Leder

Brexit-kaos

  • Etter at Theresa Mays brexit-avtale med EU nok en gang ble nedstemt i Underhuset, skrev Financial Times på lederplass at «Fru May har mesteparten av skylden for at det ikke var mulig å få et parlamentarisk flertall». Det er en sannhet med svært store modifikasjoner. EUs forhandlere har i liten grad vært opptatt å gi britene en avtale som kan aksepteres av de folkevalgte, og selv om Donald Tusk og Jean-Claude Juncker i siste time ga noen konsesjoner til May, var det ikke nok. Labour har heller ikke vært villig til å bidra til et flertall for brexit, selv om den foreliggende avtalen ville ha åpnet for et tilknytningsforhold til EU som partiet går inn for. Den viktigste grunnen til at avtalen ikke fikk flertall, er likevel de hardeste EU-kritikerne i Tory-partiet med det konservative parlamentsmedlemmet Jacob Rees-Mogg i spissen. Regjeringsadvokat Geoffrey Cox oppfordret på det sterkeste parlamentarikerne til å godkjenne avtalen, men han ryddet ikke all usikkerhet om irskegrensen av veien. Det gjorde at det nordirske unionistpartiet DUP vendte tommelen ned; det samme gjorde de harde brexiterne i Tory, som nå mener britene i verste fall må gå ut av EU uten en avtale.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Leder

Fotballens framtid

Søndagens VM-finale vil neppe huskes for kampen som utspilte seg på banen. Det var showet rundt som stjal oppmerksomheten. Mens stjernelaget av artister og skuespillere manet til kjærlighet og samhold i tidenes lengste pauseshow, satt Donald Trump trygt plassert bak skuddsikkert glass sammen med sin nye bestevenn, Fifa-president Gianni Infantino. Da tida var inne for å dele ut pokalen til verdensmester Spania, summet pipekonserten mot ham ut til milliarder av tv-skjermer. Øyeblikket konstaterte at prestisjemesterskapet i liten grad har styrket USAs sviktende omdømme i verden. Men for fotballen kan årets VM-utgave vise seg å bli et veiskille. Ikke bare var fotball-VM 2026 det største noensinne etter utvidelsen fra 32 til 48 lag.

Maktfor­deling

Etter 250 år bygger USAs statsforfatning fortsatt på maktfordelingsprinsippet til den franske 1700-tallsfilosofen Charles Montesquieu. Ved å fordele makta på en lovgivende, utøvende og dømmende makt, skulle man forhindre maktmisbruk og unngå at all makt ble fordelt hos en eneveldig hersker. At systemet – på tross av sine skjørheter – har holdt stand, skyldes i stor grad rolla til en «fjerde statsmakt» som oppsto på samme tid, nemlig pressa og massemediene. Allerede i 1791 ble retten til en fri presse innlemmet som et tillegg i den amerikanske grunnloven. En uavhengig og kritisk presse som ettergår maktmisbruk i de tre instansene, ble ikke minst viktig da USA etter krigen inntok rolla som verdens eneste demokratiske supermakt. Uten avsløringene om Watergate-saken, Abu-Grahib og seinest Epstein-filene, ville sannheten fort ha druknet i arkivene i Washington og Pentagon. Derfor er det skremmende å være vitne til hvordan USAs president Donald Trump i sine to perioder har jobbet systematisk for å svekke medienes uavhengighet.

Arven etter terroren

Femten år etter terrorangrepene 22. juli er fortsatt deler av Oslo sentrum en byggeplass, der det arbeides med nye regjeringsbygg. Det er en daglig påminnelse for mange om det dødeligste angrepet på norsk demokrati og samfunn siden andre verdenskrig. Til uka er det på ny årsdag for terroren, en dag mange sliter med, ikke minst mange i Arbeiderpartiet. Mange av oss hadde håpet at terroren skulle ha i det minste én positiv effekt: å avkle den voldelige, konspiratoriske ytre høyre-ideologien som inspirerte terroristen. Det er naturlig å tenke at i møte med ideologiens ekstreme sluttpunkt, ville folk vende ryggen.