Leder

Olje på hjernen

Ansvarlig redaktør i den danske avisa Politiken, Christian Jensen, har blitt nærmest besatt av det norske oljefondet. I en lederartikkel med overskriften «Kære Norge, hvordan kan I dog eftenhånden se jer selv i øjnene?» anklager han nordmenn for å være krigsprofitører og mener vi bør sende et langt mer pengestøtte til Ukraina. I fjor var Norges bidrag på 17 milliarder kroner, men danskene ga 27 milliarder – uten et proppfullt oljefond. Statsministeren og finansministeren har begge svart på redaktørens moralpreken. De forklarer at fondet skal spares til framtidige generasjoner. «Sludder og vrøvl», svarer Jensen. Besettelsen slutter ikke der. I går var hovedoppslaget i Politiken at «Norsk oliefond er ved at eksplodere af penge». Og Christian Jensen har nå også plukket boka til tidligere McKinsey-topp Martin Bech Holte. Ifølge Politiken-redaktøren avdekker boka «hvordan Norges kolossale olie- og gasrigdom groft sagt har pumpet virkekraften ud af den norske økonomi og efterladt en forsørgerstat». Han gjentar Holtes poenger som om de er sannhet, uten at det er helt klart hvordan de to saker henger sammen – er rikdommen en byrde eller mulighet?

«Skulle milliardene i stedet havnet i private lommer?»

Det kan være gode grunner til å diskutere både størrelsen på Ukraina-bidraget og på offentlig sektor. Men det som forsvinner i debattene, er at grunnen til at Norge har blitt rikt på olje og gass, er at vi har innrettet oss slik at en stor del av overskuddet tilfaller staten. Få land gjør det samme. Regelen er snarere at private selskaper håver inn profitten fra nasjonal ressursutnyttelse. Kanskje mener Jensen og Holte og andre som jamrer over offentlig rikdom at milliardene i stedet skulle havnet i private lommer? I så fall lukker de øynene for problemene grotesk ulikhet skaper. I Norge tilfaller en del av oljeprofitten fellesskapet, underlagt demokratisk kontroll. Det er grunnen til at det i det hele tatt gir mening å diskutere Ukraina-bidrag og størrelsen på velferdsstaten – fordi beslutningene om pengebruken blir tatt av politikere som må stå til ansvar for befolkningen og ikke av næringslivstopper i lukkede styrerom uten noen som helst forpliktelser for verdens kriser.

Leder

Bazooka i bakhånd

I EU-kretser har det vært snakket om å avfyre en handelspolitisk «bazooka» som svar på Donald Trumps tolltrusler. Utskytningen ble stilt i bero da presidenten utsatte tollen i 90 dager. En del av EUs «rakettforsvar» er å sette sterkere begrensninger på de amerikanske tek-oligarkenes uhemmede og delvis lovløse virksomhet. Når Trump snakker om et handelsunderskudd til andre land, er ikke denne virksomheten inkludert. For varer har USA et handelsunderskudd, men for tjenester er det motsatt. Dagens Næringsliv siterer Polens utenriksminister Radoslaw Sikorsky, som har framholdt at hver gang noen bruker Uber, går en del av gebyret til USA. Hver gang vi ser en Netflix­-film, går det penger til USA.

Amerika

Walt Whitman gråter i sin grav, Amerika. Du har gjort hans veldige grønne ­visjon til et inntørket kongrospinn rundt hodet på Frihetsgudinnen. Hippies med møllspist skjegg og mugg mellom tærne pakker sine vanmektige hyl inn i rytmer fra «Leaves of grass», dette duvende tonefall av hav.

Cimabue

Så drev de naglene igjennom kjøttet som skalv og sitret, knyttet seg. Og klang av jern mot kobber reiste seg og sang. De slo. Men tonen sank, til den forødte seg taust i treet. De la sten til støtte ved foten. Og en siste moden gang bar treet frukt – det bar! Og frukten hang – uendelig forløst hang den og møtte seg selv befridd og fullbrakt og velsignet i frøet, fruktens frukt og hjerte. Se! En meter over dem hang den og lignet et menneske som, spikret til et tre, har senket hodet og som oppgir ånden. Mens naglen lyser som en sol i hånden. Fra diktsamlingen «Dikt» (1951).