Bjørgulv Braanen

#fff

 Danmarks tidligere statsminister Helle Thorning-Schmidt er hyret inn av Facebook for et ukjent millionbeløp for å sitte i teknologigigantens «uavhengige» råd for ytringsfrihet. Hun har fått tittelen «co-chair», sammen med de amerikanske jussprofessorene Jamal Greene og Michael McConnell og den kolombianske juristen Catalina Botero. The Guardians tidligere redaktør Alan Rusbridger og nobelprisvinneren Tawakkol Karman har også fått plass i rådet. Det stjernespekkede panelet skal være mekler i konflikter om selskapets modereringspolitikk. «Til nå har noen av de vanskeligste spørsmålene om innholdsmoderasjon blitt tatt av Facebook, i siste instans av Mark Zuckerberg selv. Nå vil vi for første gang ha et uavhengig organ som vil ta endelige og bindende beslutninger om hvilket innhold som blir stående og hva som blir fjernet», sier Helle Thorning-Schmidt, som kommer rett fra toppjobben i internasjonale Redd Barna.

Facebook har lenge vært utsatt for massiv kritikk for vilkårlig sensurering og spredning av hatefulle ytringer. Rådet er åpenbart opprettet for å unngå ytterligere press og statlig regulering av selskapet. Oppnevningen løser imidlertid ikke det grunnleggende problemet med at ytringsfriheten forvaltes av et privateid, profittstyrt gigantkonsern, uten innsyn og demokratisk kontroll. «Å overlate til et selskap som Facebook å trekke grensa mellom sant og falskt er som å la mafiaen få velge hvilke forbrytelser man skal anklages for», skriver Frederik Stjernfelt i Weekendavisen. Det er i dag full forvirring om hvordan Facebook håndhever selskapets sensurregler, som er en form for hjemmesnekret privat straffelov. Å legge en like privat appelldomstol på toppen av denne straffeloven, løser på ingen måte problemet. Facebook bruker allerede i dag store ressurser på å fjerne brukerinnhold. Hva hvis man i stedet, spør Stjernfelt, brukte disse på å overholde amerikansk lovgivning – og altså fjernet kriminelt innhold, trusler, oppfordringer til vold, personlig sjikane og falsk markedsføring – og lot nakne bryst, tvilsomme påstander og politiske synspunkter og alt det andre være?

Mafiaråd

Forholdet til EU skaper stadig nye utfordringer for Norge. Brussel har nå utformet en ny proteksjonistisk strategi for å beskytte egen bilindustri mot utenlandsk konkurranse. Spesielt problematisk er billige – og gode – kinesiske elbiler, som truer den tradisjonsrike europeiske bilindustrien, med kjente merker som Audi, Volkswagen, Mercedes, BMW, Peugeot, Citroën og Fiat.

(IAA) som nå er på trappene, går gjerne under navnet «Made in Europe» fordi den stiller krav om at europeiske varer og produsenter skal prioriteres ved offentlige anskaffelser. Norske produsenter står i fare for å bli utdefinert som «ikke-europeiske» fordi vi ikke er med i EUs tollunion. Tyskland og Frankrike har stilt som betingelse for ikke å utestenge Norge at vi innfører EUs straffetoll på kinesiske elbiler. EU har innført en generell importtoll på 10 prosent, i tillegg til en variabel straffetoll på opptil 35,3 prosent på kinesiskproduserte elbiler. Den samlede tollen kan dermed bli over 45 prosent. Geely, som produserer Volvo og Polestar, har en tollsats inn i EU på 30 prosent, mens MG møter en tollmur på 45,3 prosent.

 på kinesiske elbiler er ikke i Norges interesse. Vi har ingen bilproduksjon og ingen industri å beskytte. Med dagens nulltoll kan bedrifter, forbrukere og det offentlige nyte godt av gode og billige kinesiske elbiler og busser. Espen Thygesen i Agenda påpeker at det vil sette en svært uheldig presedens hvis EU skal kunne legge føringer for norsk handelspolitikk, som ligger utenfor EØS. I den grad det er behov for tiltak for å beskytte kritisk infrastruktur, må restriksjonene gjelde kjøretøy fra alle land, ettersom de har de samme sensorene. Det er heller ikke gitt at Kina representerer noen spesiell sikkerhetspolitisk trussel mot Norge. Avhengigheten av digitale tjenester fra USA er et betydelig større problem, ettersom den er nesten total, og amerikanske myndigheter har vist at de er villig til å straffe land og enkeltpersoner som ikke er villig til å følge Washingtons pipe. «Selv om det medfører kostnader [for Norge] å stå utenfor forordningen, kan det være verdt det», skriver Varg Folkman i Arena. Kinesiske elkjøretøy må ha adgang til det norske markedet på lik linje med biler fra alle andre land.

Nei til biltoll

De landsomfattende protestene mot kuttene i det franske utdanningssystemet ble i forrige uke utvidet til breie markeringer mot dyrtid og økte levekostnader. Over 800.000 tok til gatene over hele Frankrike for å markere sin fortvilelse. De mange som var kommet for å delta i fredelige, men kraftfulle protester, ble dessverre sviktet av et stort antall svartkledde, maskerte folk, som gjorde sitt ytterste for å få demonstrasjonene til å utarte til voldelige tumulter.

 viser borgermesteren i Paris-forstaden Saint-Denis, Bally Bagayoko, fra venstresidepartiet La France Insoumise (Det ukuelige Frankrike), som var en av flere venstresidepolitikere som forsøkte å hindre voldelige konfrontasjoner med politiet. Flere historiske bygninger, som rådhuset i Limoges, ble satt i brann. I tillegg kom en bølge av plyndringer, utført av gjenger av hettekledde ungdommer, såkalte «casseurs». De tømte hyllene og ramponerte butikklokalene. Franskmenn som har støttet opp om protestene mot dårlige skoler og forverrede livsvilkår, ble skremt av volden som herjet i gatene. Det er det knapt andre enn Nasjonal Samlings Marine Le Pen som tjener på.

Etter den voldelige lørdagen, der tusenvis ble skadet, er det få som snakker om nedskjæringer i utdanningssektoren og livsvilkårene for vanlige franskmenn. I stedet handler alt om volden. Resultatet ble altså akkurat det motsatte av det disse voldsprovokatørene hevder å oppnå. Hundretusener som var mobilisert til å protestere mot den franske statens neglisjering av innbyggerne, ble sviktet av disse selvbestaltede brannstifterne.

 Thomas Piketty har i et innlegg i Le Monde vist at siden Macron ble president, har utdanningsbudsjettet per student falt med 20 prosent. Nominelt har det vært en liten økning, men prisstigningen har i samme periode vært på 22 prosent, mens studenttallet har økt fra 2,6 til 3 millioner. Nicholas Bequelin skriver i Time at Frankrike nå står ved en korsvei. Landet har en stagnerende økonomi, et stort budsjettunderskudd og store ulikheter, som har økt de siste tiårene som følge av globalisering, industriell tilbakegang og økt konsentrasjon av arvet rikdom. Det råder et strengt klassehierarki i hvem som havner på toppuniversitetene og blir ledere i politikk, stat, kultur og næringsliv. Politisk makt, økonomiske muligheter og eliteutdanningen er konsentrert i hovedstaden. Resultatet er et dypt økonomisk splittet land, mellom Paris og resten av landet, og en elite som lever blant sine egne, omgitt av mennesker med tilsvarende utdanning, karrierer og holdninger, isolert fra det øvrige Frankrike. Målet for den franske revolusjonen i 1789 var å oppheve og fjerne aristokratiets privilegier, men etter to og et halvt århundre er privilegiene fremdeles dypt rotfestet i det franske samfunnet.

Etter opptøyene har ytre høyre og mediekanaler som Fox News konsekvent påstått at volden skyldes masseinnvandring og bevisst planlegging fra «jihadist-leninistiske» La France Insoumise. Her hjemme har Alex Iversen hevdet på sosiale medier at det er snakk om «en giftig og farlig kombinasjon av ‘islam-venstre’, palestina-aktivisme og en havarert innvandrings- og integreringspolitikk».

 vært innvandrerungdom blant plyndrerne, men det har ikke vært noe «islamistisk» ved disse opptøyene. La France Insoumise har støttet protestene, men Jean-Luc Mélenchon har i like klare ordelag tatt avstand fra voldsutgytelsene. De som har stått bak, er et miljø av voldsbesatte venstresekterister, som bevisst forsøker å få denne typen protester til å utarte i voldelige konfrontasjoner. Denne strømningen har vi sett utfolde seg helt siden Seattle-opptøyene i 1999 og Göteborgkravallerna i 2001. Denne typen voldsaksjonisme spiller ball i hatt med den autoritær-reaksjonære høyresida. Voldsutøvelsen bidrar til å styrke ytre høyres folkelige oppslutning, svekke støtta til venstresida, legitimere politibrutalitet og styrke ropene om en autoritær stat.

De spiller ball i hatt med den autoritær-­reaksjonære høyresida

Voldsprovokatører

#000

Kommentar: Populismen er ikke problemet, men kanarifuglen i kullgruva

Dagsavisen buntet denne uka sammen Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Rødt og hevdet at disse tre «populistpartiene» hadde flertall på Stortinget i en ny måling. Maria Rosness i Opinion kunne fortelle at dette er den høyeste samlede oppslutningen som byrået noensinne har målt for disse tre partiene, som hun mente hadde et slektskap fordi de benyttet seg av populistisk retorikk, kjennetegnet av at det var et motsetningsforhold mellom folket og en virkelighetsfjern elite.

«Hvis det betyr at Rødt lytter til folk og tar deres bekymringer på alvor, at vi bruker styrken vår til å få ned levekostnadene og stå opp for fellesskapets interesser i møte med en udemokratisk elite, da tar jeg det som et hedersmerke», sa Rødt-leder Marie Sneve Martinussen til avisa.

 at politikken skal ramme de med lavest inntekt mest, men tvert imot å ta aktive grep for mindre forskjeller mellom by og land og fattig og rik. De får sette de kallenavnene de vil på oss», sa Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum.

Martinussen og Vedum lever altså godt med å bli kalt populister. For de vet hva de driver med, og hvem de representerer. De kjemper for mindre sosiale forskjeller, vil løfte dem som har det vanskeligst og bor lengst unna – de som faller gjennom i styringselitens regneark. De kjemper for mer og ikke mindre demokrati, og gjør opp budsjettene like balansert som de «ansvarlige styringspartiene» Ap og Høyre. Frp har heller ingen problemer med merkelappen. Den viser i stedet at partiet representerer noen andre og noe annet enn maktpartiene.

slik oppdeling mellom uansvarlige og truende populistpartier på den ene sida og ansvarlige styringspartier på den andre til å tåkelegge de politiske konfliktene. For hvem har bestemt at det er populisme å gå inn for lavere drivstoffavgifter og matmoms, mens det er ansvarlig politikk å brenne av 50–60 milliarder på et nytt regjeringskvartal eller bruke en halv milliard på et skattelotteri, der et tilfeldig utvalg unge arbeidstakere får skattelette på opp til 27.500 kroner? Ansvarlig styring?

Populisme har alltid vært dårlig definert og er gjerne brukt som en nedsettende karakteristikk om folk, partier, bevegelser og strømninger man misliker. Men til syvende og sist handler det om politisk uenighet og ulike veivalg. Hvilke interesser og samfunnslag prioriterer man på bekostning av hvem?

Den amerikanske forfatteren Thomas Frank viser i sin bok «The People, No» at når populisme (som er utledet av det latinske ordet for folk, populus) utpekes som fiende, inneholder det et implisitt budskap om at det er folket som er problemet. I stedet for å angripe de virkelige utfordringene i samfunnet, manes populismen fram som en trussel. Kanarifuglen i gruva blir problemet, ikke de giftige gassene som forgifter den. Anti-populismen er også et frieri overfor middelklassen, hevder Frank. Høyt utdannete som på ingen måte lever privilegerte liv, blir fortalt: «Du er en del av eliten, solidariser deg med oss, med Wall Street med Silicon Valley. Ved å definere folket som fienden, og ikke de reelle makthaverne, blir folk med utdanning invitert til å tro at deres posisjon er truet når folk gjør opprør, i stedet for å innse at de har felles interesser.»

påpekt at populismespøkelset er spesielt lite treffende for norske forhold. I et intervju med Klassekampen før sommeren viste han til Jan-Werner Müllers bok «Hva er populisme», der populismen alltid framstår som antidemokratisk: «Vi er folket. Vi er ett folk». Men fordi den norske populistiske tradisjonen sprang ut av det parlamentariske gjennombruddet i 1884, var folket pluralistisk allerede i utgangspunktet. Den danske forfatteren Christian Egander Skov hevder at populismen er et rettferdig opprør overfor en ideologi som forsøker å innskrenke folkets makt til fordel for en elitekonsensus. Problemet er ikke populisme, men styringspartienes manglende evne til å komme folks bekymringer i møte. Og det er ikke for sterkt å si at styringseliten de siste tiårene ikke helt har fått det til. Europa er i ferd med å bli avindustrialisert, forskjellene øker og lønningene har langt på vei stått stille, mens overklassens makt og kapitalrikdom har vokst enormt.

 Morgenbladet løfter Maria Berg Reinertsen fram den tyske økonomen Isabella Weber, som peker på at høyrepopulistenes framgang verken stanses av fordømmelser eller festtaler om demokratiske verdier. Det eneste håpet er å ta velgernes bekymringer på alvor og lansere et alternativt politisk program. Weber mener det som driver misnøyen, er økte priser på basisvarer. Hennes oppskrift for «en antifascistisk økonomi» er derfor å sikre rimelige priser på nødvendighetsartikler, som mat, energi, bolig, transport og omsorg.

Ved å utpeke populismen som en trussel, tåkelegger man utfordringene

Populismen er ikke problemet, men kanarifuglen i kullgruva

Ingen vet hvor forslaget kommer fra. Har virkelig kommunal- og distriktsminister Bjørnar Skjæran (Ap), tidligere ordfører i Lurøy kommune i Nordland, gått inn for å kutte nesten 40 prosent av tildelingen til det usedvanlig vellykkede Merkur-programmet, som gir støtte til nærbutikker (og bokhandlere) i de minste bygdene i Norge? Eller er det finansminister Jens Stoltenbergs ånd som svever over vannene? Uansett er det Skjæran som står ansvarlig ettersom det er hans budsjett.

Merkur-programmet har vært noe av det mest vellykkede som er gjort for å skape liv og samlingssteder i Bygde-Norge. Programmet er i ekstrem grad ubyråkratisk, med ti selvstendige konsulenter spredd utover landet. De reiser rundt og snakker med lokalbefolkningen, butikkfolk og kommunene. Når den gamle kjøpmannen må gi seg og ingen står klar til å ta over, gis en hjelpende hånd.

nærbutikken står i fare for å legges ned, oppstår det ofte breie folkebevegelser, der folk skyter inn penger for å få en ny butikk opp og stå. Andre steder handler det om å gi støtte til døgnåpne butikker. Konsulentene lytter, foreslår og bidrar der de kan. Dette er konsulenter som nærmest på egen hånd kan ta avgjørelser. Rekka av folk som lovpriser programmet, er lang.

NRK hadde denne uka en reportasje fra Evanger utenfor Voss, der innehaveren av det lokale landhandleriet fortalte at det ikke hadde vært noen butikk i bygda hvis det ikke hadde vært for Merkur.

«Jeg er helt sikker på at vi aldri hadde vært her uten Merkur. Det er alfa og omega. Vi klarer oss ikke uten», sa Monika Bjørsvik.

I dag kan landhandleriet reklamere med surdeigsbrød, tebrød, kanelsnurrer og pistasjboller rett fra ovnen. «Ekte håndverk laget med tid, tålmodighet og kjærlighet til gode råvarer», som det heter i reklamen, som også melder at det serveres varm lunsj.

Det er en rekke andre eksempler. Butikken i Ytre Kåfjord i Troms var dødsdømt. Nå har bygda fått en toppmoderne, døgnåpen nærbutikk, takket være godt samarbeid, imponerende dugnadsinnsats og støtte fra Merkur-programmet.

«Dagens store takk går til Merkur. Vi takker for økonomisk støtte til ombygging av butikken og til digitalisering. Vi takker Merkur-konsulent Nils-Roger Simensen for at han hadde trua på oss og gikk ‘all in’ for at vi skulle lykkes. Hans hjelp har vært avgjørende for at vi tok steget og satset på ny butikk», skrev butikken på Facebook før åpningen.

Da den eneste dagligvarebutikken på Sel i Gudbrandsdalen ble vedtatt nedlagt, mobiliserte hele bygda – og Merkur-konsulent Vigdis Myhre Næsseth sørget for investerings- og omstillingsmidler. Det var en del av en større redningsaksjon etter at Coop la ned seks butikker i Nord-Gudbrandsdal og Østerdalen, Sel, Søre Osen, Lesjaverk, Atna, Sørskogbygda og Østby. Nå er alle butikkene i full drift.

Ap kutter vellykket nærbutikksatsing

Godtgjørelsene til topplederne i statlige selskaper og foretak, som Statkraft, Posten og Petoro, fortsetter å øke. Toppsjefen i Posten Bring, Petter-Børre Furberg, har en godtgjørelse på 7,1 millioner kroner, mens konsernsjef i Statkraft, Birgitte Ringstad Vartdal, tjener over 9 millioner kroner.

rykket AUF-leder Gaute Skjervø ut mot lønnsgaloppen. Han mente Ap i regjering ikke hadde gjort nok for å bremse utviklingen. Skjervø sa at lederlønnsutviklingen i statseide selskaper var usunn. Han hadde rett og slett ingen tro på at man ikke kunne tiltrekke seg kompetanse uten å tilby godtgjørelser på mer enn tre ganger det statsministeren tjener. Statssekretær Ragnhild Sjoner Syrstad (Ap) i Næringsdepartementet mente det ikke var noen grunn til bekymring. Alt var i sin skjønneste orden. Hun viste spesielt til konkurransen disse toppsjefene opererte i, der de kunne få det dobbelte og tredobbelte i land som Sverige. «Det er en helt annen verden, som vi må forholde oss til», sa Syrstad.

den norske staten må skjele til det internasjonale lønnsnivået for toppledere for å sikre seg kompetanse, hviler på mange tvilsomme forutsetninger. Bare de færreste norske toppledere søker seg ut – de vil helst holde seg hjemme med familien i Oslo-området – og enda færre er aktuelle for tilsvarende topplederstillinger i statlige eide selskaper i andre land. Mer underlig er det at staten ser for seg et rastløst sjikt av toppledere, som drives av et jag etter størst mulig godtgjørelse, som om de var en særskilt type supermennesker med «greed is good» som livsmotto. I all vår naivitet tror vi rett og slett ikke at gode kandidater til toppstillinger i statlig eide selskaper ville latt være å ta jobben hvis ikke lønna nærmet seg 13-gangeren i forhold til vanlige lønnsmottakere. Og hvis det likevel skulle være slik, bør staten rett og slett styre unna og velge noen andre, som er villig til å jobbe for det norske fellesskapet for en billigere penge. Kanskje noen til og med hadde sett betydningen og sjarmen i det.

Staten bør rett og slett styre unna og velge noen andre.

Toppleder-apanasje

Arbeiderpartiet i regjering har gjort det til en spesialdisiplin å komme tilbake med nøyaktig de samme kuttene, som partiet året før trakk tilbake etter krav fra samarbeidspartiene, ofte etter store og omfattende offentlige debatter. Som det skjedde med folkehøgskolene i fjor, da en brei mobilisering endte med at elevene fikk opprettholdt stipend­andelen på 40 prosent, etter at den først var foreslått kuttet til 15 prosent. De fleste er enige om at folkehøgskolene representerer et viktig tilbud i utdanningssystemet, der ungdom får bruke et år borte hjemmefra og oppleve mestring sammen med andre unge. Ansatte ved skolene pustet lettet ut etter fjorårets batalje, men de kunne ikke hvile lenge på laurbærene. I budsjettet for neste år foreslår Ap nøyaktig det samme kuttet, samtidig som de i praksis kutter i bevilgningene til skoleslaget i det støtta ikke justeres for prisutviklingen.

Rekka av tilsvarende null­stillinger i Ap-budsjettet er like tallrike som rullesteinene på en jærstrand. Klassekampen har listet opp flere av dem, som kutt i billigere månedskort, redusert tilskudd til toppet bemanning i barnehagene, kutt i breibånd og støtte til nærbutikker i distriktene. Budsjettet er fullt av smålige kutt, som å fjerne museumstilskuddet på 5,6 millioner kroner til Fortidsminneforeningen, som rammer forvaltningen av Norges fremste kulturskatter, deriblant åtte stavkirker, som Urnes, Borgund og Hopperstad.

Kuttene representerer ikke store summer på statsbudsjettet, men for dem det angår, betyr pengene svært mye. Nationen skriver at kuttet på 5,6 millioner til Fortidsminneforeningen oppleves som ekstra absurd fordi den i sitt budsjettinnspill ba om en opptrapping på 12 millioner kroner over de neste to årene for å dekke de faktiske kostnadene.

 rådgivning for kvinner (Jurk) sikret støtte over statsbudsjettet takket være iherdig innsats fra SV. Men i årets budsjett er det tilbake til start og fram igjen med kniven. Jurk og øvrige rettshjelpstiltak kuttes med 35 millioner kroner. Budsjettet kutter også ti millioner kroner til Amathea, som gir veiledning om graviditet og abort. Stiftelsen deler også ut Amathea-prisen til minne om Katti Anker Møller. I fjor foreslo Ap å kutte bevilgningen til Amathea på 24,4 millioner kroner, for i stedet å overføre pengene til en «søkbar tilskuddsordning», skriver Vårt Land. I budsjettforhandlingene i fjor ble hele støtta forhandlet inn igjen. Nå er det tilbake til start.

Like uforståelig smålig er kuttet som rammer Dyrsku’n, den årlige messa for mat og landbruk i Seljord i Telemark, som har holdt det gående i 160 år. Det første fesjået ble arrangert i Kviteseid så tidlig som i 1856. Det foreslåtte budsjettkuttet er på rundt 1,7 millioner kroner. Det er nøyaktige samme kuttet som ble foreslått i fjor, men som ble kjempet inn igjen av Sp.

Her kunne vi ha fortsatt i det uendelige. Det er uklart hva Arbeiderpartiet (og Finansdepartementet) i det hele tatt ønsker å oppnå, annet enn å opptre som kjipe overfor organisasjoner og institusjoner som det store flertallet i Norge støtter opp om. Hva det gjør med samarbeidsklimaet og tilliten på rødgrønn side er jo åpenbart. Og det er sjelden snakk om store penger. Midlene til solskjerming av en vindusrekke i regjeringskvartalet i hovedstaden eller til det nye Toppidrettssenteret ved Sognsvann i Oslo hadde holdt lenge for å sikre inndekning.

hvert eneste år jekkes tilbake til nullpunktet i et «rykk tilbake til start»-spill, er det kanskje en morsom lek for byråkratene som flytter summer fra den ene kolonnen til den andre. Men for mennesker som jobber på disse samfunnsområdene er det blodig alvor. Det er institusjoner og kulturvern det har tatt tiår og hundreår å bygge opp. Det er virkelige mennesker som skaltes og valtes med, som ansatte ved folkehøgskolene, som hvert år opplever utrygghet og usikkerhet.

Det framstår smålig og ondsinnet når man år etter år kaster folk og institusjoner ut i den samme usikkerheten, spesielt hvis man regner med at budsjettkameratene, Sp, Rødt, SV og MDG, skal kjempe midlene inn i igjen hvert eneste år. Da er det bare snakk om et kynisk spill om menneskeskjebner. Og hva Arbeiderpartiet i regjering har å vinne på å framstå som gjennomkjipt, er rett og slett vanskelig å forstå.

Ta igjen og gi bort

Finansminister Jens Stoltenberg (Ap) kutter inntektsskatten med 6,4 milliarder i det framlagte statsbudsjettet, samtidig som avgiftene øker tilsvarende. Det er svar på et spørsmål de færreste har stilt seg. I den breie norske samfunnsdebatten har det derimot handlet om dyrtid og renteøkninger og ulike måter å lette byrden for dem som er mest utsatt. Det virker som Finansdepartementet, Stoltenberg og regjeringssjef Jonas Gahr Støre er helt i utakt med det som bekymrer folk flest, i en situasjon der Fremskrittspartiet på dagens måling i Klassekampen og Nationen får over 33 prosent, for andre måned på rad.

smøres tynt utover alle innbyggere i Norge, uten sosial profil, som tidligere skattekutt har hatt. For en gjennomsnitts­inntekt er det snakk om rundt 140 kroner i måneden. Det betyr, som Astrid Hauge Rambøl i Manifest Analyse har påpekt, en pakke kjøttdeig i måneden for folk med alminnelige inntekter. De som har høy inntekt, kan unne seg en flaske god vin.

Det som derimot river for de fleste, er ytterligere avgiftsøkninger. En av bransjene som er hardest rammet, er bygg og anlegg, der flere små og mellomstore bedrifter frykter oppsigelser som følge av de høye drivstoffprisene. I stedet for lettelser, får de nå den største avgifts­økningen på anleggsdiesel siden begynnelsen av 2000-tallet. Ettersom denne dieselen, som brukes særlig i landbruket, skognæringen og anleggsbransjen, er fritatt for veibruksavgiften, omfattes den heller ikke av det kompensatoriske kuttet i avgiften. Samlet avgiftshopp fra i sommer til neste år blir på 3,21 kroner per liter før moms på diesel til traktorer og anleggsmaskiner.

«I en situasjon der anleggsdieselen allerede er på rekordnivå, er det vanskelig å forstå hvorfor dette skal være riktig tidspunkt for ytterligere økninger. Når debatten har gått om krise i anleggsbransjen, er svaret fra Stoltenberg å gjøre det enda vanskeligere å overleve», sier leder i Maskinentreprenørenes Forbund, Julie Brodtkorb, til Nationen.

Stoltenberg har forklart at til tross for at kuttene i inntektsskatten er små, er de en del av en større plan. «Med dette grepet tar vi nye, viktige skritt mot en skattereform», sier finansministeren.

Tankene som ligger bak, ble lansert i sin fulle bredde av Torvik-utvalget i 2022, som foreslo store kutt i inntektsskatten, mens avgiftene på forbruk skulle skyte i været. I hovedkonklusjonen fra utvalget het det:

«Utvalget mener at en omlegging med lavere skatt på arbeid og høyere skatt på forbruk, høye pensjoner, eiendom, grunnrente og miljøskadelig atferd vil gi et mer effektivt skattesystem.» I rapporten het det at alle fritak og lave satser, som redusert matmoms og nullmoms på bøker og aviser, skulle fjernes helt og holdent.

kom tidligere i år, er ikke så konkret som Torvik-utvalget, men forslagene går i samme retning. Mindre inntektsskatt og flere og høyere avgifter, eller som det heter: «Kommisjonens anbefalinger innebærer en skatteveksling fra skatt på personers inntekter til skatt på forbruk.»

Å øke avgiftene på folks forbruk, enten det er strøm, drivstoff, mat eller bolig, står i direkte motsetning til det breie grupper i befolkningen ønsker. Flate avgifter som moms er relativt sett dyrere for de med lite penger.

At lavere skatt vil få flere i arbeid, er en dubiøs antakelse

Stoltenbergs kongstanke: En skatteform ingen har bedt om

Det begynte med en feide mellom DNs politiske redaktør Frithjof Jacobsen og Nettavisens Skjalg Fjellheim om distriktsopprøret i Høyre mot høye drivstoff­avgifter. Jacobsen var møkk lei av at alt i Norge ble redusert til en sentrum-periferi-konflikt og skrev oppgitt:

«Dieselbrølet kunne utløst en grunnleggende debatt om den viktige politiske skillelinjen offentlig/privat, men dette drukner i den evige sentrum/periferi-debatten. En skinndebatt som er det nærmeste vi kommer tåpelig identitetspolitikk i Norge. Der det å bo i en by skal innebære at du har en skjult agenda om å avfolke resten av Norge».

Etter å ha fått knallhard ­kritikk av Nettavisens politiske redaktør, fortsatte Jacobsen i samme spor og hevdet at «det er mye lyd i Skjalg Fjellheims retoriske hornorkester, men det har bare én melodi» – altså periferi mot sentrum.

en helt uhildet observatør til denne striden, ettersom jeg i likhet med Fjellheim har problemer med å forstå enkelte Oslo-kommentatorers totale mangel på interesse og forståelse for hvor viktig og avgjørende sentrum-­periferi-aksen er i norsk politikk. Etter min oppfatning er denne blindsonen også en viktig grunn til at de såkalte liberale i toneangivende medier snarere bidrar til polarisering enn gjensidig forståelse mellom folk i ulike deler av landet. I sine hyppige råd til styringspartiene bidrar de til å føre dem på avveie, noe som gjør oppgaven med å demme opp for høyrepopulismen enda vanskeligere. I motsetning til det kommentatorene synes å tro, er ikke avmaktsfølelsen i periferien noe Trygve Slagsvold Vedum har funnet på for hanke inn velgere til Sp.

En interessant tvist på ordkrigen mellom Fjellheim og Jacobsen kom denne uka da Mathias Fischer i nettavisa Vestlendingen argumenterte for hvor viktig Stein Rokkans sentrum-periferi-akse er for å forstå reelle politiske skillelinjer, akkurat som venstre/høyre og nasjonal/global er det. Den er et nyttig prisme for å forstå dagens politiske landskap, ikke minst for politiske kommentatorer i mediene. «Dessverre sitter det mange i sentrum som forenkler og fordummer begrepet. Som Frithjof Jacobsen», slo han fast.

Jonas Stein ved Universitetet i Tromsø skrev i Aftenposten denne uka om gapet i holdninger mellom ­sentrale eliter og folke­meningen, som er en stor utfordring i mange land. «Det voksende opprøret som vi ser i de aller fleste vestlige samfunn mot sentrale eliter, bunner ofte i en grunnleggende manglende forståelse fra mange personer i sentrale maktposisjoner om hvordan hverdagen er og livet leves rundt omkring i landet», skriver Stein. Det er en kritikk som også rammer de sentrale elitenes våpendragere i mediene. Det er som om vi lengter etter en Andreas Hompland, som i kulturradikale Dagbladets velmaktsdager reiste ut i periferien og la øret til bakken.

kan slå tilbake. Mathias Fischer skriver at «da sentrum, med både Næringslivs-Høyre og Brundtland-Ap, ville ta Norge inn i EU, var det periferien som sa nei», og han spør om Frithjof Jacobsen mener også dette var en identitetspolitisk skinndebatt. «Som historien viser oss, er ikke periferien maktesløs; den kan organisere seg, utgjøre en samlet motmakt, vinne valg og bli til makten», skriver han. Jorda kan derfor komme til å skjelve under marken på DN-redaktøren og likesinnede kolleger i Oslo-­dominerte medier. Hvis ikke styringseliten og dens sersjanter klarer å se hele landet, går vi mørke tider i møte.

By og land, mann mot mann

Arbeiderpartiet har lansert skattekutt som oppskriften for å møte folks bekymringer med dyrtid og økt rente. Skattepolitikken er det sentrale redskapet for omfordeling, men det er et åpent spørsmål hvor effektivt det lindrer effekten av den sterke prisveksten, som vi har sett på strøm, mat og drivstoff. Hvis målet er å hjelpe dem som virkelig trenger det, kan avgiftskutt, prisregulering eller endring av Norges Banks mandat og rentepolitikk være vel så effektivt som breie – og marginale – kutt i inntektsskatten.

 sliter med å få endene til å møtes, handler det om balansen mellom inntektene på den ene sida og de løpende utgiftene på den andre. Det gjelder å ha penger nok til å betale de viktigste regningene – til bolig, energi og mat. Å øke inntektene, som har skjedd i de siste lønnsoppgjørene, har vært svært positivt, det samme har reduserte utgifter til barnehage og skolefritidsordning. Men like viktig er det å gjøre noe med de store utgiftsdriverne. Hvis skattekutt er det eneste tiltaket, måtte de i tilfelle være til dels betydelige for å monne. De færreste forholder seg til den nøyaktige skatteprosenten, og den regnes ut på etterskudd, noe som gjør at den får mindre direkte effekt for det månedlige regnskapet. I en slik sammenheng er både kutt i matmomsen, reduserte drivstoffavgifter, tak på strømutgiftene (som vi i praksis har fått) og rentesenkninger mer målrettet.

 er det besynderlig hvor aggressivt enkelte angriper avgiftskutt til tross for at det gjennomføres i svært mange andre land. I Sverige har man både halvert matmomsen og redusert drivstoffavgiftene. Norgespris på strøm skjermer også forbrukerne for effekten av markedsprisene. Noen avviser avgiftslettelser fordi man av prinsipp mener folk skal utsettes for markedet. Men avgiftskutt betyr jo ikke at man blir noe mindre utsatt for prissvingninger. Den eneste forskjellen er at staten mister inntekter den ellers ville fått. Og for arbeiderbevegelsen bør det knapt være noe problem med prisdempende tiltak. Skattekutt kan derfor ikke aleine være svaret på dyrtida som skaper utrygghet i mange små og mellomstore bedrifter og norske familier. Det er også et selvstendig poeng å opprettholde skatteviljen, som er selve forutsetningen for det norske velferdssamfunnet.

Skattekutt?

Statsbudsjettet legges fram i en tid med uvanlig stor usikkerhet i den internasjonale økonomien, sa finansminister Jens Stoltenberg (Ap) til Aftenposten i går. Han la fram tre grafer, som alle ga et dystert bilde. De viste økende inflasjon, høyere råvarepriser og markant økning i rentene. Oljeprisen er nå over 100 dollar og pumpeprisen er på 30 kroner flere steder. Analytikere, som analysesjef Bjarne Schieldrop i SEB, frykter at den kan komme opp i 45 kroner. Bankøkonomer kan insistere på at det ikke er dyrtid, men når mange sliter med økte boligutgifter som følge av rentehevinger, samtidig som prisen på mat og andre basisvarer øker, vokser frykten for framtida i mange familier. For alle lønnsmottakere under ett har det vært en viss reallønnsøkning de siste årene på grunn av gode lønnsoppgjør, men frykten for økonomien er likevel stor, noe Stoltenbergs grafer understreker. På spørsmål fra Aftenposten om vi har fått bedre råd de siste årene, svarer Stoltenberg klokt: «De fleste har fått bedre råd i den forstand at lønningene har økt mer enn prisene. Men det betyr ikke at alle har fått god råd. Det er mange som fortsatt sliter med hverdagsøkonomien.»

Et mål på hvordan folk opplever den økonomiske situasjonen er Opinions forbrukertillitsindeks. Byrået måler folks tillit og forventninger til egen og landets økonomi. Fagsjef for politikk og samfunn i Opinion Henrik Høidahl forteller at respondentene blir spurt om hvordan de opplever egen økonomi sammenliknet med for ett år siden, forventningene til egen økonomi om ett år, forventningene til landets økonomi om ett år og planer om større investeringer. Svarene på de fire spørsmålene utgjør til sammen forbrukertillitsindeksen.

 undersøkelsene siden 2007 og målt effektene av både finanskrisa (2008), gjeldskrisa i eurosonen (2011), oljepriskrisa (2015) og koronapandemien (2020). Under hver krise falt tillitsindeksen betydelig, men den hentet seg relativt hurtig inn igjen. Folk fikk raskt fornyet tiltro til økonomien og framtidsutsiktene. På slutten av koronapandemien i 2021 var folk for eksempel veldig positive med henblik på både sin egen og landets økonomi.

Så kom det store tillitsfallet i kjølvannet av Russlands invasjon av Ukraina og strømprissjokket høsten 2022, som myndighetene sto hjelpeløse overfor. Da sank tillitsindeksen som en stein. Fra et optimistisk toppunkt på pluss 8,4 poeng i 2021 falt den til et bunnpunkt på minus 32 mot slutten av 2022. Siden har folks tiltro til egen og landets økonomi styrket seg noe, men vi er fremdeles i en bølgedal. I motsetning til tidligere kriser er denne i ferd med å bli kronisk. Sjokket fra 2022 fortsetter å hjemsøke oss. Vi er nå inne i det fjerde året med lav tillit, sammenliknet med alle foregående år.

I september i år falt indeksen til minus 19,7 poeng. Det er riktignok bedre enn høsten 2022, men likevel historisk lavt, sammenliknet med tidligere. Gjennomsnittet etter ni målinger i år er minus 16,4 poeng. I september er det hele 49 prosent som tror at landets økonomi om ett år vil være litt eller mye dårligere enn i dag. Bare ti prosent tror økonomien vil være litt eller mye bedre.

finanskrisa i 2008, eurokrisa i 2011, oljeprissjokket i 2015 eller koronapandemien i 2020 var tiltroa til egen og landets økonomi lavere enn den er nå. Trumps hyppige tolltrusler, krigen mot Iran og sikkerhetsutfordringer bidrar til å forsterke og forlenge uroa, mens økte mat- og energipriser og renteøkninger presser familieøkonomien. Der bankøkonomene insisterer på at alle har fått det bedre på grunn av en liten reallønnsvekst de siste årene, tar folk åpenbart inn helheten i situasjonen – ikke minst de dystre framtidsutsiktene. Disse bekymringene overskygger SSB-tall som forteller at vi gjennomsnittlig sitter igjen med noe mer enn før, fordi alle vet at det fort kan endre seg hvis prisene og rentene fortsetter å stige. Usikkerheten og uforutsigbarheten har satt seg i det norske folk.

Sjokket fra 2022 fortsetter å hjemsøke oss

Den økonomiske frykten har bitt seg fast

For første gang ligger Norge under OECD-gjennomsnittet i både lesing, matematikk og naturfag i Pisa-undersøkelsen. Rundt en tredel av elevene presterer på de laveste mestringsnivåene. Estland har derimot overtatt som en skolepolitisk suksesshistorie etter Finland, som nå gjør det dårligere. Estland ligger på toppen i Europa i naturfag og matte og er nest best i lesing etter Irland, selv om leseevnen til estiske elever også har en fallende tendens.

, er det lett å lete etter ting de gjør, som vi kan kopiere. Men å hente konkrete ting direkte fra et land til et annet i den tro at det skal gjøre underverker, er en komplisert affære. Det sies for eksempel at stor lærerautonomi er oppskriften på den estiske suksessen, men da underslås det gjerne at det nasjonale rammeverket også er sterkt. Selv om skolene har mye frihet, er det deler av pensum alle må kunne, og det legges vekt på konkrete kunnskaper, ikke bare ferdigheter. En reportasje i Aftenposten fra Jüri skole utenfor Tallinn viser at det først og fremst handler om ulike kulturer. I Estland dominerer et tradisjonelt kunnskapssyn, der skolen i mindre grad har vært utsatt for det massive pedagogiske reformtrykket vi har sett i Norge. Lærerne har høy status, og pc-ene står innelåst i et skap. Estland scorer også høyt på det som kalles «growth mindset», som handler om å ha tro på at evner er noe som kan erverves gjennom utholdenhet og innsats.

 som har skjedd de siste 20 årene, er smarttelefonenes inntog i våre liv. Vi bruker timevis på skjerm, og evnen til konsentrasjon og utholdenhet synker dramatisk blant barn og unge. Skolebyråkrater, teknologipushere og reformivrige politikere har dessverre bidratt til å gjøre vondt verre. Det å lære noe krever innsats, arbeid og utholdenhet, enten det er snakk om idrett, et yrke eller et fagfelt. Det kan verken Google-søk eller kunstig intelligens gi oss. Vi trenger verken realfagløft, en storstilt lesereform eller heldagsskole, men en fundamental kulturell endring i synet på hvor basalt kunnskapstilegnelse er for hele samfunnet og den enkelte.

Å hente ting fra et annet land, er en komplisert affære.

Det sitter i kulturen

Tidligere utenriks- og bistandsministre har denne uka vært innkalt til Stortingets kontrollkomité til høring om utenrikstjenesten i kjølvannet av Epstein-avsløringene. Ingen av ministrene, enten de kom fra Ap, KrF, SV eller Høyre, har hatt interesse av å si noe kritisk om kulturen. Det ville også ha rammet dem selv. Flere av dem har også gått ut og inn av verv i stiftelser som har fått støtte over bistandsbudsjettet.

og andre avsløringer har satt søkelyset på Terje Rød-Larsens sentrale rolle i det internasjonale freds­jetsettet, samtidig som det er blottlagt hvordan enkelte norske politikere har latt seg involvere i smøringskulturen. Viktigere er likevel avdekkingen av hvordan hele det norske freds- og konfliktbidraget endret fullstendig karakter etter Oslo-avtalen i 1993 og 1995. Daværende statssekretær Jan Egeland har vært kritisk til at man forlot tradisjonen med å bruke norske forskningsmiljøer og frivillige organisasjoner, for i stedet å satse massivt på amerikanske og internasjonale tenketanker og stiftelser. Dette hamskiftet ble drevet fram av «skiftende politiske ledelser i UD, som syntes det var gøy å sitte i paneler i Washington og New York og Genève», som han sa på Politisk kvarter.

 etter hvert til en humanitær stormakt, der milliardene rullet til stiftelser og tenketanker, som Rød-Larsens International Peace Institute (IPI), men også til Brookings, Carnegie Endowment og Atlantic Council. Over 100 amerikanske institusjoner, tenketanker og konsulentfirmaer er blitt støttet de siste 15 årene, skriver Panorama. Bare Qatar og De forente arabiske emirater har gitt mer. «Millionbeløp er overført uten at Norge har stilt spørsmål om resultatene har stått i forhold til kostnadsnivået hos de samme aktørene», sier Stein Hansen, med lang erfaring fra global utvikling og bistand, til avisa. I høringen denne uka var tidligere utviklingsminister Erik Solheim svært tydelig på at pengene ble bevilget for å påvirke amerikansk politikk og skaffe innpass for norske politikere. UD har gitt ikke mindre enn ti milliarder kroner til stiftelser og tenketanker siden 2000. Det er penger som skulle ha gått til å hjelpe verdens fattige og forfulgte.

Det norske fredsbidraget endret karakter etter Oslo-­avtalen.

Hamskiftet

Myndighetene har gjentatte ganger forsvart datasenterutbyggingen med økende behov for datakraft i Norge. I regjeringens datasenterstrategi heter det at sentrene skal bidra til styrke den norske beredskapen. Men det er overhodet ikke det som skjer. En ny rapport fra det regjeringsoppnevnte Teknologirådet, som gir råd til Stortinget og øvrige myndigheter, viser at 90 prosent av datasenterkapasiteten er utenlandsk eid. Strømmen som brukes av et datasenter i Norge, kan være fullt ut disponert av en utenlandsk kunde og dermed være utilgjengelig for norske behov i en krise.

 Sverre Gotaas sier til NRK at problemet med dagens tildelingssystem er at det ikke skiller mellom hvem som får bygge. «Her stilles alle likt i nettkøen, enten det er Google, Tiktok eller et datasenter som er helt sentralt for helsedata», sier Gotaas. Like bekymringsfullt er det at disse selskapene i liten grad skatter til Norge og ikke er underlagt norsk lov. Gotaas bruker Google-senteret i Skien som eksempel. Selskapet er amerikansk og selv om datasenteret ligger i Norge, er det underlagt amerikansk lov, og USA kan be om å få alle data utlevert. De utenlandske selskapene skatter også i liten grad til Norge. «Inntektene vi står igjen med er inntektsskatt fra de som jobber der og eiendomsskatt. Det er det», sier Gotaas.

å gi grønt lys til hundrevis av datasentre i Norge som i en krisesituasjon er fullstendig underlagt utenlandske aktører. De legger i liten grad igjen verdier i landet, samtidig som de truer annen kraftkrevende industri og vår digitale suverenitet. Det er snakk om et kraftran uten sidestykke. Likevel sleper den norske regjeringen beina etter seg. Digitaliseringsminister Torgeir Micaelsen (Ap) sa denne uka at det nå startes et arbeid med en stortingsmelding. Den vil ikke være klar før i slutten av 2027. Det kan ta flere år før relevante tiltak kommer på plass. Innen den tid vil sentrene ha lagt beslag på store deler av Norges kraftoverskudd. Målt mot den akutte situasjonen er dette overhodet ikke tilfredsstillende. Nye tillatelser må umiddelbart settes på vent i påvente av en ny konsesjonsordning.

Den vil ikke være klar før i slutten av 2027.

Sleper beina etter seg

Vänsterpartiet i Sverige måtte fjerne over 90 kandidater på valglistene etter avsløringer om at de hadde spredd antisemittiske, pro-putinistiske og konspiratoriske innlegg på sosiale medier. Det kan tyde på at partiet ikke i tilstrekkelig grad har hatt oversikt over kandidatene, eller hvis de har hatt det, har de sett litt stort på det for husfredens skyld. Det etterforskes også påstander om valgfusk i Borlänge i Dalarna, der det skal ha blitt delt ut forhåndsavkryssede lister for en kandidat som ble valgt til Riksdagen.

i Vänsterpartiet har det blitt hevdet at medier og politiske motstandere driver en kampanje mot partiet med rasistiske overtoner etter at den somaliske kandidaten ble valgt. Det kan de ha all verdens rett i. Vänsterpartiet har mange fiender, som vil benytte enhver anledning til å sverte partiet. Det er på en måte et venstreradikalt partis «arbeidsbetingelser». Men det er ikke noe argument mot å undersøke hva som har skjedd ned i minste detalj – og ta affære hvis det har foregått noe ulovlig. Det er nok av kontroversielle poster i programmet, om en ikke også skal måtte stå til rette for politikk og praksiser en ikke står inne for.

som SV og Rødt i Norge har vært ganske påpasselig med å rydde i egne rekker. For Rødt var dannelsen av partiet Fred og rettferdighet (FOR) til stor hjelp, fordi noen misfornøyde medlemmer fant seg et nytt hjem, samtidig som det tydeliggjorde de politiske forskjellene. FOR har nå tatt initiativ til en demonstrasjon for Palestina 7. oktober, dagen for Hamas-angrepet på Israel, der 1200 ble drept og 250 tatt som gisler. Oslo Rød Ungdom har også tilsluttet seg demonstrasjonen, med støtte fra Rød Ungdom nasjonalt – til tross for sterk kritikk fra ledelsen i Rødt. Demonstrasjonen har knapt noe annet formål enn å splitte den breie solidaritetsfronten for Palestina. Det er radikalismens velkjente barnesykdom – en identitetspolitikk Rødt har brukt mesteparten av de siste tiårene på å legge avstand til. Også Rødt har mektige fiender, som i en gitt situasjon vil utnytte alle svakheter til å diskreditere partiet. Da er det viktig at det er i stand til å holde et minimum av orden i eget hus og hindre pyromaner fra å sette det i brann. «Någon jävla ordning ska’ det va’ i ett parti», som C.-H. Hermansson sa.

Det må være et minimum av orden i eget parti.

Minimumskrav

Norges Bank fortsetter sin høyrentepolitikk uten at det ser ut til å ha noen gunstige effekter på norsk økonomi. I forrige uke økte sentralbanksjef Ida Wolden Bache styringsrenta til 4,5 prosent, betydelig over de fleste sammenliknbare land.

Det virker som noe har gått surt i Norges Bank. Prisstigningen rokker seg ikke, uansett hvor mange rentehevinger banken gjennomfører, samtidig som det eneste synlige resultatet av politikken er at bygg- og anleggsbransjen har havnet i krise. Det rammer først og fremst de mindre aktørene som sliter med tomme ordrebøker.

 for å heve styringsrenta er ifølge Norges Bank at prisveksten, som var på 3,3 prosent i september, er klart over målet på to prosent. Spørsmålet er om det i dagens situasjon er mulig å komme tilbake til dette prisnivået uten å strupe den økonomiske aktiviteten fullstendig. I sammenliknbare land som Storbritannia, Italia, Nederland, Portugal, Polen, Irland, Belgia og Spania er den også over tre prosent. I alle land er prisveksten påvirket av «eksterne» faktorer som Ukraina-krigen og Iran-krigen, som fører til økte energi- og råvarepriser.

Sentralbanksjef Ida Wolden Bache synes å være i utakt med de reelle behovene i landet. Man kan mistenke Norges Banks komité for pengepolitikk og finansiell stabilitet, som det så fint heter, for å være mest påvirket av aktører i finansbobla, der de dominerende aktørene, med noen få unntak, som Jan Ludvig Andreassen i Eika Gruppen, konstant ivrer for renteøkninger. De bekymrer seg over lønnsutviklingen og for stor offentlig pengebruk. Likevel er det vanskelig å se en prisstigning på tre prosent som et stort samfunnsproblem. Prisvekst kombinert med lønnsutvikling er derimot balsam for sjelen for folk med boliglån.

Det spesielle med rentebeslutningen denne gangen var at den underliggende prisveksten var lavere enn ventet. Dagens Næringslivs kommentator Bård Bjerkholt skriver at det ikke hadde vært vanskelig å finne argumenter for å holde renta i ro hvis sentralbanken hadde vært opptatt av å unngå økt arbeidsledighet. Kapasitetsutnyttelsen i norsk økonomi er også på vei ned og færre bedrifter melder om at det er vanskelig å få tak i arbeidskraft. Det er altså ingen fare for overoppheting av økonomien. Krona har også vært sterkere enn det Norges Bank forventet, noe som gjør at prisveksten på importerte varer blir mindre enn den ellers ville vært, skriver han.

Likevel durer Norges Bank ufortrødent videre med høyrentepolitikken – mer til skade enn gagn for norsk arbeids- og næringsliv. Det er rett og slett et problem for et samfunn hvis sentralbanken ikke lenger arbeider i takt med det både politikere, næringsliv og folk flest oppfatter som de viktigste samfunnsutfordringene. Mange vil peke på behovet for å øke boligbyggingen, sørge for aktivitet i hele landet og få flere inn i arbeidslivet. En undersøkelse gjennomført av Opinion for Gudbrandsdal Energi viser at folk heller ikke kjenner seg igjen i Norges Banks påstand om at de har fått bedret kjøpekraft og evne til å betjene gjeld. Nesten 60 prosent var uenig i påstanden, mens bare 14 prosent sa seg enig. Dess lavere inntekt folk hadde, dess mindre enig var de i påstanden om forbedret kjøpekraft.

noe som heter forbrukertillit («consumer confidence»), som måler i hvilken grad befolkningen har tro på økonomien og den økonomiske politikken. I Norge må det være et mål å opprettholde og forsterke denne tilliten, men da må Norges Bank bidra til å løse problemer i stedet for å forsterke dem. I dag har dessverre sentralbanken bitt seg fast i en dogmatisk og innsnevret tolkning av toprosentmålet, som i liten grad synes å handle om de reelle økonomiske utfordringene i Norge.

Sentralbank uten bakkekontakt

De grønlandske forhandlerne ble mottatt som helter – med jubel, klappsalver og vaiende flagg – da de landet på flyplassen i Nuuk etter avtaleinngåelsen med USAs president Donald Trump i FN-bygningen i New York tirsdag. Stemningen var så oppspilt at landsstyreformann Jens-Frederik Nielsen, som hadde trykket den amerikanske presidenten i hånda, felte en tåre.

Grønlenderne fulgte pressemøtet i FN-bygningen på fjernsyn, der de så den oppriktig lettede og glade landsstyreformannen, som jublende sa at avtalen ikke bare var «vinn-vinn», men «vinn-vinn-vinn».

«Da de forlot lokalet, jublet vi. Jeg hadde gåsehud. Det var litt som når det blir scoret et vilt flott mål i en fotballkamp. Det var forløsning. Det skulle bare ut av lungene», forteller 32-årige Mia Chemnitz fra Nuuk til danske Information.

like stor i København. Det danske riksfellesskapet beholder den territorielle kontrollen over øygruppa. Samtidig spiller avtalen inn i den koloniale historien på komplisert vis. På Grønland er mistilliten til danske myndigheter betydelig. Men i denne avtalen anerkjennes det grønlandske folket som et folk etter folkeretten med rett til selvbestemmelse. Grønlenderne ser med tilfredsstillelse på at de var likeverdige forhandlere ved bordet. Det føles rett og slett godt å ha sittet ved samme bord som verdens største militærmakt, som anerkjenner deres rett til nasjonal selvbestemmelse. «Grønlands politiske status løftes veldig», skriver Lars Trier Mogensen i Information.

åpne militære trusler mot Grønland bygget på en idé om at kinesiske og russiske krigsfartøy svermet rundt øya, mens Danmark på ingen måte klarte å forsvare suvereniteten.

«Det er kinesiske og russiske skip overalt», hevdet Trump.

I virkeligheten var det knapt noen kinesiske eller russiske krigsskip i området i det hele tatt.

«Vi har ikke sett kinesiske krigsskip på et tiår eller mer», sa Danmarks utenriksminister Lars Løkke Rasmussen.

Kinas interesse for nordområdene er konsentrert om Nordøstpassasjen nord for Russland, som kan åpne en viktig handelsvei for kinesiske varer. Landet har ikke vist noen interesse for å markere seg i områdene rundt Grønland.

Det har ikke vært kinesiske krigsskip rundt Grønland på årtier

Våpenkappløpet i Arktis har begynt

Arkitektur i det offentlige rom skaper stadig kontroverser. Massive, generiske og grå boligkomplekser, uten kontakt med omkringliggende bygningsmiljø, møter økende kritikk, det samme gjør offentlige bygg, som Munchmuseet, Regjeringskvartalet og Nasjonalmuseet. Selv nybygget til Gamlebyen kirke og Oslo Hospital i hovedstaden, med en over 700 år gammel historie, har endt opp som en massiv blokk med utvendige solskjermer, som leder tankene til en forlatt lagerbygning i Brooklyn.

 nødvendig å fornedre og forkaste alt som tidligere er bygget for å framtre som moderne?», skrev Peter Butenschøn i et innlegg i Arkitektur om Voldsløkka skole i Oslo, som har blitt beskyldt for å se ut som en bunker for Wagnergruppen. Noe av det mest problematiske med modernismen i det 20. århundre har vært forestillingen om at nye bygg skal stå som kontrast til det bestående, hevder han.

Morgenbladets arkitekturkritiker Gaute Brochmann er nå aktuell med boka «Ut av arkitekturen», der han skriver at kilden som ga den moderne arkitekturen næring, har tørket ut. Sammenhengen mellom folk og bygninger har forvitret. Opplevelsen av mening har gått tapt. Han mener åpne utlysninger til offentlige bygg, der man forplikter seg til en individuell vinner, er sårbart: «Når den geniale ideen ikke manifesterer seg, noe den bare helt unntaksvis gjør, har man ikke mye å falle tilbake på. Ingen felles mening om hva som er bra eller dårlig. Ikke noen normer, ingen standarder. Bare en milelang liste over praktiske problemer som husene er satt til å løse og noen vage ambisjoner som kan bety hva som helst i bygget form». Det har ikke så sjelden gått veldig galt.

Det brukes milliarder på offentlig bygg, men det har vært en innforstått konsensus om at politikere og lekfolk ikke skal mene noe om hvordan byggene skal se ut. Slik har det ikke alltid vært. Brochmann viser til debatten forut for byggingen av Stortinget på 1860-tallet, da det var opplagt å diskutere stil og estetikk. Det er av en eller annen grunn ikke lenger tillatt. Milliardene ruller, men noen innflytelse på resultatet skal ikke de som betaler for festen, ha. Brochmann mener vi må ha noe å falle tilbake på, rammer og standarder for hvordan bygg skal se ut og virke mot hverandre. Og vi trenger kloke, engasjerte og myndige byplansjefer oppnevnt av folkevalgte.

 har oppstått som uttrykk for en folkelig motstand mot dårlig modernistisk arkitektur. Brochmann forteller levende om hvordan denne kritikken ble møtt som noe høyreradikalt, ja kanskje også fascistisk, fra arkitekturfagets portvoktere. Men modernismekritikken har i like stor grad hatt et radikalt og sosialistisk utgangspunkt, som den britiske Arts and Craft-bevegelsen, som i kjølvannet av den industrielle revolusjonen hegnet om håndverkstradisjonene. En av bevegelsens frontfigurer, William Morris, var sosialistisk aktivist. Charlie Chaplins «Modern Times» fra 1936 viser også at kritikken av det moderne og nazismen kunne gå hånd i hånd.

 analyse er kanskje heller at arkitekturfagets modernistiske dogmer i kombinasjon med utbyggernes profittjag, skaper fremmedgjøring og avmakt blant folk, som i sin tur gir høyrepopulismen gode vekstvilkår. Venstresidas røtter er ikke i det elitære, men i det folkelige. Hvis den ender opp med å forsvare umenneskelig arkitektur, som de færreste mener beriker nærmiljøet, har man definitivt havnet på feil side av historien.


Når vi ikke lenger får husene vi vil ha

EU har ingen råderett over norsk sokkel

EU legger fram sin nye Arktis-strategi 20. oktober, og lekkasjer tyder på at Brussel vil ha et såkalt moratorium, en midlertidig stans for olje- og gassutvinning i det kommisjonen omtaler som Arktis. Beslutningen er paradoksal ettersom EU etterspør gass fra Norge som aldri før. Over 30 prosent av det totale gassforbruket i EU står Norge for, og en god del av gassen kommer fra arktiske områder. Gass fra Russland, som er vedtatt faset ut i løpet av neste år, utgjør rundt 12–15 prosent av EUs totale gass­import. Også her kommer gass fra felt langt mot nord. Hvis EU klarer å fase ut russisk gass i løpet av 2027, vil behovet for norske leveranser øke ytterligere.

 som alle områder som ligger nord for polarsirkelen. I Norge skjærer den gjennom Nordland et stykke nord for Mo i Rana på Helgeland. EUs moratorium vil rette seg mot nye olje- og gassfelt, men allerede i dag er det stor norsk virksomhet i disse områdene. Det gjelder Snøhvit, Goliat og Johan Castberg i Barentshavet, men også gassfeltet Aasta Hansteen, langt ut i Norskehavet vest for Glomfjord. Gassen sendes herfra til Europa gjennom gassledningen Polarled, som var det første rørsystemet til å krysse polarsirkelen. Olje- og gassfeltet Norne ligger også like nord for polarsirkelen. I vår ble det utlyst 70 nye blokker, hvorav 38 ligger i Barentshavet.

råderett over norsk sokkel. «Norge bestemmer over norske ressurser, ikke EU», sier energiminister Terje Aasland (Ap). Han peker på at Norge har lang erfaring med trygg olje- og gassproduksjon i nord. Uten norske leveranser ville energisituasjonen i Europa vært langt mer krevende. Til tross for planer om mer fornybar energi i form av vind og sol vil EU-landene i lang tid ha behov for gasstilførsler fra Norge, ikke minst hvis importen fra Russland stanses. I Norge vil diskusjonen om hvor det skal drives olje- og gassvirksomhet fortsette med full styrke, men det er beslutninger som tas av norske folkevalgte politikere. Hvis EU velger ikke å kjøpe gass fra Norge fordi den produseres nord for Mo i Rana og Lurøy – og heller foretrekker leveranser fra Saudi-Arabia, Kuwait, USA eller Russland – er det helt opp til unionen.

Hvis EU faser ut russisk gass, vil behovet for norsk gass øke.

Moratorium

Houthi-militsen i Jemen har tatt kontroll over kysten ved Rødehavet, noe som truer oljetrafikken sørover gjennom Mandebstredet. Fra før er trafikken i Hormuzstredet sterkt begrenset etter USAs angrep på Iran. Hittil i år har oljeprisen økt med nesten 90 prosent. I går lå den på 101 dollar fatet. Hvis Mandebstredet, eller Bab al-Mandeb som er det arabiske navnet, stenges, vil oljeprisen skyte ytterligere i været. Det eneste som kan få prisene normalisert på et lavere nivå, er en rask avslutning av Donald Trumps krig mot Iran, med en fredsavtale som er akseptabel for regimet. Dit er det imidlertid et stykke fram til.

er et sentralt politisk spørsmål i flere europeiske land. På en partilederdebatt på tysk fjernsyn under delstatsvalget i Mecklenburg-Vorpommern og Berlin brukte AFDs toppkandidat Alice Weidel mesteparten av taletida til å snakke om den tyske energikrisa og de høye drivstoffprisene. Det har åpenbart vært en vinnersak for de østtyske høyrepopulistene. Til slutt innså toppolitikerne i Berlin hvor landet lå og fredag, to dager for delstatsvalget, kunngjorde Tysklands forbundskansler Friedrich Merz (CDU) at Tysklands koalisjonsregjering hadde blitt enig om å kutte drivstoffprisene. Men avgiftskuttet og pristaket på drivstoff kom altfor seint til å få noen virkning. I Mecklenburg-Vorpommern, der AFD fikk 38,2 prosent, endte CDU – etterkrigstidas førende parti sammen med SPD – under sperregrensa i det forbundskansleren karakteriserte som en katastrofe, eller «disaster», som han sa. Partiet fikk 4,9 prosent – uten representasjon i delstatsforsamlingen.

debattene rast om kutt i drivstoffavgiftene. Høyre har åndenød som følge av et veritabelt distriktsopprør mot partileder Ine Eriksen Søreide. «Vi har kommet til en smerteterskel hvor det som skjer sentralt, er ødeleggende for oss lokalt», sier Trine S. Hjortdahl i Dønna Høyre til VG. Skjalg Fjellheim i Nettavisen spør om ikke Søreide kunne vært en ganske populær leder for et annet parti enn Høyre: Partiet Oslo.

Spesielt utsatt er transport- og anleggsbransjen, men også bønder og mange små og mellomstore bedrifter i distriktene er følsomme for kraftig økning i drivstoffprisene.

«Selvfølgelig bør avgifter kuttes nå. Marginene i transportbransjen er løvtynne. Vi kommer til å få masse konkurser hvis avgiftene ikke kuttes. Og selvfølgelig blir det dyrere mat fordi all mat fraktes med diesel», sier sjeføkonom i Eika, Jan Ludvig Andreassen, til Dagens Næringsliv. Han vil både ha kutt i drivstoffavgiftene og i matmomsen.

«Når det er krig, uår og krise, så må vi hjelpe. Hva er de folkevalgte egentlig til hvis det ikke er for å prøve å hjelpe folk til å få en bedre hverdag», spør sjeføkonomen i et intervju med Nationen.

7. oktober legger Ap-regjeringen fram forslag til statsbudsjett for 2027. Da går vi inn i en intens periode med budsjettforhandlinger mellom de rødgrønne. Hvis ikke Trump har fått slutt på krigen innen da, vil Senterpartiet kreve lavere drivstoffavgifter, kanskje med støtte fra Rødt.

 til å forskuttere hvordan forhandlingene går, men venstresida bør i hvert fall legge bort ideen om at avgiftskutt er noe som bare Frp og høyresida driver med. Gratis og billigere kollektivtrafikk er gode forslag, akkurat som kutt i matmomsen og lavere bensinpriser er det. Effekten på folks levevilkår er den samme – selv om det slår litt ulikt ut. Billigere kollektivtransport er viktig i sentrale strøk, mens avgiftskutt på drivstoff er viktigere der folk er avhengig av bilen. Alle tiltak som kan forbedre vanlige folks levekår, bør være på den rødgrønne budsjettmenyen, enten det er snakk strømstøtte på dagens nivå, avgiftskutt på diesel, kutt i matmoms, økt barnetrygd eller billigere husbanklån. Forslagene må veies opp mot hverandre og tilpasses den økonomiske situasjonen, men det er ingen grunn til å ta avgiftskutt av bordet. Fordelen med lavere matmoms og drivstoffpriser er at konsumprisindeksen faller, noe som også bør få betydning for renta.

Ingen forslag bør tas av den rødgrønne budsjettmenyen

Avgiftskutt på bordet

Dette er for svakt, Kamzy! Prøv igjen!

I forrige uke sendte samferdselsminister Kamzy Gunaratnam (Ap) ut et forslag fra Oslo Economics om de statlig finansierte flyrutene i Nord-Norge på høring. Ett av det private selskapets forslag er å fjerne kjøp av de såkalte FOT-rutene (forpliktelser til offentlig tjenesteytelse) fra Vardø i Finnmark, Mosjøen på Helgeland, Stokmarknes i Vesterålen, Namsos i Trøndelag, samt å legge ned flyruta mellom Røst og Bodø, for å erstatte den med helikopter. Det kan bety nedleggelse av flyplassene.

regjeringen overkjørt av en brei stortingskoalisjon da den gikk inn for ny anbudskonkurranse om FOT-rutene i Sør-Norge, som ville innebære økte priser og redusert kapasitet. Også da lå en rapport fra Oslo Economics til grunn. Disse flyrutene er selve livsnerven for folk, næringsliv, helsetjenester og beredskap i viktige deler av landet, spesielt i Nord-Norge. I Finnmark og Troms omfatter FOT-rutene 13 lufthavner, Kirkenes, Vadsø, Vardø, Båtsfjord, Berlevåg, Mehamn, Honningsvåg, Hammerfest, Alta, Lakselv, Sørkjosen, Hasvik og Tromsø. Flytilbudet i distriktene må kontinuerlig utvikles, og det er allerede mange utfordringer, som dårlig korrespondanse, for få avganger, uheldige tidspunkter og for lite kapasitet på noen ruter. Problemene er spesielt store i Øst-Finnmark, der Oslo Economics svar er å legge ned flyplassen i Vardø. Til Nationen sier Statskog-sjef Gunnar Lien at flyplassen i Namsos i sin tid var et argument for å flytte foretakets hovedkontor dit. Nå begrunnes nedleggingsforslaget med at det en gang i framtida vil bli bygd en motorvei som kutter reisetida til Trondheim lufthavn, Værnes med ni minutter. Da vil reisetida være nede i 2,5 timer (!)

har vakt sterke reaksjoner. Dagsavisens Maja Sojtaric skriver at «Arbeiderpartiet atter en gang viser at partiet er frakoplet kjernesakene i Distrikts-Norge». Samferdselsdepartementet kan ikke fortsette å sende ut slike rapporter på høring, uten selv å angi en retning i tråd med regjeringens ambisjoner for distriktsutvikling og beredskap. Oslo Economics rapport inneholder heller ikke noe forslag om å utvide ordningen til å gjelde flere ruter. Dette alternativet er dermed tatt av bordet før høringen i det hele tatt har begynt. Dette er for svakt, Kamzy! Prøv igjen!

Fly mot nord

Norge har to ganger sagt nei til medlemskap i EU. Likevel har det aldri vært noen enighet om hvordan denne utenforposisjonen skulle håndteres. Hvordan skal en uavhengig småstat i EUs randsone, med sterke økonomiske bånd til unionen, ikke minst gjennom EØS-avtalen, forvalte sitt pund? Ledende politikere har nølt med å ta opp EU-saken på nytt av frykt for å tape en tredje gang, men i praksis har politikken blitt å oppføre seg mest mulig som om vi allerede er EU-medlem, der vi utrettelig forsøker å være med på flest mulig initiativer fra Brussel, langt utover det EØS-avtalen forplikter oss til. Norge har heller aldri vært villig til å bruke vetoretten i EØS, som ifølge Gro Harlem Brundtland var der av en grunn: Den var til for å brukes.

I går informerte samferdselsminister Kamzy Gunaratnam fagforeningene i jernbanesektoren om at Norge har gitt opp å føre en egen jernbanepolitikk av hensyn til EU og EØS. Det blir ingenting av Arbeiderpartiets ambisjon om å avslutte konkurranseutsetting og anbud i jernbanesektoren. EUs jernbanepakke 4 er inntatt i norsk lov uten forbehold. Dermed står EØS-avtalen i veien for å avskaffe anbudene på jernbanen. Samferdselsministeren sier til Klassekampen at hun håper fagbevegelsen forstår at dette ikke er Aps primærpolitikk. Problemet er at det er faktisk det det er. Det som er overordnet alt annet fra Ap-hold, er å etterleve EUs regler og forordninger. Å føre en politikk i tråd med demokratisk forankrede nasjonale interesser er i praksis tatt av bordet.

det se ut som om Brussels perspektiver langt på vei er overtatt av norske embetsmenn og politikere, til tross for at vi ikke er medlem av EU, og det er få utsikter til at vi vil bli det i nærmeste framtid. Likevel oppfører vi oss som om EU og våre interesser er identiske. Da Storbritannia diskuterte om landet skulle forlate EU, oppfordret for eksempel utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) britene om å bli, til tross for at det norske folket hadde bestemt at Norge skulle stå utenfor. Eide hevdet at det var best for Norge om Storbritannia forble i EU, selv om det er åpenbart at vår posisjon som utenforland ville fått ny tyngde hvis vi fikk selskap av Storbritannia. Det skjedde også.

Denne uka kom nyheten om at Norge vil bidra med en milliard kroner for å hjelpe Ukraina med å bli EU-medlem så raskt som mulig. EUs utvidelseskommissær Marta Kos var i Oslo denne uka og hyllet Norge for å være nærmere EU enn «nesten noe annet ikke-medlem». Hun pekte på at det vitnet om stor tillit når Norge kanaliserer Ukraina-midlene gjennom EU-systemet.

«At EU blir større, er viktig for Norge», sa utenriksminister Espen Barth Eide om bidraget, med henvisning til at et nytt EU-medlem også vil bli omfattet av EØS-avtalen. Det er kreativ argumentasjon ettersom det er snakk om to helt forskjellige tilknytningsformer til EU. For Norges del ville det jo vært en fordel hvis flere land var i en tilsvarende posisjon som oss – om enn kanskje med bedre betingelser. Tysklands Friedrich Merz har foreslått at Ukraina blir «assosiert medlem». Det er foreløpig uklart hva det betyr bortsett fra gjensidige handelsavtaler og politiske forsikringer, men for Norge er slike utspill likevel av stor interesse fordi det på lengre sikt kan en åpne en vei der vi kan unnslippe den ydmykende husmannskontrakten som EØS-avtalen tross alt er. På område etter område hindrer den Norge i å ivareta vitale nasjonale interesser.

 at Norge bidrar med store summer for at Ukraina skal bli EU-medlem og kanaliserer pengene gjennom EU-systemet? For Norges del ville det være en større fordel hvis Ukraina ble assosiert enn fullt medlem, selv om det ikke er vi som bestemmer det. Det nye i dagens situasjon er at det kan vokse fram en gruppe land, som Storbritannia, Norge, Island, Ukraina, Sveits og Canada, som står utenfor EU, men som likevel samarbeider tett med unionen på mange områder. De vil utgjøre et sterkt økonomisk, finansielt og forsvarspolitisk fellesskap, som vil gi tyngde til posisjonen Norge har valgt som utenforland.

Å reise rundt og oppfordre andre land til å velge det motsatte av det vi selv har valgt, er en underlig praksis, som snarere vil gjøre det vanskeligere å utnytte potensialet i den norske utakten. Hvilket mandat har de til å advare andre mot å følge den veien flertallet i Norge har valgt for vårt land – to ganger? Det er nok av ansatte i EU-apparatet i Brussel om ikke norske politikere og embetsmenn også skal trekke i uniform.

Det ville vært en fordel hvis flere land var i en tilsvarende posisjon som oss

Utaktens potensial

Utenlandsk kapital fosser inn i Norge for å etablere datasentre. Til nå er det 112 registrerte sentre i her til lands, fordelt på 60 kommersielle operatører. Og veksten fortsetter. Likevel har tidligere digitaliseringsminister Karianne Tung (Ap) blankt avvist konsesjonsordninger, som gjør det mulig å prioritere strøm ut fra samfunnsmessige hensyn.

sikkerhetspolitikken har vi begynt å forstå at bindingen til USA er dypt problematisk, mens vi på det digitale området fortsetter å gjøre oss mer og mer avhengig av amerikanske selskaper. Innen nettskytjenester er selskaper som Amazon, Google og Microsoft totalt dominerende. Og de norske datasentrene som bygges, eies stort sett av utenlandske selskaper. Selv når de eies delvis av norske aktører, som Aker, er kapasiteten forbeholdt tekgiganter som Open AI, Netscale og Google.

Hvor fatal avhengigheten av amerikanske infrastruktur er, ble illustrert da Microsoft stengte e-postkontoen til ICC-sjefanklager Karim Khan i 2025 etter ordre fra Washington. USA kan i prinsippet stenge ned hele Norge digitalt, fra forsvarssystemer og banktjenester til offentlige etaters og næringslivets kommunikasjonsplattformer. Det er oppsiktsvekkende hvor liten kraft myndighetene har lagt i å sikre nasjonal kontroll over samfunnets basisfunksjoner.

 har vi to lysende eksempler på at politikerne var i stand til å beskytte vitale norske interesser. Da utenlandsk kapital var i ferd med å underlegge seg den norske vannkrafta på begynnelsen av forrige århundreskifte, kom konsesjonslovene fra 1906 og utover. Da vi fant olje i Nordsjøen, sikret myndighetene nasjonal kontroll og styring over ressursene. Funnene skulle skape norske kompetansemiljøer, ny næringsvirksomhet og komme hele landet til gode.

Hvorfor er norske politikere så tafatte? Er det rett og slett fordi konsesjonslovene fra 1906 og oljelovgivningen fra 1971, som alle politiske partier skryter av, ikke lenger er mulig på grunn av EØS-avtalen? Hvis dette er prisen, er den for høy – altfor høy. Uansett årsak, er utfordringene i dag om mulig enda større enn de var i 1906 og 1971. Regjeringen kan ikke fortsette å la det skure og gå.

 utenom en konsesjonsordning for kraft, med klar prioritet for virksomhet som tjener norske samfunnsinteresser. Like viktig er det at vi frigjør oss fra digital avhengighet av USA. Å bygge en nasjonal skytjeneste må være første skritt. Nasjonal sikkerhets­myndighet har anslått kostnadene til 6,5 milliarder kroner. Det vil sikkert bli betydelig dyrere, ikke minst til løpende driftsutgifter og kostnader ved å bygge datasentre og et sterkt miljø av forskere og programmerere for drift og utvikling. I utredningene om dette har det vært uttrykt bekymring for at vi mangler nasjonal IT- og skykompetanse, men det var også situasjonen da oljeeventyret startet. For beredskapen er dette like viktig som kuler og krutt – kanskje viktigere.

 lammelsen og hente opp sinnelaget fra 1906 og 1971. Og i den grad Arbeiderpartiet trenger en sak å vinne valgkampen på i 2029, så er det denne. Så får vi se om digitaliseringsminister Torgeir Micaelsen (Ap) er i stand til å bryte de siste tiårenes la-skure-politikk, der man spiller alle problematiske baller over til EU. Velgerne forventer at regjeringen står opp for norske nasjonale interesser i en situasjon der det er mer presserende enn noensinne.

Hvor ble arven fra 1906 og 1971 av?

Andreas Hompland runder i dag 80 år. Han er utdannet sosiolog og sto sentralt blant annet i framtidsprosjektet Scenarier 2000 på 1980-tallet, men allerede i studietida på 1970-tallet ble han tilknyttet Dagbladet, der han ble en av avisas gullpenner i en av avisas mange gullperioder. Arve Solstad, Arne Finborud, Per Vassbotn og Gudleiv Forr, kjernen i Dagbladets sagnomsuste politiske redaksjon på 1960- og 70-tallet, var alle født før eller i begynnelsen av krigen. Etter hvert fikk de tilsig av noen få fra den yngre garde, 68-ere født etter krigen, der Hompland var en av de fremste. Hans underfundige, satiriske og kunnskapsrike penn var høyt verdsatt. Hompland utviklet også en egen type kommentarjournalistikk, basert på dyp kunnskap og oppsøkende reisevirksomhet.

 dra på sine kunnskaper fra Bibelbeltet, vokst opp som han var i Kvinesdal. Det gjorde at han kunne gi byradikale Dagbladet et snev av innsikt i livet utenfor salongene i hovedstaden. Han skrev også på et moderne nynorsk, som ellers var fremmed for Dagbladet-tradisjonen. Fredrik Engelstad skriver i Store Norske Leksikon at Hompland kombinerte den byradikale Dagblad-ideologien med en dyp fortrolighet med hjembygdas bedehuskultur. Denne uvanlige bredden ga han en særlig følsomhet for norsk politikk. Hompland har også vært en pasjonert løper i mange år, selv om karrieren nå er på hell. Gratulerer så mye med dagen, Andreas.

Tidas ­seismograf

Å ha visjoner og langsiktige mål er vel og bra, men i politikken koker alt ned til om du klarer å bevege verden ut fra de betingelsene som foreligger her og nå. Norge står i dag utenfor EU, i likhet med Storbritannia, Sveits og Island, og politikerne håndhever landenes interesser ut fra det som er bestemt av et folkelig votum. Svaret er ulike allianser og samarbeidsforhold som styrker forsvaret og sikkerheten. Sammenlikner en ulike lands bidrag til Ukrainas forsvarskamp, er det for eksempel nordeuropeiske land, Storbritannia, Norge, Nederland, Danmark, Sverige og Tyskland, som nå leder an.

åpenbart at forsvaret av Ukraina hadde blitt sterkere hvis all forsvars- og sikkerhetspolitikk var underordnet Brussel. Likevel er det en klokkertro i EU-systemet på at det eneste saliggjørende er tettest mulig integrasjon på alle områder. Som en utopi i Det kommunistiske manifestet ligger det et endelig mål der framme om den skinnende, perfekte superstaten. Det kan begrunne mye dysfunksjonell politikk her og nå, ettersom det bare er som skjærskilden å regne på vei mot oppstandelse og himmelrike.

Martin Sandbu er en av mange som mener dette er den endelige løsningen for EU. I Aftenposten mandag trakk han fram Canadas statsminister Mark Carneys tale, der han oppfordret til tettere samarbeid mellom mellommakter og andre land til forsvar for en regelbasert verden. Det var på alle vis en oppløftende tale, men Sandbu klarer å gjøre den til et problem. Hvis det utvikles samarbeid mellom land som Canada, Frankrike og Tyskland vil det være en «en grunnleggende trussel mot Europa-samarbeidet», hevder han. Det eneste alternativet er at Europa selv blir en superstat, i en «evig tettere union». «Enten er EU en verdensmakt, eller så er den ingenting», hevder han. Et Europa der land har sin egen valuta og handelspolitikk, vil være forsvarsløst. Vi vil våge den motsatte påstanden: Et dirigistisk, skjørt EU-stillas med økende folkelig motstand, vil stå svakere i møte med en ekstern, militær trussel. Det er bare nasjonalstatene som er i stand til å mobilisere denne typen ressurser på en tilstrekkelig effektiv måte. Derfor er alle typer likeverdige allianser og samarbeid mellom nasjoner velkomne og av det gode.

En visjon hentet fra Det kommunistiske manifest.

Byråkratisk drømmeslott

Valgsendingen på SVT søndag var et underlig skue. Ikke rart at den nervepirrende mannjevningen mellom de to jevnstore blokkene i riksdagsvalget sto i sentrum, men i stedet for å gi seerne analyser av hvordan det hadde gått i ulike deler av landet, gikk SVT-reporterne fra valgvake til valgvake i Stockholm sentrum for å snakke med folk som ikke hadde noe å si. Et valg er en gradmåler for de politiske stemningene i et land, ikke minst de geografiske ulikhetene. Og de er virkelige store i Sverige nå, selv om journalistene på Södermalm ikke ser ut til å bry seg.

Ved riksdagsvalget søndag gikk alle partier marginalt fram, bortsett fra de to største, Socialdemokraterna (S) og Sverigedemokraterna (SD). Det ledende regjeringspartiet i siste periode, Moderaterna (M), med statsminister Ulf Kristersson i spissen, hadde en imponerende framgang, som gjør at partiet nå igjen er størst på borgerlig side.

Selv om SD går tilbake, er det fremdeles Sveriges dominerende utkantparti. I Sør-Sverige, med Skåne som tyngdepunkt, er de klart størst i mange kommuner. Sosialdemokratene holder stillingen i Nord-Sverige, men med sterk konkurranse fra SD. Det er stor uro i Utkant-Sverige som lenge har blitt neglisjert av rikspolitikerne. I det hele tatt er det oppsiktsvekkende hvor lite oppmerksomhet det er om sentraliserings- og distriktspolitikk i den svenske offentligheten, til tross for stor misnøye og sterke protester. Sjukvårdspartiet, som protesterer mot dårlige sykehus- og helsetjenester, får for eksempel over 10 prosent av stemmene i Norrbotten, Västernorrland og Dalarna i regionvalget. I Särna i Dalarna får Sjukvårdspartiet og Sverigedemokraterna over 50 prosent.

har størst framgang av alle, til tross for avsløringer rett før valget om listekandidater som hadde spredd tvilsomme lenker på nettet. Partiet fikk sitt beste resultat på 24 år med 8,2 prosent. En oversikt i Dagens Nyheter viser at V gjorde det spesielt skarpt i såkalte «utsatte områder», med høy innvandrerandel. På landsbasis går V fram 1,5 prosentpoeng, men i disse kretsene øker partiet med hele 14 prosentpoeng. Totalt sett er Socialdemokraterna fortsatt størst i utsatte områder, men i stockholmsbydeler som Rinkeby, Hjulsta og Tensta er V størst. I Rinkeby får partiet mer enn 54 prosent. I områder som politiet klassifiseres som «særlig utsatte», får S og V til sammen 73 prosent av stemmene. I Stockholm som helhet derimot får Moderaterna det sterkeste valgresultatet på mange år, med 22,3 prosent, en oppgang på 4 prosentpoeng. Det er første gangen Moderaterna øker i Stockholm siden 2006.

Sverigedemokraterna har gått fram hvert eneste valg siden de brøt gjennom sperregrensa i 2010. Denne gangen gikk de på sin første smell, med en tilbakegang på tre prosentpoeng til 17,6 prosent. Det er vanskelig å tolke dette som noe annet enn et vellykket resultat av at de borgerlige rev brannmuren mot SD og slapp dem inn i det gode selskap. Hadde de fremdeles vært holdt utenfor, kan vi nesten gå ut fra at framgangen hadde fortsatt. En kan også tenke seg at SDs innflytelse på Moderaterna har bidratt til deres framgang, reduksjon i kriminaliteten, lavere drivstoffavgifter og kutt i matmomsen.

Det er samtidig oppsiktsvekkende at Magdalena Andersson ikke har klart å utnytte SDs tilbakegang til egen fordel. I stedet ser det ut til at S går tilbake helt parallelt med SD. Ali Esbati, med bakgrunn i Vänsterpartiet, har påpekt at hun har ført en katastrofalt dårlig valgkamp. Hun har vært utydelig på sakene og satset på at partiets sterke varemerke skulle være nok. Hennes viktigste argument for å stemme S har vært å unngå å få SD i regjering. Det har åpenbart ikke slått an. Selv ikke et av verdens mest vellykkede sosialdemokratiske partier kan hvile på laurbærene.

Vänster er største parti i Rinkeby, Hjulsta og Tensta

Tilbakegang etter brannmurfall

Trygve Lie (1896–1968) har hatt et dårlig ettermæle som FNs første generalsekretær i perioden 1946 til 1953. I biografien «Trygve Lie – byggherre i krig og fred» tar Tove Gravdal ham i forsvar mot kritikerne.

Lie var arbeiderklassegutten fra Grorud i daværende Aker, som ved hjelp av stipender fikk utdanning og tok juridisk embetseksamen som 23-åring i 1919. Han var i flere år juridisk konsulent i LO, der han forsvarte mange av aksjonistene fra Menstadslaget, før han i 1935 ble justisminister i en alder av 38 år, til da tidenes yngste statsråd. Under krigen ble han regnet som en av de meste handlekraftige ministrene i London.

I ettertid har han ikke fått de beste skussmål for sin innsats som FNs generalsekretær. Britiske Robert Urquhart, som var rådgiver for Lie i FN i flere år, mente han verken hadde temperament eller intellekt til den krevende stillingen. Lie stolte mer på hva han kalte sin «politiske nese» enn på intellektuelle anstrengelser eller hardt diplomatisk arbeid, hevder Urquhart, som skulle bli en nær rådgiver for Lies etterfølger, Dag Hammarskjöld. Lie var en mistenksom og usikker mann, med kort lunte. Han forlot offentlig tilstelninger hvis han ikke hadde fått den rette bordplasseringen. Ved en middag som ble gitt for Anthony Eden gikk han inn i spisesalen og byttet bordkortene så han fikk æresplassen, forteller Urquhart. Han mente også Lie var sterkt partisk til fordel for Israel i Palestina-spørsmålet. Den britiske offiseren og diplomaten unnskylder likevel Lie med at han var gitt «verdens vanskeligste jobb». I Odd Karsten Tveits bok «Gudfaren» fra 2018 rettes også skarp kritikk mot Lie for å ha sviktet FN i Palestina-spørsmålet.

I boka skriver Gravdal om en av de mest innflytelsesrike i FN-systemet, Ralph Bunche, som også var svært kritisk til Lie. Bunche skrev at han var «forfengelig og selvsentrert, med en tendens til å vurdere også viktige saker ut fra hvilken virkning de hadde på ham selv». Stortingspresident C.J. Hambro var heller ikke nådig mot Lie. I dagboka under krigen skrev han at Lies «første tanke er at Trygve Lie skal ha det godt, helst litt bedre enn andre».

Kanskje et av de største ankepunktene mot Lie var at han ga fullstendig etter for den amerikanske mccarthyismen på begynnelsen av 1950-tallet. McCarran-komiteen og en storjury som var underlagt justisdepartementet, innkalte amerikanske FN-ansatte til kryssforhør om deres antatte kommunistsympatier. Flere av de FN-ansatte nektet å svare på om de var eller hadde vært medlem av kommunistpartiet. De viste til det femte grunnlovstillegget, som ga dem rett til å nekte å svare. Det endte med at Lie slapp kommunistjegerne inn i FN-bygningen og avskjediget medarbeidere som ikke svarte tilfredsstillende på inkvisitorenes spørsmål.

Gravdal går grundig inn i flere av disse sakene i boka, men har et generelt mer positivt syn på Lies rolle enn hans argeste kritikere.

– Det viktigste nye jeg har funnet, er at Lies dårlige ettermæle er betydelig overdrevet. Han fortjener mer honnør for sin innsats, ikke minst i FN-systemet, der hans omdømme er veldig dårlig. Han er jo nærmest en ikke-person. Lie er fullstendig overskygget av Dag Hammarskjöld, som har fått en svær plass utenfor FN-bygget oppkalt etter seg og et bibliotek. Det er ingenting i FN som er oppkalt etter Trygve Lie. Det eneste er at det henger noen bilder av ham i kjelleren utenfor do.

Hun framholder at Lies største prestasjon var byggingen av FNs hovedkvarter på Manhattan i New York. Det lyktes fordi han hadde et godt forhold til New Yorks borgermester, den mektige byplanleggeren Robert Moses og den styrtrike Rockefeller-familien, som også støttet byggeprosjektet økonomisk. John D. Rockefeller ga 8,5 millioner dollar for at FN skulle kunne kjøpe tomten på Manhattan.

Det er ingenting i FN som er oppkalt etter Trygve Lie.

Bedre enn sitt rykte?

Jeg er politisk redaktør i Klassekampen og også ansvarlig for avisas Tidens Tegn-redaksjon, sammen med Karin Haugen, Yohan Shanmugaratnam og Elise Winterthun. Jeg er opptatt av politikk, historie og alle typer samfunnsspørsmål.

Bjørgulv Braanen

Artikler

Mafiaråd

Nei til biltoll

Et bredt opprør mot skolenedskjæringer og dyrtid i Frankrike ble kuppet av voldsbesatte venstresekterister.

Populismen er ikke problemet, men kanarifuglen i kullgruva

Går du virkelig god for dette, Skjæran?

Toppleder-apanasje

Arbeiderpartiet har lagt seg på en kjip og smålig praksis når det hvert år kommer tilbake med de samme kuttene i budsjettet.

Stoltenbergs kongstanke: En skatteform ingen har bedt om

Er sentrum-periferi en skinndebatt?

Skattekutt?

Folk har liten tro på at landets økonomi vil bli bedre.

Det sitter i kulturen

Hamskiftet

Sleper beina etter seg

Minimumskrav

Sentralbank uten bakkekontakt

USA trapper ikke bare opp militært på Grønland, men får også vetorett over framtidig næringsvirksomhet på øya.

Modernismekritikken kan være radikal.

EU har ingen råderett over norsk sokkel

Avgiftskutt på bordet

Dette er for svakt, Kamzy! Prøv igjen!

Utviklingen kan åpne for nye tilknytningsformer til EU.

Nå kreves det tilsvarende handlekraft.

Tidas seismograf

Byråkratisk drømmeslott

Sverigedemokraterna taper oppslutning ved et svensk valg for første gang siden de kom over sperregrensa i 2010.

Trygve Lie var i de første etterkrigsårene en brubygger mellom stormaktene som FNs generalsekretær. Mccarthyismen og Korea-krigen gjorde en slutt på det.

Mafiaråd

Nei til biltoll

Et bredt opprør mot skole­ned­skjæ­ringer og dyrtid i Frankrike ble kuppet av volds­be­satte venstre­sek­te­rister.

Populismen er ikke problemet, men kanari­fuglen i kullgruva

Går du virkelig god for dette, Skjæran?

Toppleder-apanasje

Arbei­der­par­tiet har lagt seg på en kjip og smålig praksis når det hvert år kommer tilbake med de samme kuttene i budsjettet.

Stol­ten­bergs kongstanke: En skatteform ingen har bedt om

Er sentrum-periferi en skinn­de­batt?

Skattekutt?

Folk har liten tro på at landets økonomi vil bli bedre.

Det sitter i kulturen

Hamskiftet

Sleper beina etter seg

Mini­mumskrav

Sen­tral­bank uten bakke­kon­takt

USA trapper ikke bare opp militært på Grønland, men får også vetorett over framtidig nærings­virk­somhet på øya.

Moder­nisme­kri­tikken kan være radikal.

EU har ingen råderett over norsk sokkel

Av­gifts­kutt på bordet

Dette er for svakt, Kamzy! Prøv igjen!

Utvik­lingen kan åpne for nye tilknyt­nings­former til EU.

Nå kreves det tilsva­rende handle­kraft.

Tidas seis­mograf

Byrå­kratisk drøm­me­slott

Sveri­ge­de­mo­kra­terna taper opp­slut­ning ved et svensk valg for første gang siden de kom over sperre­gren­sa i 2010.

Trygve Lie var i de første etter­krigs­årene en brubygger mellom stormak­tene som FNs general­sekretær. Mccart­hy­ismen og Korea-krigen gjorde en slutt på det.

Et bredt opprør mot skolenedskjæringer og dyrtid i Frankrike ble kuppet av voldsbesatte venstresekterister.

Populismen er ikke problemet, men kanarifuglen i kullgruva

Arbeiderpartiet har lagt seg på en kjip og smålig praksis når det hvert år kommer tilbake med de samme kuttene i budsjettet.

Stoltenbergs kongstanke: En skatteform ingen har bedt om

Er sentrum-periferi en skinndebatt?

Minimumskrav

Sentralbank uten bakkekontakt

USA trapper ikke bare opp militært på Grønland, men får også vetorett over framtidig næringsvirksomhet på øya.

Modernismekritikken kan være radikal.

Avgiftskutt på bordet

Utviklingen kan åpne for nye tilknytningsformer til EU.

Nå kreves det tilsvarende handlekraft.

Tidas seismograf

Byråkratisk drømmeslott

Sverigedemokraterna taper oppslutning ved et svensk valg for første gang siden de kom over sperregrensa i 2010.

Trygve Lie var i de første etterkrigsårene en brubygger mellom stormaktene som FNs generalsekretær. Mccarthyismen og Korea-krigen gjorde en slutt på det.