Bjørgulv Braanen

#fff

 Danmarks tidligere statsminister Helle Thorning-Schmidt er hyret inn av Facebook for et ukjent millionbeløp for å sitte i teknologigigantens «uavhengige» råd for ytringsfrihet. Hun har fått tittelen «co-chair», sammen med de amerikanske jussprofessorene Jamal Greene og Michael McConnell og den kolombianske juristen Catalina Botero. The Guardians tidligere redaktør Alan Rusbridger og nobelprisvinneren Tawakkol Karman har også fått plass i rådet. Det stjernespekkede panelet skal være mekler i konflikter om selskapets modereringspolitikk. «Til nå har noen av de vanskeligste spørsmålene om innholdsmoderasjon blitt tatt av Facebook, i siste instans av Mark Zuckerberg selv. Nå vil vi for første gang ha et uavhengig organ som vil ta endelige og bindende beslutninger om hvilket innhold som blir stående og hva som blir fjernet», sier Helle Thorning-Schmidt, som kommer rett fra toppjobben i internasjonale Redd Barna.

Facebook har lenge vært utsatt for massiv kritikk for vilkårlig sensurering og spredning av hatefulle ytringer. Rådet er åpenbart opprettet for å unngå ytterligere press og statlig regulering av selskapet. Oppnevningen løser imidlertid ikke det grunnleggende problemet med at ytringsfriheten forvaltes av et privateid, profittstyrt gigantkonsern, uten innsyn og demokratisk kontroll. «Å overlate til et selskap som Facebook å trekke grensa mellom sant og falskt er som å la mafiaen få velge hvilke forbrytelser man skal anklages for», skriver Frederik Stjernfelt i Weekendavisen. Det er i dag full forvirring om hvordan Facebook håndhever selskapets sensurregler, som er en form for hjemmesnekret privat straffelov. Å legge en like privat appelldomstol på toppen av denne straffeloven, løser på ingen måte problemet. Facebook bruker allerede i dag store ressurser på å fjerne brukerinnhold. Hva hvis man i stedet, spør Stjernfelt, brukte disse på å overholde amerikansk lovgivning – og altså fjernet kriminelt innhold, trusler, oppfordringer til vold, personlig sjikane og falsk markedsføring – og lot nakne bryst, tvilsomme påstander og politiske synspunkter og alt det andre være?

Mafiaråd

Ny måling: Blåblått flertall for tredje måling på rad 

Det koster å sitte med ansvaret når ikke alt går som det skal. Over hele Europa straffes makthaverne av misfornøyde velgere. Å bli gjenvalgt er en sjeldenhet, hvis vi da ser bort fra Mette Frederiksen, som nå går løs på sin tredje periode som statsminister i Danmark. «Gjenvalg har blitt et eksotisk unntak», skriver Kasper Kloch i Weekendavisen.

 Tysklands forbundskansler, er nå blant de mest upopulære lederne i hele Europa, i skarp konkurranse med Storbritannias Keir Starmer og Frankrikes president Emmanuel Macron. De er alle presset av framgangsrike høyrepopulistiske partier. I Tyskland har Alternative für Deutschland(AFD) lenge vært landets største parti med rundt 28 prosent oppslutning – betydelig over kristeligdemokratiske CDU/CSU. Sosialdemokratiske SPD, som har sittet nesten 40 år i regjering i etterkrigstida, er nede på 12 prosent. I Frankrike ligger høyrepopulistiske Nasjonal Samling best an foran presidentvalget neste år med en oppslutning på 35 prosent for partiets presidentkandidat Jordan Bardella. Marine Le Pens parti er også Frankrikes desidert største. I Storbritannia har Keir Starmer og Labour gått fra et brakvalg for to år siden til full velgerkollaps. Høyrepopulistiske Reform UK får støtte fra nesten 30 prosent av britene, mens de tradisjonelle styringspartiene, De konservative og Labour, vaker rundt 18 prosent.

at vi snakker om et nytt politisk landskap, der velgerne i mindre grad enn tidligere er lojale til «sitt» parti. Forsøkene på å danne breie koalisjoner over midten, som i Østerrike, Tyskland og Danmark, har heller ikke vært noen suksess. Forskere forklarer de store velgerbevegelsene med den økonomiske krisa, selv om tendensene har bygd seg opp over lang tid. Partiene har ikke lenger noe solid grunnfjell å falle tilbake på. Det har erodert.

«Økonomisk nedgang er noe velgerne reagerer voldsomt på. Når prisene går opp, er det noe man merker umiddelbart. Velgerne straffer da deres respektive regjeringer», sier Jan Rovny, professor ved Center for European Studies and Comparative Politics i Paris til Weekendavisen. Statsviter Christos Vrakopoulos ved University of Edinburgh sier at den økonomiske krisa spiller en avgjørende rolle for velgeratferden på tvers av Europa. Det samme gjør innvandringsspørsmålet, som har gitt medvind for nye høyrepopulistiske partier i mange land.

-måling for Nationen og Klassekampen føyer seg inn i et større europeisk bilde, preget av store velgervandringer og misnøye med dem som sitter med ansvaret. Arbeiderpartiet får sin svakeste måling siden januar 2025, med 21,6 prosent, en tilbakegang på 1,3 prosentpoeng. Regjeringsrokaden, Norgespris og Stoltenbergs tilbakekomst i februar i fjor ga Arbeiderpartiet en sjelden medvind, som sikret et mer enn hederlig valgresultat på 28 prosent i september. Men deretter har det gått sakte, men sikkert utforbakke. Nå vaker partiet et sted rett i overkant av 20 prosent på gjennomsnittet av målinger. Det betyr i praksis borgerlig flertall ved neste valg.

Fremskrittspartiet gjør det fremdeles sterkt, med 28,9 prosent, selv om det ikke kan sammenliknes med sjokkmålingen i Nettavisen denne uka på 33,3 prosent. Der ble Høyre klokket inn på like sjokkerende 12,5 prosent. Infacts måling for Nettavisen er såpass utstikkende i forhold til de fleste andre at det er store sjanser for at det er en utligger. En svakhet med Infact er at byrået bruker telefon-roboter til å ringe opp velgerne.

oss 17,7 prosent, en marginal framgang sammenliknet med mai-målingen. Til sammen gir dette Frp og Høyre flertall aleine for tredje måling på rad. 86 blåblå mandater mot de rødgrønnes 78. Både Venstre og KrF ligger under sperregrensa med henholdsvis to og tre mandater. Til sammen gir det et solid borgerlig flertall på 91 mandater. KrF går litt opp og ned rundt sperregrensa, mens Venstre synes å være i dyp, eksistensiell krise med rekordlave tre prosent.

På rødgrønn side beholder Rødt ledertrøya blant Aps samarbeidspartier med 7,3 prosent og 14 mandater. Samtidig henter både Sp og SV seg litt inn igjen til 5,3 og 5,1 prosent. MDG ligger rett under sperregrensa. Rødt ser ut til å forfølge sin konstruktive linje overfor samarbeidspartnerne i Stortinget, spesielt Ap. De to tidligere antagonistene snakket seg sammen om deler av forsvarsforliket, og Rødt ser ut til å følge samme oppskrift i de pågående budsjettforhandlingene. Verken Sp eller Rødt lekker fra forhandlingene eller forsøker å påvirke dem med utspill i mediene. Denne konstruktive strategien, kanskje overraskende for noen, ser foreløpig ut til å tjene partiet godt. Rødt er nå blitt en slags storesøster blant juniorpartnerne på rødgrønn side, ikke bare i navnet, men også i gavnet.

 om revidert budsjett har både SV og MDG rykket ut i mediene i håp om at det skal gi dem større gjennomslag. MDGs Eivind Trædal truet i VG med at partiet kan nekte å støtte budsjettet. Han begrunner det med manglende respekt for MDG. Sp stemte sammen med de borgerlige for kutt i drivstoffavgiftene, Ap har lyst ut nye områder for olje- og gassleting, Sp vil droppe nullutslippskrav på offentlige byggeplasser, og Ap har sammen med Frp gitt kommunene større handlingsrom om scooterbruk i utmark.

Blåblått flertall for tredje måling på rad

Rastløse velgere straffer dem som sitter ved roret

Matlarys drøm om å unngå en ny EU-folkeavstemning er i virkeligheten en bumerang

Som kjent er EU-motstandernes sterkeste argument mot medlemskap i Den europeiske unionen folkestyre og nasjonal selvstendighet. For ja-sida har hensynet til økonomien og «å være med der det skjer» vært viktigere, mens demokrati og suverenitet definitivt har kommet i annen rekke. Og slik har de to leirene snakket forbi hverandre i mer enn femti år. Jacques Delors, formannen i EU-kommisjonen, mente i 1994 at forholdet mellom EU og nasjonalstatene kunne sammenliknes med forholdet mellom en ektemann og hans hustru. Som mannen skulle EU ta seg av fellesskapets økonomi og politikk, mens kona, altså nasjonalstatene, skulle skjøtte helsestell og annen omsorg for enkeltmenneskene. Omtrent samtidig gikk Henrik «Wergelands venner» i 17. mai-tog i Stavanger under parolen: «Kongeriget Norge er et frit, selvstændigt, udeleligt og uafhændelig Rige» – visstnok til en sammenhengende bølge av jubel, klapping, tilrop og hilsninger. De ville ikke akseptere at Norge skulle reduseres til ektefellen i et skeivt og undertrykkende ekteskap.

sa i en NRK-debatt denne uka at vi må slutte å diskutere «gamle» EU, altså EU slik det var før 1994. I stedet måtte vi snakke om «nye EU». Problemet er bare at «nye EU» er betydelig mer problematisk enn det gamle. Direktivmengden i EU vokser raskere enn i alle sammenliknbare økonomier. Den tidligere sentralbanksjefen i EU, Mario Draghi, vil ha en forsert utvikling mot en føderal superstat, noe som vil kreve en hærskare av nye forordninger, regler og direktiver som overfører makt og myndighet til Brussel. Det er en union som er enda mindre attraktivt for norske velgere, som er villig til å ofre noe for demokrati og selvråderett.

Den politiske eliten skammer seg over at vi ikke er med blant de store i Brussel. Vi sitter på gangen, og de må høre mye skittsnakk fra lobbyister og EU-byråkrater om Norge. De gremmer seg over det bondske, hjemlige folket som har nektet dem å innta sin rettmessige plass ved bordet i Brussel. De vindskeive EU-motstanderne, derimot, gleder seg over mulighetene i den norske utakten.

 helt for EU-euforistene, som derfor har begynt å fable om hvordan de kan omgå det besværlige folket. Matlary tok den helt ut i forrige uke, da hun hevdet at EU-spørsmålet er for komplisert for å overlates til befolkningen. «EU er en uhyre kompleks organisasjon med regler opp og i mente for alskens beslutninger.» Folk bør ikke bli belastet med å sette seg inn i «irrgangene i EU». «Det vil utarte til demagogi og populisme.» Hennes framstilling av EU er jo et eneste stort argument for å holde en armlengdes avstand til denne dysfunksjonelle teknokratorganismen, som nettopp er konstruert for holde folket i uvitenhet. Men folk forstår. Da forslaget til ny EU-grunnlov ble lagt ut til folkeavstemning i 2004, stemte flertallet i Frankrike og Nederland mot. De skjønte utmerket godt hva det handlet om.

 tror at en stadig tettere union er et bolverk mot høyrepopulismen. Men sannheten er den motsatte. Dess flere beslutninger som blir løftet ut av det nasjonale demokratiet, dess større blir frustrasjonen og avmaktsfølelsen, som er grønne gressganger for høyrepopulistiske demagoger. Og Matlarys drøm om å unngå en ny folkeavstemning er i virkeligheten en bumerang. En folkeavstemning er faktisk den eneste måten å få Norge inn i EU på fordi et stortingsvedtak krever tre firedels flertall. I dag er det mer enn nok EU-motstandere på Stortinget til å utgjøre et konstant blokkerende mindretall. Det kan bare mørnes av en folkeavstemning.

Aristokratisk attrå

Dette er sannhetens time for Europa

USAs forsvarsminister Pete Hegseth deltok sist helg på den asiatiske forsvars- og sikkerhetskonferansen Shangri-La Dialogue i Singapore. Der manet han USAs allierte til å motarbeide Kinas voksende makt. USA bygger seg opp militært i Stillehavsregionen, samtidig som Pentagon forbereder en betydelig nedskalering i Europa. Der Spiegel og Welt am Sonntag har meldt at USA nå planlegger en betydelig raskere uttrekking av Europa enn tidligere antatt. De nye planene kom etter at Washington i mai kunngjorde at 5000 amerikanske soldater skulle trekkes ut av Tyskland.

nå en omfattende reduksjon i antallet kampfly, krigsfartøy, tankfly og tropper som er øremerket for innsats i Europa. Dette er i tråd med den nasjonale forsvarsstrategien som prioriterer Kina og Stillehavsområdet. Europa må derfor klare seg selv. Europeerne har satset på at tilbaketrekningen ville skje gradvis og koordinert, men nå ser det ut til at Pentagon har hastverk – kanskje oppildnet av Europas lunkne holdning til USA og Israels angrepskrig mot Iran.

dette sannhetens time. Europeiske land må sørge for sitt eget forsvar – noe som på ingen måte er en umulig oppgave. Russland sliter i den mangeårige angrepskrigen mot Ukraina og utgjør ikke noen overhengende militær trussel. Likevel er det klart at Norge må bygge et sterkere nasjonalt forsvar. I denne situasjonen velger Tore O. Sandvik (Ap) som første norske forsvarsminister å delta på forsvars- og sikkerhetskonferansen Shangri-La Dialogue sammen med Pete Hegseth. Ifølge NTBs referat hevder Sandvik at Europa må engasjere seg 

 Stillehavet, i en tid der Kina blir stadig sterkere. Norge må vise overfor USA at vi «forstår deres behov for å strekke seg til Stillehavet». Det er den gamle devisen om at vi må følge USA i tykt og tynt for å sikre at amerikanerne kommer oss til unnsetning. Denne strategien har alltid vært tvilsom, men er nå mer dødfødt enn noensinne. Vi må basere vårt forsvar på egne ressurser og i allianse med nærstående nasjoner. Det er virkelig ikke tida for å engasjere seg i Stillehavsregionen som et eskortefartøy for amerikanerne i deres supermaktsrivalisering med Kina.

Norge er ikke USAs eskorte

Varg Folkman, analytiker i European Policy Centre, skrev i Minerva i forrige uke om EUs skvis mellom USA og Kina. Brussel forsøker å ruste seg mot dette ved å legge seg på en mer proteksjonistisk linje, noe som kan få konsekvenser for Norge, slik vi så da EU innførte beskyttelsestiltak på ferrolegeringer. Denne typen tiltak står direkte i strid med EØS-avtalen, som skal sikre tollfrihet for industrivarer i det indre markedet. EØS-avtalens artikkel 8 om fritt varebytte og artikkel 10 om forbud mot toll og avgifter åpner ikke for at Norge kan omfattes av slike tiltak. Men det skjer likevel. Respekten for EØS-avtalen er åpenbart betydelig mindre i Brussel enn blant departementsjurister i Oslo.

Som ikke-medlem står vi i fare for å komme i klem, ikke bare mellom USA og Kina, men også overfor EU. På den andre sida kan det i gitte situasjoner være en fordel å stå utenfor. Norge unnlot for eksempel å sette opp tollen på kinesiske elbiler da EU gjorde det. «Følger vi EU, kan vi møte sterke reaksjoner fra Kina og USA. Gjør vi det ikke, kan vi havne på utsida og selv bli offer for EUs politikk», slår Folkman fast.

Utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) har beskrevet situasjonen noenlunde tilsvarende i en redegjørelse til Stortinget for noen uker siden og i et intervju med Financial Times mandag. Hans løsning synes å være maksimal norsk tilpasning til EU, uansett hva unionen måtte komme med. I FT-intervjuet hevder han for øvrig at nordmenn lider av posttraumatisk stresslidelse (PTSD) etter de to folkeavstemningene. Det er mulig det stemmer for det sjiktet han selv tilhører, men for flertallet i Norge var disse avstemningene en høytidsstund for demokratiet. De valgte demokrati og selvstyre framfor å tro på skremselspropagandaen om hvor ille det ville gå hvis vi ble stående utenfor.

forståelse av hvordan endringene i EU-systemet skal møtes, får umiddelbare konsekvenser. I dag vedtar for eksempel et flertall på Stortinget av Ap, Høyre, MDG, KrF og Venstre å gi Eftas overvåkingsorgan Esa utvidete fullmakter til å innhente taushetsbelagt informasjon fra norske bedrifter, samtidig som det også får myndighet til å ilegge bøter direkte til norske virksomheter. Det har i alle år med EØS-avtalen vært et opplest og vedtatt prinsipp at nasjonale myndigheter skal utøve denne kompetansen.

«Det er en klar suverenitetsavståelse, som vi ennå ikke vet rekkevidden av», sier saksordfører Ingrid Fiskaa (SV) til Nationen.

Det såkalte topilarsystemet, som er fundamentet for EØS-avtalen, trues av en utvikling der EU i stadig større grad delegerer makt og myndighet til byråer som får direkte instruksjonsrett i de enkelte landene. Det oppsiktsvekkende er at dette bruddet med prinsippene i EØS-avtalen innføres bit for bit og derfor regnes som «lite inngripende» suverenitetsavståelse, som bare krever vanlig flertall, mens suverenitetsavståelse etter Grunnlovens paragraf 115 krever tre fjerdedels flertall. Det er verdt å minne om at paragraf 115 ble brukt da EØS-avtalen ble vedtatt nettopp fordi Esa fikk rett til å ilegge bøter i konkurransesaker.

mener alle at et samtykke til å innføre forordningen bør behandles etter Grunnlovens paragraf 115. Eva Nordlund skriver i Nationen at det må gå en grense for hvor lenge Grunnlovens bestemmelser om suverenitetsavståelse kan treneres av stortingsflertallet, som er i utakt med flertallet av velgerne – som sier nei til norsk EU-medlemskap. Alle kan være enige om at situasjonen er vanskelig og full av dilemmaer, men desto viktigere er det med en brei drøfting, der ikke minst partiene som representerer neiflertallet i de to folkeavstemningene og flertallet av befolkningen, må spille en sentral rolle. Spørsmålet er hvordan vi skal forholde oss til den nye situasjonen. Ett alternativ er selvfølgelig å bli med i EU. Det andre er å basere politikken aktivt på at vi ikke er det. Men da må næringsdrivende og den politiske eliten erkjenne at det av og til kan koste noe å stå opp for demokrati og selvstyre.

Vi er i klem, ikke bare mellom USA og Kina, men også overfor EU

EU skifter ham

Danske Claus Pedersen har en fortid fra ledelsen i venstreradikale Enhedslisten, seinere medlem av Socialistisk Folkeparti og langt tilbake som aktivist på Nørrebro i København. Nå utgir han boka «Flugten fra det progressive fengsel», etter at han selv har tatt ut avstand til sitt tidligere miljø. I den anledning er han intervjuet av Weekendavisens Hans Mortensen. Pedersens kritikk av kulturen i progressive miljøer er ganske ramsalt – og kanskje noe ensidig? – men jeg tror hans poenger er vel verdt å tenke over hvis målet for venstresida er å gro dype røtter blant folk fra alle sosiale, geografiske og kulturelle samfunnslag, fra «all walks of life», som amerikanerne sier.

Pedersen en progressiv diskusjonskultur som i liten grad er opptatt av å forklare eller overbevise med argumenter, men som i stedet etablerer en moralsk posisjon og derfra formidler sin kritikk. Han mener mange har forskanset seg i det han kaller et «selvbekreftende univers», der man er mer opptatt av de riktige meningene enn å overbevise dem man er uenig med. Det handler i liten grad om å møte folk i øyehøyde. Det åpnes ikke for undring over vanskelige spørsmål, og man viser liten interesse for hva andre tenker og mener, for ikke å snakke om å lete etter deres gode poenger, noe som i sin tur kan være starten på en fruktbar meningsutveksling.

Claus Pedersen tror mange ikke forstår at når vi moraliserer over andre, så har vi bare moralsk autoritet blant dem som i utgangspunktet er enige med oss. Den deles ikke nødvendigvis av andre. Det er heller ikke mulig å være i reell dialog med noen som føler de er blitt stemplet som dårlige mennesker. Han mener også mye av det som sies og gjøres, først og fremst bekrefter avsenderens progressive tilhørighet.

Det er svært mange kloke folk på venstresida. Åpne, romslige, kunnskapsrike, nysgjerrige og rause mennesker, som forklarer og forklarer ut fra en grunnleggende idé om at alle er likeverdige. De tror på krafta i de bedre argumenter – en i visshet om at det er mulig å mobilisere det store flertallet for en solidarisk politikk. For folk er mangslungne og er i stand til å endre seg. I perioder er vi kanskje ute på ganske så ville veier, men så finner vi likevel stien tilbake igjen. Hvis den dominerende kulturen handler om å støte ut folk, gjerne for evig og alltid, vil veien tilbake bli tung og vanskelige – kanskje for tung for altfor mange. Å heve seg over andre i egen moralsk fortreffelighet er derfor ingen god oppskrift på å skaffe seg venner. Vi ender i stedet opp med å støte stadig flere fra oss.

seg over andre og karakterisere dem som uforbederlige eller «basket of deplorables», som Hillary Clinton uttrykte det, er dessverre altfor utbredt. Når opphisselsen er spesiell stor, går de ivrigste også til angrep sine nærmeste fordi de ikke er hundre prosent enige, ikke bruker de rette ordene eller bare stiller spørsmål. Da suges all oksygen ut av rommet, og folk står spørrende og fremmedgjorte igjen. Den offentlige debatten handler ikke om hvem som har høyest moral, men om hva som er best for det store flertallet. Å sette seg på sin høye hest fører oss ingensteds.

Folk er mangslungne og i stand til å endre seg.

Tilsynet for høy moral

Tautrekkingen om ny regjeringsdannelse i Danmark etter folketingsvalget 24. mars har trukket ut i tid, men etter over 60 dagers seigpining er det nå duket for en ny regjering med Mette Frederiksen som statsminister. Hun kan slå Poul Schlüter, som satt i litt over ti år, på målstreken og bli Danmarks lengst sittende statsminister i etterkrigstida.

vært lang fordi det ikke ble noe entydig blått eller rødt flertall i Folketinget etter valget. Lars Løkke Rasmussen og hans Moderaterne havnet på vippen. Hans kongstanke har vært en midtenregjering, som ikke er basert på støtte fra fløypartier som venstreradikale Enhedslisten og høyreradikale Dansk Folkeparti. Den mest åpenbare løsningen har hele tida vært en sentrumvenstre-regjering av Socialdemokratiet, SF, De radikale og Moderaterne, med parlamentarisk støtte fra Enhedslisten, men etter en tids sonderinger fra Mette Frederiksen om en slik regjering, presset Løkke Rasmussen fram at stafettpinnen skulle gis videre til de borgerlige. Problemet på borgerlig side er at Moderaterne og Dansk Folkeparti (DF) gjensidig utelukker hverandre. DF-leder Morten Messerschmidt, som krever utsendelse av muslimer, nekter plent å støtte en regjering som Moderaterne inngår i. Løsningen ble en regjering av Venstre, De konservative og Liberal Alliance, der verken DF eller Moderaterne var med. Men en regjering uten seg selv ble en for drøy pille å svelge for Løkke Rasmussen. Dermed var ballen tilbake hos Frederiksen.

for Løkke Rasmussen er at den nye regjeringen av Socialdemokratiet, Moderaterne, De radikale og SF, vil ha venstreradikale Enhedslisten som sitt parlamentariske grunnlag. Det har tidligere vært vanskelig å svelge for Løkke Rasmussen, men nå er kamelen fortært. Enhedslisten, som hadde landsmøte i pinsehelga, er på sin side åpne for å bidra til en rød-lilla regjering. Da Pelle Dragsted kom fra Amalienborg og fortalte landsmøtet at Enhedslisten var tilbake i regjeringsforhandlingene, brøt applausen løs. Det store spørsmålet nå er hvor langt til høyre Løkke Rasmussen vil dra regjeringens politikk og hvor Enhedslistens eventuelle røde linje går.

Fire nye år for Frederiksen

Frankrikes president Emmanuel Macron holdt 2. mars en tale på Île Longue i Brest i Bretagne ved ubåtbasen for de franske atomballistiske missilubåtene. Hans budskap var at Frankrike ville trappe opp atomvåpenprogrammet og skaffe seg flere kjernefysiske stridshoder. Samtidig ønsket han å gjøre programmet til en europeisk atomparaply, med mulighet for utplassering av franske atomvåpen i andre land. Tyskland ville bli en nøkkelpartner. Polen og Danmark var også positive.

Det er en vanvittig dårlig idé, og vi får være glade for at Norge i motsetning til Danmark og Sverige har gitt et forbeholdent svar. Macron har gjort det klart at Frankrike selv vil ha suveren kontroll over atomknappen. Kan vi da forestille oss at Paris sender av gårde atommissiler på vegne av Tyskland, selv om landet ikke ønsker det – eller motsatt?

 oppstått en diskusjon om Norden burde utvikle egne atomvåpen. Johannes Kibsgaard ved Forsvarets høgskole har tatt til orde for det. Analysen er at USAs sikkerhetsgarantier er usikre, noe som gjør at den amerikanske atomvåpenparaplyen ikke lenger er reell. Vi må derfor skaffe oss vår egen.

Men hvilken trygghet ligger det i en amerikansk, fransk eller fellesnordisk atomvåpenparaply? Norsk forsvarspolitikk har hele tida bygget på at USAs og Russlands langdistanseraketter først og fremst er rettet mot hverandre. Å tillatte utplassering av kjernefysiske missiler vil derfor gjøre oss til bombemål. Derfor er det mer enn oppsiktsvekkende at Høyres Peter Frølich nå åpner for utplassering av kjernefysiske våpen på norsk jord.

atomvåpenforsker ved Norsar, mener ideen om at USAs atomvåpenparaply har sikret fred i Vest-Europa, er misvisende. I Forsvarets Forum skriver han at påstanden hviler på en antakelse om at Sovjet ville angrepet Vest-Europa hvis USA ikke hadde gitt kjernefysiske sikkerhetsgarantier. Han viser til statsviteren Richard Ned Lebow, som påpeker at det ikke er funnet et eneste bevis for denne påstanden i sovjetiske arkiver eller andre kilder. Henry Kissinger karakteriserte også atomgarantien som «absurd». For Nixon var atomparaplyen «a lot of crap». Og Charles de Gaulle hevdet at USA ikke ville ofre Chicago for Paris. Og i dag kan vi føye til: Macron vil ikke ofre Paris for København, Tromsø eller Oslo.

Atomparaplyen er rett og slett en fiksjon. I et nyskrevet forord fra 1974 til «De varme hendene», som kom i 1952, midt under den kaldeste kalde krigen, skrev da også Torborg Nedreaas sarkastisk om «at vi har funnet trygghet under den amerikanske atomparaply!» Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen har heller ingen tro på en nordisk atomvåpenparaply. I DN skriver han at hvis de nordiske landene skal etablere en slik kapasitet, er det snakk om formidable beløp – opptil halvparten av forsvarsbudsjettet, noe som ville ha gått hardt utover den konvensjonelle forsvarsevnen.

 mer avhengig av tidlig førstebruk av kjernevåpen. Og hvilken nordisk statsminister vil være villig til å avfyre atomraketter mot Russland i et førsteslag – og dermed be om utslettelse av sitt eget land? Ingen, vil jeg tro, hvis vi ikke har stilt oss så galt at vi har sluppet en Dr. Strangelove inn i Høyblokka. Stanley Kubricks beryktede film fra 1964 har som kjent undertittelen «Hvordan jeg lærte å slutte å bekymre meg og elske bomba».

Vi må bare avfinne oss med at det ikke finnes noe forsvar hvis noen vil gjøre noe så barbarisk som å slippe en atombombe over Norge. Å svare med utslettelse av et annet land er meningsløst. Selv om en fiende begår massive krigsforbrytelser og voldtar kvinner, kan ikke vi gjøre det samme. Et forsvar av vårt lands frihet og suverenitet kan bare gjøres med konvensjonelle våpen.

Hvilken trygghet er det i en atomparaply?

Hvordan vi lærte å elske atombomba

#000

Frp har bitt seg fast som Norges største parti. Det stiller Høyre i en helt ny situasjon, ja, nærmest i en eksistensiell krise, etter over 15 år som storesøster på høyresida. Erna Solberg, med bakgrunn fra Vestlands-Høyre, er ute og nyvalgte Ine Eriksen Søreide, som representerer Oslo på Stortinget, har foreløpig valgt taushet som kommunikasjonsstrategi. Likevel står det klart for alle at tida har skiftet ham. Ny tid krever ny politikk. Det som fungerte før, fungerer ikke lenger. Høyre er i sjelenød.

 lokkes av Sylvi Listhaug, men det er først og fremst Høyre-velgerne som flykter. Hele 70.000 som stemte Høyre ved stortingsvalget i fjor, sier nå at de vil stemme Frp. Velgerovergangen presser fram en selvransakelse i Høyre. Det er åpenbart noe ved partiets politikk som ikke lenger fenger blant velgergrupper Høyre er helt avhengig av, skal det være et bredt folkeparti. Mange advarer partiet mot å nærme seg Frp, men noe må åpenbart gjøres. Det har skjedd før at partier har stjålet andres klær mens de var ute og badet – som Jan P. Syse formulerte det – og kommet unna med det. Ja, de har til og med vokst på røveriet.

Ikke dermed sagt at Høyre kan eller skal bli som Frp. De tilhører ulike tradisjoner. Å sjelløst kopiere andre, uten kontakt med egne tradisjoner, medlemmer og tillitsapparat er dødfødt. Men en reell politisk snuoperasjon og reposisjonering, som partiet selv står inne for, er noe helt annet. Et eksempel på en slik «tilpasning» til andre partiers suksess var Ap forut for stortingsvalget i 2021. Etter mange år med famling og sjelenød på linje med den Høyre befinner seg i nå, valgte partiet å ta på alvor utfordringen fra Senterpartiet og skjerpet både distrikts- og fordelingsprofilen. Det var oppskriften på å hente tilbake velgere.

Høyre famler foreløpig i blinde. Når Søreide har signalisert at Høyre vil prioritere EU-innmelding som en hovedsak i stortingsperioden, er det knapt noen vitamininnsprøytning for velgere som er på vei til Frp. Her bryter hun også med Erna Solbergs forsiktighet. I likhet med Ap nølte hun med å kaste seg ut i en ny EU-kamp med fare for å tape en tredje gang. Heller ikke utspillene fra nummer to på Oslo-lista, Nikolai Astrup, om å kutte dramatisk i antallet kommuner, er en åpenbar vinnersak, i hvert fall ikke for dem som husker tilbake til Høyres kommune- og fylkesreform, som var en viktig årsak til at partiet tapte valget i 2021. Et forslag om å opprette en nasjonal kommunesammenslåingskommisjon ble da også effektivt skutt ned av Vestlands-Høyre på landsmøtet i februar, med Øygarden-ordfører Tom Georg Indrevik i spissen. Astrups avblåsning av drivstoffkuttene av hensyn til EØS-overvåkerne bidro heller ikke til å vanne partiets folkelige røtter.

Tidligere Unge Høyre-leder Ola Svenneby, som nå er nestleder i partiet, har lenge stått for en politikk som ville gitt Høyre en mer verdikonservativ framtoning. Den nye Unge Høyre-lederen, Oda Røhme Sivertsen, forsøker seg i samme retning, selv om hun er litt mindre sofistikert i sin nedrakking av Oslo Høyre for å være for opptatt av pappkrusforbud og palestinaflagg. Nettavisens Skjalg Fjellheim tar enda hardere i og mener Høyre i de største byene er «verdimessig assimilert inn i den konforme urbane, kulturradikale kulturen som preger alle de andre ‘dannede’ menneskene i dette avskjermede mellomlaget, enten de nå stemmer MDG, SV, Ap eller Venstre». Høyre har «selvfølgelig ikke blitt venstreparti i økonomisk politikk, men i kultur- og verdispørsmål befinner de seg et stort Atlanterhav unna de norske nærvelgerne», skriver han.

Det er også verdt å legge merke til at en mer verdikonservativ profil ikke først og fremst ville ha betydd at Høyre nærmet seg Frp. Det ville gitt partiet noen muligheter til å utnytte Frps svakheter, en øvelse som bare kan gjøres fra et verdikonservativt ståsted. Frp går for eksempel mot aldersgrenser for sosiale medier, og Simen Velle raser mot Aps nye fraværsregler i skolen som kom i fjor. Partiets massive kuttforslag i kulturbudsjettene – også til betydningsfulle nasjonale kulturminner – og en landbrukspolitikk som ville rasert distriktene, er heller ikke utpregete populære saker. På disse og andre områder støter Frps amerikanskinspirerte liberalisme an mot norske verdier – verdier som mange velgere forventer at et konservativt parti skal forsvare. Det gjør Høyre i liten grad. I stedet er det kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) og barneminister Lene Vågslid (Ap) som forvalter den konservative «common sense»-linja i norsk politikk.

 for Høyre å fiske fram sine konservative tradisjoner når de så lenge har neglisjert dem? Et problem er at det finnes svært få ledende Høyre-politikere som står i en slik tradisjon. Ola Svenneby er kanskje én, selv om hans stjerne har falmet noe etter at han ble nestleder, mens Ine Eriksen Søreide framstår nærmest som det motsatte – en typisk representant for den liberalistiske generasjonen i norsk politikk etter Murens fall, som har hatt en kullsviertro på markedsliberalisme, globalisering og åpne grenser. Selv har hun først og fremst markert seg som utenriks- og forsvarspolitiker. Er det mulig for å Høyre å forflytte seg politisk i retning en mer folkelig forankret konservatisme – uten at det støter fra seg for mange av partiets urbane velgere? Det er umulig å si, men noe er nok på gang. Kanskje Søreide kan hente fram den 20-årige utgaven av seg selv, da hun som medlem av sentralstyret i Unge Høyre utviklet et nært og personlig forhold til teologen Inge Lønning, som representerte en type tenkende konservatisme, om enn ikke like velformulert som Lars Roar Langslet og Francis Sejersted.

Det som fungerte før, fungerer ikke lenger

Høyre i sjelenød

Hans Petter Sjøli hyllet den norske nasjonaldagsfeir­ingen i VG nylig, «aller mest på grunn av de små» – alle «småtassene med flagg». Han forteller at dess eldre han blir, jo mer rørt blir han av barnetogene. Ja, 17. mai er barnas dag, men kanskje også folkets dag? Det mener i hvert fall danske Christian Egander Skov, som i en hilsning på vår grunnlovsdag skriver at 17. mai-feiringens sterke stilling har sammenheng med at den ikke bare er en folkefest, men også en folkelig fest.

men for meg ser det ut som feiringen øker i betydning etter hvert som årene går. Stadig nye grupper trekkes med. Den er så kraftfull at den er umulig å stille seg likegyldig eller avvisende til. Slik fungerer den som en formidabel integreringsmaskin. Jeg reiste litt rundt med offentlig kommunikasjon i Oslo på 17. mai og møtte festglade og festpyntede ungdommer på T-baner, busser og trikker, der de forventningsfulle og champagneberuste gjorde seg klar til å kaste seg ut i nasjonaldagsfeiringen. Tidligere var det vel så vanlig at 17. mai ble brukt til å sove ut bakrusen fra festen dagen før. Nå forbereder de seg i stedet til 17. mai-frokost. Og selv de mest motvillige dras med, også dem som tidligere bare hadde forakt til overs for det bondske, folkelige og nasjonale ved feiringen – de som på 1990-tallet trodde nasjonen hadde gått ut på dato som den sosiale konstruksjonen den vitterlig var.

Markus Slettholm, som selv har en fascinasjon for 1990-tallet, spør i Morgenbladet hvorfor det er så vanskelig å elske dagens norske fotballands­lag, som om det skulle være en utbredt holdning. Det kan jeg forsikre om at det ikke er. «Snakk for dem selv», som det heter. Ifølge noen Morgenbladet-skribenter er 2026-utgaven av landslaget både «estetisk ubehagelig» og «estetisk problematisk», på grunn av en «vikingnasjonalisme», med «runeaktige fonter», «stavkirker på brystet» og fæle fotballsanger. Det er et gjenkjennelig refreng. Også «Drillos» supportere på 1990-tallet var «harry» med sine vikinghjelmer, og landslaget spilte uestetisk rævafotball. Slettholm skriver da også at den estetiske nedvurderingen av supportere er ganske tidløs, men hevder likevel at motviljen mot eget lag i dag er spesiell, noe han forklarer med en «breiere aversjon mot den globale underholdningskulturen». Det tviler jeg sterkt på. Det er nok den samme forakten for det folkelige, som har vært en lang linje i norsk historie, fra Welhavens danomaner til dagens estetikere i den snakkende klassen.

framstilles gjerne som noe kontinentalt og verdensvant, men er først og fremst ytterst provinsielt, badet som den er i en særegen norsk mindreverdighetsfølelse, der det hjemlige sjelden når opp mot alt det store og flotte i «utlandet». Når den norske landslagsdrakta har mønster fra Urnes stavkirke, er det «problematisk», men når Mexico spiller i drakter inspirert av aztekerkulturen, er det eksotisk. Det er det samme som skjer når noen drømmer seg bort i solnedgangene og landskapet i filmen «Paris, Texas», med sine bensinstasjoner og uendelige, flate horisonter, mens hylling av norsk natur, tradisjon og historie er betenkelig nasjonalisme. Den nevrotiske norske provinsialismen ser nå ut til å være på retur, men den er nok like uutryddelig som dens skygge og tvilling: frykten for det fremmede.

Den nevrotiske provinsialismen

Stortingets jamstillingsvedtak for jordbruket i 1975 var historisk. Bøndenes inntekter skulle løftes opp på nivå med andre yrkesgrupper, et mål som ble regnet som oppnådd i 1982. Siden har gapet økt, før bondeopprøret i 2021 satte spørsmålet på dagsordenen igjen med full kraft. Stortinget vedtok at inntektene skulle jevnstilles, noe regjeringen fulgte opp med bevilgninger som reddet jordbruket fra økonomisk krise. Årets avtale, som både Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag har underskrevet, betyr at målet nås i 2027.

 og omstridte anslag til grunn for slike forhandlinger, men ifølge avtalen er inntektsveksten neste år beregnet til 91.341 kroner. Det tetter inntektsgapet på 63.000 kroner og tar høyde for inntektsveksten som andre grupper får i 2027. Noe av det mest gledelige er at bønder blir mer likestilt med andre også når det kommer til sosiale ordninger. Kvinner slipper å gå i fjøset bare dager etter at de har født. Avløsertilskuddet utvides også for dem som har alvorlige syke eller funksjonshemmede barn. Gårdbrukere som utnytter beiteressursene med sau og ammeku, blir prioritert, noe som styrker beredskapen og selvforsyningen. Et skår i gleden er at bunnfradraget heves fra 6000 til 11.000 kroner, noe som rammer de minste brukerne. Småbrukarlagets leder Tor Jacob Solberg kaller likevel jordbruksavtalen en «enorm seier» og «et avgjørende øyeblikk i norsk landbrukshistorie».

 om inntektsjevnstilling gjør at kontrasten til EUs landbrukspolitikk øker, der det nå diskuteres kutt i bevilgningene, skriver Chr. Anton Smedshaug i Nationen. Landbruksminister Nils Kristen Sandtrøen (Ap) slår fast at det bare er Forsvaret som har hatt større vekst over statsbudsjettet. Støtten til jordbruket er økt betydelig siden 2021. Oppgjøret viser også hva slags type saker det rødgrønne samarbeidet er tuftet på. Hvis Stortinget følger opp jamstillingspolitikken, vil vi også kunne se et enda tettere samarbeid mellom fagbevegelsen og bondeorganisasjonene. Når bøndene nå blir jamstilt med andre, må de også sikres en tilsvarende inntektsutvikling i årene som kommer. Da vil det være naturlig at jordbruksoppgjørene i større grad enn før kopler seg på frontfagsoppgjøret.

Kontrasten til EUs landbrukspolitikk øker.

Historisk

Biskopens vanskelige valg: Strid om kvinnelige prester kan føre til brudd

Vårt Land hadde for noen uker siden en reportasje fra Lyngen i Troms om den teologiske dragkampen mellom Den norske kirke og læstadianerne. Vekkelsen har navnet sitt etter den svenske presten Lars Levi Læstadius (1800–1861), som studerte botanikk og teologi i Uppsala før han ble ordinert til prest i Karesuando i svenske Lappland. På en av sine mange reiser som sokneprest ble han etter en preken oppsøkt av samejenta Maria, som kom ham til hjelp i hans sjelenød. Læstadius sa selv om møtet med Maria i 1844 at han lærte mer om nåden av denne samejente enn av hele teologistudiet. Hans forkynnelse og den gjenklangen dette vakte hos tilhengerne, skremte de kirkelige og verdslige myndighetene, som bestemte det skulle holdes atskilte gudstjenester for «de vakte» og de andre. Dermed var den læstadianske vekkelsen skapt. Mikael Niemis roman «Koke bjørn» beskriver hvordan vekkelsen traff samer og tornedalinger med uant kraft.

Læstadianerne har hatt sin tilhørighet til den norske statskirka, men med egne forsamlinger og til dels egen liturgi. Det er Luthers skrifter, Læstadius’ prekener og Landstads gamle kirkesalmebok som gjelder.

Nå frykter læstadianerne, mange med kvenske og samiske aner, at Den norske kirke skal skyve dem ut. Vårt Land skildrer med innlevelse hvilket dilemma den nye biskopen i Nord-Hålogaland, Stig Lægdene, for øvrig gift med Rødts stortingsrepresentant Hanne Stenvaag, står midt oppe i.

er kvinnelige prester – ettersom læstadianerne holder fast på at prestetjeneste bare er for menn. Et halvt år før den tidligere biskopen i Nord-Hålogaland gikk av med pensjon, sendte han ut et brev til alle sokneråd om at det ikke er anledning til å holde gudstjenester i bygg der kvinner ikke kan forrette. Det gjelder flere av læstadianernes bedehus, som er vigslet for gudstjener i regi av Den norske kirke. Nå har biskop Lægdene – som hele livet har kjempet for kvinnelige prester – fått konflikten i fanget. Det kan ende med et fullstendig brudd med læstadianerne.

Lægdene har vært åpen om at han synes det er vanskelig å finne en farbar vei videre. Til Vårt Land sier han at den læstadianske bevegelsen har vært viktig for å oppvurdere det samiske og kvenske og for å ha stått opp for det lille mennesket. Samtidig er kirka helt avhengig av kvinnelige prester. «Det er eit stort dilemma for meg», sier biskopen. Det er viktig at kirka er historisk sensitiv, men samtidig tydelig på egne ordninger og teologi. «Det er ein vanskelig balansegang».

«Det er ikkje slik at det er kvensk eller samisk å vera imot kvinnelig prestetjeneste. Men eg kan forstå argumentasjonen med at ein står opp mot dei som no har makta», sier han og erkjenner verdien av å ha en kritisk bevegelse på innsida av kirka.

 tradisjoner og verdier som verdt å ta vare på. Dei har vore ei frigjeringsrørsle, som også har kjempa for fattige og svake. Det har vore utroleg viktig», sier Lægdene. Derfor er han åpen for det meste, men å nekte kvinnelige prester å forrette i de læstadianske bedehusene, sitter svært langt inne.

Biskopen har drukket mange kaffekopper i jakta på en løsning. Den læstadianske predikanten og kirkepolitikeren Oddgeir Sølvfæstersen har foreslått at det opprettes en prestestilling med ansvar for å forrette kirkelige handlinger i den læstadianske delen av kirka. Til Vårt Land sier Lægdene at en slik ambulerende prest er ett av alternativene han har vurdert, men hensynet til de kvinnelige prestene veier tungt. Før sommeren skal biskop Stig Lægdene forsøke å samle de læstadianske lederne til et møte. Hvis de ikke finner en løsning der, kan bruddet være et faktum.

Biskopen har drukket mange kaffekopper på jakt etter en løsning

Biskop Lægdenes vanskelige valg

Da Mímir Kristjánsson etter budsjettenigheten i fjor utbasunerte at det var «tidenes beste budsjettforlik», var det kanskje få som tenkte over hvor unik denne uttalelsen var. Det brøt fullstendig med gjeldende doxa på venstresida, der negativitet og kritikk ofte er den primære valutaen. Men folk lar seg ikke i lengden begeistre av negativitet. Hangen til surmuling finnes både til høyre og venstre, men jeg er ganske sikker på at det er venstresida som taper mest på det fordi dens mål er progressiv samfunnsforandring. Det krever en positiv tro på at det er mulig og realistisk å skape et bedre samfunn.

forfatterne Søren Ulrik Thomsen og Frederik Stjernfelt setter ord på fenomenet i boka «Kritik af den negative oppbyggelighed», der de skildrer hvordan den som vil være motstrøms, må oppsøke fenomener som gir seg ut for å være positive, for på den måten å utøve sin negative kannibalisme. Det å benekte, avvise, tilintetgjøre, ødelegge og tilsidesette er et tilstrekkelig indisium på at noe interessant har skjedd, at en erkjennelse er gjort, at et kunstverk er skapt, at en politisk handling er gjennomført. «Vi har et kunstnerisk språk som ikke lenger er i stand til å uttrykke noe dypere om våre idealer. Det kunne man en gang», sier den danske kunstneren Simon Bang til Weekendavisen.

spilte kunsten en helt annen rolle på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet enn i dag. Ja, man ville «sette problemer under debatt», som Georg Brandes sa, men man skapte også kunst som pekte fram mot en bedre og lysere framtid. Venstresida kan ikke nøye seg med å kritisere det som er – den må også ha en overbevisende og realistisk fortelling om hvordan ting kan bli. Å rakke ned på alt og alle er ingen farbar vei. Jeg mistenker at folk innerst inne er utrettelig lei av det. I hvert fall er jeg det. Vi klarer oss ikke uten håp og fortellinger om en høyere himmel over vårt daglige strev. En tro på at det nytter.

 den danske, borgerlige historikeren Christian Egander Skov om hans nye bok «Folkeligt skal alt nu være». I forbindelse med bokutgivelsen skrev Informations Matthias Dressler-Bredsdorff at venstresidas intellektuelle er i ferd med å tape idékampen. Filosofiprofessor Bent Meier Sørensen sa seg enig: «Den intellektuelle venstrefløy, som i århundrer har levert storslåtte fortellinger om framtida, tror ikke lenger på den. Den savner forestillinger om framtida som rekker utover kritikk av det bestående». Han mener det er snakk om et dypere «ubehag» blant venstreintellektuelle: Danskene og deres provinsialisme byr dem imot. «Politikk er global og skal adresseres som systemfeil på et ofte ganske abstrakt, teoretisk nivå: rasialisering, interseksjonalitet og posthumanisme». «De progressive er engasjerte, men engasjementet er omvendt proporsjonal med den geografiske avstanden til saken», skriver Sørensen.

 tide å komme hjem? Vi trenger venstreintellektuelle som kan gi oss overbevisende analyser og fortellinger om hvor vi er på vei. Kanskje vi i stedet for nedrakking og surmuling skal satse på en positiv oppbyggelighet, som gir det store flertallet et håp om en bedre framtid?

Å rakke ned på alt og alle er ingen farbar vei.

Den positive oppbyggelighet

Finansminister Jens Stoltenberg (Ap) la i går fram revidert budsjett med de sedvanlige formaningene om forsiktig pengebruk, selv om inntektene til staten øker betydelig. Regjeringen har hentet ekstra utbytte fra selskaper som DNB, Kongsberg Gruppen, Norsk Hydro, Posten Bring og Statkraft. Inndekningen for kuttet i drivstoffavgifter på 5,5 milliarder blir derfor ikke noe problem. For å komme «markedet» i møte er også oljepengebruken redusert med 4,9 milliarder sammenliknet med vedtatt budsjett.

 ikke påvirke Norges Banks rentesetting. Sjeføkonom Kjetil Olsen i Nordea sier til Dagens Næringsliv at han er overrasket over at regjeringen tar ned pengebruken. Det vil verken dra renta den ene eller andre veien. Sjeføkonom i Eika, Jan Ludvig Andreassen, mener budsjettet er urealistisk stramt for å gi rom for forhandlinger med budsjettpartnerne. Norgespris vil koste dobbelt så mye som antatt, 21,5 milliarder. Det er en drøy budsjettpost, men helt nødvendig så lenge Ap velger å tviholde på et markedssystem som ikke fungerer til forbrukernes beste. Det er en gedigen pris å betale for lojaliteten til EU, kraftselskapene og 

 som tjener mer enn gode penger på systemet.

oppsiktsvekkende i budsjettet er en fullmakt til å endre statens eierskap i Mantena, som vedlikeholder og reparerer skinnegående materiell. Selskapet, som er heleid av staten, var tidligere en del av NSB og har verksteder mange steder i landet. Så seint som i fjor ble Mantena tildelt en omfattende rammeavtale med Norske tog for reparasjon og overhaling av togmateriell. Fullmakta som Stortinget inviteres til å vedta, innebærer helt eller delvis salg av aksjer, samt andre transaksjoner, som utskillelse, avvikling og/eller salg av deler av selskapets virksomhet. Forslaget er stikk i strid med Aps eget program, der det heter at partiet vil ha en «sterk statlig styring av jernbanesektoren». Ap sier «nei til privatisering av persontrafikk, drift og vedlikehold på jernbanen». Jernbane er kritisk infrastruktur. I en krise- eller krigssituasjon er det avgjørende at myndighetene har kontroll over reparasjon og vedlikehold av togmateriell. Forslaget må raskest mulig legges i skuffen.

Kritisk infrastruktur

I forrige uke var det duket for seminar i lagtingssalen på Stortinget i anledning av at det var 30 år siden Stortingets presidentskap fikk overlevert rapporten fra Lund-kommisjonen om de hemmelige tjenestene. Det var en dag vel verdt å markere. Sammen med Gjørv-kommisjonen, som gransket terrorangrepet 22. juli 2011, har den vært den viktigste granskingen i Norge i etterkrigstida. Alle var klar over at det hadde foregått omfattende overvåking av politiske opposisjonelle i etterkrigstida, men avsløringene fra Lund-kommisjonen var likevel sjokkerende i all sin lovløshet. Ikke minst graverende var det omfattende og tette samrøret mellom etterretningstjenestene og Arbeiderpartiet. Regjeringsapparatet var tatt i bruk av ett parti mot et annet.

Professor i forsvarshistorie ved Institutt for forsvarsstudier, Kjell Inge Bjerga, hevdet at den illegale overvåkingen og forfølgelsen av venstreradikale hadde sin bakgrunn i at mentaliteten fra krigen ble videreført inn i 1950-tallet. Under krigen hadde man tatt i bruk alle midler mot «overløpere». I kaldkrigshysteriet som fulgte etter fredsvåren, ble Norge i praksis militarisert, uten noen muligheter for ekstern kontroll. Etterretningstjenestenes virksomhet ble ikke lovregulert eller kontrollert av Stortinget. De kunne langt på vei gjøre som de ville. «Til slutt dreide det seg ikke lenger om rikets sikkerhet, men utelukkende om å beholde den politiske kontroll i landet og besette maktposisjoner for Arbeiderpartiet», sa tidligere partisekretær Ronald Bye da han vitnet for Lund-kommisjonen.

var svært vide og ble gitt gjennom regjeringsdirektiver. Den første som virkelige stilte spørsmål ved dette, var Per Borten. Han var den eneste landskjente politikeren på borgerlig side som engasjerte seg i kritikken av den politiske overvåkingen. I seinere intervjuer fortalte han at han verken som statsminister eller som medlem av Stortingets utvidete utenrikskomité fikk informasjon om de hemmelige beredskapsgruppene som ble avslørt på 1980-tallet.

Tidligere leder for AKP, Kjersti Ericsson, var en representant for dem som var utsatt for overvåking på seminaret. Deretter var det duket for kommisjonsleder Ketil Lund, som går i sitt 87. år. Han fortalte at bakgrunnen for oppnevnelsen av kommisjonen var boka «Vi som styrer Norge» (1992) av Viggo Johansen, Pål T. Jørgensen og Finn Sjue og «De visste alt» (1993) av Ronald Bye, Alf R. Jacobsen og Finn Sjue, som avslørte avlyttingen som hadde foregått i Folkets Hus i Oslo og samarbeidet mellom etterretningstjenesten og Ap. Ketil Lund fortalte også om da han intervjuet de to hovedarkitektene bak den politiske overvåkingen, Haakon Lie og Jens Chr. Hauge. Før han skulle snakke med Hauge, advarte Lie ham: «Hauge er skarp som et barberblad. Han vil du skjære deg på! «Disse to mektige mennene var karaktermessig av samme type», sa Lund.

hadde landsmøte i Wilses gate i Oslo, var det blitt observert at noen hadde båret ut utstyr fra en nærliggende leilighet. NKPs Emil Løvlien spurte i Stortinget om landsmøtet var avlyttet. Hauge var da justisminister og svarte i Stortinget at overvåkingssjef Asbjørn Bryhn overhodet ikke hadde hatt noe med det å gjøre.

«Sannsynligvis hadde Bryhn løyet til Hauge, men det var innforstått at han skulle lyve. Det var virkelige ille», slo Lund fast.

I 1977 kom en regjeringsinstruks om at lovlig politisk virksomhet og medlemskap i lovlige partier ikke kunne danne grunnlag for overvåking. «Men det ble direkte sabotert», sa Lund.

Nå er det nedsatt en kommisjon som skal granske utenrikstjenesten i etterkant av Epstein-filene. Lederen, Amund Djuve, fulgte seminaret på Stortinget fra tilhørerplass. Han har sikkert en ambisjon om å gå like grundig til verks som Ketil Lund – selv om det er store sko å fylle.

‘Det var virkelig ille’, slo Ketil Lund fast.

Kommisjonen som forandret Norge

Mens Frp soler seg i glansen, råder rådvillheten i flere andre partier, skriver Bjørgulv Braanen

Sylvi Listhaug og Frp synes ustoppelige for øyeblikket. Velgerne har på ingen måte latt seg affisere av bråket rundt Frp-rådgiver Hårek Hansen, etter at TV 2 publiserte skjulte opptak av hans alkoholmarinerte, rasistiske uttalelser på Eilefs Landhandleri i Oslo. Dagens Norfakta-måling for Klassekampen og Nationens er tatt opp etter at nyheten sprakk – midt under tumultene, som endte med at han mistet jobben og partimedlemskapet. Listhaug synes usårlig, og Frp går fram 1,1 prosentpoeng til 28,7 prosent, tett oppunder 30 prosent. Selv om Høyre svekkes litt på mai-målingen, har de to partiene for andre måling på rad flertall aleine, med 86 mandater – en økning på én representant siden forrige barometer.

Det blåser altså en mørkeblå vind over landet. Likevel er nok den mest åpenbare forklaringen på Frps framgang dyrtida folk opplever på kroppen. Listhaug oppfattes som en Jeanne d’Arc som kan ordne opp med skikkelige avgiftskutt, mens Ap-toppene oppfattes som mindre lydhøre for næringslivets bekymringer og folks levekårsutfordringer. Norges Banks renteheving gjør det heller ikke lettere for Ap ettersom partiet gikk langt i å love rentekutt i fjorårets valgkamp.

det lokalvalg i England, som endte med valgskred for Nigel Farage og hans høyrepopulistiske parti Reform UK. Hvis tendensen i denne og andre målinger fortsetter, kan det norske kommune- og fylkestingsvalget om halvannet år bety et tilsvarende gjennombrudd for Frp i lokalpolitikken, selv om partiet nok vil fortsette tradisjonen med å gjøre det noe svakere i lokalvalg enn i stortingsvalg. Spesielt i Agder er det store forventninger om nye ordførerkjeder.

Det er for øvrig verdt å merke seg at kjønnsforskjellene i folks valgpreferanser er ganske ekstreme nå. Frp har oppslutning fra 40 prosent (!) av norske menn, mot 17 prosent blant kvinner. I Arbeiderpartiet er forholdet motsatt, men ikke langt nær så ekstremt som for Frp. Frp gjør det også knallsterk blant velgere under 30 år, med en oppslutning på hele 42 prosent. Arbeiderpartiet gjør det på sin side best blant velgere over 60 år, der partiet har 31 prosent oppslutning.

seg i glansen,råder rådvillheten i flere andre partier. Etter at Ine Eriksen Søreide overtok som ny leder i Høyre, med sterke navn som Ola Svenneby inn i partiledelsen, spådde mange at partiet sakte, men sikkert ville komme til hektene igjen etter det svake valget i fjor. Men så har ikke skjedd. Partiet står på stedet hvil. Det hjalp heller ikke at Nikolai Astrup tok på seg rolla som playmaker i Stortinget om avgiftskuttet på anleggsdiesel. Etter å ha bidratt til flertall for kutt i drivstoffavgiftene avlyste han plutselig hele greia etter trusler fra finansminister Jens Stoltenberg (Ap) om at det kunne være i strid med EØS-avtalen. Nå er det sannsynligvis ikke det, ettersom avgiftsendringer mellom ulike dieseltyper i Norge ikke berører grenseoverskridende handel og konkurranse, men det var likevel nok til å få Høyre til å slå retrett. Dette flaue spillet, der Ine Eriksen Søreide var fullstendig fraværende, bidrar ikke akkurat til å legge nye byggesteiner til Høyres gjenreisningsmur. Listhaug fikk hele æren, takket være Astrup og Høyres amatørskap. Heller ikke Arbeiderpartiet, som forsøkte å utnytte anledningen til å reversere det populære kuttet, kom særlig godt fra det. Det var ikke den helt store dagen for de to tradisjonelle styringspartiene. Vi er ikke der i Norge ennå, men som utviklingen i Storbritannia viser, er det faktisk mulig å detronisere styringspartiene, endatil i et land der de har sittet fastere i salen enn noe annet sted.

 også i SV og Venstre, som begge fikk seg en stjernesmell ved valget. Ingen av dem har så langt klart å reise seg, langt mindre stake ut en kurs som kan føre dem ut av våtmarka og inn på tørt land. SV sliter med en slags posttraumatisk stresslidelse, som sikkert vil heles, men det tar tid. Partiet trenger sårt en sak å markere seg på. Før eller siden kommer den. For Venstre har Fremskrittspartiets formidable framgang kullkastet alle tidligere strategier. Nå har Venstre bestemt seg for ikke å bidra til at Sylvi Listhaug blir statsminister, ja, Abid Raja foretrekker i et slikt tilfelle heller Ap og Jonas Gahr Støre. Spørsmålet er om dette er nok til at partiets stort sett borgerlig anlagte velgere flokker seg om partiet igjen. Frustrasjonen kan også bli stor hvis partiet hindrer en borgerlig regjering når den tid kommer. Akkurat nå spiller det ingen rolle hva partiet gjør ettersom Frp og Høyre kunne ha dannet regjering aleine, helt uten hjelp fra KrF og Venstre.

 og Venstre synes KrF å ha en klar strategi, med stadige utspill i den opphetede kulturkampen, som åpenbart slår an i velgergrupper partiet er avhengig av. KrF var under sperregrensa på siste måling, men er nå på den riktige sida igjen. Rødt strutter også av selvtillit og har i lengre tid hatt gode målinger på over sju prosent. Denne gangen klokkes partiet inn på 7,2 prosent. For øyeblikket ser det ut til at alt partiet tar i blir til gull. Selv intern havvinduro, Rød Ungdom-bråk og sinnemeldinger nattetid ser ikke ut til å affisere velgerne. Når ting går opp, så går de bare opp. Senterpartiet har også en tydelig strategi og gjør mye ut av sine mandater i Stortinget, men oppslutningen ser ikke ut til å rikke seg, til tross for en oppløftende måling sist. Nå er partiet tilbake på 4,9 prosent.

mer, selv om profilen i og for seg er tydelig nok. Etter en god høst i fjor er partiet nå nede i sumpen igjen. Denne gangen noteres partiet til 3,7 prosent, riktignok en liten framgang på 0,5 prosentpoeng, men fremdeles godt under sperregrensa. Partiledelsens svar på den skrantende oppslutningen er å skramle med blikklokkene og skape mest mulig støy. Foran de kommende forhandlingene om revidert budsjett har Arild Hermstad og Ingrid Liland lovet at partiet skal sette hardt mot hardt og nærmest kreve å bli kompensert for at Sp brøt ut og sikret flertall for kutt i drivstoffavgiftene. Det spørs hvor lurt det er. Uansett hvordan man snur og vender på det, lever de rødgrønne i et skjebnefellesskap ettersom ingen av dem har interesse av å bytte side og peke på Sylvi Listhaug som ny statsminister.

Jens Stoltenberg vil sikkert forsøke å legge fram et strammest mulig revidert budsjett i neste uke, ikke minst etter Norges Banks renteheving, som mange finansanalytikerne mener skyldes for raus offentlig pengebruk – selv om sentralbanken ikke begrunner økningen med det. Vi kan regne med at revidert budsjett vil bli ganske grått. Samtidig er de rødgrønne budsjettpartnerne avhengige av noen tydelige seire, noe som vil koste penger. Da er det i hvert fall en trøst at staten vil få betydelig økte inntekter, også hvis en ser bort fra Oljefondet. I første kvartal i år kan inntektene fra Statkraft aleine betale for hele strømstøtteordningen med Norgespris. Staten får også inntekter fra mange andre kraftselskaper. Flere andre selskaper der staten har store eierandeler, som Kongsberg Gruppen, gjør det også kanonbra. Så det blir nok rødgrønn budsjettenighet i år også – når støyen har lagt seg.

Det blåser en mørkeblå vind over landet

Listhaug og Frp løftes opp av dyrtida

Denne uka satte Norges Bank opp renta til 4,25 prosent. Vi beholder dermed topplasseringen på den internasjonale lista over høyrenteland. Sentralbanksjefen har sett seg lei av en inflasjon i Norge på 3,6 prosent ettersom bankens mål er 2 prosent. Resultatet av rente­hevingene har til nå ikke vært lavere priser, men betydelige høyere kostnader for gjeldstyngede nordmenn og krise i byggebransjen, som har mistet oppdrag for 67 milliarder kroner de siste tre årene. 2026 spås å bli et nytt bunnpunkt.

Frischsenteret skriver i Dagens Næringsliv at en pengepolitikk som påfører økonomien skade, vil tape troverdighet. Det er samtidig vanskelig å forstå hvorfor 2 prosent inflasjon er det nøyaktige nivået vi bør ligge på – hvis prisen er svekket vekstkraft i norsk økonomi. Inflasjonsmålet ble innført i mange land på 1990-tallet og var da lett å oppfylle som følge av at billige kinesiske varer oversvømte det europeiske markedet. I dag er situasjonen en helt annen, med fundamentalt nye utfordringer. Sysselsettingen i Norge utvikler seg også dårlig, sammenliknet med svært mange andre land. «Det er underkommunisert hvor hardt rammet sysselsettingsutviklingen i Norge har vært», sier seniorrådgiver Olav Slettebø i Statistisk sentralbyrå i en Minerva-­podkast. De fire siste årene har Norge hatt den svakeste sysselsettingsutviklingen i Europa, bortsett fra Finland.

 har vi fulgt ulike penge­politiske regimer, som paripolitikkk og fastkurs. De har alle måttet gi tapt. Knut Røed peker på at fastkursregimet ikke brøt sammen på 1990-tallet fordi sentralbankene ikke forsvarte valutakursene. Tvert imot: De økte rentene til ekstreme nivåer. Problemet var at markedsaktørene etter hvert innså at sentralbankene drev med selvskading. Det var en grense for hvor lenge man kunne fortsette med å ødelegge et lands økonomi for å opprettholde pengepolitikken. En mer farbar vei enn rentehevinger for å dempe inflasjonen kan være tiltak som Norgespris på strøm, avgifts­kutt på bensin og diesel eller reduksjon av matmomsen. Da går man direkte på kilden til inflasjonen, samtidig som man hjelper dem som er hardest rammet, hevder Knut Røed. Dagens pengepolitiske regime er modent for revisjon.

Sysselsettingen utvikler seg dårlig i Norge.

Selvskading

Selveste Hauk, Klassekampens høyt lovpriste aforistiker, Gunnar Gjengset, fyller 80 år søndag. Det begynte forsiktig med noen brevvekslinger i 2007, og fra 2009 var han på plass med Dagens sukk på side tre i Klassekampen, hver eneste dørgandes dag. Det er en formidabel bedrift og en daglig glede for alle oss lesere. Et lite smil og en ettertanke over en original formulering i et hjørne av en avis – det er slikt som gleder et avismenneske.

Gunnar hadde levert sine aforismer til Adresseavisen i Trondheim i en årrekke, men et redaktørskifte, eller hva det nå var, gjorde at interessen hadde bleknet noe. Da var det klart for overgang til Klassekampen, og betingelsene var i utgangspunktet beskjedne, selv om de ble høynet etter hvert. Slik lød det i en e-post fra 2009:

«Jeg viser til telefonsamtale i dag, om evt. plassering av mine daglige sukk i Klassekampen. Og her følger noen små betingelser for mitt tilbud: Jeg betinger meg et gratis-abonnement på Klassekampen som eneste honorar, ved siden av et symbolsk salær på krooner 1,- pr. stk., utbetalt etterskuddsvis i form av julegratiale på kroner 350,- i desember hvert år. Dette er mest for at jeg kan skryte av at jeg ‘jobber for Klassekampen’, samt at eventuelle futefolk skal se svart på hvitt at dette er det dere betaler for mine tjenester. Det er nødvendig av skattetekniske grunner: Jeg har eget firma. Dersom disse betingelsene er akseptable, kan levering ta til så snart redaktøren har funnet en høvelig plassering i sin avis.»

Så var det i gang. Og hvilken berikelse har det ikke vært for Klassekampens lesere. Det er nok ikke bare meg som til morgenkaffen har gledet seg over korthogde, briljante og skråstilte underfundigheter, som «Selv den rikeste må til slutt betale den høyeste pris» og «Gode miner fører til slett spill».

Hvor tar du det fra, spør jeg. Og Gunnar svarer: «Ja, du kan så si! Jeg har en flaske aforasidikum på lur …».

t borti mangt i sitt lange liv. Ifølge eget utsagn hadde han en «vilter ungdom med til dels livstruende atferd», som da han demonstrerte mot Bresjnevs styre i Leningrad i 1970, med krav om frihet for den fengslede forfatter Yoli Galanskov og Krim-tartar, general og krigshelt Pjotr Grigorenko. Forfatteren døde dessverre i en fangeleir – generalen slapp fri og hadde en eksiltilværelse i Philip Roths hjemby Newark. Gjengset skrev en bok om tildragelsene, som ble utgitt på Aschehoug i 1997. Seinere fikk han vite at flere konsulenter hadde hatt innvendinger mot manus som litt vel Hardy-guttene. De  skulle bare ha visst. Han har vært medieforsker, ble dr.philos. i Sverige på den samiske forfatteren Matti Aikio, er dramatiker og har stått bak en rekke bokprosjekter, den siste om Håkon Bleken, og hans aforismer er oversatt til tysk og utgitt sammen med andre edle, norske aforistikere, som Arne Garborg, Kristofer Uppdal, Odd Nerdrum og Nils-Fredrik Nielsen. Og nå har han etablert Oslo Gamle Teater. Det skorter ikke på prosjekter og jern i ilden! Han kan også skilte med å være Norges hyppigst leste forfatter. Hans Dagens sukk leses hver dag av over 100.000 begeistrede Klassekampen-lesere. «Ingen over, ingen ved siden», som han sier selv. Han omtaler seg også som Norges mest ydmyke aforist, uten at det skal tas altfor alvorlig. Gratulerer med dagen, kjære Hauk. Du er dagens kveik.

Dagens kveik

Kollektivreisende over hele landet har denne våren kunnet glede seg over lavere priser på månedskort. Prisavslaget kom som et resultat av MDGs innsats i budsjettforhandlingene i fjor. Men kampen er bare så vidt i gang. MDGs krav er et nasjonal reisekort på 499 kroner, som skal gjelde over hele landet på alle typer kollektivreiser, også region- og fjerntog. Det er et glimrende forslag.

 likevel Jernbanedirektoratet et nasjonalt reisekort på det sterkeste. Utredningen underslår ikke at kortet ville vært gull for de reisende, med forenklet kjøp og bruk av kollektivtransport, som «reduserer barrierer knyttet til fylkesgrenser og ulike takstsystemer». Kortet ville bidratt positivt til «attraktiviteten i kollektivtilbudet». Direktoratet vender tommelen ned fordi det «ikke oppnår de transportpolitiske målene, særlig når det gjelder å få folk til å la bilen stå». Likevel står det svart på hvitt i utredningen at det ville gitt «økt overgang fra bil til kollektivtransport, særlig i områder med god kollektivdekning», selv om effekten karakteriseres som «moderat». Det som virkelig ville hatt betydning, var å få flere reisende over til tog på de sterkt trafikkerte flyrutene mellom Oslo, Stavanger, Bergen og Trondheim. Men det farer direktoratet over med harelabb, selv om det tidligere har konkludert med at en betydelig prisreduksjon på togturer mellom Oslo og Bergen, ville gitt en vesentlig økning i antall reisende.

 premisset for Jernbanedirektoratet er imidlertid at det ikke ønsker større trafikk på jernbanen. Målet er i stedet «en begrensning av samlet transportvolum». Dermed blir argumentet om at kortet ikke i tilstrekkelig grad flytter passasjerer fra bil til tog temmelig hult. Det er rett og slett et ad hoc-argument. MDG bør holde trykket oppe bak kravet, som både er grønt, godt og sosialt. På grunn av kapasitetsproblemer kan det i en overgangsperiode være nødvendig med tilpasninger, som for eksempel at reisende med kortet må betale et tillegg for de mest belastede avgangene i høysesongen. Det kan også være spesialordninger for strekninger som Raumabanen. Den egentlige konklusjonen i Jernbanedirektoratets utredning er ikke at nasjonalt reisekort er et dårlig forslag, men at det må satses betydelig mer på jernbanen – og det haster.

Heia MDG!

Er virkelig økte avgifter en kampsak for venstresida? Noen ganger kan det virke sånn, i hvert fall når en hører på statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) og finansminister Jens Stoltenberg (Ap). Med en merkelig, innfløkt argumentasjon hevder de at avgiftskutt på mat er usosialt og tjener de rike fordi velstående bruker mer penger på mat enn de fattige. Gåseleverpostei, wagyu-biff og Dom Pérignon er som kjent dyrt.

Håvard Teigen argumenterte godt mot dette i 

 da han slo fast at de rike bruker mer penger på 

enn de fattige av én eneste grunn: De er rike. Billigere mat er derimot mye viktigere for de med dårlig råd fordi det utgjør en betydelig større andel av budsjettet. Striden om reduksjon av matmomsen er én ting, men i klimapolitikken er avgiftsøkninger selve motoren for å oppnå reduserte utslipp. Er det bærekraftig på sikt, ikke minst i en situasjon med dyrtid som følge av internasjonale hendelser, som stengningen av Hormuzstredet? Er det ikke andre måter å nå målet på? Den vellykkede elbilpolitikken har jo nå gjort at det nesten ikke selges nye fossilbiler. Utslippene vil derfor gå drastisk ned, mens nye avgiftsøkninger vil ramme dem som har eldre biler – og bransjer som ennå ikke er elektrifisert – stadig hardere.

I dag ligger CO₂-avgiftene på rundt 1600 kroner per tonn. Skal forpliktelsene i klimaforliket fra 2025, med mål om 70–75 prosent kutt innen 2035 nås, må klimaavgiftene øke betydelig, kanskje opp mot 3500 kroner per tonn. Det vil merkes på pumpeprisen, som bare på grunn av økte CO₂-avgifter vil øke med 5–6 kroner. Den generelle prisøkningen kommer i tillegg.

i Nettavisen at striden om avgiftslettelser forklarer mye av Frps framgang for tida. Ved å motsette seg avgiftskutt på drivstoff (og mat) «forlater Ap lavinntektsgruppene og satser på den øvre middelklassen», skriver han. Mitt inntrykk er det samme. Hovedårsaken til Frps formidable vekst opp mot 30 prosent – og Aps fall ned mot 20 prosent – er regjeringen og styringspartienes motvilje mot å sette ned avgiftene for å hjelpe folk i dyrtida. Det virker som de ikke bryr seg. Fjellheim mener Høyres pinlige tilbaketog dagen før de siste avgiftslettelsene skulle tre i kraft og Aps svar, som var et forsøk på å få flertall for å oppheve kuttene, har vært en gavepakke for Frp. «Avgiftskuttene har lagt hele banehalvdelen åpen for Frp. Listhaug har i realiteten fått fritt leide inn til Aps tidligere og ganske store velgermasse blant lavinntektsgruppene», er hans skråsikre dom. Ap og Høyre oppleves som kliss like systemtro partier «som på hver på sin måte har konkludert med at man ikke kan hjelpe et bredt tverrsnitt av lokale bedrifter og arbeidsfolk akkurat nå».

Kan venstresida støtte opp om en politikk for stadig høyere avgifter uten å miste troverdigheten i breie befolkningsgrupper? Jeg tror spesielt Rødt, men også SV, vil ha problemer med å støtte en politikk som rammer de svakeste, som ennå ikke har hatt råd til å kjøpe elbil. Et venstresidesvar på de usosiale konsekvensene av avgiftsspiralen har vært å dele pengene ut igjen. «I stedet for billigere bensin og diesel, vil vi gi deg penger rett i lomma», sa MDGs Ingrid Liland etter at Sp hadde bidratt til et flertall for å kutte drivstoffavgiftene. Pengene skal altså først inn i statskassa for så å bli delt ut igjen i kontantstøtte. Folk i byene hadde fått 1700 kroner i året, ifølge MDGs regnestykke.

denne byråkratiske omveien er politisk ønskelig. Det er vel et ideal også for venstresida at folk med relativt lave inntekter, enten de har valgt et slikt liv selv eller er tvunget til det, i størst mulig grad skal kunne klare seg selv. Da er det viktig at basisutgifter som strøm, mat, bolig og drivstoff, er relativt billig. Det betyr ikke et liv i sus og dus, men kanskje et nøkternt og fritt liv, som en Snøfte Smith på bygda eller som fattig kunstner i storbyen. Venstresida må velge side i den stadig skjerpede striden om avgiftsøkninger på basale livsnødvendigheter.

Venstresida og avgiftskarusellen

Den norske overklassen vet at Frp alltid står på deres side

Sylvi Listhaug er åpenbart inspirert av Donald Trump og Magas suksess i USA. Den nyeste importvaren er å slenge om seg med påstander om at Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet er løgnere. Ja, Ap driver ikke mindre enn en trollfabrikk på Youngstorget. Dette har til nå vært talemåter som ikke har vært akseptable i den politiske debatten i Norge, selv om den florerer i understrømmer på nettet, der Støre hyppig kalles «Løgner-Jonas». Retorikken skaper et klima der man ikke anerkjenner forskjeller og uenigheter annet enn som ondskap og bedrag. Den rasjonelle samtalen opphører – bare bitter uforsonlighet gjenstår.

uenighet er kjernen i folkestyret, men engasjementet hviler også på en samhørighet som går utover de politiske kontroversene. Ved å karakterisere hverandre som løgnere, brytes denne tilknytningen ned. Listhaug gjør nå også sitt ytterste for å framstille Frp som det fremste arbeiderpartiet, ikke ulikt det Trump gjør i USA. Men det er like hult. Frp har gjennom år vært et politisk talerør for å bryte ned det organiserte arbeidslivet, svekke arbeidsmiljøloven og tillate framveksten av et underbetalt sjikt av arbeidstakere i et arbeidsliv preget av midlertidighet og sosial dumping. Partiet har også konsekvent vært mot fagforeningsfradraget.

 vet at Frp alltid står på deres side og gir partiet store pengebidrag. Frp er den fremste pådriveren for skattekutt for de rikeste. En utregning Statistisk sentralbyrå har gjort for TV 2, viser at for Norges 470 rikeste vil fjerning av formuesskatten bety et årlig skattekutt på 12,2 millioner i snitt. I striden om aldersgrense for sosiale medier står også Frp på tek-­gigantenes side. Partiets oppskrift på det meste er skattelettelser og privatisering, som svekker den norske velferdsmodellen. Frp framstiller seg som arbeidernes parti, men det er mer presist å karakterisere det som et parti som hegner om overklassens interesser og fremmer deres foretrukne samfunnsmodell, men som har som spesialoppgave å vinne oppslutning for høyrepolitikk blant folk med lavere inntekt. Løsningene er konsekvent til fordel for landets rikeste, med en aggressiv – og til tider giftig brodd mot arbeiderbevegelsen – som har vært den viktigste krafta for å løfte arbeidsfolk. Frp seiler under falskt flagg.

Falskt flagg

Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) tar for tida høflighetsrunden til de andre partilederne på rødgrønn side. I helga var det hilsningstale til MDGs landsmøte, og før 1. mai er det duket for fortrolig samtale med Rødt-leder Marie Sneve Martinussen. Det er tredje gang Støre tar slike samtaler med hver og en av partilederne – første gang var etter valget i fjor høst, så rett før påske i år og nå i kjølvannet av at Senterpartiet gikk sammen med de borgerlige for å redusere drivstoffavgifta etter angrepet på Iran og stengningen av Hormuzstredet.

 åpenbart ut fra en tanke om at det er viktig med et godt personlig forhold mellom partilederne. Personkjemi er viktig, men det egentlige problemet er den store avstanden mellom dem, spesielt i avgiftspolitikken. Det er en knute som ikke kan løses opp i verken med personkjemi eller utskjelling. Dagbladet skriver for eksempel at partileder Arild Hermstad nå nærmest har varslet et hevntokt mot budsjettpartner Sp. Lykke til med det, MDG! Det kan sikkert fyre opp noen supportere, men særlig konstruktivt for det rødgrønne samarbeidet er det ikke. I realiteten har Sp, ved å sørge for at pumpeprisene nå er nede på et overkommelig nivå, sannsynligvis reddet regjeringen fra et større tillitstap – og ytterligere Frp-framgang.

krever noe mer enn at Støre har hyggelige samtaler med partilederne én og én. Den må løses gjennom møysommelig politisk håndverk rundt et felles bord, der man anerkjenner uenigheten, men likevel klarer å snekre sammen et kompromiss som alle kan leve med. Det er liten tvil om at MDG må akseptere at avgiftene holdes nede under dyrtida, mot å få seire på andre områder. For eksempel kan det satses på kollektivtransport og energiøkonomisering, og avgiftene kan reduseres på reparasjon og frukt og grønt. Hvis noen tror at løsningen ligger i opphetet kulturkamp mellom MDG og Sp, eller å lyse budsjettpartnere i bann, kan det selvfølgelig gå riktig galt. Da vil også andre partier, som til nå har valgt en konstruktiv tilnærming, måtte endre strategi og satse mer på egenmarkeringer. Politiske håndverkere etterlyses!

Det er store avstander i avgifts­politikken.

Politisk håndverk

Finansminister Jens Stoltenberg (Ap) valgte fredag i forrige uke å surmule i all offentlighet. I et intervju med VG, basert på et svar til en stortingsrepresentant, forsik­ret han at han ville følge opp Stortingets vedtak om avgifts­kutt for anleggsdiesel, til tross for at han mente det var ulovlig ifølge EØS-avtalen. Alle bedrifter og næringsdrivende som fikk avgiftslettelser, ville risikere å måtte betale tilbake – med renter, hevdet han. Det var ikke akkurat Macron-takter over utspillet, som virket både snurt og servilt. Vi trodde en finansministers fremste oppgaver var å forsvare norske politiske beslutninger i møte med EØS-avtalens stivbeinte overvåkingsbyrå Esa, som ikke har tatt inn over seg at det kreves fleksibilitet i møte med den galopperende energikrisa etter angrepskrigen mot Iran og stengningen av Hormuzstredet.

Til tross for Stoltenbergs påstand om at dette sannsynlig er ulovlig, er de faktiske forholdene høyst uklare. I Grunnloven står det at det tilligger Stortinget å ilegge skatter og avgifter, noe Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum har framhevet flere ganger. Han har også påpekt at regjeringen med Stortingets støtte har hevet CO₂-avgiftene en rekke ganger, uten at noen har hevdet at dette er EU-relevant og burde vært avklart med Esa. Det er først når avgiftene settes ned, det plutselig skal være forbudt. Slik kan det selvfølgelig ikke være.

Stoltenbergs viktigste argument er at dette er konkurransevridende, i det avgiftskuttet er rettet inn mot den såkalte anleggsdieselen, også kjent som avgiftsfri eller farget diesel, som kommer næringsdrivende i anleggsbransjen, landbrukssektoren og sjøfart til gode. Til VG sier Stoltenberg: «Det er forskjellsbehandling av ulike produkter og bedrifter. Det finnes noen unntaksbestemmelser som kan gjøre statsstøtte lovlig. Vi har gått gjennom alle unntaksbestemmelsene. Det er ikke noen grunn til at noen av dem vil føre frem».

at reduksjon i avgiftene på anleggsdiesel ikke omfatter dem som ikke tilfredsstiller kravene til å få drivstoff billigere. Ordningen, som har vart i svært mange år, er begrunnet med at maskiner og kjøretøy i disse bransjene i liten grad belaster offentlig vei. Da veibruksavgifta for vanlig bensin og diesel ble kuttet 1. april, ble anleggsdieselen i noen tilfeller dyrere enn vanlig drivstoff. Forholdet ble forrykket. Når Stortinget har vedtatt å kutte avgiftene også på anleggsdieselen, er det derfor snakk om å gjenopprette tilstanden slik den var før veibruksavgifta ble kuttet på vanlig bensin og diesel. Det er ikke snakk om forskjellsbehandling eller å innføre en begunstigelse for noen aktører eller bransjer. Når Stoltenberg går god for at dette er forskjellsbehandling og konkurransevridning i strid med EØS, er det overmåte defensivt. Det høres mer ut som om han er misfornøyd med at hans advarsler ikke ble tatt til følge av Stortinget. I stedet for å holde tann for tunge og kjempe for det som er vedtatt, virker det som han håper at Esa skal gi ham rett. Det er ikke bare umodent, men også potensielt farlig fordi det skaper presedens for at avgiftspolitikken skal styres fra Brussel og at ethvert uforpliktende ord fra overvåkerne i Esa skal tas for god fisk, selv om det i sterk grad begrenser de folkevalgtes handlingsrom.

er at en av Norges ivrigste EU-tilhengere, Paal J. Frisvold, har gått i strupen på Stoltenberg for utspillet. På Facebook skriver EU-rådgiveren at Stoltenberg kaster Esa og EØS under bussen. «Det er ikke riktig at EUs statsstøtteregl­er setter stopp for Stortingets vedtak. Dette er slett arbeid av Finansdepartementet og kun taktikk fra Stoltenberg», slår han fast og viser til at flere EU-land har innført liknende kutt uten å komme i strid med EU-kommisjonen. EU-tilhengerne er åpenbart redd for at Stoltenbergs bruk av Esa som riset bak speilet vil sementere EU-motstanden og forsterke argumentet om overstyring fra Brussel. Det kan de ha all grunn til. For i Grunnlovens 75 a står det svart på hvitt: «Det tilkommer Stortinget å gi og oppheve lover; å pålegge skatter, avgifter, toll og andre offentlige byrder».

Konkurranseforholdet gjenopprettes slik det var før avgiftskuttet

Den snurte Stoltenberg

Styringen av det norske kraftmarkedet er ute av kontroll. Midt-Norge (NO3) har i april hatt den dyreste strømmen i Europa, mens Nord-Norge (NO4) har ekstreme minuspriser ned mot minus 29 øre per kWh. Og de færreste skjønner noe som helst, heller ikke meklere, analytikere og sjefer i energiselskapene.

«Spotprismarkedet har vært på ecstasy de siste dagene. Noen prisområder er veldig høye, mens andre går i kjelleren», sier sjefanalytiker i Volue Insight, Tor Reier Lilleholt til Europower.

«Systemet som er innført, er helt sikkert fornuftig, men jeg greier ikke å forklare 

det er fornuftig. Selv for oss markedsaktører er det utrolig vanskelig å forstå», sier Ståle Gjersvold, konsernsjef i strømproduksjonsselskapet Trønder­Energi, til Adresseavisen.

«Det er et demokratisk problem. Noen må forklare seg. Det er algoritmer som styrer prisene, og ingen vet hvordan de virker», sier Guro Angell Gimse, regiondirektør i NHO Trøndelag til Klassekampen.

 systemet, som har fått det flotte navnet «flytbasert markedskopling», er et direkte resultat av at Norge sluttet seg til EUs tredje energimarkedspakke i 2018. Da kampen mot direktivet led nederlag med fire stemmers overvekt i Arbeiderpartis stortingsgruppe våren 2018, var det allerede samme høst klart for innføringen av reguleringssystemet CACM, som står for «Capacity Allocation and Congestion Management», som er bindende EU-regler for hvordan kraftprising og -flyt skal skje i EU-markedet. Systemet handler om hvordan man kalkulerer kapasitet mellom de ulike sonene som byr på strømmen. Målet er å få et helintegrert EU-marked for strøm, med færrest mulig hindringer for den frie flyten. Det betyr at prisene i det europeiske markedet, som i stor grad er basert på olje- og gassprisene, blir importert til Norge. Nye overføringskabler internt i Norge, som den nye kabelen over Sognefjorden, bidrar til at de europeiske prisene nå kryper nordover.

I diskusjonene om hvordan det nordiske energimarkedet skulle fungere, før Norge hadde godtatt EUs tredje energimarkedspakke, var Sverige, Finland og Danmark uenige om hvordan det skulle utformes. Når det er uenighet, har EUs energibyrå Acer fullmakt til å bestemme hvordan systemet skal være. I stedet for å ta utgangspunkt i modellene de nordiske landene hadde drøftet, overstyrte Acer hele prosessen og lansert sitt eget system, som ingen av de tre landene hadde foreslått. Norge er nå underlagt det samme regimet.

markedskoplingen ble innført, var det ikke mulig å sende en eneste kilowatt strøm fra en sone med en høyere pris til en sone med lavere pris. Med den nye modellen kan strømmen nå sendes til en sone lenger bort. Sonen imellom med lavere pris ses bare på som en transportetappe, en tunnel, forklarer Arne Byrkjeflot, som er leder av Trondhjems Kjemiske Industriarbeiderforening. Hvis prisen i Sverige er 1 krone, i Danmark 3 kroner og på Østlandet 2 kroner, så kan strømmen sendes fra Norge til Sverige, selv om prisen er lavere der, fordi den skal videre til Danmark og kontinentet. For hver passering må det betales bompenger, såkalte flaskehalsinntekter.

Det som kan ha skjedd med prisene i Midt-Norge nå, er for eksempel at det har vært mye vindkraft i Nord-Sverige med lav strømpris, men underskudd på strøm i Midt-Norge. «I en slik situasjon skulle det ikke vært mulig å sende strøm ut av Midt-Norge», sier Byrkjeflot. Men med det nye algoritmebaserte EU-systemet skjer det likevel, fordi hensynet til strømregioner lenger vekk med høyere pris, åpenbart veier tyngre. Den nye kabelen over Sognefjorden har også gjort denne typen kraftflyt over mange soner betydelig enklere. Og når kabelen over Fosen nordover blir ferdigstilt, vil også Nord-Norge bli begunstiget med kontinentale strømpriser.

 effektene av EUs flytbaserte markedskopling slår inn med full tyngde, er det flere andre kriser i det norske strømsystemet. Til tross for at Nord-Norge nå opplever minuspriser – og man skulle tro det var nok av strøm – stoppet Statnett denne uka alle nye reservasjoner av kraft til stor industri nord for Svartisen i Nordland på grunn av begrenset kapasitet i kraftnettet.

Lojaliteten til systemet har minnet om en nærmest religiøs tro på magien i markedskreftene

Strømmarked på ecstasy

Den garvede jussprofessoren er aktuell med boka «Kampen om rettsstaten», der han viser hvordan moderne autokrater ikke nødvendigvis bruker direkte makt for å undertrykke opposisjonen, men i stedet går løs på rettsstaten. Domstolene er da siste skanse mot en demokratisk forvitring.

– Dagens moderne autokrater bruker media, forvrengning av sannheten og manipulering av valgreglene. For å lykkes med dette må de pasifisere vokterne av rettsstaten, domstolene, sier Hans Petter Graver, som vi møter i Domus Bibliotheca på Universitetet i Oslo.

Du sier et sted i boka at dommerne i en situasjon der autokrati og diktatur truer, ikke bare kan forholde seg til loven – de må heve seg over den for å forsvare rettsstaten. Hvordan er det mulig og forsvarlig?

– Autokrater og diktatorer kan bruke lovgivningsveien for å sette kontrollen til side fordi de har flertall i parlamentet. De kan for eksempel gi en lov som sier at domstolene ikke har myndighet til å overprøve bestemte ting, eller de kriminaliserer politisk opposisjon. I noen tilfeller er slike lover så grunnleggende i strid med prinsippet om at statsmakta skal være bundet på et rettslig grunnlag at dommerne må treffe et valg: Skal de forsvare maktfordelingen eller skal de følge loven? I slike tilfeller må dommerne heve seg over den positive loven og håndheve maktfordelingen.

I slike situasjoner virker det opplagt å heve seg over loven, men det er jo også en annen diskusjon i våre samfunn – om vi skal få en dommerelite som overkjører folkevalgt makt. Det er et loddent farvann dette?

– Ja, det er jo det. Jeg skriver om rettsliggjøringen i boka, og det ansvaret domstolen har tatt i nyere tid, både i Norge og internasjonalt, for rettsutviklingen, det vil si at det skapes ny rett uten støtte i folkevalgte forsamlinger. Det har vært flere omdiskuterte tilfeller, også i Norge, som dette med narkotikaliberalisering, der Høyesterett gikk ganske langt. Det er en vanskelig grenseoppgang, men jeg tror det er mulig å skille mellom overprøving av politiske saker og de helt grunnleggende delene av maktfordelingen, som at man har uavhengige domstoler og ikke får berøvet sin frihet uten lovmessig grunnlag. Det er litt forskjellige ting dette. Jeg tror det går an å skille, sier Graver.

I boka skildrer Graver den polariserte situasjonen i Norge i mellomkrigstida, med arbeidskonflikter og frykt for den voksende arbeiderbevegelsen. På 1920-tallet kom tukthusloven, som beskyttet streikebrytere og innskrenket streikeretten. Han stiller mellomkrigstida i kontrast til dagens situasjon.

Folk er villig til å gi staten store fullmakter i en krise.

Må passe på det viktigste

Budsjettnemnda for jordbruket la i forrige uke fram grunnlagstallene i forkant av jordbruksoppgjøret. Til tross for relativt solide oppgjør de siste årene viser Nationens gjennomgang at bøndene tjener mindre enn tidligere anslått. I fjor indikerte tallene at bøndene hadde en inntekt omtrent på nivå med andre grupper i samfunnet, men gapet opp til en gjennomsnittlig lønnsmottaker er nå i overkant av 63.000 kroner. Det gjør at opptrappingsplanen fra 2024, som skulle likestille bøndenes inntekter med andre lønnstakere, er satt betydelig tilbake.

ga inntrykk av en positiv utvikling med forbedring av økonomien for mange gårdbrukere, var årets tall – som viste et betydelig etterslep – en kalddusj for landets bønder. En årsak til at inntektsnivået er beregnet til å være lavere enn i fjor, er nye økonomiske data fra Statistisk sentralbyrå, som viser at det har vært vesentlig høyere kostnader enn nemnda la til grunn i fjor. Også energibruken har vært større. Lønn for sammenliknbare lønnstakere er 718.600 kroner, mens gjennomsnittlig bondeinntekt er anslått til 655.300 kroner.

 gir ny dynamikk i jordbruksoppgjøret. «At inntektsgapet viser seg å være betydelig høyere enn vi la til grunn i fjorårets oppgjør, vil selvsagt påvirke størrelsen på årets krav», sier leder i Norges Bondelag, Bjørn Gimming, til Nationen. Han mener oppgjøret må tette inntektsgapet, kompensere for kostnadsveksten og ta høyde for at gruppene det sammenliknes med også får lønnsvekst. Ettersom Stortinget har vedtatt at bønder skal likestilles med andre i 2027, er det ikke mer enn dette oppgjøret å gjøre det på. Stortingets mål om 50 prosent selvforsyning er foreløpig langt unna og krever ytterligere tiltak. Leder i Bonde- og Småbrukarlaget, Tor Jacob Solberg, er opptatt av at bøndene skal likestilles uavhengig av hva de produserer, hvor i landet de driver og hvor stor gården er. Økonomien er spesielt dårlig for dem som bruker norske ressurser, som sauebønder og bønder med ammekyr. Kom mai, du skjønne milde, med våronn og jordbruksoppgjør!

Stortingets mål om 50 ­prosent selvforsyning er ­foreløpig langt unna.

Kalddusj i våronna

I forrige uke var jeg på lanseringen av Ragnar Misje Bergems utmerkete nye bok «Hvem skal vi elske?», om de reaksjonære, kristne ideologiene som har formet Maga-bevegelsen og Trump-regimet i USA. I debatten etterpå var det flere som nevnte at appellen til kristennasjonalismen lå i at dagens vestlige samfunn hadde etterlatt et tomrom, som kristenreaksjonære foregir å fylle. De gir mange det de føler de savner: et fellesskap, noe å tro og kjempe for og en følelse av mening. Religionen fungerer slik Karl Marx formulerte det i 1844, som «de undertryktes sukk, hjertet i en hjerteløs verden og sjelen under sjelløse forhold».

Den globaliserte markedsliberalismen, som har vært en dominerende ideologi i de fleste vestlige land og i institusjoner som EU de siste tiårene, har ikke bare ført til økt ulikhet, men har også brutt ned fellesskap, som har vært avgjørende for folks følelse av mening og trygghet. «Vi har mistet en sjelelig komponent. Ingen blir begeistret for den sjelløse liberalismen», som historiker Nils Rune Langeland sa på en Minerva-podkast nylig.

Kristendommen har vært fellesgods i store deler av Vesten i over tusen år, men som sammenbindende kraft har nok nasjonalstaten, delvis i tandem med religionen, vært en betydelig viktigere faktor de siste hundreårene. Samtidig har nasjonalstatenes handlingsrom vært under konstant angrep de siste 40–50 årene, først og fremst fra en pågående markedsliberalisme, men også av mer radikale støttespillere, som har hatt som ideologisk program å svekke nasjonene for å skape en grenseløs verden, der varer, tjenester, kapital og arbeidskraft kan flyte fritt. Kapitalismen skulle være global, og det var ikke så viktig om industriarbeidsplassene lå i Sheffield eller Shanghai. Heller ikke Europas framtid lå i nasjonalstatene, men i unionen.

viljen til oppofrelser og forpliktelser – den «sjelelige komponenten» – lå og ligger i nasjonalstatene. Vi forholder oss til de samme mediene, vi har stort sett det samme språket, vi går på de samme skolene og havner i den samme sykehuskøen. I all vår forskjellighet deler vi en felles skjebne. Oppslutningen om de europeiske nasjonalstatene er ikke en støtte til en tom statskonstruksjon, men en konkret erfaring av at de har vært et redskap for å bygge en bedre framtid. I Norge har nasjonsbyggingen vært et samlende prosjekt, som har gitt tilværelsen mening og retning for mange – i tradisjonen fra Henrik Wergeland, Johan Sverdrup, Arne Garborg og Nordahl Grieg.

Når europeiske land nå utsettes for truslene fra Trump-regimet, er det mange som mener svaret ligger i å bygge et enda sterkere og integrert EU, der nasjonalstatene får mindre spillerom til fordel for unionen. Det vil kanskje skape en større økonomisk enhet, men det «sjelelige tomrommet», som de kristenreaksjonære, amerikanske korsfarerne forsøker å fylle, vil bare bli større og mer gapende.

imot den reaksjonære bølgen, må vi samles om fellesskapsverdier, som appellerer til menneskenes behov for trygghet, mening og tilhørighet – og evne til oppofrelse, menneskekjærlighet og solidaritet. Å erstatte nasjonalstaten med en «sjelløs» EU-liberalisme er en dårlig byttehandel. I stedet for å bygge opp forsvarsverkene mot den høyrereaksjonære kristennasjonalismen bygger vi dem ned – og gir reaksjonen enda større flater å spille på. «Vi kan ikke nøye oss med å advare mot autoritære krefter. Vi trenger attraktive alternativer som forteller oss hva som er verdt å ta vare på, hva det er verdt å kjempe for – men mest av alt hva vi bør vise omsorg for», skriver Bergem. Det har han helt rett i. I denne striden for å bygge forsvarsmurer og skape attraktive alternativer, hører mye med, ikke minst kampen om hva kristen nestekjærlighet er. Men det som er helt sikkert, er at noe av det mest kontraproduktive vi kan gjøre, er å overgi en av de viktigste og mest kulturformende og lojalitetsskapende institusjonene i vår moderne historie – nasjonalstaten – til de reaksjonære.

Nasjonsbyggingen var et samlende prosjekt

Bjørgulv Braanen

Artikler

Mafiaråd

Ny måling: Blåblått flertall for tredje måling på rad

Matlarys drøm om å unngå en ny EU-folkeavstemning er i virkeligheten en bumerang

Norge er ikke USAs eskorte

Kan vi fortsette med å tilpasse oss et EU som er i full fart bort fra de grunnleggende forutsetningene for EØS-avtalen?

Å heve seg over andre moralsk er en dårlig debattstarter.

Fire nye år for Frederiksen

Hvordan vi lærte å elske atombomba

Vil Høyre gå i mer konservativ retning?

Den norske urnesstilen er ubehagelig, mens aztekerkulturen er eksotisk.

Historisk

Biskop Lægdenes vanskelige valg

Har venstresida mistet grepet om framtidsfortellingen?

Kritisk infrastruktur

30-årsdagen for Lund-kommisjonens rapport ble markert i Stortinget i forrige uke.

Listhaug og Frp løftes opp av dyrtida

Selvskading

Klassekampens uforgjengelige aforistiker, Hauk, runder 80.

Heia MDG!

Venstresida og avgiftskarusellen

Den norske overklassen vet at Frp alltid står på deres side

Politisk håndverk

Stortinget kan sette opp avgifter uten EU-godkjenning, men hvis de skal ned, så er det Brussel som bestemmer.

Strømmarked på ecstasy

Domstolene skal tre i karakter i krisesituasjoner, men holde fingrene av fatet når demokratiet virker, mener Hans Petter Graver.

Kalddusj i våronna

Vi har ikke råd til å gi bort nasjonalstaten til de høyrereaksjonære.

Mafiaråd

Ny måling: Blåblått flertall for tredje måling på rad

Matlarys drøm om å unngå en ny EU-folke­av­stemning er i virke­lig­heten en bumerang

Norge er ikke USAs eskorte

Kan vi fortsette med å tilpasse oss et EU som er i full fart bort fra de grunn­leg­gende forut­set­nin­gene for EØS-avtalen?

Å heve seg over andre moralsk er en dårlig debatt­starter.

Fire nye år for Frede­riksen

Hvordan vi lærte å elske atombomba

Vil Høyre gå i mer konser­vativ retning?

Den norske urnes­stilen er ubehagelig, mens azte­ker­kul­turen er eksotisk.

Historisk

Biskop Lægdenes vanskelige valg

Har venstre­sida mistet grepet om framtids­for­tel­lingen?

Kritisk infra­struktur

30-årsdagen for Lund-kom­mi­sjonens rapport ble markert i Stortinget i forrige uke.

Listhaug og Frp løftes opp av dyrtida

Selv­ska­ding

Klasse­kam­pens uforgjen­ge­lige aforis­tiker, Hauk, runder 80.

Heia MDG!

Venstre­sida og avgifts­ka­ru­sellen

Den norske over­klas­sen vet at Frp alltid står på deres side

Politisk håndverk

Stortinget kan sette opp avgifter uten EU-god­kjen­ning, men hvis de skal ned, så er det Brussel som bestemmer.

Strøm­mar­ked på ecstasy

Domstolene skal tre i karakter i krise­si­tua­sjoner, men holde fingrene av fatet når demo­kra­tiet virker, mener Hans Petter Graver.

Kalddusj i våronna

Vi har ikke råd til å gi bort nasjo­nal­staten til de høyre­re­ak­sjo­nære.

Matlarys drøm om å unngå en ny EU-folkeavstemning er i virkeligheten en bumerang

Kan vi fortsette med å tilpasse oss et EU som er i full fart bort fra de grunnleggende forutsetningene for EØS-avtalen?

Å heve seg over andre moralsk er en dårlig debattstarter.

Fire nye år for Frederiksen

Vil Høyre gå i mer konservativ retning?

Den norske urnesstilen er ubehagelig, mens aztekerkulturen er eksotisk.

Har venstresida mistet grepet om framtidsfortellingen?

Kritisk infrastruktur

30-årsdagen for Lund-kommisjonens rapport ble markert i Stortinget i forrige uke.

Selvskading

Klassekampens uforgjengelige aforistiker, Hauk, runder 80.

Venstresida og avgiftskarusellen

Den norske overklassen vet at Frp alltid står på deres side

Stortinget kan sette opp avgifter uten EU-godkjenning, men hvis de skal ned, så er det Brussel som bestemmer.

Strømmarked på ecstasy

Domstolene skal tre i karakter i krisesituasjoner, men holde fingrene av fatet når demokratiet virker, mener Hans Petter Graver.

Vi har ikke råd til å gi bort nasjonalstaten til de høyrereaksjonære.