalister kjemper med nebb og klør mot formuesskatt i Danmark. Vil de lykkes?

Svein Tore Bergestuen har få fargerike kunstfat.

Sentrale Rødt-tillitsvalgte vurderer å kutte båndene til Rød Ungdom. Ungdommene selv mener de ikke har noe å beklage.

KrF vil ta Munch ut av poli­ti­kernes hender

Det må være lov å heie både på de som skaper og de som arbeider. Det sier Frp-leder Sylvi Listhaug idet hun åpner Frps landsmøte 1. mai

Mozzie Marvati holdt på å drukne under flukten fra Iran. Men det er det han ser på lege­­kontoret, som holder han våken om natta.

Yoda, John Savio og villrein på veggen

Oda (28) står ute for datteren: – Jeg vil at hun skal se det

Toten kan bli stormakt

Ni av ti SFO-ledere er usikre på om de kan ivareta sikker­heten til barna de har ansvaret for. Det kommer fram i en ny under­sø­kelse.

Ei varsla kjøtkrise

Over sofaen har Elisabeth Thoresen et diplom for sin utret­te­lige kamp mot Nav – og en påminnelse om å la ting fare.

Historiker Avi Shlaim har for lengst brutt med Israel. Likevel gjør Iran-krigen ham både kvalm og sint.

Hvis stipend­til­de­linger skal begrunnes, vil det gjøre mer skade enn gagn, mener utvalgs­leder Trude Gomnæs Ugelstad.

Har ikkje plass til ambas­sa­dør­besøk

Stortinget tvinger hemmelig Nav-rapport fram i lyset

Skup er bare én av minst 37 prisut­de­linger der medie­bran­sjen hyller seg selv. Er det sunt?

Abid Raja grunnla Minotenk i 2010. Han advarer mot langsik­tige skade­virk­ninger dersom de, LIM og OMOD går konkurs.

Diesel­sjokket

Irans ambassadør til Norge mener USA og Israels krig har styrket den islamske repub­likken og dens bånd til omverdenen.

LO advarer sentral­bank­sjefen mot å øke renta. Men LO bærer sin del av ansvaret når de ikke respek­terer de økonomiske spille­reg­lene, ifølge makro­øko­nom Martin Blomhoff Holm.

Ingen partier går til valg på å svekke velferden. Likevel skjer det. Den svenske forskeren Åsa Plesner har forsøkt å finne ut hvordan.

– Folk her er sinte

Redaktøren fikk nok av svette folk i tights

Truer med å stanse Oslo

På veggen liker Flu Hartberg å ha kunstverk som er mindre masete enn hans egne tegninger.

Grisete innspurt på valgkampen

Milli­ar­dærer, bedrifts­eiere og unge libe­ra­lister kjemper med nebb og klør mot for­mues­skatt i Danmark. Vil de lykkes?

Svein Tore Bergestuen har få fargerike kunstfat.

Sentrale Rødt-til­lits­valgte vurderer å kutte båndene til Rød Ungdom. Ungdommene selv mener de ikke har noe å beklage.

KrF vil ta Munch ut av politikernes hender

Mozzie Marvati holdt på å drukne under flukten fra Iran. Men det er det han ser på legekontoret, som holder han våken om natta.

Ni av ti SFO-ledere er usikre på om de kan ivareta sikkerheten til barna de har ansvaret for. Det kommer fram i en ny undersøkelse.

Over sofaen har Elisabeth Thoresen et diplom for sin utrettelige kamp mot Nav – og en påminnelse om å la ting fare.

Hvis stipendtildelinger skal begrunnes, vil det gjøre mer skade enn gagn, mener utvalgsleder Trude Gomnæs Ugelstad.

Har ikkje plass til ambassadørbesøk

Skup er bare én av minst 37 prisutdelinger der mediebransjen hyller seg selv. Er det sunt?

Abid Raja grunnla Minotenk i 2010. Han advarer mot langsiktige skadevirkninger dersom de, LIM og OMOD går konkurs.

Dieselsjokket

Irans ambassadør til Norge mener USA og Israels krig har styrket den islamske republikken og dens bånd til omverdenen.

LO advarer sentralbanksjefen mot å øke renta. Men LO bærer sin del av ansvaret når de ikke respekterer de økonomiske spillereglene, ifølge makroøkonom Martin Blomhoff Holm.

Milliardærer, bedriftseiere og unge liberalister kjemper med nebb og klør mot formuesskatt i Danmark. Vil de lykkes?

Sentrale Rødt-tillitsvalgte vurderer å kutte båndene til Rød Ungdom. Ungdommene selv mener de ikke har noe å beklage.