Bjørgulv Braanen

#fff

 Danmarks tidligere statsminister Helle Thorning-Schmidt er hyret inn av Facebook for et ukjent millionbeløp for å sitte i teknologigigantens «uavhengige» råd for ytringsfrihet. Hun har fått tittelen «co-chair», sammen med de amerikanske jussprofessorene Jamal Greene og Michael McConnell og den kolombianske juristen Catalina Botero. The Guardians tidligere redaktør Alan Rusbridger og nobelprisvinneren Tawakkol Karman har også fått plass i rådet. Det stjernespekkede panelet skal være mekler i konflikter om selskapets modereringspolitikk. «Til nå har noen av de vanskeligste spørsmålene om innholdsmoderasjon blitt tatt av Facebook, i siste instans av Mark Zuckerberg selv. Nå vil vi for første gang ha et uavhengig organ som vil ta endelige og bindende beslutninger om hvilket innhold som blir stående og hva som blir fjernet», sier Helle Thorning-Schmidt, som kommer rett fra toppjobben i internasjonale Redd Barna.

Facebook har lenge vært utsatt for massiv kritikk for vilkårlig sensurering og spredning av hatefulle ytringer. Rådet er åpenbart opprettet for å unngå ytterligere press og statlig regulering av selskapet. Oppnevningen løser imidlertid ikke det grunnleggende problemet med at ytringsfriheten forvaltes av et privateid, profittstyrt gigantkonsern, uten innsyn og demokratisk kontroll. «Å overlate til et selskap som Facebook å trekke grensa mellom sant og falskt er som å la mafiaen få velge hvilke forbrytelser man skal anklages for», skriver Frederik Stjernfelt i Weekendavisen. Det er i dag full forvirring om hvordan Facebook håndhever selskapets sensurregler, som er en form for hjemmesnekret privat straffelov. Å legge en like privat appelldomstol på toppen av denne straffeloven, løser på ingen måte problemet. Facebook bruker allerede i dag store ressurser på å fjerne brukerinnhold. Hva hvis man i stedet, spør Stjernfelt, brukte disse på å overholde amerikansk lovgivning – og altså fjernet kriminelt innhold, trusler, oppfordringer til vold, personlig sjikane og falsk markedsføring – og lot nakne bryst, tvilsomme påstander og politiske synspunkter og alt det andre være?

Mafiaråd

Frykten for å legge seg ut med USAs mektige leder ser ut til å henge som en mare over norsk politikk

Finansminister Jens Stoltenberg (Ap) kom SV, MDG, Rødt og Venstre i forkjøpet i går og sikret flertall sammen med Sp, Høyre, Frp og KrF for å sette oljefondets etikkråd på pause inntil det foreligger nye etiske retningslinjer. Etikkrådet er oppnevnt av Finansdepartementet for å vurdere om investeringer i enkeltselskaper er i strid med de etiske retningslinjene og gi anbefaling om observasjon og utelukkelse av selskaper.

 kritiserer Stoltenbergs omgående manøver i sterke ordelag. Fagforbundet og Norsk Folkehjelp mener Arbeiderpartiet hever terskelen for å kaste selskaper ut av Oljefondets investeringsportefølje. «Er det slik at vårt mål om å oppnå høyest mulig avkastning skal settes høyere enn forpliktelsene vi har som nasjon til å sikre respekt for folkeretten? Hensynet til framtidige generasjoner ivaretas ikke av å investere våre felles sparepenger i å bygge en verden som ødelegger for våre barn og barnebarn», sier Raymond Johansen i Norsk Folkehjelp. «Det er uakseptabelt å svekke prinsippene som skal sikre at vi ikke bidrar til okkupasjon, folkemord eller brudd på folkeretten. Vi sier tydelig nei til å prioritere profitt foran menneskeretter og internasjonal rett», slår Fagforbundets Helene Harsvik Skeibrok fast.

kronargument for å sette Etikkrådet i bero er frykten for at det vil komme anbefalinger om å trekke seg ut av internasjonale selskaper som Microsoft, Apple og Google, som er sentrale i de globale indeksene. Nå har det ikke kommet noe forslag om å trekke fondet ut av disse selskapene, og Norges Bank har mulighet til å fravike Etikkrådets anbefalinger, slik det ble gjort da gruveselskapet Rio Tinto ble værende i porteføljen, til tross for at det bidrar til avskoging i Amazonas. Det mest sannsynlige er derfor at Stoltenberg har latt seg skremme av reaksjonene i USA da fondet trakk seg ut av Caterpillar. Flere amerikanske senatorer krevde umiddelbare tiltak mot Norge. Frykten for å legge seg ut med USAs mektige leder, Donald Trump, som vi fikk en liten forsmak på med Caterpillar, ser ut til å henge som en mare over norsk politikk.

Reaksjonen etter nedsalget i Caterpillar var et forvarsel.

Frykten for Trump

I hele Europa kappes partiene om å ha den strammeste innvandringspolitikken, men alle er nå overtrumfet av ytre høyrepartier som krever remigrasjon – altså systematisk hjemsendelse av store folkegrupper. Det er snakk om å deportere innbyggere som allerede bor her, er født her og har statsborgerskap. Kravet om remigrasjon har tidligere vært forbeholdt det aller ytterste, ekstreme høyre, som Identitærbevegelsen, men har nå spredd seg til flere av de store høyrepopulistiske partiene i Europa. En gjennomgang i danske Information viser at både Frihetspartiet i Østerrike, Vox i Spania, Lega i Italia, Alternative für Deutschland (AfD) og Geert Wilders parti i Nederland har programfestet remigrasjon. Det er også en utbredt forestilling i Maga-bevegelsen i USA, og nylig konstaterte Elon Musk: «Remigrasjon er den eneste veien.»

I Danmark har Socialdemokratiet klart å utmanøvrere Dansk Folkeparti, som var et av de mest suksessrike og største høyrepopulistiske partiene i Europa, ved selv å legge seg på en knallhard innvandringspolitikk. Men nå har partiet funnet oppskriften for å utmanøvrere Mette Frederiksen. Remigrasjon er en utømmelig Sareptas krukke for ytre høyre. Det gjør at man hele tida kan sette nye kriterier for hvem som hører hjemme i landet. Uansett hva sosialdemokratene måtte komme med av innstramminger i innvandringspolitikken, svarer en stadig voksende fløy på høyresida at det ikke nytter, det er likegyldig. Remigrasjon er eneste løsningen. De som allerede har kommet hit, må ut. Det er knapt noen overdrivelse å trekke paralleller til forfølgelsen av den jødiske minoriteten på 1920- og 1930-tallet i Tyskland. Argumentasjonen er langt på vei den samme: Den muslimske minoritetsbefolkningen ses som en nedbrytende sykdom på samfunnskroppen – som må drives ut.

 for å se hvordan man kan remigrere flere hundre tusen muslimer uten en eller annen form for etnisk rensing. Brutaliteten det vil kreve, vil i ytterste konsekvens skape så mye konflikt i vårt samfunn, at det vil true politiets autoritet som voldsmonopol. Det vil bli kamper i gatene. Slåsskamper. Høyreradikalisering vil vokse, venstreradikalismen vil styrke seg, det samme vil islamismen. Jeg ville ikke være med på å slippe de kreftene løs», sier Socialdemokratiets innvandringspolitiske talsperson, Frederik Vad, til Information.

I et intervju med Weekendavisen bekrefter Dansk Folkepartis leder, Morten Messerschmidt, at han er klar for å sette titusener av folk med innvandrerbakgrunn i fengselsliknende leirer i påvente av utreise, hvis de ikke finner en jobb eller frivillig reiser ut. Det gjelder også alle som har fått en dom, om det så er for et sykkeltyveri, og alle som mottar offentlige ytelser. Og det gjelder alle som ikke er tilstrekkelig «danske i sitt hjerte». Det skal bli mye lettere å miste statsborgerskapet.

som er gitt siden 2005, skal gjennomgås og oppheves hvis de er gitt på «galt grunnlag». Det er snakk om rundt 85.000 mennesker. Folketinget har allerede innkalt folk til høringer for å finne ut om de er danske nok. Alle som har fått statsborgerskap de siste åtte årene, skal innkalles til en personlig samtale for å avklare, om de er «danske i hjertet», som Messerschmidt sier. Hvis søkeren er troende muslim, ber fem ganger om dagen, faster eller går med hijab, er det noe som trekker ned. I det hele tatt vil Dansk Folkeparti gjøre det umulig å være praktiserende muslim i Danmark. Muslimske foreninger og friskoler, bønnerop, halalkjøtt og hijab i offentlige institusjoner skal forbys.

Selv hevder Messerschmidt at det ikke er etnisk rensing.

«Det er jo så dumt. Det er ingen som snakker om etnisitet eller utrensning. Jeg forstår slett ikke hvorfor det er behov for å skape bilder fra holocaust», sier han. Partiet fikk 2,5 prosent i forrige folketingsvalg, men får nå 12 prosent. Velkommen til rase- og religionskrigenes Europa.

Remigrasjon er en utømmelig Sareptas krukke for ytre høyre

Krever massiv etnisk og religiøs rensing

Både Astrup og Frølich har fått inn de store hagers selvtillit med morsmelka

Det er jo bare to år siden vi var Norges største parti», sier Nikolai Astrup til Minerva. Med det mener han at Høyre ikke bør gjøre noe overilet nå, for eksempel i form av store politiske endringer, rett etter et forsmedelig valgnederlag. Partiets oppskrift har virket før og vil kunne fungere igjen, med litt bedre politiske håndverk – og en ny kraftfull leder. Tidene vil snu.

Striden om hvem som skal bekle topposisjonene i Høyre etter Erna Solberg, ser ut til også å handle om hvor varig det politiske skiftet vi ser i mange europeiske land er. Er det en bølge som raskt kan ebbe ut eller er det noe som vil forbli. De mest liberale i Høyre satser på at de gode tidene med liberal framtidstro kan komme tilbake, mens mer konservative krefter mener Høyre må endre seg for å komme i kapp med de nye politiske vindene. Verden er i dag et helt annet sted enn på 1990-tallet, preget av utrygghet, militær rivalisering og politisk mistillit til styringseliten, noe som også har ført til et ideologisk skifte blant velgerne, som i større grad etterspør trygghet og tradisjonelle verdier.

 til de to som har erklært seg som lederkandidater, virker det som om Henrik Asheim i større grad enn Astrup mener det politiske klimaskiftet har kommet for å bli. I et intervju med Minerva sier han: «Det som gjør meg veldig urolig, det som gjør at jeg ligger våken om natten, er at dette er en trend som rammer alle våre søsterpartier i Europa også. Derfor er dette noe annet, eller i hvert fall noe mer enn at vi bare bommet på sakene i valgkampen eller hadde dårlig slagord.» Han advarer også mot å tolke tidsånden som «et skrik etter en liberalistisk revolusjon». «Det er ikke slik at folk flest er opptatt av at staten skal gjøre mindre for folk. Tvert imot.» Han sier at det må være rart å sitte i en kommune og se på at staten bruker så mange oljemilliarder, samtidig som man opplever at det stenges og kuttes i skolen. «Da tror jeg ikke det er et rop om å kutte i velferden», sier han. I Klassekampen i dag går han enda lenger og stiller seg kritisk til kraftpolitikken og helseforetaksmodellen.

Det er mulig jeg feiltolker det, men til sammenlikning virker Astrup mer selvsikker på at han allerede har oppskriften på hva som skal til. Til Finansavisen sier han at det handler om å «børste støv av kjerneverdiene». I økonomisk politikk står han til høyre, som en sterk tilhenger av å senke skattene for næringslivet, men i verdispørsmål regnes han som en liberaler – en posisjon som i høyrepodkastsfæren karakteriseres som venstreliberalisme. Det sies at han er blant dem i Høyre som virkelig misliker den nye nasjonalkonservative vendingen på høyresida.

 side ved forskjellene mellom de ulike kandidatene som har meldt seg på til topplederverv, er deres sosiale bakgrunn. Mangemillionæren Astrup, bosatt i en av Bygdøys mest standsmessige villaer, og utfordreren Peter Frølich fra bergensk overklasse i generasjoner, har begge fått inn de store hagers selvtillit med morsmelka. De strutter av selvtillit, mens Ine Eriksen Søreide, kandidaten de fleste i Høyre ønsker seg – men som nøler – har en helt annen bakgrunn. Der er det ingen arvet selvtillit fra familiens sosiale posisjon å lene seg på. Alt hun har oppnådd, har hun fått til gjennom hardt arbeid. Det kan tenkes at disse forskjellene i sosial bakgrunn også spiller inn når Søreide ikke automatisk kaster seg fram. Hun vet ikke helt om hun kan og vil. Det er slike ting som barn fra overklassen sjelden skjenker en tanke. De er liksom født til det. Kanskje hennes nøling gjør at hun ikke passer til jobben, eller at tvilen og tvisynet nettopp er det som vil gjøre henne til en svært god leder.

og slett bli for smal hvis målet er et folkelig Høyre, som Erna Solberg på mange måter representerte. Tina Bru fra Rogaland hadde også en utpreget folkelig jovialitet, men har trukket seg fra nestlederkampen. Dermed kommer Sandra Bruflot inn. En annen soleklar kandidat er Ola Svenneby, som Minerva har utpekt til «sin generasjons største politiske talent». Han får nok en plass i arbeidsutvalget, men regnes som for ung og uerfaren til topposisjonen. Hva er det farligste for Høyre i dagens situasjon? Å miste velgere til sentrum og Ap, eller miste dem til Frp? I det lange løp er nok det mest risikable å miste hegemoniet på «egen side» – slik det også er for Ap. Et pregløst sentrumsparti, med fallerte styrings­ambisjoner, står ikke høyt i kurs blant velgerne i dagens Europa, der tilliten til styringseliten er tynnslitt.

De har fått inn de store hagers selvtillit med morsmelka

Høyres sjelekvaler

Landets største arbeidstakerorganisasjon, Fagforbundet – selve grunnstammen i den norske velferdsstaten – har landsmøte i disse dager. Den nye lederen, Helene Harsvik Skeibrok, som overtar for Mette Nord, som har ledet forbundet siden 2013, la i et intervju med Klassekampen denne uka vekt på at fagbevegelsen skal ha kontakt med alle på rødgrønn side: «Vi snakker ikke bare med ett parti. Vi har samtaler med alle partier, spesielt de fem på venstresida.»

ut forbrødringsstrategien med å invitere Tonje Brenna (Ap), Trygve Slagsvold Vedum (Sp), Marie Sneve Martinussen (R), Kirsti Bergstø (SV) og Arild Hermstad (MDG) til en lengre samtale på landsmøtet i går. Det ble en svært så jovial seanse. Partiene var skjønt enige om at kommuneøkonomien måtte styrkes i statsbudsjettet for å sikre tjenestetilbud til innbyggerne over hele landet. Budskapet fra Vedum, Brenna og Martinussen – kanskje noe mer forbeholdent fra Bergstø og Hermstad – var at partiene i budsjettforhandlingene måtte konsentrere seg om det de sto sammen om. Vedum advarte mot å bruke forhandlingene til å krangle om olje og gass og helseforetaksmodellen, som det er stor uenighet om. «Hvis vi tar opp alt mulig annet enn budsjett­saker, tror jeg det ender med krangel i stedet for å finne løsninger», sa han.

mislykkes er høy. «Jeg er livredd for at vi skal bruke tre år på å krangle – og så kan Listhaug stå der og smile og skyte ballen i mål om to og fire år», sa Martinussen. «Det er et omland der ute, som har et intenst ønske om at vi skal feile. De vil karakterisere oss som uansvarlige, kaotiske, og le seg i hjel hvis vi ikke lykkes», sa Brenna, som mente det var en fordel at de var forskjellige. «Du kan si mye om Trygve og meg, men helt like er vi ikke, og det er bra, for da kan vi appellere til ulike folk på litt ulike måter. Summen av de menneskene vi når ut til sammen, er veldig mye større og sterkere enn det vi får til hver for oss», sa Aps parlamentariske leder. Konklusjonen så langt er altså at det ikke er noen grense for hva de rødgrønne kan få til så lenge de står sammen og ikke ødsler kreftene på det som skiller. Så får vi se om den gode stemningen Fagforbundet har lagt til rette for, lar seg omsette i håndfaste politiske resultater.

God stemning

Kommunikasjonsrådgiver Sigurd Grytten, tidligere Ap-politiker og leder i Europabevegelsen, skriver i et innlegg på Altinget at Senterpartiet er «et klassisk høyrepopulistisk parti» – et parti som likner mest på Maga-bevegelsen av alle partier i Norge. Han frykter en gradvis overgang til autokrati hvis partiet får gjennomslag. Det sentrale illiberale premisset som Sp fremmer, er ifølge Grytten inndelingen i et 

. Han medgir at Sp ikke utpeker innvandrere som fienden, men partiet er desto farligere fordi «Oslo-eliten» og «Brussel-eliten» inngår i «fiendebildet».

 analyse, uten forståelse for arbeiderbevegelsens historie. Da arbeiderbevegelsen vokste fram, mobiliserte den breie grupper i det norske samfunnet i en felles kamp mot makthaverne, den politiske eliten og «ekspertene», som Tranmæl og Gerhardsen mente fremmet interessene til de privilegerte. Konstitueringen av et 

 var et uttrykk for en samfunnsklasses konstituering som et subjekt i striden mot overklassen for større frihet og sosialt framskritt.

 når Geir Pollestad lager karikaturer basert på hvor folk bor – av Oslo-folk som livsfjerne, kaffelattedrikkede hipstere. Slike fordummende og stereotypiserende karakteristikker, enten de rammer folk i Oslo eller på bygda, tjener ingen til ære. Det bidrar til fordommer, der vi trenger solidaritet og gjensidig respekt og forståelse. Likevel ligger det åpent i Gryttens tekst at det først og fremst er det politiske innholdet i elitekritikken som klør. Han slår for eksempel et slag for «forskning og vitenskap» ved å angripe Emilie Enger Mehl, som i debatten om hvor mange tingretter vi skulle ha, sa at man ikke bare kan lytte til ekspertene, men også til vanlige folk. Sentralisering kan være økonomisk effektivt og derfor anbefalt av faglig ekspertise, men likevel ikke tilrådelig fordi andre hensyn bør ivaretas. Gitt den politiske utviklingen i dagens Europa er det ikke krefter som kjemper mot sentralisering og for distriktene som er problemet, men tunghørte folk i den politiske eliten. Det er som Gudmund Hernes skrev nylig: «En arbeiderklasse som blir oversett, og utkanter som blir overfløyet, kombinert med inflasjon i lederlønner og økende ulikhet, garanterer venstresidens fall.»

Magafisering?

Høyrepopulistiske partier styrker seg i svært mange land. I Storbritannia er Reform UK landets største parti på målingene, mens Marine Le Pens Nasjonal Samling er det samme i Frankrike. Denne uka går nederlenderne til urnene, og det ventes at Geert Wilders’ Frihetspartiet vil gjøre det svært bra. Idéhistoriker Tarjei Skirbekk sier til NTB at det er særlig to ting som driver folk i armene på ytre høyrepartiene: «Høy innvandring og dyrtid. Mange fra arbeiderklassen har blitt skubbet ut fra arbeidslivet og over i prekariatet.»

Hva er venstresida og arbeiderbevegelsens svar på disse utfordringene? I et intervju med Klassekampen i august sa statsviter Renaud Large ved den franske tankesmia Fondation Jean-Jaurès at den økende oppslutningen om de høyrepopulistiske partiene for en stor grad handler om en arbeiderklasse som kjenner seg tilsidesatt av de tradisjonelle maktpartiene.

«Dagens venstreside risikerer å gå ut av historien hvis den ikke radikalt endrer doktrine, særlig på spørsmålet om innvandring», hevder han. Large viste til Karl Marx som i sine skrifter påpekte hvordan kapitaleierne hentet inn billig og uorganisert arbeidskraft for å underminere arbeidsfolks kamp for anstendige lønns- og arbeidsforhold.

«Økt innvandring vil naturlig presse lønninger ned, noe som er i kapitaleiernes interesser, på bekostning av arbeiderne. Det er en grunnleggende tilbud-etterspørsel-logikk», sier Large.

Det er det samme argumentet Ottar Brox framførte så ofte i sine artikler og bøker, i det han viste til at knapphet på arbeidskraft ga arbeidsfolk markedsmakt.

 og stått strid om disse spørsmålene i norsk arbeiderbevegelse og på venstresida opp gjennom årene, ikke minst etter EU-utvidelsen i 2004 og seinere i 2007, da Romania og Bulgaria ble med. Det førte til et «sjokk» i det norske arbeidsmarkedet. Fra 2004 til 2009 kom det rundt 150.000 nye arbeidstakere.

Konsekvensene av dette merker vi fremdeles, der mange lavtlønte i usikre jobber ikke kan leve av inntektene. Store bedrifter baserer seg på innleid arbeidskraft, som gjerne pendler fra hjemlandet. Utdanningen i yrkesfag er kraftig svekket. Hele yrkeskategorier er overtatt av utenlandske selskaper, der norske arbeidsgivere ikke trenger å ta ansvar for lærlinger og fagutdanning. Kompetanse går tapt.

I en debatt i 2008 mente Boye Ullmann fra Rødt og Heming Olaussen i SV at Norge burde begrense og regulere arbeidsinnvandringen for å sikre norske lønns- og arbeidsforhold. Et av tiltakene var at arbeidsinnvandrere måtte ha arbeidstillatelse. Alle var velkomne til å jobbe, men på norske vilkår. Leder for fagligpolitisk utvalg i Oslo Ap og seinere rådgiver for Jonas Gahr Støre, Jonas Bals, advarte imidlertid mot slike reguleringer. Han mente det ikke var noe mål for arbeiderbevegelsen å begrense arbeidsinnvandringen.

 kan slippe innvandringen helt løs – uten at politiske ledere mister enhver tillit. Hvis venstresida ikke har kontroll på innvandringen, overlates arenaen til høyreradikale, som fritt kan spre sin rasisme. Det kan se ut som en allmenn politisk lov.

Det kan se ut som en allmenn politisk lov

Knapphet på arbeid – et gode for arbeidsfolk

Folkehøyskolene bidrar til sosialt samhold og allmenndanning, i en tid der det er viktigere enn noensinne,

Så seint som i juni i år fikk Norge en ny folkehøgskolelov, som understreket skoleslagets betydning for allmenndanningen og aktivt medborgerskap. Ikke minst slo loven fast, med støtte fra et samlet storting, at folkehøgskolene skulle være åpne for alle som ønsker det. Bare noen måneder etterpå kom statsbudsjettet, der regjeringen går inn for å redusere stipendandelen fra 40 til 15 prosent for folkehøgskoleungdom. Det er et svært dårlig og usosialt forslag.

Folkehøyskolene i Norge oppsto på 1800-tallet etter inspirasjon fra Grundtvig og de danske folkehøgskolene. I motsetning til i Danmark ble den norske folkehøgskoletradisjonen delt i to, den frilynte og den kristne. I Norge er det i dag 80 folkehøgskoler spredt over hele landet, der litt over 30 er kristne, mens de resterende springer ut av den frilynte tradisjonen. Folkehøgskolene har vært – og er – en svært viktig del av utdanningssystemet og baserer seg fremdeles på Grundtvigs idé om folkeopplysning som «en varmende sol som får liv til å gro». All sann opplysning er «mild og blid». Den gir ungdom selvtillit og mot på livet.

Folkehøgskolen er et tilbud til ungdom som ikke helt vet hvor veien går videre, men som her får et tilbud til å fordype seg i emner de har særlig anlegg eller interesse for. Skolene tømrer ungdom fra ulike steder i landet sammen, og det oppstår en særegen dynamikk fordi de bor sammen på internat. «Svært mange av våre elever finner endelig sin plass i tilværelsen, og kjenner på mestring og lystbetont læring for første gang i livet», skriver Øystein Falch Alsos ved Lofoten folkehøgskole i Våganavisa. Ifølge kuttforslaget skal folkehøgskolene nå behandles annerledes enn videregående skole og fagskoler. Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) har forsvart kuttet med at folkehøgskolene ikke inngår i et studieløp som gir en fullført grad eller kan bygges inn i en grad. Det er et merkelig argument, ettersom det er hele poenget med skolen. Her må budsjettpartnerne, SV, Rødt, Sp og MDG, og alle venner av folkehøgskolen, kjenne sin besøkelsestid. Et år på folkehøgskole kan være avgjørende for mange unge – til å finne sin vei i livet, inn i arbeidslivet og til videre studier. Skolene bidrar til sosialt samhold og allmenndanning, i en tid der det er viktigere enn noensinne.

Det er et svært dårlig og usosialt forslag.

Avgjørende år

Det har vært en politisk uke langt utenfor det normale. Senterpartiets ultimatum om ferje- og gjeldssletteordningen – og det seinere opprøret i Aps egne rekker – lyktes over all forventning. Regjeringen måtte ydmykt be om godt vær og rulle tilbake begge forslagene. Skal vi tro Dagens Næringsliv skyldtes fadesen en regjering som nærmest blindt fulgte finansministerens minst vink. Det skulle den ikke ha gjort.

«Da Stoltenberg, som inntil februar hadde vært 11 år borte fra norsk politikk, foreslo gjeldslette- og fergekutt, var det ifølge DNs kilder 

[min utheving]. Heller ikke statsråden med ansvar for studiegjeld, Sigrun Aasland, eller samferdselsminister Jon-Ivar Nygård, som styrer fergene.» Og hva med den sosialt engasjerte landbruksministeren, Nils Kristen Sandtrøen, tidligere partisekretær, nå arbeidsminister, Kjersti Stenseng, eller forsvarsminister Tore O. Sandvik, som ellers pleier å ha kontroll på stemningene i folkedypet? Eller statsministeren selv, Jonas Gahr Støre, som mer enn noen andre visste hva dette betydde for Sp og partiets egne på kysten og i distriktene? Ikke et pip! Sannsynligvis fikk de det ikke med seg – i en misforstått tiltro til at den nye kosten i Finansdepartementet hadde fullt grep. DNs kilder peker på at en årsak til tonedøvheten var at innspurten av budsjettprosessen tok svært kort tid sammenliknet med hvordan det var da Sp satt i regjering. «Nå var Ap endelig alene, og Stoltenberg kunne bruke sin autoritet til å rushe saker gjennom. En kilde omtaler det som fartsblindhet». Kanskje det også sier noe om Stoltenbergs modus operandi? En politisk ringrev påminnet meg om en passasje i hans selvbiografi «Min historie» om budsjettforhandlingene med mellompartiene høsten 1996, der han skriver om et forslag det ville bli bråk om, som han ikke «engang hadde klarert med Thorbjørn og de andre i partiledelsen». Fort skal det gå. Da er det lettere å få upopulære ting igjennom.

 at Stoltenbergs sjokkdoktrine ikke fungerte denne gangen, var Sps resolutte bruk av ultimatumvåpenet. Det sies gjerne at det å stille ultimatum ikke fungerer, og det gjør det jo som regel heller ikke, men denne gangen hadde det en eksplosiv effekt. Sp forbannet seg på at partiet ikke ville sette seg til forhandlingsbordet med Ap før kuttene var fjernet, noe som utløste en serie av presseoppslag om hva Ap-politikere faktisk hadde lovet i valgkampen. Ap-ordførere og stortingsrepresentanter krevde umiddelbar retrett.

Hvilke langsiktige virkninger vil denne striden få? Min følelse er at den snarere har styrket det rødgrønne samarbeidet enn svekket det. Flertallet i Ap har markert at partitoppen og regjeringen, selv om du heter Jens Stoltenberg, ikke kan gjøre hva som helst. Eventuelle krefter i Oslo-partiet eller på høyrefløya i Ap, som drømmer om å vri seg ut av skjebnefellesskapet med Sp i distriktspolitikken, har fått tydelig beskjed om hvor den reelle maktbasen i partiet ligger.

striden også vært livgivende. Etter uttredenen av regjeringen har lite gått partiets vei. Strategien med å satse på EU- og EØS-kamp falt i fisk. Men nå er Vedum tilbake i god gammel stil – pågående, engasjert og med et klart mandat. Det skaper trygghet og tilfredshet i partirekkene. Flere og flere øyner håp om framgang etter det begredelige valgresultatet. Sp har i hvert fall til gagns fått bevist at det er selve garantisten for distriktene, ettersom Sp-statsrådene knapt hadde fått på seg frakken på vei ut, før Ap reverserte viktige stolper i regional- og distriktspolitikken.

I Sp er det noen som tar til orde for at partiet bør skifte side. Det ser likevel ikke ut til å ha noen gang på jorda for øyeblikket. Knockoutseieren om gratis ferje og gjeldslette har snarere vist at partiet har betydelig mer å hente på rødgrønn side enn på borgerlig. På spørsmål fra Dag og Tid svarer tidligere parlamentarisk leder Marit Arnstad at realpolitikken fortsatt peker mot rødgrønt samarbeid ettersom Høyre og Frp ikke er i stand til å møte Sp i spørsmål om desentralisering og distriktspolitikk. Hun sier for øvrig at hun liker ordet rødgrønt. Det er det å bli tatt til inntekt for venstresida, Sp-folk ikke liker og vil.

Torsdag var det stortingsmiddag på Slottet. De fleste representantene hadde funnet fram til en partifelle å gå sammen med, men ikke slik for Sps toppolitikere. Skridende inn til middagsbordet kom Sps Bjørn Arild Gram gående arm i arm med SVs Marthe Hammer, mens Trygve Slagsvold Vedum hadde SV-nestleder Marian Hussein, for øvrig i en strålende somalisk folkedrakt, ved sin side. Vi skal vel ikke legge altfor mye i det, men en søt markering var det – et bud om at det rødgrønne samarbeidet kanskje er liv laga likevel.

Ultimatum snudde spillet

#000

NRK har vært på reportasje på industristedet Høyanger i Ytre Sogn for å lodde stemningen etter Aps statsbudsjettforslag, der viktige distriktspolitiske satsinger var skrotet. Det helt entydige inntrykket er at tabben med gratis ferje og studiegjeldslette skyldtes regjeringens «Oslo-briller». En gjennomgang i Bergensavisen viser at bare fire av 69 statssekretærer og statsråder er fra Vestlandet.

«Eg har mange venninner som seier at ferje ikkje betyr noko. Det er så, men det påverkar 

 og familien min. Sånn er det. Vi tenker automatisk meir på dei miljøa vi kjenner», sier Julia Sunde fra Høyanger til NRK.

, som det heter. Sosial og kulturell tilhørighet bestemmer i stor grad perspektivet. Når DNs Frithjof Jacobsen kaller gjeldsslette i distriktene «uforståelig» og gratis ferje som «små dumme ting», går det kanskje hjem på St. Hanshaugen i Oslo, men ikke i Høyanger.

Norge er i en utfordrende situasjon. Balansen mellom sentrum og periferi er i ulage, som Norman-utvalgets utredning om konsekvenser av demografiutfordringer i distriktene pekte på i 2020. Svært mye av den fysiske produksjonen foregår i Distrikts-Norge, kanskje spesielt på kysten. Her ligger mange av landets viktigste industrier, som gir Norge store eksportinntekter og mange arbeidsplasser. Samtidig sliter flere regioner med å få tilstrekkelig kompetent arbeidskraft, til næringslivet, men ikke minst til offentlige oppgaver.

 at mye av produksjonen foregår ute i landet styres vi altså av et regjeringsapparat som i stor grad er rekruttert fra Oslofjord-området. Det er også et politisk problem fordi mye av den høyrepopulistiske mobiliseringen i USA og flere europeiske land har skjedd med utgangspunkt i utkantene. Hvis ikke regjering, styringsverk og medier i Norge forstår hvordan verden ser ut fra periferien, vil de komme til å gjøre store politiske feilbedømminger, som kan øke polariseringen i samfunnet.

Bergensavisen har gjort et poeng ut av at statsminister Jonas Gahr Støre for det meste er omgitt av folk fra Oslofjord-området. Bare én av hans sju statssekretærer kommer fra andre steder enn østlandsområdet. Toppledelsen i Aps sentralstyre og stortingsgruppe er også i stor grad fra Oslo-området. Og da Sp gikk ut av regjeringen, ble fire statsråder fra Vestlandet erstattet av fire Ap-statsråder fra Oslo. Man trenger ikke være marxist for å mene at dette også får betydning for de politiske prioriteringene.

I statsbudsjettet er det for eksempel foreslått å kutte 100 studieplasser i sykepleierutdanningene ved Nord universitet, Universitetet i Tromsø og Høgskolen i Molde og flytte dem til Oslo. Dekanene har rykket ut i Nordlys og påpekt at regjeringen forsterker sentraliseringen ved å flytte studie­plasser til Oslo-gryta. Det blir færre tilbud i distriktene og flere i Oslo. Det skjer i en situasjon der mange utkantkommuner mangler kvalifisert helsepersonell.

 bevisste grep for å begrense tilstrømningen til hovedstadsområdet forsterker den Oslo-baserte Ap-regjeringen sentraliseringstendensene. Det er nøyaktig den motsatte politikken av den danske, der regjeringen har redusert antallet studieplasser i København til fordel for profesjonsutdanning i distriktene.

Sentrum og periferi er fremdeles en avgjørende konfliktlinje i Norge. Skal vi fortsatt henge sammen i en turbulent verden, må det føres en aktiv politikk for bosetting og kompetanse i hele landet. Det krever en politikk for å skaffe kvalifisert arbeidskraft til Distrikts-Norge – ikke bare til Oslo. Å flytte fra bobla i en storby for å ta videre utdanning kan også være berikende for den det gjelder. Det utvider horisonten og øker den gjensidige forståelsen på tvers av sosiale og geografiske skiller. Så kan de som reiser ut – eller blir værende – heller komme tilbake som statssekretærer seinere, men da med en helt annen erfaringshorisont.

I sin egen boble

Arbeiderpartiet slår full retrett og legger vekk budsjettforslagene om å skrote gratis ferje og gjeldslette for studielån i over 100 kommuner. Saken var i ferd med å utvikle seg til en av de største skandalene i moderne politisk historie, i det et parti gikk inn i valgkampen med klare løfter til velgerne, som det forelå like klare planer om å skrote. Gjennom hele valgkampen har partiets tillitsvalgte lovet gratis ferje og gjeldsslette, ja i mange fylker var det selve hovedsaken.

ra grunnplanet i partiet har vært unisone, med unntak av noen få, som Oslo Aps Frode Jacobsen, som har forsøkt å ta løftebruddene i forsvar. Det var Sp som satte saken på spissen, men det har vært like viktig for grunnplanet i Ap. Jonas Gahr Støre har derfor litt rett når han sier at dette først og fremst handler om å gjenopprette Aps egen troverdighet. For Trygve Slagsvold Vedum og Bjørn Arild Gram spiller det ingen rolle om dette framstilles som et internt partianliggende, så lenge sakene er tatt av bordet. I motsetning til SV sto partiet fast på sitt ultimatum. SV-leder Kirsti Bergstøs utspill tirsdag, som hadde til hensikt å gjøre det vanskeligere for Ap å gå tilbake på distrikts­kuttene, får vi bare forbigå i stillhet. Det var ikke hennes «finest hour».

 denne striden vist at det spiller en helt avgjørende rolle for å sikre en balansert utvikling i landet. Partiet bidrar også til å styrke de delene av Ap som er opptatt av det samme, og som kontinuerlig står i fare for å bli overkjørt av en Oslo-tung toppledelse, som til tider sliter med å forstå koordinatene i landet de er satt til å styre. Likevel får vi si at det endte lykkelig denne gangen. Sunndal-ordfører Ståle Refstie (Ap) har sagt at hvis du har stjålet lommeboka til noen, holder det ikke si unnskyld. Du må levere den tilbake også. Nå har Ap gjort det, så da kan den seige jobben med å gjenreise tilliten begynne. Stoltenberg og Støre har fått noen stygge skrammer i lakken som troverdige, politiske strateger. Kanskje de har lært at det ikke bare er å skalte og valte med politisk tillit, som det tar år å bygge opp. Den kan rives ned i løpet av noen dager. Håpet er at vi nå kan legge dette bak oss, slik at forhandlingene om neste års statsbudsjett kan komme i gang. Det røde varsellyset har skiftet til gult.

Det røde varsellyset har skiftet til gult.

Full retrett

Finansminister Jens Stoltenberg (Ap) har fått ros fra mange hold etter statsbudsjettframleggelsen. Med nærmest nesegrus beundring skildrer Frithjof Jacobsen i Dagens Næringsliv ham som en ruvende reformgeneral, som innvarsler en helt ny politisk kurs for Ap. Han ser for seg en arbeidsdeling der Stoltenberg blir en «slags innenriksminister med en kalkulatorfinger på rattet i alt som har med driften av velferdsstaten og økonomiske prioriteringer å gjøre», mens Støre blir henvist til å trygge «norske interesser i utlandet».

Jacobsen nærmest fryder seg over at Stoltenberg med et par pennestrøk nuller ut «Senterpartiets kostbare symbolsaker i distriktspolitikken, som gratis ferjer og den

 [min utheving!] ideen om at akademikere, av alle, skal få flere tusen kroner ettergitt i studielån». Han mener det handler om å vise alle som ikke stemmer Senterpartiet at «tida for å bruke store penger på små dumme ting er forbi».

 gjeldslette for studielån noe av det smarteste den norske staten har kommet opp med – vel å merke hvis målet er at den høyt utdannete arbeidskrafta, som Norge bruker milliarder av offentlige kroner på, skal komme hele landet til gode. En sykepleier, en ingeniør eller økonom og flere lærere kan være den avgjørende forskjellen for mange kommuner. Og med nyutdannete kommer det ektefeller og barn, nye ideer og vitalitet inn i lokalsamfunnet og til større tettsteder som Sauda, Brønnøysund, Sunndalsøra, Sogndal, Kirkenes og Vadsø.

Mange kritikere av ordningen hevder at den ikke vil virke, altså at unge nyutdannede ikke vil bosette seg i en av kommunene som omfattes av ordningen, til tross for at en familie, der begge har studielån, vil kunne få nedskrevet lånet med 50.000 kroner i året – helt til det er nedbetalt. Det kan vi jo mene hva vi vil om, men hvis det ikke skulle fungere etter hensikten, så blir det jo heller ingen kostnader for staten, utover til dem som allerede er bosatt der.

altså ros for stram økonomisk styring og vilje til kutt i «små dumme ting» – som gratis ferje og sletting av studielån. I Stortinget begrunnet han kuttene med at det var nødvendig å prioritere. Men viljen til å kutte i pengebruken gjelder åpenbart ikke alt.

Han prioriterer for eksempel millioner til prosjektering av to nye bygg i regjeringskvartalet, som allerede har kostet astronomiske 54 milliarder kroner. Og Stoltenberg presser gjennom en av sine babyer, det såkalte jobbskattefradraget. Prislappen er en halv milliard. Det er et kostbart eksperiment, som ingen har bedt om. Et tilfeldig utvalg på 100.000 unge mellom 20 og 35 år skal få inntil 27.000 kroner mindre i skatt fordi Stoltenberg vil finne ut om de heldige utvalgte vil oppføre seg annerledes enn dem som ikke får skattelette. Den litt vage ideen er en antakelse om at folk havner på arbeidsavklaringspenger og trygd fordi de får for lite igjen for å jobbe. Hvis de får mindre skatt i arbeidslivet, vil de «velge» bort trygd til fordel for jobb.

LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad har sablet ned hele forslaget og tanken om at grunnen til at unge faller utenfor arbeidslivet, er fordi trygda er for høy sammenliknet med arbeidsinntekt. Sysselsettingsutvalget som har utredet forslaget, har konkludert med at arbeidsfradrag vil gi små sysselsettingseffekter sammenliknet med kostnadene. Til tross for massiv motstand fra LO velger altså Stoltenberg å presse gjennom denne skattelottoen med svært usikker gevinst. Er det noe som er offentlig sløsing, så er det dette. Nå koster det en halv milliard, og hvis det skulle omfatte alle, er prislappen 5,4 milliarder kroner.

øker nå for hver dag som går. Å skrote ordninger som har stått så sentralt i valgkampen, er å holde velgerne for narr. Det er som Ap-ordfører Ståle Refstie sier til NRK: «Hvis du har tatt lommeboka til noen, holder det ikke å ringe dem og si unnskyld. Du må gi den tilbake også.» Så kan regjeringen samtidig skrote det kostbare lottoforsøket med jobbskattefradrag, som bare NHO applauderer. Det går omtrent opp i opp hvis man også velger å droppe prosjekteringen av nye regjeringsbygg – som vil koste flerfoldige nye milliarder når det igangsettes.

Er det noe som er sløsing, så er det dette

Små, dumme ting

En av de største distriktspolitiske satsingene i nyere tid, fjernes med et pennestrøk

Høyres Nikolai Astrup og finanspressen har knapt funnet en eneste ting å utsette på Ap-regjeringens forslag til statsbudsjett. Sjeføkonom Harald Magnus Andreassen sier at budsjettet er overraskende stramt – det strammeste på mange år – noe som regnes som udelt positivt. Finansminister Jens Stoltenberg (Ap) får også unisont skryt fra finansfolk for å kutte i statlige støtteordninger, som Grønn industrifinansiering, som reddet Morrows batterifabrikk i fjor. Heller ikke i LO og på venstresida har det kommet de helt store ramaskrikene. Kuttet i overgangsstønaden for enslige og at det ikke har kommet noen økning av fribeløpet for uføre, kritiseres sterkt, men ellers er reaksjonene relativt avdempete. Alt burde derfor ligge til rette for gode og konstruktive forhandlinger med de fire partiene som har pekt på Jonas Gahr Støre: Sp, SV, MDG og Rødt.

Da embetsverket i Finansdepartementet gikk i arkivskapet etter kuttforslag, var det én skuff som raskt ble tømt på finansministerens bord, den med påskriften regional- og distriktspolitikk. Jeg vet ikke hvor nøye statsrådene setter seg inn i alle poster, men budsjettet gikk i hvert fall gjennom i regjeringen 21. august, til tross for at Jan Christian Vestre og valgkampmedarbeidere i det ganske land fortsatt brukte gratis ferje til mindre øysamfunn og gjeldssletteordningen for studielån i distriktene som kraftfulle argumenter for å stemme Ap. Per Vidar Kjølmoen i Møre og Romsdal, som kjemper heltemodig mot et stadig sterkere Frp i sitt distrikt, reiste rundt i valgkampen med en ildrød T-skjorte med påskriften «ferjepolitisk wonderboy».

Og han er ikke aleine. Ap-ordfører Roy Egil Stadheim i Vik i Sogn kalte i Klassekampen i går budsjettet elendig og sier at folk melder seg ut av partiet:

«Vi har bløffet med folk, vi har lurt dem. Nå blir vi stemplet som løgnere, og det er med rette.»

om regjeringen i plenum egentlig forsto hvordan summen av kuttene i regional- og distriktspolitikken egentlig så ut. Inntrykket som nå er skapt, er av en regjering som målbevisst løper fra sine distriktspolitiske forpliktelser, en politikk man trodde Ap også stilte seg bak. For selv om krefter i Oslo Ap tror noe annet, er det nærmest en politisk lov i Norge at Arbeiderpartiet ikke kan forbli landets klart største parti uten brei forankring i distriktene og blant de såkalte nærvelgerne i by og bygd.

Det aller groveste bruddet med de tre siste tre årenes felles regjeringsprosjekt mellom Ap og Sp er kuttene i gjeldssletteordningen for studielån. Det var en av de største, kreative nysatsingene i distriktspolitikken på mange tiår, tydelig inspirert av det regjeringsoppnevnte utvalget ledet av Victor Norman, som i desember 2020 la fram en utredning om demografiutfordringene i distriktene. Utvalget påpekte at distriktenes utfordring tradisjonelt har vært et spørsmål om å bremse strømmen fra utkanten, fra bygd til by, fra bygdesentra og småbyer til storbyer, og fra nord, vest og sør til området rundt Oslofjorden. Utvalget drøftet flere tiltak for å stimulere unge mennesker med bakgrunn fra bygda eller fra sentrale strøk til å jobbe og bo i Distrikts-Norge. Selv om noen av disse skulle flytte videre etter noen år, ville de gi et viktig tilskudd til arbeidsstokken og dynamikken i distriktene. Gjeldssletteordningen for 189 kommuner på sentralitetsnivå 5 og 6, som geografisk omfatter store deler av Norge, var et kraftfullt tiltak i ånden fra høyremannen Norman. Og det mest opprørende er at dette ikke var snakk om et uforpliktende forslag eller en intensjon, men vedtatt politikk, som allerede har lokket mange til å flytte til kommunene som omfattes av ordningen.

1. januar 2025 kom pressemeldingen fra regjeringen, der det het:

«Frå i dag startar det: Bur du i ein av dei 189 kommunane i ordninga, og er i jobb, kan du etter eitt år få sletta 25.000 kroner av studielånet ditt. Over tid kan du spare fleire hundre tusen kroner.»

– Skal vi utvikle heile Noreg vidare, treng vi eit verdiskapande næringsliv og gode velferdstenester. Vi vil unngå at distrikta blir tømde for folk og kompetanse, som er viktig for landets beredskap. Derfor styrker vi no tilgangen på kompetanse i heile landet, og det gjer vi på den mest effektive måten – direkte i lommeboka», sa høyere utdanningsminister Oddmund Hoel (Sp).

Aps nye maktduo utfordrer alliansen mellom by og land

Sps sinne er ikke spill for galleriet

Sps finanspolitiske talsperson Bjørn Arild Gram entret Stortingets talerstol etter finansminister Jens Stoltenbergs framleggelse av statsbudsjettet i går med et synlig rødstenk i det opprørte ansiktet. Den sindige og fåmælte nordtrønderen har ikke for vane å ta de sterkeste ordene i sin munn, men nå var han rett og slett forbannet. Det var ikke spill for galleriet, men ekte vrede – og ikke så lite forbauselse over at Ap målrettet har plukket ned Sps mest symboltunge seire fra deres over tre år lange samboerskap.

minner om Høyres alternative budsjett i fjor, da partiet – ett for ett – pirket ut alle Sps distriktspolitiske gjennomslag. Like nidkjære synes Ap å ha vært denne gangen. Gratis ferje skrotes, 14 passkontorer i distriktene ryker, og gjeldsletteordningen for studielån i over 100 kommuner på sentralitetsnivå 5, som Sauda, Herøy, Sunndal, Haram, Alstahaug, Sigdal, Nesbyen, Ål, Våler, Trysil, Kvinnherad, Ullensvang, Seljord, Tynset, Sogndal, Lærdal, Årdal, Luster, Gloppen, Stryn, Røros, Bardu, Målselv, Senja, Sør-Varanger, Vadsø og mange, mange flere, forsvinner. I tillegg er økningen til kommunene betydelig mindre enn den prekære situasjonen tilsier. «Et budsjett for sentralisering og skolenedleggelser», slo Gram fast.

Gram måtte fra Stortingets talerstol forklare Stoltenberg at kjernen i Ap og Sps felles regjeringsprosjekt var å utjevne geografiske og sosiale forskjeller. Sp støttet det som var særskilt viktig for Ap, mens Sp fikk noen seire på sine områder, der gratis ferje framstår som den mest symboltunge av dem alle. Nå løper Ap vekk fra forpliktelsene og kutter det som var spesielt viktig for Sp. Spesielt opprørt var Gram over det han karakteriserte som et gigantisk løftebrudd mot folk som har planlagt å flytte til kommuner som omfattes av gjeldssletteordningen.

 kan ses som en tilbakevending til det normale i norsk politikk, der sentraliseringskreftene styrker seg på bekostning av distriktene. Aps vilje til å satse på distriktene viste seg ikke å være noe mer enn skrift i sand. Ved første anledning til å gjøre noe med preget Sp hadde satt på budsjettet, valgte Ap-regjeringen å viske det ut. Det er illevarslende for de kommende budsjettforhandlingene, men også for norsk politikk på lengre sikt. Hvis Ap og venstresida ikke klarer å bygge en allianse med Sp, kan tida være ute for framtidige venstre-sentrum-regjeringer. Hvis Ap lar samarbeidet vansmekte, er det nok av borgerlige beilere som vil lokke på Sp. «At Ap-regjeringen ledes av folk bosatt på Oslos beste vestkant, er nå helt tydelig. Hvor er Ap-folk langs kysten?» spør Geir Inge Lien (Sp) fra Møre og Romsdal.

 spørres det hvor klok strategien bak disse «ballesparkene til Sp» er. I valgkampen holdt Ap stillingen i distriktene nettopp ved å vise til saker som gratis ferje. De var kvittert ut og solgt inn som seire, også fra Aps side. Nå kan Frp utnytte sviket for alt det er verdt fra sin stadig sterkere base i distriktene. I land etter land er det nettopp fra utkantene høyrepopulismen vokser, men Aps ledelse viser med dette statsbudsjettet at den ikke forstår hvor avgjørende alliansen mellom by og land er.

Krigserklæring mot Senterpartiet

 I stedet for å bøye seg for de trumpistiske vindene kan Høyre hente opp arven fra den pragmatiske og jordnære tradisjonen

Høyre slikker fremdeles sårene etter det begredelige valgresultatet, der partiet ble stilt fullstendig i skyggen av Frp, som i en helt annen grad red på tidas vinder. Det har ført til en begynnende selvransakelse i Høyre. De mest skråsikre oppskriftene kommer fra folk utenfor partiet, som mange i den høyreorienterte podkastsfæren, som mener Høyres framtid ligger i en høyrekonservativ og kanskje også nasjonalkonservativ vending, mer i retning Sylvi Listhaug og Frp. I det hele tatt har høyresida i Norge nå fått en ytterflanke som henter inspirasjon fra høyreradikalismen i USA. Disse kreftene fosser også fram i europeiske land som Frankrike, Storbritannia, Italia, Ungarn, Tsjekkia og Slovakia.

 til å tro at Høyre vil gå denne veien. Partiet har lenge vært nærmest en liberalistisk avantgarde i striden for liberale kampsaker, som i ruspolitikken. Høyre er befolket av tillitsvalgte og politikere som fryser på ryggen av autoritære og konservative tendenser på høyrekanten. Leder i Europabevegelsen, eks-stortingsrepresentant Heidi Nordby Lunde, karakteriserer i et innlegg i Dagsavisen det nye, ytre høyre som en trojansk hest for antiliberale ideer, statlig kontroll, nasjonalisme og intoleranse. Hun maner den liberale høyresida til innbitt kamp mot disse strømningene.

Ola Svenneby advarer mot en ideologisk metastrid om partiets profil – mellom en liberal og høyrekonservativ retning. I stedet hevder han at partiets problem er at det i denne valgkampen framsto som irrelevant, uten politiske løsninger for folks hverdag. Hans oppskrift er å komme med «reelle løsninger, ordentlige løsninger». Det er sekundært i hvilken retning de peker. Partiet skal igjen framstå som «den lille mannens forsvarer». Kanskje løsningen for partiet i like stor grad ligger i sentrum som på den ytterste høyrekant? Erna Solbergs fellesutspill med Trygve Slagsvold Vedum om utflytting av Politihøgskolen fra Oslo peker i den retningen. I stedet for å bøye seg for de trumpistiske vindene kan Høyre gå tilbake i sin egen historie og hente opp arven fra den pragmatiske og jordnære tradisjonen, knyttet til navn som Arne Rettedal, Erling Norvik og Erlend Rian.

Det er liten grunn til å tro at Høyre vil gå ned den veien.

Høyres valg

Helseforetaksmodellen bryter med alle gjennomprøvde prinsipper for god ledelse og virksomhetsstyring. I NRK Debatten torsdag i forrige uke fortalte tidligere direktør ved St. Olavs hospital i Trondheim, Grethe Aasved, hvordan ansvaret for pasientbehandlingen er skilt fra den administrative og økonomiske ledelsen. Sykehuset er ansvarlig for pasienttilbudet og -sikkerheten, mens det regionale helseforetaket, i dette tilfellet Helse Midt-Norge, tar avgjørende beslutninger for sykehusets drift. Som sykehusdirektør hadde hun heller ingen kommunikasjonslinje til den politiske ledelsen i Helsedepartement. All kontakt skulle skje gjennom det regionale helseforetaket, med den konsekvens at mye av informasjonen ble undertrykt eller borte på veien.

Et bærende prinsipp for effektiv ledelse er at de som har skoa på, skal ha vide fullmakter, også i den økonomiske ressursbruken. Det er så utrolig mye ulykker som er forårsaket av fjerntsittende konsernledelser, som ikke forstår at fleksibilitet og selvstyre er avgjørende, både for å gi gode resultater og skape tillit.

Resultatet av sykehusreformen i 2001 var fem fristilte regionale helseforetak, som siden ble til fire. Reformen, som var den største innen offentlig sektor i Norge noen gang, ble gjennomført i rekordfart – i strid med alle norske forvaltningsprinsipper. Den ble innført basert på en mistillit mot fagbevegelsen, de ansatte og til syvende og sist pasientene, uten medvirkning fra dem som skulle leve med reformen og gjennomføre den, skriver Nik Brandal i boka «Arbeiderbevegelsens historie 2000–2025».

til ansatte og ledere på sykehusene ble makta flyttet over i de regionale helseforetakene, der styrene og administrasjonen rekrutteres fra et allerede i utgangspunktet høyt gasjert samfunnssjikt. Så når Fredrik Solvang i NRK Debatten spurte styreleder i Helse Nord, Renate Larsen, om hvorfor direktøren, Marit Lind, skulle ha lønn og godtgjørelse på 3,2 millioner kroner, langt over helseministeren, var spørsmålet malplassert. Styrelederen var utelukkende opptatt av at direktørene skulle ha lønninger tilsvarende det andre tilsvarende «konsernsjefer» i offentlig og privat forvaltning har. Hun kunne ikke brydd seg mindre om hva Jan Christian Vestre tjener.

Professor i rettsvitenskap Anne Kjersti Befring, som har studert helseforetaksmodellen, sier at helseforetakene har tatt seg frihet til å omfordele midler, noe som har ført til at en stadig større del av kaka går til andre formål enn bemanning og pasienttilbud. Noen sykehus legger nå ned hele tilbud, for eksempel innen psykiatri, uten konsekvensvurderinger av hvordan det vil slå ut for pasientene. «Det er nesten umulig å være en seriøs ansvarlig sykehusdirektør som er opptatt av å utvikle pasienttilbudet i dag. Det de holder på med, er å lete etter steder å kutte i tilbudet», sier hun. Til tross for statens løfter om storsatsing på psykisk helse varsler nå Oslo universitetssykehus 100 millioner kutt i psykisk helsevern neste år.

Foretaksmodellen fører til at de overordnete, politiske beslutningene fristilles fra folkevalgt makt. I stedet vedtas de i lukkede fora av administratorer og ledere, med horisontal lojalitet til folk i samme sjikt, yrkesfrender og klassekollegaer, i og utenfor statlig sektor. Staten har overgitt styringen av kanskje det mest sentrale politikkområdet til kapitalistisk markedsmakt – fjernt fra offentlig forvaltningskultur.

foretaksmodellen nå forhåpentlig havner på skraphaugen etter Jens Stoltenberg og Tore Tønnes sjokkraid i 2001, er oppgaven å gjenreise sykehusene og helsetjenestene som offentlige kjerneoppgaver, forankret i tradisjonelle forvaltningsprinsipper for statlig virksomhet. Ledere skal ha en rimelig lønn, men de skal ikke inngå i et kretsløp av konsernsjefer, finansfolk og toppledere som kollegialt og kollektivt driver opp hverandres lønn, slik at det mest mulig tilsvarer kapitalistisk forretningsvirksomhet – med størst mulig avstand til offentlig forvaltning, som sykehusene i virkeligheten er. Da trenger du heller ikke kommunikasjonsdirektører uten lokal forankring i pendlerbolig eller på Hotel Radisson Blu i Bodø, med gullkort hos SAS.

De driver kollegialt opp hverandres lønn

Fristilt konsernmakt

I dag åpnes det 170. storting av kong Harald med stivpyntede stortingsrepresentanter i bunad og annen stas i salen. Den høytidelige åpningen skjer i en periode der det råder stor usikkerhet om hvordan samarbeidsforholdene blir på Stortinget de kommende fire årene. Det ble et klart rødgrønt flertall på 88 mot 81, men innad i den rødgrønne leiren er det uro under himmelen. Ap åpner for å gå over midten i tunge politikksaker, som skatte- og helsereform, mens Sp, som kom skadeskutt ut av valget, har bestemt seg for å starte på ny frisk som en mer uavhengig spiller. Det ligger omgruppering i lufta. Det er stille før stormen. I neste uke, når statsbudsjettet legges fram, er det imidlertid alvor. Kanskje limet på rødgrønn side er sterkere enn det ser ut som akkurat nå?

Dagens oktobermåling for Klassekampen og Nationen viser at velgerne ikke har ombestemt seg siden valget. Ap og Frp fortsetter veksten og går fram fra valget med henholdsvis 1,0 og 1,7 prosentpoeng til 29 og 25,5 prosent. De er de to slagskipene i norsk politikk, men Frp har størst fart, selv om begge er i siget. Valgtaperen Høyre går marginalt fram, men lever fremdeles så definitivt i skyggen av en struttende Sylvi Listhaug. Voldshendelsene de siste ukene er med på å holde kjelen hennes varm.

Rødt-leder Marie Sneve Martinussen har nå ledertrøya blant de rødgrønne støttepartiene. Partiet får 5,9 prosent på denne målingen, mens de tre andre ligger på firetallet. Rødt er også det eneste av de fire som går fram fra valgresultatet.

Hvis dette hadde vært valg, ville de rødgrønne hatt flertall med 86 mot 83.

 framover blir helseforetaksmodellen, som møter økende kritikk fra en brei opposisjon på Stortinget. Den viser også de nye samarbeidsmulighetene. Sp har gjort mye ut av at det nå er flertall på Stortinget mot foretaksmodellen. Det spenner fra Frp og KrF til Sp, Rødt, SV og MDG. Men saken illustrerer også hvor vanskelig det er å få uttelling for et slikt flertall når meningene spriker. Sp-nestleder Kjersti Toppe, som leder helsekomiteen, satser på at et bredt flertall skal presse Ap til betydelige konsesjoner. SV viser derimot sin manglende erfaring i det politiske spillet når partiets nestleder Marian Hussein her i avisa hevder at Sp gjør helsevesenet en bjørnetjeneste ved å samarbeide med Frp. Hun fikk umiddelbart svar fra Kjersti Toppe, som oppfordret SV til å puste med magen. «Det er ikke snakk om å inngå noe samarbeid, men å skape en kile inn i den reformen som Ap la fram», sa Toppe. Og da Jan Christian Vestre (Ap) denne uka inviterte de borgerlige til samarbeid om helsereform, advarte Toppe partiet mot å gjøre den samme feilen som i 2001, da Ap trumfet gjennom sykehusreformen med støtte fra Høyre og Frp – uten støtte fra Sp, SV og KrF. Hun forventer at Ap først snakker med «partiene som støttet dem i valg og støttet innsetting av Støre som statsminister».

 stikk i strid med det Sp tidligere har sagt om å søke samarbeid med borgerlige partier for å få gjennomslag, men er det ikke, fordi sakens kjerne er hvilken politikk som til syvende og sist skal bli resultatet. Her handler det først og fremst om å legge maksimalt press på Ap. Hvis ikke SV omstiller seg til det nye, mer kompliserte spillet, kan det ende med at partiet gir fra seg mange gode kort, ikke minst til Rødt, som for øyeblikket ser ut til å være bedre skodd for politisk gambling på kryss og tvers i stortingssalen.

Ellers viser bakgrunnstallene noen interessante tendenser om alderssammensetningen av Ap og Frps velgere. Ap har dårligst oppslutning blant de yngste under 30, bare 19 prosent, og så øker det jevnt og trutt med alderen, før det ender med 40 prosent (!) blant velgere over 60 år. For Frp er det helt motsatt. Partiet har 34 prosent oppslutning blant unge, så faller det etter hvert som velgerne blir eldre. SV og Ap er de to partiene med desidert størst kvinnetekke og ditto svakere appell blant menn. SV har 7 prosent oppslutning blant kvinner, mot bare 3 prosent for menn. Rødt har til sammenlikning helt lik kjønnsfordeling. Også her er Frp og Ap motpoler. Ap har støtte fra 36 prosent av kvinnene, mot 23 for menn, mens i Frp er det motsatt, med oppslutning fra 32 prosent menn, mot bare 19 prosent kvinner. Også støtten på Vestlandet viser kontrastene. Det er Aps svakeste region med 21 prosent oppslutning, mens det er Frps sterkeste, med 32 prosent.

For øvrig fortsetter KrF framgangen fra valget på denne målingen – til tross for at flere tidligere KrF-ledere har stilt seg kritisk til dagens mer konservative linje. Den synes å bli ytterligere forsterket når KrFU-leder Hadle Rasmus Bjuland, som nærmest har vært en ideolog for denne ­vendingen, blir kommunikasjonssjef og spinndoktor. Som det heter i ­politikken: 

Voldshendelsene holder Sylvi Listhaugs kjele varm

Stille før stormen

Norge og Finland ligger begge i utkanten og har historisk sett vært lillebrødre i Norden, men Finlands forhold til stormaktsnaboene har vært uhyre konfliktfylt, sier den tidligere NRK-journalisten Morten Jentoft. Han er nå ute med boka «Finland. Vår utsatte nabo», der han drar oss gjennom hele den dramatiske historien, fra den blodige borgerkrigen i 1917–18, Vinterkrigen i 1939–40, til alliansen med Hitler-Tyskland under andre verdenskrig og finlandiseringen i etterkrigstida. Han trekker spesielt fram det omskiftelige og til tider svært konfliktfylte forholdet mellom Norge og Finland.

Vi når ham på telefon fra torpet i Finland.

– Finland har stått i en ekstremt vanskelig situasjon på grunn av beliggenheten, men landets valg er relevante også i dag. Det er noen paralleller til Ukrainas situasjon, der man kanskje må inngå kompromisser for å overleve som nasjon.

Etter selvstendigheten fra Russland i 1917 fulgte en blodig borgerkrig der titusener mistet livet. De røde ble henrettet uten lov og dom, noe som ga øverstkommanderende for den hvite armé, Gustaf Mannerheim, tilnavnet «Slakteren». 36.640 soldater døde, nesten 75 prosent tilhørte den røde sida. Flertallet av disse ble enten henrettet eller døde i fangeleirer etter at krigen var over.

– Borgerkrigen må ha vært en skjellsettende hendelse?

– Det er den mest dramatiske hendelsen i nyere nordisk historie. Borgerkrig er noe helt annet enn et angrep utenfra. Det går rett inn i samfunnsstrukturene. Den oppsto som følge av motsetninger som fantes i mange land, med en arbeiderklasse som begynte å organisere seg, mens borgerskapet holdt igjen. Det at Finland lå så nær Russland, gjorde at det eksploderte.

– I land som Norge ga overklassen innrømmelser i form av sosiale reformer og demokratisering av valgordningen for å stogge den revolusjonære arbeiderbevegelsen. Var overklassen mer stivbeint i Finland?

– Vi er jo i etterdønningene av det russiske tsarveldet. Landet hadde vært et storfyrstedømme under Russland. Det var et adelsborgerskap i Finland, som man ikke hadde i Norge. Men reformene kom også i Finland, men først etter borgerkrigen. Det torpet jeg sitter på i dag, er et resultat av borgerkrigen. Man forsto at noe måtte gjøres, innførte åttetimersdag og ga jord til de jordløse. Men det skjedde først etter en tragedie. Rett på andre sida her ved jernbanen var det seks røde som ble skutt, sier Jentoft.

Finland måtte ­avstå mye land, men berget ­nasjonen.

I stormakters slagskygge

Det er ingen tvil om at Vebjørn Selbekk, som trykket muhammedkarikaturene i Magazinet i 2006, ikke fikk den støtta og beskyttelsen han og hans familie trengte. Han mottok dødstrusler, familien måtte nærmeste evakuere og barna lærte seg å se under bilen før de satte seg inn. Spesielt Redaktørforeningen viste seg ikke oppgaven voksen.

 feil når han i Aftenposten hevder at danskene taklet krisa bedre enn Norge. I Danmark var det et ekstremt harskt debattklima, som Jyllands-Postens publisering var en integrert del av. «Det var en målrettet, bevisst provokasjon», sier islamforsker Jørgen Bæk Simonsen til Weekendavisen. Og Islamsk Trossamfund lot seg provosere. Da ambassadører fra muslimske land ville ha samtale med den danske statsministeren, nektet han å snakke med dem. Dermed eskalerte striden ytterligere. I Norge var det – i motsetning til i Danmark – et tillitsfullt forhold mellom Islamsk Råd og Mellomkirkelig råd. Sammen og hver for seg jobbet de for å roe gemyttene og hindre ekstremistiske islamisters forsøk på å utnytte situasjonen. Regjeringen gjorde også hva den kunne for å hindre tap av norske liv. Det ble gjort feil i dette arbeidet, og Selbekk følte med rette at hans familie ble kastet under bussen. Samtidig må det framheves hvor viktig det er for et samfunn at det i slike situasjoner finnes krefter som kan motvirke eskalering.

underlig at Selbekk kaller den danske loven mot koranbrenning for en oppringing fra middelalderen, ettersom det bare er ti år siden Norge hadde en blasfemiparagraf. Danmark fikk sin nye lov i 2023 etter utallige koranbrenninger fra provokatøren Rasmus Paludan, som egger til religionskrig og vil forby islam og utvise alle muslimer. «Jeg har vanskelig for å se hvordan vi får et sterkere samfunn, eller hvordan det vil berike den offentlige debatt, hvis man gjør det lovlig å brenne hellige bøker», sa Mette Frederiksen for ti år siden. Da blasfemiparagrafen ble opphevet i 2017, stemte Socialdemokratiet mot, nettopp med denne begrunnelsen. Ethvert samfunn må ha mulighet til beskytte seg mot pyromaner som oppildner til rase- og religionskrig og setter verden i brann.

Et samfunn må ha mulighet for å beskytte seg mot pyromaner.

Brannstiftere

Danmark har nå gjenåpnet gassfeltet Tyra i Nordsjøen, med en kostnad på 27 milliarder danske kroner – den største enkeltinvesteringen i danske Nordsjøen noensinne. Heller ikke miljøbevegelsen er imot gjenåpningen, skal vi tro Weekendavisen.

«Akkurat Tyra kan vi innta en pragmatisk holdning til», sier Helene Hagel i Greenpeace til Weekendavisen. Europa har et desperat behov for energi.

Energiproduksjon fra sol- og vind øker i Europa, men kan ikke helt og holdent erstatte olje, gass eller kjernekraft hvis europeiske land skal forbli industrinasjoner. Å drive store kraftkrevende prosessanlegg utelukkende med sol og vind er en umulighet med dagens teknologi. Ifølge tall fra Eurostat er olje fremdeles den viktigste energikilden for den europeiske økonomien, med 37,6 prosent, mens naturgass er nest viktigst med 20,4 prosent. EU-landene er i liten grad selvforsynt med energi og må importere 60 prosent av sitt behov. Norsk gass bidrar i dag med over 30 prosent av gassforbruket.

EU har store ambisjoner og satser offensivt på fornybar energi. I juli i år foreslo EU-kommisjonen et klimamål på 90 prosents reduksjon av klimautslippene innen 2040. Målet om 55 prosent kutt innen 2030 og full klimanøytralitet innen 2050 står fast. Norge har på sin side meldt inn et klimamål på 70–75 prosent reduksjon innen 2035, selv om det er vanskelig å forestille seg at det er mulig å få til ved egne klimakutt. Det er også stilt spørsmål ved om EU vil nå sine mål – men la nå det ligge.

 har på oppdrag fra Greenpeace i Norge laget en rapport for å undersøke hva EUs klimamål vil ha å si for norsk gassproduksjon. Konklusjonen er at EUs mål om 90 prosent reduksjon innen 2040, vil kunne føre til et dramatisk fall i norsk gasseksport til Europa de neste 15 årene. Håkon Knudsen Toven i Offshore Norge hevder imidlertid i Altinget at denne konklusjonen baserer seg på sviktende forutsetninger. Selv om EU skulle nå sine klimamål innen 2040, vil Europa trenge mer olje og gass enn hva Norge klarer å produsere. Premisset for Menons konklusjon er at EU ikke vil ønske å øke avhengigheten av norsk gass, men heller øke den relative andelen fra andre land. Toven forstår ikke helt hvorfor EU skulle ha interesse av dette. «Det er veldig lite som tyder på at EU vil ønske å diversifisere seg bort fra trygg, billig og stabil norsk rørgass, for så å importere mer gass fra regimer som Algerie, Aserbajdsjan, Libya og Qatar», skriver han.

Det gjør ikke jeg heller. I hvert fall er det i norsk interesse å være den viktigste og foretrukne eksportøren til det europeiske markedet. Også etter 2050 vil norsk rørgass kunne spille en viktig rolle som regulerbar kraftkilde i et sol- og vindbasert europeisk kraftmarked.

betydelig billigere og mer miljøvennlig enn den dyre LNG-gassen som Donald Trump vil prakke på Europa. Norge er blant de landene med lavest utslipp fra produksjonen. Samtidig bidrar petroleumssektoren med rundt en firedel av Norges totale klimagassutslipp. Skal vi oppnå våre klimamål, må disse utslippene betydelig ned, der elektrifisering av sokkelen er det viktigste tiltaket. Selvfølgelig er det ikke aktuelt med store elektrifiseringsprosjekter med strøm fra land som vil gi høyere strømpriser for både industri og forbrukere. Men hvis ikke Norge skal blåse fullstendig i klimamålene, kan vi ikke se bort fra utslippene fra olje- og gassektoren. Den nye enigheten på Stortinget mellom Sp, Frp, SV, Rødt, MDG og KrF mot landstrøm, bør derfor brukes til å sikre en elektrifisering av sokkelen med flytende havvind, som ikke belaster strømnettet på land, og som leverandørindustrien etterspør. Det er framtidsrettet – ikke minst i en situasjon der EU trenger norsk gass – også hvis de når klimamålene.

Norge kan fylle det gjenværende behovet

Denne uka presenterte NRK en oversikt over naturtap og nedbygging av matjord i Europa. Hvert år bygger europeiske land ned 1,5 milliarder kvadratmeter med natur og matjord. Det tilsvarer nesten 600 fotballbaner om dagen. Målt per person er Norge blant verstingene. Vi ser det rundt oss hele tida. Det bygges stadig større hyttepalasser i uberørt natur i fjellheimen, og store veiprosjekter eter seg utover tidligere jordbruksland, mens stadig nye datasentre, kjøpesentre, lagerhaller og sykehus legges på det lille arealet vi har igjen i Norge å dyrke korn på.

Rikdom, selvfølgelig. Jeg skal være den siste til å klage over at det går godt for Norge og nordmenn, men med velstand kommer det forpliktelser – eller «noblesse oblige», som det het på 1700-tallet. Etter at vi kom oss ut av fattigdommen, har vi ikke alltid vært like flinke til å forvalte natur- og kulturarven. De som har villet bygge nytt, effektivt, billig og ofte stygt og lite skjønnsomt – enten det handler om natur eller bygninger – har gjerne trukket det lengste strået.

Kulturlandskap som forvitrer, rasering av gamle bygninger og nedbygging av uberørt natur henger – slik jeg ser det – sammen. Viljen til å ta vare på kloden, men også det verdifulle som generasjoner før oss har skapt, handler om én og samme ting, respekt for skaperverket, naturen og de lange siktlinjene i historien.

Jeg sykler mye rundt i Oslo, og ofte går ferden fra øst til vest over Hammersborg, et høydedrag i nordenden av sentrum, der det nye regjeringskvartalet nå troner i dets sørlige utkant. Hammersborg ble en gang kalt «et norsk Akropolis», men forstadsbebyggelsen ble langt på vei revet på 1920- og 1930-tallet. Det kan ha vært gode grunner for sanering av strøket, men et minstekrav når man river noe gammelt, er at man bygger noe bedre og vakrere i stedet. Det kan man knapt si om Hammersborg. Odd Brochmann skriver i «Hus i Oslo» fra 1971: «Hammersborg – en gang et markant høydedrag, berikende for byens geografi – klarer man med nidkjærhet å omgjøre til en kollisjon av bygninger, terreng, gater og motstridende hensyn». Det nye regjeringskvartalet ruver nå over Youngstorget og gjør Møllergata 19, som tidligere voktet over torget, til et kulisseaktig dokkehus, ikke ulikt skjebnen den gamle Vestbanestasjonen foran skiferkolossen Nasjonalmuseet har blitt til del. Denne brutalistiske samtidssjåvinismen, der man gjør alt som står i ens makt for å overtrumfe fortida, er snarere regelen enn unntaket i Oslo, som da man rev Det engelske kvarter og bygget det nitriste Indekshuset – eller rev hele Vaterland for i stedet å reise Oslo City og Galleri Oslo, hovedstadens styggeste bygg, ifølge en kåring. Det er historieløshet og vandalisme i uskjønn forening – ikke ulikt den holdningen som gjør at norsk natur og matjord bygges ned til fordel for hyttepalasser uten magemål og gigantiske lagerbygg på den mest grøderike matjorda.

har skjønt det. Minst arealavtrykk har Sveits, som i likhet med oss har både mye fjell og penger. Men de forvalter arven på en helt annen måte. Tida er inne for et natur- og kulturoppgjør, der natur, kulturlandskap og tradisjonsrike gateløp og bygninger må istandsettes – og noen ganger gjenreises – for å bøte på skadene for mye penger i kombinasjon med brautende vandalisme, har påført oss.

Rikdommens forbannelse

«Strømprisen settes ikke høyt for moro skyld. Det er et signal om at noe er problematisk. Når strømprisen er ekstremt høy, sånn som da vi hadde 13 kroner kilowattimen i fjor høst, så er det signal om at nå begynner markedet å nærme seg grensa for hva vi kan levere.» Det sa Anders Lie Brenna i Energiwatch på Dagsnytt 18 i forrige uke, som en advarsel mot Norgespris. Men det er ikke mangel på kraft eller variasjon i forbruk som bestemmer prisen. Og når den nye kraftlinja over Sognefjorden settes i drift i dag, blir også forbrukerne i Midt-Norge «velsignet» med europeiske strømpriser.

i Nordea, Robert Næss, som har lang erfaring fra kraftbransjen, skriver i Aftenposten denne uka at økonomene som hevder at Norgespris er feilslått, overser hvordan det norske kraftsystemet faktisk fungerer. I stedet for å produsere mest strøm når behovet er størst, som ville vært det eneste logiske, produserer kraftanleggene nå mest strøm når prisene er høye, mens de struper produksjonen når de er lave.

 har magasiner som er så store at de samlet dekker mer enn halve årsforbruket. «I et reint norsk system burde kraftprisene derfor ikke variere mye fra time til time eller fra dag til dag», skriver Næss. Hva er det da som gjør at prisene svinger stadig mer? spør han – og svarer selv: «Den enkle forklaringen er kraftutvekslingen med utlandet.» Variasjonen på strømprisene har økt drastisk i takt med utbyggingen av nye kabler. Strømprisen i Norge er i realiteten en europeisk pris. «For europeerne kan pris være et nyttig signal for å tilpasse forbruket. For norske husholdninger er det meningsløst. Det er ikke mangel på kraft i Norge når vinden stilner i Tyskland eller sola går ned i Spania. Vi har aldri vært i nærheten av å produsere for full kapasitet.» «Det meste av året er det ingen sammenheng mellom pris og forbruk», slår Næss fast. Det er argumenter mot Norgespris – den gjelder for eksempel ikke for industrien – men at den skulle forstyrre en skjør og nødvendig prismekanisme i det norske kraftsystemet, er ikke blant dem.

Det meste av året er det ingen sammenheng mellom pris og forbruk.

Prisen settes ikke i Norge

Det er noe dysfunksjonelt med styringsmodellen ved norske sykehus, der renter og avdrag på lån fra staten for å finansiere nybygg, fører til nedlegging av lokalsykehus, kutt i behandlingstilbud og reduksjon av antallet ansatte. Foretakstillitsvalgt for Fagforbundet i Helse Møre og Romsdal, Tore Schytte, kaller modellen for «kannibalisme». Foretaksstyret for Helse Førde har nå gitt grønt lys for å utrede nedlegging av ortopedisk avdeling på sykehuset i Lærdal og barseltilbudet og skadepoliklinikkene på Nordfjordeid og i Lærdal. Over 50 ansatte, leger, sykepleiere og jordmødre, står i fare for å miste jobben.

kuttene er ikke kvaliteten på tilbudet. Den ortopediske avdelingen i Lærdal, som tilbyr kne-, skulder og hofteoperasjoner, regnes blant de beste i landet. Helse Førde-direktør Arve Varden har understreket at kuttene ikke handler om manglende kvalitet, men inflasjon og økte rentekostnader. Helse Førde har tatt opp lån fra staten med årlige rente- og avdragskostnader på 65 millioner kroner for å finansiere nybygg i Førde. Dermed ser det ut til å ha blitt en lov – at enhver nyinvestering ender med nedlegginger andre steder. I fjor la Helse Førde ned psykiatri- og rustilbudet i Kyrkjebø ved Høyanger, nå er turen kommet til Nordfjord og Lærdal. Sykehuset i Lærdal betjener rundt 27.000 innbyggere i Indre Sogn, et område med mye fjord og fjell, der det flere ganger har vært store tunnelbranner, og trehusbebyggelsen i Lærdal er utsatt for brann. Lokalsykehusene er avgjørende for beredskapen.

 sykehus etter aksjeloven, der det ikke skilles mellom investering og drift, er ikke holdbart. I stedet for at foretakene må ta opp dyre lån fra staten for å finansiere nybygg og vedlikehold, må dette finansieres over statsbudsjettet. Sykehusene leverer helsetjenester på vegne av staten – det er derfor ingen mening i at investeringer må dekkes inn ved å kutte i tjenester for å betale for kostbare lån fra den samme staten. Hvis sykehusene bare blir stående igjen med akuttmedisinsk beredskap, vil det ikke ta lang tid før de reduseres til lokalmedisinsk senter. Det er bestemt at Norge skal ha en desentralisert sykehusstruktur. Sykehusene i Lærdal og Nordfjordeid må derfor bestå.

Enhver investering ender i nye nedlegg­elser.

Kannibalisme

I morgen trer det 170. storting sammen. Jonas Gahr Støre (Ap) fortsetter som statsminister for en Ap-regjering med et parlamentarisk grunnlag av Sp, SV, Rødt og MDG, i tillegg til Ap selv, men i et helt nytt politisk landskap. Det nye i situasjonen er at begge de tradisjonelle blokkene er i oppløsning, i hvert fall i stor endring. På høyresida fungerer ikke Erna Solberg lenger som hønemor for det borgerlige samarbeidet. Sylvi Listhaug kjører sitt eget løp og vil ikke styre sammen med Venstre og KrF – skjønt KrF-leder Dag-Inge Ulstein blir mer og mer aktuell etter hvert som den konservative vendingen setter seg i partiet.

På den andre sida har Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum gjort det klart og tydelig at partiet ikke er en del av en rødgrønn koalisjon. Han vil stå helt fritt til å inngå i hvilke flertall som helst på Stortinget for å oppnå gjennomslag. Arbeiderpartiet har langt på vei sagt det samme, til tross for at partiet må ha støtte fra både Sp, SV og Rødt og MDG for å få gjennom statsbudsjettene.

De fleste på rødgrønn side regner med at det første budsjettet nå i høst vil få flertall uten altfor store komplikasjoner. Det regnes som sannsynlig at Ap vil legge fram et budsjett som er atskillig strammere enn det som blir det endelige resultatet, med rom for samarbeidspartnernes påplussinger. Det framholdes likevel fra SV-hold at det kan bli vanskeligere å få gjennom såkalte «verbaler», altså forpliktelser utover budsjettet. Det er vanskelig å forestille seg at alle de fire partiene hver for seg skulle få inn like mange verbaler som SV fikk da det forhandlet aleine med Ap og Sp. Likevel må Ap skriftlig forplikte seg til ikke å innføre de resterende direktivene i EUs energimarkedspakke, som Sp har stilt som en klar betingelse.

 viktig å få gjennom det første statsbudsjettet, som et signal om styringsdyktighet. Men blant de øvrige partiene på rødgrønn side sies det at det kan bli vanskeligere med de neste budsjettene, etter hvert som irritasjonen vokser. Sp vil være fristilt i en helt annen grad enn før og vil utnytte alle sjanser som finnes. Helseforetakene kan bli en prøvestein. Når Kjersti Toppe (Sp) blir leder av helsekomiteen, blir spørsmålet om hun klarer å formulere et forslag som kan samle en sprikende opposisjon av Frp, Sp, Rødt, SV og MDG. Og mener Frp virkelig alvor? Partiet har i liknende situasjoner gjerne valgt å stemme for sin helt egne modell og ikke stilt seg bak et samlende forslag. Skulle likevel Frp mene alvor her, og det dukker opp et samlende forslag, for eksempel å skille investeringer og drift i sykehussektoren, kan opposisjonen faktisk få flertall i en prestisjesak for Ap. I en slik situasjon er det et åpent spørsmål hva Ap gjør. Det mest sannsynlige er at partiet da i stedet for å bli nedstemt, velger å komme opposisjonen i møte.

 er det fremdeles et håp om at det skal utvikle seg et konstruktivt samarbeidsklima, og tilliten til Aps parlamentariske leder Tonje Brenna er relativt stor. Problemet, slik det ser ut på venstresida og i Sp, er at Ap på grunn av den vanskelige parlamentariske situasjonen står i fare for å ende opp som et administrasjonsparti. Da kan det bli vanskelig nok å få presset Ap til å gjennomføre partiets eget program.

Den store trusselen er at for mange forlik over midten, gir Frp mulighet for å bli med på noen populære vedtak, mens de rødgrønne blir sittende igjen med ansvaret for den grå hverdagsligheten som en regjeringsperiode er så full av. Hvis Frp spiller kortene sine riktig, kan det gi partiet et fortsatt løft, mens Vedum er helt avhengig av å vinne tilbake velgerne han har mistet til Listhaug, ikke minst i distriktene. Da er det ikke bare å gi bort godsakene til Frp. Hvis ikke Ap og de rødgrønne leverer noe ambisiøst og populært, blir det et helt åpent kommunevalg om to år – og enda verre om fire.

De kan ikke gi bort alle godsakene til Frp

Det blir en turbulent stortingsperiode

Tyskland er som flere europeiske land presset av høye energikostnader, voksende byråkrati, lav innenlandsk etterspørsel, amerikanske tollbarrierer og synkende eksport til Kina. En rapport fra konsulentselskapet EY viser at antallet ansatte i tysk industri har falt med 245.000 de siste seks årene. Ved utgangen av juli sysselsatte tysk industri 114.000 færre enn for ett år siden. I den viktige bilindustrien har nærmere 52.000 mistet jobben i løpet av det siste året, en nedgang på nesten 7 prosent.

sliter også med balansen mellom EU-systemet og nasjonalstatene på flere tunge politikkområder som skaper konflikter, som innvandring og energiforsyning, men også med mengden reguleringer som daglig strømmer ut av EU-byråkratiet. De øker kostnadene for husholdningene og bedriftene. Fordi reglene og forordningene skal gjelde for alle land, uavhengig av politiske tradisjoner og nasjonale forutsetninger, skaper det en stivbeinthet som gjør at nasjoner, bransjer og regioner ikke kan opptre tilstrekkelig fleksibelt i møte med utfordringene Europa står overfor. I stedet for raskt å snu seg og gjennomføre en strategisk og bærekraftig politikk i tråd med velgernes ønsker må man slå opp i manualen fra Brussel for å sjekke hva som er tillatt og ikke.

 Tysklands forbundskansler, den ellers så EU-positive CDU-politikeren Friedrich Merz, slått alarm. Ifølge Politico og nyhetsbyrået DPA sa Merz på et møte med tyske næringslivsfolk fredag at «vi må stikke en kjepp i hjulet på denne maskinen i Brussel, så den stopper». «Jeg er en overbevist europeer, men slik ting har utviklet seg i EU de siste årene – måten denne unionen har regulert mer og mer, mer og mer, mer og mer – det kan ikke fortsette på denne måten». Forbundskansleren skildret en papirmølle som ufortrødent fortsatte å spy ut nye forordninger, uavhengig av om et nytt parlament er valgt eller ikke. DPA skriver at Merz understreket at han ikke var mot Europa, men at støtta og tilliten til «det store europeiske prosjektet» nå var i ferd med å svinne hen. Kanskje vi endelig får se et EU der de overnasjonale ambisjonene skrus ned til fordel for det som faktisk alltid har vært en god idé: Et nasjonenes Europa.

I stedet må man må slå opp i Brussel- manualen.

Kjepp i hjulet

Odd Isungset lanserte denne uka boka «Dei fordømte karikaturane» om den langvarige og opphetede striden om Muhammed-karikaturene. Den startet med at danske Jyllands-Posten, og seinere norske Magazinet, trykket tegninger der en av dem forestilte Muhammed med en bombe med tent lunte i turbanen. På bomba sto den muslimske trosbekjennelsen. Noen mente karikaturen minnet foruroligende om den antisemittiske propagandaen i 1920- og 30-tallets Tyskland, mens andre mente dette var viktig og velbegrunnet religionskritikk.

Isungset gir et interessant innblikk i hvordan stemningen ble pisket opp i muslimske land, og han kritiserer norske politikere, medier og kirkelige aktører, som Kirkens Nødhjelp og Mellomkirkelig Råd, for ikke å ha stilt opp for ytringsfriheten. Det han ikke drøfter, er hvordan folk med innvandringsbakgrunn i Norge opplevde karikaturstriden og i hvilken grad den har vært med på å senke terskelen for stigmatisering og nedsettende karakteristikker av muslimer.

Klassekampen skrev på lederplass umiddelbart etter publiseringen at redaktør Vebjørn Selbekk hadde all verdens rett til å trykke karikaturene, selv om vi mente det var uklokt. Jyllands-Postens publisering, som Selbekk gjentok, hadde sammenheng med den opphetede danske innvandringsdebatten. Tegningene var bestilt av Jyllands-Posten for å provosere danske muslimer – og de lot seg virkelig provosere. Islamsk Trossamfunn bet på agnet og mobiliserte ambassadører fra muslimske land til å protestere. Siden rullet ballen – langt utenfor dansk kontroll. Fundamentalister og regjeringer i arabiske land så seg tjent med å sette fyr på debatten – og etter hvert også danske og norske ambassader.

Vi påpekte tidlig at Selbekk og generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund måtte få den politibeskyttelse de trengte og hadde krav på. I ettertid er det likevel lett å se at Selbekk og hans familie ikke fikk den støtta de trengte, noe Isungsets bok dokumenterer til fulle. I en slik situasjon burde Norsk Redaktørforening, uavhengig av hva den mente om publiseringen, ha stilt opp med et team som fungerte som støttespillere og rådgivere for Selbekk, som fikk stadige drapstrusler og levde gjennom et sant helvete. Dette er erfaringer det er vel verdt å huske på når det blåser som verst. Redaktørforeningen bør være spesielt påpasselig med å yte støtte når en redaktør de i utgangspunktet ikke er enig med, havner i hardt vær. Det er når vi står helt aleine vi trenger støtte aller mest. Norske myndigheter burde også gjort mer for å forsikre seg om at Vebjørn Selbekk og hans familie var trygge.

Isungset er kritisk til de kristne organisasjonenes opptreden, men det er større grunn til å framheve deres viktige, positive rolle. De gode kontaktene mellom kristne og muslimske organisasjoner i Norge gjorde at karikaturstriden utviklet seg helt annerledes enn i Danmark. Det samme kan en si om daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre og Utenriksdepartementets arbeid for å roe gemyttene i arabiske land. I kampens hete ble det sikkert sagt ting som ikke står seg, men dette var noe i nærheten av en nasjonal krise, der ambassader ble brent og norske næringslivsinteresser var truet. Myndighetene og kirkelige ledere bidro avgjørende til at skadene tross alt ble begrensete.

 intervju med Vårt Land at UD hadde som oppgave å sørge for at norske liv ikke skulle gå tapt, men avviser at dette er medienes oppgave. Det kan man kanskje si, men holder det? Slik jeg ser det, har mediene – i hvert fall den avisa jeg jobber i – et ansvar for ikke å oppildne til rase- og religionskrig. Jeg skulle også likt å se den redaktøren som offentliggjør sensitive opplysninger om norske borgere som en fremmed makt eller terrorgruppe kan bruke til å likvidere nordmenn. Jo da, også mediene har ansvar for at liv ikke går tapt.

Det framstilles gjerne som om noen er ytringsfrihetsforsvarere, mens andre ikke er det. Men sannheten er at det er mye dobbelt bokholderi ute og går i disse debattene – også i karikaturstriden. Hva noen er villig til å akseptere av forhånelse av muslimer står for eksempel overhodet ikke i stil med hårsårheten de samme legger for dagen når folk med en annen religiøs bakgrunn møter kritikk. Den amerikanske høyresida har i mange år nå kjørt en svært vellykket kampanje mot kanselleringskultur, men når den selv har kommet til makt, har det utløst en lavine av autoritære og udemokratiske innskrenkninger av ytringsfriheten. Slik jeg ser det, handlet ikke karikaturstriden primært om ytringsfrihet – ettersom ingen hevdet at publiseringen burde forbys – men om hvordan vi skal forholde oss til muslimske innvandrere i Norge. Hvis de stadig møtes av nedsettende karakteristikker og stereotypier om seg selv og sin religion, vil det styrke fundamentalistiske krefter og gjøre det umulig å se for seg en vellykket integrering.

Jo da, også mediene har ansvar for at liv ikke går tapt

Karikaturer til besvær

Thorvald Steen er utnevnt til ridder av St. Olavs Orden. Ikke noe er mer fortjent. Under overrekkelsen i Nasjonalbiblioteket i forrige uke viet han takketalen til vår behandling av psykisk syke. Han fortalte om den første «Lov om Sindssyges Behandling og Forpleining» fra 1848, som ledet fram til Gaustad sykehus, som sto ferdig i 1855. Her var det ikke spart på noe, og de lave mursteinshusene var omgitt av park, gartneri, gårdsbruk og dansepaviljong. Steen fortalte at sykehusets første direktør, Ole Römer Sandberg, i de første årene trodde at en intensiv behandling på to måneder ville føre til at 80 prosent av de innlagte ble friske. Da han gikk av i 1882, anslo han at 20 prosent var et mer realistisk tall. Uansett fikk mange helt nødvendig hjelp og behandling – for noen var det livsavgjørende.

 på en podkast laget av Joachim Førsund om sangeren Håkon Banken fra Solør, som solgte hundretusener av plater på 1970- og 80-tallet. Han nådde et stort publikum med sanger om angst og utenforskap, som mange kunne kjenne seg igjen i. Banken slet med psyken etter en streng oppvekst i Pinsebevegelsen og mobbing i barndommen. I flere perioder var han innlagt på Sanderud psykiatriske sykehus på Stange. Oppholdene der ga ham ro, og kona og barna kom på besøk til sykehuset, som lå landlig til med parkanlegg. Der fant han tilbake til seg selv – og skrev også sanger, som gjorde at Arne Bendiksen oppdaget ham. Hundretusener av kassetter ble distribuert til bensinstasjoner i skogsbygdene langs Glomma, seinere over hele landet.

For mange var de psykiatriske sykehusene alternativet til et liv som utstøtt, uteligger, fengsel eller død. Så begynte nedbyggingen på 1980-tallet. Det ble lovet at kommunene skulle få ressurser til å skape heldøgnsplasser. Begrunnelsen var at det ville bli til stor hjelp for pasientene å komme tilbake til sitt nærmiljø. «Dessverre var det usant», slår Steen fast.

Våre tyngste psykiatriske pasienter forsvinner ikke, mange blir bostedsløse, andre kriminelle, og noen begår drap – eller de lever mistrøstige liv i kommunale leiligheter. Randi Rosenqvist, med 50 års fartstid i psykiatrien, leder nå Nasjonal aksjon for bevaring og utvikling av de psykiatriske sykehusene. Hun har sett hvordan døgnkapasiteten i de psykiatriske institusjonene er redusert til en tredel de siste 35 årene. Fra 1970-tallet er antallet døgnplasser redusert fra 18.000 til 3000. Og nå har helseforetakene vedtatt å legge ned alle psykiatriske sykehus.

Bjørgulv Braanen

Artikler

Mafiaråd

Frykten for å legge seg ut med USAs mektige leder ser ut til å henge som en mare over norsk politikk

Det nye ytre høyre vil ha remigrasjon av hundretusener.

Høyres sjelekvaler

God stemning

Magafisering?

Kan venstresida stå for en restriktiv innvandringspolitikk uten å bli slått i hartkorn med den reaksjonære og rasistiske høyresida?

Avgjørende år

Ferje- og gjeldsslettestrid kan ha styrket det rødgrønne samarbeidet.

Regjeringen kutter studieplasser i nord.

Full retrett

Små, dumme ting

En av de største distriktspolitiske satsingene i nyere tid, fjernes med et pennestrøk

Sps sinne er ikke spill for galleriet

I stedet for å bøye seg for de trumpistiske vindene kan Høyre hente opp arven fra den pragmatiske og jordnære tradisjonen

Fristilt konsernmakt

Ap og Frp er i ferd med å bli de to store slagskipene i norsk politikk. Og avstanden mellom dem krymper.

Finland ligger utsatt til, men har overlevd som selvstendig nasjon takket være finsk sisu og en stadig pendling mellom underkastelse og motstand.

Brannstiftere

Norge kan fylle det gjenværende behovet

Vi utarmer natur, matjord og bymiljøer i rekordtempo.

Prisen settes ikke i Norge

Kannibalisme

Det blir en turbulent stortingsperiode

Kjepp i hjulet

Folk er veldig for ytringsfrihet når det er snakk om ytringer de liker, men ikke fullt så ivrige når det ytres noe de sterkt misliker.

Psykiatrien må bygges opp igjen.

Mafiaråd

Frykten for å legge seg ut med USAs mektige leder ser ut til å henge som en mare over norsk politikk

Det nye ytre høyre vil ha remi­gra­sjon av hundre­tu­sener.

Høyres sjele­kva­ler

God stemning

Maga­fi­se­ring?

Kan venstre­sida stå for en restriktiv innvand­rings­po­litikk uten å bli slått i hartkorn med den reak­sjo­nære og rasistiske høyresida?

Avgjørende år

Ferje- og gjelds­slette­strid kan ha styrket det rødgrønne samar­beidet.

Regje­ringen kutter studie­plasser i nord.

Full retrett

Små, dumme ting

En av de største distrikts­po­li­tiske satsingene i nyere tid, fjernes med et pennestrøk

Sps sinne er ikke spill for galleriet

I stedet for å bøye seg for de trumpis­tiske vindene kan Høyre hente opp arven fra den pragma­tiske og jordnære tradi­sjonen

Fristilt kon­sern­makt

Ap og Frp er i ferd med å bli de to store slagski­pene i norsk politikk. Og avstanden mellom dem krymper.

Finland ligger utsatt til, men har overlevd som selv­sten­dig nasjon takket være finsk sisu og en stadig pendling mellom under­kas­telse og motstand.

Brann­stif­tere

Norge kan fylle det gjenvæ­rende behovet

Vi utarmer natur, matjord og bymiljøer i rekord­tempo.

Prisen settes ikke i Norge

Kanni­ba­lisme

Det blir en turbulent stortings­pe­riode

Kjepp i hjulet

Folk er veldig for ytrings­frihet når det er snakk om ytringer de liker, men ikke fullt så ivrige når det ytres noe de sterkt misliker.

Psykia­trien må bygges opp igjen.

Det nye ytre høyre vil ha remigrasjon av hundretusener.

Høyres sjelekvaler

Magafisering?

Kan venstresida stå for en restriktiv innvandringspolitikk uten å bli slått i hartkorn med den reaksjonære og rasistiske høyresida?

Ferje- og gjeldsslettestrid kan ha styrket det rødgrønne samarbeidet.

Regjeringen kutter studieplasser i nord.

En av de største distriktspolitiske satsingene i nyere tid, fjernes med et pennestrøk

I stedet for å bøye seg for de trumpistiske vindene kan Høyre hente opp arven fra den pragmatiske og jordnære tradisjonen

Fristilt konsernmakt

Ap og Frp er i ferd med å bli de to store slagskipene i norsk politikk. Og avstanden mellom dem krymper.

Finland ligger utsatt til, men har overlevd som selvstendig nasjon takket være finsk sisu og en stadig pendling mellom underkastelse og motstand.

Brannstiftere

Norge kan fylle det gjenværende behovet

Vi utarmer natur, matjord og bymiljøer i rekordtempo.

Kannibalisme

Det blir en turbulent stortingsperiode

Folk er veldig for ytringsfrihet når det er snakk om ytringer de liker, men ikke fullt så ivrige når det ytres noe de sterkt misliker.

Psykiatrien må bygges opp igjen.