Bjørgulv Braanen

#fff

 Danmarks tidligere statsminister Helle Thorning-Schmidt er hyret inn av Facebook for et ukjent millionbeløp for å sitte i teknologigigantens «uavhengige» råd for ytringsfrihet. Hun har fått tittelen «co-chair», sammen med de amerikanske jussprofessorene Jamal Greene og Michael McConnell og den kolombianske juristen Catalina Botero. The Guardians tidligere redaktør Alan Rusbridger og nobelprisvinneren Tawakkol Karman har også fått plass i rådet. Det stjernespekkede panelet skal være mekler i konflikter om selskapets modereringspolitikk. «Til nå har noen av de vanskeligste spørsmålene om innholdsmoderasjon blitt tatt av Facebook, i siste instans av Mark Zuckerberg selv. Nå vil vi for første gang ha et uavhengig organ som vil ta endelige og bindende beslutninger om hvilket innhold som blir stående og hva som blir fjernet», sier Helle Thorning-Schmidt, som kommer rett fra toppjobben i internasjonale Redd Barna.

Facebook har lenge vært utsatt for massiv kritikk for vilkårlig sensurering og spredning av hatefulle ytringer. Rådet er åpenbart opprettet for å unngå ytterligere press og statlig regulering av selskapet. Oppnevningen løser imidlertid ikke det grunnleggende problemet med at ytringsfriheten forvaltes av et privateid, profittstyrt gigantkonsern, uten innsyn og demokratisk kontroll. «Å overlate til et selskap som Facebook å trekke grensa mellom sant og falskt er som å la mafiaen få velge hvilke forbrytelser man skal anklages for», skriver Frederik Stjernfelt i Weekendavisen. Det er i dag full forvirring om hvordan Facebook håndhever selskapets sensurregler, som er en form for hjemmesnekret privat straffelov. Å legge en like privat appelldomstol på toppen av denne straffeloven, løser på ingen måte problemet. Facebook bruker allerede i dag store ressurser på å fjerne brukerinnhold. Hva hvis man i stedet, spør Stjernfelt, brukte disse på å overholde amerikansk lovgivning – og altså fjernet kriminelt innhold, trusler, oppfordringer til vold, personlig sjikane og falsk markedsføring – og lot nakne bryst, tvilsomme påstander og politiske synspunkter og alt det andre være?

Mafiaråd

Den franske juristen Nicolas Guillou i Den internasjonale straffedomstolen (ICC) ble i august i fjor satt på USA sanksjonsliste. I et intervju med Aftenposten forteller han at bankkortene umiddelbart sluttet å fungere, og digitale betalinger gikk ikke gjennom. Alle personlige kontoer på amerikanske digitale tjenester ble sperret. Tilsvarende sanksjoner har rammet en rekke andre, som FNs spesialrapportør Francesca Albanese. I et intervju med Klassekampen tidligere i år sa hun at hun ikke kan ha bankkonto, e-postkontoen hennes er stengt, og hun må reise inkognito fordi hoteller avlyser reservasjoner. Når USA setter noen på sanksjonsliste, fungerer Microsoft, Google, Meta, Apple, Airbnb, Paypal, Amazon og Uber som en direkte forlengelse av den amerikanske voldsmaktas globale forfølgelse av annerledestenkende.

administrasjonens metoder for å ramme enkeltpersoner er ekstreme og fullstendig i strid med aksepterte regler for mellomfolkelig samarbeid og hensynet til politiske og sivile rettigheter. Det er spesielt graverende at straffereaksjonene retter seg mot utenlandske statsborgere, som USA ikke har noen jurisdiksjon over. Sanksjonene er derfor også et grovt brudd på disse landenes nasjonale suverenitet, i det en utenlandsk makt setter seg til doms over en annen stats innbyggere. De som rammes, har heller ingen mulighet til å anke eller appellere ettersom USA etter eget forgodtbefinnende bannlyser dem.

setter grenser for hvordan enkeltpersoner, organisasjoner og stater kan angripes av amerikanske straffereaksjoner. I prinsippet kan alle rammes. De folkerettsstridige sanksjonene fra Trump-regimet må føre til en gedigen snuoperasjon, der alle tilgjengelige midler tas i bruk for å gjøre oss uavhengig av amerikanske selskapers tjenester, enten det gjelder betalingsløsninger, taxibestillinger, hotellreservasjoner, skytjenester eller e-post. Det handler om nasjonal sikkerhet og suverenitet. Hvis ikke, vil vi være overlatt til et lovløst, globalt gangstervelde, som utviser en total forakt for sivile og politiske rettigheter og ikke setter grenser for vilkårlig maktbruk og vendettaer mot enkeltpersoner, organisasjoner og land.

Digital dødsdom

Strømprisene øker faretruende. I Vest-Norge var snittprisen på 1,35 kroner per kilowattime i går. Det er 1,19 kroner høyere enn samme dag året før. I Sørvest-Norge var prisen enda høyere. Magasinene i Sør-Norge har ikke vært tommere på 20 år, viser tall fra Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE). Utover vinteren ventes prisene å stige ytterligere, og industrien frykter et strømprissjokk. Årsaken til de høye strømprisene er utveksling av strøm gjennom utenlandskablene som gjør at europeiske energipriser overføres hit. Stadig nye datasentre, som legger beslag på gigantiske mengder kraft, gjør ikke forsyningssituasjonen i Norge bedre.

de høye norske kraftprisene, som langt på vei skyldes utenlandskablene, gikk Arbeiderpartiets landsmøte våren 2025 inn for ikke å fornye to 50 år gamle kraftkabler til Danmark, Skagerrak 1 og Skagerrak 2, som nå er i ferd med å gå ut på dato. Landsmøtevedtaket begrunnes med faren for prissmitte fra det europeiske kraftmarkedet. Ettersom både Sp, Frp og Rødt her har samme politikk, er det et overveldende flertall på Stortinget mot fornyelse av danmarkskablene.

, Skagerrak 2, ødelagt, og Statnett og danske Energinet har besluttet å reparere den, til en prislapp på mellom 130 og 160 millioner kroner. Det er stikk i strid med stortingsflertallets syn og et soleklart løftebrudd fra Ap, som har vedtatt at kablene ikke skal fornyes når levetida utløper i 2026. Nå får de i stedet forlenget liv. Energiminister Terje Aasland (Ap) vil ikke gripe inn og stanse reparasjonen. «Vurderingen av skaden på SK2 og hvilke tiltak som er aktuelle for kabelen, er vurderinger som Statnett gjør», sier statssekretær Snorre Erichsen Skjevrak (Ap). LOs nestleder, Are Tomasgaard, som drev gjennom forslaget på Aps landsmøte, reagerer sterkt på løftebruddet overfor Fri Fagbevegelse. Regjeringen unnslår seg med dette ansvaret for en sentral del av kraftpolitikken, for i stedet å gjemme seg bak administrasjonen i Statnett. Tilliten til norsk kraftpolitikk er tynnslitt. Et minstemål er at regjeringen holder sine egne løfter om ikke å forlenge danmarkskablenes liv – en politikk som har over 100 folkevalgte bak seg i Stortinget.

Et overveldende flertall i Stortinget er mot fornyelse.

Løftebrudd

Kongen av nord, Andy Burnham, har kommet inn som en virvelvind i Downing Street 10 som ny statsminister for Labour etter Keir Starmer. Han vil sette folks velferd i sentrum for all politikk og lover vekst i alle postnumre i England – «growth in every postcode». Allerede den første uka i regjeringsapparatet kuttet han momsen på strømregningene og bussbillettene. Den andre uka lanserte han «The New Model of Government», som er et oppgjør med det han mener er en altfor sentralisert offentlig forvalting.

 Burnham tak i en verkebyll i britisk politikk: de store sosiale og økonomiske problemene i de delene av England som ble rammet av avindustrialiseringen. Flere har forsøkt å løfte disse områdene, uten å lykkes. Da Boris Johnson ledet Det konservative partiet til dets største valgseier på flere tiår i 2019, var det nettopp på et program for «levelling up» i Nord-England og Midlands. Da Johnson måtte gå i 2022, ble dette politikkområdet igjen neglisjert og en historisk nedtur for toryene fulgte. Det åpnet veien for Nigel Farage og Reform UK, som i over ett år har vært Storbritannias største parti. Hvis Johnson hadde beholdt kontrollen over Det konservative partiet med sin distrikts- og arbeiderpopulisme, ville Farages eventyrlige framgang sannsynligvis ikke vært mulig.

Ved valget for to år siden vendte de misfornøyde velgerne seg til Labour og dets nye leder Keir Starmer for å bli kvitt den upopulære konservative regjeringen under Rishi Sunak. Men Starmers politiske prosjekt var vanskelig å få øye på, utover å klamre seg til makta og unngå å provosere noen, verken til høyre eller venstre. Starmer ble i fokusgrupper kalt alt fra dørmatte til glassmanet. Labour var i likhet med toryene blitt en skygge av seg selv. Farage triumferte, inntil skandalene rammet også ham.

Det er i denne situasjonen Burnham har kunnet framstå som den nye sosialdemokratiske vinen. Han er trygt plassert i partiets sentrum, med sterk støtte til Nato og EU, selv om han foreløpig ikke har åpnet for omkamp om brexit. Likevel har han fra sin maktbase i Greater Manchester utviklet en politisk strategi som representerer et tydelig brudd med Starmers «business as usual»-kurs. Helt sentralt i Burnhams prosjekt er en ny form for sosialdemokratisk provins­populisme, som kan minne om den Mette Frederiksen har stått for i Danmark og politikken Ap/Sp-regjeringen førte i Norge etter valget i 2021. Det som forener de tre strategiene er en vilje til å gjenreise tilliten blant arbeider- og distriktsvelgerne. De sosialdemokratiske partiene er utpregede maktpartier, som har stått sentralt i å gjennomføre de siste tiårenes markedsliberale politikk, så handlingsrommet er begrenset – men det er der. Burnham mener overføring av makt, myndighet og skattepenger til lokale myndigheter er veien å gå. Han har også kritisert oppsplittingen og konkurranseutsettingen av offentlig virksomhet under Thatcher, som ikke ble endret av seinere Labour-regjeringer. Labour-lederen har vært spesielt skeptisk til forvaltningsorganer som styres etter armlengdes avstand-prinsippet. Det offentlige skal stå ansvarlige overfor folkevalgt makt.

første uker i Downing Street 10 har allerede endret det politiske kartet. På første gang på over et år er Labour nå større enn Reform UK. En måling for The Observer viser at Labour leder med 27 prosent mot Reform UKs 23. Spørsmålet er om han faktisk klarer å løfte områdene der arbeider- og distriktsvelgerne bor, eller om det igjen ender som politisk spin. Burnhams sosialdemokratiske provinspopulisme er likevel oppløftende, som et realistisk forsøk på å demme opp for den høyrepopulistiske offensiven.

Han står trygt i partiets sentrum, med sterk støtte til Nato og EU

Sosialdemokratisk provinspopulisme

Et samfunn er avhengig av at alle inkluderes

Homofile på baren Stonewall i New York gjorde 28. juni 1969 opprør mot politiets gjentatte trakasserier og arrestasjoner. Det regnes som startskuddet for den moderne homokampen, der skeive av alle kategorier har rettet ryggen og stått fram i stolthet over den de er. Svært mye er vunnet i tiårene vi har lagt bak oss. Et overveldende flertall av befolkningen har positive holdninger til lesbiske og homofile. Det er urovekkende at det er en liten økning i negative holdninger til transpersoner, men over 80 prosent er positive eller nøytrale. Det er et solid fundament å bygge videre på.

 handler om vår aksept for forskjellighet. Ikke i den forstand at vi alle skal være like eller enige, men at vi har en romslighet som gjør at vi kan leve sammen, side om side, i all vår ulikhet. Det er en avgjørende kvalitet ved samfunnet, som ikke bare handler om seksuell legning. Det er en verdi vi alle har behov for. Motsatsen til toleranse og inkludering er inkvisisjonen, der alle midler tas i bruk for å bekjempe kjettere og kjetteri. Det er knapt grenser for hva slags grusomheter menneskene kan utføre mot hverandre, hvis de blir pisket fram av krav om ensretting, underordning og innordning.

er avhengig av samhørighetsfølelse, men den må basere seg på at alle skal inkluderes i fellesskapet. Det vil ikke fungere hvis kravet er at mennesker skal benekte seg selv. Toleranse og aksept for annerledeshet betyr ikke at vi alle skal overta den andres ståsted, synspunkter og virkelighet, men at vi skal akseptere at folk er annerledes enn oss selv. Det gjør det også mulig å akseptere seg selv, for alle er vi annerledes. «Er jeg elsket? Er jeg likt? Er det greit at jeg er jeg?», synger Nils Bech og Bjørn Eidsvåg. Det peker på hvor grunnleggende det er å bli akseptert som den man er: å bli tatt imot av omfavnende, tilgivende mennesker som vil en vel. Da kan man også selv åpne seg og blomstre. Det er ikke lenger noen grunn til å skjule seg. Striden for toleranse og mangfold er et omformende frigjøringsprosjekt som omfatter oss alle – en strid som må føres uopphørlig. Å kunne leve sammen i likeverdighet i all vår forskjellighet er en umistelig verdi. Gratulerer med dagen.

Da kan man også selv åpne seg og blomstre.

Er det greit at jeg er jeg?

Et av Arbeiderpartiets fremste mål, slik det er formulert i partiets program, er å utjevne sosiale forskjeller. Likevel åpner partiet nå for å kutte betydelig i formuesskatten, som utgjør tre firedeler av skatten de aller rikeste betaler. I dag er den på 1,1 prosent for formuer over 21,5 millioner kroner, mens skattekommisjonen vil kutte den til et sted mellom 0,25 og 0,75 prosent. På det laveste alternativet er det snakk om en skattelette på 23 milliarder kroner, uten inndekning. Argumentet for skattekutt for de rikeste er en variant av «trickle down-effekten». Altså at økende rikdom for dem på toppen skal sildre ned gjennom systemet og skape økt vekst og flere arbeidsplasser.

 som i dag arbeider på Statsministerens kontor (SMK), skriver i boka «Arven etter Erna» fra 2021 at skattekutt for de rikeste er den viktigste saken for høyrepartiene alle land der de får makt. Uansett hvor lavt skattenivået er fra før, er de aldri fornøyd. Skattenivået blir aldri 

. Han viser til en undersøkelse fra 18 OECD-land, i regi av London School of Economics og Kings College, der konklusjonen er klar: Effekten av skattekutt for de rike er at det har økt ulikheten, men uten noen betydningsfull effekt på økonomisk vekst eller arbeidsledighet. En rapport fra Det internasjonale pengefondet (IMF) i 2015 fastslo at det ikke er noe hold i nedsildringsargumentet om at skattekutt for de rikeste kommer alle til gode. Derimot viser empirien at når de rikeste får mer, går verdiskapingen i samfunnet 

 og ikke opp. IMF konstaterer: «The benefits do not trickle down.» «Hvis andelen av inntekten hos de 20 prosent rikeste øker, går faktisk nasjonalproduktet ned.» Når Skattekommisjonen, med Arbeiderpartiets leder Eigil Knudsen i spissen, langt på vei kjøper dette argumentet, er det vanskelig å kalle det annet enn faneflukt.

 i Norge eier nå en tredel av all formue og har doblet formuen de ti siste åra. Skattekommisjonen slår fast at konsentrasjonen av formue er større i Norge enn gjennomsnittet for OECD-landene, og formuesulikheten har økt over tid. En åpenbar utfordring for en skattekommisjon måtte derfor være å se på hva som kan gjøres for å stoppe en utvikling der de rikeste blir stadig rikere og truer sammenhengskrafta i det norske samfunnet. I stedet har vi fått en kommisjon som gjør vondt verre. Det var kanskje ikke annet å vente når oppdraget finansminister Jens Stoltenberg (Ap) hadde gitt kommisjonen, var å komme høyrepartiene i møte.

I valgkampen i fjor forsvarte regjeringen og Arbeiderpartiet formuesskatten med nebb og klør mot en offensiv høyreside og flere borgerlige skatteaksjoner. Og de vant valget for andre gang på det samme budskapet: mindre sosiale forskjeller. Det er grunn til å tro at de borgerliges kamp mot formuesskatten var med på å tydeliggjøre forskjellene mellom regjeringsalternativene, noe som var til Aps fordel. Jens Stoltenberg er åpenbart ikke enig, og Høyres Nikolai Astrup har på mange måter rett når han sier at skattekommisjonens milliardkutt i formuesskatten er en kritikk av Støre-regjeringens politikk som de har vunnet to valg på.

Når Skattekommisjonen i praksis blåstempler høyresidas argumentasjon om at den relativt beskjedne formuesskatten begrenser verdiskapingen, er det samtidig en desavuering av alt det partiets tillitsvalgte og valgkampmedarbeidere har gått i krigen for de siste fem årene, ja betydelig lengre enn det, ettersom dette er klassisk sosialdemokratisk politikk. Hvis vi skulle få et forlik i Stortinget et godt stykke inn på høyresidas banehalvdel, vil det kanskje skape ro i skattepolitikken mellom Ap og Høyre, men det er nesten utenkelig at Frp i lengden vil akseptere et forlik. Partiet har i sitt politiske DNA å senke skattene for de rikeste, og hvis Høyre skulle finne på inngå et forlik med Ap, kan Frp velge å stå utenfor, noe som gjør at Sylvi Listhaug utrettelig kan hamre løs på Ine Eriksen Søreide, til kontinuerlig applaus og heiarop fra landets rikeste og borgerlige skatteaksjoner.

Hva Ap skulle ha å tjene på et skatteforlik med høyresida som øker forskjellene og gjør de rike rikere, er mer enn uklart. Skattedebatten har også tilknytning til et større spørsmål om sosialdemokratiets framtid. Hvis sosialdemokratene visker ut forskjeller til høyresida og bare blir et pregløst styringsparti i sentrum, har vi nok av eksempler på at partienes tradisjonelle velgere forlater dem. Sosialdemokratene er helt avhengig av at breie velgergrupper opplever at de forsvarer deres interesser. Arbeiderpartiet har tradisjonelt vært et klasse- og interesseparti og ikke et verdiparti. Det er derfor det har kunnet favne så bredt.

 utfordringen for Arbeiderpartiet er Frp, som langt på vei har lyktes med å framstille seg som vanlige folks interesseparti. Samtidig har høyrepopulistene en akilleshæl, fordi de alltid forsvarer de mektiges økonomiske interesser når de kommer til makt, slik vi har sett med Donald Trump i USA. Hvis Ap velger kompromiss og borgfred med høyresida i skattepolitikken, kan det ha gitt fra seg sakseierskapet på et område som er helt avgjørende for å synliggjøre høyrepopulistenes dobbeltkommunikasjon. Hvis venstresida og sosialdemokratiet oppfattes som talerør for de velbemidlede, står de i fare for å tape kampen om breie velgergrupper, som i stedet flokker seg om høyrepopulistene i jakta på alternativer.

forslag til skattekutt for de rikeste bidrar til å desarmere arbeiderbevegelsen, som snarere hadde trengt å finslipe sin argumentasjon. En kunne absolutt ha tatt bort noen spesielt kontroversielle sider ved formuesskatten og hevet bunnfradraget, men å halvere den, eller krympe den med over tre firedeler, kan i motsetning til det Stoltenberg og Jonas Gahr Støre tror for øyeblikket, gjøre det vanskeligere å vinne nye valg. Det er legitimiteten som vanlige folks konsekvente forsvarer og tyngden i den historiske arven som står på spill. I den grad formuesskatten er et problem i et likhetsperspektiv, er det jo at den er for lav. Christen Sveaas er en hyggelig mann, men å redusere hans skatteregning med 29 millioner kroner har rett og slett ingen annen enn effekt enn å gjøre ham enda rikere. Det eksistensielle spørsmålet for Ap er om det av hensyn til ubehaget krangelen med høyresida i skattepolitikken skaper, skal bidra til en utvikling som går i helt gal retning – med stadig større klasseforskjeller og økende avstand mellom fattig og rik som resultat.

Skjervø sa til Klassekampen denne uka at moderpartiet ikke kan være med på kompromiss som driver opp ulikheten i Norge. «Ap må sørge for økonomisk omfordeling. Det har vært partiets oppgave i 150 år. Skal vi overleve i 150 år til, må det være vårt viktigste mål», slår han fast.

Folk vil spørre seg hva som er vitsen med Arbeiderpartiet

Skal Ap legge seg på en kurs som peker i helt gal retning?

På NRKs Dagsnytt 18 fredag i forrige uke advarte teknolog og strategisk rådgiver Silvija Seres mot statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) og kunnskapsminister Kari Nessa Nordtuns (Ap) advarsel mot å bruke kunstig intelligens (KI) i barneskolen. Det øker faren for å hoppe over viktige ledd i læringen. I stedet for å bruke tid på hvordan man skal løse en oppgave, går man rett til KI. Seres har tidligere vært ute og kritisert forslagene om en 16-årsgrense for sosiale medier. Det er kanskje ikke så rart at hun motsetter seg politiske begrensninger på bruk av skjerm og KI i skolen ettersom hun har bakgrunn fra IT-selskapet Fast Search and Transfer og teknologigiganten Microsoft. Hun har også jobbet som systemutvikler ved Altavista i Silicon Valley. Hun må altså karakteriseres som tekbransjens talsperson. Og det er nettopp det dette handler om. Skal norske barns skolegang overlates til kommersielle teknologigiganter eller er det samfunnet, folkevalgte og foreldre som skal sette rammene for barns utdanning og oppvekstvilkår?

 at vi må passe på barna med penn, papir og frilek og sånn», men vi kan ikke «beskytte dem mot det samfunnet de blir borgere i». Skolens mål er å gjøre elevene til «effektive digitale borgere», sa Silvija Seres, som mente det ikke gjøres ved «å utestenge dem».

Det er så misforstått som det kan bli. Skolens oppgave er å gi elevene et felles kunnskapsgrunnlag, slik at de seinere kan gå ut i samfunnet og bli «gagns menneske». Å slippe hyperkommersielle krefter inne i kjernen av undervisningen er det samme som at samfunnet gir fra seg kontrollen over barns skolegang. Men det er fellesskapet som skal bestemme hva og hvordan barn skal lære i norske offentlige skoler, og så skal vi sende dem ut i verden med en nistepakka, som ikke er smurt av Microsoft eller Google, men av oss selv.

aller største problemene med de algoritmestyrte plattformene til tekgigantene er at de skaper avhengighet og underminerer konsentrasjonsevnen – det viktigste vi har når vi skal lære oss noe. Å slippe storkapitalens forretningsmodeller inn i skolehverdagen bryter med ethvert demokratisk dannelsesideal.

Det er åpenbart at vi hopper over trinn i læringskjeden, hvis man raskt kan spørre KI i stedet for selv å finne en løsning på et problem. Enhver virkelig læring inneholder et element av strev. Det vi har tilegnet oss gjennom slit, blir sittende. Resten går inn det ene øret og ut det andre.

I Dagsnytt 18-studioet satt også lektor Simen Spurkland, som er en sterk talsmann for den digitale skolen. Han karakteriserte Nordtuns advarsel mot å bruke KI fra første til fjerde klasse for «følelsesbasert symbolpolitikk». I stedet burde man behandle «rotårsaken». Spurkland mente utviklingen var nærmest uunngåelig fordi elevene i valget mellom et japansk hurtigtog (KI) og dresin velger toget.

«Når jeg kommer drassende med dresinen, ser de bare dumt på meg – og så bruker de likevel hurtigtoget», sa han. Det er mulig, men hvis det ikke er lov å bruke KI i klasserommet eller på prøver eller eksamener, så har jo ikke elevene det valget. Dresinen får duge. Elevene må selv ha tilegnet seg stoffet og kunne redegjøre for det de har lært uten bruk av KI. Det krever litt slit.

i våre liv har skjedd uten at samfunnet har vært i stand til å regulere det. Evnen til å gjøre noe har kommet seint, men nå er den her. Gigantenes inntog skjedde parallelt med at tydelige læreplaner i skolen er vraket til fordel for såkalte kompetansemål. Før man knapt har lært noe som helst, skal man drøfte og diskutere, samhandle og utforske. Det blir mye halvfordøyde meninger og liksomkunnskap. Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun har en god forståelse av hva som må til: Lærernes autoritet og ro i klasserommet må gjenopprettes, skjermene skal bort til fordel for fysiske bøker og læreplanene må bli tydelig og konkrete på hva som skal læres. Nå er det bare et spørsmål om hun har kraft nok til å gjennomføre hele den nødvendige snuoperasjonen – og ikke minst, om ministre som kommer etter henne, er i stand til å holde tempoet oppe.

Vi hopper over viktige trinn i læringskjeden

Med egen niste i livet

#000

Jonas Gahr Støre kom rett fra norsk seier over Irak i fotball-VM i USA til statsministerens halvårige pressekonferanse bak Slottet i Oslo i går. Det ser ikke direkte lyst ut for Arbeiderpartiet for øyeblikket. Alt Sylvi Listhaug tar i, blir til gull for Fremskrittspartiet, som ligger over 30 prosent på målingene. Ap på sin side er inne i en langvarig nedadgående trend, som startet rett etter stortingsvalget i fjor. Partiet får nå 21,7 prosent på gjennomsnittet av målingene i juni, en nedgang på 6,3 prosentpoeng fra valget for bare åtte måneder siden. Det ville vært det dårligste stortingsvalget siden 1924.

«Vi kan vinne i 2029», sa han på pressekonferansen i går.

Regjeringen lever langt på vei på Stortingets nåde, med bare 53 mandater bak seg. Støre mener likevel historien om regjeringens mange nederlag i Stortinget, er overdrevne. Arbeiderpartiet har fått flertall for 142 av 145 proposisjoner og har vært en del av flertallet i over 90 prosent av vedtakene, slo han fast.

Da han ble spurt om det er noen grense for hva regjeringen kan tåle av nederlag i Stortinget, svarte han:

«Grensa for hva vi tåler, er det jeg som setter, og den har ikke blitt overtrådt.»

På direkte spørsmål om regjeringen har vært i nærheten, svarte Støre:

i Stortinget eller to vil derfor ikke utløse noe kabinettsspørsmål. Støre blir sittende i tre år, uansett hvor mange ørefiker han får. Og han er jo ikke selv fremmed for å gå over midten for å skaffe seg flertall.

Støre blir sittende uansett hvor mange ørefiker han får

Ikke i nærheten av tålegrensa

Året før det kunne ha markert sitt 80-årsjubileum, opphører Vinduet å eksistere. Det forsvinner ned i historiens glemsel. Gyldendals tradisjonsrike litteraturtidsskrift, som kan telle Johan Borgen, Brikt Jensen, Jan Erik Vold, Kjell Heggelund, Janneken Øverland og Jan Kjærstad blant sine redaktører, overdras til litteraturtidsskriftet Vagant. Sjefredaktør Kari Marstein i Gyldendal sier til Klassekampen at hun er usikker på om et forlag lenger er den rette utgiveren av et tidsskrift.

Aschehoug kvittet seg med tidsskriftet Samtiden, som har en historie helt tilbake til 1890. Det allmennkulturelle tidsskriftet eies nå av Magne Lerøs selskap Medier og ledelse. Det spøker også for Bokvennen Litterær Avis, etter at eierforlaget Solum Bokvennen har havnet i økonomiske problemer. Snart står bare Samlagets Syn og Segn igjen som et forlagseid tidsskrift i Norge.

Tidsskriftene i Norge har løpt inn i problemer, kanskje først og fremst på grunn av den digitale utviklingen. Beslutningen om å gjøre Vinduet til et heldigitalt tidsskrift i 2021 har knapt bidratt til å styrke dets posisjon. En rekke tidsskrifter i Norge er bare en skygge av seg selv, ikke minst gjelder det mange av de akademiske tidsskriftene. Selv er jeg mest skuffet over utviklingen til Nytt Norsk Tidsskrift, som i årtier var en vital bidragsyter til samfunnsdebatten.

 å gi ut tidsskrifter. Men deres svekkede posisjon er ikke uunngåelig. Det er ingen lov som sier at avisene skal være mer vitale enn tidsskriftene. En kreativ tidsskriftredaksjon, som satser offensivt på å skaffe seg betalende abonnenter, vil også i dag kunne sette dagsorden. Knut Olav Åmås, som var redaktør for Samtiden fra 2001 til 2006, var for eksempel en sann mester i å skape debatt i en større offentlighet.

Kan Kari Marstein likevel ha et poeng i at forlag ikke alltid er de beste eierne? Det er i hvert fall slik hvis redaktørene som hyres inn, oppfatter sin redaktørgjerning som et gjestespill på ett år eller to, samtidig som de forventer at forlaget skal stå for alt det kommersielle, inkludert å skaffe flere betalende abonnenter. Å være redaktør i et tidsskrift handler ikke bare om å publisere et visst antall mer eller mindre interessante artikler – det dreier seg i like stor grad om å forholde seg aktivt til omverdenen og kontinuerlig jobbe for å øke tidsskriftets nedslagsfelt. Et tidsskrift dør av oksygenmangel hvis det lever sitt eget liv i sin egen boble. Å være redaktør handler om å bygge et hus med vinduer, karnapper og frodige hager, som folk gjerne vil besøke og være i.

tidsskriftene henvises det gjerne til at aviser som Klassekampen får mye pressestøtte, i motsetning til tidsskriftene. Men pressestøtta utgjør ikke mer enn 15 prosent av våre inntekter. Hvis Klassekampen hadde vært helfinansiert av pressestøtta eller et forlag – eller kanskje mer nærliggende, et parti eller et fagforbund – uten krav om å skaffe seg egne inntekter, er jeg ganske overbevist om at det hadde vært avisas sikre død. Uten «tvangen» til å forholde seg til et «marked», som i denne sammenhengen er mennesker som betaler for et abonnement, forsvinner den publisistiske dynamikken. Når for eksempel Samtidens redaktør Magne Lerø kan skilte med en betydelig opplagsøkning, samtidig som tidsskriftet har utvidet fra fire til sju utgaver i året, med 150 sider i hver utgave, er det snakk om en redaktør som også er opptatt av tidsskriftets langsiktige overlevelsesevne. Det sentrale for enhver publikasjon er at den engasjerer og blir lest av tilstrekkelige mange. Hvis ikke, går den ut av tida – på den ene eller andre måten.

Børs og katedral

Det vil være en bitende ironi hvis store skattekutt skjer på Aps vakt

«Den skatten milliardærene ikke betaler, må betales av andre», skrev den franske økonomen Gabriel Zucman 

. Lekkasjene fra Skattekommisjonen tyder på at Ap nå er villig til å akseptere et kutt i formuesskatten på rundt 20 milliarder. Kuttet skal finansieres med momsøkning på persontransport, overnatting, kinobilletter, idrettsarrangementer og inngangsbilletter til museer, gallerier og fornøyelsesparker. Dermed er vi tilbake til start. Solberg-­regjeringen kuttet skatten for de rikeste og innførte avgiftsøkninger som rammet skeivt for flere titalls milliarder, noe Ap/Sp-regjeringen rullet tilbake. Nå er det igjen duket for skattekutt for de rikeste, finansiert av usosiale avgiftsøkninger.

at spørsmålet om skattlegging av de rikeste til syvende og sist er et spørsmål om folkestyre og demokrati. Hvis de rikes makt og rikdom ikke reguleres og skattlegges, vil deres formuer fortsette å vokse mye raskere enn alle andres. Det vil også deres makt og innflytelse. For å sikre et reelt folkestyre må den økonomiske makta holdes i sjakk. Demokratiet i Athen ble innført nettopp for å stekke oligarkenes makt. New Deal utvidet på samme måte demokratiet ved å øke beskatningen av de aller rikeste.

 å ilegge de rikeste en minimumsskatt på to prosent av deres reelle formue. I en situasjon der de sosiale forskjellene øker, og de aller rikeste blir stadig rikere, må en kunne forvente at en offentlig skattekommisjon leter med lys og lykt etter tiltak som kan redusere ulikheten. I stedet er det motsatte tilfellet. Det eneste sikre er at formuesskatten skal kuttes. Alt annet underordnes dette aksiomet. Det er bekymringsfullt at Ap ser ut til å ville føye seg for kravene om å redusere skatten for de aller rikeste for å unngå en opphetet debatt med høyresida. Det kan forstås hvis borgfred med kapitalen er alle tings mål. Å stue vekk konflikter kan virke som det letteste her og nå, men på lengre sikt vil det undergrave den nordiske modellen og svikte velgere som setter sin lit til partiet. Det vil være en bitende ironi hvis store skattekutt for de aller rikeste, kombinert med avgifts­økninger for vanlige folk, skjer på Aps vakt, med rødgrønt flertall i Stortinget.

Det vil være en bitende ironi hvis det skjer på Aps vakt.

I revers

Det som er nytt, er Høyres rolle

Årets jordbruksoppgjør er historisk. Bøndenes inntekter blir likestilt med andre lønnstakere. Økonomisk er løftet enda større enn det forrige opptrappingsvedtaket fra 1975, da Stortinget vedtok at inntektene i jordbruket skulle «jamstilles» med inntektene til industriarbeidere. Den såkalte normeringen, som beregner grunnlaget for bøndenes inntekter, var i 1975 på hele 40 prosent, men er nå redusert til det halve. Dermed blir løftet større enn det var forrige gang. Hvis bøndenes inntekter også i fortsettelsen følger lønnsnivået i samfunnet for øvrig, slik landbruksminister Nils Kristen Sandtrøen (Ap) har tatt til orde for, kan det virkelig bli historisk.

skulle behandle forslaget om å tette inntektsgapet for tre år siden, oppsto den besynderlige situasjonen at det ble stemt ned av en uhellig allianse av SV, KrF, MDG, Høyre, Frp og Venstre. Tungen på vektskåla ble Sps Per Olaf Lundteigen, som valgte ikke å stemme sammen med egen gruppe fordi han var misfornøyd med beregningsgrunnlaget for bøndenes inntekter. Det gjorde at Ap, Sp, Rødt og Pasientfokus, som ellers ville hatt flertall, ikke fikk gjennom «jamstillingsvedtaket». Landbruksminister Geir Pollestad (Sp) i den daværende Ap/Sp-regjeringen fulgte likevel lojalt opp ambisjonene i opptrappingsplanen, noe som ble fulgt opp av landbruksminister Sandtrøen (Ap) i dagens Ap-regjering. Dermed er en milepæl nådd. For at inntektsutviklingen i jordbruket fortsatt skal holde tritt med resten av samfunnet, kreves en samordning mellom frontfagsoppgjør og jordbruksoppgjør i årene som kommer.

 Stortinget behandle jordbruksoppgjøret. Alle de rødgrønne partiene, samt KrF, støtter den framforhandlete avtalen med Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag. Det symboliserer også en tilslutning til «jamstilling» mellom bønder og andre lønnstakere, selv om det eksplisitte vedtaket ikke fikk flertall for tre år siden. Det som er nytt, er Høyres rolle. Frp har hatt for vane å stemme imot, men Høyre har sluttet seg til, ikke minst av hensyn til forhandlingsinstituttet. Nå går Høyre sammen med Frp, i sterk kontrast til det forrige «jamstillingsvedtaket» for 50 år siden, som Willoch-regjeringen lojalt sluttførte på begynnelsen av 1980-tallet.

Milepæl nådd

Sjansen er stor for sosialdemokratiske statsministre i både Norge, Sverige og Danmark

Det går mot rødgrønn seier ved riksdagsvalget i Sverige 13. september. Dagens borgerlige regjering av Kristdemokraterna (KD), Liberalerna (L) og Moderaterna (M), med Sverigedemokraterna (SD) som støtteparti, har gjort sitt ytterste for å holde seg populær, blant annet med kutt i drivstoffavgifter og halvert matmoms, men det ser ikke ut til å være nok til å redde dem.

Sverigedemokraterna har ikke bare vært et passivt parlamentarisk grunnlag for regjeringen denne perioden. Høyrepopulistene har snarere vært en drivende kraft. I flere sammenhenger har Jimmy Åkesson stått fram på pressekonferanser for å lansere nye utspill sammen statsrådene. Men fordi gjengkriminalitet, innvandring og integrering ikke lenger er et så opphetet tema, har regjeringen fått motbør for å gå for langt i noen saker. Nylig måtte justisministeren trekke et forslag om å endre den kriminelle lavalder fra 15 til 13 år. Socialdemokraterna har tidligere støttet å senke den til 14 år, men for å opprettholde konfliktlinja med venstresida, valgte regjeringen å gå enda ett år ned. Nå ender det opp med en 14-årsgrense, helt i tråd med Socialdemokraternas politikk. Mange har også blitt opprørte over at ungdommer som har skjøttet seg bra og gjort alt som loven krever, har blitt tvangsutsendt. Expressens Patrik Kronqvist mener at M, L og KD har knyttet seg for tett til Åkesson. SD-skeptiske borgerlige velgere har ikke noe sted å gå.

Socialdemokraterna (S) har flydd høyt på målingene lenge. I en fersk måling for SVT får de 31,6 prosent, som er en liten tilbakegang fra måneden før og tre prosentpoeng lavere enn for ett år siden. Målingen viser et knapt flertall for S, Mp og Vänsterpartiet (V) med 176 mandater – ett mer enn det som trengs for å få flertall i den svenske Riksdagen, som har 349 seter. Men det skal lite til før også Centerpartiet trengs for å få majoritet.

Centerpartiet leder de rødgrønne med ti prosentpoeng over de borgerlige. Det burde være solid nok for å holde helt inn, men i Sverige husker folk fremdeles da Fredrik Reinfeldt i spissen for de borgerlige i 2010 gjorde en så god valgkamp at de borgerlige hentet inn en ledelse på seks prosentpoeng. Likevel skal det mye til for at Magdalena Andersson (S) ikke blir Sveriges neste statsminister.

Det store spørsmålet er hvordan en regjering ledet av sosialdemokratene blir sammensatt. Vänsterpartiet har denne gangen forbannet seg på at de vil inn i regjering. «Vi vil ikke støtte eller slippe fram en regjering vi ikke inngår i, sier partiets leder Nooshi Dadgostar. Men det er flere skjær i sjøen. Magdalena Andersson har gitt flere signaler om at hun ønsker å bygge allianser inn over midten.

Centerpartiet, det tradisjonelle distriktspartiet i svensk politikk, kan derfor få en nøkkelrolle etter valget. Partiet har tradisjonelt tilhørt den borgerlige leiren, men etter at SD ble støtteparti for de borgerlige, har de endt opp i en mer fristilt rolle. C-leder Elisabeth Thand Ringqvist sier nå at Ulf Kristersson (M) er diskreditert som statsministerkandidat, etter at det ble klart at SD skal inn i regjering hvis de borgerlige vinner valget. «Sverigedemokraterna bygger ikke Sverige sterkere, de leter etter noen å skylde på, de drar Sverige fra hverandre», heter det. Centerpartiet peker derfor på Andersson som «den mest sannsynlige samarbeidspartneren» etter valget.

fremdeles et folkeparti med røtter på landsbygda, med mange distriktsordførere. Et helt sentralt krav for å gå inn i regjering er derfor en storstilt satsing på velferd, helse og skole i distriktene. Deres regjeringsdeltakelse kommer også med et annet forbehold. Partiet har nå inntatt samme holdning som Lars Løkke Rasmussen i Danmark, som ville utestenge fløypartiene. Centerpartiet i Sverige sier nå det samme og utelukker å sitte sammen med Nooshi Dadgostar og V i regjering.

Slik det ser ut nå, ligger alt an til et regjeringsskifte 13. september med Magdalena Andersson som ny statsminister. Det mest sannsynlig er en regjering utgått av S, Mp og C, med en slags aksept fra V. Uansett er sjansen stor for at vi i høst har sosialdemokratiske statsministre i både Norge, Sverige og Danmark.

C er et folkeparti med røtter på landsbygda

Svensk maktskifte

Lillehammer Kunstmuseum viser for tida utstillingen «En moderne middelalder» om Sigrid Undset (1882-1947), det danske kunstnerparet Agnes og Harald Slott-Møller og de engelske prerafaelittene (slå det opp, så kjenner du dem igjen!)

Undset møtte malerparets bilder første gang i en utstilling hos Blomqvist i Oslo i 1901, da hun bare var 19 år. Hun ble betatt av stemningen i bildene, som gjenskapte fortellinger fra sagatida og middelalderen. Siden besøkte hun det 18 år eldre ekteparet flere ganger i København, og hun ble en nær venn av Agnes. De danske malerne, som var inspirert av prerafaelittene og Arts and Crafts-bevegelsen, var flere ganger i Norge, og i 1922 besøkte de den norske forfatteren på Bjerkebæk i Lillehammer. Det var under dette oppholdet Harald malte det kjente portrettet av henne, på oppdrag for Aschehoug. Undset var da i ferd med å fullføre tredje og siste bind av Kristin Lavransdatter, som allerede var blitt en suksess.

Alt dette kan du lese om i boka som er utgitt til utstillingen, med bidrag fra blant andre kuratorene Kristin Brandtsegg Johansen og Cecilie Skeide.

Agnes og Harald Slott-Møller skulle Undset på mange måter komme til å stå i opposisjon til de dominerende strømningene i kunstfeltet. Hun var kristen og konverterte til katolisismen og søkte etter det essensielle og mytologiske i sagatida og den katolske middelalderen. I kulturradikale kretser lo man høylytt av hennes utsagn om at «menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager», og hennes roman­skikkelser ble karakterisert som Frogner-fruer i middelalderkostymer.

I Norge var interessen for sagatida en hovedstrøm på 1800-tallet, da kunstnere, forfattere, historikere og folkeminnegranskere hentet fram landets stolte fortid og sagn, viser og fortellinger fra bondekulturen. Men etter hvert tok mer kulturradikale strømninger over hovedsporet.

hevdet at Undset og Slott-Møllers «antimodernisme» var regressiv, ja også reaksjonær, men man kan i like stor grad si at den var moderne. Den representerte bare en annen form for modernitet.

«Deres nostalgi kan ses som et alternativt moderniseringsprosjekt, der de insisterer på å bruke historien til å forme framtida», skriver Mette Houlberg Rung ved museet på Frederiksborg Slot.

Det eneste menneskene har å sammenlikne med, er fortida. Hvis man utrydder historien fra det kollektive minnet, har ikke folk lenger noe å jevnføre med, og det blir umulig å forestille seg et annet samfunn. Det samme skjedde under renessansen fra 1400-tallet, da man grep tilbake til antikken som en kritikk mot samtida og den nære fortida. Det skjøv menneskeheten framover.

Kunsthistoriker Kristin B. Aavitsland siterer kunstteoretikeren Svetlana Boym som snakker om «refleksiv nostalgi», der lengselen etter fortida brukes til å avdekke samtidas motsigelser og slik gi et bidrag til å forme framtida.

Fortida som samtidsspeil

Venstresida bør absolutt snakke til «følelsene», men da må den også ha noe å si

Avtroppende AUF-leder Gaute Skjervø sa til Klassekampen nylig at venstresida er i ferd med å miste grepet om kulturen. Den snakker ikke «rett fra hjertet» og har overlatt sosiale medier til høyresida. Paolo Gerbaudo, som er intervjuet i dagens avis, sier mye av det samme. Han ser nostalgisk tilbake på en tid der venstresida var best til å snakke til «følelsene, ensomheten og begjæret». Han vil at radikale skal være like tydelige og moralske som høyrepopulistene.

 har gode poenger, men som så ofte ellers, er det ikke bare snakk om å kommunisere bedre, men om politikkens innhold. Rødts Mímir Kristjánsson, som med god grunn regnes som en av Norges beste politiske kommunikatorer, er jo ikke bare god på grunn av at han er kjapp i replikken, men fordi han faktisk har noe å si. Som da han forsvarte fotballandslagets vikinggreier mot kulturborgerlig snobberi. Han påpekte det opplagte, at dette ikke har noe med nynazisme eller etnonasjonalisme å gjøre. Det er i stedet et lett ironisk og humoristisk forsøk på å skape nasjonal heia-stemning. Eller som det heter i Piet Heins Gruk: «Den som kun tar spøk for spøk, og alvor kun alvorlig, han og hun har faktisk fattet begge deler dårlig.» Han har også rykket ut mot medienes fråtsing i Mette-Marits sykdom, og sammen med Sofie Marhaug har han gått inn i religionsdebatten.

 absolutt snakke til «følelsene, ensomheten og begjæret», men da må den også ha noe å si. Det er ikke et spørsmål om form, men innhold. Og kanskje står det ikke så verst til på rødgrønn side, som har flust av jordnære politikere. Enigheten om budsjett i forrige uke var lovende. Den viste oss en pågående samarbeidskoalisjon som er på jobb for Norge. Det snakkes mye om styringspartienes fall og populismens vekst for tida, men det er en villedende motsetning. Det er snarere snakk om tilbakegang for partier som setter lojalitet til et utdatert, markedsliberalistisk styringssystem over hensynet til folks livsvilkår. Det er som Trygve Bratteli sa om hvorfor arbeiderbevegelsen opprettholdt tilliten: «Vi gikk inn i vår tid og ga svar mennesker trodde på.» Hvis du fører en politikk som forverrer levevilkårene for vanlige folk, kan du gjøgle så mye du vil, det hjelper ikke.

Det er ikke et spørsmål om form, men innhold.

Alt for Norge

I forrige stortingsperiode angrep Høyre frenetisk den daværende Ap/Sp-regjeringen for ikke å satse stort nok og raskt nok på havvind. Nå har pipa fått en annen lyd. Høyre fikk i går flertall i Stortinget for å igangsette en ekstern «kvalitetssikring» og «samfunnsøkonomisk analyse» av havvindprosjektet på Utsira – til tross for at selskapene allerede har fått tildelt areal og er i full gang med prosjekteringen. Utsira Nord Havvind DA, som eies av Equinor og Vårgrønn (Eni og Hitecvision), planlegger for et anlegg med 35 flytende havvindturbiner, med en årlig produksjon på 2 TWh.

flytende havvind er en stor industriell satsing der Norge har noen åpenbare fordeler. Oljeleverandørindustrien har alle forutsetninger for å bygge installasjoner for flytende havvind. Teknologien som kreves, er mye av den samme som er brukt på flytende oljeplattformer. Vi har både ingeniørene, teknologien, fagarbeiderne og produksjonsbedriftene. «Greier vi ikke å forvalte denne kompetansen, vil vi være avhengige av andre land sin leverandørindustri. I dagens geopolitiske situasjon er det i seg selv en trussel for beredskap og sikkerhet»

skriver Ståle K. Johansen fra Aker Verdal på sosiale medier. Det som likevel gjenstår for at satsingen skal bli tilstrekkelig målrettet, er at flytende havvind utnyttes til elektrifisering av sokkelen og at norske bedrifter tilgodeses for oppdrag.

tradisjon for at staten bidrar til energiutbygging og industrireising, som da de norske vannkraftressursene ble utnyttet fra 1906 og oljeeventyret startet på begynnelsen av 1970-tallet. Høyreliberalistiske ideer om at statlig bidrag til industrisatsing er «sløsing», har imidlertid spredd seg, ikke bare til Frp, som allerede i 1981 ville at staten skulle selge seg ut av Statoil, men nå også til Høyre. Rødt har også begynt å snakke om at havvindsatsing er «sløsing med fellesskapets midler». Partiet har i svært mange år jobbet for å styrke sin stilling blant fagorganiserte i industrien, en innsats som også har båret frukter. Det viser seg blant annet i at Rødt har flere sentralt plasserte tillitsvalgte i Fellesforbundet, som har jobbet aktivt for en norsk havvindsatsing. For disse er Rødts bidrag til gårsdagens stortingsflertall en bitter pille å svelge.

Norge har en lang tradisjon for statlige bidrag.

Tilbakeslag

Etter brexit skjedde det et klimaskifte i Brussel. EU ble mye mer oppsatt på å verne det indre markedet og var mindre fleksible og åpne for å komme handelspartnerne i møte. Siden har denne tendensen bare forsterket seg, ikke minst etter at Donald Trump har skutt i stykker hele det internasjonale handelsregimet. Presset fra Kina og USA og av sine egne tilkortkommenheter, er EU i ferd med å bygge opp beskyttelsesmurer mot omverdenen, mens man internt forsøker å drive opp tempoet i integreringen. Den tidligere sentralbanksjefen i EU, Mario Draghi, har tatt til orde for å transformere EU fra en «fragmentert konføderasjon» til en virkelig føderasjon. For å stoppe Europas økonomiske og geopolitiske tilbakegang må det innføres sentraliserte budsjetter og nasjonalstatenes vetorett må vekk.

EUs «nyproteksjonisme» setter nå tommeskruen på Norge, som står utenfor unionen, men har et tett økonomisk samarbeid gjennom EØS-avtalen. Den gir oss frihandel, samtidig som den formelle suvereniteten opprettholdes gjennom det såkalte topilarsystemet, som innebærer at EUs organer ikke har direkte myndighet i Norge. Innføringen av EU-regler må skje gjennom en egen Efta-pilar, der alle regler, direktiver og forordninger må vedtas og godkjennes før de blir gjeldende lov i Norge.

Styringspartiene og det norske embetsverket har likevel vært fast bestemt på Norge skal slutte seg til mest mulig EU-samarbeid, også på felt som ligger langt utenfor EØS-avtalens virkeområde. Nå jobber norske myndigheter for eksempel intenst for å bli med i EUs Digital Services Act (DSA), EUs forsvarsindustrielle program EDIP, EU-rådet for beslutninger om militær mobilitet og EUs helseunion.

til en pris, som rådgiver Varg Folkman i European Policy Centre har hevdet i flere artikler i Klassekampen. Philippe Bédos Ulvin, EU-korrespondent i Energi og Klima, har også skrevet jevnlig om stadig nye saker der EU krever direkte myndighet i Norge som betingelse for deltakelse. Hvis Norge aksepterer det, vil det være en utilbørlig suverenitetsavståelse i strid med Grunnloven og EØS-avtalens topilarsystem. Samtidig kommer det også en stri strøm av kontroversielle saker fra Brussel, der norske interesser står i direkte motsetning til unionens framstøt, som for eksempel på energiområdet. Vi har sett det i striden om flaskehalsinntektene i strømmarkedet, der Sveriges energiminister Ebba Busch har slått i bordet og truet med stoppe nye kabler til kontinentet. Her er hun på linje med sin norske kollega, Terje Aasland. Energiministeren sendte også nylig et brev sammen med miljøminister Andreas Bjelland-Eriksen og finansminister Jens Stoltenberg til EU-kommisjonen der de var dypt bekymret for at EU ikke vil definere vannkrafta som «bærekraftig» (fordi det har krevd naturinngrep å bygge den ut!).

Norge er en oljenasjon, en vannkraftnasjon, en fiskerinasjon med suverenitet over store havområder og et land med et utsatt landbruk. Svært mange ordninger som kanskje kan passe i noen europeiske land, gjør det ikke her. Og det er heller ikke bare i Norge Brussels nye politikk vil skape strid. Hvis trusselen fra Kina og USA presser fram stadig mer ensretting i EU, kan det føre til det motsatte av det Brussel-strategene ønsker seg: et mer polarisert og konfliktfylt Europa.

 styrket seg i flere europeiske land, blant annet på motstand mot EUs politikk, som ikke i tilstrekkelig grad har gitt rom for nasjonale særegenheter. Det er tvilsomt om Draghis framstøt for et føderalt Europa, med stadig nye regler, forordninger og direktiver, vil bli en suksess, men hvis den likevel gjennomføres, kan den føre til ytterligere framgang for høyrepopulismen. Kanskje EUs byråkratiske ensrettingsiver rett og slett ikke er løsningen på Europas problemer, men snarere en årsak til dem?

Og for Norges del nærmer dagen seg da vi vil måtte ta et valg. Folkman skriver at vi vil få flere og flere dilemmaer, der vi enten er med, helt og fullt, på det EU finner på, eller ikke i det hele tatt. Dagens EUs politikk kan være i ferd med å knuse forutsetningene for EØS-konstruksjonen. Hvis regjeringen aksepterer at EU-byråer får direkte beslutningsmakt på stadig nye områder i Norge, vil fundamentet for det vaklende norske EØS-kompromisset, være sprengt i fillebiter.

Norge i EØS-knipe

«Arbeiderparti-regjeringens modigste grep ved makta er å ta kontroll over big techs jernklo over våre barn», skrev AUF-leder Gaute Skjervø her i avisa i slutten av april. Regjeringens forslag om å innføre en aldersgrense for sosiale medier på 16 år har vakt jubel blant landets foreldre. Men nå er hele saken i ferd med å kjøre seg fast i norsk embetsverks frykt for å utfordre EU. Det opprinnelige forslaget er kraftig svekket. Det vurderes om aldersgrensa bare skal gjelde «skadelige» sosiale medier og alt gjøres avhengig av en kommende implementering av EUs «Digital Services Act» (DSA), der EU gis eksklusiv myndighet til å håndheve regelverket – ikke norske myndigheter.

har det vært sagt at EU vil være en kraftfull aktør for å stekke tekgigantenes makt, men i denne saken er det motsatt. EU hindrer nå Norge i å innføre en effektiv lov. I et brev til Esa skriver norske myndigheter at lovforslaget er endret fordi det ikke ville være forenlig med EØS-retten å utpeke tjenesteleverandørene som pliktsubjekter («obligated parties»). I fjor sa Jonas Gahr Støre til EU-kommisjonens leder Ursula von der Leyen at EU-regler nå ikke må begrense hva «vi kan gjøre for å beskytte våre unge». I et innlegg i Dagsavisen skriver Grünerløkka Arbeiderpartilags Gabriel Qvigstad Trampe at det «klang godt» i deres hører, ettersom Grünerløkka var det første Ap-laget som krevde aldersgrense på sosiale medier. Nå må han konstatere at lovprosessen er i ferd med å visne hen og fordampe.

må regjeringen skjerpe loven. Det eneste fornuftige er å innføre aldersverifisering gjennom Bank-ID. Noen har vært redd for at dette vil bety hemningsløs utlevering av personopplysninger, men, som Øyvind Westby Brekke i selskapet som står bak Bank-ID og BankAxept, skriver i Klassekampen, er Bank-ID konstruert slik at man ikke må dele identiteten med Tiktok eller Snapchat. Bank-ID er en velprøvd og effektiv metode for verifisering i full bruk. Å gjøre oss avhengig av en langtrukken implementering av EU-forordningen Digital Services Act er ikke veien å gå. Det er en blindgate. Vi slutter oss derfor helhjertet til Grünerløkka Arbeiderpartilag, som ikke vil «la våre barn ofres på EØS-avtalens alter».

Retting
I den opprinnelige versjonen sto det "aldersgrensa skal bare gjelde 'skadelige' sosiale medier". Det er nå rettet til "det vurderes om aldersgrensa bare skal gjelde 'skadelige' sosiale medier fordi regjeringen har sendt to versjoner på EØS-høring – med og uten et slikt vilkår.
Red.

Bank-ID er en velprøvd og effektiv ordning.

En blindgate

Ny måling: Blåblått flertall for tredje måling på rad 

Det koster å sitte med ansvaret når ikke alt går som det skal. Over hele Europa straffes makthaverne av misfornøyde velgere. Å bli gjenvalgt er en sjeldenhet, hvis vi da ser bort fra Mette Frederiksen, som nå går løs på sin tredje periode som statsminister i Danmark. «Gjenvalg har blitt et eksotisk unntak», skriver Kasper Kloch i Weekendavisen.

 Tysklands forbundskansler, er nå blant de mest upopulære lederne i hele Europa, i skarp konkurranse med Storbritannias Keir Starmer og Frankrikes president Emmanuel Macron. De er alle presset av framgangsrike høyrepopulistiske partier. I Tyskland har Alternative für Deutschland(AFD) lenge vært landets største parti med rundt 28 prosent oppslutning – betydelig over kristeligdemokratiske CDU/CSU. Sosialdemokratiske SPD, som har sittet nesten 40 år i regjering i etterkrigstida, er nede på 12 prosent. I Frankrike ligger høyrepopulistiske Nasjonal Samling best an foran presidentvalget neste år med en oppslutning på 35 prosent for partiets presidentkandidat Jordan Bardella. Marine Le Pens parti er også Frankrikes desidert største. I Storbritannia har Keir Starmer og Labour gått fra et brakvalg for to år siden til full velgerkollaps. Høyrepopulistiske Reform UK får støtte fra nesten 30 prosent av britene, mens de tradisjonelle styringspartiene, De konservative og Labour, vaker rundt 18 prosent.

at vi snakker om et nytt politisk landskap, der velgerne i mindre grad enn tidligere er lojale til «sitt» parti. Forsøkene på å danne breie koalisjoner over midten, som i Østerrike, Tyskland og Danmark, har heller ikke vært noen suksess. Forskere forklarer de store velgerbevegelsene med den økonomiske krisa, selv om tendensene har bygd seg opp over lang tid. Partiene har ikke lenger noe solid grunnfjell å falle tilbake på. Det har erodert.

«Økonomisk nedgang er noe velgerne reagerer voldsomt på. Når prisene går opp, er det noe man merker umiddelbart. Velgerne straffer da deres respektive regjeringer», sier Jan Rovny, professor ved Center for European Studies and Comparative Politics i Paris til Weekendavisen. Statsviter Christos Vrakopoulos ved University of Edinburgh sier at den økonomiske krisa spiller en avgjørende rolle for velgeratferden på tvers av Europa. Det samme gjør innvandringsspørsmålet, som har gitt medvind for nye høyrepopulistiske partier i mange land.

-måling for Nationen og Klassekampen føyer seg inn i et større europeisk bilde, preget av store velgervandringer og misnøye med dem som sitter med ansvaret. Arbeiderpartiet får sin svakeste måling siden januar 2025, med 21,6 prosent, en tilbakegang på 1,3 prosentpoeng. Regjeringsrokaden, Norgespris og Stoltenbergs tilbakekomst i februar i fjor ga Arbeiderpartiet en sjelden medvind, som sikret et mer enn hederlig valgresultat på 28 prosent i september. Men deretter har det gått sakte, men sikkert utforbakke. Nå vaker partiet et sted rett i overkant av 20 prosent på gjennomsnittet av målinger. Det betyr i praksis borgerlig flertall ved neste valg.

Fremskrittspartiet gjør det fremdeles sterkt, med 28,9 prosent, selv om det ikke kan sammenliknes med sjokkmålingen i Nettavisen denne uka på 33,3 prosent. Der ble Høyre klokket inn på like sjokkerende 12,5 prosent. Infacts måling for Nettavisen er såpass utstikkende i forhold til de fleste andre at det er store sjanser for at det er en utligger. En svakhet med Infact er at byrået bruker telefon-roboter til å ringe opp velgerne.

oss 17,7 prosent, en marginal framgang sammenliknet med mai-målingen. Til sammen gir dette Frp og Høyre flertall aleine for tredje måling på rad. 86 blåblå mandater mot de rødgrønnes 78. Både Venstre og KrF ligger under sperregrensa med henholdsvis to og tre mandater. Til sammen gir det et solid borgerlig flertall på 91 mandater. KrF går litt opp og ned rundt sperregrensa, mens Venstre synes å være i dyp, eksistensiell krise med rekordlave tre prosent.

På rødgrønn side beholder Rødt ledertrøya blant Aps samarbeidspartier med 7,3 prosent og 14 mandater. Samtidig henter både Sp og SV seg litt inn igjen til 5,3 og 5,1 prosent. MDG ligger rett under sperregrensa. Rødt ser ut til å forfølge sin konstruktive linje overfor samarbeidspartnerne i Stortinget, spesielt Ap. De to tidligere antagonistene snakket seg sammen om deler av forsvarsforliket, og Rødt ser ut til å følge samme oppskrift i de pågående budsjettforhandlingene. Verken Sp eller Rødt lekker fra forhandlingene eller forsøker å påvirke dem med utspill i mediene. Denne konstruktive strategien, kanskje overraskende for noen, ser foreløpig ut til å tjene partiet godt. Rødt er nå blitt en slags storesøster blant juniorpartnerne på rødgrønn side, ikke bare i navnet, men også i gavnet.

 om revidert budsjett har både SV og MDG rykket ut i mediene i håp om at det skal gi dem større gjennomslag. MDGs Eivind Trædal truet i VG med at partiet kan nekte å støtte budsjettet. Han begrunner det med manglende respekt for MDG. Sp stemte sammen med de borgerlige for kutt i drivstoffavgiftene, Ap har lyst ut nye områder for olje- og gassleting, Sp vil droppe nullutslippskrav på offentlige byggeplasser, og Ap har sammen med Frp gitt kommunene større handlingsrom om scooterbruk i utmark.

Blåblått flertall for tredje måling på rad

Rastløse velgere straffer dem som sitter ved roret

Matlarys drøm om å unngå en ny EU-folkeavstemning er i virkeligheten en bumerang

Som kjent er EU-motstandernes sterkeste argument mot medlemskap i Den europeiske unionen folkestyre og nasjonal selvstendighet. For ja-sida har hensynet til økonomien og «å være med der det skjer» vært viktigere, mens demokrati og suverenitet definitivt har kommet i annen rekke. Og slik har de to leirene snakket forbi hverandre i mer enn femti år. Jacques Delors, formannen i EU-kommisjonen, mente i 1994 at forholdet mellom EU og nasjonalstatene kunne sammenliknes med forholdet mellom en ektemann og hans hustru. Som mannen skulle EU ta seg av fellesskapets økonomi og politikk, mens kona, altså nasjonalstatene, skulle skjøtte helsestell og annen omsorg for enkeltmenneskene. Omtrent samtidig gikk Henrik «Wergelands venner» i 17. mai-tog i Stavanger under parolen: «Kongeriget Norge er et frit, selvstændigt, udeleligt og uafhændelig Rige» – visstnok til en sammenhengende bølge av jubel, klapping, tilrop og hilsninger. De ville ikke akseptere at Norge skulle reduseres til ektefellen i et skeivt og undertrykkende ekteskap.

sa i en NRK-debatt denne uka at vi må slutte å diskutere «gamle» EU, altså EU slik det var før 1994. I stedet måtte vi snakke om «nye EU». Problemet er bare at «nye EU» er betydelig mer problematisk enn det gamle. Direktivmengden i EU vokser raskere enn i alle sammenliknbare økonomier. Den tidligere sentralbanksjefen i EU, Mario Draghi, vil ha en forsert utvikling mot en føderal superstat, noe som vil kreve en hærskare av nye forordninger, regler og direktiver som overfører makt og myndighet til Brussel. Det er en union som er enda mindre attraktivt for norske velgere, som er villig til å ofre noe for demokrati og selvråderett.

Den politiske eliten skammer seg over at vi ikke er med blant de store i Brussel. Vi sitter på gangen, og de må høre mye skittsnakk fra lobbyister og EU-byråkrater om Norge. De gremmer seg over det bondske, hjemlige folket som har nektet dem å innta sin rettmessige plass ved bordet i Brussel. De vindskeive EU-motstanderne, derimot, gleder seg over mulighetene i den norske utakten.

 helt for EU-euforistene, som derfor har begynt å fable om hvordan de kan omgå det besværlige folket. Matlary tok den helt ut i forrige uke, da hun hevdet at EU-spørsmålet er for komplisert for å overlates til befolkningen. «EU er en uhyre kompleks organisasjon med regler opp og i mente for alskens beslutninger.» Folk bør ikke bli belastet med å sette seg inn i «irrgangene i EU». «Det vil utarte til demagogi og populisme.» Hennes framstilling av EU er jo et eneste stort argument for å holde en armlengdes avstand til denne dysfunksjonelle teknokratorganismen, som nettopp er konstruert for holde folket i uvitenhet. Men folk forstår. Da forslaget til ny EU-grunnlov ble lagt ut til folkeavstemning i 2004, stemte flertallet i Frankrike og Nederland mot. De skjønte utmerket godt hva det handlet om.

 tror at en stadig tettere union er et bolverk mot høyrepopulismen. Men sannheten er den motsatte. Dess flere beslutninger som blir løftet ut av det nasjonale demokratiet, dess større blir frustrasjonen og avmaktsfølelsen, som er grønne gressganger for høyrepopulistiske demagoger. Og Matlarys drøm om å unngå en ny folkeavstemning er i virkeligheten en bumerang. En folkeavstemning er faktisk den eneste måten å få Norge inn i EU på fordi et stortingsvedtak krever tre firedels flertall. I dag er det mer enn nok EU-motstandere på Stortinget til å utgjøre et konstant blokkerende mindretall. Det kan bare mørnes av en folkeavstemning.

Aristokratisk attrå

Dette er sannhetens time for Europa

USAs forsvarsminister Pete Hegseth deltok sist helg på den asiatiske forsvars- og sikkerhetskonferansen Shangri-La Dialogue i Singapore. Der manet han USAs allierte til å motarbeide Kinas voksende makt. USA bygger seg opp militært i Stillehavsregionen, samtidig som Pentagon forbereder en betydelig nedskalering i Europa. Der Spiegel og Welt am Sonntag har meldt at USA nå planlegger en betydelig raskere uttrekking av Europa enn tidligere antatt. De nye planene kom etter at Washington i mai kunngjorde at 5000 amerikanske soldater skulle trekkes ut av Tyskland.

nå en omfattende reduksjon i antallet kampfly, krigsfartøy, tankfly og tropper som er øremerket for innsats i Europa. Dette er i tråd med den nasjonale forsvarsstrategien som prioriterer Kina og Stillehavsområdet. Europa må derfor klare seg selv. Europeerne har satset på at tilbaketrekningen ville skje gradvis og koordinert, men nå ser det ut til at Pentagon har hastverk – kanskje oppildnet av Europas lunkne holdning til USA og Israels angrepskrig mot Iran.

dette sannhetens time. Europeiske land må sørge for sitt eget forsvar – noe som på ingen måte er en umulig oppgave. Russland sliter i den mangeårige angrepskrigen mot Ukraina og utgjør ikke noen overhengende militær trussel. Likevel er det klart at Norge må bygge et sterkere nasjonalt forsvar. I denne situasjonen velger Tore O. Sandvik (Ap) som første norske forsvarsminister å delta på forsvars- og sikkerhetskonferansen Shangri-La Dialogue sammen med Pete Hegseth. Ifølge NTBs referat hevder Sandvik at Europa må engasjere seg 

 Stillehavet, i en tid der Kina blir stadig sterkere. Norge må vise overfor USA at vi «forstår deres behov for å strekke seg til Stillehavet». Det er den gamle devisen om at vi må følge USA i tykt og tynt for å sikre at amerikanerne kommer oss til unnsetning. Denne strategien har alltid vært tvilsom, men er nå mer dødfødt enn noensinne. Vi må basere vårt forsvar på egne ressurser og i allianse med nærstående nasjoner. Det er virkelig ikke tida for å engasjere seg i Stillehavsregionen som et eskortefartøy for amerikanerne i deres supermaktsrivalisering med Kina.

Norge er ikke USAs eskorte

Varg Folkman, analytiker i European Policy Centre, skrev i Minerva i forrige uke om EUs skvis mellom USA og Kina. Brussel forsøker å ruste seg mot dette ved å legge seg på en mer proteksjonistisk linje, noe som kan få konsekvenser for Norge, slik vi så da EU innførte beskyttelsestiltak på ferrolegeringer. Denne typen tiltak står direkte i strid med EØS-avtalen, som skal sikre tollfrihet for industrivarer i det indre markedet. EØS-avtalens artikkel 8 om fritt varebytte og artikkel 10 om forbud mot toll og avgifter åpner ikke for at Norge kan omfattes av slike tiltak. Men det skjer likevel. Respekten for EØS-avtalen er åpenbart betydelig mindre i Brussel enn blant departementsjurister i Oslo.

Som ikke-medlem står vi i fare for å komme i klem, ikke bare mellom USA og Kina, men også overfor EU. På den andre sida kan det i gitte situasjoner være en fordel å stå utenfor. Norge unnlot for eksempel å sette opp tollen på kinesiske elbiler da EU gjorde det. «Følger vi EU, kan vi møte sterke reaksjoner fra Kina og USA. Gjør vi det ikke, kan vi havne på utsida og selv bli offer for EUs politikk», slår Folkman fast.

Utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) har beskrevet situasjonen noenlunde tilsvarende i en redegjørelse til Stortinget for noen uker siden og i et intervju med Financial Times mandag. Hans løsning synes å være maksimal norsk tilpasning til EU, uansett hva unionen måtte komme med. I FT-intervjuet hevder han for øvrig at nordmenn lider av posttraumatisk stresslidelse (PTSD) etter de to folkeavstemningene. Det er mulig det stemmer for det sjiktet han selv tilhører, men for flertallet i Norge var disse avstemningene en høytidsstund for demokratiet. De valgte demokrati og selvstyre framfor å tro på skremselspropagandaen om hvor ille det ville gå hvis vi ble stående utenfor.

forståelse av hvordan endringene i EU-systemet skal møtes, får umiddelbare konsekvenser. I dag vedtar for eksempel et flertall på Stortinget av Ap, Høyre, MDG, KrF og Venstre å gi Eftas overvåkingsorgan Esa utvidete fullmakter til å innhente taushetsbelagt informasjon fra norske bedrifter, samtidig som det også får myndighet til å ilegge bøter direkte til norske virksomheter. Det har i alle år med EØS-avtalen vært et opplest og vedtatt prinsipp at nasjonale myndigheter skal utøve denne kompetansen.

«Det er en klar suverenitetsavståelse, som vi ennå ikke vet rekkevidden av», sier saksordfører Ingrid Fiskaa (SV) til Nationen.

Det såkalte topilarsystemet, som er fundamentet for EØS-avtalen, trues av en utvikling der EU i stadig større grad delegerer makt og myndighet til byråer som får direkte instruksjonsrett i de enkelte landene. Det oppsiktsvekkende er at dette bruddet med prinsippene i EØS-avtalen innføres bit for bit og derfor regnes som «lite inngripende» suverenitetsavståelse, som bare krever vanlig flertall, mens suverenitetsavståelse etter Grunnlovens paragraf 115 krever tre fjerdedels flertall. Det er verdt å minne om at paragraf 115 ble brukt da EØS-avtalen ble vedtatt nettopp fordi Esa fikk rett til å ilegge bøter i konkurransesaker.

mener alle at et samtykke til å innføre forordningen bør behandles etter Grunnlovens paragraf 115. Eva Nordlund skriver i Nationen at det må gå en grense for hvor lenge Grunnlovens bestemmelser om suverenitetsavståelse kan treneres av stortingsflertallet, som er i utakt med flertallet av velgerne – som sier nei til norsk EU-medlemskap. Alle kan være enige om at situasjonen er vanskelig og full av dilemmaer, men desto viktigere er det med en brei drøfting, der ikke minst partiene som representerer neiflertallet i de to folkeavstemningene og flertallet av befolkningen, må spille en sentral rolle. Spørsmålet er hvordan vi skal forholde oss til den nye situasjonen. Ett alternativ er selvfølgelig å bli med i EU. Det andre er å basere politikken aktivt på at vi ikke er det. Men da må næringsdrivende og den politiske eliten erkjenne at det av og til kan koste noe å stå opp for demokrati og selvstyre.

Vi er i klem, ikke bare mellom USA og Kina, men også overfor EU

EU skifter ham

Danske Claus Pedersen har en fortid fra ledelsen i venstreradikale Enhedslisten, seinere medlem av Socialistisk Folkeparti og langt tilbake som aktivist på Nørrebro i København. Nå utgir han boka «Flugten fra det progressive fengsel», etter at han selv har tatt ut avstand til sitt tidligere miljø. I den anledning er han intervjuet av Weekendavisens Hans Mortensen. Pedersens kritikk av kulturen i progressive miljøer er ganske ramsalt – og kanskje noe ensidig? – men jeg tror hans poenger er vel verdt å tenke over hvis målet for venstresida er å gro dype røtter blant folk fra alle sosiale, geografiske og kulturelle samfunnslag, fra «all walks of life», som amerikanerne sier.

Pedersen en progressiv diskusjonskultur som i liten grad er opptatt av å forklare eller overbevise med argumenter, men som i stedet etablerer en moralsk posisjon og derfra formidler sin kritikk. Han mener mange har forskanset seg i det han kaller et «selvbekreftende univers», der man er mer opptatt av de riktige meningene enn å overbevise dem man er uenig med. Det handler i liten grad om å møte folk i øyehøyde. Det åpnes ikke for undring over vanskelige spørsmål, og man viser liten interesse for hva andre tenker og mener, for ikke å snakke om å lete etter deres gode poenger, noe som i sin tur kan være starten på en fruktbar meningsutveksling.

Claus Pedersen tror mange ikke forstår at når vi moraliserer over andre, så har vi bare moralsk autoritet blant dem som i utgangspunktet er enige med oss. Den deles ikke nødvendigvis av andre. Det er heller ikke mulig å være i reell dialog med noen som føler de er blitt stemplet som dårlige mennesker. Han mener også mye av det som sies og gjøres, først og fremst bekrefter avsenderens progressive tilhørighet.

Det er svært mange kloke folk på venstresida. Åpne, romslige, kunnskapsrike, nysgjerrige og rause mennesker, som forklarer og forklarer ut fra en grunnleggende idé om at alle er likeverdige. De tror på krafta i de bedre argumenter – en i visshet om at det er mulig å mobilisere det store flertallet for en solidarisk politikk. For folk er mangslungne og er i stand til å endre seg. I perioder er vi kanskje ute på ganske så ville veier, men så finner vi likevel stien tilbake igjen. Hvis den dominerende kulturen handler om å støte ut folk, gjerne for evig og alltid, vil veien tilbake bli tung og vanskelige – kanskje for tung for altfor mange. Å heve seg over andre i egen moralsk fortreffelighet er derfor ingen god oppskrift på å skaffe seg venner. Vi ender i stedet opp med å støte stadig flere fra oss.

seg over andre og karakterisere dem som uforbederlige eller «basket of deplorables», som Hillary Clinton uttrykte det, er dessverre altfor utbredt. Når opphisselsen er spesiell stor, går de ivrigste også til angrep sine nærmeste fordi de ikke er hundre prosent enige, ikke bruker de rette ordene eller bare stiller spørsmål. Da suges all oksygen ut av rommet, og folk står spørrende og fremmedgjorte igjen. Den offentlige debatten handler ikke om hvem som har høyest moral, men om hva som er best for det store flertallet. Å sette seg på sin høye hest fører oss ingensteds.

Folk er mangslungne og i stand til å endre seg.

Tilsynet for høy moral

Tautrekkingen om ny regjeringsdannelse i Danmark etter folketingsvalget 24. mars har trukket ut i tid, men etter over 60 dagers seigpining er det nå duket for en ny regjering med Mette Frederiksen som statsminister. Hun kan slå Poul Schlüter, som satt i litt over ti år, på målstreken og bli Danmarks lengst sittende statsminister i etterkrigstida.

vært lang fordi det ikke ble noe entydig blått eller rødt flertall i Folketinget etter valget. Lars Løkke Rasmussen og hans Moderaterne havnet på vippen. Hans kongstanke har vært en midtenregjering, som ikke er basert på støtte fra fløypartier som venstreradikale Enhedslisten og høyreradikale Dansk Folkeparti. Den mest åpenbare løsningen har hele tida vært en sentrumvenstre-regjering av Socialdemokratiet, SF, De radikale og Moderaterne, med parlamentarisk støtte fra Enhedslisten, men etter en tids sonderinger fra Mette Frederiksen om en slik regjering, presset Løkke Rasmussen fram at stafettpinnen skulle gis videre til de borgerlige. Problemet på borgerlig side er at Moderaterne og Dansk Folkeparti (DF) gjensidig utelukker hverandre. DF-leder Morten Messerschmidt, som krever utsendelse av muslimer, nekter plent å støtte en regjering som Moderaterne inngår i. Løsningen ble en regjering av Venstre, De konservative og Liberal Alliance, der verken DF eller Moderaterne var med. Men en regjering uten seg selv ble en for drøy pille å svelge for Løkke Rasmussen. Dermed var ballen tilbake hos Frederiksen.

for Løkke Rasmussen er at den nye regjeringen av Socialdemokratiet, Moderaterne, De radikale og SF, vil ha venstreradikale Enhedslisten som sitt parlamentariske grunnlag. Det har tidligere vært vanskelig å svelge for Løkke Rasmussen, men nå er kamelen fortært. Enhedslisten, som hadde landsmøte i pinsehelga, er på sin side åpne for å bidra til en rød-lilla regjering. Da Pelle Dragsted kom fra Amalienborg og fortalte landsmøtet at Enhedslisten var tilbake i regjeringsforhandlingene, brøt applausen løs. Det store spørsmålet nå er hvor langt til høyre Løkke Rasmussen vil dra regjeringens politikk og hvor Enhedslistens eventuelle røde linje går.

Fire nye år for Frederiksen

Frankrikes president Emmanuel Macron holdt 2. mars en tale på Île Longue i Brest i Bretagne ved ubåtbasen for de franske atomballistiske missilubåtene. Hans budskap var at Frankrike ville trappe opp atomvåpenprogrammet og skaffe seg flere kjernefysiske stridshoder. Samtidig ønsket han å gjøre programmet til en europeisk atomparaply, med mulighet for utplassering av franske atomvåpen i andre land. Tyskland ville bli en nøkkelpartner. Polen og Danmark var også positive.

Det er en vanvittig dårlig idé, og vi får være glade for at Norge i motsetning til Danmark og Sverige har gitt et forbeholdent svar. Macron har gjort det klart at Frankrike selv vil ha suveren kontroll over atomknappen. Kan vi da forestille oss at Paris sender av gårde atommissiler på vegne av Tyskland, selv om landet ikke ønsker det – eller motsatt?

 oppstått en diskusjon om Norden burde utvikle egne atomvåpen. Johannes Kibsgaard ved Forsvarets høgskole har tatt til orde for det. Analysen er at USAs sikkerhetsgarantier er usikre, noe som gjør at den amerikanske atomvåpenparaplyen ikke lenger er reell. Vi må derfor skaffe oss vår egen.

Men hvilken trygghet ligger det i en amerikansk, fransk eller fellesnordisk atomvåpenparaply? Norsk forsvarspolitikk har hele tida bygget på at USAs og Russlands langdistanseraketter først og fremst er rettet mot hverandre. Å tillatte utplassering av kjernefysiske missiler vil derfor gjøre oss til bombemål. Derfor er det mer enn oppsiktsvekkende at Høyres Peter Frølich nå åpner for utplassering av kjernefysiske våpen på norsk jord.

atomvåpenforsker ved Norsar, mener ideen om at USAs atomvåpenparaply har sikret fred i Vest-Europa, er misvisende. I Forsvarets Forum skriver han at påstanden hviler på en antakelse om at Sovjet ville angrepet Vest-Europa hvis USA ikke hadde gitt kjernefysiske sikkerhetsgarantier. Han viser til statsviteren Richard Ned Lebow, som påpeker at det ikke er funnet et eneste bevis for denne påstanden i sovjetiske arkiver eller andre kilder. Henry Kissinger karakteriserte også atomgarantien som «absurd». For Nixon var atomparaplyen «a lot of crap». Og Charles de Gaulle hevdet at USA ikke ville ofre Chicago for Paris. Og i dag kan vi føye til: Macron vil ikke ofre Paris for København, Tromsø eller Oslo.

Atomparaplyen er rett og slett en fiksjon. I et nyskrevet forord fra 1974 til «De varme hendene», som kom i 1952, midt under den kaldeste kalde krigen, skrev da også Torborg Nedreaas sarkastisk om «at vi har funnet trygghet under den amerikanske atomparaply!» Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen har heller ingen tro på en nordisk atomvåpenparaply. I DN skriver han at hvis de nordiske landene skal etablere en slik kapasitet, er det snakk om formidable beløp – opptil halvparten av forsvarsbudsjettet, noe som ville ha gått hardt utover den konvensjonelle forsvarsevnen.

 mer avhengig av tidlig førstebruk av kjernevåpen. Og hvilken nordisk statsminister vil være villig til å avfyre atomraketter mot Russland i et førsteslag – og dermed be om utslettelse av sitt eget land? Ingen, vil jeg tro, hvis vi ikke har stilt oss så galt at vi har sluppet en Dr. Strangelove inn i Høyblokka. Stanley Kubricks beryktede film fra 1964 har som kjent undertittelen «Hvordan jeg lærte å slutte å bekymre meg og elske bomba».

Vi må bare avfinne oss med at det ikke finnes noe forsvar hvis noen vil gjøre noe så barbarisk som å slippe en atombombe over Norge. Å svare med utslettelse av et annet land er meningsløst. Selv om en fiende begår massive krigsforbrytelser og voldtar kvinner, kan ikke vi gjøre det samme. Et forsvar av vårt lands frihet og suverenitet kan bare gjøres med konvensjonelle våpen.

Hvilken trygghet er det i en atomparaply?

Hvordan vi lærte å elske atombomba

Frp har bitt seg fast som Norges største parti. Det stiller Høyre i en helt ny situasjon, ja, nærmest i en eksistensiell krise, etter over 15 år som storesøster på høyresida. Erna Solberg, med bakgrunn fra Vestlands-Høyre, er ute og nyvalgte Ine Eriksen Søreide, som representerer Oslo på Stortinget, har foreløpig valgt taushet som kommunikasjonsstrategi. Likevel står det klart for alle at tida har skiftet ham. Ny tid krever ny politikk. Det som fungerte før, fungerer ikke lenger. Høyre er i sjelenød.

 lokkes av Sylvi Listhaug, men det er først og fremst Høyre-velgerne som flykter. Hele 70.000 som stemte Høyre ved stortingsvalget i fjor, sier nå at de vil stemme Frp. Velgerovergangen presser fram en selvransakelse i Høyre. Det er åpenbart noe ved partiets politikk som ikke lenger fenger blant velgergrupper Høyre er helt avhengig av, skal det være et bredt folkeparti. Mange advarer partiet mot å nærme seg Frp, men noe må åpenbart gjøres. Det har skjedd før at partier har stjålet andres klær mens de var ute og badet – som Jan P. Syse formulerte det – og kommet unna med det. Ja, de har til og med vokst på røveriet.

Ikke dermed sagt at Høyre kan eller skal bli som Frp. De tilhører ulike tradisjoner. Å sjelløst kopiere andre, uten kontakt med egne tradisjoner, medlemmer og tillitsapparat er dødfødt. Men en reell politisk snuoperasjon og reposisjonering, som partiet selv står inne for, er noe helt annet. Et eksempel på en slik «tilpasning» til andre partiers suksess var Ap forut for stortingsvalget i 2021. Etter mange år med famling og sjelenød på linje med den Høyre befinner seg i nå, valgte partiet å ta på alvor utfordringen fra Senterpartiet og skjerpet både distrikts- og fordelingsprofilen. Det var oppskriften på å hente tilbake velgere.

Høyre famler foreløpig i blinde. Når Søreide har signalisert at Høyre vil prioritere EU-innmelding som en hovedsak i stortingsperioden, er det knapt noen vitamininnsprøytning for velgere som er på vei til Frp. Her bryter hun også med Erna Solbergs forsiktighet. I likhet med Ap nølte hun med å kaste seg ut i en ny EU-kamp med fare for å tape en tredje gang. Heller ikke utspillene fra nummer to på Oslo-lista, Nikolai Astrup, om å kutte dramatisk i antallet kommuner, er en åpenbar vinnersak, i hvert fall ikke for dem som husker tilbake til Høyres kommune- og fylkesreform, som var en viktig årsak til at partiet tapte valget i 2021. Et forslag om å opprette en nasjonal kommunesammenslåingskommisjon ble da også effektivt skutt ned av Vestlands-Høyre på landsmøtet i februar, med Øygarden-ordfører Tom Georg Indrevik i spissen. Astrups avblåsning av drivstoffkuttene av hensyn til EØS-overvåkerne bidro heller ikke til å vanne partiets folkelige røtter.

Tidligere Unge Høyre-leder Ola Svenneby, som nå er nestleder i partiet, har lenge stått for en politikk som ville gitt Høyre en mer verdikonservativ framtoning. Den nye Unge Høyre-lederen, Oda Røhme Sivertsen, forsøker seg i samme retning, selv om hun er litt mindre sofistikert i sin nedrakking av Oslo Høyre for å være for opptatt av pappkrusforbud og palestinaflagg. Nettavisens Skjalg Fjellheim tar enda hardere i og mener Høyre i de største byene er «verdimessig assimilert inn i den konforme urbane, kulturradikale kulturen som preger alle de andre ‘dannede’ menneskene i dette avskjermede mellomlaget, enten de nå stemmer MDG, SV, Ap eller Venstre». Høyre har «selvfølgelig ikke blitt venstreparti i økonomisk politikk, men i kultur- og verdispørsmål befinner de seg et stort Atlanterhav unna de norske nærvelgerne», skriver han.

Det er også verdt å legge merke til at en mer verdikonservativ profil ikke først og fremst ville ha betydd at Høyre nærmet seg Frp. Det ville gitt partiet noen muligheter til å utnytte Frps svakheter, en øvelse som bare kan gjøres fra et verdikonservativt ståsted. Frp går for eksempel mot aldersgrenser for sosiale medier, og Simen Velle raser mot Aps nye fraværsregler i skolen som kom i fjor. Partiets massive kuttforslag i kulturbudsjettene – også til betydningsfulle nasjonale kulturminner – og en landbrukspolitikk som ville rasert distriktene, er heller ikke utpregete populære saker. På disse og andre områder støter Frps amerikanskinspirerte liberalisme an mot norske verdier – verdier som mange velgere forventer at et konservativt parti skal forsvare. Det gjør Høyre i liten grad. I stedet er det kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) og barneminister Lene Vågslid (Ap) som forvalter den konservative «common sense»-linja i norsk politikk.

 for Høyre å fiske fram sine konservative tradisjoner når de så lenge har neglisjert dem? Et problem er at det finnes svært få ledende Høyre-politikere som står i en slik tradisjon. Ola Svenneby er kanskje én, selv om hans stjerne har falmet noe etter at han ble nestleder, mens Ine Eriksen Søreide framstår nærmest som det motsatte – en typisk representant for den liberalistiske generasjonen i norsk politikk etter Murens fall, som har hatt en kullsviertro på markedsliberalisme, globalisering og åpne grenser. Selv har hun først og fremst markert seg som utenriks- og forsvarspolitiker. Er det mulig for å Høyre å forflytte seg politisk i retning en mer folkelig forankret konservatisme – uten at det støter fra seg for mange av partiets urbane velgere? Det er umulig å si, men noe er nok på gang. Kanskje Søreide kan hente fram den 20-årige utgaven av seg selv, da hun som medlem av sentralstyret i Unge Høyre utviklet et nært og personlig forhold til teologen Inge Lønning, som representerte en type tenkende konservatisme, om enn ikke like velformulert som Lars Roar Langslet og Francis Sejersted.

Det som fungerte før, fungerer ikke lenger

Høyre i sjelenød

Hans Petter Sjøli hyllet den norske nasjonaldagsfeir­ingen i VG nylig, «aller mest på grunn av de små» – alle «småtassene med flagg». Han forteller at dess eldre han blir, jo mer rørt blir han av barnetogene. Ja, 17. mai er barnas dag, men kanskje også folkets dag? Det mener i hvert fall danske Christian Egander Skov, som i en hilsning på vår grunnlovsdag skriver at 17. mai-feiringens sterke stilling har sammenheng med at den ikke bare er en folkefest, men også en folkelig fest.

men for meg ser det ut som feiringen øker i betydning etter hvert som årene går. Stadig nye grupper trekkes med. Den er så kraftfull at den er umulig å stille seg likegyldig eller avvisende til. Slik fungerer den som en formidabel integreringsmaskin. Jeg reiste litt rundt med offentlig kommunikasjon i Oslo på 17. mai og møtte festglade og festpyntede ungdommer på T-baner, busser og trikker, der de forventningsfulle og champagneberuste gjorde seg klar til å kaste seg ut i nasjonaldagsfeiringen. Tidligere var det vel så vanlig at 17. mai ble brukt til å sove ut bakrusen fra festen dagen før. Nå forbereder de seg i stedet til 17. mai-frokost. Og selv de mest motvillige dras med, også dem som tidligere bare hadde forakt til overs for det bondske, folkelige og nasjonale ved feiringen – de som på 1990-tallet trodde nasjonen hadde gått ut på dato som den sosiale konstruksjonen den vitterlig var.

Markus Slettholm, som selv har en fascinasjon for 1990-tallet, spør i Morgenbladet hvorfor det er så vanskelig å elske dagens norske fotballands­lag, som om det skulle være en utbredt holdning. Det kan jeg forsikre om at det ikke er. «Snakk for dem selv», som det heter. Ifølge noen Morgenbladet-skribenter er 2026-utgaven av landslaget både «estetisk ubehagelig» og «estetisk problematisk», på grunn av en «vikingnasjonalisme», med «runeaktige fonter», «stavkirker på brystet» og fæle fotballsanger. Det er et gjenkjennelig refreng. Også «Drillos» supportere på 1990-tallet var «harry» med sine vikinghjelmer, og landslaget spilte uestetisk rævafotball. Slettholm skriver da også at den estetiske nedvurderingen av supportere er ganske tidløs, men hevder likevel at motviljen mot eget lag i dag er spesiell, noe han forklarer med en «breiere aversjon mot den globale underholdningskulturen». Det tviler jeg sterkt på. Det er nok den samme forakten for det folkelige, som har vært en lang linje i norsk historie, fra Welhavens danomaner til dagens estetikere i den snakkende klassen.

framstilles gjerne som noe kontinentalt og verdensvant, men er først og fremst ytterst provinsielt, badet som den er i en særegen norsk mindreverdighetsfølelse, der det hjemlige sjelden når opp mot alt det store og flotte i «utlandet». Når den norske landslagsdrakta har mønster fra Urnes stavkirke, er det «problematisk», men når Mexico spiller i drakter inspirert av aztekerkulturen, er det eksotisk. Det er det samme som skjer når noen drømmer seg bort i solnedgangene og landskapet i filmen «Paris, Texas», med sine bensinstasjoner og uendelige, flate horisonter, mens hylling av norsk natur, tradisjon og historie er betenkelig nasjonalisme. Den nevrotiske norske provinsialismen ser nå ut til å være på retur, men den er nok like uutryddelig som dens skygge og tvilling: frykten for det fremmede.

Den nevrotiske provinsialismen

Stortingets jamstillingsvedtak for jordbruket i 1975 var historisk. Bøndenes inntekter skulle løftes opp på nivå med andre yrkesgrupper, et mål som ble regnet som oppnådd i 1982. Siden har gapet økt, før bondeopprøret i 2021 satte spørsmålet på dagsordenen igjen med full kraft. Stortinget vedtok at inntektene skulle jevnstilles, noe regjeringen fulgte opp med bevilgninger som reddet jordbruket fra økonomisk krise. Årets avtale, som både Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag har underskrevet, betyr at målet nås i 2027.

 og omstridte anslag til grunn for slike forhandlinger, men ifølge avtalen er inntektsveksten neste år beregnet til 91.341 kroner. Det tetter inntektsgapet på 63.000 kroner og tar høyde for inntektsveksten som andre grupper får i 2027. Noe av det mest gledelige er at bønder blir mer likestilt med andre også når det kommer til sosiale ordninger. Kvinner slipper å gå i fjøset bare dager etter at de har født. Avløsertilskuddet utvides også for dem som har alvorlige syke eller funksjonshemmede barn. Gårdbrukere som utnytter beiteressursene med sau og ammeku, blir prioritert, noe som styrker beredskapen og selvforsyningen. Et skår i gleden er at bunnfradraget heves fra 6000 til 11.000 kroner, noe som rammer de minste brukerne. Småbrukarlagets leder Tor Jacob Solberg kaller likevel jordbruksavtalen en «enorm seier» og «et avgjørende øyeblikk i norsk landbrukshistorie».

 om inntektsjevnstilling gjør at kontrasten til EUs landbrukspolitikk øker, der det nå diskuteres kutt i bevilgningene, skriver Chr. Anton Smedshaug i Nationen. Landbruksminister Nils Kristen Sandtrøen (Ap) slår fast at det bare er Forsvaret som har hatt større vekst over statsbudsjettet. Støtten til jordbruket er økt betydelig siden 2021. Oppgjøret viser også hva slags type saker det rødgrønne samarbeidet er tuftet på. Hvis Stortinget følger opp jamstillingspolitikken, vil vi også kunne se et enda tettere samarbeid mellom fagbevegelsen og bondeorganisasjonene. Når bøndene nå blir jamstilt med andre, må de også sikres en tilsvarende inntektsutvikling i årene som kommer. Da vil det være naturlig at jordbruksoppgjørene i større grad enn før kopler seg på frontfagsoppgjøret.

Kontrasten til EUs landbrukspolitikk øker.

Historisk

Jeg er politisk redaktør i Klassekampen og også ansvarlig for avisas Tidens Tegn-redaksjon, sammen med Karin Haugen, Yohan Shanmugaratnam og Sandra Lillebø. Jeg er opptatt av politikk, historie og alle typer samfunnsspørsmål. 

Bjørgulv Braanen

Artikler

Mafiaråd

Digital dødsdom

Løftebrudd

Sosialdemokratisk provinspopulisme

Et samfunn er avhengig av at alle inkluderes

De rike blir stadig rikere. Skattekommisjonen vil gjøre dem enda rikere.

Skal norske barns skolegang overlates til kommersielle teknologigiganter?

Ikke i nærheten av tålegrensa

Tidsskriftene ligger på sotteseng.

Det vil være en bitende ironi hvis store skattekutt skjer på Aps vakt

Det som er nytt, er Høyres rolle

Svensk maktskifte

Forgangne tider er det eneste vi har å sammenlikne med.

Venstresida bør absolutt snakke til «følelsene», men da må den også ha noe å si

Tilbakeslag

Norge i EØS-knipe

En blindgate

Ny måling: Blåblått flertall for tredje måling på rad

Matlarys drøm om å unngå en ny EU-folkeavstemning er i virkeligheten en bumerang

Norge er ikke USAs eskorte

Kan vi fortsette med å tilpasse oss et EU som er i full fart bort fra de grunnleggende forutsetningene for EØS-avtalen?

Å heve seg over andre moralsk er en dårlig debattstarter.

Fire nye år for Frederiksen

Hvordan vi lærte å elske atombomba

Vil Høyre gå i mer konservativ retning?

Den norske urnesstilen er ubehagelig, mens aztekerkulturen er eksotisk.

Historisk

Mafiaråd

Digital dødsdom

Løftebrudd

Sosial­de­mo­kratisk provinspo­pu­lisme

Et samfunn er avhengig av at alle inkluderes

De rike blir stadig rikere. Skatte­kom­mi­sjonen vil gjøre dem enda rikere.

Skal norske barns skolegang overlates til kommer­si­elle tekno­logi­gi­ganter?

Ikke i nærheten av tålegrensa

Tidsskrif­tene ligger på sotteseng.

Det vil være en bitende ironi hvis store skattekutt skjer på Aps vakt

Det som er nytt, er Høyres rolle

Svensk maktskifte

Forgangne tider er det eneste vi har å sammen­likne med.

Venstre­sida bør absolutt snakke til «følel­sene», men da må den også ha noe å si

Til­bake­slag

Norge i EØS-knipe

En blindgate

Ny måling: Blåblått flertall for tredje måling på rad

Matlarys drøm om å unngå en ny EU-folke­av­stemning er i virke­lig­heten en bumerang

Norge er ikke USAs eskorte

Kan vi fortsette med å tilpasse oss et EU som er i full fart bort fra de grunn­leg­gende forut­set­nin­gene for EØS-avtalen?

Å heve seg over andre moralsk er en dårlig debatt­starter.

Fire nye år for Frede­riksen

Hvordan vi lærte å elske atombomba

Vil Høyre gå i mer konser­vativ retning?

Den norske urnes­stilen er ubehagelig, mens azte­ker­kul­turen er eksotisk.

Historisk

Sosialdemokratisk provinspopulisme

De rike blir stadig rikere. Skattekommisjonen vil gjøre dem enda rikere.

Skal norske barns skolegang overlates til kommersielle teknologigiganter?

Tidsskriftene ligger på sotteseng.

Forgangne tider er det eneste vi har å sammenlikne med.

Venstresida bør absolutt snakke til «følelsene», men da må den også ha noe å si

Tilbakeslag

Matlarys drøm om å unngå en ny EU-folkeavstemning er i virkeligheten en bumerang

Kan vi fortsette med å tilpasse oss et EU som er i full fart bort fra de grunnleggende forutsetningene for EØS-avtalen?

Å heve seg over andre moralsk er en dårlig debattstarter.

Fire nye år for Frederiksen

Vil Høyre gå i mer konservativ retning?

Den norske urnesstilen er ubehagelig, mens aztekerkulturen er eksotisk.