Leder

Olje på hjernen

Ansvarlig redaktør i den danske avisa Politiken, Christian Jensen, har blitt nærmest besatt av det norske oljefondet. I en lederartikkel med overskriften «Kære Norge, hvordan kan I dog eftenhånden se jer selv i øjnene?» anklager han nordmenn for å være krigsprofitører og mener vi bør sende et langt mer pengestøtte til Ukraina. I fjor var Norges bidrag på 17 milliarder kroner, men danskene ga 27 milliarder – uten et proppfullt oljefond. Statsministeren og finansministeren har begge svart på redaktørens moralpreken. De forklarer at fondet skal spares til framtidige generasjoner. «Sludder og vrøvl», svarer Jensen. Besettelsen slutter ikke der. I går var hovedoppslaget i Politiken at «Norsk oliefond er ved at eksplodere af penge». Og Christian Jensen har nå også plukket boka til tidligere McKinsey-topp Martin Bech Holte. Ifølge Politiken-redaktøren avdekker boka «hvordan Norges kolossale olie- og gasrigdom groft sagt har pumpet virkekraften ud af den norske økonomi og efterladt en forsørgerstat». Han gjentar Holtes poenger som om de er sannhet, uten at det er helt klart hvordan de to saker henger sammen – er rikdommen en byrde eller mulighet?

«Skulle milliardene i stedet havnet i private lommer?»

Det kan være gode grunner til å diskutere både størrelsen på Ukraina-bidraget og på offentlig sektor. Men det som forsvinner i debattene, er at grunnen til at Norge har blitt rikt på olje og gass, er at vi har innrettet oss slik at en stor del av overskuddet tilfaller staten. Få land gjør det samme. Regelen er snarere at private selskaper håver inn profitten fra nasjonal ressursutnyttelse. Kanskje mener Jensen og Holte og andre som jamrer over offentlig rikdom at milliardene i stedet skulle havnet i private lommer? I så fall lukker de øynene for problemene grotesk ulikhet skaper. I Norge tilfaller en del av oljeprofitten fellesskapet, underlagt demokratisk kontroll. Det er grunnen til at det i det hele tatt gir mening å diskutere Ukraina-bidrag og størrelsen på velferdsstaten – fordi beslutningene om pengebruken blir tatt av politikere som må stå til ansvar for befolkningen og ikke av næringslivstopper i lukkede styrerom uten noen som helst forpliktelser for verdens kriser.

Leder

Et politisk framskritt

I går stilte representanter for alle de rødgrønne partiene sammen på pressekonferanse for å legge fram et felles forslag til tannhelsereform. Det er første gang alle fem står sammen bak et velferdsløft. Riktignok har partiene fått gjennom saker i budsjettforhandlinger, men slike seire utgjør sjelden store reformer. Da handler det snarere om å flytte noen millioner rundt på statsbudsjettet. Derfor er det verdt å merke seg enigheten om tannhelsereformen, for den peker mot en ny arbeidsform mellom de røde og grønne partiene, hvor de kan finne sammen om større reformer også utenom de seine nattetimene med budsjettforhandlinger. Målet med reformen er at alle i Norge skal få rett til nødvendig tannhelsehjelp. Makstaket for egenbetaling skal være 25 prosent av det behandlingen koster, og tannregulering skal inngå.

Lydbok­krigen

«En kapitalist slår mange andre i hjel», skrev i Karl Marx i «Kapitalen». Slik er det også i kultur- og mediefeltet: De store selskapene blir stadig større, og mindre, uavhengige aktører må før eller siden velge mellom å bli slukt eller gå under. For bokbransjens del bremses tendensen til global monopolisering av at selve kjernevirksomheten – utgivelsen av ny litteratur – skjer på de respektive nasjonalspråkene. Men når stadig flere leser bøker på engelsk, og papirboka taper terreng til «sekundærformater» som e-bok og lydbok, blir nye markeder åpnet for de transnasjonale konsernene. Det ferskeste eksempelet er Spotifys norske lydboksatsing. Lenge trodde man at strømmegiganten ville ligge unna Norge, fordi norske lydbøker må være i salg i ett år før de kan legges inn i strømmetjenestene. I tillegg har forfatterne klart å forhandle fram et honorar på minst 11 kroner per lytting.

Slaget står i Ap

Gjedrem-utvalget, finansminister Jens Stoltenbergs bestillingsverk, foreslår å endre den etiske forvaltingen av Oljefondet. Etikkrådet skal ikke lenger kunne utestenge selskaper, det åpnes for økt hemmelighold, og fondet skal bli del av norsk alliansepolitikk. Dessuten ønsker utvalget at fondet kan investere i atomvåpen, i hvert fall i de atomvåpnene som produseres av Nato-land. Utvalgets forslag møter kritikk fra flere hold, men får støtte hos jerntriangelet i norsk presse: VG, Dagens Næringsliv og Aftenposten. VG mener forslagene utgjør «riktig vei for Oljefondet». Aftenpostens politiske redaktør Kjetil B.