Pål Hellesnes

Tom Henning Bratlie

#fff

#000

Onsdag skal finansminister Jens Stoltenberg legge fram Ap-regjeringens første helt egensnekra statsbudsjett. Det er i en situasjon der pilene peker forsiktig oppover: Sysselsettingen øker, prisveksten har dabbet av og det går bra med eksporten. Men LO mener det ikke er grunn til å strupe pengebruken.

– Arbeid til alle er et av de viktigste målene til LO. Regjeringen gjør mye bra, men vi er ikke fornøyde med at 144.000 står uten jobb. Det ansvaret må regjeringen ta når statsbudsjettet legges fram, sa LO-leder Kine Asper Vistnes under et presseseminar om LOs forventninger til budsjettet mandag.

De forventer særlig penger til kommunesektoren, jobbskaping, kompetanse og boligsektoren.

For tre år siden ble Norge, i likhet med andre land i Europa, rammet av et prissjokk. Kraftig prisvekst førte til at Norges Bank økte styringsrenta kraftig. Det ga svakere økonomisk vekst og ikke minst økt arbeidsløshet.

Regjeringen og stortingsflertallet reagerte med å øke oljepengebruken, i stedet for å føre en «konjunkturnøytral» finanspolitikk. Det har fungert, mener LO. Sjeføkonom Roger Bjørnstad la mandag fram beregninger som viste at uten den økte pengebruken, ville arbeidsløsheten vært oppe i 5,3 prosent – nesten 19.000 flere enn i dag.

– Norsk økonomi hadde vært i en helt annen situasjon om ikke statsbudsjettet hadde reddet oss i dyrtida, sier han til Klassekampen.

– Dere vil ha fortsatt ekspansivt budsjett. Hva betyr det i praksis?

– Vi har ikke tallfestet hvor mye oljepenger det er snakk om, eller hva slags vekststimulanse i privat sektor det er behov for. Men vi er fornøyd med den banen statsbudsjettet har hatt de siste fire årene. Nå ser vi at det er tegn til konjunkturoppgang, så det er greit å flate ut veksten, men jobben er ikke gjort. Renta har fortsatt en sterkt innstrammende effekt på økonomien. Selv om statsbudsjettet har kansellert ut mye, har det ikke gjort alt, og ledigheten er oppe i 4,7 prosent. Det begrunner at vi ønsker fortsatt ekspansiv finanspolitikk.

Ber om økt pengebruk for å sikre jobber

Aleksander Åsnes

Korkje SV, Raudt eller MDG stiller seg bak Aps skattelovnad når budsjettkampen startar i morgon

Dei finanspolitiske talspersonane i SV, Raudt og MDG har ei klar melding til storebroren på raudgrøn side, som i morgon legg fram sitt forslag til statsbudsjett for 2026.

Dei vil ikkje leggje til grunn at skattane ikkje skal opp, sjølv om Arbeidarpartiet i valkampen lova å ikkje auke skatte- og avgiftsnivået i denne perioden.

– Ap må gjerne tenkje at det skatteløftet er utgangspunktet, men det er ikkje nokon andre som har gått til val på det, så det er berre deira utgangspunkt, seier Mímir Kristjánsson, finanspolitisk talsperson i Raudt.

Raudt-profilen møter Klassekampen utanfor Stortinget saman med Ingrid Liland (MDG) og Marthe Hammer i SV. Dei tre har til felles at dei skal i elden og forhandle statsbudsjett med Ap og Sp denne hausten. Dei har òg til felles at det er aller første gong dei skal inn i slike forhandlingar.

Hammer legg seg på same line som Kristjánsson og understrekar at SV har tenkt å akseptere at skattegarantien til Ap er ramma for forhandlingane.

– SV har ikkje gått til val på noko skattetak. Me meiner at den viktigaste utfordringa i Noreg, er å stogge den aukande ulikskapen i samfunnet – det at større formuar vert samla på færre hender. Å stramme til formuesskatten og innføre exit-skatten har vore veldig fornuftige grep, men det er ingen grunn til å stoppe der, seier Hammer.

– Akkurat no er det veldig billeg å øydeleggje natur. Det bør vere eit mål for ein raudgrøn skattepolitikk å endre på det, seier finanspolitisk talsperson Liland i MDG.

Klassekampen inviterte dei finanspolitiske talspersonane i alle dei fem raudgrøne partia til intervju denne veka. Bjørn Arild Gram i Senterpartiet og Tuva Moflag i Arbeidarpartiet ville ikkje stille til intervju.

Nektar å godta skattetak

Mari Brenna Vollan

Eline og Anders er 17 år og kjærester. Det gjør dem ganske spesielle.

Blikkene deres møttes i kantina. De hadde akkurat begynt på videregående, han i A-klassa og hun i B. Fra den første kontakten tok det ikke mange dager før de og vennene deres hang sammen i hvert friminutt. Han ble glad hver gang hun dukket opp. Hun syntes at han var søt. Han var på Burger King med en kompis da hun la ham til på Snapchat.

Noen uker seinere var hun på dansekurs i Oslo. I en pause sendte hun en snap til flere venner der hun la ved mobilnummeret sitt. Jeg kommer ikke til å være så aktiv på Snap, fortalte hun. Han sendte henne en sms. «Fin måte å få tak i nummeret mitt på», skrev han. Han fikk et blunkefjes tilbake.

Første gang de var aleine, gikk de tur opp på fjellet Klompen. De satt på toppen og så utover byen og Namsenfjorden. Så fikk de en melding fra en kompis som spurte om han kunne bli med – ikke helt etter planen. Nede i sentrum kjøpte de Safari-kjeks og en sprayflaske med kremtopp. Trioen satte seg på en benk utafor Rock City og spiste «kjeks og krem», to av dem med hemmelige sommerfugler i magen.

En kveld midt i september var de på en samling med venner. De andre dro én etter én, og til slutt var det bare de to igjen. De satt i en seng og pratet. Hun var lei av å vente. Så kysset hun ham. Seinere den kvelden tok han mot til seg. «Skal vi bli sammen?» spurte han.

Starten på forholdet til Eline Jørgensen Hansen og Anders Altin-Skulstad i Namsos er som tatt ut av en romantisk ungdomsserie. Du har kriblingen, flørtingen og de lange blikkene, og noen som 

tør å hoppe i det. Men historier som dette blir det færre av i virkeligheten. I flere vestlige land ser man det samme: Ungdommer får sjeldnere kjæreste.

I USA har det vært en nedadgående trend helt siden «baby boomer»-generasjonen, ifølge en studie. Mens 78 prosent av dem som ble født rett etter krigen, hadde en romantisk partner i løpet av ungdomstida, gjaldt det for litt over halvparten av generasjon Z (som er født på slutten av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet).

Men det er særlig de siste tiåra at forskere melder om at noe er i endring blant tenåringene. I Danmark er andelen som har kjæreste på ungdomsskolen, mer enn halvert fra 1995 til i dag, til én av ti. Også på danske gymnas er det færre som er i parforhold. Og over hele Europa debuterer man seinere seksuelt. Unge vil heller «scrolle end bolle», som avisa Politiken fastslo i en serie om ung kjærlighet i fjor.

Det finnes ikke tall på kjæreste-utviklingen i Norge. Men flere forteller om en generasjon som ikke forplikter seg. Å være kjærester er gammeldags, ble VG-journalist Shazia Majid fortalt da hun besøkte Ullern videregående skole i Oslo tidligere i år. I stedet er det «mer tilfeldig» og mindre monogami, ifølge en av guttene hun snakket med.

Jeg vil bare date dem som jeg kan se for meg å leve livet sammen med

Anders + Eline = sant

I barnevernet blei Abid Raja introdusert for kriminaliteten. – Hadde eg blitt verande i barnevernet, hadde eg vorte øydelagt for alltid.

– I haust har Oslo vorte råka av fleire dramatiske hendingar der born som er i kontakt med barnevernet, har gjort ting som å drepe ein barnevernstilsett og å sprenge granatar i sentrum av hovudstaden. Kvifor er barnevernsborn så utsette for kriminelle miljø?

– Når du vert overført til ein barnevernsinstitusjon, er det gjerne to politifolk som kjem og leverer deg. Dei har full utrusting og mykje utstyr for å beskytte seg mot deg. Så leverer dei deg til ein sivilt ansatt som går i sokkelesten og T-skjorte, som skal ha ansvar for deg åleine. Dei har alt for lite pengar, dei klarer ikkje å gjere jobben sin. Eg var innom seks ulike barnevernsinstitusjonar sjølv. Før det hadde eg ikkje hatt noko med kriminalitet å gjere, men der vart eg introdusert for kriminaliteten. Vi reiste rundt og rana både born og vaksne. Vi banka horekundar i Oslo sentrum. Eg sat på glattcelle, og eg hamna på ein lukka institusjon. Dei låste rommet mitt frå utsida.

– For meg var det veldig bra. Då var det ingen som kunne kome inn og slå meg, og eg trengde ikkje å slost i korridorane. Dei rustesta meg, og dei køyrde meg til skulen. Eg fekk eit regime som faktisk fungerte for meg. Hadde eg blitt verande i barnevernet, hadde eg vorte øydelagt for alltid, men eg er veldig takksam for alle dei som såg meg. Hadde folk sett på meg som at det ikkje var håp for meg, hadde eg aldri vorte den eg er i dag.

– Kva må skje for at eit slikt barnevernsbarn skal bli Abid Raja og ikkje granatkastar?

– Alle veit at dersom du samlar folk med dårlege levekår og dårleg økonomi i same område, får du barne- og ungdomskriminalitet. Det me får no, er eit direkte resultat av busetjinga i Oslo, av neglisjerte parallellsamfunn der det veks opp born utan framtidshåp. Og det handlar ikkje om desse områda i seg sjølv. Du hadde fått dei same problema i Stad kommune dersom du hadde plassert mange levekårsutsette folk der.

– Eg meiner at me ikkje skal busetje fleire flyktningar og asylsøkjarar i dei områda det her er tale om. Det kokar allereie der og er heilt på brestepunktet. Då kan me ikkje busetje fleire med levekårsutfordringar der. Dei aller færraste med innvandrarbakgrunn har eit ønske om å bli kriminelle, og dei ynskjer ikkje at ungane deira skal verte kriminelle. Likevel er det ganske mange ungar med innvandrarbakgrunn som vert det.

Meiner Oslo må lære av bygda

Ida Søraunet Wangberg

Rama (41) får ikke lån

41 år gamle Rama Jama sitter i sofaen i stua i den kommunale leiligheten hun leier på Sagene i Oslo, med mobilen i hånda. På skjermen foran henne er Finn-annonsen for en leilighet på Vestli i Groruddalen som hun gjerne kunne tenkt seg å kjøpe.

Hadde hun fått startlån på 3,1 millioner kroner, og et etableringstilskudd for å dekke resten, kunne hun fått samlede boutgifter på mellom 17.600 og 20.000 kroner i måneden, viser Klassekampens beregninger. 

Men det får hun ikke, for Oslo kommune mener hun ikke kan betjene et så høyt lån. Derfor må hun fortsette å bo i den kommunale leiligheten, der hun ligger våken om nettene og bekymrer seg for husleia som akkurat har økt til 24.500 kroner i måneden.

Jama føler hun har gjort alt riktig for å bli en produktiv samfunnsborger etter at hun flyktet til Norge fra Somalia som 15-åring. Da var hun også analfabet.

Etter å ha fullført grunnskolen som voksen, tok hun videregående skole på ett år. Samtidig var hun aleine med omsorgen for fem små barn.

Drømmen gikk i oppfyllelse da hun fikk fast, full jobb i 2020. Nå jobber hun i Nav med å veilede personer med minoritetsbakgrunn inn i jobb, mens hun bruker deler av fritida si på sosionomstudiet.

Men selv begynner hun å miste troa på at det lønner seg å jobbe, etter at hun fikk avslag på sin fjerde søknad om startlån for å kjøpe bolig.

– Jeg har løpt det raskeste maratonløpet en fembarnsmor kan løpe, men jeg holdes igjen. Jeg har jobbet så hardt, og så kommer jeg ikke ut av denne kommunal­boligen. Det gjør meg så frustrert, sier Jama.

Jeg har løpt det ­raskeste maratonløpet en fembarnsmor kan løpe, men jeg holdes igjen.

Rama (41) får ikke startlån av kommunen

Hannah Bull Thorvik

Hjorth58 (1).jpg

I sin nye roman tar Vigdis Hjorth moralske dilemmaer inn på den brune puben. – Desto lenger samtalen varer, desto større blir behovet for en brun pub. 

Er mennesket godt fra naturens side, men ødelagt av samfunnet? Eller er menneskenaturen grunnleggende egoistisk – bare holdt i tømmene av samfunnets normer og strukturer? Det er spørsmålene Bertolt Brecht stiller i skuespillet «Det gode mennesket fra Sezuan» (1942). Og det er moralske dilemmaer som dette som har engasjert Vigdis Hjorth i årevis, helt siden hun så teaterstykket for første gang som tolvåring.

– Onkelen min var skuespiller, han spilte en av gudene. Det gjorde et uutslettelig inntrykk, sier Hjorth.

I hennes nye roman «Det gode mennesket i Sandvika» forflyttes Brechts dilemma til Sandvika – fra Kina til Bærum, med alt det medfører av kontraster. Her er det ikke rismarker og guder, men en brun pub, dårlig privatøkonomi og folks forventninger som driver historien.

Vi møter Hjorth på Espresso House i Sandvika. Hun sitter i en sofa med utsikt til stillaser, kraner og et uavbrutt drønn fra byggearbeidene utenfor. At Claude Monet en gang reiste hit til Sandvika i ens ærend for å male landskap, føles fjernt – i dag drukner impresjonismen i betong.

Sandvika er vanligvis bare et stoppested for Hjorth – hun tar buss fra hjemmet sitt på Nesøya og tog til Oslo. Men i romanen setter en brun pub ved togstasjonen scenen for en fortelling om godhet og idealisme.

– Mange tenker på Bærum som homogent og rikt. Men det er komplisert å være fattig i et område hvor velstand er normen. Du skal liksom være fra Blærum – det sitter i navnet. Og hvis du ikke lever opp til det, blir det veldig synlig.

Romanen er en tydelig henvisning til Brecht, sier Hjorth. Vi lar Hjorth gi en kort innføring i stykket hun skriver seg opp mot:

– Guder kommer ned til jorda – det står dårlig til. Menneskene er fæle mot hverandre. Bare én gir dem husrom: Den prostituerte Shen Te. Som belønning får hun en tobakksbutikk.

På brun pub er det lav terskel, da kan du komme litt drita og utstelt.

Snillhetens skjøre kår

Mylena Kifle

En desemberdag i 1996 samlet Stortinget seg til den årlige julelunsjen i kantina – og utafor, på Eidsvolls plass, hadde en liten «sortkledd skare» samlet seg til gravøl. Anledning var en minnestund for 14 friteatre som ikke lenger ville få driftsstøtte.

Allerede i 1996 skrev VG om da det anerkjente, og nå erfarne, teaterkompaniet Verdensteatret var nedleggingstruet.

Nå befinner gruppa seg igjen i samme situasjon. De har falt ut av Kulturrådets tilskuddsordning for etablerte kompanier og står med det uten offentlig støtte.

– Ja, dette er ikke første gang Verdensteatret står i en vanskelig situasjon. Vi har fått støtte på tre til fire millioner kroner siden 2007, og de pengene er vi avhengige av for å kunne fortsette, sier daglig leder Martin Taxt.

Mye har skjedd med kompaniet siden 1996. I dag har de et fast lokale på Alna i Oslo, fem faste ansatte, og de siste årene har de dessuten høstet mye skryt i Norge og internasjonalt.

Verdensteatret har mottatt Heddaprisen flere ganger, de har fått Kritikerprisen og Telenors kulturpris og Bessie Award i USA.

Det vil være et stort tap for det norske scenekunstfeltet hvis de forsvinner, sier Hege Knarvik Sande, direktør for Pahn – senter for scenekunst Norge.

– De er et av de mest etablerte kunstnerskapene vi har i Norge. Nå har de ikke lenger offentlig støtte, og det er dramatisk for dem og synd for oss, sier Sande.

Verdens­teatret er et av de mest etablerte kunstner­skapene vi har i Norge.

Truet kompani ber om livbøye

Astrid Hygen Meyer

Oss glemske sjeler imellom: Innimellom blir man overrasket over hvor mye som ordner seg, tross alt. Du kan legge igjen nøklene på en bardisk, eller en hel koffert i bagasjerommet på en nattbuss mange mil hjemmefra, og noen dager seinere står du og holder de samme tingene i hånda igjen, overlevert av et vennlig vesen. Samfunnets usynlige tråder er vevd av skjør tillit. Ja, så lenge den holder, så lenge den er solid nok. Plutselig finner du din egen, låste sykkel ramponert inntil en lyktestolpe.

Det er sånt man blir minnet om i Per Pettersons nye roman, «Du er hjemme nå», der store deler av handlingen finner sted på slutten av 1980-tallet. Hovedpersonen Kasper, på denne tida en småbarnsfar i slutten av trettiårene, sovner på bussen hver eneste natt, på vei hjem fra seinskiftet i den grafiske bedriften han jobber turnus i. Han våkner når sjåføren forteller ham at han er framme. I romanen er det en fast sjåfør som kjører bussruta, og hver gang må sjåføren gi den samme beskjeden idet Kasper begynner å gå mellom setene og mot utgangen: «Du glemte veska».

Han glemmer veska og får den tilbake, natt etter natt. Som om romanen spør: Hvorfor glemmer vi tingene våre? Er det fordi vi langt der inne stoler på at det vi bærer med oss er ivaretatt? At så lenge det fins et samfunn, går det greit?

– Det med all busskjøringen i boka, det har jeg hentet fra meg selv. Nå som jeg bor her ute, kjører jeg bil overalt. Men før jeg kom ut hit, da jeg bodde i traktene hvor Kasper bor, da kjørte jeg den samme bussen hele tida.

Vi er i skrivestua til Per Petterson, på småbruket Porten en times kjøretur sørøst for Oslo, dit vi har reist for å snakke om Pettersons nye roman. Det er en fin høstdag, og Pettersons røde skrivestue, i skråninga et stykke nedenfor boligen på småbruket, er et fabelaktig sted, fullt av sirlig organiserte bokhyller med biografier, utklipte sitater, buddhaer og andre gjenstander, en tom flaske sprit (

Vi må likevel til saken: Romanens bussjåfør dør brått. Kasper tar det hardt.

Sjåføren er ikke en helt ubetydelig skikkelse i romanen. Det er han som har replikken «Du er hjemme nå», som er blitt bokas tittel. En annen fin replikk kommer etter at sjåføren på eget initiativ legger om ruta for å kjøre Kasper helt hjem til blokkene han bor i på toppen av en bakke, i stedet for å stoppe nede ved eneboligene: «Det er vel for faen et samfunn vi lever i», sier han.

Du må være øyet som ser, hjertet som klaprer.

Alt kan skje

Lara Rashid

Inkassoselskapet ringer Remi på hans siste arbeidsdag som tattovør. De kan ringe tilbake neste uke – da får han millionlønn. 

På en benk i et tatoveringsstudio i Moss ligger Lotte Mofoss. En havrestilk begynner å ta form på leggen hennes. Tatovør Remi Sølvberg (49) holder tatoveringsnåla stramt og konsentrerer seg om tegningen.

I dag er ikke en vanlig arbeidsdag. Det er Sølvbergs siste dag som tatovør før han i fire år skal representere Rødt på Stortinget.

Mandag skal han møte opp til morgenmøte med stortingsgruppa klokka 09.00. Med vervet som folkevalgt følger også høy stortingslønn, komitéreiser og nasjonal oppmerksomhet.

Det var ingen selvfølge at Sølvberg skulle bli rikspolitiker. Han kom fra en familie hvor mora var «mislykka kunstner» og ufør, mens far jobbet som lærer ved en ungdomsskole i Moss.

– Pappa var mitt store forbilde. Han var veldig opptatt av at jeg måtte få meg en utdannelse og jobb, sånn at jeg kunne bli lønnsmottaker, sier han.

Drømmen var likevel å bli kunstner, for Sølvberg har alltid elsket å tegne.

Men barndomsidyllen brast. Sølvbergs far døde av kreft da han var bare ni år gammel. Det ble en ny hverdag for ham og mora, som ble alvorlig syk med manisk depresjon.

– Jeg så hvordan mamma slet psykisk og tenkte at livet enten var lidelse eller fravær av lidelse, sier han.

Mamma fant seg aldri til rette i verden. Hun var deprimert og hadde egentlig forberedt meg på denne dagen.

Remis siste stikk

Elise Winterthun

Dag Eivind Undheim Larsen

– Et stort antall av våre medlemmer føler seg forrådt av Holocaust­senteret

HL-senteret i Oslo har som formål å drive forskning om holocaust, andre folkemord og minoriteters vilkår i moderne samfunn.

Nå er forskningssenteret kommet i hardt vær. 

I går skrev Klassekampen om en 74-sider lang rapport hvor HL-senteret blir anklaget for å ha sviktet sitt oppdrag om å ivareta norske jøder

Blant annet blir det hevdet at senteret har nedprioritert forskningen på antisemittisme.

Overfor Klassekampen har HL-senterets direktør Jan Heiret avfeid rapporten som «tendensiøs».

Det er den jødiske organisasjonen B’nai B’rith Norgeslosjen som står bak utredningen. De holder fast på sin kritikk.

– Det er mange i den jødiske minoriteten som opplever ugreie ting, sier Norgeslosjens president Robert Hercz.

Han snakker med Klassekampen flankert av losjens visepresident Leif Knutsen. De vil ikke si hvor mange medlemmer losjen har, men beskriver seg som et lite selskap.

Bekymringene om HL-senterets opptreden siden høsten 2023 deles imidlertid av mange blant den jødiske minoriteten i Norge, hevder de.

Et stort antall av våre medlemmer føler seg forrådt av HL-senteret.

Varsler om misnøye blant norske jøder

Frida Holsten Gullestad

Når dørene på Stortinget åpner i oktober, vil over en fjerdedel av Ap-representantene tilhøre lokallaget «Løvebakken AUF». En av dem er nordtrønderen Vebjørn Gorseth (31), som fikk uventet hjelp fra AUF i sørfylket i valgkampen.

Flere i AUF bestemte seg nemlig seg for å droppe valgkamp i Sør-Trøndelag valgdistrikt etter at Trond Giske ble listetopp i kretsen.

I stedet for å bli i sitt eget valgdistrikt tok de toget noen timer nordover til Steinkjer. Der leide de en enebolig, som ble base for den yngre gardes valgkamp.

– Jeg står på at AUF var hovedgrunnen til at vi vant valget, sier Gorseth, som kommer fra nettopp Steinkjer, hvor hele 37 prosent stemte på Ap.

Gorseth har følgende å si om hvordan det skal bli å være stortingskollega med Giske:

– Jeg skal nok greie å samarbeide med ham.

Ap fikk 36,3 prosent av stemmene i Nord-Trøndelag, som dermed ble partiets beste krets.

Vinterens nominasjonskamp i sørfylket, der Giske gikk seirende ut, skapte betydelig intern konflikt. Gorseth mener partiet har en jobb å gjøre i Trøndelag.

– Dette er generasjon Z sitt inntog i nasjonal politikk

Endre Ugelstad Aas

– Bare vær deg selv og skriv så godt du kan. Det er det eneste som duger.

Slik lyder rådet fra en forfatter som nettopp er utnevnt til ridder av første klasse av Den Kongelige St. Olavs Orden. Mandag ettermiddag mottok Thorvald Steen utmerkelsen under en høytidelig seremoni ved Nasjonalbiblioteket i Oslo.

Steen mottar utmerkelsen «for hans forfatterskap og samfunnsgagnlige virke».

Det var kansellisjef Mette Tverli fra Det Norske Kongehuset som overrakte ham utmerkelsen.

I begrunnelsen ble det trukket fram at Steen har gitt en stemme til dem som er annerledes, og at hans historiske romaner har gitt oss en utvidet bakgrunn for å forstå vår samtid.

– Jeg synes det er veldig stas å motta denne prisen og særlig med en slik begrunnelse. Så merker jeg meg også med stor glede hvordan dette blir mottatt blant venner og omgangskrets, sier Steen til Klassekampen etter at formalitetene er gjort unna.

Steen har i over 40 år gitt ut bøker innen de fleste sjangre. Før debuten med diktsamlingen «Hemmeligstemplede roser»i 1983 hadde han tatt fagbrev som maler og jobbet som pleier ved Gaustad sykehjem.

Kampen for de svake og marginaliserte stemmene i samfunnet har vært en gjennomgående tråd i forfatterskapet.

Bare vær deg selv og skriv så godt du kan.

Råd fra en ridder

Her gjorde SV et brakvalg

Utenfor Mortensrud senter i bydel Søndre Nordstrand i Oslo er det midlertidige stemmelokalet i ferd med å demonteres.

Her gjorde SV et veldig godt valg og kapret hver fjerde stemme som ble avlagt i bydelen, med en framgang på 7,2 prosentpoeng fra forrige stortingsvalg i 2021. I kretsen Mortensrud skole fikk SV 29,3 prosent av stemmene.

– For meg ble det SV fordi de støtter Palestina, og fordi de er opptatt av hvordan vi greier oss her også, når alt blir dyrere, sier Hajar Abbas (33).

Hun jobber som salgskonsulent og er på jobb for å selge varer til en av butikkene på senteret. Selv bor hun på Furuset i bydel Alna i Groruddalen, en annen bydel der SV har betydelig framgang.

For mens SV går tilbake med 2,5 prosentpoeng i Oslo, er det fem bydeler som skiller seg ut med framgang. I tillegg til Søndre Nordstrand er det de fire bydelene som utgjør Groruddalen: Grorud, Alna, Stovner og Bjerke.

Felles for dem er at en høy andel av befolkningen her har minoritetsbakgrunn, og at de som bor her i snitt har lavere utdanning og inntekt enn i resten av Oslo.

Dette er også bydelene med lavest valgdeltakelse.

Abbas forteller at det forrige valget var det første hun stemte i.

SV-suksess i Oslo øst

Jo Skårderud

Elitene flokker til valglokalene

Mandag ble valglokalene åpnet for forhåndsstemning i hele landet. Utenfor valglokalet på Grønland i Oslo har flere allerede gjort unna borgerplikta.

– Om du har lyst på endring eller vil ha det som det er, gå og stem, så teller stemmen din, sier 56 år gamle Reidar Normann.

Normann, som nettopp har avgitt sin forhåndsstemme, jobbet tidligere som kantineleder hos Telenor, men er i dag uføretrygdet. Han mener alle burde benytte stemmeretten.

Sammenliknet med mange land, har Norge høy valgdeltakelse: I 2021 stemte 77,2 prosent av nordmenn i stortingsvalget. Men bak det høye snittet finnes det store forskjeller.

– I middelklassen og oppover stemmer folk klart mer enn gjennomsnittet, sier Magne Flemmen.

Han er professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo, og ga i fjor ut boka «Klasse: en innføring» sammen med Jørn Ljunggren. Tallene i boka viser at graden av valgdeltakelse er preget av klasseforskjeller:

De kunne vært tydeligere på hva de mener.

Elitene kan vinne valget

Jonas Henmo

Krever stans i all oljeleting

Det var misnøye i oljenæringen da SV i 2022 fikk med Arbeiderpartiet og Senterpartiet på å ikke lyse ut den 26. konsesjonsrunden for oljeleting i denne stortingsperioden.

Gjennomslaget fikk partiene på høyresida til å utbryte at det er SV, regjeringens budsjettpartner, som «styrer oljepolitikken» til regjeringen.

Nå håper partileder Kirsti Bergstø og andrekandidat i Oslo Sunniva Holmås Eidsvoll å ta det et steg lenger.

– Vi skal stoppe all oljeleting. Alle petroleumstillatelser. Å sette foten ned mot ny olje er veldig viktig i denne valgkampen, for barna og barnebarna våre sin framtid, sier Eidsvoll.

Bergstø vedgår at det blir både dyrt og krevende, men mener Norge er nødt til å begynne å omstille seg bort fra olja.

– Vi har ikke noe valg. Spørsmålet er om vi skal gjøre det på en styrt, trygg måte med en plan, eller om vi skal la marked og tilfeldigheter gjøre folk arbeidsløse når resten av verden har omstilt seg og etterspørselen går ned, sier hun og slår fast:

De to SV-politikerne møter Klassekampen utenfor Energidepartementet i Oslo sentrum for å si at en stans i all oljeleting vil være et viktig krav for SV i eventuelle forhandlinger med Arbeiderpartiet etter valget.

Å sette foten ned mot ny olje er veldig viktig i denne valgkampen.

SV stiller oljekrav til Ap

Carl Martin Eggesbø

– Vi skal ikke kutte noe som helst. Vi skal bare bruke litt salt, og kanskje vi finner pepper. Det er veldig enkelt!

Ved lunsjtider møter Klassekampen opp i felleskjøkkenet i borettslaget til imam Faruk Terzic på Løren i Oslo.

Utenfor svingdøra summer det i samtaler fra eldre, lyshårede naboer i sofaområdet. Dette er ikke et eldresenter, påpeker Terzic, men en «pluss-lounge» hvor beboere kan komme for å drikke kaffe, lese aviser eller bare prate sammen.

I tillegg er det et festlokale her, og i bakgården står den nye gassgrillen som Terzic skal debutere med i dag.

– Forhåpentligvis er den bra, så vi ikke brenner maten!

Terzic lager sjeldent mat på dette kjøkkenet. Vi er spente, men alt bør ligge til rette for et vellykket eksperiment.

Foran oss på benken ligger kyllinglår og lammekoteletter fra en halalslakter på Grønland. I kjøleskapet er en fin- og ferdighakket salat av tomat, agurk, gul løk og olivenolje. Og ikke minst, bladbete fra familiehytta i Rakkestad.

Salatplanten tok faren hans med fra Bosnia. Terzic åpner og lukker skap mens Klassekampen stiller spørsmål.

Snill grill av imamen

Stine Gudmundsen Bergo

Ved Nationaltheatret T-banestasjon i Oslo står en gjeng iført gule capser og klær og bygger en valgbod. De er medlemmer av aksjonsgruppa «Redd Ullevål sykehus», som i år stiller med en egen liste til stortingsvalget.

– Det er veldig gode muligheter for at vi kommer inn på Stortinget. Det kan bli et valgskred, sier Lene Sundfær Haug, førstekandidat på lista og leder av folkeaksjonen.

Bakgrunnen er en fersk Oslo-måling fra Sentio, utført på oppdrag fra Redd Ullevål sykehus selv. Her er Arbeiderpartiet størst i Oslo med 22,7 prosent, etterfulgt av Høyre, som har 17,9 prosent.

Oppslutningen om Ap er så å si uendret fra forrige stortingsvalg i 2021. Høyre går kraftig tilbake med 5,6 prosent. Frp går tilsvarende fram, og havner på 11,8 prosent.

Blant de små partiene som havner innunder boksen «Andre», er Redd Ullevål sykehus størst. De har en oppslutning på 1,4 prosent.

Selv tror de at dersom flere får vite om dem, er potensialet for flere stemmer enormt.

Folk ser at de store partiene har svikta når de har fått politisk makt.

Tror de får stortingsplass

Bjørn S. Kristiansen

En palestinsk stat er det eneste som kan bidra til en fredelig vei framover, sier Ine Eriksen Søreide (H)

– Dersom du akkurat nå hadde vært utenriksminister i en Høyre-­regjering som så langt ikke hadde anerkjent Palestina – ville du gjort det nå?

– Med mange toneangivende store europeiske land og Canada som signaliserer en anerkjennelse på visse vilkår, så mener jeg at tidspunktet nå er riktigere enn det var i mai i fjor. Det at de landene stiller noen vilkår både til Israel, men også til Palestina, mener jeg er en riktig måte å bruke det veldig sterke diplomatiske virkemiddelet dette er, for da kan man i sterkere grad kan oppnå noe med anerkjennelsen.

– Høyre er for at Palestina skal kunne bli en egen stat, men var uenig i tidspunktet for regjeringens anerkjennelse i fjor. Hva har endret seg?

– Det ene er at situasjonen er blitt langt mer dramatisk. Det andre er at den gruppa av land som nå vurderer anerkjennelse, stiller noen vilkår som både kan bidra til å legge press på Israel, men også legge press på Palestina for demokratiske reformer. Britene har satt som vilkår at de anerkjenner med mindre Israel endrer kurs. Canada sier at de anerkjenner forutsatt at palestinerne holder valg, forutsatt at Hamas ikke er en del av et framtidig styre, og forutsatt at man demilitariserer Palestina. Det er, etter min oppfatning, gode utgangspunkter for å bruke anerkjennelsen som et verktøy.

– Hva ser du for deg som realistisk å oppnå?

– Jeg tror ikke man skal være naiv og tenke at en tostatsløsning ligger rett rundt hjørnet. Åpenbart ikke. Men det finnes ikke noen annen måte å løse dette på enn at både Israel og Palestina kan leve som to stater innafor anerkjente grenser i trygghet. Måten å komme dit på kan skille seg fra måten man tenkte på dette for tretti år siden. Også Israel har all interesse av å få en stat der de også kan leve i trygghet. Det er det ingen tvil om. Men palestinerne må få sin egen stat. Og det er det eneste som kan bidra til at man får en fredelig vei framover.

– Hva tror du Israels interesse med de palestinske områdene er nå?

– Det er vanskelig å tolke det fullt ut, fordi det kommer mange ulike signaler. Men det er jo ingen tvil om, og det er et standpunkt vi har hatt i alle år, at okkupasjonen er folkerettsstridig, og dermed ulovlig. Ethvert trinn i retning av ytterligere okkupasjon, for eksempel at Israel annekterer Gaza, vil være grove brudd på folkeretten og helt uakseptabelt.

– Formelt sett avgjøres folkemord-spørsmål i en internasjonal domstol, men mener du at Israel begår folkemord på palestinerne?

De beskytter ikke sivile, og de skiller ikke mellom sivile og militære mål. De opptrer på ingen måte forholdsmessig.

Tom Henning Bratlie

Artikler

Uten de siste årenes oljepengebruk kunne nesten 19.000 flere stått uten jobb, ifølge LO. Nå ber de regjeringen holde pengebruken oppe.

Korkje SV, Raudt eller MDG stiller seg bak Aps skattelovnad når budsjettkampen startar i morgon

Eline og Anders er 17 år og kjærester. Det gjør dem ganske spesielle.

Meiner Oslo må lære av bygda

Rama (41) får ikke lån

I sin nye roman tar Vigdis Hjorth moralske dilemmaer inn på den brune puben. – Desto lenger samtalen varer, desto større blir behovet for en brun pub.

Verdensteatret har igjen falt ut av en av Kulturrådets tilskuddsordninger. Nå trygler scenekunstfeltet om friske midler til Norsk kulturfond.

Alt kan skje

Inkassoselskapet ringer Remi på hans siste arbeidsdag som tattovør. De kan ringe tilbake neste uke – da får han millionlønn.

– Et stort antall av våre medlemmer føler seg forrådt av Holocaustsenteret

AUF er større enn noensinne på Stortinget. Vebjørn Gorseth fikk drahjelp fra AUF-ere som boikottet valgkampen i Sør-Trøndelag.

Råd fra en ridder

Her gjorde SV et brakvalg

Elitene flokker til valglokalene

Krever stans i all oljeleting

Snill grill av imamen

«Redd Ullevål sykehus» stiller med liste til stortingsvalget – og spår et valgskred.

En palestinsk stat er det eneste som kan bidra til en fredelig vei framover, sier Ine Eriksen Søreide (H)

Flere går ut og anerkjenner Palestina som stat. Espen Barth Eide (Ap) etterlyser Høyres stemme i debatten.

Uroes av for få brannfolk

Osloskolene kjemper om elevene på sosiale medier, ifølge skoleforsker

Kampen mellom kaffe og kokain rår i verdens farligste land for miljøaktivister

Eieren av norske datasentre sluser penger til organisasjoner som støtter israelske soldater og ulovlige bosettinger på Vestbredden.

Kristne til kamp for Gaza

Fellesaksjonen gir tommel opp til Høyres skatteforslag, mens Aksjon for borgerlig valgseier satser på et stort Frp i regjering.

«Dimitri» ble sagt opp på dagen. Nå krever han 147.000 kroner i ubetalt lønn.

Høyre mener de aller minste trenger mer skoletid. – Et kjempedårlig forslag, mener lærer Torunn Vagland Stav, som får støtte av skoleforskere.

Uten de siste årenes olje­penge­bruk kunne nesten 19.000 flere stått uten jobb, ifølge LO. Nå ber de regje­ringen holde penge­bru­ken oppe.

Korkje SV, Raudt eller MDG stiller seg bak Aps skattelov­nad når budsjett­kampen startar i morgon

Eline og Anders er 17 år og kjærester. Det gjør dem ganske spesielle.

Meiner Oslo må lære av bygda

Rama (41) får ikke lån

I sin nye roman tar Vigdis Hjorth moralske dilemmaer inn på den brune puben. – Desto lenger samtalen varer, desto større blir behovet for en brun pub.

Verdens­teatret har igjen falt ut av en av Kultur­rådets tilskudds­ord­ninger. Nå trygler scene­kunst­feltet om friske midler til Norsk kulturfond.

Alt kan skje

Inkasso­sel­skapet ringer Remi på hans siste arbeidsdag som tattovør. De kan ringe tilbake neste uke – da får han mil­lion­lønn.

– Et stort antall av våre medlemmer føler seg forrådt av Holocaust­senteret

AUF er større enn noensinne på Stortinget. Vebjørn Gorseth fikk drahjelp fra AUF-ere som boikottet valgkampen i Sør-Trøndelag.

Råd fra en ridder

Her gjorde SV et brakvalg

Elitene flokker til valglo­ka­lene

Krever stans i all oljeleting

Snill grill av imamen

«Redd Ullevål sykehus» stiller med liste til stortings­valget – og spår et valgskred.

En palestinsk stat er det eneste som kan bidra til en fredelig vei framover, sier Ine Eriksen Søreide (H)

Flere går ut og aner­kjenner Palestina som stat. Espen Barth Eide (Ap) etterlyser Høyres stemme i debatten.

Uroes av for få brannfolk

Oslosko­lene kjemper om elevene på sosiale medier, ifølge skole­fors­ker

Kampen mellom kaffe og kokain rår i verdens farligste land for miljø­ak­ti­vister

Eieren av norske datasentre sluser penger til orga­ni­sa­sjoner som støtter israelske soldater og ulovlige boset­tinger på Vest­bred­den.

Kristne til kamp for Gaza

Felles­ak­sjonen gir tommel opp til Høyres skatte­for­slag, mens Aksjon for borgerlig valgseier satser på et stort Frp i regjering.

«Dimitri» ble sagt opp på dagen. Nå krever han 147.000 kroner i ubetalt lønn.

Høyre mener de aller minste trenger mer skoletid. – Et kjempe­dår­lig forslag, mener lærer Torunn Vagland Stav, som får støtte av skole­fors­kere.

Uten de siste årenes oljepengebruk kunne nesten 19.000 flere stått uten jobb, ifølge LO. Nå ber de regjeringen holde pengebruken oppe.

Korkje SV, Raudt eller MDG stiller seg bak Aps skattelovnad når budsjettkampen startar i morgon

Verdensteatret har igjen falt ut av en av Kulturrådets tilskuddsordninger. Nå trygler scenekunstfeltet om friske midler til Norsk kulturfond.

Inkassoselskapet ringer Remi på hans siste arbeidsdag som tattovør. De kan ringe tilbake neste uke – da får han millionlønn.

– Et stort antall av våre medlemmer føler seg forrådt av Holocaustsenteret

Elitene flokker til valglokalene

«Redd Ullevål sykehus» stiller med liste til stortingsvalget – og spår et valgskred.

Flere går ut og anerkjenner Palestina som stat. Espen Barth Eide (Ap) etterlyser Høyres stemme i debatten.

Osloskolene kjemper om elevene på sosiale medier, ifølge skoleforsker

Kampen mellom kaffe og kokain rår i verdens farligste land for miljøaktivister

Eieren av norske datasentre sluser penger til organisasjoner som støtter israelske soldater og ulovlige bosettinger på Vestbredden.

Fellesaksjonen gir tommel opp til Høyres skatteforslag, mens Aksjon for borgerlig valgseier satser på et stort Frp i regjering.

Høyre mener de aller minste trenger mer skoletid. – Et kjempedårlig forslag, mener lærer Torunn Vagland Stav, som får støtte av skoleforskere.