Bjørgulv Braanen

#fff

 Danmarks tidligere statsminister Helle Thorning-Schmidt er hyret inn av Facebook for et ukjent millionbeløp for å sitte i teknologigigantens «uavhengige» råd for ytringsfrihet. Hun har fått tittelen «co-chair», sammen med de amerikanske jussprofessorene Jamal Greene og Michael McConnell og den kolombianske juristen Catalina Botero. The Guardians tidligere redaktør Alan Rusbridger og nobelprisvinneren Tawakkol Karman har også fått plass i rådet. Det stjernespekkede panelet skal være mekler i konflikter om selskapets modereringspolitikk. «Til nå har noen av de vanskeligste spørsmålene om innholdsmoderasjon blitt tatt av Facebook, i siste instans av Mark Zuckerberg selv. Nå vil vi for første gang ha et uavhengig organ som vil ta endelige og bindende beslutninger om hvilket innhold som blir stående og hva som blir fjernet», sier Helle Thorning-Schmidt, som kommer rett fra toppjobben i internasjonale Redd Barna.

Facebook har lenge vært utsatt for massiv kritikk for vilkårlig sensurering og spredning av hatefulle ytringer. Rådet er åpenbart opprettet for å unngå ytterligere press og statlig regulering av selskapet. Oppnevningen løser imidlertid ikke det grunnleggende problemet med at ytringsfriheten forvaltes av et privateid, profittstyrt gigantkonsern, uten innsyn og demokratisk kontroll. «Å overlate til et selskap som Facebook å trekke grensa mellom sant og falskt er som å la mafiaen få velge hvilke forbrytelser man skal anklages for», skriver Frederik Stjernfelt i Weekendavisen. Det er i dag full forvirring om hvordan Facebook håndhever selskapets sensurregler, som er en form for hjemmesnekret privat straffelov. Å legge en like privat appelldomstol på toppen av denne straffeloven, løser på ingen måte problemet. Facebook bruker allerede i dag store ressurser på å fjerne brukerinnhold. Hva hvis man i stedet, spør Stjernfelt, brukte disse på å overholde amerikansk lovgivning – og altså fjernet kriminelt innhold, trusler, oppfordringer til vold, personlig sjikane og falsk markedsføring – og lot nakne bryst, tvilsomme påstander og politiske synspunkter og alt det andre være?

Mafiaråd

De hadde gledet seg så veldig. Mange hadde reist til Island for å følge folkeavstemningen i den tro at det ble et ja til å starte forhandlingene om et medlemskap i EU. «Kommer Island-suget?» spurte Aftenpostens Kjetil Bragli Alstadheim i mars i år. Hans svar var at det kanskje ikke ble et sug, men i stedet et jordskjelv. Men som så ofte før undervurderte de den breie folkelige motstanden mot å oppgi nasjonal selvråderett.

 var så store, ble nedturen desto vondere. Alstadheim klarte ikke å bevare sin sedvanlige, lett spottende stil og elegante penn, men måtte hente ammunisjon fra aller nederste hylle. Bunnpunktet kom i går med en leder der Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum var avbildet sammen med Nigel Farage og Marine Le Pen som eksempler på de onde kreftene som nå danser ellevilt av glede. For sikkerhets skyld kastet han inn Donald Trump, Vladimir Putin og Xi Jinping i denne enhetsfronten av nedbrytende krefter. Det er et vammelt forsøk på å brunbeise den norske EU-motstanden, som innbefatter Kristelig Folkeparti, toneangivende krefter i Arbeiderpartiet og fagbevegelsen, SV, Rødt og Frp. Som eksempel på hvor farlig EU-motstanderne er, valgte Alstadheim å sitere Le Pen som hadde skrevet at «folkene må selv kunne bestemme sin framtid, sine institusjoner og sin evne til å forsvare nasjonale interesser». Når dette, som lyder som et ekko fra 1814, 1905 og 1945, framstilles som noe lummert, er det «gaslighting» på høyt nivå, altså psykologisk manipulasjon der man forsøker å få en annen til å tvile på egen virkelighetsoppfatning, hukommelse eller dømmekraft.

at et Europa av likestilte og samarbeidende nasjoner, i motsetning til en sentraliserende og byråkratiserende union, etter alle solemerker vil være bedre i stand til å møte de geopolitiske truslene vi står overfor. Nå setter EU-tilhengerne sin lit til at Brussel blir enda mer avvisende overfor likestilt samarbeid med land som står utenfor. Men dagens situasjon krever noe helt annet enn selvopptatt regelrytteri fra en såret, innadvendt union som reiser bolverk mot venner i nabolaget. Det krever i stedet smidighet og imøtekommenhet.

Det er ‘gaslight­ing’ på høyt nivå.

Skremselspropaganda

Vi får ta dette stille og rolig ettersom vi er inne i spesielle tider. Debatten mellom Dagsavisens redaktør Lars West Johnsen og meg startet med en 

, der han skrøt uhemmet av Høyre-leder Ine Eriksen Søreide for hennes bidrag til dagens prishopp på bensin og diesel. Begrunnelsen var at Norge var «marinert i oljemilliarder», som ble øst ut for å holde «velgerne logrende». Vanlige lønnsmottakeres lommer var fulle, så her trengtes det verken hjelp med renta, drivstoffkutt, halvert matmoms eller strømstøtte. Johnsen viste til Høyre-mannen Victor Norman, som hadde advart mot at velferdsstaten este ut, med stadig nye velferdsordninger til sterke grupper som egentlig ikke trengte den sterke ryggen til fellesskapet.

Jeg fant dette resonnementet ganske oppsiktsvekkende fra redaktøren i arbeiderbevegelsens tidligere hovedorgan og skrev en kommentar 21. august. Der viste jeg til at arbeiderbevegelsens kamp i forrige århundre nettopp handlet om at velferdsstaten skulle komme breie befolkningsgrupper til gode, ikke bare de «nødstedte», ikke bare arbeiderklassen, men også middelklassen. I det hele tatt liknet Dagsavisens framstilling av en sløsende velferdsstat på den gjengse på borgerlig side, der kravet om ansvarlighet, senkning av offentlige utgifter og advarsler mot ‘sløsing’ alltid retter seg mot ordninger som tjener breie lønnstakergrupper, men aldri mot overklassens egne privilegier.

Min største bekymring er en økende avstand i virkelighetsoppfatning mellom samfunnets elitesjikt og den virkeligheten vanlige arbeidsfolk opplever, enten det handler om økonomi eller bekymringer over barnas framtid i en verden der høyt utdannete og høytlønte legger stadig flere av premissene.

inntrykk av at dyrtida ikke finnes, at lommene til folk flest er så fulle at de renner over, velger han side i denne konflikten. Jeg skrev også at redaktøren nå åpenbart har fått så god lønn at han har vanskelig for å identifisere seg med vanlig folk som sliter med regningene. Det burde jeg kanskje ikke ha gjort, men det hører jo på en måte med det også.

I sitt svar her i avisa 26. august hevdet Johnsen at jeg var «uredelig og uhederlig» og «oppsiktsvekkende personlig», før han kunne fortelle at han hadde leilighet uten kveldssol og nærer en dyp mistillit til kapitalismen. Det er vel og bra. Mitt poeng var da heller ikke å være personlig, men å kritisere hans syn på velferdsstaten og hyllingen av Høyre-lederens «ansvarlighet» rettet mot forbedring av vanlige folks livsvilkår. Hvis dette tankegodset får spre seg på venstresida og i arbeiderbevegelsen, er det ekstremt uheldig. Johnsens påstand om at vi er marinert i oljemilliarder fikk for øvrig et elegant svar av finansminister Jens Stoltenberg i Aftenposten i forrige uke, der han skrev at «målet for forvaltningen av den norske oljeformuen ikke er å maksimere statens formue, men å maksimere det norske folks velferd. Oljen og gassen er det norske folkets eiendom og bør komme det norske folk til gode. Nå og i fremtiden».

fremdeles ikke forstår hva den norske modellen handler om, viser han når han skriver: «Braanen mener jeg ikke forstår poenget med de universelle velferdsgodene arbeiderbevegelsen har kjempet fram. Men problemet med strømstøtta er jo nettopp at den ikke er universell. Den er, slik den er utformet nå, ren subsidiering av de rikeste.» Nei, den er ikke det – selv om det er noen hull i ordningen (kommunalboliger!) som må tettes. I Store Norske Leksikon heter det at universelle ytelser betegner ytelser som en stor andel av innbyggerne har rett til å søke om, tildelingen er rettighetsbasert, og ytelsen er ikke økonomisk behovsprøvd (ytelsen reduseres ikke selv om mottaker har betydelige inntekter eller stor formue). Det er godt gjort ikke å kjenne igjen en universell velferdsordning, når den står rett foran en. Mitt håp var å få en debatt om viktige utfordringer for arbeiderbevegelsen, ikke minst hvordan vi skal demme opp for høyrepopulismen, men det fikk vi ikke. Det er det bare å akseptere.

Det er godt gjort ikke å kjenne igjen en universell velferdsordning

Debatten vi ikke fikk

#000

Det danske partiet Liberale Alliance og dets populære leder Alex Vanopslagh er i ferd med å gjennomgå en politisk metamorfose. Den unge, karismatiske politikeren har vært en innbitt og prinsipiell forsvarer av liberalismen, og partiet har vært særlig populært blant unge menn, ikke minst på grunn av partilederens aktivitet på sosiale medier. Nå er det nye tider. I sin nye bok, «Den usynlige ånd», faller han tilbake i den store danske fellesgryta, der Grundtvig, Høyskolesangboken, folkelighet, kristendom og nasjonale fellesverdier alltid ligger og putrer. «Friheten er ikke et mål i seg selv, men et middel til ansvar og sterke fellesskap som bare trives i et samfunn med en bestemt kultur», skriver han. Weekendavisas Søren K. Villemoes har møtt Vanopslagh og skildrer hans reise fra minimalstaten til fedrelandet. I dag framstår han som Folkehøyskole-Venstres åndelige arvtaker i Danmark. I et forord i «Den usynlige ånd» foreslår Venstre-nestor Bertel Haarder derfor at Venstre og Liberal Alliance bør fusjonere til ett parti på sikt. Det ville tilført Venstre sårt tiltrengt vitalitet, kanskje med Vanopslagh, bare 34 år gammel, som en aktuell lederkandidat, samtidig som den altfor rike partifloraen på borgerlige side ble sanert.

for at det vil skje, er liten. Å slå sammen partier er enklere sagt enn gjort, selv om politikken synes å ligge ikke så langt fra hverandre. Partisplittelser derimot er regelen. I norsk sammenheng kommer jeg bare på to ordentlige samlinger. Den ene skulle bli varig, den andre sildret bort i ingenting. Den varige kom i 1927 med Arbeiderpartiet og Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti, en samling som førte til en formidabel valgframgang samme år. Men det skal sies, det var først og fremst en gjenforening, ettersom de skilte lag bare seks år tidligere under stridighetene om revolusjon og Moskva-tesene. Det andre eksempelet er Sosialistisk Valgforbund i 1973, av SF, NKP og AIK, som førte fram til Sosialistisk Venstreparti i 1975. Valget i 1973 ble en storsuksess med 11 prosent og 16 representanter på Stortinget, men i 1976 marsjerte flertallet i NKP ut etter råd fra Moskva.

 er derimot uendelige. De fleste har rammet Venstre, med utbrytere som Moderate Venstre og Frisinnede Venstre. Siden fulgte KrF og Bondepartiet. Den endelige sprengingen kom på Røros i 1972. SUF-erne brøt også ut av SF i 1969, noe som etter mange omveier har ført fram til dagens Rødt.

I dag snakkes det fra tid til annen om slå sammen partier i Norge også. SV og Rødt. Eller hva med MDG og Venstre, ja, noen har også foreslått at Høyre og Ap burde slå sine pjalter sammen. Men å fusjonere partier med ulik kultur og historie er uhyre komplisert, like vanskelig som det er å slå sammen aviser. Én pluss én blir sjelden to. Jeg har selv vært med på å drøfte en sammenslåing av Klassekampen og Dagsavisen en gang i tida, noe som på papiret kunne se klokt og fornuftig ut, men en avis har, som et parti, en «sjel», med særpreg og identitet. En vellykket sammenslåing forutsetter at man klarer å bygge opp en ny felles identitet. Det er lettere sagt enn gjort. Tenk bare på hvor vanskelig det er å holde et parti samlet, med alle dets fraksjoner. I det hele tatt er synergieffekter ekstremt oppskrytte. De er, som Dagens Næringslivs Thor Chr. Jensen har påpekt, som Jesus. Alle snakker om ham, men ingen har sett ham.

Vanskeligere enn man skulle tro

Vi løsner nå trossene til Donald Trumps USA, men det er knapt noe argument for å tjore oss enda fastere til EU

Lørdag går islendingene til valgurnene for å svare nei eller ja til om de vil starte forhandlinger med Brussel om Island skal bli medlem av EU. Islands sosialdemokratiske statsminister Kristrún Frostadóttir fører an sammen med ja-partiet Reformpartiet, som brøt ut av det konservative Selvstendighetspartiet i 2016 på grunn av uenighet om EU. De øvrige partiene er mot EU-medlemskap.

 Island har fått mange norske EU-tilhengere til å trekke frisk luft i et håp om at et islandsk ja skal sette fyr på den norske EU-debatten. Spesielt tiltrekkende er den islandske modellen med to folkeavstemninger, der man først spør om man skal søke medlemskap, for deretter å stemme over forhandlingsresultatet. «Det er genialt», sier tidligere statssekretær i UD, Maria Varteressian. Håpet er at en første «uforpliktende» avstemning, et «ja til å se», skal gjøre det lettere å få til en innmelding i neste runde. Men det er utenkelig at Norge skulle velge en slik modell, ettersom vi allerede har hatt to folkeavstemninger basert på et forhandlingsresultat. Det ville bli oppfattet som politisk manipulasjon å endre spillereglene denne gangen.

 norske EU-tilhengere er at det eneste virkelig tunge argumentet for medlemskap er frykten for å bli rammet av straffereaksjoner fra Brussel i strid med EØS-avtalen, slik det skjedde med ferrosilisium. Sikkerhets- og forsvarspolitisk står Norge i en gunstig posisjon, som en brubygger mellom land med ulikt tilknytningsforhold til EU, og vår støtte til Ukraina står virkelig ikke tilbake for noe EU-land. Vår EØS-tilknytning er allerede en alvorlig trussel mot den norske modellen, nasjonal suverenitet og politisk handlefrihet – det er derfor ingen grunn til å gjøre det enda verre på områder som landbruk, fiske, finans og utenrikspolitikk med fullt medlemskap. Hvis det fremste argumentet for å melde seg inn er unionens egen sentraliseringsiver og nyproteksjonisme og dens konsekvenser for samarbeidende, imøtekommende og vennligsinnede naboland, er det skrinne greier. I stedet for å melde seg inn av frykt, får vi gjøre som Canadas statsminister Mark Carney og svare med samme mynt. «Det eneste vi har å frykte, er frykten selv», som Franklin D. Roosevelt sa i 1933. Vi løsner nå trossene til Trumps USA, noe som er på høy tid og svært gledelig, men det er knapt noe argument for å tjore oss enda fastere til Ursula von der Leyen og Brussel.

Det er utenkelig å velge en slik modell i Norge.

Islendingsug

Høyesterett i storkammer er samlet denne uka for å beslutte om utbygging av tre olje- og gassfelt, Breidablikk, Tyrving og Yggdrasil, er ulovlig eller ikke. Staten har tapt i to tidligere rettsinstanser og fått motbør av Efta-domstolen. Dette er tredje og siste sjanse for regjeringsadvokat Fredrik Sejersted.

Greenpeace og Natur og Ungdom og deres advokat Jenny Sandvig insisterer på sin side fortsatt på at oljeutvinningstillatelsene må kjennes ugyldige. Striden handlet opprinnelig om staten og selskapene hadde plikt til å utrede utslippseffektene av forbrenning av olje og gass etter at den var solgt og eksportert til utlandet. Slike krav fantes ikke før, og Parisavtalen er tuftet på at hvert land tar ansvar for sine utslipp. Men på 2020-tallet har stemningen snudd i rettsapparatet, og det har kommet noen dommer som setter slike krav.

 som prosederte på vegne av staten i Høyesterett i går, sukket oppgitt noen ganger over disse dommene, som han mente hvilte på et tynt rettsgrunnlag. Likevel har staten valgt å erkjenne den nye rettstilstanden.

– Staten har akseptert kjernen i denne nye rettsdannelsen, ut fra en breiere helhetsvurdering, og har lojalt innrettet seg etter dette – både i den konkrete saken og generelt, sa Sejersted.

Myndighetene har skjerpet reglene både i 2024 og 2026 på grunnlag av de nye dommene. Den siste store gjennomgangen kom i 2026 etter at Borgarting lagmannsrett i 2025 ga staten en frist på seks måneder til å behandle tillatelsene på nytt ut fra de nye kravene.

– Dette er ikke omgåelse, men en lojal etterlevelse, sa Sejersted, som mente kravene til å rette opp tidligere mangler er oppfylt, men la likevel til:

– Når vi aksepterer disse dommene, så er det ikke fordi vi er enig, men vi erkjenner at de har en rettsskapende rolle. Vi tror det er å slåss mot vindmøller å fortsette å kjempe. Juss blir ofte til på rare måter, slo han fast.

Regjeringsadvokaten mener det følger av både norsk forvaltningsrett og EØS-rett at det er mulig å rette opp saksbehandlingsfeil underveis. Det er spesielt maktpåliggende her fordi rettstilstanden er endret gjennom dynamisk rettsutvikling. Nå tilfredsstiller tilleggsutredningene av utenlandske utslipp alle krav som kan utledes av prosjektdirektivet etter EØS-retten, hevder regjeringsadvokaten.

Men det er på ingen måte tilfredsstillende for Greenpeace, Natur og Ungdom og deres advokat Jenny Sandvig. Det holder ikke å reparere i etterkant, hevder hun.

Dette er tredje og siste sjanse for Sejersted

Når spillereglene endres underveis

I den nye boka «For rikt for hvem?» gjengir SSB-forsker Erling Holmøy og sjeføkonom i Alm Olav Slettebø en uttalelse fra Bjarne Håkon Hanssen da han i 2009 gikk av som Aps helseminister for å bli PR-rådgiver i First House: Som heltidspolitiker hadde han vært med på å bruke opp store verdier i mange år – nå skulle han være med å skape dem. En av de mest seiglivede mytene er at verdier skapes i det private, mens offentlig sektor bare bruker. Det er en absurd påstand, skriver økonomene, ettersom verdiskaping betyr å produsere noe folk er villig til å betale for, noe amerikanernes store utbetalinger til helse, omsorg og utdanning er eksempler på.

og Slettebø viser også at offentlig sektor ikke «eser ut», slik det ofte hevdes. De offentlige utgiftenes andel av nasjonalinntekten (BNI), fratrukket grunnrente fra olje og gass, har ligget nokså flatt de siste 30 årene. Det har faktisk vært et «massivt underforbruk» av avkastningen av oljepengene i forhold til ­handlingsregelen, til tross for en rekke kriser de siste årene: finanskrisa, oljepris­fallet, flyktningkrisa, korona­epidemien og Ukraina-krigen.

at staten «tar» pengene våre, er lite dekkende, fordi 70 prosent av de offentlige utgiftene går direkte tilbake til enkeltindivider, i form av pensjoner, ytelser og tjenester. Det meste av denne «tilbakebetalingen» skjer i livs­faser vi ikke kan forsørge oss selv gjennom arbeid. En følge av store skattekutt ville vært at vi stedet fikk et personlig ansvar for å forsørge oss og våre nærmeste når vi mister inntekt eller når behovet for helse og omsorg melder seg. En familie i USA har høyere inntekt fratrukket skatt enn en norsk, men etter at utgifter til barnehage og helseforsikringer er trukket fra, sitter en norsk familie igjen med betydelig mer enn den amerikanske. Velferdsstatens omfordeling er altså først og fremst overføringer fra oss selv til oss selv. Den beskytter oss også mot oss selv. Den hindrer ulykksalige konsekvenser av kortsiktighet, uvitenhet, mangelfull selvdisiplin og irrasjonalitet – som våre liv er så fullt av. Samfunnsøkonomer har sin egen sjargong, men det er likevel en god del sannhet i det når de konkluderer: «En roman blir statsbudsjettet aldri, men ingen bok inneholder mer hjertevarme enn ‘Gul bok’ fra Finansdepartementet.»

Hjertevarme

Kanskje vi skal få lov til spandere et kurs i arbeiderbevegelsens historie på Dagsavisens redaktør?

I en stort oppslått artikkel lørdag i forrige uke roste Dagsavisens sjefredaktør, Lars West Johnsen, Høyre-leder Ine Eriksen Søreide i høystemte ordelag for at hun satte ned foten for avgiftslettelser på drivstoff. Redaktøren mente hun opptrådte «ansvarlig» i en «norsk politisk hverdag marinert i oljepenger» og spurte retorisk hvor mye penger det er mulig «å stappe i middelklassens lommer» og svarte selv: «Til det renner over».

Dette er et budskap han hevder å ha lært av den nå avdøde Høyre-mannen Victor Norman, som advarte mot at velferdsstaten skulle få ese ut. Han mente de fleste kunne klare seg uten det offentliges hjelp. Velferdsstaten er først og fremst til for de minst ressurssterke, unge, de uten utdanning og innvandrere – og trygdede, arbeidsløse og folk som bor på gata, får vi gå ut fra.

oppsiktsvekkende fortelling om hva velferdsstaten og den norske modellen handler om. Ikke fra Høyre-mannen Norman, men fra en redaktør i arbeiderbevegelsens tidligere hovedorgan. Arbeiderbevegelsens kamp i forrige århundre handlet nettopp om at velferdsstaten skulle komme breie befolkningsgrupper til gode, ikke bare arbeiderklassen, men også middelklassen. Ved å begrense velferdsordningene bare til de aller nederst, svekkes oppslutningen om velferdsstaten, og man åpner låvedøra for private markedsløsninger, som ytterligere eroderer den. I Johnsens verden er det snarere et problem at den er utvidet til middelklassen, eller som han skriver, «til grupper som egentlig ikke trengte den sterke ryggen til fellesskapet, men burde stå støtt på egne bein».

Dagsavisen-redaktøren ser seg selv som «ansvarlig» og antipopulistisk, men tyr selv til overdrivelser og stigmatiserende karakteristikker som enhver Frp-politiker ville være stolt av. Det øses av oljeformuen for å holde velgerne «logrende». Fellesskapet pøser ut penger til middelklassen, mens vi i realiteten er styrtrike og sparer som gale. Vanlige folks bekymringer over økte renter på boliglånet, stigende drivstoffutgifter og strømregningen avfeies med at vi aldri har vært rikere. Det er ikke dyrtid – det er bare skapt et inntrykk av dyrtid. Staten bruker derfor masse penger av politisk bekvemmelighet for å holde en stadig rikere, norsk middelklasse mett. Men det vil aldri bli nok, slår Johnsen fast, før han ønsker Ine Eriksen Søreide lykke til med et håp om at hennes politiske strategi skal føre fram. Ja, ja.

Det triste med Johnsens utkjør, er hvor trivielt det er. Det er nøyaktig det samme vi tutes ørene fulle med fra borgerlige elitesjikt og er til forveksling likt det vi kan lese hos Martin Bech Holte og i intervjuer med finansfolk i Kapital, Finansavisen og Dagens Næringsliv, der kravet om ansvarlighet, senkning av offentlige utgifter og advarsler mot «sløsing» alltid retter seg mot ordninger som tjener breie lønnstakergrupper, men aldri mot overklassens egne privilegier.

 har nå åpenbart fått så god lønn at han har vanskelig for å identifisere seg med vanlige folk som sliter med regningene. Da blir det også vanskelig å forstå hvorfor Frp er blitt Norges største parti, med økende støtte fra flere og flere hardt arbeidende arbeidsfolk, som bekymrer seg for framtida – åpenbart i motsetning til Johnsen, som har «lommene fulle». De er ikke urolige bare for økonomien, men kanskje først og fremst for hvordan det skal gå, både for dem selv og barna, i en verden der høyt utdannete og velbemidlede setter stadig flere av premissene. I en rekke industriland, som USA, Frankrike og Tyskland, ser vi en økende tillitskrise mellom eliten og folk flest, som nettopp er basert på at velbemidlede lever komfortable og ubekymrede liv, mens de politiske elitene skalker lukene for støyen der ute, for folks hverdagsproblemer. I en situasjon der folk føler seg urepresentert, vokser følelsen av at systemet er rigget til fordel for eliter som beriker seg selv. Det er dette gapet mellom to helt ulike virkelighetsoppfatninger som gjør at de store, folkelige massepartiene i mange land sliter og har blitt skygger av seg selv. Når selv Dagsavisens redaktør velger å se verden fra de velbergedes perspektiv, krydret med Norman- og Søreide-beundring, lover det ikke godt. For det som oppfattes som sløsing eller uansvarlig pengebruk er et klassespørsmål. I Johnsens verden er krav om å forbedre levevilkårene for arbeider- og middelklassen et uttrykk for uvettig populisme og uansvarlig politikk, mens sløsingen og milliardutgiftene som følger av de rikes berikelse på bekostning av fellesskapet, sjelden får denne typen merkelapper. Da er det ikke rart at Høyre-lederen blir en ruvende politisk og ideologisk lederskikkelse.

politiske myndigheter opptre ansvarlig, motvirke sløsing og sørge for at budsjettene går i balanse. Men det er milliarder å spare helt andre steder enn ved å gå til angrep på vanlige folks inntekter og levestandard. Bare ta det faktum at overklassen nå bevilger seg skyhøye lederlønninger på titalls millioner kroner, som ville vært uhørt bare for noen tiår tilbake. Oppsplitting og markedsutsetting av offentlig sektor har ført til en hærskare fristilte selskaper, virksomheter og direktorater, med hvert sitt esende sjikt av høytlønte ledere og administratorer. Det synes ikke å være noen ende på lønnsspiralen i samfunnets elitesjikt. Den forrige Statkraft-sjefen, Christian Rynning-Tønnesen, hadde en inntekt på 18 millioner kroner, og en Statkraft-trader i London tjente over 40 millioner kroner på ett år. I det statlige energiselskapet kryr det av sjefer med skyhøye lønninger. I samfunnsmålestokk er det snakk om en omfattende omfordeling fra arbeid til kapital. Overklassen karer til seg, mens den samtidig prediker måtehold og ansvarlighet for vanlige arbeidstakere.

Den største ressurssløsingen skyldes den stadig striere strømmen av EU-forordningene, som skaper et voksende, fordyrende byråkrati både i privat og offentlig sektor. EUs bygningsenergidirektiv driver opp prisene på boliger, og anbudsreglene gjør at mindre bedrifter må ansette folk for å håndtere de omfattende anbudskravene, noe som gjør at de ofte lar være fordi det blir for dyrt. Draghi-rapporten var knusende i sin dom over regelhysteriet i EU, som Norge omfattes av gjennom EØS-avtalen, med bysantinske direktiver som igjen sysselsetter en bråte jurister og konsulenter, ikke bare i privat sektor, men også i norske departementer og etater. Trygve Harlem Losnedahl, førsteamanuensis i rettsvitenskap ved Handelshøyskolen på Oslomet, skriver i Minerva at EU er et regelbyråkrati som verdenshistorien ikke har sett maken til.

ansvarlighet når det handler om vanlige folks livsvilkår, men ikke når det gjelder overklassen og den øvre middelklassens konsekvente berikelse på bekostning av vanlige folk og samfunnsmessige behov, er et politisk valg. Å bevisst delegitimere folkelige krav om forbedring av vanlige folks livsvilkår er å stille seg på elitenes og overklassens side i kampen mellom arbeiderbevegelsen og kapitalkreftene, som ikke er et avsluttet historisk kapittel, men som foregår her og nå. Hvis landet øker sin velstand gjennom økt produktivitet, eksportinntekter eller avkastningen fra oljefondet, må velstanden fordeles jevnt, sosialt og geografisk. Den norske arbeider- og middelklassen har ikke lommene fulle, ikke minst sammenliknet med overskuddene i norsk næringsliv og rikdommen overklassen og de velstående tilgodeses med. Kanskje vi skal få lov til spandere et kurs i arbeiderbevegelsens historie og en studiesirkel om Karl Marx på Dagsavisens redaktør? Han kan få mer nytte av det enn å følge i de politiske fotefarene til Victor Norman og Høyre-lederen.

Vi spanderer et kurs i arbeider­bevegelsens ­historie.

Når avstanden blir for stor

Norske datasentre har blitt milliardbutikk for utenlandske eiere, melder Finansavisen. Den israelske Azrieli-familien kontrollerer gjennom selskapet Green Mountain fem datasentre i Norge. Den kinesiske milliardæren Jihan Wu satser også igjennom Bitdeer-konsernet, som eier datasenter i Molde og i Tydal. Begge har vært brukt til å utvinne kryptovaluta. Tydal i Sør-Trøndelag bygges nå om til å bli Norges største operative KI-senter. «Norge er et perfekt sted å legge datasenter, og den fordelen gir vi bort gratis», sier Robert Næss i Nordea.

 fornybar kraft, kjølig klima og velvillige kommuner. Aktørene bak datasentrene har stor betalingsevne, og så lenge første­mann til mølla gjelder, er det fritt fram for datasentrene. I dag bruker de vi allerede har i Norge, like mye strøm som 160.000 husholdninger. 

«Bare utvinning av kryptovaluta krever like mye kapasitet som alle husstander i Stavanger»,

 skriver Naturvernforbundets Truls Gullowsen i Klassekampen. Datasentrene vil kunne fortrenge både annen norsk industri og norske klimatiltak.

 finanskapital strømmer til Norge for å utnytte den norske vannkrafta, uten å legge stort igjen i form av arbeidsplasser og industriutvikling. Det eneste adekvate svaret på dette er konsesjonsplikt. Professor Kristin Asdal ved TIK Senter for teknologi, innovasjon og kultur

 at siden den første «panikkloven» i 1906 har konsesjonsplikt for å få tilgang til felles ressurser blitt et varemerke for vår regulerte blandingsøkonomi. Den norske oljelovgivningen er et vellykket eksempel på hvordan staten stilte betingelser for etablering. Nå ser alle disse lærdommene ut til å være glemt, aktivt understøttet av EØS-forordninger som svinebinder nasjonalstatens muligheter for å sette rammer for den internasjonale kapitalen. Men situasjonen er i ferd med å bli prekær. Datasenterboomen truer norsk industri, natur og økonomiske modell, som har gjort det mulig å bygge et velfungerende samfunn, der en prioriterer kraft og ressurser til samfunnsbyggende virksomhet og ikke legger landet åpent for internasjonal storkapital.

Lærdommene fra oljeeventyret har gått i glemmeboka.

Datasentre må ha konsesjon

Politikens redaktør Christian Jensen har de siste årene oppkastet seg til en moralsk refser av Norge fra sitt ståsted i København. Det er et velkjent tabloid grep å puste til fordomsfull nabolandskjekling. Jensens bidrag til sjangeren er å framstille Norge som et land av superegoister som gjør alt som står i deres makt for å isolere seg fra omverdenen. Det som åpenbart ligger under Jensens jevnlige utspill, er en sterk indignasjon over at Norge ikke umiddelbart melder seg inn i EU. I sin jakt etter å forstå det nærmest uforståelige har Jensen kommet fram til at det må skyldes Oljefondet, som Norge forsvarer innbitt ved å isolere seg. Danmark derimot, fører en forbilledlig utadvendt politikk.

 argumentasjon. For å ta det første først: Norge står ikke utenfor EU fordi vi har en stor oljeformue. Flertallet i Norge sa nei til EF/EU allerede i 1972, lenge før vi hadde noen oljeinntekter å snakke om. Hensynet til nasjonal selvråderett og behovet for en selvstendig fiskeri- og landbrukspolitikk ble avgjørende. Siden har dette standpunktet blitt bekreftet med en ny folkeavstemning i 1994, med forbløffende likt resultat helt ned på kommunenivå. Jensen spør i en Aftenposten-kronikk om hvorfor ikke Norge snakker seriøst om å bli medlem av EU. «Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg har til gode å gi et svar som hever seg over frykten for utfallet, basert på dagens meningsmålinger», skriver han. Ja, skulle landets statsminister og finansminister reist verden rundt og sagt at Norge blir medlem av EU i morgen den dag, i strid med folkemeningen og to tidligere folkeavstemninger? Hva slags politisk lederskap ville det vært? Og hvilket politikerideal er det egentlig Jensen fremmer? Det er i hvert fall stikk i strid med det Politiken-grunnlegger Viggo Hørup sto for i sitt sterke engasjement for folkestyre.

Det er en fullstendig misforståelse å hevde at valget om å stå utenfor EU betyr isolasjon. Det kommer selvfølgelig an på øynene som ser, men Norge fører en vel så aktiv utenrikspolitikk som Danmark. Mette Frederiksen bygger bruer til Italias Giorgia Meloni, men om dette er å foretrekke framfor det Norge gjør internasjonalt, for eksempel i Midtøsten, skal være usagt. Jensen roser Canadas statsminister Mike Carneys utspill om små- og mellommaktenes betydning og behovet for å stå sammen, men i all sin skjeløydhet tror han det først og fremst handler om EU. Men mellommaktene må stå sammen uavhengig av geografisk plassering og tilhørighetsforhold. I likhet med Norge står Tyrkia og Storbritannia utenfor, og det er ganske utenkelig at land som Australia, Japan, Canada, Brasil, Sør-Afrika eller India noensinne vil bli med i EU. Arbeidet for å styrke mellommaktene må derfor skje på mange arenaer.

av det norske oljefondet, som er sårbart og kan gå tapt eller bli kraftig redusert som følge av økonomisk kollaps, nasjonaliseringer, revolusjoner eller hvis ledere som Trump beslaglegger investeringer i USA. Men det er ingenting ved disse problemstillingene som ville vært endret ved et norsk EU-medlemskap. Å hevde i fullt alvor at Norge i stedet for å vende seg mot verden forsøker å gjemme seg, slår i høyden an på en selvopptatt hjemmebane. Dansk fremmedfrykt, innadvendthet og manglende solidaritet med palestinerne har sine historiske årsaker, men kan knapt være noe allmenngyldig forbilde for noen. Ja, vi skal alle bidra til fellesskap og alliansebygging som kan utgjøre en reell motvekt til stormaktene, men ulike land vil måtte finne sin egen rolle basert på egne forutsetninger. Kanskje nordmenn til og med kan lære danskene ett og annet om hvordan man kjemper for nasjonal suverenitet i trøblete tider.

Fordomsfull nabolandskjekling er et velkjent tabloid grep

Verden sett med danske skylapper

Hvis vi ser partilederdebatten i Arendal fra perspektivet til folk som sliter i dyrtida – med renteøkninger, drivstoffpriser og strømregningene – gir den et godt bilde på hvorfor Sylvi Listhaug for øyeblikket leder landets største parti. Frp krever redusert matmoms, fortsatt kutt i drivstoffavgiftene og forlenget strømstøtte på dagens nivå. Rødt og Sp er også opptatt av disse velgernes bekymringer, men Sylvi Listhaug har for øyeblikket størst appell. Enten vi liker det eller ikke, framstår Frp for øyeblikket som et interesseparti for dem som sliter med å få endene til å møtes. I Klassekampen i går fortalte firebarnsmor og lokallagsleder for Frp i Nord-Aurdal i Valdres, Jeanett Aspholt-Weisser, at hun på det verste hadde brukt 9000 kroner på diesel i måneden. Det tilsvarer 100.000 kroner i året. «Når diesel koster bortom 30 kroner per liter, som den heldigvis ikke gjør lenger, er det et ganske stort innhogg i budsjettet til en småbarnsfamilie som skal frakte til fotball, kor, skole eller barnehage».

betydelig problem for arbeiderbevegelsen hvis Ap og andre rødgrønne partier ikke framstår som de fremste ivaretakerne av interessene til hardtarbeidende arbeidsfolk som sliter med økte utgifter. Da mange års oppdemmet harme over økende strømpriser til slutt ble møtt av norgesprisen, var det avgjørende for å gjenopprette tilliten. Det fikk også Ap betalt for ved valget. Men når legitime krav om avgiftslettelser nå stemples som uansvarlig populisme, mens megalomane offentlige prosjekter går upåaktet hen, er det snakk om to fullstendig kolliderende virkelighetsoppfatninger. Når Støre i partilederdebatten hevdet at redusert matmoms er usosialt, er det bare å riste på hodet, ettersom matutgifter utgjør en betydelig større andel av vanlige lønnsmottakeres husholdningsbudsjett enn det gjør for de rikeste. MDGs Ingrid Liland fulgte opp med å påstå at norgespris måtte skrotes fordi den subsidierte de rikeste. Dette er en politisk retorikk så fjernt fra menneskers liv at det ikke er noe å si på at de velger seg andre alternativer. Politikere skal prioritere, være ansvarlige og hindre sløsing og vanetenkning i offentlig sektor, men det virkelig ansvarlige er å jobbe for å forbedre folks livsvilkår.

Frp framstår som et interesseparti for dem som sliter med å få endene til å møtes.

Ansvarlighet

Det var ikke med liten ærefrykt jeg og et tjuetalls andre seks- og sjuåringer møtte til 1. klasse på Eikeli folkeskole i 1963, bare ett år etter at skolen sto ferdig på en gammel husmannsplass i Østre Bærum. Klasseforstander og frøken var 38-årige Reidunn Dørve. Streng, rettferdig og av den gamle skolen. Vi kom fra alle sosiale lag og fra alle kanter av landet til de nye byggefeltene, men et strengt og moderlig blikk fra Dørve fikk oss alle på geledd. Gjennom årtiene har lærerne blitt stadig mykere og mer forsiktig overfor elevene, men nå er det Dørves tid igjen, skal vi tro Kari Nessa Nordtun (Ap), som vil gjenreise lærernes autoritet i klasserommet. Men er det mulig å få ånden tilbake i flaska når den først er sluppet ut? For nå er det helt andre og mektige krefter enn foreldrene og deres sosiale bakgrunn som former barna. Alle er på hver sin skjerm, i direkte og døgnkontinuerlig kontakt med tek-herrenes apper. Og skolen har understøttet utviklingen ved å slippe tek-gigantene inn i klasserommene som en trojansk hest.

leverte denne uka sin rapport i Arendal, der den tegnet opp et dystert bilde av helsetilstanden i norsk skole. «Skolen er kanarifuglen i gruva når det er ubalanse mellom det individuelle og fellesskapet. Det er barna og lærerne som først gisper etter luft når oksygenet, overskuddet og empatien slipper opp», har den tidligere danske undervisningsministeren Mattias Tesfaye sagt. Fellesskoleutvalget synes å være av samme mening. Utvalget mener problemene ikke skyldes at skolene gjør en dårlig jobb, men at forutsetningene for å gjennomføre samfunnsoppdraget har endret seg på grunn av utviklingstrekk i samfunnet. Konsentrasjon og utholdenhet svekkes av oppmerksomhetsøkonomien og utvalget ser tendenser til kognitiv latskap og svekket evne til kritisk tenkning som følge av kunstig intelligens. Det er sterk «bekymring for at fellesskap forvitrer som følge av negativ individualisering, hvor hensynet til meg og mitt går på bekostning av det vi har sammen», heter det i rapporten. Det er sterke ord.

Utvalgets svar er å slå sammen skolefritidsordningen (SFO) og skolen for 1. og 2.-klassinger, slik at man hyppig kan veksle mellom undervisning og lek. Det spørs hvor smart det er. Folk med erfaring fra SFO sa til Klassekampen i går at barna har godt av et skille mellom skole og SFO. «På skolen er alt organisert, mens SFO er et langt friminutt, hvor barna både kan være kreative, lære å kjede seg og ikke minst øve sin sosiale kompetanse gjennom lek», sier Nadia Scheie.

 behov for noen synlige og store reformer, som gir inntrykk av at man virkelig gjør noe, men ut fra problembeskrivelsen utvalget gir, virker dette som nok et kostbart slag i lufta. I stedet for nye skolereformer, trengs det en grundig avklaring av hvilken rolle skolen skal spille i et samfunn der kommersielle krefter styrer mer og mer av barns liv. Fellesskolen må være et 

 til det som ellers overstrømmer oss, kanskje mer som Steinerskolen, som ufortrødent forfølger sitt prosjekt og derfor blir en motkraft. Skolen må slutte å være en filial av tek-industrien og fri seg fra krav om å undervise i digital kompetanse og KI-bruk. Det skal leses bøker, synges sanger og settes opp skoleteater. Skolen må være en autonom, nasjonsbyggende institusjon som skal gi elevene 

 enn det tekmogulene fyller oss med - en motgift mot kommersielle krefter som bryter ned skolens samfunnsoppdrag om å gjøre alle til gagns menneske. Som frøken Dørve ville sagt.

Den trojanske hest er innenfor murene

Payam Moula er en sentral figur i det svenske sosialdemokratiet, som sjefredaktør i det tradisjonsrike tidsskriftet Tiden, som ble grunnlagt av Hjalmar Branting i 1908. Nå er han aktuell med boka «Det goda: Om livets mening, demokratins kris och politikens förnyelse» – et programskrift for en vitalisering av sosialdemokratiet, som også kan ses som et oppgjør med en liberal venstreside som langt på vei har forlatt arbeiderklassen og breie folkelige lag.

– Jeg kan ikke huske at jeg har vært så optimistisk for den politiske framtida som akkurat nå, sier Moula, som vi får tak i på telefon fra Gotland, der han er på ferie med familien og deltar på den årlige Almedalsveckan. Han ser med glede på det pågående sammenbruddet for den hegemoniske liberalismen.

Moula er aktiv i den svenske samfunnsdebatten, men med et annet ståsted enn de fleste liberale meningsbærere i aviser som Dagens Nyheter og Aftonbladet. Han øver desto større innflytelse på den sosialdemokratiske ledelsen, med partileder Magdalena Andersson i spissen. Han karakteriseres som en «intellektuell stemme innenfor partiapparatet».

– Jeg vil dra partiet til venstre, men på en annen måte enn de kulturliberale, sier han.

I boka argumenterer han for at sosialdemokratene må gå tilbake til sitt grunnleggende oppdrag: å ta kontroll over samfunnsutviklingen til beste for folkeflertallet. Han siterer fra Ingvar Carlssons og Anne-Marie Linds bok «Vad er socialdemokrati», der de skriver at hvis valgene til besluttende organer skal være meningsfulle og ikke bare være en slags allmenn opinionsytring, må valgresultatene få effekt i form av beslutninger som påvirker samfunnet. Moula viser til Olof Palme som i en riksdagsdebatt i 1974, som handlet om det skulle innføres flere fri- og rettigheter i grunnloven, argumenterte for at demokratiets overlevelse henger på dets evne til å løse samfunnsproblemer. «Den historiske erfaringen lærer oss at demokratiet lett havner i vanry og krise hvis ikke samfunnet evner å verne om menneskers trygghet og velferd», sa Palme.

– I dag vil jeg hevde at lærdommene etter to verdenskriger har gått i glemmeboka. Politikkens forrang er svekket. De stengslene som sosialdemokratiet advarte mot, er i dag på plass. Markedet og rettsliggjøringen har tatt over. Demokratiet har mistet kontrollen, ikke bare over velferden, men over hele samfunnet, sier Moula.

I boka beskriver han hvordan kapitalen er herre, mens demokratiet har blitt impotent. Politikerne har redusert seg selv til talepunkter og kommentatorer – i beste fall dyktige forvaltere, men sjelden «forandrere». Nesten aldri problemløsere.

– Her ligger demokratiets dypeste krise, sier Moula.

Psykisk uhelse er et dypt­gående samfunns­problem.

Tilbake til start

Formuesskatt var blant de aller viktigste sakene i fjorårets stortingsvalgkamp. Borgerlige aksjonsgrupper og podkastere hamret løs på skatten. Inntrykket som ble skapt, var at landets rikeste ble ribbet til skinnet av en skattekåt regjering. Etter hvert krakelerte dette bildet. Noen av de gråtkvalte historiene om skatteflådde bedriftseiere som ikke hadde råd til å betale skatten, viste seg ikke å holde stikk. Skatten er heller ingen alvorlig hemsko for norsk verdiskaping. Simen Markussen og Knut Røed har vist at høyere formuesskatt gjør det 

 lønnsomt å sette formuen i bedriftene. Det gir mer sysselsetting.

 at Ap vant debatten om formuesskatt, men når sant skal sies, besto kunststykket i valgkampen av å spille saken utover sidelinja med løftet om å nedsette en skattekommisjon. Dagens Klassekampen-måling viser at 49 prosent av alle spurte mener formuesskatten bør senkes eller fjernes, mens 42 prosent vil øke eller opprettholde den. For Ap var det en mobiliserende sak som viste at partiet sto på barrikadene for sosial utjevning, men mange velgere har latt seg overbevise av påstanden om at skatten er negativ for sysselsetting, økonomisk vekst og lokal verdiskaping. Ellers er det store kjønnsforskjeller i synet på formuesskatt. Et flertall kvinner, 51 prosent, mener skatten bør økes eller være som i dag, mens 61 prosent av menn vil senke eller fjerne den. Et stort flertall i Ap, 69 prosent, vil øke formuesskatten eller la den være som i dag.

 politiske striden handler om å komme gjennom med sin historiefortelling. Trygve Slagsvold Vedum (Sp) har et godt poeng når han i avisa i dag sier at svaret hadde blitt et helt annet hvis man hadde spurt folk om de synes det er riktig at milliardærer ikke skal betale skatt. Til tross for denne målingen er det absolutt mulig å vinne opinionen for å opprettholde skatten på de største formuene, slik at ikke forskjellene fortsetter å øke. Samtidig må arbeiderbevegelsen vise at skatten ikke svekker næringsutviklingen, men snarere bidrar til at verdiene blir værende lokalt i bedriftene. Å la være å beskatte store formuer bidrar ene og aleine til å gjøre landets rikeste enda mer formuende.

Flertall for skattekutt

Har Demokratene noen som helst sjanse til å vinne nasjonale valg i USA med progressive kandidater? Det er ingen tvil om at oppslutning blant arbeidervelgere utenfor de store byene er avgjørende for å vinne kongress- og presidentvalg. En rapport av Joan C. Williams og Jared Abbott med den talende tittelen: «The Left’s Coalition Crisis: Understanding the Massive Divide Between Working Class and College Educated Voters, and How to Bridge it» forsøker å gi noen svar på om det er mulig – og tilfelle hvordan. Rapporten baserer seg på undersøkelsen Class Gaps Poll, som sammenlikner politiske holdninger blant arbeiderklassevelgere med folk som har universitetsutdannelse. Med arbeiderklasse menes her den halvparten av amerikanere som har inntekter mellom 40.000 og 100.000 dollar, mens høyt utdannete er universitetsutdannete amerikanere som stemmer eller støtter Demokratene og har god inntekt.

Et av de mest tydelige funnene er at forsvar for demokratiet (motstand mot Trump) er viktigst blant folk med høyere utdannelse, mens det bare havner på 19. plass for arbeiderklassevelgere. Deres viktigste politiske sak er i stedet økonomisk trygghet. Ti av tolv saker arbeidervelgere prioriterer, handler om økonomi: rimelige dagligvarer, pensjon og helse, lavere boligutgifter, billige medisiner og rimelige barnehager. Her har de langt på vei følge av de høyt utdannete, men arbeiderklassevelgere er i tillegg opptatt av jobbsikkerhet, lønninger og arbeidsbetingelser. Det er ikke universitetsutdannete. Saker som handler om grensekontroll, innvandring og kriminalitet er også viktigere for arbeiderklassevelgere enn høyt utdannete.

mener det er viktig å forstå hvordan arbeiderklasseverdier gjenspeiler det livet folk lever. Lojalitet til fellesskap og land reflekterer arbeiderklassefolks avhengighet av familie og naboer for å få gjort ting som elitene betaler for, for eksempel barnepass. De verdsetter også selvdisiplin høyt – det å komme seg på jobb, hver dag, til tida. Ting som er nødvendige i det arbeidslivet de lever. Forsvaret, religion og familier har høy verdi for å utvikle selvdisiplin, men også som kilde til sosial status og ære, uavhengig av plassen de har i den kapitalistiske hakkeordenen. Trygghet tas heller ikke for gitt. Arbeiderklassevelgere ser ofte verden som truende fordi den er det for dem.

Et sentralt funn i rapporten er at universitetsutdannete liberale lever i en klasseboble der nesten alle er enige med dem i kultur- og klimaspørsmål. Det gjør det vanskelig å se at deres meninger reflekterer en spesiell klasseposisjon, og at mennesker som har tilhørighet andre steder i klassehierarkiet, har helt andre oppfatninger. Å insistere på sine egne verdier, mens en snakker nedsettende om andres, blir en måte å utøve sitt klasseprivilegium på. Folk oppfattes som moralsk forkastelige, ikke som folk som kan overbevises. Politisk uenighet blir et spørsmål om moral, noe som umuliggjør reell samtale og kompromisser. Det styrker høyrepopulistenes narrativ om at elitene ser ned på arbeiderklassefolk. Hvis man skal utvikle en klasseoverskridende koalisjon, kan man ikke kreve at den andre oppgir sine verdier og standpunkter helt og holdent.

seg til arbeiderklassen ved å gjøre alle spørsmål til kulturkrig. «Alltid når du har et problem, lur liberale inn i en kulturkrig», fleipet en konservativ politisk strateg. Kulturkrigssakene trigger liberal forferdelse, som følges av nedlatenhet og moralsk fordømmelse. Denne kulturkrig-oppskriften har fungert for Republikanerne siden 1970-tallet, hevder Abbott og Williams. Hvis ikke den progressive venstresida bryter denne spiralen, vil stadig nye arbeidervelgere vende seg til høyresida.

Universitetsutdannete liberale lever i en klasseboble

Kan progressive vinne arbeiderklassevelgere?

Bernt H. Lund (1924–2026) karakteriseres av alle som kjente og jobbet sammen med ham som en heders­mann. Han var oppvokst i et radikalt hjem på Oslo Vest. Faren, Diderich Hegermann Lund, var entreprenør, ingeniør og pioner innen norsk utviklingshjelp, men også pasifist og kvinnesaksforkjemper. Mora, Sigrid Helliesen Lund, er kjent for sin humanitære innsats, spesielt i motstanden mot okkupasjonen av Norge og arbeidet med å redde jøder unna holocaust. «Jeg var vel på en måte predestinert til å havne i den leiren», sa Lund i et intervju med Klassekampen i 2009. Han engasjerte seg tidlig med illegale aviser etter den tyske okkupasjonen og endte som politisk fange på Grini, deretter Sachsenhausen. Seinere i livet ble han et tidsvitne for Hvite busser. Han var også president i Den internasjonale Sachsenhausen-komiteen.

Asbjørn Svarstad skriver i et minneord på sosiale medier at Lund ble tatt imot i Sachsenhausen av den tyske kommunisten Hans Holm, som han gjennom oppveksten hadde lært å kjenne som gartner i foreldrenes hage på Tuenga. «Jeg vet at din mor har reddet min lille datters liv i Norge. Så nå skal jeg sørge for at du kommer helskinnet gjennom oppholdet her», sa den tidligere flyktningen. Holm og den jødiske flyktningen Edith Raphael ble sommeren 1940 foreldre til en liten jente. Da de to ble arrestert høsten 1942, var lille Inger blitt parkert av Gestapo på et tysk barnehjem. Bernts mor sørget for at barnet ble bortført og plassert under falskt navn på et barnehjem i Oslo. Edith Raphael ble myrdet i Auschwitz, men barnet hennes ble sommeren 1945 gjenforent med sin far. 

Svarstad opplevde flere turer med Lund gjennom Sachsenhausen i årenes løp. Der fortalte Lund om sin polske kamerat som døde av slag fra det elektriske gjerdet fordi en SS-vakt ikke slo av strømmen da 19-åringen ville hente en fotball. Eller en nederlandsk fange som først ble straffet med 25 smertefulle stokkeslag over baken, før han ble hengt for øynene på tusenvis av medfanger. «Sadistiske svin», mumlet Bernt, mens forbitrelsens tårer – selv så mange år seinere – fikk flyte fritt. Vel hjemme kunne han konstatere at hans mor faktisk hadde greid å redde den tyske kommunist-flyktningens datter gjennom krigen. Lund omtalte henne alltid senere som "min lillesøster", skriver Svarstad.

 ventet studier i Stockholm, der han engasjerte seg i den radikale studentorganisasjonen Clarté. Han var formann fra 1948 til 1949. Tilbake i Oslo ble han formann i Det Norske Studentersamfund. Lund satt også i sentralstyret i AUF fra 1952 til 1958. Han var pasifist og Nato-motstander og tilhørte miljøet som sto bak stiftelsen av avisa Orientering. På 1960-tallet var det mange på venstresida og i SF som håpet han skulle hoppe over, men han forble i Ap.

«Jeg så for meg en karriere i Ap og måtte være forsiktig med hva jeg gjorde», sa han. Da han forsøkte å bli nominert til Stortinget i 1953, ble han vraket. Hans radikale holdninger gjorde at han ikke fikk ledende politiske stillinger på nasjonalt nivå. Lund skulle få et svært rikt og mangslungent yrkesliv, som offentlig tjenestemann, embetsmann og diplomat. Han var en pioner innen sosialarbeiderutdanningen i Norge på 1960-tallet, som rektor ved Norges kommunal- og sosialskole. Han var lenge aktiv i Oslo-politikken, men ble så kommunal toppadministrator. Han var finansrådmann i Oslo i 15 år, fra 1970 til 1985. Han møtte massiv borgerlig motstand da han ble valgt, men fikk brei og sterk anerkjennelse for engasjement, dyktighet og lojalitet da han gikk av. Han var tilbakeholden med politisk profilering etter at han ble finansrådmann, men unntaket var EU-kampen. Da AUF-leder Bjørn Tore Godal og den unge Ap-stjerna Einar Førde spurte, svarte han ja til å lede Arbeiderbevegelsens informasjonskomité mot norsk medlemskap i EF (AIK) foran folkeavstemningen i 1972. Seinere ble han ja-mann. Han har også ledet flere utredninger og offentlige utvalg, blant annet Grønn skattekommisjon på 1990-tallet.

Bernt H. Lund var et genuint sympatisk og rettskaffent menneske, tro mot sine idealer hele livet. «Et strålende menneske, som slo i bordet når han syntes det var nødvendig, men alltid med et lunt smil på lur», skriver Asbjørn Svarstad.

En hedersmann

Den progressive demokraten Abdul El-Sayed vant knepent Demokratenes nominasjonsvalg i Michigan og blir dermed partiets kandidat til Senatet mot republikaner og Trump-alliert Mike Rogers ved mellomvalget i november. Siste gang Michigan valgte en republikaner til Senatet var så langt tilbake som 1994, så her står mye på spill for Demokratene.

El-Sayed er en av flere radikale demokrater som kjemper om framskutte posisjoner i Det demokratiske partiet. Som Klassekampen skrev i går, ses den knappe seieren som en milepæl for den progressive venstresida. Det store spørsmålet er om den progressive venstresida er i stand til å vinne avgjørende vippestater som Michigan – og til syvende og sist et presidentvalg. Hvis El-Sayed lykkes med å vinne Michigan i november, vil det være en enorm seier for den progressive bevegelsen i Det demokratiske partiet. Hvis han mislykkes, vil det være et like stort nederlag.

i om de progressive vil stille med egen presidentkandidat foran valget i 2028. Ettersom den snart 85-årige Vermont-senatoren Bernie Sanders er for gammel, er det Alexandria Ocasio-Cortez, også kalt AOC, som nærmest har gått i lære hos Sanders de siste årene, som peker seg ut. I en måling blant demokratiske velgere tidligere i år svarte 26 prosent at de ville støtte AOC, klart foran Pete Buttigieg og Gavin Newsom. Bare tolv prosent ønsket seg Kamala Harris. AOC har ikke erklært seg som kandidat, men har heller ikke avvist det.

I Jacobin skriver tidsskriftets grunnlegger Bhaskar Sunkara at hun bør stille. Han framholder at hun i starten av sin politiske karriere hadde en sjargong som passet bedre i universitetsauditoriene enn på fagforeningsmøter. Men de siste årene har dette forandret seg. Sunkara mener hovedoppgavene er å appellere til skuffede arbeidervelgere som har satt seg på gjerdet eller har stemt Trump. I 1992 støttet to tredeler av arbeiderklassevelgere Bill Clinton som president. I 2024 var det redusert til 45 prosent, mens støtta fra øvre middelklasse hadde økt til 68 prosent. Roosevelts parti hadde blitt partiet for folk med akademiske eksamener, og parti­strategene hadde slått seg til ro med det. Nå handler det om å vinne dem tilbake gjennom en økonomisk venstrepopulisme. På «Fighting Oligarchy»-turneen hun gjorde sammen med Sanders i fjor, snakket hun til folk i områder som Det demokratiske partiet for lenge siden hadde gitt opp. Over 12.500 mennesker møtte opp på rally i Nampa, Idaho, flere enn det var registrerte Demokrater i hele delstaten.

også vekt på at Democratic Socialists of America er en sterk kampanjeorganisasjon, med 120.000 medlemmer og en rekke folkevalgte, blant annet New Yorks populære ordfører, Zohran Mamdani. Det finnes andre progressive kandidater, men ingen kan gjøre det AOC kan. Å drive en nasjonal kampanje som en av de mest betydningsfulle politikerne i landet, og få en hel bevegelse til å stille seg bak henne. Skal hun vinne og forandre landet, må hun snakke til folks sinne og trekke arbeidere fra alle typer bakgrunn inn i koalisjonen. Det ser ekstremt vanskelig ut, men det er en sjanse som det er verdt å ta, konkluderer Sunkara. Muligheten for en progressiv Alexandria Ocasio-Cortez som seirende presidentkandidat mot J.D. Vance i 2028 synes urealistisk i dag, men store ting har skjedd før i amerikansk politikk. Franklin D. Roosevelt vant med et valgskred i 1932 og innledet den progressive New Deal-epoken.

AOC for president

Den franske juristen Nicolas Guillou i Den internasjonale straffedomstolen (ICC) ble i august i fjor satt på USA sanksjonsliste. I et intervju med Aftenposten forteller han at bankkortene umiddelbart sluttet å fungere, og digitale betalinger gikk ikke gjennom. Alle personlige kontoer på amerikanske digitale tjenester ble sperret. Tilsvarende sanksjoner har rammet en rekke andre, som FNs spesialrapportør Francesca Albanese. I et intervju med Klassekampen tidligere i år sa hun at hun ikke kan ha bankkonto, e-postkontoen hennes er stengt, og hun må reise inkognito fordi hoteller avlyser reservasjoner. Når USA setter noen på sanksjonsliste, fungerer Microsoft, Google, Meta, Apple, Airbnb, Paypal, Amazon og Uber som en direkte forlengelse av den amerikanske voldsmaktas globale forfølgelse av annerledestenkende.

administrasjonens metoder for å ramme enkeltpersoner er ekstreme og fullstendig i strid med aksepterte regler for mellomfolkelig samarbeid og hensynet til politiske og sivile rettigheter. Det er spesielt graverende at straffereaksjonene retter seg mot utenlandske statsborgere, som USA ikke har noen jurisdiksjon over. Sanksjonene er derfor også et grovt brudd på disse landenes nasjonale suverenitet, i det en utenlandsk makt setter seg til doms over en annen stats innbyggere. De som rammes, har heller ingen mulighet til å anke eller appellere ettersom USA etter eget forgodtbefinnende bannlyser dem.

setter grenser for hvordan enkeltpersoner, organisasjoner og stater kan angripes av amerikanske straffereaksjoner. I prinsippet kan alle rammes. De folkerettsstridige sanksjonene fra Trump-regimet må føre til en gedigen snuoperasjon, der alle tilgjengelige midler tas i bruk for å gjøre oss uavhengig av amerikanske selskapers tjenester, enten det gjelder betalingsløsninger, taxibestillinger, hotellreservasjoner, skytjenester eller e-post. Det handler om nasjonal sikkerhet og suverenitet. Hvis ikke, vil vi være overlatt til et lovløst, globalt gangstervelde, som utviser en total forakt for sivile og politiske rettigheter og ikke setter grenser for vilkårlig maktbruk og vendettaer mot enkeltpersoner, organisasjoner og land.

Digital dødsdom

Strømprisene øker faretruende. I Vest-Norge var snittprisen på 1,35 kroner per kilowattime i går. Det er 1,19 kroner høyere enn samme dag året før. I Sørvest-Norge var prisen enda høyere. Magasinene i Sør-Norge har ikke vært tommere på 20 år, viser tall fra Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE). Utover vinteren ventes prisene å stige ytterligere, og industrien frykter et strømprissjokk. Årsaken til de høye strømprisene er utveksling av strøm gjennom utenlandskablene som gjør at europeiske energipriser overføres hit. Stadig nye datasentre, som legger beslag på gigantiske mengder kraft, gjør ikke forsyningssituasjonen i Norge bedre.

de høye norske kraftprisene, som langt på vei skyldes utenlandskablene, gikk Arbeiderpartiets landsmøte våren 2025 inn for ikke å fornye to 50 år gamle kraftkabler til Danmark, Skagerrak 1 og Skagerrak 2, som nå er i ferd med å gå ut på dato. Landsmøtevedtaket begrunnes med faren for prissmitte fra det europeiske kraftmarkedet. Ettersom både Sp, Frp og Rødt her har samme politikk, er det et overveldende flertall på Stortinget mot fornyelse av danmarkskablene.

, Skagerrak 2, ødelagt, og Statnett og danske Energinet har besluttet å reparere den, til en prislapp på mellom 130 og 160 millioner kroner. Det er stikk i strid med stortingsflertallets syn og et soleklart løftebrudd fra Ap, som har vedtatt at kablene ikke skal fornyes når levetida utløper i 2026. Nå får de i stedet forlenget liv. Energiminister Terje Aasland (Ap) vil ikke gripe inn og stanse reparasjonen. «Vurderingen av skaden på SK2 og hvilke tiltak som er aktuelle for kabelen, er vurderinger som Statnett gjør», sier statssekretær Snorre Erichsen Skjevrak (Ap). LOs nestleder, Are Tomasgaard, som drev gjennom forslaget på Aps landsmøte, reagerer sterkt på løftebruddet overfor Fri Fagbevegelse. Regjeringen unnslår seg med dette ansvaret for en sentral del av kraftpolitikken, for i stedet å gjemme seg bak administrasjonen i Statnett. Tilliten til norsk kraftpolitikk er tynnslitt. Et minstemål er at regjeringen holder sine egne løfter om ikke å forlenge danmarkskablenes liv – en politikk som har over 100 folkevalgte bak seg i Stortinget.

Et overveldende flertall i Stortinget er mot fornyelse.

Løftebrudd

Kongen av nord, Andy Burnham, har kommet inn som en virvelvind i Downing Street 10 som ny statsminister for Labour etter Keir Starmer. Han vil sette folks velferd i sentrum for all politikk og lover vekst i alle postnumre i England – «growth in every postcode». Allerede den første uka i regjeringsapparatet kuttet han momsen på strømregningene og bussbillettene. Den andre uka lanserte han «The New Model of Government», som er et oppgjør med det han mener er en altfor sentralisert offentlig forvalting.

 Burnham tak i en verkebyll i britisk politikk: de store sosiale og økonomiske problemene i de delene av England som ble rammet av avindustrialiseringen. Flere har forsøkt å løfte disse områdene, uten å lykkes. Da Boris Johnson ledet Det konservative partiet til dets største valgseier på flere tiår i 2019, var det nettopp på et program for «levelling up» i Nord-England og Midlands. Da Johnson måtte gå i 2022, ble dette politikkområdet igjen neglisjert og en historisk nedtur for toryene fulgte. Det åpnet veien for Nigel Farage og Reform UK, som i over ett år har vært Storbritannias største parti. Hvis Johnson hadde beholdt kontrollen over Det konservative partiet med sin distrikts- og arbeiderpopulisme, ville Farages eventyrlige framgang sannsynligvis ikke vært mulig.

Ved valget for to år siden vendte de misfornøyde velgerne seg til Labour og dets nye leder Keir Starmer for å bli kvitt den upopulære konservative regjeringen under Rishi Sunak. Men Starmers politiske prosjekt var vanskelig å få øye på, utover å klamre seg til makta og unngå å provosere noen, verken til høyre eller venstre. Starmer ble i fokusgrupper kalt alt fra dørmatte til glassmanet. Labour var i likhet med toryene blitt en skygge av seg selv. Farage triumferte, inntil skandalene rammet også ham.

Det er i denne situasjonen Burnham har kunnet framstå som den nye sosialdemokratiske vinen. Han er trygt plassert i partiets sentrum, med sterk støtte til Nato og EU, selv om han foreløpig ikke har åpnet for omkamp om brexit. Likevel har han fra sin maktbase i Greater Manchester utviklet en politisk strategi som representerer et tydelig brudd med Starmers «business as usual»-kurs. Helt sentralt i Burnhams prosjekt er en ny form for sosialdemokratisk provins­populisme, som kan minne om den Mette Frederiksen har stått for i Danmark og politikken Ap/Sp-regjeringen førte i Norge etter valget i 2021. Det som forener de tre strategiene er en vilje til å gjenreise tilliten blant arbeider- og distriktsvelgerne. De sosialdemokratiske partiene er utpregede maktpartier, som har stått sentralt i å gjennomføre de siste tiårenes markedsliberale politikk, så handlingsrommet er begrenset – men det er der. Burnham mener overføring av makt, myndighet og skattepenger til lokale myndigheter er veien å gå. Han har også kritisert oppsplittingen og konkurranseutsettingen av offentlig virksomhet under Thatcher, som ikke ble endret av seinere Labour-regjeringer. Labour-lederen har vært spesielt skeptisk til forvaltningsorganer som styres etter armlengdes avstand-prinsippet. Det offentlige skal stå ansvarlige overfor folkevalgt makt.

første uker i Downing Street 10 har allerede endret det politiske kartet. På første gang på over et år er Labour nå større enn Reform UK. En måling for The Observer viser at Labour leder med 27 prosent mot Reform UKs 23. Spørsmålet er om han faktisk klarer å løfte områdene der arbeider- og distriktsvelgerne bor, eller om det igjen ender som politisk spin. Burnhams sosialdemokratiske provinspopulisme er likevel oppløftende, som et realistisk forsøk på å demme opp for den høyrepopulistiske offensiven.

Han står trygt i partiets sentrum, med sterk støtte til Nato og EU

Sosialdemokratisk provinspopulisme

Et samfunn er avhengig av at alle inkluderes

Homofile på baren Stonewall i New York gjorde 28. juni 1969 opprør mot politiets gjentatte trakasserier og arrestasjoner. Det regnes som startskuddet for den moderne homokampen, der skeive av alle kategorier har rettet ryggen og stått fram i stolthet over den de er. Svært mye er vunnet i tiårene vi har lagt bak oss. Et overveldende flertall av befolkningen har positive holdninger til lesbiske og homofile. Det er urovekkende at det er en liten økning i negative holdninger til transpersoner, men over 80 prosent er positive eller nøytrale. Det er et solid fundament å bygge videre på.

 handler om vår aksept for forskjellighet. Ikke i den forstand at vi alle skal være like eller enige, men at vi har en romslighet som gjør at vi kan leve sammen, side om side, i all vår ulikhet. Det er en avgjørende kvalitet ved samfunnet, som ikke bare handler om seksuell legning. Det er en verdi vi alle har behov for. Motsatsen til toleranse og inkludering er inkvisisjonen, der alle midler tas i bruk for å bekjempe kjettere og kjetteri. Det er knapt grenser for hva slags grusomheter menneskene kan utføre mot hverandre, hvis de blir pisket fram av krav om ensretting, underordning og innordning.

er avhengig av samhørighetsfølelse, men den må basere seg på at alle skal inkluderes i fellesskapet. Det vil ikke fungere hvis kravet er at mennesker skal benekte seg selv. Toleranse og aksept for annerledeshet betyr ikke at vi alle skal overta den andres ståsted, synspunkter og virkelighet, men at vi skal akseptere at folk er annerledes enn oss selv. Det gjør det også mulig å akseptere seg selv, for alle er vi annerledes. «Er jeg elsket? Er jeg likt? Er det greit at jeg er jeg?», synger Nils Bech og Bjørn Eidsvåg. Det peker på hvor grunnleggende det er å bli akseptert som den man er: å bli tatt imot av omfavnende, tilgivende mennesker som vil en vel. Da kan man også selv åpne seg og blomstre. Det er ikke lenger noen grunn til å skjule seg. Striden for toleranse og mangfold er et omformende frigjøringsprosjekt som omfatter oss alle – en strid som må føres uopphørlig. Å kunne leve sammen i likeverdighet i all vår forskjellighet er en umistelig verdi. Gratulerer med dagen.

Da kan man også selv åpne seg og blomstre.

Er det greit at jeg er jeg?

Et av Arbeiderpartiets fremste mål, slik det er formulert i partiets program, er å utjevne sosiale forskjeller. Likevel åpner partiet nå for å kutte betydelig i formuesskatten, som utgjør tre firedeler av skatten de aller rikeste betaler. I dag er den på 1,1 prosent for formuer over 21,5 millioner kroner, mens skattekommisjonen vil kutte den til et sted mellom 0,25 og 0,75 prosent. På det laveste alternativet er det snakk om en skattelette på 23 milliarder kroner, uten inndekning. Argumentet for skattekutt for de rikeste er en variant av «trickle down-effekten». Altså at økende rikdom for dem på toppen skal sildre ned gjennom systemet og skape økt vekst og flere arbeidsplasser.

 som i dag arbeider på Statsministerens kontor (SMK), skriver i boka «Arven etter Erna» fra 2021 at skattekutt for de rikeste er den viktigste saken for høyrepartiene alle land der de får makt. Uansett hvor lavt skattenivået er fra før, er de aldri fornøyd. Skattenivået blir aldri 

. Han viser til en undersøkelse fra 18 OECD-land, i regi av London School of Economics og Kings College, der konklusjonen er klar: Effekten av skattekutt for de rike er at det har økt ulikheten, men uten noen betydningsfull effekt på økonomisk vekst eller arbeidsledighet. En rapport fra Det internasjonale pengefondet (IMF) i 2015 fastslo at det ikke er noe hold i nedsildringsargumentet om at skattekutt for de rikeste kommer alle til gode. Derimot viser empirien at når de rikeste får mer, går verdiskapingen i samfunnet 

 og ikke opp. IMF konstaterer: «The benefits do not trickle down.» «Hvis andelen av inntekten hos de 20 prosent rikeste øker, går faktisk nasjonalproduktet ned.» Når Skattekommisjonen, med Arbeiderpartiets leder Eigil Knudsen i spissen, langt på vei kjøper dette argumentet, er det vanskelig å kalle det annet enn faneflukt.

 i Norge eier nå en tredel av all formue og har doblet formuen de ti siste åra. Skattekommisjonen slår fast at konsentrasjonen av formue er større i Norge enn gjennomsnittet for OECD-landene, og formuesulikheten har økt over tid. En åpenbar utfordring for en skattekommisjon måtte derfor være å se på hva som kan gjøres for å stoppe en utvikling der de rikeste blir stadig rikere og truer sammenhengskrafta i det norske samfunnet. I stedet har vi fått en kommisjon som gjør vondt verre. Det var kanskje ikke annet å vente når oppdraget finansminister Jens Stoltenberg (Ap) hadde gitt kommisjonen, var å komme høyrepartiene i møte.

I valgkampen i fjor forsvarte regjeringen og Arbeiderpartiet formuesskatten med nebb og klør mot en offensiv høyreside og flere borgerlige skatteaksjoner. Og de vant valget for andre gang på det samme budskapet: mindre sosiale forskjeller. Det er grunn til å tro at de borgerliges kamp mot formuesskatten var med på å tydeliggjøre forskjellene mellom regjeringsalternativene, noe som var til Aps fordel. Jens Stoltenberg er åpenbart ikke enig, og Høyres Nikolai Astrup har på mange måter rett når han sier at skattekommisjonens milliardkutt i formuesskatten er en kritikk av Støre-regjeringens politikk som de har vunnet to valg på.

Når Skattekommisjonen i praksis blåstempler høyresidas argumentasjon om at den relativt beskjedne formuesskatten begrenser verdiskapingen, er det samtidig en desavuering av alt det partiets tillitsvalgte og valgkampmedarbeidere har gått i krigen for de siste fem årene, ja betydelig lengre enn det, ettersom dette er klassisk sosialdemokratisk politikk. Hvis vi skulle få et forlik i Stortinget et godt stykke inn på høyresidas banehalvdel, vil det kanskje skape ro i skattepolitikken mellom Ap og Høyre, men det er nesten utenkelig at Frp i lengden vil akseptere et forlik. Partiet har i sitt politiske DNA å senke skattene for de rikeste, og hvis Høyre skulle finne på inngå et forlik med Ap, kan Frp velge å stå utenfor, noe som gjør at Sylvi Listhaug utrettelig kan hamre løs på Ine Eriksen Søreide, til kontinuerlig applaus og heiarop fra landets rikeste og borgerlige skatteaksjoner.

Hva Ap skulle ha å tjene på et skatteforlik med høyresida som øker forskjellene og gjør de rike rikere, er mer enn uklart. Skattedebatten har også tilknytning til et større spørsmål om sosialdemokratiets framtid. Hvis sosialdemokratene visker ut forskjeller til høyresida og bare blir et pregløst styringsparti i sentrum, har vi nok av eksempler på at partienes tradisjonelle velgere forlater dem. Sosialdemokratene er helt avhengig av at breie velgergrupper opplever at de forsvarer deres interesser. Arbeiderpartiet har tradisjonelt vært et klasse- og interesseparti og ikke et verdiparti. Det er derfor det har kunnet favne så bredt.

 utfordringen for Arbeiderpartiet er Frp, som langt på vei har lyktes med å framstille seg som vanlige folks interesseparti. Samtidig har høyrepopulistene en akilleshæl, fordi de alltid forsvarer de mektiges økonomiske interesser når de kommer til makt, slik vi har sett med Donald Trump i USA. Hvis Ap velger kompromiss og borgfred med høyresida i skattepolitikken, kan det ha gitt fra seg sakseierskapet på et område som er helt avgjørende for å synliggjøre høyrepopulistenes dobbeltkommunikasjon. Hvis venstresida og sosialdemokratiet oppfattes som talerør for de velbemidlede, står de i fare for å tape kampen om breie velgergrupper, som i stedet flokker seg om høyrepopulistene i jakta på alternativer.

forslag til skattekutt for de rikeste bidrar til å desarmere arbeiderbevegelsen, som snarere hadde trengt å finslipe sin argumentasjon. En kunne absolutt ha tatt bort noen spesielt kontroversielle sider ved formuesskatten og hevet bunnfradraget, men å halvere den, eller krympe den med over tre firedeler, kan i motsetning til det Stoltenberg og Jonas Gahr Støre tror for øyeblikket, gjøre det vanskeligere å vinne nye valg. Det er legitimiteten som vanlige folks konsekvente forsvarer og tyngden i den historiske arven som står på spill. I den grad formuesskatten er et problem i et likhetsperspektiv, er det jo at den er for lav. Christen Sveaas er en hyggelig mann, men å redusere hans skatteregning med 29 millioner kroner har rett og slett ingen annen enn effekt enn å gjøre ham enda rikere. Det eksistensielle spørsmålet for Ap er om det av hensyn til ubehaget krangelen med høyresida i skattepolitikken skaper, skal bidra til en utvikling som går i helt gal retning – med stadig større klasseforskjeller og økende avstand mellom fattig og rik som resultat.

Skjervø sa til Klassekampen denne uka at moderpartiet ikke kan være med på kompromiss som driver opp ulikheten i Norge. «Ap må sørge for økonomisk omfordeling. Det har vært partiets oppgave i 150 år. Skal vi overleve i 150 år til, må det være vårt viktigste mål», slår han fast.

Folk vil spørre seg hva som er vitsen med Arbeiderpartiet

Skal Ap legge seg på en kurs som peker i helt gal retning?

På NRKs Dagsnytt 18 fredag i forrige uke advarte teknolog og strategisk rådgiver Silvija Seres mot statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) og kunnskapsminister Kari Nessa Nordtuns (Ap) advarsel mot å bruke kunstig intelligens (KI) i barneskolen. Det øker faren for å hoppe over viktige ledd i læringen. I stedet for å bruke tid på hvordan man skal løse en oppgave, går man rett til KI. Seres har tidligere vært ute og kritisert forslagene om en 16-årsgrense for sosiale medier. Det er kanskje ikke så rart at hun motsetter seg politiske begrensninger på bruk av skjerm og KI i skolen ettersom hun har bakgrunn fra IT-selskapet Fast Search and Transfer og teknologigiganten Microsoft. Hun har også jobbet som systemutvikler ved Altavista i Silicon Valley. Hun må altså karakteriseres som tekbransjens talsperson. Og det er nettopp det dette handler om. Skal norske barns skolegang overlates til kommersielle teknologigiganter eller er det samfunnet, folkevalgte og foreldre som skal sette rammene for barns utdanning og oppvekstvilkår?

 at vi må passe på barna med penn, papir og frilek og sånn», men vi kan ikke «beskytte dem mot det samfunnet de blir borgere i». Skolens mål er å gjøre elevene til «effektive digitale borgere», sa Silvija Seres, som mente det ikke gjøres ved «å utestenge dem».

Det er så misforstått som det kan bli. Skolens oppgave er å gi elevene et felles kunnskapsgrunnlag, slik at de seinere kan gå ut i samfunnet og bli «gagns menneske». Å slippe hyperkommersielle krefter inne i kjernen av undervisningen er det samme som at samfunnet gir fra seg kontrollen over barns skolegang. Men det er fellesskapet som skal bestemme hva og hvordan barn skal lære i norske offentlige skoler, og så skal vi sende dem ut i verden med en nistepakka, som ikke er smurt av Microsoft eller Google, men av oss selv.

aller største problemene med de algoritmestyrte plattformene til tekgigantene er at de skaper avhengighet og underminerer konsentrasjonsevnen – det viktigste vi har når vi skal lære oss noe. Å slippe storkapitalens forretningsmodeller inn i skolehverdagen bryter med ethvert demokratisk dannelsesideal.

Det er åpenbart at vi hopper over trinn i læringskjeden, hvis man raskt kan spørre KI i stedet for selv å finne en løsning på et problem. Enhver virkelig læring inneholder et element av strev. Det vi har tilegnet oss gjennom slit, blir sittende. Resten går inn det ene øret og ut det andre.

I Dagsnytt 18-studioet satt også lektor Simen Spurkland, som er en sterk talsmann for den digitale skolen. Han karakteriserte Nordtuns advarsel mot å bruke KI fra første til fjerde klasse for «følelsesbasert symbolpolitikk». I stedet burde man behandle «rotårsaken». Spurkland mente utviklingen var nærmest uunngåelig fordi elevene i valget mellom et japansk hurtigtog (KI) og dresin velger toget.

«Når jeg kommer drassende med dresinen, ser de bare dumt på meg – og så bruker de likevel hurtigtoget», sa han. Det er mulig, men hvis det ikke er lov å bruke KI i klasserommet eller på prøver eller eksamener, så har jo ikke elevene det valget. Dresinen får duge. Elevene må selv ha tilegnet seg stoffet og kunne redegjøre for det de har lært uten bruk av KI. Det krever litt slit.

i våre liv har skjedd uten at samfunnet har vært i stand til å regulere det. Evnen til å gjøre noe har kommet seint, men nå er den her. Gigantenes inntog skjedde parallelt med at tydelige læreplaner i skolen er vraket til fordel for såkalte kompetansemål. Før man knapt har lært noe som helst, skal man drøfte og diskutere, samhandle og utforske. Det blir mye halvfordøyde meninger og liksomkunnskap. Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun har en god forståelse av hva som må til: Lærernes autoritet og ro i klasserommet må gjenopprettes, skjermene skal bort til fordel for fysiske bøker og læreplanene må bli tydelig og konkrete på hva som skal læres. Nå er det bare et spørsmål om hun har kraft nok til å gjennomføre hele den nødvendige snuoperasjonen – og ikke minst, om ministre som kommer etter henne, er i stand til å holde tempoet oppe.

Vi hopper over viktige trinn i læringskjeden

Med egen niste i livet

Jonas Gahr Støre kom rett fra norsk seier over Irak i fotball-VM i USA til statsministerens halvårige pressekonferanse bak Slottet i Oslo i går. Det ser ikke direkte lyst ut for Arbeiderpartiet for øyeblikket. Alt Sylvi Listhaug tar i, blir til gull for Fremskrittspartiet, som ligger over 30 prosent på målingene. Ap på sin side er inne i en langvarig nedadgående trend, som startet rett etter stortingsvalget i fjor. Partiet får nå 21,7 prosent på gjennomsnittet av målingene i juni, en nedgang på 6,3 prosentpoeng fra valget for bare åtte måneder siden. Det ville vært det dårligste stortingsvalget siden 1924.

«Vi kan vinne i 2029», sa han på pressekonferansen i går.

Regjeringen lever langt på vei på Stortingets nåde, med bare 53 mandater bak seg. Støre mener likevel historien om regjeringens mange nederlag i Stortinget, er overdrevne. Arbeiderpartiet har fått flertall for 142 av 145 proposisjoner og har vært en del av flertallet i over 90 prosent av vedtakene, slo han fast.

Da han ble spurt om det er noen grense for hva regjeringen kan tåle av nederlag i Stortinget, svarte han:

«Grensa for hva vi tåler, er det jeg som setter, og den har ikke blitt overtrådt.»

På direkte spørsmål om regjeringen har vært i nærheten, svarte Støre:

i Stortinget eller to vil derfor ikke utløse noe kabinettsspørsmål. Støre blir sittende i tre år, uansett hvor mange ørefiker han får. Og han er jo ikke selv fremmed for å gå over midten for å skaffe seg flertall.

Støre blir sittende uansett hvor mange ørefiker han får

Ikke i nærheten av tålegrensa

Året før det kunne ha markert sitt 80-årsjubileum, opphører Vinduet å eksistere. Det forsvinner ned i historiens glemsel. Gyldendals tradisjonsrike litteraturtidsskrift, som kan telle Johan Borgen, Brikt Jensen, Jan Erik Vold, Kjell Heggelund, Janneken Øverland og Jan Kjærstad blant sine redaktører, overdras til litteraturtidsskriftet Vagant. Sjefredaktør Kari Marstein i Gyldendal sier til Klassekampen at hun er usikker på om et forlag lenger er den rette utgiveren av et tidsskrift.

Aschehoug kvittet seg med tidsskriftet Samtiden, som har en historie helt tilbake til 1890. Det allmennkulturelle tidsskriftet eies nå av Magne Lerøs selskap Medier og ledelse. Det spøker også for Bokvennen Litterær Avis, etter at eierforlaget Solum Bokvennen har havnet i økonomiske problemer. Snart står bare Samlagets Syn og Segn igjen som et forlagseid tidsskrift i Norge.

Tidsskriftene i Norge har løpt inn i problemer, kanskje først og fremst på grunn av den digitale utviklingen. Beslutningen om å gjøre Vinduet til et heldigitalt tidsskrift i 2021 har knapt bidratt til å styrke dets posisjon. En rekke tidsskrifter i Norge er bare en skygge av seg selv, ikke minst gjelder det mange av de akademiske tidsskriftene. Selv er jeg mest skuffet over utviklingen til Nytt Norsk Tidsskrift, som i årtier var en vital bidragsyter til samfunnsdebatten.

 å gi ut tidsskrifter. Men deres svekkede posisjon er ikke uunngåelig. Det er ingen lov som sier at avisene skal være mer vitale enn tidsskriftene. En kreativ tidsskriftredaksjon, som satser offensivt på å skaffe seg betalende abonnenter, vil også i dag kunne sette dagsorden. Knut Olav Åmås, som var redaktør for Samtiden fra 2001 til 2006, var for eksempel en sann mester i å skape debatt i en større offentlighet.

Kan Kari Marstein likevel ha et poeng i at forlag ikke alltid er de beste eierne? Det er i hvert fall slik hvis redaktørene som hyres inn, oppfatter sin redaktørgjerning som et gjestespill på ett år eller to, samtidig som de forventer at forlaget skal stå for alt det kommersielle, inkludert å skaffe flere betalende abonnenter. Å være redaktør i et tidsskrift handler ikke bare om å publisere et visst antall mer eller mindre interessante artikler – det dreier seg i like stor grad om å forholde seg aktivt til omverdenen og kontinuerlig jobbe for å øke tidsskriftets nedslagsfelt. Et tidsskrift dør av oksygenmangel hvis det lever sitt eget liv i sin egen boble. Å være redaktør handler om å bygge et hus med vinduer, karnapper og frodige hager, som folk gjerne vil besøke og være i.

tidsskriftene henvises det gjerne til at aviser som Klassekampen får mye pressestøtte, i motsetning til tidsskriftene. Men pressestøtta utgjør ikke mer enn 15 prosent av våre inntekter. Hvis Klassekampen hadde vært helfinansiert av pressestøtta eller et forlag – eller kanskje mer nærliggende, et parti eller et fagforbund – uten krav om å skaffe seg egne inntekter, er jeg ganske overbevist om at det hadde vært avisas sikre død. Uten «tvangen» til å forholde seg til et «marked», som i denne sammenhengen er mennesker som betaler for et abonnement, forsvinner den publisistiske dynamikken. Når for eksempel Samtidens redaktør Magne Lerø kan skilte med en betydelig opplagsøkning, samtidig som tidsskriftet har utvidet fra fire til sju utgaver i året, med 150 sider i hver utgave, er det snakk om en redaktør som også er opptatt av tidsskriftets langsiktige overlevelsesevne. Det sentrale for enhver publikasjon er at den engasjerer og blir lest av tilstrekkelige mange. Hvis ikke, går den ut av tida – på den ene eller andre måten.

Børs og katedral

Det vil være en bitende ironi hvis store skattekutt skjer på Aps vakt

«Den skatten milliardærene ikke betaler, må betales av andre», skrev den franske økonomen Gabriel Zucman 

. Lekkasjene fra Skattekommisjonen tyder på at Ap nå er villig til å akseptere et kutt i formuesskatten på rundt 20 milliarder. Kuttet skal finansieres med momsøkning på persontransport, overnatting, kinobilletter, idrettsarrangementer og inngangsbilletter til museer, gallerier og fornøyelsesparker. Dermed er vi tilbake til start. Solberg-­regjeringen kuttet skatten for de rikeste og innførte avgiftsøkninger som rammet skeivt for flere titalls milliarder, noe Ap/Sp-regjeringen rullet tilbake. Nå er det igjen duket for skattekutt for de rikeste, finansiert av usosiale avgiftsøkninger.

at spørsmålet om skattlegging av de rikeste til syvende og sist er et spørsmål om folkestyre og demokrati. Hvis de rikes makt og rikdom ikke reguleres og skattlegges, vil deres formuer fortsette å vokse mye raskere enn alle andres. Det vil også deres makt og innflytelse. For å sikre et reelt folkestyre må den økonomiske makta holdes i sjakk. Demokratiet i Athen ble innført nettopp for å stekke oligarkenes makt. New Deal utvidet på samme måte demokratiet ved å øke beskatningen av de aller rikeste.

 å ilegge de rikeste en minimumsskatt på to prosent av deres reelle formue. I en situasjon der de sosiale forskjellene øker, og de aller rikeste blir stadig rikere, må en kunne forvente at en offentlig skattekommisjon leter med lys og lykt etter tiltak som kan redusere ulikheten. I stedet er det motsatte tilfellet. Det eneste sikre er at formuesskatten skal kuttes. Alt annet underordnes dette aksiomet. Det er bekymringsfullt at Ap ser ut til å ville føye seg for kravene om å redusere skatten for de aller rikeste for å unngå en opphetet debatt med høyresida. Det kan forstås hvis borgfred med kapitalen er alle tings mål. Å stue vekk konflikter kan virke som det letteste her og nå, men på lengre sikt vil det undergrave den nordiske modellen og svikte velgere som setter sin lit til partiet. Det vil være en bitende ironi hvis store skattekutt for de aller rikeste, kombinert med avgifts­økninger for vanlige folk, skjer på Aps vakt, med rødgrønt flertall i Stortinget.

Det vil være en bitende ironi hvis det skjer på Aps vakt.

I revers

Det som er nytt, er Høyres rolle

Årets jordbruksoppgjør er historisk. Bøndenes inntekter blir likestilt med andre lønnstakere. Økonomisk er løftet enda større enn det forrige opptrappingsvedtaket fra 1975, da Stortinget vedtok at inntektene i jordbruket skulle «jamstilles» med inntektene til industriarbeidere. Den såkalte normeringen, som beregner grunnlaget for bøndenes inntekter, var i 1975 på hele 40 prosent, men er nå redusert til det halve. Dermed blir løftet større enn det var forrige gang. Hvis bøndenes inntekter også i fortsettelsen følger lønnsnivået i samfunnet for øvrig, slik landbruksminister Nils Kristen Sandtrøen (Ap) har tatt til orde for, kan det virkelig bli historisk.

skulle behandle forslaget om å tette inntektsgapet for tre år siden, oppsto den besynderlige situasjonen at det ble stemt ned av en uhellig allianse av SV, KrF, MDG, Høyre, Frp og Venstre. Tungen på vektskåla ble Sps Per Olaf Lundteigen, som valgte ikke å stemme sammen med egen gruppe fordi han var misfornøyd med beregningsgrunnlaget for bøndenes inntekter. Det gjorde at Ap, Sp, Rødt og Pasientfokus, som ellers ville hatt flertall, ikke fikk gjennom «jamstillingsvedtaket». Landbruksminister Geir Pollestad (Sp) i den daværende Ap/Sp-regjeringen fulgte likevel lojalt opp ambisjonene i opptrappingsplanen, noe som ble fulgt opp av landbruksminister Sandtrøen (Ap) i dagens Ap-regjering. Dermed er en milepæl nådd. For at inntektsutviklingen i jordbruket fortsatt skal holde tritt med resten av samfunnet, kreves en samordning mellom frontfagsoppgjør og jordbruksoppgjør i årene som kommer.

 Stortinget behandle jordbruksoppgjøret. Alle de rødgrønne partiene, samt KrF, støtter den framforhandlete avtalen med Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag. Det symboliserer også en tilslutning til «jamstilling» mellom bønder og andre lønnstakere, selv om det eksplisitte vedtaket ikke fikk flertall for tre år siden. Det som er nytt, er Høyres rolle. Frp har hatt for vane å stemme imot, men Høyre har sluttet seg til, ikke minst av hensyn til forhandlingsinstituttet. Nå går Høyre sammen med Frp, i sterk kontrast til det forrige «jamstillingsvedtaket» for 50 år siden, som Willoch-regjeringen lojalt sluttførte på begynnelsen av 1980-tallet.

Milepæl nådd

Jeg er politisk redaktør i Klassekampen og også ansvarlig for avisas Tidens Tegn-redaksjon, sammen med Karin Haugen, Yohan Shanmugaratnam og Elise Winterthun. Jeg er opptatt av politikk, historie og alle typer samfunnsspørsmål.

Bjørgulv Braanen

Artikler

Mafiaråd

Skremselspropaganda

Avstanden i virkelighetsoppfatning mellom elitesjikt og vanlig arbeidsfolk øker, selv om Dagsavisens redaktør fortsatt synes at vanlige lønnsmottakere har lomma full av penger.

Vanskeligere enn man skulle tro

Vi løsner nå trossene til Donald Trumps USA, men det er knapt noe argument for å tjore oss enda fastere til EU

Vil Høyesterett krysse Rubicon og dømme tre utvinningstillatelser i Nordsjøen ulovlige?

Hjertevarme

Når avstanden blir for stor

Datasentre må ha konsesjon

Politiken-redaktør Christian Jensen framhever Danmarks utenrikspolitikk som et forbilde for Norge.

Ansvarlighet

Den trojanske hest er innenfor murene

– Hvor mange flere sjanser får vi til å regjere før misnøyen for alvor vender seg mot oss, spør sjefredaktør Payam Moula.

Flertall for skattekutt

Skal en progressiv klasseoverskridende koalisjon være mulig i USA, må øvre middelklasse legge av seg klasseforakten.

En hedersmann

Kan progressive kandidater vinne nasjonale valg for Demokratene i USA?

Digital dødsdom

Løftebrudd

Sosialdemokratisk provinspopulisme

Et samfunn er avhengig av at alle inkluderes

De rike blir stadig rikere. Skattekommisjonen vil gjøre dem enda rikere.

Skal norske barns skolegang overlates til kommersielle teknologigiganter?

Ikke i nærheten av tålegrensa

Tidsskriftene ligger på sotteseng.

Det vil være en bitende ironi hvis store skattekutt skjer på Aps vakt

Det som er nytt, er Høyres rolle

Mafiaråd

Skrem­sels­pro­pa­ganda

Avstanden i virke­lig­hets­opp­fatning mellom elitesjikt og vanlig ar­beids­folk øker, selv om Dags­avi­sens redaktør fortsatt synes at vanlige lønns­mot­ta­kere har lomma full av penger.

Vanske­li­gere enn man skulle tro

Vi løsner nå trossene til Donald Trumps USA, men det er knapt noe argument for å tjore oss enda fastere til EU

Vil Høy­este­rett krysse Rubicon og dømme tre utvin­nings­til­la­telser i Nordsjøen ulovlige?

Hjerte­var­me

Når avstanden blir for stor

Datasentre må ha konsesjon

Politiken-redaktør Christian Jensen framhever Danmarks utenriks­po­litikk som et forbilde for Norge.

Ansvar­lighet

Den trojanske hest er innenfor murene

– Hvor mange flere sjanser får vi til å regjere før misnøyen for alvor vender seg mot oss, spør sjefre­daktør Payam Moula.

Flertall for skattekutt

Skal en progressiv klasse­over­skri­dende koalisjon være mulig i USA, må øvre middel­klasse legge av seg klasse­for­akten.

En hedersmann

Kan progres­sive kandidater vinne nasjonale valg for Demo­kra­tene i USA?

Digital dødsdom

Løftebrudd

Sosial­de­mo­kratisk provinspo­pu­lisme

Et samfunn er avhengig av at alle inkluderes

De rike blir stadig rikere. Skatte­kom­mi­sjonen vil gjøre dem enda rikere.

Skal norske barns skolegang overlates til kommer­si­elle tekno­logi­gi­ganter?

Ikke i nærheten av tålegrensa

Tidsskrif­tene ligger på sotteseng.

Det vil være en bitende ironi hvis store skattekutt skjer på Aps vakt

Det som er nytt, er Høyres rolle

Skremselspropaganda

Avstanden i virkelighetsoppfatning mellom elitesjikt og vanlig arbeidsfolk øker, selv om Dagsavisens redaktør fortsatt synes at vanlige lønnsmottakere har lomma full av penger.

Vanskeligere enn man skulle tro

Vil Høyesterett krysse Rubicon og dømme tre utvinningstillatelser i Nordsjøen ulovlige?

Hjertevarme

Politiken-redaktør Christian Jensen framhever Danmarks utenrikspolitikk som et forbilde for Norge.

Ansvarlighet

– Hvor mange flere sjanser får vi til å regjere før misnøyen for alvor vender seg mot oss, spør sjefredaktør Payam Moula.

Skal en progressiv klasseoverskridende koalisjon være mulig i USA, må øvre middelklasse legge av seg klasseforakten.

Kan progressive kandidater vinne nasjonale valg for Demokratene i USA?

Sosialdemokratisk provinspopulisme

De rike blir stadig rikere. Skattekommisjonen vil gjøre dem enda rikere.

Skal norske barns skolegang overlates til kommersielle teknologigiganter?

Tidsskriftene ligger på sotteseng.