Tautrekkingen mellom Ap og Sp den siste uka har ikke handlet om regjeringens hovedkurs – sosial og geografisk utjevning, reallønnsøkning for vanlige lønnsmottakere, satsing på nasjonalt forsvar og trygg styring i en urolig tid – men om kraftpolitikken. Ap vil bevare status quo – Sp vil ha strukturendringer. De to utenlandskablene til Tyskland og England, som ble satt i drift 2021, har endret mange av forutsetningene for norsk strømpolitikk. I konsesjonssøknaden for kablene i 2013 anslo Statnett at strømprisene ville øke med 2,5 til 4 øre per kWt. Disse forutsetningene var ikke verdt papiret de var skrevet på.
«Velgerne vil ha politisk handlingskraft.»
Etter hvert som stadig flere har fått føle virkningene av dagens markedssystem for strøm, har kravet om at politikerne skal endre det, økt i styrke. Folk vil ha lave, stabile priser, både for husholdninger og norsk industri, slik forutsetningen var da kablene ble bygd og vannkrafta utviklet i etterkrigstida. I stedet for å vise handlekraft har Ap endt opp som systemets forsvarer. Partiet har ikke lyttet til Ap-velgere på grasrota, men til Statkraft, Statnett og Fornybar Norge, som har hatt en strategi for EU-integrering og økte strømpriser, som skal gjøre det lønnsomt å bygge ut mer vindkraft. Det er en politikk som ikke har hatt støtte ut over kraftlobbyens innerste sirkler. Den har også møtt veggen fordi det nå er nærmest full stopp for store vindsatsinger i uberørt norsk natur.
Det har nå gått opp for stadig flere velgere at regjeringen, anført av Ap, ikke har tenkt til å gjøre noe som helst med systemet, annet enn å bruke milliarder på å sminke skavankene. I stedet for å imøtekomme forventningene om en kursendring velger Ap i regjering å presse gjennom nye kraftdirektiver, der det eneste riktige ville vært å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen, som ville gitt oss en pustepause som kunne brukes til å utvikle en ny strømpolitikk som tar hensyn til våre særtrekk. Hvis det blir regjeringskrise, vil bruddet ikke handle om regjeringens hovedkurs, men om kraftpolitikken. Samtidig er velgerne utålmodige og forventer handlekraft og politisk dristighet. Politikere og partier som kan levere det, vil ha en enorm fordel i den kommende valgkampen.