Leder

Olje på hjernen

Ansvarlig redaktør i den danske avisa Politiken, Christian Jensen, har blitt nærmest besatt av det norske oljefondet. I en lederartikkel med overskriften «Kære Norge, hvordan kan I dog eftenhånden se jer selv i øjnene?» anklager han nordmenn for å være krigsprofitører og mener vi bør sende et langt mer pengestøtte til Ukraina. I fjor var Norges bidrag på 17 milliarder kroner, men danskene ga 27 milliarder – uten et proppfullt oljefond. Statsministeren og finansministeren har begge svart på redaktørens moralpreken. De forklarer at fondet skal spares til framtidige generasjoner. «Sludder og vrøvl», svarer Jensen. Besettelsen slutter ikke der. I går var hovedoppslaget i Politiken at «Norsk oliefond er ved at eksplodere af penge». Og Christian Jensen har nå også plukket boka til tidligere McKinsey-topp Martin Bech Holte. Ifølge Politiken-redaktøren avdekker boka «hvordan Norges kolossale olie- og gasrigdom groft sagt har pumpet virkekraften ud af den norske økonomi og efterladt en forsørgerstat». Han gjentar Holtes poenger som om de er sannhet, uten at det er helt klart hvordan de to saker henger sammen – er rikdommen en byrde eller mulighet?

«Skulle milliardene i stedet havnet i private lommer?»

Det kan være gode grunner til å diskutere både størrelsen på Ukraina-bidraget og på offentlig sektor. Men det som forsvinner i debattene, er at grunnen til at Norge har blitt rikt på olje og gass, er at vi har innrettet oss slik at en stor del av overskuddet tilfaller staten. Få land gjør det samme. Regelen er snarere at private selskaper håver inn profitten fra nasjonal ressursutnyttelse. Kanskje mener Jensen og Holte og andre som jamrer over offentlig rikdom at milliardene i stedet skulle havnet i private lommer? I så fall lukker de øynene for problemene grotesk ulikhet skaper. I Norge tilfaller en del av oljeprofitten fellesskapet, underlagt demokratisk kontroll. Det er grunnen til at det i det hele tatt gir mening å diskutere Ukraina-bidrag og størrelsen på velferdsstaten – fordi beslutningene om pengebruken blir tatt av politikere som må stå til ansvar for befolkningen og ikke av næringslivstopper i lukkede styrerom uten noen som helst forpliktelser for verdens kriser.

Leder

Det store vi

«Jeg? Nei. Ikke jeg. Vi! – Det store vi.» Ordene som avslutter Helge Krogs skuespill fra 1917 med nettopp den tittelen, ligger nå som et teppe av konfetti over landet. Etter 28 år har Norges herre­landslag igjen slått Brasil 2–1 i VM i fotball, og den nasjonale euforien vil ingen ende ta. Det store vi er åpent for alle. Det var akkurat sånn det skulle skje. Det var meningen at Patrick Berg skulle lempe inn et mål to og et halvt minutt inn i kampen og få det annullert – så Norge skulle få kjenne på at det var mulig å skåre mot Brasil.

Frp mot nye høyder

Det fantes lenge en seiglivet myte om at Høyre alltid ville være det ledende partiet på borgerlig side i Norge. Frp kunne snike seg forbi på målingene, ble det sagt, men det var en anomali. Når det politiske systemet befant seg i likevekt, ville Høyre alltid være suverent. I dag kan ingen lenger akseptere den historiefortellingen. I tre av de siste seks stortingvalgene har Frp blitt største parti på blå side, og på målingene er Sylvi Listhaug & Co. dobbelt så store som lillebror Høyre.

USA i 250 år

I dag er det 250 år siden den amerikanske uavhengighetserklæringen ble undertegnet i Philadelphia. Dokumentet slår fast at folkelig støtte er forutsetningen for ethvert politisk styresett. Ledere som ikke respekterer folkeviljen, må kastes. Det er også herfra vi har de bevingede ord om at alle mennesker er født like, og at vi alle har rettigheter som ingen verdslig makt kan ta fra oss: «Blant disse er retten til livet, til friheten og til å søke etter lykken.» Det var et radikalt brudd med den politiske arven fra Europa, der lovens viktigste funksjon var å beskytte eiendomsretten. Det hører med til historien at erklæringen bare beskrev et ideal: Thomas Jefferson, som skrev teksten, eide selv mange hundre slaver. Likevel ble hans ord startskuddet for en politisk hovedstrømning i amerikansk historie.