Leder

Olje på hjernen

Ansvarlig redaktør i den danske avisa Politiken, Christian Jensen, har blitt nærmest besatt av det norske oljefondet. I en lederartikkel med overskriften «Kære Norge, hvordan kan I dog eftenhånden se jer selv i øjnene?» anklager han nordmenn for å være krigsprofitører og mener vi bør sende et langt mer pengestøtte til Ukraina. I fjor var Norges bidrag på 17 milliarder kroner, men danskene ga 27 milliarder – uten et proppfullt oljefond. Statsministeren og finansministeren har begge svart på redaktørens moralpreken. De forklarer at fondet skal spares til framtidige generasjoner. «Sludder og vrøvl», svarer Jensen. Besettelsen slutter ikke der. I går var hovedoppslaget i Politiken at «Norsk oliefond er ved at eksplodere af penge». Og Christian Jensen har nå også plukket boka til tidligere McKinsey-topp Martin Bech Holte. Ifølge Politiken-redaktøren avdekker boka «hvordan Norges kolossale olie- og gasrigdom groft sagt har pumpet virkekraften ud af den norske økonomi og efterladt en forsørgerstat». Han gjentar Holtes poenger som om de er sannhet, uten at det er helt klart hvordan de to saker henger sammen – er rikdommen en byrde eller mulighet?

«Skulle milliardene i stedet havnet i private lommer?»

Det kan være gode grunner til å diskutere både størrelsen på Ukraina-bidraget og på offentlig sektor. Men det som forsvinner i debattene, er at grunnen til at Norge har blitt rikt på olje og gass, er at vi har innrettet oss slik at en stor del av overskuddet tilfaller staten. Få land gjør det samme. Regelen er snarere at private selskaper håver inn profitten fra nasjonal ressursutnyttelse. Kanskje mener Jensen og Holte og andre som jamrer over offentlig rikdom at milliardene i stedet skulle havnet i private lommer? I så fall lukker de øynene for problemene grotesk ulikhet skaper. I Norge tilfaller en del av oljeprofitten fellesskapet, underlagt demokratisk kontroll. Det er grunnen til at det i det hele tatt gir mening å diskutere Ukraina-bidrag og størrelsen på velferdsstaten – fordi beslutningene om pengebruken blir tatt av politikere som må stå til ansvar for befolkningen og ikke av næringslivstopper i lukkede styrerom uten noen som helst forpliktelser for verdens kriser.

Leder

Lærdom fra slagmarka

Helikoptrene som tar av fra taket på den amerikanske ambassaden i Saigon i april 1975. Afghanerne som klamrer seg til militærfly på rullebanen i Kabul i august 2021. Bildene av hvordan USA har avsluttet sine kriger har blitt stående som kraftfulle påminnelser om hvor impotent verdens mektigste militærmakt har vist seg når den har forsøkt å forme verden i sitt bilde, og hvor lite hold det var i alle løftene de ga på veien. Det vekker mindre oppmerksomhet når USA denne uka trekker ut sine siste tropper ut av Irak, men lærdommen burde være akkurat den samme. USA invaderte Irak i 2003 og fjernet diktatoren Saddam Hussein fra makta. Istedenfor den friheten de ble lovet, fikk irakerne en langvarig okkupasjon og brutal sekterisk borgerkrig. Barack Obama forsøkte å avslutte dette sorgens kapittel allerede i 2011, men de amerikanske soldatene vendte tilbake få år seinere for å bekjempe terrorgruppa IS, som vokste fram som en direkte konsekvens av det kaoset USA hadde etterlatt seg.

Nytale fra krigs­hau­ker

Det er vanskelig ikke å tenke på George Orwells dystopiske roman «1984» når man denne uka hørte USAs president Donald Trump tale til FNs generalforsamling. Orwells begrep nytale beskriver en autoritær omskriving av språket, fulgt av en stadig forandring av historiske fakta for å tilpasse dem de rådende herskeres behov. Trumps siste dille er å omdøpe kunstig intelligens til superintelligens. Han mener det er langt mer presist, ettersom kunstig intelligens ikke er kunstig, men amazing. Derfor har han beordret at alle amerikanske dokumenter framover skal bruke det nye begrepet. Den tåpelige ideen er typisk for Trump, som på sedvanlig vis blander flåsete ideer, selvskryt og trusler om sivilisasjonsutslettelse når han plaprer i vei fra talerstoler.

Fest og frust­rasjon

LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad hadde tirsdag en sympatisk kronikk i Dagens Næringsliv, hvor han minnet om at «fest og frustrasjon kan leve side om side». Det er som Charles Dickens skriver, nylig sitert av EU-presidenten: «Det var den beste av alle tider, det var den verste.» Vi kan sjelden lese et samfunns beskaffenhet ut av nasjonale snittberegninger; det er snarere avstanden som betyr noe. Som Bjørnstad påpeker, er medianinntekten i Norge rundt 660.000 kroner i året før skatt. Hvor tett på det tallet alle befinner seg, avgjør om vi har stor grad av likhet eller ulikhet – hvor sammenpresset lønnsstrukturen er, som det heter på fagspråket. At næringslivet går godt og børsene slår nye rekorder, kan være godt nytt for nasjonaløkonomien. Det er likevel ikke alle som nyter godt av gode tider.