Bjørgulv Braanen

#fff

 Danmarks tidligere statsminister Helle Thorning-Schmidt er hyret inn av Facebook for et ukjent millionbeløp for å sitte i teknologigigantens «uavhengige» råd for ytringsfrihet. Hun har fått tittelen «co-chair», sammen med de amerikanske jussprofessorene Jamal Greene og Michael McConnell og den kolombianske juristen Catalina Botero. The Guardians tidligere redaktør Alan Rusbridger og nobelprisvinneren Tawakkol Karman har også fått plass i rådet. Det stjernespekkede panelet skal være mekler i konflikter om selskapets modereringspolitikk. «Til nå har noen av de vanskeligste spørsmålene om innholdsmoderasjon blitt tatt av Facebook, i siste instans av Mark Zuckerberg selv. Nå vil vi for første gang ha et uavhengig organ som vil ta endelige og bindende beslutninger om hvilket innhold som blir stående og hva som blir fjernet», sier Helle Thorning-Schmidt, som kommer rett fra toppjobben i internasjonale Redd Barna.

Facebook har lenge vært utsatt for massiv kritikk for vilkårlig sensurering og spredning av hatefulle ytringer. Rådet er åpenbart opprettet for å unngå ytterligere press og statlig regulering av selskapet. Oppnevningen løser imidlertid ikke det grunnleggende problemet med at ytringsfriheten forvaltes av et privateid, profittstyrt gigantkonsern, uten innsyn og demokratisk kontroll. «Å overlate til et selskap som Facebook å trekke grensa mellom sant og falskt er som å la mafiaen få velge hvilke forbrytelser man skal anklages for», skriver Frederik Stjernfelt i Weekendavisen. Det er i dag full forvirring om hvordan Facebook håndhever selskapets sensurregler, som er en form for hjemmesnekret privat straffelov. Å legge en like privat appelldomstol på toppen av denne straffeloven, løser på ingen måte problemet. Facebook bruker allerede i dag store ressurser på å fjerne brukerinnhold. Hva hvis man i stedet, spør Stjernfelt, brukte disse på å overholde amerikansk lovgivning – og altså fjernet kriminelt innhold, trusler, oppfordringer til vold, personlig sjikane og falsk markedsføring – og lot nakne bryst, tvilsomme påstander og politiske synspunkter og alt det andre være?

Mafiaråd

Hvis Ap-regjeringen ikke skulle få flertall for budsjettet, og Jonas Gahr Støre måtte gå den tunge veien til Slottet for å melde om sin avgang og peke på Frp-leder Sylvi Listhaug som en mulig etterfølger, ville hun nok ha betakket seg og bedt Harald spille ballen tilbake til de rødgrønne. Og da hadde vi vært like langt. Så spillet om et budsjett som kan samle flertall på rødgrønn side, er langt fra over.

Det mest sannsynlige i dag er at SV og MDG på en eller annen måte vil akseptere budsjettet, i hvert fall sekundært, men mest trolig etter å ha fått politiske forsikringer fra statsminister Jonas Gahr Støre og Aps parlamentariske leder Tonje Brenna. Det er flere dager igjen til fredag, og SV-leder Kirsti Bergstø har allerede signalisert at hun er klar for å finne en løsning. Det vil rett og slett ikke bli forstått på grunnplanet og blant tillitsvalgte i SV hvis ledelsen skulle kaste landet ut i en regjeringskrise på grunn av et budsjett som inneholder flere store og solide SV-seire. Likevel valgte Bergstø i løpet av helga å øke fallhøyden ved å hevde at budsjettet gikk i feil retning og at det var krevende å godta et budsjett som ikke omfordeler mer og styrker økonomien til folk flest.

Ifølge Stortingets nye forretningsorden er det ikke mulig å komme med nye løse forslag til selve budsjettforslaget før behandlingen fredag. Men det er fullt mulig å gjøre noe i de såkalte «verbalene», altså anmodningsvedtak. Det kan for eksempel likevel bli noe av utredningen MDG har krevd om hvordan Norge skal klare seg når oljealderen er over. Kirsti Bergstø ser derimot ut til allerede å ha fått de forsikringene hun trenger.

SV-ledelsen har Arild Hermstad mer støtte i partiet for å kjøre en tøffere linje, med høyere risiko, også for regjeringskrise. Det kan styrke MDGs selvbilde som det eneste partiet som tar klimatrusselen på alvor og virkelig vil oljenæringen til livs. Spørsmålet er likevel om velgerne er med på notene. Før valget i 2021 stilte MDG ufravikelig ultimatum om stans i olje- og gassleting for å støtte en regjering. Svaret fra velgerne var å sende partiet under sperregrensa. Foran høstens valg la de vekk ultimatumet og garanterte for fortsatt Støre-regjering for å unngå Sylvi Listhaug. Det kunne tyde på at MDG innså at partiet måtte hente klima- og miljøseirene på andre områder enn i oljepolitikken. Men så var det ikke slik likevel.

Denne forhandlingsstrategien kan minne litt om hvordan Rødt og partiets forgjengere tidligere har opptrådt. Da stilte man gjerne krav som alle visste var umulig å oppnå og ikke uten en viss tilfredsstillelse kunne man «avsløre» maktas sanne ansikt. I dag prioriterer Rødt i stedet områder der det er mulig å få til noe som faktisk forbedrer vanlige folks kår – med ikke så liten suksess. Det kan noen ganger virke som om posisjonene på venstresida har forflyttet seg, der Rødt har overtatt som det pragmatiske og realistiske partiet, mens MDG er «outsider» og SV ikke helt har funnet sin nye plass.

 mot budsjettet er at klimautslippene øker i forhold til det opprinnelige forslaget, fordi Sp har fått gjennomslag for å redusere veibruksavgifta, slik at det blir uendret pumpepris på diesel. Likevel er det ikke sikkert at dette betyr så mye for utslippene. Folk fyller diesel og bensin uansett og irriterer seg over prisene. For Sp er dette en de aller viktigste seirene i budsjettet og inngår i partiets generelle kamp mot avgiftsøkninger som rammer de med lavest inntekt. I forhandlingene aksepterte MDG denne Sp-seieren, men i den offentlige debatten etter bruddet er den blitt framstilt som selve hovedproblemet ved budsjettet. Men MDG vet at det er uaktuelt for Sp å gi slipp på dette gjennomslaget. Skal klimautslippene ytterligere ned, kan det ikke skje ved å øke pumpeprisen på bygda.

Lavere pumpepris er en av Sps største seire

Lang dags ferd mot fredag

Det er sørgelig på alle vis at de rødgrønne ender opp i en konkurranse om å svartmale budsjettet

Det er vanskelige å hevde at budsjettforslaget, som Ap, Sp og Rødt er enige om og som SV og MDG har vært med på å forhandle fram, ikke representerer viktige gjennomslag for hele den rødgrønne koalisjonen. Kommune- og fylkesøkonomien er styrket med over 4 milliarder kroner, 14 passkontor opprettholdes, vi får en forpliktende tannhelsereform, fribeløpet for uføre økes, barnefamilier får ikke mindre sosialhjelp, økt CO₂-avgift på sokkelen, ingen gruvedrift på havbunnen, mindre bruk av innleie for å avvikle unntaket i helse og omsorg, folkehøyskolene beholder stipendandelen, og barnetrygda øker i takt med prisstigningen.

ambisjoner om å endre Norges olje- og gasspolitikk i partiets første budsjettforhandling. Det var ganske så urealistisk, gitt dagens flertall på Stortinget. Men MDG gikk så visst ikke tomhendt fra forhandlingene. Det var kanskje det partiet som oppnådde mest, som økt CO₂-avgift på sokkelen, nei til gruvedrift på havbunnen og milliardpakke for å styrke kollektivtilbudet og utrede nasjonalt månedskort. SV har også fått viktige seiere og har sagt seg fornøyd med gjennomslagene i velferdspolitikken. Det eneste som gjensto for SV, var å vikle seg ut av floka ultimatumet om Oljefondet hadde skapt. Her hadde ikke Ap mye å gi, ettersom flertallet på Stortinget nylig har gjort et vedtak om saken. Samtidig ligger det inne betydelige satsinger på Palestina, som en milliard mer til bistand og gjenoppbygging av Gaza og Palestina og en lov for å forby utførsel og innførsel av varer til okkuperte om­råder. Regjeringen skal også følge opp Norges forpliktelser etter Folkemord­konvensjonen og sikre at vi ikke risikerer medansvar for folkerettsbrudd.

på alle vis at de rødgrønne – i stedet for å feire gjennomslagene – ender opp i en konkurranse om å svartmale budsjettet. Det er ingen tjent med, heller ikke partiene som nå gjør det av partitaktiske årsaker for å begrunne at de trakk seg. I stedet er det maktpåliggende å vise at den breie, rødgrønne koalisjonen kan stå sammen og representerer et offensivt, handlekraftig alternativ til høyresida. Velgere som har stemt rødgrønt, forventer at alle nå legger taktiske markeringsbehov og ­partisjåvinisme til side og trekker i lag.

Godt budsjett

#000

Viktigere enn hvert partis budsjettseire er det å ta eierskap til den over­ordnete fortellingen om hvor vi skal som land

Dagens Næringsliv skriver på lederplass at det parlamentariske grunnlaget som Jonas Gahr Støres regjering hviler på «ikke har noe som kan likne på et felles, politisk prosjekt, kanskje ikke engang en felles forståelse av hva som er Norges utfordringer». Ingenting kunne vært mer misforstått.

Riktignok krangler de fem partiene om oljepolitikken, oljefondets investeringsprofil og et knippe verdisaker, men i mange av de store, grunnleggende spørsmålene om retningen for landet, drar de i samme retning. Det er snakk om en slags – i brei forstand – sosialdemokratisk vilje til å bevare et Norge med relativt små sosiale og geografiske forskjeller. Partiene representerer på ulikt vis folkelige bevegelser, som fagbevegelsen, bonde- og småbrukerorganisasjonene og miljøbevegelsen, for øvrig i sterk motsetning til høyresida, som historisk har hatt sin lojalitet forankret blant de privilegerte og velbemidlete.

 partiene er i ferd med å framforhandle, vil vise at dette ikke bare er snakk om tomme ord, men håndfaste realiteter. Senterpartiet legger for eksempel i sin motstand mot høye avgifter stor vekt på at det vil ramme dem som har minst fra før. Det er store forskjeller mellom en høytlønnet familie i Bærum og en gjennomsnittsfamilie i Gamvik eller Solør, og politikken må ta utgangspunkt i dette faktum, med et mål om å endre slike sosiale skjevheter, ved å løfte de svakeste. Det er selve livsnerven i det rødgrønne prosjektet – i skarp motsetning til høyrepartiene, Høyre og Frp, som har økt privatisering, konkurranseutsetting og skattekutt, ikke minst for de rikeste, som svaret på det meste. Det er en politikk for å forsterke de sosiale forskjellene.

uenigheter også på rødgrønn side, ikke minst i synet på oljepolitikken, der avstanden til dels er svært stor, spesielt mellom Sp og MDG. Det har også preget forhandlingene i sluttfasen, der Aps forhandlingsleder Tuva Moflag har kunnet framstå som mekler i midten, selv om Ap i store trekk deler Sps oppfatning om at olje- og gassindustrien må utvikles og ikke avvikles. Like intens har tautrekkingen om oljefondets investeringer i Israel vært.

Alle partiene på rødgrønn side har kjempet iherdig for sine saker. Noen har forsøkt å få det til med et smil, som Rødt, andre med offentlige utspill, som MDG og Sp, mens SV har valgt en mer kranglete tilnærming, ut fra erfaringen om at det bare er ved å være litt ubehagelig i forhandlingene, man lykkes. Likevel har stemningen stort sett vært god, og det er ingen tvil om budsjettpartnerne vil lykkes med å legge fram et godt velferdsbudsjett, med nye satsinger på tannhelse og styrking av kommuneøkonomien. Etter det Klassekampen erfarer, vil det også bli plass til en god del «verbaler», henstillingsvedtak, der partiene får profilert sine ulike prioriteringer. Budsjettet vil dra Norge i riktig retning.

lengre perspektiv handler det kanskje likevel ikke om hva hvert enkelt parti klarer å få til av konkrete gjennomslag. I hvert fall ikke bare. I forrige periode spilte for eksempel SV kortene sine svært godt og fikk til dels svært store seiere, som lavere barnehagepris, gratis skolefritidsordning, påbegynt tannhelsereform og stans i oljeleting i nye områder. Likevel ga ikke disse betydelige gjennomslagene uttelling ved høstens stortingsvalg. Velgerne glemmer fort hvem som kjempet gjennom populære tiltak – de husker bedre hva partiene 

 fikk til, som for eksempel Sps nederlag på helseforetaksmodellen, Andøya, Ullevål og Melkøya. I det hele tatt er det svært vanskelig å få skikkelig uttelling på å være juniorpartner. Det er det ledende partiet, Arbeiderpartiet, som på godt og vondt eier fortellingen om regjeringsprosjektet.

konkrete gjennomslagene er derfor om de rødgrønne partiene samlet klarer å ta eierskap til den overordnete fortellingen om hvilken retning de tar landet – ikke minst sammenliknet med alternativet, en Høyre- eller Frp-dominert regjering. Ap skal kritiseres for at det går for seint – og noen ganger i feil retning. Og ja, det er langt fra tilstrekkelig, men målt mot hva som skjer i andre land og utsiktene til en stadig mer radikalisert høyrepolitikk også i Norge, er det all grunn til å forsvare det rødgrønne samarbeidsprosjektet med aldri så liten entusiasme. Alternativet er gigantiske skattekutt for de rikeste, privatisering av offentlige tjenester og drastiske kutt for landbruk og kultur.

Det er kanskje heller ikke så lurt hvis de rødgrønne samarbeidspartiene bruker all taletid på å rakke ned på hverandre og regjeringen fordi man ikke får gjennomslag for sine ultimate krav. Det er like viktig å vise for den breiere offentligheten – for folk flest – at prosjektet er vel verdt å kjempe for og forsvare. Å bare skjelle og smelle og gnage på regjeringsprosjektet kan være ris til egen bak fordi man selv uunngåelig er knyttet til det. Man blir dratt med i dragsuget ettersom man tross alt er garantisten for at regjeringen blir sittende. Kanskje det å ta eiendomsretten til den overordnete fortellingen – ikke bare kjempe gjennom konkrete saker – også er en måte for de mindre partiene å unngå alltid å komme skadelidende ut av samarbeidet med storebror.

 til slutt. Det er helt fint at Trygve Slagsvold Vedum skryter – som han gjorde på NRK Debatten denne uka – av at han fikk stoppet det rådyre underjordiske teaterbygget på Tullinløkka i Oslo, men baksida av medaljen er at Nationaltheatrets framtid nå er i full krise, med luftige ideer om bygging av nye scener ett eller annet sted ved ring 3. Han må ikke være så forelsket i torpederingen av luftslottet at han ikke samtidig bidrar til at saken kommer på sporet igjen, med full rehabilitering av det tradisjonsrike bygget med tre biscener i samme hus. Folk i hele Norge gleder seg og er stolte over at vi har et vakkert, klassisk teaterbygg i hovedstaden, med en rekke scener i samme hus – et virksomt, levende nasjonalt teater. Senterpartiet og de andre rødgrønne partiene kjemper ikke bare for bedre sosiale vilkår for folk flest, men også for et levende nasjonalt kulturliv. Det rødgrønne samarbeidet skal ikke bare løfte Norge økonomisk og sosialt, men også som en kulturnasjon. Barbarene står ved porten!

Velgerne glemmer fort hvem som kjempet gjennom et populært tiltak – de husker bedre hva partiene ikke fikk til

Et regjeringsprosjekt vel verdt å kjempe for

Vi hører det om og om igjen – at det er urettferdig og udemokratisk at ingen under 49 år har fått stemme over om Norge skal bli medlem av Den europeiske union. Nå sist Morgenbladets Hanne Østli Jakobsen, som har regnet seg fram til at seks av ti stortingsrepresentanter ikke fikk delta i forrige EU-avstemning i 1994 fordi de var for unge. 21 representanter var rett og slett ikke født. Og i regjeringen ser det heller ikke bra ut. Næringsminister Cecilie Myrseth var bare ti år «da premisset for politikken hun nå må håndtere, ble lagt», mens Jan Christian Vestre var åtte og klimaminister Andreas Bjelland Eriksen to. Det er ulykkelig det hele.

meg over dette argumentet. Selvfølgelig er det når som helst fritt fram for å kreve folkeavstemning om EU, selv om det kanskje ikke helt er dagen for ja-folk nå. Skal vi tro gårsdagens måling for Klassekampen og Nationen ville 62,7 prosent ha stemt nei og 37,3 prosent ja, når en tar bort dem som svarer «vet ikke». Personlig er jeg ikke så sikker på at nei-ledelsen vil stå seg i all framtid, ikke minst hvis Brussel fortsetter med å ramme oss med tolltariffer i strid med EØS-avtalen og handelsavtalen som ble framforhandlet i 1973, men det er en helt annen sak. Spørsmålet er om vi av hensyn til demokratiet og rettferdigheten må sørge for at dem som er født etter store beslutninger i en nasjons liv, selv må få stemme over saken – på nytt og på nytt – etter hvert som nye borgere kommer til?

Et samfunn er et produkt av en lang historie. «Tradisjonen fra alle døde slektsledd hviler som en mare på de levendes hjerne», som Karl Marx skrev i «Louis Bonapartes attende brumaire» i 1852. Det er svært mange premisser som er lagt av tidligere generasjoner, fra rikssamlingen for over tusen år siden til unionsoppløsningen og opprettelsen av det konstitusjonelle demokratiet. Vi er et produkt av en felles historie, der tidligere generasjoners kamper har lagt rammer og forutsetninger for det samfunnet vi lever i. Ingen nordmenn som lever i dag, har for eksempel fått anledning til å stemme over parlamentarismen som ble innført for over hundre år siden. Og hva med flagget? Er det ikke på tide at unge får avgjøre om de synes rødt, hvitt og blått er velvalgt – gitt nye generasjoners fargepreferanser? Og ting vi tidligere har avgjort gjennom folkeavstemning, som opphevelsen av alkoholforbudet. Er det ikke på tide at yngre får si sin mening om alkohol fortsatt skal være tillatt?

 om at yngre generasjoner må få anledning til å stemme over EU-tilknytningen, er klassisk ad hoc-argumentasjon, altså noe man tar ut av lufta fordi det høres smart ut, men ikke har allmenn gyldighet fordi det bare gjelder når man er uenig med det tidligere generasjoner har kommet fram til – ikke når man synes det er knakende fornuftig. Da lever du godt med det som ble avgjort før du var født eller ble myndig. Derfor er dette det Arne Næss kalte «utenomsnakk», altså prat med lav eller manglende relevans eller holdbarhet. For det er ganske åpenbart at argumentet vil fordunste som dogg for sola den dagen EU-tilhengerne har fått det resultatet de ønsker seg. Da vil de i stedet kjempe febrilsk mot alle forsøk på å avholde en ny folkeavstemning – uansett hvor massivt flertallet for utmelding måtte være.

Det er dette Arne Næss kalte utenomsnakk.

EU-argumentasjon med datostempling

Ferske tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser til dels store forskjeller mellom hvem som blir sittende hjemme på valgdagen og hvem som går til urnene. Det bekrefter en utvikling over flere tiår, der sosial situasjon, lønnsnivå, utdanning og geografi har en stadig større betydning for i hvilken grad du stemmer. SSBs tall viser at 25 prosent av menn under 45 år med utdanning på grunnskolenivå ikke brukte stemmeretten ved noen av de seks siste valgene.

universitets- og høyskoleutdanning er det kun 2–3 prosent som ikke har stemt i noen av de siste seks valgene. I en SSB-artikkel som ble publisert i går, framgår det at blant dem med lang universitetsutdanning, er det 65 prosent som har stemt i alle de seks siste valgene, mot bare 27 prosent for folk med grunnskoleutdanning. Det er en tydelig tendens at utdanningsnivå, inntekt og bosted får stadig mer å si for om folk bruker stemmeretten eller ikke. I Oslo stemmer for eksempel folk i de østlige bydelene i betydelig mindre grad enn i de vestlige. Kontrasten er stor til 1960-tallet, da det knapt var noen forskjell i stemmegivning mellom arbeidere, lavere funksjonærer og høyere funksjonærer.

 til at større grupper av befolkningen føler på et politisk utenforskap. Det å stemme anses ikke som så viktig fordi man opplever at det ikke har noen betydning. Makthaverne gjør det de vil, uansett. Det er en opplevelse av at politikerne og partiene ikke snakker til dem og ikke står på deres side i interessekampen. Det blir en spiral, der partiene i stadig større grad ser verden fra de privilegertes ståsted, mens grupper av befolkningen forblir urepresentert. En kan forestille seg at det var annerledes i den første etterkrigstida, der folk følte politikerne arbeidet for deres interesser. Etter hvert har det spredd seg en avmektighet, der politikk har blitt redusert til administrasjon av et markedssystem med stadig nye EU-regler vi er pålagt å innføre i norsk lov. I denne situasjonen kan høyrepopulismen fort framstå som en stemme for de avmektige, med størst evne til å dra hjemmesitterne opp av sofaen. Det er et uholdbart sted å være.

Utdanning, inntekt og bosted får ­stadig større ­betydning.

Nytt politisk utenforskap

Afghanistanutvalget, som var ledet av Bjørn Tore Godal, presenterte nylig sin rapport om Norges innsats i Afghanistan i perioden 2015–2021. Det viktigste målet med den militære operasjonen, som pågikk i 20 år, kostet over 30 milliarder kroner og krevde mange norske liv, var å være en god alliert for USA. Utvalget peker på at ønsket om å være en lojal alliert «førte til at kritiske vurderinger av innsatsen i stor grad uteble». Det var få evalueringer og lite «grunnleggende refleksjon». Og i den grad det var drøftinger, hadde det «begrenset påvirkning på amerikanske beslutninger og utviklingen av engasjementet».

om misforstått lojalitet til USA. Underdanigheten kortsluttet ethvert tilløp til intellektuell tenkning. Det var heller ingen interesse for hva slags land Afghanistan var. «Hvor mange av de ivrigste krigerne i norsk politikk leste en bok om Afghanistan», spør Erik Solheim i en kronikk i Dagens Næringsliv. Det utenrikspolitiske etablissementet presset på for mer krig, ikke mindre. Det var bare én ting som hindret Norge fra å sende soldater til Sør-Afghanistan, der krigen var mest intens, og det var at SV satt i regjering og Ap ikke ønsket dens fall, skriver Solheim. Ap ivret sterkt for å sende norske ungdommer til de farligste oppdragene. Høyre og Frp ropte høyt i Stortinget om mer aktiv krig. Mesteparten av mediene var ivrige støttespillere.

 og sikkerhetspolitikk har vært basert på en illusjon. Truismen har vært at ved å følge Washingtons minste vink, ville Norge sikre seg hjelp i en krise- og krigssituasjon. Men realpolitikk er realpolitikk. Den dagen USA ikke ser seg tjent med å komme Norge til unnsetning, så skjer det ikke, uansett hvor mye vi har slikket amerikanske militærstøvler på forhånd. Når det spisser seg til, vil stormaktene alltid prioritere egne interesser. En skulle kanskje tro at Trumps maktovertakelse har gjort at vi har lært, men nei. Norge sender nå krigsskip til Sør-Kinahavet for å delta i USAs oppdemming overfor Kina. Vi følger igjen USA inn i en konflikt på den andre siden av kloden, uten «grunnleggende refleksjon» om «mål, midler og metoder», som Godal-utvalget mente var så smertefullt fraværende under den 20 år lange krigen i Afghanistan.

Det er en sørgelig historie om misforstått lojalitet.

Intet lært?

Den amerikanske fredsplanen for Ukraina er preget av Donald Trumps snuskete business­tenkning, der han forsøker å skaffe seg økonomiske fordeler av det meste. 100 milliarder dollar av de frosne russiske midlene i Europa skal for eksempel investeres i USA-ledet innsats for å gjenoppbygge og investere i Ukraina, der USA skal ha 50 prosent av overskuddet, mens Europa på sin side skal betale 100 milliarder dollar. Planen er også preget av de russiske ambisjonene om å fjernstyre Ukrainas innenrikspolitikk også etter en eventuell fredsavtale, med krav om begrensninger av antall soldater i det ukrainske forsvaret og valg innen 100 dager.

Problemet for europeiske land som nå motsetter seg Trumps forslag til fredsplan, er likevel at de ikke har noe troverdig alternativ, utover en langvarig, for ikke å si evig krig. Å velge fortsatt krig kan være riktig og nødvendig hvis man ser for seg at den kan vinnes eller at stillingen kan forbedres, men det virker lite trolig, selv om våpenstøtten til Ukraina trappes ytterligere opp. «Det er en fantasi å tro at seieren er innen rekkevidde dersom vi gir mer penger, flere våpen eller flere sanksjoner», som USAs visepresident J.D. Vance skriver på X. Det er mer sannsynlig at den russiske krigsmaskinen fortsetter å male i stykker ukrainske stillinger, akkompagnert av heftige luftangrep mot byene. Det går svært sakte framover for russiske styrker, men i den grad det er en utvikling, er den i Ukrainas disfavør. Om noen år kan Ukraina stå i en enda vanskeligere situasjon.

 og europeiske land måtte vurdere om det tross alt er en fordel å inngå en fredsavtale nå, i stedet for å måtte akseptere en enda verre om noen år. Nasjoner som Finland har tidligere stått overfor liknende valg, der man så seg tvunget til å avstå territorium for å sikre landets suverenitet. Finnene aksepterte begrensninger i allianseforhold, men beholdt selvstendigheten og demokratiet. Ukraina står overfor et tilsvarende valg – å akseptere tap av territorium og at landet ikke kan bli med i Nato, i bytte mot at Russland, USA og europeiske land garanterer for nasjonal suverenitet. Noen ganger er det ingen «seierrike fredsavtaler i sikte, bare elendige kompromisser», som Erik Solheim skriver i Dagens Næringsliv.

Dette har lenge vært sett på som uakseptabelt. EUs utenrikssjef Kaja Kallas har hevdet at Russland før eller siden vil invadere Europa hvis ikke Moskva påføres et knusende nederlag som får den russiske føderasjonen til å gå i oppløsning. «Putin vil alltid ville ha mer, og ingen land i Europa vil da være trygge», sa hun til The Guardian 28. juni 2024, gjengitt i Le Monde diplomatique. Dette er et opplegg for evig krig, der drepingen bare vil fortsette, med fare for at Ukrainas selvstendighet går tapt.

problemet med en avtale der Kyiv må akseptere russisk anneksjon av deler av territoriet, er de innenrikspolitiske konsekvensene. Et av forslagene i Steve Witkoffs fredsplan er at det skal avholdes valg i Ukraina 100 dager etter en fredsslutning. Det kan bli en bumerang for Trump og Putin. Hvis Zelenskyj aksepterer vilkår som oppfattes som uakseptable av den jevne ukrainer, kan det bli svært farlig. En kan tenke seg at han blir framstilt som en som har sviktet sitt land, noe som kan styrke krefter som er villig til å sette freden på spill – slik mange i Tyskland etter Versailles-traktaten i 1919 følte seg dolket i ryggen av sine egne. Det ofte undervurderte spørsmålet, som Trump aldri skjenker en tanke, er derfor hva som skal til for at Zelenskyj skal kunne selge en fredsavtale på hjemmebane, slik at ukrainerne, etter alle ofre og lidelser de har gjennomgått, kan akseptere en fredsslutning som sikrer landet suverenitet.

I den grad det er en utvikling, er den i Ukrainas disfavør.

Er det et alternativ til fortsatt dødelig krig?

Det er nettopp med vinden i ryggen at det er lett å trå feil

Den konservative, ytre høyresida er på offensiven i flere land, åpenbart inspirert av Donald Trumps politiske revolusjon i USA. Det har ført til et politisk og ideologisk stemningsskifte, ikke minst tydelig i den globale handelspolitikken, der WTO-systemet er lagt i grus. Skiftet har også ført til et betydelig hardere klima i innvandringsdebatten, der Trumps deportasjonspolitikk har gitt styrke til krav om remigrasjon av innvandrere og deres etterkommere – også i mange europeiske land. Hendelser, som drapet på Charlie Kirk, ga mange en følelse av å leve i en skjebnetid. Det nye klimaet Trump har skapt, har injisert ny selvtillit inn i miljøer som tidligere har følt seg underrepresentert og tilsidesatt. Nå kjenner de på den gode følelsen av å ha vinden i ryggen. Det gjør at man også kan tillatte seg mer, både i virkemidler og språkbruk. Noen av de mest oppfyrte føler at den endelige seieren er innen rekkevidde.

likner det som foregår på deler av høyresida, på det som skjedde etter drapet på Georg Floyd i 2020 og den enorme veksten for Black Lives Matter. Da følte mange på venstresida som hadde vinden i ryggen at tida var inne for det endelige oppgjøret med undertrykkende maktstrukturer. Det var en slags hybris, der man kom med stadig mer radikale krav, som å stoppe bevilgninger til politiet, rive statuer og fjerne folk fra talerstoler og stillinger. Men det kunne ikke vare. Verden var likevel ikke helt omsnudd, selv om aktivistene drømte om det. I slike situasjoner er det også lett å gjøre feil. Man mistolker stemningen ved å forveksle det som råder i ens eget indre, med den reelle situasjonen. Tenk bare på hvordan ml-bevegelsen i sine velmaktsdager på midten av 1970-tallet feiltolket sin egen oppstemthet med stemningen blant folk flest. Og i den grad stemningsskiftene er reelle, er de omskiftelige. Hvis man bygger sin politikk på skummet fra bølgetoppen, kan fallet bli dypt når bølgen legger seg.

I norsk politikk er det bare noen måneder siden de rødgrønne fikk flertall ved stortingsvalget, men nå ser det mørkere ut. Frp har etablert seg som landets største parti, og sammen med Høyre er de bare noen mandater unna å ha flertall aleine. Men ting kan snu. Arbeiderbevegelsen, venstresida og Sp har alle muligheter til å komme på offensiven igjen, så lenge man er i stand til å målbære interessene til breie befolkningsgrupper og ikke går seg bort i kulturkrigene. Det er for eksempel imponerende å se hvordan New Yorks nyvalgte borgermester Zohran Mamdani konsekvent valgte å ignorere høyresidas forsøk på å by opp til kulturkrig. Trump har kalt Mamdani alt fra «kommunistisk galning» til «jødehater», men han lot seg ikke affisere. Han fortsatte rolig å snakke om bedre busstilbud, billigere dagligvarer og skattlegging av de rike.

 i amerikansk politikk vil heller ikke varig evig. Han møter allerede økende motstand fra flere hold, ikke minst innad i egen bevegelse, der den sterkt høyreorienterte Marjorie Taylor Greene har gått hardt ut mot ham om offentliggjøring av Jeffrey Epstein-dokumentene, der han nå har måttet gi seg. Og Republikanerne ligger svært dårlig an foran mellomvalget neste år. I norsk politikk er det mange eksempler på tilsvarende bølgebevegelser, for eksempel på 1930-tallet, da en offensiv borgerlig mobilisering på begynnelsen av tiåret, ikke minst fra Fedrelandslaget, endte med rekordframgang for arbeiderbevegelsen bare noen år seinere. Trusselen ble møtt med en offensiv reformpolitikk for sysselsetting.

I stridens hete, ikke minst i en tid med sterk polarisering, er det avgjørende å minne hverandre på at folk stort sett er fornuftige. Å se seg blind på de aller sinteste på ytterkantene, og selv skru seg opp tilsvarende, bidrar lett til å forsterke polariseringsspiralen. Det varmer de allerede oppglødde, mens jobben handler om å tine de kjølige og forfrosne. Vinden kan snu, og vi kan selv bidra til at den gjør det.

Jobben handler om å tine de kjølige og forfrosne

Det eneste som er sikkert, er at politiske vinder snur

Historiker og forfatter Tore Skeie er tilbake etter opplagssuksessen «Hvitekrist. Om Olav Haraldsson og hans tid» for sju år siden. Nå er oppfølgeren «Hardråde. Om Harald Sigurdsson og hans verden» klar. Og i likhet med forrige gang er han opptatt av å skildre omgivelsene de norske viking- og middelalderkongene virket og levde i. Her får vi breie sveip gjennom Europa, til Danmark, England og Sverige, men først og fremst til Gardariket, fyrst Jaroslavs rike, med byene Novgorod og Kyiv, og til Det bysantinske riket, der Harald Hardråde (1015–1066), Olav den helliges yngre halvbror, tjenestegjorde som leiesoldat i hele ni år, før han vendte hjem til Norge og krevde kongetronen fra sin nevø, Magnus, Olav den helliges sønn. Den vant han til slutt og ble den myteomspunne hardstyreren – en krigerkonge uten like, som tuktet det selvstyrte bondesamfunnet og grunnla et norsk kongedynasti som varte til langt inn i seinmiddelalderen.

– Jeg skjønte veldig tidlig at Haralds livshistorie var en unik mulighet til å beskrive en del ting som tradisjonelt ikke har hørt hjemme i norsk historieskriving. De internasjonale forbindelsene er viktig for å forstå hele tidsalderen og en konge som Harald. Han er en litt spesiell figur i forhold til andre i nordisk historie. Han trer tydeligere fram, samtidig som han er et prisme for en hel verden, en verden han er i kontakt med på mange plan. Jeg gjorde noe liknende i «Hvitekrist», ved å gå utenfor de vanlige nasjonale grensene. Vår historieforståelse er veldig knyttet til Norge, men den norske kulturen var sammenvevd med verden utover det geografiske territoriet, både ved måten landet ble kristnet på, det politiske systemet og hvordan kongene håndhevet sin makt.

– Det er en historie om en konsolidering av det norske kongedømmet?

– Ja, Harald er en viktig konge i norsk historie – sannsynligvis undervurdert. Olav den hellige har fått veldig mye oppmerksomhet på grunn av helliggjøringen, men Harald var en langt mer vellykket konge, som endret samfunnet, konsoliderte kongemakta og grunnla et dynasti. Jeg hadde lyst til å vise fram hvordan det foregikk – hvordan Norge begynte å likne mer på verden rundt.

– Hvordan var forholdet mellom bondesamfunnet og kongemakta?

– Jeg har vært interessert i spenningen i samfunnet, klassedimensjonen. En aristokratisk krigerklasse som forsøkte å drive inn mest mulig ressurser av den vanlige befolkningen, som gjorde motstand. Olav Haraldssons beslaglegging av bondegårder i Trøndelag er en mye viktigere grunn enn kristningen til at bondebefolkningen vendte seg mot ham og drepte ham på Stiklestad i 1030. I Norge, som i hele Europa, var perioden preget av opprør og folkelig motstand mot innkreving av skatt og tributt, der ingenting kom tilbake til folk.

– Var det lokale stormenn som representerte motstanden i bondesamfunnet?

– Både òg. Stormannen Einar Tambarskjelve [fra Gimsan på Melhus] framstår som en beskytter og talsmann for det gamle bondesamfunnets rettigheter, mens Kalv Arnesson [av Giske-slekta, Arnungene] kanskje var det motsatte. Det er en spenning mellom ulike fløyer i det norske styringsmiljøet. Noen presset mest mulig ut av lokalsamfunnet, andre ikke.

Bøndene klarte seg helt utmerket uten konger.

Krigerkongen

Det danske kommune- og regionvalget ble et skremmeskudd for statsminister Mette Frederiksen og Socialdemokratiet bare ett år før hun må skrive ut valg til Folketinget. Sosialdemokratene tapte København etter 122 år ved makta, men også utover i landet gikk partiet kraftig tilbake. Det er tydelig at velgerne ikke har særlig sans for den særdanske modellen med en regjering over blokkgrensene, der Socialdemokratiet har gått sammen med de to borgerlige partiene, Moderaterne og Venstre. Moderaterne, partiet til Lars Løkke Rasmussen, som var selve arkitekten bak prosjektet, er nærmest utradert i kommunene, med en oppslutning på skarve på 1,3 prosent.

 fikk likevel den største skrellen, med et fall på 5,2 prosentpoeng til 23,2 prosent. Mette Frederiksen innrømmet på valgvaken på Arbejdermuseet i København at samarbeidet med de borgerlige var en medvirkende årsak til tilbakegangen. Venstre, det tradisjonelt største partiet på borgerlig side, tapte også oppslutning, men har styrket seg betydelig etter nedturen i kjølvannet av et partilederbytte og inntredenen i Frederiksen-regjeringen i strid med valgløftene. Venstre ble det store borgermesterpartiet med 40 ordførere, mens Socialdemokratiet, som hadde 44 etter forrige kommunevalg, nå er nede i 25.

valg, mens Enhedslisten holdt stillingen. I hovedstaden er Socialdemokratiet detronisert til en tredjeplass, med historisk svake 12,7 prosent. Først på fjerdeplass kommer et borgerlig parti: De konservative. Danmarksdemokratene, med Inger Støjberg i spissen, gjør det skarpt i utkantområder i Jylland og på Lolland. I Lemvig og Ringkøbing-Skjern på Jylland fikk partiet over 20 prosent. Valget ble først og fremst et nederlag for arkitektene bak det blokkoverskridende regjeringsprosjektet, Mette Frederiksen og Lars Løkke Rasmussen, mens SF og Danmarksdemokraterne styrket seg på fløyene. Spørsmålet nå er om Socialdemokratiet og Mette Frederiksen vil løsne trossene til de borgerlige og heller knytte tettere bånd til eget bakland, venstrepartiene og satse på «rød blokk».

Det ble et nederlag for det blokkoverskridende regjeringsprosjektet

Frederiksens fabrikk i stå

EU vender ryggen til sine nærmeste

EUs tolløkninger for ferrolegeringer må ses som et uttrykk for den globale handelskrigen som ble startet av Donald Trump. Målet med tiltaket er å beskytte egen industri, som produserer til høyere kostnader enn Kina og India. Europa skal i større grad være selvforsynt. Det spesielle med vedtaket er at Norge og Island ifølge EU ikke inngår i det Europa som skal sikre sin selvforsyning.

 sjelden store problemer i handelspolitikken mellom EU og EØS. Norge har hatt tollfrihet for industrivarer i over 50 år – lenge før EØS-avtalen. Endringen i EU-systemet skjedde etter brexit i 2016. Da ble det maktpåliggende å betone at det var store forskjeller mellom medlemskap og andre tilknytningsformer, en politikk som åpenbart var myntet på å skremme andre fra å følge britenes eksempel. Denne avskrekkingen er ikke begrunnet i hva som er klokt og fornuftig for Europa – men heller i smålig regelrytteri. Europa er helt avhengig av Norge og Islands ferrolegeringer, og norsk industri inngår i breiere europeiske verdikjeder. Det gjelder også Storbritannia, som i likhet med Norge og Island står utenfor EU. Hvis EU vender ryggen til de nærmeste og kutter europeiske verdikjeder, blir Europa enda mer avhengig av andre.

, Kreab-rådgiver i Brussel, skriver at Norge har all mulig grunn til å stå opp for det vi mener er rett etter EØS-avtalen, «men det er ingen EØS-domstol. Konfliktløsning i EØS er politikk». Nå er det slik at det 

 en domstol – Efta-domstolen – men den dømmer bare EØS-land – aldri EU. Og denne gang er det EU som bryter EØS-avtalen. Da koker det, som Sletnes sier, ned til politikk – og makt. Det er usikkert hvor mye tollen har å si for norsk industri, ettersom bedriftene fremdeles kan selge 75 prosent av eksporten tollfritt – og prisene vil stige. Likevel er det fare for at EU – etter hvert som handelskrigen skyter fart – kan utvide politikken til andre områder. Da holder det ikke å satse ensidig på velvilje fra EU ved å krype enda mer for Brussel. Norge må stå opp for sine egne interesser, på lik linje med det EU gjør. Det er for eksempel helt urimelig at Norge skal importere europeiske strømpriser og betale en enorm EØS-kontingent, så lenge vi risikerer straffetoll fra EU.

Urimelig

Den britiske allmennkringkasteren BBC har beklaget sammenklippingen av Donald Trumps tale 6. januar 2021, der han oppfordret til å marsjere mot Kongressen. Feilen BBC hadde gjort, var åpenbar og krevde en beklagelse, selv om man kan diskutere om den var så stor at BBC-sjefen og nyhetsredaktøren måtte gå. Nå har saken fått en nærmest identisk norsk avlegger, i det NRK har beklaget et innslag i Supernytt, der to sitater fra to forskjellige steder i Trumps tale var klippet sammen. «Vi har tatt et klipp fra talen der han sier de skal marsjere mot Kongressbygningen, uten å ta med det fulle sitatet om at marsjen skulle være ‘fredelig og patriotisk.’ Vi klippet så rett til sitatet der han sier de skal ‘slåss som helvete», skriver NRKs utenriksredaktør Sigurd Falkenberg Mikkelsen.

Dette har også fått den norske ytre høyresida til forsterke kritikken av NRK, som allerede i utgangspunktet var på kokepunktet. Til Minerva sa podkastverten Ole Asbjørn Ness at «NRK er så maktlojale at man nesten ser hvordan Holocaust kunne skje». På sin egen podkast, Ness, samler han ulike typer stemmer, som pr.-rådgiveren Jarle Aabø og podkastverten Henrik Beckheim. De er like oppfyrte over NRK som Ness selv. Aggressiviteten øker for hver dag som går i dette miljøet, der fellesnevner synes å være innbitt motstand mot alt som har med muslimer å gjøre, sterk identifikasjon med Israels krig mot palestinerne (to ting som gjerne hører sammen) – og et glødende raseri mot NRK.

Å bryte ned NRK som et samlende medium for den norske befolkningen er logisk hvis du står langt ute på den trumpistiske høyresida. For det er nettopp nedbyggingen av lokale og regionale aviser, og ikke minst sammenbruddet for breie, landsdekkende medier med et minimum av tillit i alle samfunnslag, som har bidratt til Trumps seier.

 ikke folk de samme tv-kanalene – de forholder seg ikke til de samme avisene. De er overlatt til sterkt politiserte og polariserende informasjonskanaler. Da rives grunnlaget vekk for et velfungerende demokrati, der forutsetningen er at vi forholder oss til hverandre i en eller annen form for felles, samlende offentlighet, til tross for at vi er uenige. Uten et slikt torg, 

 som det heter på fint, stiller folk ferdig uniformert og bevæpnet med et sett av meninger og tankesett, uten å forholde seg til hva den andre faktisk måtte mene. Da bryter samfunnet sammen – og polariseringen får råde.

På podkasten «Ness» gir Aabø en oppskrift på hvordan polariseringen skal forsterkes:

«Verken Ole Asbjørn [Ness], [Henrik] Beckheim eller [Wolfgang] Wee bør lefle med alternative medier som NRK … Jeg har det råd å gi til dere som er utenfor mainstream media: Hold dere langt unna. Hva skal dere tjene på det? ‘Ja, men jeg må jo stå opp for det jeg sier og sånn’. Ja, men det gjør du selvfølgelig på din egen plattform. Du trenger ikke komme løpende som en puddel og vifte med halen fordi Solvang plystrer. Det er absurd.»

Dette er oppskriften på et sammenbrudd for en felles offentlig samtale. Det er verdt å merke seg at Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk har et helt annet utgangspunkt. Han stiller opp i alle kanaler, ikke minst i NRK, og bidrar på den måten til at alle synspunkter er representert. Nylig var han også på podkasten Mímir & Marsdal, der han snakket om abort og det ufødte liv. Det viste seg at det var mulig å snakke sammen på tvers av kulturelle og religiøse skillelinjer.

 siste skanse i kampen for demokratiet fordi det kan samle oss på tvers av motsetninger. Det betyr ikke at vi skal la være å kritisere NRK, tvert imot, men det må være for å gjøre programmene og satsingene bedre og mer allsidige. Strategien til deler av venstresida, som protesterer hver gang en høyreorientert dukker opp på NRKs sendeflater – eller i Klassekampens spalter, for den sakens skyld – gjør derimot vondt verre. Medier som har ambisjoner om å bidra til en felles samtale, er avhengig å trekke folk med alle typer oppfatninger inn. Å stenge ute folk som mener noe «galt», svekker derimot NRK og bidrar til den polariseringen man sier man bekjemper. NRK må være et samlingspunkt for alle i Norge, der vi møtes på tross av alle uenigheter. «En nasjon i samtale med seg selv», som Arthur Miller har formulert det. Samlende institusjoner er blant våre viktigste bolverk mot barbariet.

Bolverk mot barbariet

Wanda Heger reddet norske krigsfanger i tyske konsentrasjonsleirer – og familiens ære.

En 21 år gammel jente tok i desember 1942 toget til Oranienburg nord for Berlin med noen lomper i en pose og potetsalat i to norgesglass. Slik startet det som skulle utvikle seg til å bli en omfattende redningsaksjon for krigsfanger fra konsentrasjonsleirene i krigens sluttfase.

«Jeg skjønte ikke at dette kunne bli til noe større, jeg hadde ingen plan, jeg måtte bare gjøre det jeg kunne», fortalte Wanda Heger sønnen på sine eldre dager.

«Det hjelper ikke å vite hva som er riktig om man ikke gjør noe. Og det blir verre om man nøler», hadde hun selv erfart som elev på Bestum skole etter at hun ikke hadde stått opp for en jente fra den andre siden av byen som ble fryst ut og mobbet. Siden skulle hun ta igjen med renters rente for ungdomssynden. Og hun reddet familiens ære og ettermæle, som var i ferd med å gå tapt i de stormfulle 1930-årene.

Sønnen Anders Heger har i åtte år, mer eller mindre sammenhengende, arbeidet med boka om henne, «Wanda. En familiehistorie». Den baserer seg på samtaler med mora før hun døde i 2017, nesten 96 år gammel, men også et omfattende kildearbeid og brevvekslinger mellom Wanda og hennes kommende mann, motstandsmannen Bjørn Heger. Og det har virkelig blitt en familiehistorie, der Wandas pappa Johan Bernhard Hjort ruver tungt i horisonten. Da Wanda var i tenårene, var han Vidkun Quislings våpendrager og hirdsjef i Norge, før han under krigen ble trukket med i datterens arbeid med å hjelpe de norske fangene i konsentrasjonsleirene.

Johan Bernhard Hjort var eldste sønn av Norges ledende havforsker, Johan Hjort, som var gift med den tyske adelskvinnen, Wanda von der Marwitz, oppvokst på slottet Friedersdorf i Brandenburg. Seinere skulle J.B. Hjorts to søstre gifte seg med hver sin mann i adelsslekta von der Goltz. Det var prøyssisk militæradel i mange generasjoner. Slik ble familien Hjort, som etablerte seg på Bestum i vestre Aker utenfor Kristiania på begynnelsen av 1900-tallet, en forening av «tysk høyadel, århundregamle embetsmannslekter og en gryende akademisk elite i det unge Norge», som Heger skriver.

– Det var en overraskelse selv for meg som har vokst opp med det. Den prøyssiske greina av familien var helt i toppen av den tyske samfunnspyramiden i mange hundre år. I 1940 viste det seg hvor dypt dette adelskapet satt og i hvilken grad det var en levende realitet. Den andre overraskelsen var hvor rotfestet fascismen var. Det er ikke nytt, men det er såpass underspilt i vår egen familiehistorie, så preget som den har vært av etterkrigstidas omskrivninger, at det var ganske sjokkerende å se hvor intimt knyttet de tyske familiemedlemmene – og J.B. Hjort – var til det fascistiske prosjektet, sier Heger.

Hjort-familien har en slektshistorie med forgreininger tilbake til Christian Magnus Falsen, som satt på Eidsvoll i 1814. J.B. Hjort, som bare ble kalt Falle i familien, giftet seg med Anna Cathrine Holst, som også var fra en tradisjonsrik embetsmannsslekt. I 1921 kom Wanda til verden som deres førstefødte.

Enkelt­valgene vi tar, er viktigere jo tyngre tider vi lever i.

Begynte med potetlomper i Bergans meis

Politisk redaktør, Klassekampen

I Klassekampen 11. november skriver Eivind Trædal at jeg bidrar til å dikte om historien om KrFU-leder Ingrid Oline Hovlands abortuttalelser. Jeg skal visstnok ha latt som om hun «bare reflekterte litt over hva hun selv ville gjort, selv om alle kan høre det originale klippet, der hun slett ikke formulerte seg på den måten». Men jeg skriver jo ingenting om dette. Jeg gjengir derimot – korrekt tror jeg – at hun «mente at man bør bære fram et barn selv etter en voldtekt». Ikke noe mer, ikke noe mindre. Trædal baserer altså kritikken på sviktende premisser.

påpekte, var at hun gjorde det klart at selv nykonservative KrFU støtter en abortlov med rett til selvbestemt abort til tolvte uke – og på ingen måte går inn for forbud mot abort etter voldtekt. Jeg påpekte også feilframstillinger av hennes syn i debatten som fulgte, som for eksempel da Dagsavisen skrev at hun «har som utgangspunkt at ‘abort bør være ulovlig i alle sammenhenger, også i tilfeller der unnfangelsen skjer gjennom en voldtekt’». Det er jo rett og slett ikke sant.

Selv om man har all verdens behov for å skjelle på KrFU, er det ikke særlig lurt å lyve eller feilframstille hva folk mener – nettopp det Eivind Trædal beskylder meg for. Da bidrar man selv til polarisering og kulturkrig.

Jeg stiller også spørsmål ved hvor bevisst og målrettet dette var fra KrFU-lederens side, ettersom det sildret ut i en podkast, som ingen hadde fått med seg hvis ikke tabloidene, Dagbladet var det vel, smelte det opp og gjorde det til en kjempesak – som alle kunne rase over. Så hvem som startet denne kulturkrigen, er høyst diskutabelt.

I en debatt på sosiale medier snakker Trædal om hva KrF og Hovland «egentlig mener» – altså ikke hva hun og partiet faktisk står for. Da havner man langt ut i «mistankens hermeneutikk» (jfr. Hans Skjervheim), som hvis den dras helt ut, er ødeleggende for enhver debatt i et demokratisk samfunn. KrFU er altså for abort til tolvte uke og lederen i ungdomsorganisasjonen står inne for det standpunktet. Da må det være utgangspunktet for debatten. Det er jo et betydelig framskritt målt mot hva KrF har ment tidligere.

den norske abortloven står fjellstøtt, så fjellstøtt at verdikonservative KrFU også støtter den til tolvte uke. Når man later som om det ikke er situasjonen, men i stedet maner fram en umiddelbar trussel mot kvinners rettigheter inspirert av standpunkter i USAs bibelbelte, byr man opp til en polariserende kulturkrig. Mitt vennligsinnede og velmente råd er å følge litt mer med i norsk politikk og i hvert fall ikke overføre den amerikanske debatten hit.

Mitt råd er å følge litt mer med i norsk politikk

Sviktende premisser

Tirsdag i neste uke går danskene til urnene for å velge nye representanter til kommunestyrer, byråd og regionråd. Det ser ut til å bli en gedigen skrell for Socialdemokratiet og Mette Frederiksen, som siden folketingsvalget i 2022 har sittet i regjering med de borgerlige partiene Moderaterne og Venstre. I målinger der velgerne blir spurt om hvilket parti de ville stemt på hvis det var folketingsvalg, får Socialdemokratiet nå 19,8 prosent, mot 27,5 prosent ved forrige valg. Velgerne de mister, går i stor grad til Socialistisk Folkeparti (SF), som nå er Danmarks nest største parti, med en oppslutning på 16,2 prosent, en dobling fra sist. SF vinner nesten nøyaktig like mye som Socialdemokratiet taper.

Målingene for kommunevalget er litt mer usikre ettersom valgdeltakelsen gjerne er lav, og samarbeidsforholdene avgjør hvem som blir borgermester. Slik det ser ut nå, ligger Socialdemokratiet an til å tape borgermesterposisjoner i flere utsatte kommuner. Mest omtalt er overborgermesteren i København, som sosialdemokratene har hatt i 120 år. Mette Frederiksen har selv investert mye i ordførerkampen ved å sende sin gode venninne Pernille Rosenkrantz-Theil, som tidligere var med i ledelsen for Enhedslisten, ut av regjeringen for å bli ordførerkandidat i hovedstaden. Men til liten hjelp.

En fersk måling viser at Enhedslisten, som tilsvarer Rødt i Norge, fremdeles er Københavns største parti med 24,7 prosent, mens SF fordobler oppslutningen fra forrige kommunalvalg i 2021 til 21,7 prosent. Socialdemokratiet kommer først på tredjeplass med rekordlave 11,7 prosent. Det ligger an til et reint, rødt flertall uten Socialdemokratiets hjelp. SFs Sisse Marie Welling eller Enhedslistens Line Barfod kan bli overborgermester.

 inngår i en generell tendens der storbyene får et stadig større innslag av akademisk utdannete, mens den tradisjonelle arbeiderklassen forsvinner ut. Det er en utvikling som begunstiger SF og Enhedslisten, mens sosialdemokratene mister sine tradisjonelle velgere. De ender opp i en spagat mellom stadig mer radikaliserte velgere i storbyene og vanlige arbeidervelgere og folk i distriktene med andre preferanser. Socialdemokratiet i Danmark har forsøkt å løse dette med å føre en stram innvandringspolitikk, kombinert med «rød» fordelingspolitikk. Men denne kombinasjonen har blitt svekket etter at Frederiksen valgte å gå sammen med de borgerlige. Regjeringen har avviklet store bededag, gjennomført arveskattereform, innført lavere kapitalbeskatning på høye aksjeinntekter og har gjort lite med folks bekymringer for dyrtida.

«Frederiksen-regjeringen har bare seg selv å takke for at den nå kanskje er den mest upopulære regjeringen i danmarkshistorien», sier Pelle Dragsted i Enhedslisten til Information.

ble valgt for å føre en solidarisk politikk, men valgte i stedet å gå til høyre. Enhedslistens leder mener Socialdemokratiet på denne måten har skjøvet arbeidervelgerne i armene på Dansk Folkeparti.

«Nå har Mette Frederiksen rykket så langt til høyre, at det er vanskelig å forestille seg en rød regjering», sier Dragsted. Han ser ikke for seg at det igjen blir en rødgrønn regjering, selv om sentrum-venstre skulle få flertall i et kommende folketingsvalg. Dragsted sier at sosialdemokratene har hatt en idé om at det som skjer for søsterpartiene i Europa, ikke vil skje i Danmark. Det tror han partiet skal passe seg for. Tendensen er allerede faretruende når partiet nå får under 20 prosent på målingene.

Det er mange veier framover for sosialdemokratene, men så langt virker ikke Mette Frederiksens samgåing med de borgerlige å være det smarteste sjakktrekket for å styrke breie sosialdemokratiske styringspartier. Ved tirsdagens valg får vi se hvor mange borgermestre som ryker.

120 års hegemoni i København står for fall

Dagens Norfakta-­måling for Klassekampen og Nationen bekrefter inntrykket i flere andre målinger denne uka. Arbeiderpartiet faller som en stein etter løftebruddene i valgkampen, mens Sylvi Listhaug stiger jevnt og trutt, uten egentlig å gjøre så mye for det. Fremskrittspartiet er nå landets største og dominerende parti med 27,3 prosent, mot Aps 24,3 prosent, et fall på nesten 4,7 prosentpoeng fra forrige måling. Dermed er partiet tilbake i et mer gjenkjennelig landskap, slik det så ut før gjenoppstandelsen i kjølvannet av Sps regjeringsexit og Jens Stoltenbergs tilbakekomst som finansminister. 10 prosent av Aps velgere har satt seg på gjerdet, men det er også et jevnt sig av velgere fra rødgrønn til borgerlig side.

har de borgerlige et flertall på 86 mot 83 mandater, til tross for at både KrF og Venstre er under sperregrensa. Det er ingen liten tyngdeforskyvning. Det skyldes ene og aleine Frps formidable framgang, der partiet nå har inntatt Høyres gamle posisjon som det største opposisjonspartiet. Sylvi Listhaug kan ligge som gjedda i sivet og fete seg opp på frustrerte velgere som kommer hennes vei – uten å gjøre stort fra eller til. Frp har for øvrig en helt ekstraordinær sterk stilling langs kysten, på Vestlandet og Sørlandet, der partiet nå får 33 prosent oppslutning. De andre rødgrønne partiene vinner i liten grad på misnøyen med Ap, kanskje med et lite unntak for Rødt og MDG, som begge går fram på denne målingen. SV fortsetter å ligge svært tungt i vannet, mens Trygve Slagsvold Vedum har fått overraskende lite ut av partiets vellykkede forsvar for gratis ferje og studieslette i distriktene, selv om Sp her kan notere seg for en aldri så liten framgang.

har i stadig større grad stått fram som Arbeiderpartiet og regjeringens sterke mann. Han var ansvarlig for kuttene i gratis ferje og studiestøtte i budsjettet, ivrer for skatteforlik og skattekommisjon med de borgerlige og fintet ut de rødgrønne ved å gå til Frp og Høyre for å sikre flertall for å tilsidesette Etikkrådet i Oljefondet.

Stoltenbergs dominerende stilling rokker ved selve balansen mellom ham og statsminister Jonas Gahr Støre. Det kan stilles spørsmål ved hvem som egentlig er den mest toneangivende i å stake ut kursen og tegne partiets profil.

På Facebook skriver for eksempel den tidligere Dagbladet-kommentatoren Andreas Hompland:

«Kven er det som er den egentlige statsministeren for tida, som legg dei lange linjene der ute og styrer gullkalven og dei store pengane her heime? Den heimkomne son og bokseljar Jens både snakkar og forsnakkar seg som det er han. Med Jonas i rolla som Medvedev og His Master’s Voice». Støre framstår som statsminister i regjeringen Stoltenberg.

om at Stoltenberg ga Arbeiderpartiet og regjeringsprosjektet en ny giv da han kom tilbake til fedrelandet. Han har også vist utpreget selvstendig handlingskraft og står fast i stormen når kritikken kommer. Men sjampanje-effekten han ga partiet, kan vanskelig gjentas en gang til. Det var en gave i engangsforpakning.

Stoltenberg har inngitt tillit blant velgerne og gitt dem en følelse av å ha en trygg styrmann på brua. Men innholdet i politikken er knapt noen nyoppdagelse. Det er styringselitens velkjente evangelium de siste tiårene. Han høster lovord fra et nesten samstemt pressekorps, men er den gamle oppskriften tilstrekkelig for å overbevise velgerne om å gi Arbeiderpartiet valgseier om fire år? Skal vi tro dagens målinger, er det langt fra sikkert.

Stoltenbergs foredrag om landets økonomiske politikk baserer seg på grunnpensumet på sosialøkonomisk institutt på Blindern på 1980-tallet, ispedd markedsliberalistiske impulser på 1990-tallet. Budskapet er langt på vei det samme som ansvarlige i Høyre prediker, med noen åpenbare forskjeller når det kommer til skattepolitikk og troa på private løsninger som svaret på ethvert problem i offentlig sektor – selv om Stoltenberg har velsignet mye av markedsutsettingen av den sosialdemokratiske staten. Stoltenberg står trygt plantet i styringselitens truismer som har dominert vestlig politikk siden 1990-tallet.

Ingen liker å bli ligget i hjel av purka når den snur seg i bingen

Regjeringens sjefstrateg

Hva er det med venstresida og kulturkriger? Det går jo sjelden særlig bra og fungerer noen ganger motsatt av hensikten. I stedet for å overbevise folk som er i tvil, ser det ut til at opphetet kulturkrig først og fremst bidrar til å hisse opp dem som allerede er opphisset, mens de man ønsker å vinne over, trekker seg unna. Problemet synes å være at de som opprørt hever lansen, tar utgangspunkt i det som gjelder i eget miljø, mens folk flest kanskje er et helt annet sted. I stedet for å bli trukket inn i samtalen blir tilskuerne stående utenfor og se undrende på lanseknektenes innbitte harme.

som skjedde da KrFU-leder Ingrid Olina Hovland i en podkast mente at man bør bære fram et barn selv etter en voldtekt? En provoserende påstand. Likevel, i samme podkast, og gjentatte ganger seinere, sa hun at hun ikke ville forby abort etter en voldtekt. Hun støttet selvbestemt abort til tolvte uke. Det var altså en moralsk oppfordring, ikke et politisk forslag. Likevel påstår for eksempel Dagsavisens Jo Moen Bredeveien at hun har som utgangspunkt at «abort bør være ulovlig i alle sammenhenger, også i tilfeller der unnfangelsen skjer gjennom en voldtekt». Men det er jo ikke sant.

en helt annen strategi? I stedet for denne unisone fordømmelsen kunne vi for eksempel ha sagt til KrFU-lederen: «Jeg er grunnleggende uenig i det du sier og forstår ikke hvordan du tenker. Kan du forklare, så kanskje jeg forstår?» Nei, i stedet for å legge opp til diskusjon, ses hun på som en fiende, som skal knuses. Det gikk fullstendig av skaftet da det ble lansert en underskriftsaksjon som krevde hennes avgang som KrFU-leder. Hva var det egentlig disse 40.000 underskriverne mente? At 

skulle bestemme hvem som skulle være leder av KrFU – en organisasjon de aldri har satt sine bein i? Enden på visa ble selvfølgelig at sympatien forflyttet seg fra kritikerne til offeret. Kjøret mot henne ble for ensidig, mobbende og urimelig. I stedet for å svekke henne førte skittstormen til at hun kom styrket ut.

 er også veldig konjunkturavhengige. Når man føler man har vinden i ryggen, blir utskjellingene drøyere og drøyere, uten at man bryr seg synderlig om hva andre folk mener. Hvem snakker for eksempel i dag om alle statuene som skulle rives og debattdeltakere som skulle kanselleres? Skal man være politisk relevant, må man ha en langsiktig politikk som går utover den dagsaktuelle, radikaliserte oppbraktheten. Det nytter ikke å presse gjennom sine meninger i heten fra opprørte tabloider og «flame wars» på sosiale medier. Da står man naken og isolert igjen når røyken har lagt seg.

man tar utgangspunkt i sin egen boble i stedet for å gå i dialog med folk flest. Å vinne politiske poeng ved å fyre opp kulturkrigen er litt som å pisse i buksa. Først blir det masse temperatur og kanskje en liten seiersfølelse, før realitetene innhenter en. Etterpå blir det kaldt og vått. Kanskje vi heller skal oppmuntre til samtaler på tvers av skillelinjer i tillit til folks egen dømmekraft. Tida skriker etter samhold på tvers av alle sosiale, geografiske, etniske og religiøse skillelinjer. Det vi i hvert fall ikke trenger, er mer polarisering. Kulturkrig er gift for samfunnet. Dessuten er venstresida jævlig dårlig på det. Eller som den amerikanske sosialisten Bhaskar Sunkara sier: Venstresida må være laserfokusert på å møte menneskelige behov, ikke utkjempe kulturkriger.

Kulturkrigens forbannelser

Frykten for å legge seg ut med USAs mektige leder ser ut til å henge som en mare over norsk politikk

Finansminister Jens Stoltenberg (Ap) kom SV, MDG, Rødt og Venstre i forkjøpet i går og sikret flertall sammen med Sp, Høyre, Frp og KrF for å sette oljefondets etikkråd på pause inntil det foreligger nye etiske retningslinjer. Etikkrådet er oppnevnt av Finansdepartementet for å vurdere om investeringer i enkeltselskaper er i strid med de etiske retningslinjene og gi anbefaling om observasjon og utelukkelse av selskaper.

 kritiserer Stoltenbergs omgående manøver i sterke ordelag. Fagforbundet og Norsk Folkehjelp mener Arbeiderpartiet hever terskelen for å kaste selskaper ut av Oljefondets investeringsportefølje. «Er det slik at vårt mål om å oppnå høyest mulig avkastning skal settes høyere enn forpliktelsene vi har som nasjon til å sikre respekt for folkeretten? Hensynet til framtidige generasjoner ivaretas ikke av å investere våre felles sparepenger i å bygge en verden som ødelegger for våre barn og barnebarn», sier Raymond Johansen i Norsk Folkehjelp. «Det er uakseptabelt å svekke prinsippene som skal sikre at vi ikke bidrar til okkupasjon, folkemord eller brudd på folkeretten. Vi sier tydelig nei til å prioritere profitt foran menneskeretter og internasjonal rett», slår Fagforbundets Helene Harsvik Skeibrok fast.

kronargument for å sette Etikkrådet i bero er frykten for at det vil komme anbefalinger om å trekke seg ut av internasjonale selskaper som Microsoft, Apple og Google, som er sentrale i de globale indeksene. Nå har det ikke kommet noe forslag om å trekke fondet ut av disse selskapene, og Norges Bank har mulighet til å fravike Etikkrådets anbefalinger, slik det ble gjort da gruveselskapet Rio Tinto ble værende i porteføljen, til tross for at det bidrar til avskoging i Amazonas. Det mest sannsynlige er derfor at Stoltenberg har latt seg skremme av reaksjonene i USA da fondet trakk seg ut av Caterpillar. Flere amerikanske senatorer krevde umiddelbare tiltak mot Norge. Frykten for å legge seg ut med USAs mektige leder, Donald Trump, som vi fikk en liten forsmak på med Caterpillar, ser ut til å henge som en mare over norsk politikk.

Reaksjonen etter nedsalget i Caterpillar var et forvarsel.

Frykten for Trump

I hele Europa kappes partiene om å ha den strammeste innvandringspolitikken, men alle er nå overtrumfet av ytre høyrepartier som krever remigrasjon – altså systematisk hjemsendelse av store folkegrupper. Det er snakk om å deportere innbyggere som allerede bor her, er født her og har statsborgerskap. Kravet om remigrasjon har tidligere vært forbeholdt det aller ytterste, ekstreme høyre, som Identitærbevegelsen, men har nå spredd seg til flere av de store høyrepopulistiske partiene i Europa. En gjennomgang i danske Information viser at både Frihetspartiet i Østerrike, Vox i Spania, Lega i Italia, Alternative für Deutschland (AfD) og Geert Wilders parti i Nederland har programfestet remigrasjon. Det er også en utbredt forestilling i Maga-bevegelsen i USA, og nylig konstaterte Elon Musk: «Remigrasjon er den eneste veien.»

I Danmark har Socialdemokratiet klart å utmanøvrere Dansk Folkeparti, som var et av de mest suksessrike og største høyrepopulistiske partiene i Europa, ved selv å legge seg på en knallhard innvandringspolitikk. Men nå har partiet funnet oppskriften for å utmanøvrere Mette Frederiksen. Remigrasjon er en utømmelig Sareptas krukke for ytre høyre. Det gjør at man hele tida kan sette nye kriterier for hvem som hører hjemme i landet. Uansett hva sosialdemokratene måtte komme med av innstramminger i innvandringspolitikken, svarer en stadig voksende fløy på høyresida at det ikke nytter, det er likegyldig. Remigrasjon er eneste løsningen. De som allerede har kommet hit, må ut. Det er knapt noen overdrivelse å trekke paralleller til forfølgelsen av den jødiske minoriteten på 1920- og 1930-tallet i Tyskland. Argumentasjonen er langt på vei den samme: Den muslimske minoritetsbefolkningen ses som en nedbrytende sykdom på samfunnskroppen – som må drives ut.

 for å se hvordan man kan remigrere flere hundre tusen muslimer uten en eller annen form for etnisk rensing. Brutaliteten det vil kreve, vil i ytterste konsekvens skape så mye konflikt i vårt samfunn, at det vil true politiets autoritet som voldsmonopol. Det vil bli kamper i gatene. Slåsskamper. Høyreradikalisering vil vokse, venstreradikalismen vil styrke seg, det samme vil islamismen. Jeg ville ikke være med på å slippe de kreftene løs», sier Socialdemokratiets innvandringspolitiske talsperson, Frederik Vad, til Information.

I et intervju med Weekendavisen bekrefter Dansk Folkepartis leder, Morten Messerschmidt, at han er klar for å sette titusener av folk med innvandrerbakgrunn i fengselsliknende leirer i påvente av utreise, hvis de ikke finner en jobb eller frivillig reiser ut. Det gjelder også alle som har fått en dom, om det så er for et sykkeltyveri, og alle som mottar offentlige ytelser. Og det gjelder alle som ikke er tilstrekkelig «danske i sitt hjerte». Det skal bli mye lettere å miste statsborgerskapet.

som er gitt siden 2005, skal gjennomgås og oppheves hvis de er gitt på «galt grunnlag». Det er snakk om rundt 85.000 mennesker. Folketinget har allerede innkalt folk til høringer for å finne ut om de er danske nok. Alle som har fått statsborgerskap de siste åtte årene, skal innkalles til en personlig samtale for å avklare, om de er «danske i hjertet», som Messerschmidt sier. Hvis søkeren er troende muslim, ber fem ganger om dagen, faster eller går med hijab, er det noe som trekker ned. I det hele tatt vil Dansk Folkeparti gjøre det umulig å være praktiserende muslim i Danmark. Muslimske foreninger og friskoler, bønnerop, halalkjøtt og hijab i offentlige institusjoner skal forbys.

Selv hevder Messerschmidt at det ikke er etnisk rensing.

«Det er jo så dumt. Det er ingen som snakker om etnisitet eller utrensning. Jeg forstår slett ikke hvorfor det er behov for å skape bilder fra holocaust», sier han. Partiet fikk 2,5 prosent i forrige folketingsvalg, men får nå 12 prosent. Velkommen til rase- og religionskrigenes Europa.

Remigrasjon er en utømmelig Sareptas krukke for ytre høyre

Krever massiv etnisk og religiøs rensing

Både Astrup og Frølich har fått inn de store hagers selvtillit med morsmelka

Det er jo bare to år siden vi var Norges største parti», sier Nikolai Astrup til Minerva. Med det mener han at Høyre ikke bør gjøre noe overilet nå, for eksempel i form av store politiske endringer, rett etter et forsmedelig valgnederlag. Partiets oppskrift har virket før og vil kunne fungere igjen, med litt bedre politiske håndverk – og en ny kraftfull leder. Tidene vil snu.

Striden om hvem som skal bekle topposisjonene i Høyre etter Erna Solberg, ser ut til også å handle om hvor varig det politiske skiftet vi ser i mange europeiske land er. Er det en bølge som raskt kan ebbe ut eller er det noe som vil forbli. De mest liberale i Høyre satser på at de gode tidene med liberal framtidstro kan komme tilbake, mens mer konservative krefter mener Høyre må endre seg for å komme i kapp med de nye politiske vindene. Verden er i dag et helt annet sted enn på 1990-tallet, preget av utrygghet, militær rivalisering og politisk mistillit til styringseliten, noe som også har ført til et ideologisk skifte blant velgerne, som i større grad etterspør trygghet og tradisjonelle verdier.

 til de to som har erklært seg som lederkandidater, virker det som om Henrik Asheim i større grad enn Astrup mener det politiske klimaskiftet har kommet for å bli. I et intervju med Minerva sier han: «Det som gjør meg veldig urolig, det som gjør at jeg ligger våken om natten, er at dette er en trend som rammer alle våre søsterpartier i Europa også. Derfor er dette noe annet, eller i hvert fall noe mer enn at vi bare bommet på sakene i valgkampen eller hadde dårlig slagord.» Han advarer også mot å tolke tidsånden som «et skrik etter en liberalistisk revolusjon». «Det er ikke slik at folk flest er opptatt av at staten skal gjøre mindre for folk. Tvert imot.» Han sier at det må være rart å sitte i en kommune og se på at staten bruker så mange oljemilliarder, samtidig som man opplever at det stenges og kuttes i skolen. «Da tror jeg ikke det er et rop om å kutte i velferden», sier han. I Klassekampen i dag går han enda lenger og stiller seg kritisk til kraftpolitikken og helseforetaksmodellen.

Det er mulig jeg feiltolker det, men til sammenlikning virker Astrup mer selvsikker på at han allerede har oppskriften på hva som skal til. Til Finansavisen sier han at det handler om å «børste støv av kjerneverdiene». I økonomisk politikk står han til høyre, som en sterk tilhenger av å senke skattene for næringslivet, men i verdispørsmål regnes han som en liberaler – en posisjon som i høyrepodkastsfæren karakteriseres som venstreliberalisme. Det sies at han er blant dem i Høyre som virkelig misliker den nye nasjonalkonservative vendingen på høyresida.

 side ved forskjellene mellom de ulike kandidatene som har meldt seg på til topplederverv, er deres sosiale bakgrunn. Mangemillionæren Astrup, bosatt i en av Bygdøys mest standsmessige villaer, og utfordreren Peter Frølich fra bergensk overklasse i generasjoner, har begge fått inn de store hagers selvtillit med morsmelka. De strutter av selvtillit, mens Ine Eriksen Søreide, kandidaten de fleste i Høyre ønsker seg – men som nøler – har en helt annen bakgrunn. Der er det ingen arvet selvtillit fra familiens sosiale posisjon å lene seg på. Alt hun har oppnådd, har hun fått til gjennom hardt arbeid. Det kan tenkes at disse forskjellene i sosial bakgrunn også spiller inn når Søreide ikke automatisk kaster seg fram. Hun vet ikke helt om hun kan og vil. Det er slike ting som barn fra overklassen sjelden skjenker en tanke. De er liksom født til det. Kanskje hennes nøling gjør at hun ikke passer til jobben, eller at tvilen og tvisynet nettopp er det som vil gjøre henne til en svært god leder.

og slett bli for smal hvis målet er et folkelig Høyre, som Erna Solberg på mange måter representerte. Tina Bru fra Rogaland hadde også en utpreget folkelig jovialitet, men har trukket seg fra nestlederkampen. Dermed kommer Sandra Bruflot inn. En annen soleklar kandidat er Ola Svenneby, som Minerva har utpekt til «sin generasjons største politiske talent». Han får nok en plass i arbeidsutvalget, men regnes som for ung og uerfaren til topposisjonen. Hva er det farligste for Høyre i dagens situasjon? Å miste velgere til sentrum og Ap, eller miste dem til Frp? I det lange løp er nok det mest risikable å miste hegemoniet på «egen side» – slik det også er for Ap. Et pregløst sentrumsparti, med fallerte styrings­ambisjoner, står ikke høyt i kurs blant velgerne i dagens Europa, der tilliten til styringseliten er tynnslitt.

De har fått inn de store hagers selvtillit med morsmelka

Høyres sjelekvaler

Landets største arbeidstakerorganisasjon, Fagforbundet – selve grunnstammen i den norske velferdsstaten – har landsmøte i disse dager. Den nye lederen, Helene Harsvik Skeibrok, som overtar for Mette Nord, som har ledet forbundet siden 2013, la i et intervju med Klassekampen denne uka vekt på at fagbevegelsen skal ha kontakt med alle på rødgrønn side: «Vi snakker ikke bare med ett parti. Vi har samtaler med alle partier, spesielt de fem på venstresida.»

ut forbrødringsstrategien med å invitere Tonje Brenna (Ap), Trygve Slagsvold Vedum (Sp), Marie Sneve Martinussen (R), Kirsti Bergstø (SV) og Arild Hermstad (MDG) til en lengre samtale på landsmøtet i går. Det ble en svært så jovial seanse. Partiene var skjønt enige om at kommuneøkonomien måtte styrkes i statsbudsjettet for å sikre tjenestetilbud til innbyggerne over hele landet. Budskapet fra Vedum, Brenna og Martinussen – kanskje noe mer forbeholdent fra Bergstø og Hermstad – var at partiene i budsjettforhandlingene måtte konsentrere seg om det de sto sammen om. Vedum advarte mot å bruke forhandlingene til å krangle om olje og gass og helseforetaksmodellen, som det er stor uenighet om. «Hvis vi tar opp alt mulig annet enn budsjett­saker, tror jeg det ender med krangel i stedet for å finne løsninger», sa han.

mislykkes er høy. «Jeg er livredd for at vi skal bruke tre år på å krangle – og så kan Listhaug stå der og smile og skyte ballen i mål om to og fire år», sa Martinussen. «Det er et omland der ute, som har et intenst ønske om at vi skal feile. De vil karakterisere oss som uansvarlige, kaotiske, og le seg i hjel hvis vi ikke lykkes», sa Brenna, som mente det var en fordel at de var forskjellige. «Du kan si mye om Trygve og meg, men helt like er vi ikke, og det er bra, for da kan vi appellere til ulike folk på litt ulike måter. Summen av de menneskene vi når ut til sammen, er veldig mye større og sterkere enn det vi får til hver for oss», sa Aps parlamentariske leder. Konklusjonen så langt er altså at det ikke er noen grense for hva de rødgrønne kan få til så lenge de står sammen og ikke ødsler kreftene på det som skiller. Så får vi se om den gode stemningen Fagforbundet har lagt til rette for, lar seg omsette i håndfaste politiske resultater.

God stemning

Kommunikasjonsrådgiver Sigurd Grytten, tidligere Ap-politiker og leder i Europabevegelsen, skriver i et innlegg på Altinget at Senterpartiet er «et klassisk høyrepopulistisk parti» – et parti som likner mest på Maga-bevegelsen av alle partier i Norge. Han frykter en gradvis overgang til autokrati hvis partiet får gjennomslag. Det sentrale illiberale premisset som Sp fremmer, er ifølge Grytten inndelingen i et 

. Han medgir at Sp ikke utpeker innvandrere som fienden, men partiet er desto farligere fordi «Oslo-eliten» og «Brussel-eliten» inngår i «fiendebildet».

 analyse, uten forståelse for arbeiderbevegelsens historie. Da arbeiderbevegelsen vokste fram, mobiliserte den breie grupper i det norske samfunnet i en felles kamp mot makthaverne, den politiske eliten og «ekspertene», som Tranmæl og Gerhardsen mente fremmet interessene til de privilegerte. Konstitueringen av et 

 var et uttrykk for en samfunnsklasses konstituering som et subjekt i striden mot overklassen for større frihet og sosialt framskritt.

 når Geir Pollestad lager karikaturer basert på hvor folk bor – av Oslo-folk som livsfjerne, kaffelattedrikkede hipstere. Slike fordummende og stereotypiserende karakteristikker, enten de rammer folk i Oslo eller på bygda, tjener ingen til ære. Det bidrar til fordommer, der vi trenger solidaritet og gjensidig respekt og forståelse. Likevel ligger det åpent i Gryttens tekst at det først og fremst er det politiske innholdet i elitekritikken som klør. Han slår for eksempel et slag for «forskning og vitenskap» ved å angripe Emilie Enger Mehl, som i debatten om hvor mange tingretter vi skulle ha, sa at man ikke bare kan lytte til ekspertene, men også til vanlige folk. Sentralisering kan være økonomisk effektivt og derfor anbefalt av faglig ekspertise, men likevel ikke tilrådelig fordi andre hensyn bør ivaretas. Gitt den politiske utviklingen i dagens Europa er det ikke krefter som kjemper mot sentralisering og for distriktene som er problemet, men tunghørte folk i den politiske eliten. Det er som Gudmund Hernes skrev nylig: «En arbeiderklasse som blir oversett, og utkanter som blir overfløyet, kombinert med inflasjon i lederlønner og økende ulikhet, garanterer venstresidens fall.»

Magafisering?

Høyrepopulistiske partier styrker seg i svært mange land. I Storbritannia er Reform UK landets største parti på målingene, mens Marine Le Pens Nasjonal Samling er det samme i Frankrike. Denne uka går nederlenderne til urnene, og det ventes at Geert Wilders’ Frihetspartiet vil gjøre det svært bra. Idéhistoriker Tarjei Skirbekk sier til NTB at det er særlig to ting som driver folk i armene på ytre høyrepartiene: «Høy innvandring og dyrtid. Mange fra arbeiderklassen har blitt skubbet ut fra arbeidslivet og over i prekariatet.»

Hva er venstresida og arbeiderbevegelsens svar på disse utfordringene? I et intervju med Klassekampen i august sa statsviter Renaud Large ved den franske tankesmia Fondation Jean-Jaurès at den økende oppslutningen om de høyrepopulistiske partiene for en stor grad handler om en arbeiderklasse som kjenner seg tilsidesatt av de tradisjonelle maktpartiene.

«Dagens venstreside risikerer å gå ut av historien hvis den ikke radikalt endrer doktrine, særlig på spørsmålet om innvandring», hevder han. Large viste til Karl Marx som i sine skrifter påpekte hvordan kapitaleierne hentet inn billig og uorganisert arbeidskraft for å underminere arbeidsfolks kamp for anstendige lønns- og arbeidsforhold.

«Økt innvandring vil naturlig presse lønninger ned, noe som er i kapitaleiernes interesser, på bekostning av arbeiderne. Det er en grunnleggende tilbud-etterspørsel-logikk», sier Large.

Det er det samme argumentet Ottar Brox framførte så ofte i sine artikler og bøker, i det han viste til at knapphet på arbeidskraft ga arbeidsfolk markedsmakt.

 og stått strid om disse spørsmålene i norsk arbeiderbevegelse og på venstresida opp gjennom årene, ikke minst etter EU-utvidelsen i 2004 og seinere i 2007, da Romania og Bulgaria ble med. Det førte til et «sjokk» i det norske arbeidsmarkedet. Fra 2004 til 2009 kom det rundt 150.000 nye arbeidstakere.

Konsekvensene av dette merker vi fremdeles, der mange lavtlønte i usikre jobber ikke kan leve av inntektene. Store bedrifter baserer seg på innleid arbeidskraft, som gjerne pendler fra hjemlandet. Utdanningen i yrkesfag er kraftig svekket. Hele yrkeskategorier er overtatt av utenlandske selskaper, der norske arbeidsgivere ikke trenger å ta ansvar for lærlinger og fagutdanning. Kompetanse går tapt.

I en debatt i 2008 mente Boye Ullmann fra Rødt og Heming Olaussen i SV at Norge burde begrense og regulere arbeidsinnvandringen for å sikre norske lønns- og arbeidsforhold. Et av tiltakene var at arbeidsinnvandrere måtte ha arbeidstillatelse. Alle var velkomne til å jobbe, men på norske vilkår. Leder for fagligpolitisk utvalg i Oslo Ap og seinere rådgiver for Jonas Gahr Støre, Jonas Bals, advarte imidlertid mot slike reguleringer. Han mente det ikke var noe mål for arbeiderbevegelsen å begrense arbeidsinnvandringen.

 kan slippe innvandringen helt løs – uten at politiske ledere mister enhver tillit. Hvis venstresida ikke har kontroll på innvandringen, overlates arenaen til høyreradikale, som fritt kan spre sin rasisme. Det kan se ut som en allmenn politisk lov.

Det kan se ut som en allmenn politisk lov

Knapphet på arbeid – et gode for arbeidsfolk

Folkehøyskolene bidrar til sosialt samhold og allmenndanning, i en tid der det er viktigere enn noensinne,

Så seint som i juni i år fikk Norge en ny folkehøgskolelov, som understreket skoleslagets betydning for allmenndanningen og aktivt medborgerskap. Ikke minst slo loven fast, med støtte fra et samlet storting, at folkehøgskolene skulle være åpne for alle som ønsker det. Bare noen måneder etterpå kom statsbudsjettet, der regjeringen går inn for å redusere stipendandelen fra 40 til 15 prosent for folkehøgskoleungdom. Det er et svært dårlig og usosialt forslag.

Folkehøyskolene i Norge oppsto på 1800-tallet etter inspirasjon fra Grundtvig og de danske folkehøgskolene. I motsetning til i Danmark ble den norske folkehøgskoletradisjonen delt i to, den frilynte og den kristne. I Norge er det i dag 80 folkehøgskoler spredt over hele landet, der litt over 30 er kristne, mens de resterende springer ut av den frilynte tradisjonen. Folkehøgskolene har vært – og er – en svært viktig del av utdanningssystemet og baserer seg fremdeles på Grundtvigs idé om folkeopplysning som «en varmende sol som får liv til å gro». All sann opplysning er «mild og blid». Den gir ungdom selvtillit og mot på livet.

Folkehøgskolen er et tilbud til ungdom som ikke helt vet hvor veien går videre, men som her får et tilbud til å fordype seg i emner de har særlig anlegg eller interesse for. Skolene tømrer ungdom fra ulike steder i landet sammen, og det oppstår en særegen dynamikk fordi de bor sammen på internat. «Svært mange av våre elever finner endelig sin plass i tilværelsen, og kjenner på mestring og lystbetont læring for første gang i livet», skriver Øystein Falch Alsos ved Lofoten folkehøgskole i Våganavisa. Ifølge kuttforslaget skal folkehøgskolene nå behandles annerledes enn videregående skole og fagskoler. Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) har forsvart kuttet med at folkehøgskolene ikke inngår i et studieløp som gir en fullført grad eller kan bygges inn i en grad. Det er et merkelig argument, ettersom det er hele poenget med skolen. Her må budsjettpartnerne, SV, Rødt, Sp og MDG, og alle venner av folkehøgskolen, kjenne sin besøkelsestid. Et år på folkehøgskole kan være avgjørende for mange unge – til å finne sin vei i livet, inn i arbeidslivet og til videre studier. Skolene bidrar til sosialt samhold og allmenndanning, i en tid der det er viktigere enn noensinne.

Det er et svært dårlig og usosialt forslag.

Avgjørende år

Det har vært en politisk uke langt utenfor det normale. Senterpartiets ultimatum om ferje- og gjeldssletteordningen – og det seinere opprøret i Aps egne rekker – lyktes over all forventning. Regjeringen måtte ydmykt be om godt vær og rulle tilbake begge forslagene. Skal vi tro Dagens Næringsliv skyldtes fadesen en regjering som nærmest blindt fulgte finansministerens minst vink. Det skulle den ikke ha gjort.

«Da Stoltenberg, som inntil februar hadde vært 11 år borte fra norsk politikk, foreslo gjeldslette- og fergekutt, var det ifølge DNs kilder 

[min utheving]. Heller ikke statsråden med ansvar for studiegjeld, Sigrun Aasland, eller samferdselsminister Jon-Ivar Nygård, som styrer fergene.» Og hva med den sosialt engasjerte landbruksministeren, Nils Kristen Sandtrøen, tidligere partisekretær, nå arbeidsminister, Kjersti Stenseng, eller forsvarsminister Tore O. Sandvik, som ellers pleier å ha kontroll på stemningene i folkedypet? Eller statsministeren selv, Jonas Gahr Støre, som mer enn noen andre visste hva dette betydde for Sp og partiets egne på kysten og i distriktene? Ikke et pip! Sannsynligvis fikk de det ikke med seg – i en misforstått tiltro til at den nye kosten i Finansdepartementet hadde fullt grep. DNs kilder peker på at en årsak til tonedøvheten var at innspurten av budsjettprosessen tok svært kort tid sammenliknet med hvordan det var da Sp satt i regjering. «Nå var Ap endelig alene, og Stoltenberg kunne bruke sin autoritet til å rushe saker gjennom. En kilde omtaler det som fartsblindhet». Kanskje det også sier noe om Stoltenbergs modus operandi? En politisk ringrev påminnet meg om en passasje i hans selvbiografi «Min historie» om budsjettforhandlingene med mellompartiene høsten 1996, der han skriver om et forslag det ville bli bråk om, som han ikke «engang hadde klarert med Thorbjørn og de andre i partiledelsen». Fort skal det gå. Da er det lettere å få upopulære ting igjennom.

 at Stoltenbergs sjokkdoktrine ikke fungerte denne gangen, var Sps resolutte bruk av ultimatumvåpenet. Det sies gjerne at det å stille ultimatum ikke fungerer, og det gjør det jo som regel heller ikke, men denne gangen hadde det en eksplosiv effekt. Sp forbannet seg på at partiet ikke ville sette seg til forhandlingsbordet med Ap før kuttene var fjernet, noe som utløste en serie av presseoppslag om hva Ap-politikere faktisk hadde lovet i valgkampen. Ap-ordførere og stortingsrepresentanter krevde umiddelbar retrett.

Hvilke langsiktige virkninger vil denne striden få? Min følelse er at den snarere har styrket det rødgrønne samarbeidet enn svekket det. Flertallet i Ap har markert at partitoppen og regjeringen, selv om du heter Jens Stoltenberg, ikke kan gjøre hva som helst. Eventuelle krefter i Oslo-partiet eller på høyrefløya i Ap, som drømmer om å vri seg ut av skjebnefellesskapet med Sp i distriktspolitikken, har fått tydelig beskjed om hvor den reelle maktbasen i partiet ligger.

striden også vært livgivende. Etter uttredenen av regjeringen har lite gått partiets vei. Strategien med å satse på EU- og EØS-kamp falt i fisk. Men nå er Vedum tilbake i god gammel stil – pågående, engasjert og med et klart mandat. Det skaper trygghet og tilfredshet i partirekkene. Flere og flere øyner håp om framgang etter det begredelige valgresultatet. Sp har i hvert fall til gagns fått bevist at det er selve garantisten for distriktene, ettersom Sp-statsrådene knapt hadde fått på seg frakken på vei ut, før Ap reverserte viktige stolper i regional- og distriktspolitikken.

I Sp er det noen som tar til orde for at partiet bør skifte side. Det ser likevel ikke ut til å ha noen gang på jorda for øyeblikket. Knockoutseieren om gratis ferje og gjeldslette har snarere vist at partiet har betydelig mer å hente på rødgrønn side enn på borgerlig. På spørsmål fra Dag og Tid svarer tidligere parlamentarisk leder Marit Arnstad at realpolitikken fortsatt peker mot rødgrønt samarbeid ettersom Høyre og Frp ikke er i stand til å møte Sp i spørsmål om desentralisering og distriktspolitikk. Hun sier for øvrig at hun liker ordet rødgrønt. Det er det å bli tatt til inntekt for venstresida, Sp-folk ikke liker og vil.

Torsdag var det stortingsmiddag på Slottet. De fleste representantene hadde funnet fram til en partifelle å gå sammen med, men ikke slik for Sps toppolitikere. Skridende inn til middagsbordet kom Sps Bjørn Arild Gram gående arm i arm med SVs Marthe Hammer, mens Trygve Slagsvold Vedum hadde SV-nestleder Marian Hussein, for øvrig i en strålende somalisk folkedrakt, ved sin side. Vi skal vel ikke legge altfor mye i det, men en søt markering var det – et bud om at det rødgrønne samarbeidet kanskje er liv laga likevel.

Ultimatum snudde spillet

NRK har vært på reportasje på industristedet Høyanger i Ytre Sogn for å lodde stemningen etter Aps statsbudsjettforslag, der viktige distriktspolitiske satsinger var skrotet. Det helt entydige inntrykket er at tabben med gratis ferje og studiegjeldslette skyldtes regjeringens «Oslo-briller». En gjennomgang i Bergensavisen viser at bare fire av 69 statssekretærer og statsråder er fra Vestlandet.

Bjørgulv Braanen

Artikler

Mafiaråd

SV er på vei inn i folden igjen, mens MDG fremdeles jakter på nye blanke seire.

Det er sørgelig på alle vis at de rødgrønne ender opp i en konkurranse om å svartmale budsjettet

Et regjeringsprosjekt vel verdt å kjempe for

Må vi gang på gang stemme over tidligere beslutninger i en nasjons liv?

Nytt politisk utenforskap

Intet lært?

Er det et alternativ til fortsatt dødelig krig?

Det er nettopp med vinden i ryggen at det er lett å trå feil

Tore Skeie har skrevet bok om kong Harald Hardråde og hans tid.

Frederiksens fabrikk i stå

Urimelig

Samlende fellesskapsinstitusjoner er viktigere enn vi tror.

Wanda Heger reddet norske krigsfanger i tyske konsentrasjonsleirer – og familiens ære.

Sviktende premisser

120 års hegemoni i København står for fall

Støre har kommet i skyggen av sin driftige finansminister.

Venstresida taper mer enn den vinner.

Frykten for å legge seg ut med USAs mektige leder ser ut til å henge som en mare over norsk politikk

Krever massiv etnisk og religiøs rensing

Både Astrup og Frølich har fått inn de store hagers selvtillit med morsmelka

God stemning

Magafisering?

Knapphet på arbeid – et gode for arbeidsfolk

Folkehøyskolene bidrar til sosialt samhold og allmenndanning, i en tid der det er viktigere enn noensinne,

Ferje- og gjeldsslettestrid kan ha styrket det rødgrønne samarbeidet.

Regjeringen kutter studieplasser i nord.

Mafiaråd

SV er på vei inn i folden igjen, mens MDG fremdeles jakter på nye blanke seire.

Det er sørgelig på alle vis at de rødgrønne ender opp i en konkur­ranse om å svartmale budsjettet

Et regje­rings­pro­sjekt vel verdt å kjempe for

Må vi gang på gang stemme over tidligere beslut­ninger i en nasjons liv?

Nytt politisk uten­for­skap

Intet lært?

Er det et alternativ til fortsatt dødelig krig?

Det er nettopp med vinden i ryggen at det er lett å trå feil

Tore Skeie har skrevet bok om kong Harald Hardråde og hans tid.

Frede­riksens fabrikk i stå

Urimelig

Samlende felles­skaps­in­sti­tu­sjoner er viktigere enn vi tror.

Wanda Heger reddet norske krigs­fan­ger i tyske konsen­tra­sjons­leirer – og familiens ære.

Sviktende premisser

120 års hegemoni i København står for fall

Støre har kommet i skyggen av sin driftige finans­mi­nister.

Venstre­sida taper mer enn den vinner.

Frykten for å legge seg ut med USAs mektige leder ser ut til å henge som en mare over norsk politikk

Krever massiv etnisk og religiøs rensing

Både Astrup og Frølich har fått inn de store hagers selvtillit med morsmelka

God stemning

Maga­fi­se­ring?

Knapphet på arbeid – et gode for ar­beids­folk

Folke­høy­sko­lene bidrar til sosialt samhold og allmenn­dan­ning, i en tid der det er viktigere enn noensinne,

Ferje- og gjelds­slette­strid kan ha styrket det rødgrønne samar­beidet.

Regje­ringen kutter studie­plasser i nord.

Det er sørgelig på alle vis at de rødgrønne ender opp i en konkurranse om å svartmale budsjettet

Et regjeringsprosjekt vel verdt å kjempe for

Må vi gang på gang stemme over tidligere beslutninger i en nasjons liv?

Nytt politisk utenforskap

Frederiksens fabrikk i stå

Samlende fellesskapsinstitusjoner er viktigere enn vi tror.

Wanda Heger reddet norske krigsfanger i tyske konsentrasjonsleirer – og familiens ære.

Støre har kommet i skyggen av sin driftige finansminister.

Venstresida taper mer enn den vinner.

Magafisering?

Knapphet på arbeid – et gode for arbeidsfolk

Folkehøyskolene bidrar til sosialt samhold og allmenndanning, i en tid der det er viktigere enn noensinne,

Ferje- og gjeldsslettestrid kan ha styrket det rødgrønne samarbeidet.

Regjeringen kutter studieplasser i nord.