Bjørgulv Braanen

#fff

 Danmarks tidligere statsminister Helle Thorning-Schmidt er hyret inn av Facebook for et ukjent millionbeløp for å sitte i teknologigigantens «uavhengige» råd for ytringsfrihet. Hun har fått tittelen «co-chair», sammen med de amerikanske jussprofessorene Jamal Greene og Michael McConnell og den kolombianske juristen Catalina Botero. The Guardians tidligere redaktør Alan Rusbridger og nobelprisvinneren Tawakkol Karman har også fått plass i rådet. Det stjernespekkede panelet skal være mekler i konflikter om selskapets modereringspolitikk. «Til nå har noen av de vanskeligste spørsmålene om innholdsmoderasjon blitt tatt av Facebook, i siste instans av Mark Zuckerberg selv. Nå vil vi for første gang ha et uavhengig organ som vil ta endelige og bindende beslutninger om hvilket innhold som blir stående og hva som blir fjernet», sier Helle Thorning-Schmidt, som kommer rett fra toppjobben i internasjonale Redd Barna.

Facebook har lenge vært utsatt for massiv kritikk for vilkårlig sensurering og spredning av hatefulle ytringer. Rådet er åpenbart opprettet for å unngå ytterligere press og statlig regulering av selskapet. Oppnevningen løser imidlertid ikke det grunnleggende problemet med at ytringsfriheten forvaltes av et privateid, profittstyrt gigantkonsern, uten innsyn og demokratisk kontroll. «Å overlate til et selskap som Facebook å trekke grensa mellom sant og falskt er som å la mafiaen få velge hvilke forbrytelser man skal anklages for», skriver Frederik Stjernfelt i Weekendavisen. Det er i dag full forvirring om hvordan Facebook håndhever selskapets sensurregler, som er en form for hjemmesnekret privat straffelov. Å legge en like privat appelldomstol på toppen av denne straffeloven, løser på ingen måte problemet. Facebook bruker allerede i dag store ressurser på å fjerne brukerinnhold. Hva hvis man i stedet, spør Stjernfelt, brukte disse på å overholde amerikansk lovgivning – og altså fjernet kriminelt innhold, trusler, oppfordringer til vold, personlig sjikane og falsk markedsføring – og lot nakne bryst, tvilsomme påstander og politiske synspunkter og alt det andre være?

Mafiaråd

På 1920-tallet fulgte Norges Bank og sentralbanksjef Nicolai Ryggs nidkjært den såkalte paripolitikken, som hadde som mål å bringe kronas verdi tilbake til gullstandarden fra før 1914. Gjennom høy rente og reduksjon av pengemengden ble målet nådd i 1928. Men den hardhendte paripolitikken bidro samtidig til å forlenge den økonomiske krisa og øke arbeidsløsheten. Da Norge endelig forlot gullstandarden i 1931, etter at Storbritannia hadde gjort det samme, ble grunnlaget lagt for en mer ekspansiv krisepolitikk. I ettertid er det ikke vanskelig å se at paripolitikken var basert på virkelighetsfjerne forutsetninger.

Paripolitikken ble likevel opprettholdt på hele 1920-tallet til tross for at den bidro til å forsterke den økonomiske krisa og øke arbeidsledigheten. Nå tyder mye på at Norges Banks inflasjonsmål på to prosent og ensidige insistering på renteøkninger som svar på en utenlandsdrevet prisstigning, er like forfeilet. Den gjør vondt verre, som LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad har framholdt med styrke i lang tid. Det er rett og slett ulogisk at dårligere inntekter for folk i Norge, vil bidra til å senke priser som stiger på grunn av energikrisa, som er utløst av Ukraina-krigen og stengningen av Hormuzstredet. Til Klassekampen før påske sa Bjørnstad at han fryktet at Iran-krigen vil skape en økonomisk nedgangsperiode internasjonalt og i Norge. Hvis dette møtes med renteøkninger, vil det forsterke nedturen.

Sentralbanksjef Ida Wolden Bach og Norges Bank holder likevel iherdig fast på at det overordnete målet for pengepolitikken skal være en prisstigning på to prosent. Banken vil også legge større vekt på prisforventningene – ikke bare inflasjonen i seg selv.

 har også reagert på Norges Banks hyppige rentehevinger som svar på den importerte inflasjonen. Espen Rostrup Nakstad skriver i Aftenposten at de ikke har dempet inflasjonen i nevneverdig grad, men kanskje heller bidratt til vedvarende høy inflasjon. Han mener renteøkninger kan være et godt svar ved «etterspørselsdrevet inflasjon, som under jappetida på 1980-tallet, da «for mye penger jaget for få varer», men de har ikke samme virkning ved «kostnadsdrevet inflasjon», forårsaket av økte råvare-, energi-, valuta- og lønnskostnader». At ytterligere gjeldsøkninger for folk med til dels store boliglån skulle dempe inflasjonen i Norge, er ganske illusorisk, slår han fast. Nakstad mener forklaringen på det innenlandske bidraget til prisveksten kan være enklere enn vi tror: «Når norske næringsaktører påføres høyere rente- og varekostnader i et konsumentmarked preget av dyrtid, har de få andre muligheter enn å øke prisene på egne varer og tjenester». Det kan derfor bli en negativ spiral: Økt prisvekst bidrar til høyere rente, økte renter fører til økt prisvekst og økt prisvekst får sentralbanken til å heve renta ytterligere.

på at Norges Bank er mer dogmatisk og nidkjær enn i andre land, ikke ulikt paripolitikken på 1920-tallet. Våre naboland har for eksempel en vesentlig lavere inflasjon enn oss, samtidig som styringsrenta er betydelig lavere: 1,75 prosent i Sverige og 1,6 i Danmark. I Norge er den som kjent på 4 prosent.

En studie fra Det internasjonale pengefondet, som Chr. Anton Smedshaug har løftet fram på sosiale medier, viser at det ikke er noen forskjell mellom land med og uten inflasjonsstyring. Til tross for at sentralbankene med inflasjonsstyring hevet rentene mer enn andre, er det ikke lavere inflasjon i disse landene. Smedshaug karakteriserer det som en ganske knusende konklusjon på effektiviteten av inflasjonsstyring. Tida er inne for et regimeskifte i pengepolitikken, der analyser av konkrete forhold, hensynet til næringslivet og sysselsettingen settes i høysetet. Rentehevinger demper ikke den importerte prisveksten – den velter byrdene over på innbyggerne i form av svekket kjøpekraft og økt arbeidsledighet.

Tida er inne for et regimeskifte i den norske pengepolitikken

Økonomisk modelltyranni

Uten noen holdbar begrunnelse har Israel og USA gått til en brutal angrepskrig mot Iran. President Donald Trump slår stadig nye rekorder i krigsforbryterske, stormannsgale og mafiøse trusler, som til sammenlikning gjør politiske ledere i Russland, Kina og endog Iran, til nærmest siviliserte, ansvarlige og forutsigbare aktører – ledere som det både går an å forhandle og inngå avtaler med. Trump nådde et nytt bunnpunkt i påskeuka da han skrev: «Åpne det jævla stredet, dere gale jævler, ellers kommer dere til å leve i helvete – BARE VENT! Priset være Allah. President DONALD J. TRUMP». Tidligere har han truet med å bombe Iran tilbake til steinalderen. «Alle som hevder å være kristne, må gå ned på kne og be om tilgivelse fra Gud, slutte å tilbe presidenten og gripe inn i Trumps galskap», svarte den tidligere støttespilleren Marjorie Taylor Greene.

 som en bølle på verdensscenen, der makt er synonymt med rett, med total forakt for folkerett, internasjonale institusjoner og hensynet til allierte. Verdens mektigste militærmakt har blitt en ildsprutende Leviatan som skaper kaos. Forestillingen om en kaosdrage som nedkjempes av gudene, er kjent fra flere kulturer, men forutsetningen for at den skal nedkjempes, er at noen faktisk gjør det. Europeiske allierte har nå fått alle advarsler de noensinne vil ha behov for. Det finnes ingen unnskyldning for ikke å trekke den åpenbare konklusjonen: Den nasjonale sikkerheten er truet så lenge de er militært alliert med USA.

enkelte som insisterer på å fortsette som før – som om dette er noe som vil gå over. Men uansett hvordan dette ender, har styret i Washington vist hva det er i stand til – og hvilke brutale midler det er villig til å bruke – også overfor allierte. Nå sparkes også ledende offiserer, som general Randy A. George, generalmajor William Green jr. og general David M. Hodne. Det finnes ikke noe annet alternativ enn å utarbeide en helt ny forsvarsstrategi, der europeiske land frir seg fra de militære båndene til USA. Trump har nå flere ganger truet med å trekke USA ut av Nato. Det er et signal som bør tas som den åpne erkjennelsen det er: En epoke – etterkrigstida – er over. Europa må og kan klare seg selv.

USA opptrer som en kaosskapende Leviatan.

Etterkrigstida er over

Kronprinsesse Mette-Marit har beklaget dypt at hun inngikk i et vennskap med finansmannen Jeffrey Epstein, som var dømt for å ha kjøpt seksuelle tjenester av en 17 år gammel jente i 2008. Men det er åpenbart ikke nok. Vi vil ha mer. Mye mer! Kritikken av henne er en eksplosiv cocktail av usvikelig tro på monarkiets magiske opphøydhet, forakt for klassereisende i kongehuset, en presselogikk som krever et nedslaktet bytte i saker der mediene jakter i flokk, krigere på sosiale medier som har fått ferten av blod og vår hang til mobbing.

Hvis man stripper det hele ned, er jo monarkiet bare en konstruksjon, der en familie er satt til å utøve visse oppgaver, som å kaste glans over høytidsstunder i nasjonens liv – og representasjon og atter representasjon. Kongen var en gang av Guds nåde, men avkledd all staffasje er de mennesker som oss andre. Med sine feil og mangler – sin feilbarlighet.

 har hatt en vanlig sørlandsoppvekst med «utagerende atferd» i ungdomstida, har oppført seg ubetenksomt i møte med Epstein, men det er knapt på grunn av hennes bakgrunn hun nå har havnet i trøbbel, ettersom eksemplene på kongelige skandaler er utallige som stjernene på himmelen: utroskap, barn født utenfor ekteskap og skjulte homoseksuelle forhold. Nei, du må ikke komme fra Sørlandet for å havne i monarkiske skandaler. Og hva er egentlig Mette-Marits synd? Jo, hun burde ha undersøkt bedre hvem Epstein var da hun ble introdusert for ham i 2011. Det var kanskje noe med at han hadde kjøpt sex av prostituerte, som ikke var helt bra, men det var kanskje et avsluttet kapittel? Det meste av harmen mot henne er fullstendig dominert av alt det vi nå vet om menneskehandel og massive overgrep mot mindreårige og unge jenter i Epstein og Ghislaine Maxwells regi.

I intervjuet med NRK fortalte Mette-Marit at hun gjennomlevde en vanskelig periode i sitt liv da hun ble introdusert for Epstein. Det ble et slags frirom. Ingen, aller minst Mette-Marit, hadde mulighet til å vite at disse skjødesløse meldingene, som var sendt i visshet om at ingen andre skulle se dem, en gang skulle offentliggjøres i all verdens aviser og nettsteder. Det er ikke grenser for hvor smarte vi er ettertankens klare lys.

 vært for skjødesløs og godtroende, men jeg har virkelig problemer med å se at hun har gjort noe forferdelig som ikke kan tilgis. Hanne Astrup Velure (H) sa på NRK denne uka at hun «som feilbarlig medmenneske» ikke forsto hva mer hun måtte vite. Carl-Erik Grimstad, med fartstid fra Slottet, hevdet derimot at en melding om at hun hadde kjedet seg i et kongelig bryllup var en skjebnesvanger offentlig sak. «Hun har fornærmet luxembourgerne». Ærlig talt! Den som ikke har kjedet seg i et langtrukkent bryllup der man knapt kjenner de involverte, kan kaste den første stein.

Kim Larsen ved Høgskolen NLA sier til Vårt Land at vi fikk viktige svar i NRK-intervjuet: «Erkjennelse, anger og en forklaring på hvordan kontakten oppsto og fortsatte. Det er ikke ingenting. Det er kjernen. Resten er nysgjerrighet forkledd som prinsipp. For hva er det som egentlig etterlyses? Flere detaljer? Flere nyanser? Eller bare flere setninger, som kan plukkes fra hverandre i neste runde?» Det er et umettelig begjær, som aldri kan tilfredsstilles, før offeret ligger død eller lemlestet tilbake, revet i stykker av gribbene som flakser over byttet, mens de skriker «mer, mer, mer». Kanskje vi heller skal se Mette-Marit som vår tids Maria Magdalena – kvinnen med en syndefull fortid som ble Jesu fortrolige. Gjennom henne var det håp for oss alle.

Umettelig begjær

Valg i Danmark: En skadeskutt Mette Frederiksen søker fornyet tillit

Den blokkoverskridende danske regjeringen, som har ført tidligere politiske erkefiender som Socialdemokratiet, Venstre og Moderaterne sammen til makt, har vært historisk upopulær. Alle gikk de betydelig tilbake i tirsdagens folketingsvalg i Danmark. Det tradisjonelt dominerende partiet på borgerlig side, Venstre, gjorde sitt dårligste valg noensinne, mens 21,8 prosent for Socialdemokratiet var det svakeste siden 1903. Selv om de færreste likte prosjektet, ligger det an til en ny «midtenregjering» etter valget. «Rød blokk» – partiene som har ønsket seg en rødgrønn regjering og har pekt på Socialdemokratiets leder Mette Frederiksen som statsministerkandidat – ble størst med 84 mandater, mens de borgerlige endte på 77. Det er likevel ikke nok for å få flertall. Lars Løkke Rasmussen og Moderaterne vil igjen bli jokeren med sine 14 mandater.

skrev ut nyvalg for fire uker siden, satset hun på at den urolige verdenssituasjonen – Trumps trusler mot Grønland, Iran-krigen og energikrise – ville styrke hennes stilling som en handlekraftig leder som kunne lose Danmark gjennom stormen. Det fungerte ikke helt etter hensikten. Da valgkampen var i gang, var disse sakene som strøket av dagsordenen. I utallige tv-sendte debatter som samlet de tolv partilederne, var det selvfølgelig ingen av de andre som hadde noen interesse av å sette Frederiksen i et godt lys. I stedet brukte de andre partiene – og tv-selskapenes programverter – all energi på å rive henne ned. Den eneste som i mer eller mindre åpne ordelag kunne fortelle at hun er lederen Danmark trengte nå, var henne selv. Det fungerte ikke. Mot slutten var hun åpenbart frustrert.

Det er mange argumenter mot en «midtenregjering», der de politiske hovedkonkurrentene sitter sammen i lukkede rom og utformer politikken i stedet for å strides åpent om dem i det offentlige. Problemet ble forsterket i valgkampen, da Socialdemokratiet holdt det helt åpent hva som var førstevalget: en regjering til venstre eller over midten. Det gjorde at partiets valgmedarbeidere ikke kunne gå ut på streder og torg å fortelle velgerne nøyaktig hva Socialdemokratiet skulle gjennomføre hvis det fikk fornyet tillit, ettersom alle visste at både pensjonsreform, formuesskatt og andre viktige saker sto i fare for umiddelbart å bli forhandlet bort. Hvis Mette Frederiksen hadde satset fullt ut på en sosialdemokratisk regjering med støtte fra de rødgrønne, hadde det skapt et helt annet trykk og entusiasme i valgkampen. Resultatet ble da også begredelig. Socialdemokratiet var de rødgrønnes «syke mann», mens både Socialistisk Folkeparti, Enhedslisten og De radikale gikk til dels betydelig fram.

Valgets to store vinnere var SF på venstresida, som ble landet nest største med 11,6 prosent og Dansk Folkeparti på den ytterste høyrefløy. DF har gjenoppstått fra de døde, og parti­leder Morten Messerschmidt har igjen klart å gjøre innvandring til et hovedspørsmål, med en ytterliggående politikk for å sende muslimer ut av landet. I Norge og andre land snakkes det mye om hvor fæle Sverigedemokraterna i Sverige er, men i dag er Dansk Folkeparti uten tvil det mest ytterliggående, muslimfiendtlige partiet i Norden.

Det gjør også regjeringskabalen spesielt vanskelig på borgerlig side fordi Messerschmidt overhodet ikke vil støtte en borgerlig regjering der Moderaterne inngår. Og avsmaken for hverandre er gjensidig. Hele Rasmussens politiske prosjekt har handlet om å forhindre at de «blåsvarte» får regjeringsmakt.

Hva slags regjeringsalternativer finnes? Det åpenbare er en regjering basert på «rød blokk» av Socialdemokratiet, De Radikale og SF, i tillegg til Moderaterne. Den vil kunne mønstre et flertall på 98 mandater, hvis en regner inn Enhedslisten, som tilsvarer Rødt i Norge, og grønne Alternativet. Problemet er bare at Rasmussen har sagt at han ikke vil sitte i en regjering som baserer seg på parlamentarisk støtte fra Enhedslisten og Alternativet. Hvis han likevel blir med, ville han kreve store politiske gjennomslag for høyrepolitikk, som Pelle Dragsted og Enhedslisten ville ha problemer med å leve med.

er en sentrum-høyre regjering, der Socialdemokratiet går sammen med De radikale, Moderaterne, Venstre og De konservative. Det ville være en fortsettelse av dagens regjeringsmodell, men med en betydelig sterkere høyreprofil. For Socialdemokratiet ville en slik løsning forsterke alle problemer med dagens regjering. Frederiksen ville blitt en gallionsfigur for en borgerlig-dominert regjering, som kanskje hadde vært personlig tilfredsstillende, men ødeleggende for partiet på sikt.

Det ligger også utallige andre alternativer i lufta, som vil bli luftet, skutt ned og luftet igjen.

For norsk arbeiderbevegelse og venstreside er kanskje det viktigste vi kan lære av de danske erfaringene, at en regjering over midten, for eksempel med Høyre, Venstre og Ap, ikke er stort å trakte etter.

En ‘midtenregjering’ er ikke stort å trakte etter

Snublet på oppløpssida

Som et land under massivt angrep kan man ikke fortenke Iran i å forsvare seg med de midlene det har

Rett etter at USA og Israel startet bombekrigen mot Iran 28. februar, lovpriste Natos generalsekretær Mark Rutte det folkerettsstridige angrepet. I et intervju med Fox News søndag fortalte han at han hadde snakket med Donald Trump flere ganger den siste uka og gjentok sitt sterke forsvar for krigen. På spørsmål om hva han mente om Trumps kritikk av de europeiske Nato-landene for ikke å ha deltatt militært, viste Rutte til felleserklæringen fra 20 land, som Norge har undertegnet, der de lover å bidra med «passende tiltak» for å sikre trygg passasje gjennom Hormuzstredet. Rutte sa at disse landene nå følger «Trumps ledelse» og forklarte årsaken til at Nato ikke har bidratt militært til nå med at USA ikke hadde delt informasjon med de andre på forhånd. «Det er bare logisk at de europeiske landene trengte noen uker for å komme sammen», sa han. I et intervju med Margaret Brennan på CBS gikk han et skritt videre og sa at «jeg har sett meningsmålingene, men håper virkelig at amerikanerne vil stille seg bak Trump i dette [bombingen av Iran] fordi det gjør hele verden tryggere».

 Robert Mood rykket i Klassekampen i går ut mot Ruttes omfavnelse av angrepskrigen mot Iran. «Når han sier dette på vegne av Nato, må det også leses som Norges posisjon, som medlem av Nato», slår Mood fast. Han mener Rutte reverserer alt som er blitt gjort tidligere ved å stille Nato fullt og helt bak USA for å realisere Trumps visjon i Hormuz. Norge er en av undertegnerne av erklæringen om skipstrafikken i Hormuzstredet, selv om Espen Barth Eide (Ap) i en e-post til Klassekampen skriver at det ikke er aktuelt med norske militære bidrag. Som en stor skipsfartsnasjon har Norge interesse av å sikre fri ferdsel for den kommersielle skipsfarten, noe som kunne vært et argument for å slutte seg til erklæringen. Men teksten holder ikke mål. Det er ingen tilfeldighet at Rutte har kunnet bruke den som en smiskende lydighetserklæring overfor Trump fordi den utelukkende fordømmer Iran og ikke nevner USA og Israels angrepskrig med ett eneste ord. Det er tross alt bombekrigen mot Iran som har utløst krisa – og som et land under massivt angrep kan man ikke fortenke iranerne i å forsvare seg med de midlene de har.

USA og Israel fordømmes ikke med ett ord.

Ruttes fallitt

Den fire uker lange danske valgkampen har ikke flyttet så mange stemmer. Socialdemokratiets leder, statsminister Mette Frederiksen, har tradisjonen tro gjort det meste for å lokke velgerne, med forslag om bedre pensjon, styrke småskolen og innføre formuesskatt for å hindre sosiale forskjeller. Det siste er en hilsen til baklandet, men er også ment for å bremse velgerlekkasjen til Socialistisk Folkeparti, som ligger an til å bli Danmarks nest største parti. SF har vokst på misnøye med Mette Frederiksens regjeringssamarbeid med de borgerlige partiene Venstre og Moderaterne. Helt i innspurten av valgkampen har hun også kastet seg inn den opphetede debatten om svineavl i Danmark i skarp polemikk mot de borgerliges statsministerkandidat Troels Lund Poulsen, som leder Venstre, det tradisjonelle landbrukspartiet i Danmark.

Landbruket spiller en helt annen rolle i dansk politikk enn i Norge. Her holder det ikke å lage reklamefilmer med ordlyden «Nå melker’em for Freia igjen», med godlynt rauting fra fjøset som får alle til å tenke på bondeslit i utsatte fjellbygder. I Danmark er landbruk industri, og en TV2-dokumentar om svinehold har sjokkert mange dansker. Det har også boka «Flæsk» av journalisten Klara Trebbien Rasmussen, som viser eksempler på avliving av pattegriser ved å kaste dem i betonggulvet og manglende bedøvelse ved kastrasjon. Likevel er det uklart hvilken betydning dette vil ha for valgutfallet. Mette Frederiksen har vært kritisert for ikke ha tatt dette på alvor de sju årene hun har sittet i regjering, men har nå lansert en plan for å rydde opp. Det grønne partiet Alternativet, som har markert seg kraftigst på saken, kan likevel få drahjelp av grisesaken til å komme trygt over sperregrensa på to prosent.

 partier har tjent på valgkampen, er det Dansk Folkeparti (DF). Partiet var nesten utradert etter at Socialdemokratiet slo inn på en stram innvandringspolitikk, samtidig som DF flørtet med sosialdemokratene i sosialpolitikken. Nå har partileder Morten Messerschmidt klart det kunststykke å gjenopplive innvandringspolitikken som sentral konfliktakse i Danmark, med utspill om remigrasjon og ultimate krav om at flere muslimer skal ut av landet enn inn. I partilederdebatten på DR søndag kveld utbasunerte han at Mette Frederiksen farte med usannheter når hun sa at Socialdemokratiet sto for en stram innvandringspolitikk – det var bare i ord, ikke i handling. Denne retorikken har fått Moderaternes Lars Løkke Rasmussen til å snakke om det «blåsvarte» hjørnet i dansk politikk, som han definitivt vil holde utenfor regjeringsmakt.

Frederiksen har sikret makt og ro i det danske sosialdemokratiet siden hun overtok som leder etter Helle Thorning-Schmidt i 2015. Hun er en erfaren politisk strateg, men har likevel ikke lyktes å få valgkampen inn i sitt spor denne gangen. Frederiksen har spilt på at hun er det sikreste kortet å satse på i en turbulent verden, med Iran-krig, trusler mot Grønland og energikrise. Velgerne er i og for seg enig i det og foretrekker henne langt foran de borgerliges kandidat, men budskapet har vært mindre tydelig fordi hun ikke har et entydig regjeringsalternativ. Hun holder døra åpen både for en regjering til venstre og over midten. Budskapet synes å være at velgerne skal ha tillit til henne, uansett hva hun gjør. «For det er uansett det beste for Danmark», som Weekendavisens Arne Hardis formulerer det.

 på at Lars Løkke Rasmussen og Moderaterne blir tunga på vektskåla når regjeringsforhandlingene begynner i morgen. Men det blir et komplisert sjakkspill fordi mange har vært ivrige på gjensidig å utelukke hverandre. I en valgkamp der pattegriser har spilt en hovedrolle, kan folketingsvalget ende med patt, altså en situasjon der det ikke er noen trekk igjen å ta, men der kongen ikke er satt i sjakkmatt. Frederiksen finner nok en vei ut av dette også. Da blir hun i tilfelle den lengstsittende statsministeren i Danmark siden Thorvald Stauning.

Hun har ikke fått valgkampen inn i sitt spor

Pattegriser og innvandring

#000

USA og Israels angrep på Iran, stengningen av Hormuzstredet og ødeleggelsen av olje- og gassanlegg i regionen driver prisen på nordsjøolje til godt over 100 dollar fatet – og ingen vet hvor dette vil ende eller hvor lenge det vil vare. Energikrisa som oppsto etter Russlands invasjon av Ukraina, kommer til å blekne, sammenliknet med det vi ser utvikle seg nå. Europa er, i likhet med hele den vestlige verden, fullstendig avhengig av olje og gass for oppvarming og industriproduksjon. Prisen på fossile brensler er også styrende for strømprisene i Europa – og dermed også for vårt land fordi vi er knyttet til EUs energimarked gjennom EØS og utenlandskablene. De økte energiprisene vil drive opp prisene på alle andre varer. En ny eskalerende dyrtid kan derfor stå for døra. Den blir forsterket fordi økonomer har fått det for seg at svaret på prisvekst er rentehevinger, selv om struping av norsk økonomi og flere arbeidsløse knapt har noen effekt på olje- og gassprisen.

De siste dagene har det oppstått en diskusjon om Norgespris, der økonomer, fornybarbransjen og MDG vil skrote ordningen fordi den ikke bidrar til strømsparing, gjør det mindre lønnsomt med vindkraft og fordi statens utgifter blir høyere enn beregnet. Det kritikerne synes å glemme, er at Norges­prisen er selve årsaken til at Ap nå sitter i regjering. Det var først da partiet lovte å innføre Norgespris at den negative trenden ble brutt.

 mot Norgespris er at også rike folk med stort strømforbruk nyter godt av ordningen. Kritikerne vil ha en modell som er mer sosialt omfordelende, der støtte bare skal gis til dem som trenger det aller mest. Dette er også finansminister Jens Stoltenbergs hovedargument mot Frp og Sps forslag om å halvere matmomsen, i en situasjon der Sverige senker den fra 12 til 6 prosent 1. april, og vi kan forvente høyere dagligvarepriser over hele linja. Rike folk kjøper dyrest mat og vil derfor tjene mest på redusert moms, hevder Stoltenberg, mens han velger å se bort fra at matutgiftene utgjør en betydelig større andel av totalbudsjettet for folk med lavere inntekter og derfor vil være et svært velkomment bidrag til å forbedre deres levestandard.

Og argumentet hans mot redusert matmoms vil jo også ramme regjeringens Norgespris og kuttene i barnehageprisene, som omfatter alle, ikke bare de aller fattigste.

I jakta på et godt og slående argument, som også lyder litt radikalt og omfordelende, beveger Stoltenberg seg helt i ytterkanten av det som tradisjonelt har vært sosialdemokratisk politikk. Den moderne velferdsstaten, som den britiske Beveridge-rapporten la fundamentet for i 1942, bygget nettopp på universelle prinsipper. Det sto i sterk motsetning til tidligere tiders fattigdomsunderstøttelse og almisser. I stedet for hjelp til de verdig trengende skulle alle være omfattet av de sosiale ordningene.

Like viktig er det at en politikk mot dyrtid som bare kommer noen til gode, kan svekke tilliten og oppslutningen om Arbeiderpartiet i samfunnslag som ikke får ta del i godene. Hvis stadig flere ordninger blir behovsprøvd eller rettet utelukkende mot de svakeste og fattigste, har den store og breie arbeider- og middelklassen ikke lenger noen grunn til å stemme på partier utgått av arbeiderbevegelsen. Hvis dette prinsippet utvides til større deler av velferden, vil det stimulere de som ikke omfattes, til å velge private og kommersielle løsninger.

for at strømstøtte eller redusert matmoms utelukkende skal komme de med lavest inntekter til gode, høres kanskje radikalt ut, men er i praksis høyrepolitikk, som svekker oppslutningen om velferdsstaten. Det fører til at middelklassen ikke lenger kan stole på at staten er der for dem, noe som kan presse fram private løsninger og krav om økte lønninger og -forskjeller, slik at de får råd til å betale for dette av egen lommebok.

Hvis det kvasiradikale argumentet for behovsprøvde ordninger får bre om seg, enten det framføres av Jens Stoltenberg, MDG eller høyrepartiene, vil det ikke bare undergrave velferdsmodellen, men også svekke den helt nødvendige alliansen mellom arbeiderbevegelsen og middelklassen, som historisk sett har vært den avgjørende forutsetningen for oppbygging av velferdsstaten og de sosialdemokratiske partienes sterke stilling i Norden. Noe av det viktigste for å bygge denne progressive alliansen var universelle ordninger, som også omfattet middelklassen.

Det kan svekke alliansen mellom­ middelklassen og arbeider­bevegelsen

Skal ikke alle med lenger?

Vitenskapsjournalist Bjørn Vassnes er en mann med mange jern i ilden. I tillegg til sine ukentlige Viten-sider her i avisa, skriver han sakprosabøker på løpende bånd. I 2024 kom boka om kunstig intelligens, og nå er han ute med «Dinosaurøyeblikkene – historiens terningkast» om hvordan mennesket ved hjelp av flaks, tilfeldigheter og tilpasningsdyktighet overlevde utviklingen – i motsetning til de fleste andre arter.

– Vi er den heldigste generasjonen i verdenshistorien. Vi lever i et unikt «lykkelig øyeblikk i historien», skriver du. Hvordan kom vi dit?

– Jeg fikk ideen fra musiker og politiker Tove Karoline Knutsen, som sa at hun var glad for å være født i et av de lykkeligste øyeblikkene i historien. Og det er jo helt riktig. I boka forsøker jeg å gi et svar på hva det var som brakte oss hit. 99,9 prosent av alle som har levd, har måttet gi tapt, men vi har overlevd.

Vassnes forteller levende i boka om øyeblikket da klodens herskere, som hadde streifet rundt i hundre millioner år, plutselig ble utryddet. Da en asteroide traff kysten av Yucatán-halvøya i Mexico for 66 millioner år siden, betydde det slutten for dinosaurenes herredømme. Denne hendelsen, som kalles Chicxulub, etter stedet der himmellegemet traff, utryddet ikke bare dinosaurene, men det meste av livet på jorda. Men det ga også andre en gyllen mulighet. De minste pattedyrene som hadde ligget i skjul, kunne komme fram fra gjemmestedet. Og det var fra disse menneskene kunne utvikle seg.

I stedet for å se historien som en oppadstigende linje, der alle viktige hendelser følger logisk etter hverandre, kan historien sees som et reality-show, hevder Vassnes. Deltakerne blir utsatt for en serie med prøvelser. De som kommer til kort, ryker ut, mens de som takler dem, går videre.

– Utryddelsen av dinosaurene var en forutsetning for utviklingen av mennesket?

– Dinosaurene gjorde det umulig for andre arter å komme opp i dagslyset. Det var en katastrofe for noen, men en gyllen mulighet for andre. Ingen pattedyr som var større enn et ekorn, overlevde. Det er av og til nødvendig med en slik katastrofe for å slippe nye ting til. Da pattedyrene overlevde Chicxulub, fantes mye av det genmaterialet som mennesket ble utviklet fra, allerede der. Det trengtes bare noen ekstra tillegg. På samme måte var det mye som ikke forsvant helt etter Romerrikets fall. Det etterlot seg elementer som seinere kulturer kunne bruke og bygge videre på. Munker og andre tok vare på kulturarven, sier Vassnes.

– Svartedauden var også et slikt veiskille?

Det er mye som tyder på at vi har nådd et nytt dinosaurøyeblikk.

­Tilfeldigheter, flaks – og litt kultur

Dronning Sonjas kunststall bak Slottet i Oslo er vel verdt et besøk for tida. Her vises et utvalg av norsk bildevev fra De kongelige samlinger. Mye av det henger på Kongs­seteren og ble anskaffet rett etter forrige århundreskifte av kong Haakon og dronning Maud. Det var en tid for nasjonsbygging og renessanse for den norske vevtradisjonen, anført av Gerhard Munthe og Frida Hansen.

Kunstnerne var opptatt av å skape en kunst med nasjonale særdrag. Trådene ble trukket tilbake til norsk middelalder og vikingtid (jf. Baldisholteppet), men der de også hentet inspirasjon fra strømdrag i samtida, som Arts and Crafts-bevegelsen og japonismen.

På utstillingen vises to monumentale bildetepper med motiver fra Sigurd Jorsalfars reise til Jerusalem og Konstantinopel. De ble stilt ut på Verdensutstillingen i Paris i 1900, der de fikk stor internasjonal oppmerksomhet. Arne Garborg argumenterte for at teppene var en nasjonal skatt som måtte sikres for framtida som «rigstæpper for den norske Stat» – og slik ble det. I 1902 ble de innkjøpt til slottet av et enstemmig storting.

renessansen slo også inn på andre kunst­områder, som teater, musikk og litteratur, med fornyet interesse for norske folkeviser, danser, sagn og eventyr. Arkitektene lette etter et formspråk med nasjonale og lokale særdrag, først med utgangspunkt i den såkalte sveitserstilen, som utviklet seg til en nordisk variant med motiver fra middelalder, vikingtid og folkekultur. Jernbanestasjoner og villaer i dragestil dukket opp over hele landet. I disse dager gleder vi oss over Oscar-statuetten til Joachim Triers film «Affeksjonsverdi», som ikke bare har distinkt Oslo-koloritt, men der handlingen nettopp utspiller seg i en villa fra denne epoken. Huset i Thomas Heftyes gate på Frogner i Oslo er oppført i 1892 i en typisk nasjonal tømmerstil.

Vi kan mene hva vi vil om Hansen og Munthes bildetepper (jeg synes de er storslagne) eller arkitektur fra århundreskiftet, men det er ikke til komme fra at forsøket på å skape noe originalt og særegent med basis i norske tradisjoner, er betydelig mer interessant enn moderne dusinvarearkitektur, som ensretter og uniformerer våre nærmiljøer med bygningskomplekser som like gjerne kunne vært oppført i Sydney eller Houston.

ikke minst om skildringer og innlevelse i virkelige menneskers liv. Å skape kunst som gjenspeiler, utfordrer og forholder seg til denne håndgripelige virkeligheten, er ikke bare livgivende – det gjør den også relevant og berørende, nettopp fordi den har et konkret og lokalt opphav.

Det universelle ligger ofte i det personlige og lokale. Flere og flere kunstnere synes å ha sett at i en verden styrt av tek­oligarker, kunstig intelligens og generisk, global liksom-kunst, ligger det et skattkammer i det lokale – hos levende mennesker av kjøtt og blod, som lever, kjemper og elsker et faktisk sted på jorda. Det er som Frida Fliflet skrev i Klassekampens musikkmagasin tidligere i år, at «lyden av 2026 – som lyden av 2025, 2024 og 2023 – ikke var så mye lyden av en spesifikk sjanger, men heller lyden av noe breiere: det lokale. Eller tradisjonen, om du vil.» Verdens mest strømmede artist i fjor var for eksempel puertorikaneren Bad Bunny med en glødende hyllest til hjemlandet Puerto Rico.

Selv velger jeg kunst med særdrag og originalitet, fra et levd liv et håndgripelig sted på jorda, hver eneste dag, framfor den generiske, globale estetikken, som kunne vært laget hvor som helst – av hvem som helst med tilgang til en KI-robot og en datamaskin.

Lokal forankring

De iranske angrepene mot amerikanske baser og installasjoner i golfstatene – De forente arabiske emirater, Kuwait, Bahrain, Saudi-Arabia og Qatar – var et vågespill, som kunne ha skapt økende motstand mot regimet i regionen, men kombinert med en vellykket struping av oljetrafikken gjennom Hormuz, som står for 20 prosent av det globale markedet, har det i stedet lagt et sterkt press på USA. Irans forsvarskrig truer også med å lamme oljevirksomheten i golfstatene, som mest av alt ønsker fred og stabilitet i regionen. Hvis krigen fortsetter, kan det få «katastrofale konsekvenser» for verdensøkonomien, sier oljegiganten Saudi Aramcos toppsjef, Amin Nasser.

 for Donald Trump er at europeiske Nato-land har valgt ikke å støtte USA og Israel i den pågående krigen og heller ikke sende krigsskip til Hormuz, som presidenten har bedt om. Trumps machoprat om hvordan USAs dødelige militære makt kan få alle til å underkaste seg, har til nå hatt en viss effekt, men truslene faller dødt til jorda hvis stadig færre lar seg kue. Stigende priser på energi og andre livsnødvendigheter for vanlige amerikanere kan ytterligere svekke Trump og Republikanerne foran det avgjørende mellomvalget i november. En ny endeløs krig i Midtøsten har potensial i seg til å male i stykker Trump og hans Maga-bevegelse.

USA har startet, som angrepet på Afghanistan etter terrorangrepene 11. september 2001 og Irak-krigen i 2003, hadde støtte fra et flertall av amerikanere. Denne gangen er det annerledes. Bare to dager etter krigsutbruddet la en av de mest innflytelsesrike stemmene på den amerikanske høyresida og en trofast støttespiller for Trump, den tidligere Fox News-verten Tucker Carlsen, ut en video med budskapet: «Dette er Israels krig, ikke USAs». En undersøkelse tatt opp en uke inn i krigen viste at 54 prosent av amerikanerne er uenig i Trumps håndtering av Iran-krigen. 62 prosent mener administrasjonen ikke har gitt en god forklaring på årsakene til USAs angrep på Iran. Nesten 60 prosent mener Trump skulle ha konsultert Kongressen på forhånd. Trekker krigen ut og blir en hengemyr for USA, samtidig som oljeprisene forblir høye, kan de sentrifugale kreftene trekke Trump ned i avgrunnen.

Hengemyr

USA og Israels folkerettsstridige krig mot Iran fortsetter med uforminsket styrke. Det israelske militæret innledet i går nye angrep på Irans hovedstad Teheran og to andre storbyer Shiraz og Tabriz. Målet for krigen har vært uklart fra begynnelsen av, men håpet i Washington og Tel Aviv var at intensiv bombing ville føre til et massivt folkelig opprør eller dyp splittelse i det religiøse og politiske lederskapet. Det har så langt ikke skjedd. Ideen om at bombing vil knekke moralen og få befolkningen til å vende seg mot sine egne ledere, er gammel, men like fullt diskreditert, skriver forfatter og historiker Ian Buruma i en artikkel gjengitt i Agenda Magasin. I stedet har bombing av eget land som regel den motsatte virkningen. Det gjør folk sinte, noe som kan mobilisere støtte selv til svært upopulære regimer. Da Hitler bombet London i 1941 for å demoralisere innbyggerne, førte det til sterkere samhold og kampvilje. Heller ikke de alliertes bombing av byer i Nazi-Tyskland, som Essen, Dresden, Hamburg, Dortmund, Düsseldorf, Leipzig og Nürnberg, førte til folkelige opprør mot Hitler-regimet. Og i Ukraina, der Russland så seint som i morgentimene i går angrep hovedstaden Kyiv, ser vi det samme. Den utrettelige bombingen har ikke ført til regimefall eller folkelig opprør. Ukraina står sterkere som nasjon enn noen gang. Et fremmed lands bombing har i stedet en tendens til å svekke den hjemlige opposisjonen. Når noen iranske regimekritikere i Teheran projiserer det israelske flagget på en boligblokk midt under det mest intense israelske og amerikanske bomberegnet, blir det oppfattet som femtekolonnevirksomhet, uavhengig av hvordan de selv ser på det.

 leder deler av den iranske opposisjonen, har gjentatte ganger bedt USA om å angripe Iran. Mange av hans tilhengere har jublet for amerikanske og israelske bomber. De avviser hardnakket at slik bombing vil få de samme ødeleggende konsekvenser som tidligere i Irak, Afghanistan og Libya. Masoud Ghadimfallah skriver på Spartakus.no at denne opposisjonen mener den aldri vil lide samme skjebne som i de andre krigsherjede landene i regionen, fordi den selv er fundamentalt annerledes. Men er det ikke nettopp det som er i ferd med å skje? Israel og USA fortsetter ufortrødent bombingen av Iran på 17. døgnet uten tegn til overgivelse eller regimeendring i Teheran. Den sannsynlige utgangen er et ødelagt land, med enorme menneskelige lidelser og en flyktningstrøm av uante dimensjoner som resultat.

Sanam Vakil, direktør for Midtøsten og Nord-Afrika-programmet i tenketanken Chatham House, skriver i Financial Times at Iran kan komme til å likne Irak etter Gulfkrigen i 1990-91: Et land militært nedkjempet og økonomisk svekket, men fremdeles styrt av det samme regimet. Det som fulgte etter krigen, var tiår med isolering, sanksjoner, flyforbudssoner og sporadiske militære angrep. Irak var havnet i et limbo med ødelagt infrastruktur og økonomi. De humanitære konsekvensene var enorme.

etterretningsrapporter viser at det er usannsynlig at angrepskrigen vil føre til regimeskifte. Hva er da målet for krigen? Er det rett og slett bare å knuse landets infrastruktur og gjøre det ulevelig for innbyggerne? I Israel sies det åpent at de foretrekker kaos og borgerkrig. For iranere er konsekvensene skjebnesvangre. Landet vil dras ytterligere ned i et økonomisk uføre. Et økonomisk sammenbrudd vil også utløse nye migrasjonsbølger mot Tyrkia, Irak, golfstatene og Europa, skriver Sanam Vakil.

Trump har vist at valgløftene om å trekke seg ut av alle «never­ending wars» ikke var verdt lyd­styrken de ble framført med. Et nytt land blir bombet sønder og sammen av en hersker som har verdens mektigste militærapparat til rådighet – og er villig til å bruke det. Verdens nasjoner må nå gå sammen om å sette en stopper for denne dødelige og folkerettsstridige brutaliteten som truer med å sette verden i brann.

Folk flest motsetter seg bombing av eget land

Lederen av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité, Per-Willy Amundsen (Frp), opptrer nå med stadig breiere slipsknuter og en nærmest godslig, landsfaderlig framtoning. Avsløringene av Epstein-filene og den norske elitens samrøre med finansfiffen og sjenerøse bidrag til Clinton-stiftelsen og World Economic Forum har gitt harstadværingen rikelig anledning til å skinne som ansvarlig ryddegutt på vegne av det norske folk.

 mannen som ga sola skylda for klimaendringene, mente rasisme ikke eksisterer i Norge, ville kutte i barnetrygda for barnerike familier for å få ned fødsler blant innvandrere og gi English Defence Leagues Tommy Robinson asyl i Norge. Nå er han gjenoppstått som en aktverdig «elderly statesman» – respektert av alle.

I Norge sies det gjerne at Frp er spesielt «snilt» og lite ytterliggående. Det har endog sittet i regjering. I andre land, derimot, er de mye verre. Jo, det er forskjeller, men de fleste nye høyrepartiene i Europa framstår for sitt hjemlige publikum ikke så ulikt Frp – kanskje med unntak av AFD i Tyskland. Noen har bakgrunn fra åpenbare høyreekstreme og nazistiske miljøer, men har sakte, men sikkert endret seg i takt med den økte oppslutningen. I dag slutter de fleste av dem opp om de parlamentariske spillereglene. Georgia Melonis Italias Brødre er landets største med en oppslutning på 30 prosent, til tross for at hun har vært statsminister i nesten fire år. I Frankrike er Marine Le Pens Nasjonal Samling soleklart størst og partileder Jordan Bardella ligger best an til å bli landets neste president. Også i Storbritannia er Reform UK landets største.

Hvorfor de tradisjonelle styringspartiene sliter, mens det nye høyre fosser fram, er det skrevet atskillige spaltekilometer om. Det har sammenheng med globalisering og markedsliberalisme, som har ført til tap av industriarbeidsplasser, økt ulikhet og en voksende følelse av at styringspartiene ikke forsvarer interessene til breie befolkningslag. De nye høyrepartiene har også vært dyktige til å manøvrere i et nytt landskap, dominert av det den belgiske idéhistorikeren Anton Jäger har kalt «hyperpolitikk», en epoke preget av ideologisk forvirring. «Folk hisser seg opp over ett tema den ene dagen, et helt annet den neste», skriver Jäger.

dette skiftet allerede da Mitterrand var president fra 1981 til 1995, da regjeringen snudde ryggen til venstresidas ambisjon om samfunnsendring. Mange arbeidere skiftet politisk side til Front National, en utvikling ulike forfattere, som Annie Ernaux, Didier Eribon, Edouard Louis og Michel Houellebecq, har skildret. Det skjedde parallelt med at de tradisjonelle fellesskapsarenaene for arbeiderklassen ble bygd ned. Et kjernepunkt i Jägers analyse er fravær av kollektiver, som organiserer, skolerer og skaper felles møteplasser. Et samfunn uten kollektive bevegelser og organisasjoner er et eldorado for kapitaleiere, tekoligarker og manipulerende demagoger. Venstresida er på sin side avhengig av mobilisering og deltakelse over tid.

 samfunnene av stadig mer ensomme og isolerte individer. Hvis disse samfunnene havner i stormfullt vær, som de gjør nå, forsterkes pulveriseringen. Uten kollektiv organisering vil høyresida beholde et forsprang. Samtidig skjer det en motmobilisering, som vi har sett i borgermestervalget i New York og de siste tyske delstatsvalgene. Den klassiske venstresida, som først og fremst prioriterer ulikhet og sosial rettferdighet, ser ut til å være tilbake i manesjen.

Når Per-Willy blir godslig landsfader

USA kan stenge ned hele Norge, men digitaliseringsministeren ser en annen vei

«Det er forferdelig. Vi flytter våre offentlige IT-systemer til Microsoft samtidig som USA prøver å ta Grønland», sier den nederlandske dataeks­perten Bert Huber til Dagsavisen. Europa er fullstendig og totalt avhengig av amerikanske skytjenester som Microsoft Azure, Google Cloud og Amazon Web Service. USA kan utnytte dette hegemoniet til å ramme Norge i tilfelle konflikt. Og Washington er villig til å bruke tekherredømmet, som da sjefanklager i Den internasjonale straffedomstolen (ICC) Karim Khans e-postkonto ble stengt ned av Microsoft som «straff» for at han hadde utstedt arrestordre på Netanyahu. Nye datasentre på norsk jord vil heller ikke styrke suvereniteten. OpenAIs planlagte datasenter ved Narvik er for eksempel en del av Trumps plan for verdensherredømme innen KI. «Vi gir dem ikke bare tilgang til landområder, kraft og kjøling, vi bidrar til konsolidering av teknologisk makt. Vi støtter Trumps ambisjoner om å låse verden inn i en avhengighet av amerikansk teknologi», skriver Inga Strümke i Aftenposten. Det samme skjer innen forsvarsteknologi. Mens avstanden mellom Trump og Europa vokser for hver dag som går, kjøper europeerne stadig flere våpen fra USA. Med amerikanske våpenplattformer låses man inne i et økosystem av programvare, trening, reservedeler og oppgraderinger. Kjøpet av F-35-fly var slik sett en alvorlig feilinvestering. Washington kan sette kampflyene ut av drift ved å nekte vedlikehold og datadeling.

 offentlig forvaltning har gjort seg helt avhengig av amerikanske skytjenester og programvare. USA kan stenge ned hele Norge, slik at togene ikke går, bankene slutter å fungere og internettkommunikasjonen bryter sammen. Amerikanske kortselskaper som Visa og Mastercard står for 95 prosent av alle korttransaksjonene. Men digitaliseringsministeren ser en annen vei. «Norge skal bli verdens mest digitaliserte land og vi trenger ikke en strategi mot amerikanske teknologiselskaper. USA er vår viktigste allierte, og amerikanske selskaper tilbyr gode og sikre løsninger», sier Karianne Tung (Ap) til Dagsavisen. Det er vanskelig å være uenig med Ingrid Fiskaa (SV) når hun her i Klassekampen skriver: «Noreg held seg med ein digitaliseringsminister som er verdsleiande i digital naivitet».

Digitaliserings­ministeren ser en annen vei.

Naivitet

Det er ikke Winston Churchill vi har med å gjøre, sa Donald Trump etter at den britiske statsministeren Keir Starmer hadde nektet USA å bruke baser på britisk jord for de første angrepene på Iran. Nå endret Starmer raskt tonen, men Trumps sammenlikning med Churchill er likevel interessant. For Trump er åpenbart en nær alliert det samme som en logrende hund som følger Washington i ett og alt, ikke en selvstendig leder. For det var nettopp det Churchill var. Han sto opp mot den tidligere ettergivenhetspolitikken mot Tyskland, som brøt alle internasjonale avtaler slik USA gjør nå, og han var leder under seks års krig, der han ikke lovte noe annet enn blod, svette og tårer til det britiske folk. Samarbeidet mellom USAs president Franklin D. Roosevelt og Churchill var svært tett under hele krigen, men det var et samarbeid mellom to selvstendige politiske ledere. De møttes elleve ganger under krigen og utvekslet 1700 telegrammer og brev og hadde også telefonsamtaler.

Forholdet mellom Washington og europeiske land har i årene siden Roosevelt, Stalin og Churchill møttes på Jalta i 1945 blitt stadig skeivere i Europas disfavør. Frankrike og Tyskland – og Norge – sto riktignok opp mot George W. Bush forut for Irak-krigen i 2003, men hovedbildet har vært at europeiske Nato-land har diltet etter USA i forsvarsstrategiske og sikkerhetspolitiske spørsmål. I stedet for å følge en selvstendig politikk har de endt opp som en slingrende jolle i kort slepetau etter det amerikanske hovedfartøyet. Hver gang USA har skiftet kurs, har de fulgt lojalt etter – selv om det har stått i grunnleggende motstrid til deres egne lands interesser.

 har dette vært spesielt graverende. Alle de europeiske stormaktene – Storbritannia, Frankrike, Tyskland – og EU har ønsket fredelig sameksistens med Iran, der landet blir invitert inn i det internasjonale samfunnet. Atomavtalen fra 2015 gjorde at sanksjonene ble opphevet. Da USA trakk seg fra avtalen i 2018, under sterkt press fra Israel, ble den europeiske linja i praksis forlatt, til fordel for en konflikt- og isoleringspolitikk. I stedet for å stå på sin opprinnelige linje, valgte europeiske land å følge etter Washington, med stadig nye sanksjoner mot Teheran. De kunne valgt annerledes.

Europa har også valgt en underordnet rolle etter Russlands angrep på Ukraina. Det er ikke europeiske land, men USA, som står i spissen for fredsforhandlinger med Kreml sammen med Ukraina. Hvorfor overlater de dette til Washington, mens de selv reiser ydmykt til Det hvite hus for å knele ved Trumps føtter? Hvis du lenge nok oppfører deg som en underdanig vasall, blir du det også. Derfor er det et skrikende behov for at europeiske land selv utformer en sikkerhetspolitisk strategi, som de er villig til å forfølge, uavhengig av hva USA måtte gjøre og mene. I stedet har europeisk politikk endt opp som en reaksjonspolitikk på ulike utspill og krigserklæringer fra USA, som nesten alltid ender opp med at de blir med på ferden. Det er så fjernt fra Churchill en kan komme.

europeisk linje er desto viktigere ettersom USA og Israel nå velger å se bort fra alle folkerettslige forpliktelser og engasjementsregler.

Professor Stephen Walt ved Harvard skriver i Foreign Affairs at Trumps utenrikspolitikk må karakteriseres som utøvelse av en «rovgrisk, hegemonisk makt», der målet er å få innrømmelser, hyllest og underkastelse fra allierte så vel som fra motstandere. Kidnappingen av Venezuelas president Nicolás Maduro og mordet på Ali Khamenei er brudd på en flere århundrer lang internasjonal norm, der statsoverhoder ikke beordrer mord på andre statsoverhoder. Selv ikke Putin har målbevisst gått etter å henrette Zelenskyj. Under andre verdenskrig prøvde heller ikke de allierte å drepe Hitler. Det var opptil tyskerne. Hvis statsledere prøver å myrde hverandre, er det ikke lenger plass for diplomati. Det er en verden vi virkelig ikke bør ønske velkommen. Hvis alt er lov i krig for Israel og USA, er det det for alle andre også. Lille mann, skriv ditt testamente.

På tide å være en Winston Churchill

Den vestlige dobbeltmoralen avdekkes i fullt flomlys: Det gjelder én regel for oss og en annen for de andre.

Natos generalsekretær Mark Rutte har valgt å lovprise USA og Israels angrepskrig mot Iran. «Vi støtter president Donald Trump i å eliminere Irans atom- og missilkapasitet», sa han torsdag denne uka.

«Det er viktig å være ærlig og snakke sant», sa Jonas Gahr Støre (Ap) da han besøkte høyskolestudentene i Volda samme dag.

Det gjorde ikke Rutte – ettersom det er dokumentert hinsides enhver tvil at Iran ikke har kapasitet verken til å bygge eller avfyre kjernefysiske våpen. Omans utenriksminister har sagt at forhandlingene som ble avbrutt av krigsutbruddet, ga FNs atomvåpeninspektører alle nødvendige garantier og kontrollmuligheter. Det finnes heller ingen amerikanske etterretningsrapporter som konkluderer med at Iran har atomvåpenkapasitet. Dessuten var disse fiktive kapasitetene allerede bombet i stumper og stykker i juni i fjor, ifølge Trump:

«Irans atomanlegg er utslettet – og alle antydninger om noe annet er falske nyheter», slo han fast.

Det var de altså ikke, fordi det igjen ble nødvendig å finne et påskudd for å gå til krig mot Iran, som Netanyahu har ønsket seg i 40 år. Det forelå heller ingen overhengende trussel om et iransk angrep på USA, som har vært en av mange og forvirrende begrunnelser fra amerikansk side.

Forut for krigen mot Irak i 2003 brukte USA over ett år på å finne opp folkerettslige begrunnelser for angrepet. Det sies at det var gjort meningsmålinger, som viste at amerikanerne var mest redd for masseødeleggelsesvåpen. Dermed ble det begrunnelsen Bush-administrasjonen endte på.

Irak-krigen viste likevel at amerikanske myndigheter forholdt seg til folkeretten. De løy og fabrikkerte bevis, men hele det underliggende premisset var at folkeretten fantes. Det ga for øvrig også krigsmotstanderne mulighet for å mobilisere, noe som førte til noen av de største massedemonstrasjonene siden Vietnamkrigen. Med den gangsterliknende nye administrasjonen i Det hvite hus er dette nå fullstendig endret. Trump og hans kumpaner forholder seg rett og slett ikke verken til folkeretten, prinsippene fra Nürnberg-domstolen eller Genèvekonvensjonene. I Den nasjonale sikkerhetsstrategien heter det at internasjonal lov ikke er noe annet enn en «tåkeslottsabstraksjon». Tydeligst var budskapet fra krigsminister Pete Hegseth, som denne uka sa at USA i motsetning til tradisjonelle allierte, som slepte beina etter seg, var villig til å bruke dødelig makt, uansett hva «såkalte» internasjonale institusjoner måtte mene. Alt skulle skje på Washingtons betingelser: «Ingen idiotiske engasjementsregler. Ingen nasjonsbyggingshengemyr. Ingen demokratibygging. Ingen politisk korrekt krig. Vi kjemper for å vinne og vi kaster ikke bort tida.»

«En dag vil vi høre disse ordene i et krigstribunal», sa Alastair Campbell på podkasten «The Rest is Politics» denne uka. Campbells kollega i studio, Rory Stewart, påpekte at det har eksistert engasjementsregler i krig siden middelalderen. Som USA nå setter en tjukk strek over. Alt er lov i krig, så lenge det er USA og Israel som utfører udådene. De skyver folkeretten opp et visst sted – uten at europeiske ledere, med noen hederlige unntak, har reagert med den avskyen som er påkrevet mot dette gangsterveldet.

europeiske lederen etter angrepet på Iran møtte Tysklands forbundskansler Friedrich Merz Trump i Det hvite hus tirsdag. Han takket og bukket og kvitterte med at «vi ikke bør bry oss for mye om folkeretten». Når vestlige ledere, anført av den ellers så mye roste kanadiske statsministeren Mark Carney, har valgt å godta og legitimere USAs grove folkerettsbrudd og forakt for krigens engasjementsregler, er det dypt urovekkende. Sporene fra Irak-krigen skremmer. Den bestialske brutaliteten i det beryktede Abu Ghraib-fengselet i Bagdad viste i fortettet form USAs forakt for krigens regler. Men den gangen aksepterte Washington tross alt folkeretten formelt – de unnlot bare å følge den. Denne gangen er vi i en helt ny situasjon. Det amerikanske regimet har nå uttrykkelig befridd seg fra alle folkerettslige forpliktelser. Dette kan derfor bli stygt, svært stygt.

USA har uttrykkelig befridd seg fra alle folkerettslige forpliktelser

Gangstervelde og idioti i førersetet

Israel og USAs fullskalakrig mot Iran er opprørende i all sin brutalitet og vilkårlighet. Når representanter for Trump-administrasjonen skal forklare hvorfor det var nødvendig å gå til krig, varierer begrunnelsen for hver gang noen uttaler seg. Å se representanter for verdens største militærmakt uttale seg så skjødesløst om hærtaking av en suveren stat, er opprørende. Det er som å bivåne en bortskjemt barnekeiser i keiserpalasset som flytter skjødesløst rundt på lekeklossene.

hårreisende når hans ektefelle Melania Trump mandag denne uka, to dager etter angrepet på Iran, fikk æren av å lede et møte i FNs sikkerhetsråd om – hold dere fast – barn i konfliktområder.

Hun åpnet med – av alle ting – å kondolere familiene til amerikanske militære som har dødd eller er skadet i kamp. Etter de innledende kondolansene kom hun raskt til sin hjertesak: barns utdanning, som ifølge førstedamen bidrar til å forhindre konflikt og fremmer «toleranse og fred i verden».

«USA står sammen med alle barn i hele verden», sa Melania melodramatisk, alt mens bombeflyene slapp sin dødbringende last og missilene rammet sykehus og skoler i Iran. Spesielt sjokkerende var seansen fordi den skjedde samtidig som nyhetene tikket inn om at luftangrepet på en jenteskole i Minab i Sør-Iran ved Hormuzstredet hadde kostet 165 mennesker livet. Redningsmannskaper og innbyggere leter fremdeles i ruinene etter døde barn. Melanias ektefelle, Donald Trump, står direkte ansvarlig for det blodige og skamløse angrepet på skolebarn, som er fordømt som et eklatant brudd på FN-pakta.

«Det er dypt skammelig og dobbeltmoralsk» når Washington arrangerer et møte om å beskytte barn i konfliktområder, samtidig som USA gjennomfører luftangrep mot iranske byer», sa Irans FN-ambassadør Amir Saeid Iravani.

«Fred trenger ikke være skjørt. Varig fred vil oppnås når kunnskap og forståelse blir fullt verdsatt i alle samfunn. En nasjon som gjør læring hellig, beskytter sine bøker, sitt språk, sin vitenskap, sin matematikk – og sin framtid. Dette fører til noe kraftfullt», messet Melania Trump.

har drevet tusenvis på flukt i håp om å finne tryggere steder.

«Vi er redde, vi er livredde. Barna mine skjelver, vi har ikke noen steder å gå, vi kommer til å dø her», sier tobarnsmora Minou (32) gråtende på telefon til nyhetsbyrået Reuters fra byen Tabriz nord i Iran.

Melania Trumps engasjement for barns trygghet og utdanning – og verdensfred – skjer også med et bakteppe: Israels krig i Gaza, velsignet og finansiert av Trump-administrasjonen i Det hvite hus. Ifølge Redd Barna ble over 20.000 barn drept i den 23 måneder lange krigen – mer enn ett barn hver time. 42.000 barn er skadet og halvparten av dem er permanent funksjonshemmet. Israelske styrker har ødelagt 97 prosent av skolene og 94 prosent av sykehusene. Barn er sju ganger mer utsatt for sprengingsskader enn voksne. Dødstallene og de psykiske traumene for barn på Vestbredden og Øst-Jerusalem er også alarmerende høye som følge av utdrivelsespolitikken.

Det er som å bivåne en bortskjemt barne­keiser.

Melania Trumps hjertesak er barna

Hvis man ber om bomberegn over sitt eget land, med død og lemlestelse som resultat, bør en vite nøyaktig hva en driver med

«Ingen dustete regler for krigføring, ingen hengemyr med nasjonsbygging, ingen øvelse i demokratibygging. Ingen politisk korrekte kriger. Vi slåss for å vinne, og vi kaster ikke bort tid eller liv», sa forsvarsminister Pete Hegseth på en pressekonferanse mandag. Det var begrunnelsen for det folkerettsstridige angrepet på Iran, som av alle ting har fått navnet «Episk raseri». USA forsøker nå i raskt tempo å omsette landets militære overlegenhet i geopolitisk dominans og kontroll over den oljedrevne økonomiens viktigste region, som Ali Esbati skriver i Dagens Nyheter. Fra før av har Washington sikret seg kontrollen over Venezuelas enorme oljeressurser på det amerikanske kontinentet. Når oljeeksporten fra Iran gjennom Hormuzstredet strupes, rammes Kina og India – land som i likhet med Tyrkia gjenstår som selvstendige spillere på den geopolitiske arenaen. Kinesiske raffinerier importerer rundt 80 prosent av Irans samlede oljeeksport, skriver Morten Iversen i Dagens Næringsliv. India importerer nesten fem millioner fat olje daglig.

angrepskrig mot Iran kan føre til statskollaps, borgerkrig og enorme flyktningstrømmer – som vi tidligere har sett etter tilsvarende kriger mot Irak og Libya. Å bombe i stykker et land fra lufta er ingen bedrift for en militær overlegen makt – det store spørsmålet er hva som kommer etterpå. Når enkelte eksil-iranere forsvarer Israel og USAs angrepskrig med at iranerne ikke har mer å miste, er det kanskje forståelig gitt den årelange undertrykkingen, men det er likevel ubetenksomt. For alt kan bli verre, mye verre – gitt hva vi har sett etter tilsvarende kriger. Nå bombes landets infrastruktur, sykehus og skoler sønder og sammen, og bomberegnet vil fortsette. Å alliere seg med de imperialistiske krigsherrene Trump og Netanyahu, som er ansvarlig for over 60.000 drepte i Gaza og som driver en brutal utdrivingspolitikk på Vestbredden, er lovlig blåøyd. Hvis man ber om bomberegn over sitt eget land, med død og lemlestelse som resultat, bør en vite nøyaktig hva en driver med. Nye bomber kommer som svar fra regimet, og konsekvensene i hele regionen kan bli fatale. Å skulle få en demokratisk utvikling på ruinene av en brutal israelsk og amerikansk angrepskrig kan bli en dyrekjøpt erfaring. Det er ingen oppskrift på frigjøring for det iranske folket.

Episk raseri

I danske Information spør redaktør Rune Lykkeberg om det i det hele tatt er rom for å bry seg om det danske valget om tre uker i en situasjon der verden står i brann og Israel og USA har gått til angrepskrig mot Iran. Donald Trump, som gikk til valg på å stoppe USAs endeløse kriger, har sluppet helvete løs over Midtøsten. I radio, tv og aviser her hjemme handler det også stadig mer om Trumps USA, for ikke å snakke om på sosiale medier, som Tiktok, Instagram og Snapchat. Noen kommentatorer har nærmest sluttet å skrive om norske politiske forhold og vier seg helt og holdent til amerikanske kulturkriger. Noen ganger kan det også se ut som man tror at Norge og USA nærmest er det samme landet, ettersom talemåter, troper og slagord overføres friksjonsfritt hit. Hjemlige fenomener iscenesettes som tro kopier av amerikanske fiendebilder. For noen er USAs utvikling skremmende, mens for andre er det forlokkende. Norske høyrekonservative har blitt oppildnet av Maga og håper på en tilsvarende utvikling her hjemme. Nå dukker det også opp små-trumpister både her og der, med Donald-sjargongen inne, med tilsvarende skjells­ord på folk man ikke liker, der «Juge-Jonas» for øyeblikket er det mest populære. Det virkelige grumset, som fråtser i utskjellinger, kaller folk horer og ønsker dem drept, har vel alltid vært der, uavhengig av konjunkturer, men har nå fått en større scene.

I en verden der globale, eller heller amerikanske nyheter oversvømmer oss hver eneste time på dagen, er det ikke direkte oppsiktsvekkende at folk engasjerer seg i det de får servert. Plutselig visste unge nordmenn hver minste detalj om en rettssak mellom Johnny Depp og ekskona Amber Heard, mens de ikke får med seg politiske saker som legger rammene for deres egne liv. Folk lever og puster i amerikansk politikk, mens de knapt enser hva som skjer i den norske.

 med økonomen Dani Rodrik, som sier at i den liksomglobaliserte verden vi lever i, der vi blir bombardert med Depp og Heard og Trump-utspill morgen, middag og kveld, er det beste vi kan gjøre for den store verden å engasjere oss i vårt eget fellesskap. Det sier seg egentlig selv. Trump kan ikke omvendes fra Kampen i Oslo, uansett hvor sterkt vi engasjerer oss i hans daglige gjøren og laden. Det vi derimot kan, er å bry oss om det vi kan gjøre noe med – der vi kan gjøre en forskjell. Det er for eksempel ingen liten oppgave å beholde Norge som et relativt egalitært samfunn, med høy tillit, arbeidstakerrettigheter og en demokratisk, politisk kultur. I møte med alt det vi frykter, som økt ulikhet, høyrepopulisme, rasisme og krig, er det viktigste vi kan gjøre, å utvikle vårt eget land, så det ikke blir tatt av de reaksjonære vindene som herjer der ute. Vi er selvfølgelig opptatt av hva som skjer i den store verden, men vår første oppgave er å passe på vårt eget samfunn.

Noe av det mest sentrale i velfungerende demokratier er organisasjonslivet og de politiske partiene. Mer enn 60 prosent oppgir å ha deltatt i frivillig arbeid det siste året, mens nesten 40 prosent svarer at de har gjort frivillig arbeid den siste måneden. Det er et stort engasjement i ulike typer organisasjoner, som spenner fra idrettslag, velforeninger og grendelag til borettslag.

 på. En stadig høyere andel av de eldste deltar i frivillig arbeid, mens andelen går ned blant unge voksne, særlig unge menn. Dermed øker gjennomsnittsalderen. I noen organisasjoner dominerer de med grått og hvitt hår. Andelen som er medlem av politiske partier, går også ned. På slutten av 1980-tallet var over 20 prosent av nordmenn engasjert i et politisk parti, i dag er det bare 10 prosent.

Jeg tror vi for sjelden tenker på hvor viktig medlemsbaserte partier er for vitaliteten i folkestyret. Stortinget kommer til enighet om politikken, men måten det skjer på er gjennom partiene, som representerer meninger og interesser i ulike deler av befolkningen. Når de møtes i Stortinget, med kompromisser og flertallsvedtak, skaper de sammen den norske folkeviljen. Hvis partiene derimot forfaller til statsfinansierte, elitedominerte og toppstyrte enheter, svekkes demokratiet. Avstandene øker og tillit brytes ned. Vi slutter å vanne demokratiets røtter. Så hvis du teller på knappene, er det bare én beskjed herfra: Meld deg inn i et parti eller ungdomsorganisasjon! Slik gjør du verden til et bedre sted.

Organiser eder!

Hensynsløse røverstater tramper nå på folkeretten med åpenbare løgner, mens vestlige statsledere legger seg på rygg for lovløsheten

Sløret har falt. Israel og USA gidder nå knapt å legitimere angrepet på Iran folkerettslig. I stedet sies det åpent at det er en krig for regimeendring, som er i strid med internasjonal lov. Begrunnelsene for øvrig savner enhver rimelighet. Trump har lenge sagt at Iran ikke må få anledning til å utvikle kjernevåpen – og etter angrepet i juni i fjor erklærte han at de kjernefysiske installasjonene var destruert. Så var det i gang igjen, og nye samtaler fulgte. Omans utenriksminister Badr al-Busaidi reiste egenhendig til Washington for å informere om at det var gjort et diplomatisk gjennombrudd få timer før USA og Israel angrep. Til CBS News sa han at en «fredsavtale er innen rekkevidde» og fortalte at iranerne har gått med på langt mer enn i tidligere runder. De hadde lovet full tilgang for atominspektører fra FN og åpnet for å gi amerikanske inspektører det samme – noe som aldri tidligere har skjedd. For andre gang på under et år ble dermed et folkerettsstridig angrep igangsatt midt under framgangsrike forhandlinger. Det ser ut til at angrepene kommer akkurat i det forhandlingene er i ferd med å lykkes.

alle avtaler med Iran ettersom hans mål er å knuse Iran som en stormakt i regionen. Det målet oppnås like gjerne med borgerkrig og kaos som med regimeskifte. Men en iransk revolusjon må være iranernes verk og kan ikke bombes fram av Trump og Netanyahu, som ikke har demokrati og innbyggernes ve og vel i tankene – men utelukkende egne maktambisjoner, der det endelige målet er et knust, splittet og avmektig Iran – en klientstat. Den vestlige reaksjonen på Israel og USAs angrep, med et eksplisitt mål om regimeendring, er oppsiktsvekkende svake – og farlige. Norge skal her ha ros for å gå mot strømmen. EUs utenrikssjef Kaja Kallas, Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Canada og Ukraina støtter langt på vei angrepet og gir carte blanche for lovløsheten. Spesielt deprimerende er Ukrainas begrunnelse, der det heter at «regimet i Teheran hadde alle muligheter til å forhindre et voldelig scenario». De ukrainske myndighetene synes ikke å se eller forstå at dette er nøyaktig den samme begrunnelsen Kreml ga for angrepet på deres eget land. Hensynsløse røverstater tramper nå på folkeretten med åpenbare løgner, mens vestlige statsledere legger seg på rygg for lovløsheten. Verden har blitt et farligere sted.

Røverkrig

Allerede fra begynnelsen stomlet Mette Frederiksens merkverdige regjeringskoalisjon over den politiske midten inn i store problemer, ikke minst da den «som en tyv om natten» fjernet fridagen Store bededag, til store protester fra fagbevegelsen og det sosialdemokratiske baklandet. Regjeringen, utgått av Socialdemokratiet, Moderaterne og Venstre, var i perioder historisk upopulær. Men Donald Trump skulle bli redningsmannen for den hardt prøvede regjeringskonstruksjonen. Da han truet med å overta Grønland med militær makt, var Frederiksen igjen i sitt ess som den handlingskraftige lederen hun alltid har vært. Ingen framstår tryggere ved roret i en krisesituasjon enn henne. Det styrket også regjeringen at ringreven Lars Løkke Rasmussen fra Moderaterne var utenriksminister. Han oser nærmest av dansk flegma og lar seg sjelden stresse eller bringe ut av fatning. Alle de tre regjeringspartiene har opplevd en «boost» på meningsmålingene etter at Trump startet kjøret mot Grønland. Dermed var også tida inne for å skrive ut nyvalg 24. mars. Nå kastes Danmark ut i fire ukers hektisk valgkamp. En tredje statsministerperiode for Frederiksen er innen rekkevidde.

Regjeringskoalisjonen over midten var et politisk vågestykke av dimensjoner, og det har vært mye murring på det sosialdemokratiske grunnplanet og i fagbevegelsen over dette «klasseforræderiet». Prisen de har måttet betale, er storstilte skattelettelser for de rikeste og kutt i arveavgifta. Den dårlige stemningen var tydelig ved kommunevalget i fjor, der Socialdemokratiet mistet mange ordførere, mens SF fosset fram. Da varslet Mette Frederiksen en større venstresving for å komme misnøyen i møte. Hun understreket at Socialdemokratiet «først og fremst er satt i verden for å ivareta interessene til de som har minst» og appellerte til samarbeid med SF og dets leder Pia Olsen Dyhr. «En valgkamp opp til neste folketingsvalg preget av uenighet mellom SF og oss gagner ikke vårt felles prosjekt», sa hun i et intervju med Weekendavisen.

 torsdag sto på Folketingets talerstol og ga beskjed om nyvalg, bekreftet hun at målet var å komme misfornøyde sosialdemokrater og venstresida i møte. Symbolsaken var et forslag om å gjeninnføre formuesskatten, som Danmark ikke har hatt på 30 år. Hun sa at formuesskatten skulle «ta toppen av ulikheten og skape en bedre balanse i vårt land». Skatten skal være på 0,5 prosent av formuer over 25 millioner. Bare de aller rikeste vil bli rammet, og det såkalte provenyet, altså det staten tar inn, blir på relativt beskjedne seks milliarder kroner. Pengene skal gå til å finansiere en satsing på de minste i folkeskolen, der de tre første klassene skal få et tak på 14 elever.

I den første partilederdebatten på DR og TV2 torsdag kveld ble forslaget sablet ned av en samlet borgerlig front. Deres hovedargument var at dette var en «misunnelsesskatt». Fredag kom imidlertid arbeidsgiverorganisasjonen Dansk Industri med tyngre skyts, i det den hadde beregnet at skatten ville ramme 850.000 arbeidstakere og koste 16 milliarder kroner årlig. Frederiksen svarte på kritikken i partilederdebatten ved å vise til at Norge, som har formuesskatt, fremdeles er et rikt land. Spørsmålet er likevel om hun har tatt høyde for hvor belastende denne saken var for de rødgrønne før Jens Stoltenberg dukket opp. Saken skiller vannene mellom rød og blå blokk i det den handler om fordeling og forskjeller. Den samler venstresida, men også de borgerlige. Derfor kan det nå bli et veritabelt dansk sjøslag om rikingskatten.

Det er likevel langt fra sikkert at det blir formuesskatt etter valget – selv om Socialdemokratiet gjør et godt valg og Frederiksen blir statsminister. For lite tyder på at de rødgrønne får flertall i det nye Folketinget. Venstres Troels Lund Poulsen stiller som statsministerkandidat for de borgerlige, men heller ikke blå blokk vil kunne mønstre et flertall. Dermed ser det ut til at ringreven Lars Løkke Rasmussen og hans parti Moderaterne igjen vil få en «vågmästarrolle». Frederiksen vil kunne bli statsminister, men han vil i praksis avgjøre i hvilken regjeringskoalisjon det blir og dermed hvilken versjon av Frederiksen danskene får. Så langt ser det ikke ut til at Moderaterne vil gå sammen med blå blokk og dermed er sjansene stor for at Frederiksen og Løkke Rasmussen igjen går til sengs med hverandre. SF vil også inn i regjering med Socialdemokratiet og er villig til å gjøre det sammen med Moderaterne – og eventuelt også Radikale Venstre. Hvis Moderaterne og De radikale blir med, kan formuesskatten henge i en tynn tråd, fordi de begge er imot den. Mer sannsynlig er det at Store bededag blir gjeninnført som fridag. De fleste partier er for dette, ja selv Lars Løkke Rasmussen har åpnet for det, selv om han heller vil gjøre Danmarks grunnlovsdag, 5. juni til fridag. I partilederdebatten sa han at han alltid hadde misunt nordmennene grunnlovsdagen 17. mai – og nå var det på tide at Danmark fikk det samme.

Moderaterne er akseptable som regjeringspartner for SF, er partiets holdning i innvandrings- og integreringspolitikken. Nær sagt alle danske partier, ja selv SF, er knallharde «strammere», men det er likevel forskjeller. Dansk Folkeparti, som har utelukket å støtte en borgerlig regjering hvis Moderaterne er med, har for eksempel gått inn for remigrasjon av innvandrere. I partilederdebatten var Dansk Folkepartis leder Morten Messerschmidt spesielt aggressiv med ekstreme utkjør mot muslimer og innvandrere, men også Inger Støjberg i Danmarksdemokraterne og Lars Boje Mathiesen fra Borgernes Parti var med på notene. Messerschmidt reagerte skarpt da Mette Frederiksen kritiserte de borgerlige for ikke å støtte den såkalte fødevaresjekken til grupper som i særlig grad er rammet av høye matvarepriser. Han sa at Dansk Folkeparti ikke var mot slike utbetalinger, men hadde krevd at ikke-vestlige innvandrere ikke skulle få noe. «Islamister marsjerer rundt i gatene – de skal hjem», slo han fast. I dette danske klimaet, der flere partier står for denne harde og mørke innvandringsfiendtligheten, regnes Lars Løkke Rasmussen og Moderaterne som mykere pragmatikere, selv om også han – i likhet med majoriteten av danske partier – er for en særdeles streng innvandringspolitikk.

Danskene står foran fire ukers intens valgkamp, og alt tyder på at Mette Frederiksen nok en gang skal ta spillet hjem – med Lars Løkke Rasmussen som joker og tunge på vektskåla. Deres skjebne ser ut til å være bundet sammen.

Det er en ekstrem hard kant i den danske innvandringsdebatten

Kan Mette Frederiksen klare det en tredje gang?

Flere søker seg til yrkesskolen med sikte på å ta en yrkesutdanning, men det offentlige anbudssystemet underminerer norsk fagopplæring og lærlingordningen. Forrige uke viste NRK at de store kontraktene for sykehusbygg i Oslo-området går til firmaer som stort sett benytter arbeidskraft bosatt i utlandet. Marianne Røiseland i Rørentrepenørene sier at ved de tre store sykehuskontraktene i Oslo-området må en bruke lupe for å finne lærlinger som har gått på norsk videregående skole og tatt yrkesfag. Det skjer samtidig som over 20.000 har mistet jobben i byggenæringen de tre siste årene, og mer enn én av fire konkurser i fjor var i samme bransje. Assemblin, som har rundt 300 norske lærlinger, og Bravida, som har rundt 500 norske lærlinger, tapte begge anbudskonkurransen og har måttet permittere fagfolk. «Det bygges vegger og tak – men ikke fagmiljøer. Det produseres framdrift – men ikke framtid», skriver Hilde Bergh i Oslo Håndverks- og Industriforening i et innlegg i Dagsavisen. «Når verdiskapingen organiseres slik at kompetanse, overskudd og skatteinntekter forsvinner ut av landet, svekkes grunnlaget for fellesskapet. Når små og mellomstore bedrifter taper markedsandeler, mister vi miljøene som bærer fram nye fagarbeidere», slår hun fast.

er ikke bærekraftig. Det underminerer ethvert forsøk på å styrke den norske fagutdanningen og lærlingordningen. Staten svekker fagkompetansen, selv om det sies å være et viktig satsingsområde. EØS-reglene, slik de praktiseres her, er irrasjonelle og fører til en erodering av grunnmuren for landets infrastruktur og produksjonsevne. Ethvert land må ha dyktige fagarbeidere, ikke minst av hensyn til beredskapen. Å unnlate å bruke store statlige prosjekter og satsinger i mangemilliarderklassen til å bygge opp hjemlig kompetanse, er offentlig sløsing av en helt annen alvorlighetsgrad enn millionene man eventuelt sparer på å gi kontraktene til selskaper som utelukkende bruker arbeidskraft som flys inn fra utlandet. Det er et system som bygger ned Norge som kompetansenasjon, sluser skatteinntekter og overskudd ut av landet og svekker beredskapen.

Vi mister miljøene som bærer fram de nye fag­arbeiderne.

Offentlig sløsing

Det liberale demokratiet – flertallsstyre, vern av individers rettigheter, minoritetsbeskyttelse, rettsstat og ytringsfrihet – diskuteres ikke alltid som det redskapet det er for folkelig maktutøvelse, men snarere som en konstitusjonell maskin, som nærmest går av seg selv, så lenge domstolene får gjort jobben sin, styringseliten legger premissene og systemet ikke blir utfordret av folkelige populistiske bevegelser som truer systemets orden. Men demokratiet er først og fremst et redskap for folkeviljen, et system skapt for å hindre at et fåtall aristokrater og oligarker styrer til fordel for seg selv. «Makt ble nappet ut av tyrannenes hender og overdratt til folket», som historiker Mona Ringvej har sagt om det athenske demokratiet som ble etablert i 507 f.Kr. Hun legger vekt på at demokratiet var et praktisk svar på et overhengende problem: en kronisk maktrivalisering under tyranniet og oligarkiet, som gjorde at staten holdt på å gå under. I det gamle systemet var det slik at når embetsmennene hadde snakket sammen, ble sakene luftet i folkeforsamlingen, så fikk folk vite om dem, kanskje de til og med stemte, men det var ingen reell makt. Det signifikant nye var at borgerne ble trukket aktivt inn i styringen av staten. Makt ble gjort tilgjengelig for alle. Dermed mistet de gamle aristokratiske jordeierfamiliene den selvsagte plassen de hadde hatt.

I Athen var det direkte demokrati, der alle møtte opp og stemte, mens vi nå har et representativt demokrati, med partier og folkevalgte forsamlinger, der innbyggerne velger representanter til kommunestyrer og storting. Likevel er det grunnleggende prinsippet det samme, at demokratiet er et redskap for å sette folkets vilje ut i livet gjennom forhandlinger, kompromisser og flertallsvedtak. Det hviler på folkesuvereniteten: All legitim statsmakt stammer fra folket selv.

 demokratiet mot alle former for sementering av elitær makt, kreves det en stadig fornying og utvidelse av folkestyret, der det overordnete målet er å trekke flest mulig med i politiske beslutninger og styre og stell. I vestlige land har vi i stedet fått en stadig økende maktkonsentrasjon i toppen av samfunnspyramiden og voksende avstand mellom de styrende og styrte – stikk i strid med idealene fra det athenske demokratiet. Stadig flere områder som er avgjørende for folks livsvilkår og framtidsmuligheter, er ikke lenger underlagt folkevalgt makt, men overlatt til markedet eller til overnasjonale reguleringsmyndigheter og domsmakt. Samfunnets elitesjikt og de mest velbergede har i ly av denne utviklingen fått stadig større makt over samfunnsutviklingen. Det har igjen ført til framveksten av høyrepopulistiske bevegelser og partier, som appellerer til dem som rammes av utviklingen og føler seg avmektige.

Oligarker og elitesjikt meler sin egen kake, mens tyranner som Donald Trump truer med å sette verden i brann. I denne situasjonen er det mange som frykter folkelig innflytelse og deltakelse. Men vi er kanskje heller i et «athensk øyeblikk», der utvidelse av demokratiet – økt folkelig engasjement og deltakelse – er nødvendig for å bryte oligarkene og tyrannenes makt.

 liberalisme, der vi overlater stadig flere beslutninger til elitefora, er ingen løsning, men arsenikk til en syk pasient. Derfor er det problematisk – og et sykdomstegn – at vi i så liten grad diskuterer konsekvensene for demokratisk deltakelse og innflytelse når store politiske beslutninger tas, som kommunesammenslåinger, sentralisering, rettsliggjøring og EU-tilknytning. Hvis demokratiet er selve livsnerven i samfunnet – det viktigste å forsvare – må jo folkelig deltakelse og innflytelse alltid være det første vi ser på når store samfunnsspørsmål avgjøres. I stedet ser det ut som enkelte tror at demokratiet reddes ved å skape stadig større avstand mellom de styrende og styrte. Men det er oppskriften på en negativ spiral, som sakte, men sikkert vil styrke de kreftene vi ønsker å bekjempe. Folkelig deltakelse i politiske beslutninger er avgjørende for samfunnets stabilitet. Det er derfor på høy tid å gjenreise idealene fra det athenske demokratiet – og den amerikanske og franske revolusjonen.

Oligarker og elitesjikt meler sin egen kake

Demokratisk renessanse

Kirsten Hansteen (1903–1974) var Norges første kvinnelige regjeringsmedlem da hun kom med i Einar Gerhardsens samlingsregjering rett etter krigen. NKP hadde gjort en stor innsats i motstandskampen, og regjeringen gjenspeilte Stortingets sammensetning før krigen – med ett eneste unntak: NKP fikk to regjeringsmedlemmer. Kong Haakon var blant dem som anbefalte det. I tillegg mente han det ville være passende med en kvinnelig statsråd.

Og Hansteen var et naturlig valg. Hun deltok i motstandskampen under krigen, hadde mistet sin mann, lederen for LOs juridiske kontor Viggo Hansteen, som ble skutt sammen med Rolf Wickstrøm i 1941. I likhet med ektemannen hadde hun bakgrunn fra Mot Dag, og begge kom fra embetsmannsfamilier. Nordahl Grieg var en nær venn av familien og gikk ut og inn av huset deres i Bernhard Herres vei på Smestad i Oslo.

Kirsten Hansteen var med i NKPs kvinneapparat og på slutten av krigen ble hun redaktør for kommunistenes avis Kvinnefronten. Det som skulle bli livsverket hennes, var tidsskriftet Kvinnen og Tiden, som på det meste hadde et opplag på over 10.000. Der var hun redaktør sammen med Henriette Bie Lorentzen, som var sentral i miljøet som etablerte Nansenskolen på Lillehammer. En rekke kvinner bidro i tidsskriftet, og i redaksjonsrådet satt Margarete Bonnevie, Gerda Evang (Kirstens søster, gift med Karl Evang), Inger Hagerup, Halldis Moren Vesaas og Nic Waal. I åpningsnummeret sto det en hilsen fra kronprinsesse Märtha.

Den røde tråden i tidsskriftet, og i Hansteens liv, var fredssaken. Hun satt på Stortinget for NKP fra 1945 til 1949 og var med i Kvinnenes Demokratiske Verdensforbund, som ble stiftet på en kvinnekongress i Paris i 1945. Hun engasjerte seg også i ulike solidaritetskomiteer og Verdensfredsrådet.

– Det nærmeste vi kommer hennes valgspråk eller livsmotto, var: «Krig er ingen naturkatastrofe». Strofen var fra Nordahl Griegs utkast til minnedikt til Viggo Hansteen, som avviser at krig er en del av den menneskelige natur, sier Margrethe Guldal Einarsen, som har skrevet biografien «Våkne kvinner» om Kirsten Hansteen.

Men den optimistiske første etterkrigstida ble raskt avløst av den kalde krigen. Alt som hadde med fredssak å gjøre, ble stemplet som sovjetisk propaganda. Begge de to redaktørene, Hansteen og Bie Lorentzen, forsvarte den kommunistiske maktovertakelsen i Tsjekkoslovakia i 1948. Da skrev Halldis Moren Vesaas, som hadde møtt dem, at Hansteen var «farleg, rett og slett, av di ho er så inderleg sympatisk og menneskeleg og fin».

Kirsten Hansteen var gjennom hele livet opptatt av kultursamarbeid med Sovjetunionen og ledet flere delegasjoner dit, både i mellomkrigstida og etterkrigstida. På en delegasjonsreise i 1963 var Jens Bjørneboe og Oslos turistsjef Alfhild Hovdan blant deltakerne.

Noen dager etter hendelsene i Praha holdt Einar Gerhardsen Kråkerøy-talen, der han slo fast: «Den viktigste oppgaven i kampen for Norges selvstendighet, for demokratiet og rettssikkerheten er å redusere kommunistpartiet og kommunistenes innflytelse mest mulig». Det skulle langt på vei besegle skjebnen til Kvinnen og Tiden, som hadde kommunisten Kirsten Hansteen som redaktør.

Det var et nært forhold med en romantisk dimensjon.

Fant gleden på godset

Stortinget er enige om en gransking av Utenriksdepartementet og andre etater etter avsløringene i Epstein-filene. En enstemmig kontrollkomité har besluttet å nedsette en uavhengig granskingskommisjon – og de fleste som har uttalt seg, har ment at den må gå tilbake til Oslo-prosessen, som førte fram til fredsavtalen mellom Israel og PLO i 1993. En slik gransking kan sammenliknes med den Lund-kommisjonen gjennomførte om de hemmelige tjenestene på 1990-tallet, da ulovlig overvåking av politisk opposisjonelle i etterkrigstida ble rullet opp. Forutsatt at kommisjonen får et bredt mandat, nødvendige fullmakter og en god sammensetning, kan dette bli det oppgjøret med den norske bistandspolitikken Terje Tvedt har etterlyst.

– Dette kan være vår tids norske Watergate, sier Michael Tetzschner (H) til Minerva.

Det var Oslo-avtalen som etablerte Norge som den store «fredsnasjonen». Fra 2000 begynte regjeringen også å gi svært rause donasjoner til private stiftelser, som The Clinton Foundation og vaksinealliansen Gavi, der Gates-stiftelsen står sentralt. «Pengebruken posisjonerte og profilerte Norge internasjonalt på måtar som trauste løyvingar til Norsk Folkehjelp ikkje kunne gjere. Den norske sjenerøsiteten gjorde òg norske aktørar meir interessante i dei internasjonale krinsane der finansfolk, filantropar, politikarar, akademikarar og celebritetar møtest – nett det farvatnet ein nettverksbyggar som Epstein opererte i», skriver Per Anders Todal i Dag og Tid.

International Peace Institute (IPI) som Terje Rød-Larsen ledet, var en integrert del av dette jetsett-miljøet. En annen er Henry Dunant Centre for Humanitarian Dialogue, der Espen Barth Eide (Ap) satt i ledelsen – seinere Ine Eriksen Søreide (H). Den har fått nesten en milliard kroner fra Norge. Eide har også vært direktør i World Economic Forum, mens Børge Brende (H) er sjef i dag med 20 millioner kroner i årslønn. WEF har fått over 120 millioner fra Norge.

Facebook spør Terje Tvedt om hvorfor sentrale posisjoner i internasjonale nettverksorganisasjoner finansieres av norske skattebetalere? Og videre: «Hvorfor har Norge gitt 116,8 millioner kroner til BBC og til et titalls store tenketanker i USA, som Brookings Institution, Carnegie Endowment for International Peace og Atlantic Council? Og hvorfor ga Norge nesten en milliard til Clinton-stiftelsen, mens verken den danske eller svenske staten ga en krone?»

«Jeg skjønner at mange syns det ser ut som en eliteklubb. Det gjør meg veldig sint. Det skader tilliten til det politiske systemet, og det skader tilliten til Norge», sa Søreide rett før hun ble valgt til ny Høyre-leder. Men kanskje det ikke bare 

En gransking er høyst påkrevet, også fordi Riksrevisjonens rapport i 2020 om UDs kontroll med IPIs pengebruk, bare gikk til 2012. Utbetalinger mens Eide, Brende og Søreide var utenriksministre ble ikke gransket.

«Den diplomatiske elite passer på hverandre, gir hverandre vennetjenester, stillinger og bevilgninger. Dette er en ukultur som har vart i mange år over flere regjeringer, men som både Børge Brende og Ine Eriksen Søreide dessverre har videreført.»

Kanskje det ikke bare ser ut som en eliteklubb, men er det også.

Vår tids Watergate

Partier som utfordrer den liberale konsensus, som Nasjonal Samling i Frankrike og Reform UK i Storbritannia – og i en litt annen liga, Fremskrittspartiet i Norge – har i løpet av de siste årene blitt de største på høyresida i mange land. De liberalkonservative partiene, som har dominert på borgerlig side i hele etterkrigstida, er på defensiven. Det er bakteppet for helgas landsmøte i Høyre, der Ine Eriksen Søreide blir valgt som ny leder etter Erna Solberg. Kan Søreide klare å reise kjerringa og gjenreise Høyre som det foretrukne og dominerende styringspartiet på borgerlig side?

I Norge bidro Arbeiderpartiets vending vekk fra tradisjonelle sosialdemokratiske posisjoner i retning New Public Management, markedsstyring og EU-tilpasning til en politisk felleskultur mellom ledende sjikt i Høyre og Ap. Den liberale konsensusen, markedsstyring og globalisering, var så sterk og dominerende at når SV, Sp og Frp kom inn i regjering, måtte de akseptere de overordnete politiske premissene utformet i det markedsliberale hegemoniet. I valgkamper kunne Frp appellere til misnøye og motstand mot elitekonsensusen, men når partiet havnet i regjering, ble det i stor grad med på ferden, ofte i strid med hva velgerne deres hadde stemt for. Frp var for eksempel i kraftpolitikken blant de ivrigste for å gjennomføre EU-tilpasninger som knyttet Norge tettere til det europeiske markedet og ga oss høye strømpriser. På et tidspunkt var denne liberalismen så dominerende at det var nærmest umulig å fremme et politisk alternativ utenfor det liberale rammeverket.

konsensusen alvorlig utfordret. Det får konsekvenser også for Høyre, som i stor grad har basert sin politikk på den. Finanskrisa i 2008 var sannsynligvis det avgjørende vendepunktet. Etablissementet reddet storbankene og finanseliten, mens vanlige folk fikk svi. Prisen var svekket legitimitet og tillit til den politiske og økonomiske eliten. Dette var spesielt tydelig i USA og Storbritannia, men også grekerne fikk merke konsekvensene under krisa i eurosonen i 2010. I Storbritannia bygde misnøyen seg opp og bidro til at et flertall stemte for EU-utmelding i 2016. Samme år ble Donald Trump valgt til president i USA. Hans løfte til velgerne var å bekjempe den liberale elitepolitikken og fremme den neglisjerte arbeiderklassens interesser. Den første perioden var preget av vingling og tautrekking innad i det republikanske partiet, men etter at han kom til Det hvite hus for andre gang i januar 2025, har den konservative revolusjonen fått en helt annen kraft.

For de liberalkonservative partiene er spørsmålet hvordan de skal møte en helt ny politisk situasjon, der den liberale orden står for fall. I en norsk sammenheng kan det se ut som den kommende nestlederen Ola Svenneby i større grad enn mange andre Høyre-politikere erkjenner at spillereglene er endret. Hans oppskrift er å komme den utbredte misnøyen med den liberalistiske konsensusen i møte, blant annet i innvandringspolitikken. I skolepolitikken legger også partiet, med Mathilde Tybring-Gjedde i spissen, opp til en mer konservativ, for ikke å si nasjonalkonservativ linje. På den andre sida har Nikolai Astrup, som nå er ute av nestlederkampen, i større grad identifisert seg med tradisjonell høyrepolitikk, som kutt i sykelønna og sammenslåing av kommuner. Svenneby og Astrup representerer slik sett to ulike alternativer for hvordan Høyre skal møte den politiske krisa.

Det største faremomentet for liberalkonservative partier er at de blir stående som forsvarere av status quo, i en situasjon der store velgergrupper ønsker politisk forandring, skriver direktøren i European Council of Foreign Relations, Mark Leonard. De nye høyrepartiene utnytter den svekkede lojaliteten til de styrende elitene, samtidig som de har fått en hel ny sosial basis i arbeiderklassen. I Storbritannia hadde Boris Johnson lenge en ganske vellykket strategi for Tory-partiet. Han vant for eksempel 41 prosent av arbeiderklassevelgerne, noe som var fullstendig utenkelig for et konservativt parti for bare noen tiår siden. Men strategien ble forlatt og han måtte gå. Det har i sin tur ført til at Reform UK har blitt Storbritannias største parti. I Frankrike baserer Nasjonal Samlings styrke seg på tilsvarende velgerbevegelser, i det partiet nå er klart størst blant arbeiderklassevelgere. Norge er verken Storbritannia eller Frankrike, men også Høyre må ha en politikk som appellerer bredt til ulike velgergrupper, skal det forbli et stort folkeparti med klippekort på regjeringsmakt.

har i liten grad kommentert hvordan Høyre skal møte de nye politiske utfordringene. Det eneste hun har markert tydelig, er en betydelig mer offensiv ja-til-EU-linje enn den Erna Solberg sto for. Det kan ses som et uttrykk for at hun ikke ser noe behov for å komme velgere som Frp appellerer til, i møte. Offentliggjøringen av Epstein-filene har også bidratt til å plassere henne som en representant for den liberale elitekonsensusen. IFinnmarks Skjalg Fjellheim og andre har vært opptatt av at tillitskrisa etter Epstein-avsløringene først og fremst rammer Ap og ikke Høyre. Jeg tviler likevel på om det er slik velgerne ser det. Thorbjørn Jagland og Terje Rød-Larsen er Ap-folk, men politikken har vært videreført av Høyre, i tråd med konsensusen som har rådet. Derfor vil sakene forsterke den voksende mistilliten mot elitesjikt i sin største alminnelighet, uavhengig av parti. Men det er ingen grunn til å tro at Søreide er noen versting, selv om hun har vært en integrert del av det utenrikspolitiske elitemiljøet, med styreverv i samme type organisasjoner som de andre. Det er verv som i sin tur kan sikre en fortsatt internasjonal karriere. Likevel synes jeg Fjellheim må grave vel dypt i argumentasjonsposen når han hevder at det nå gjøres aktive forsøk på å nulle ut hennes arbeiderklassebakgrunn og tenåringsår i Tromsø for å framstille henne som en elitist.

 seg på ingen måte ut. Hun er bare en typisk Høyre-politiker i sin generasjon. Hennes tidligere posisjoner gir heller ikke noe entydig svar på hvordan Høyre vil takle de nye, kompliserte utfordringene. Uansett hva partiet gjør, kan det få negative konsekvenser. Høyre har mange velgere, ikke minst høyt utdannete i storbyene, som helhjertet støtter partiets liberale profil. De vil ikke ha noen «lefling» med nasjonalkonservative standpunkter. Uansett hva partiet gjør, kan det gå galt. Går det for langt i retning Frp, blir de liberale misfornøyde, men hvis Høyre ikke tar innover seg at den politiske situasjonen har endret seg fundamentalt, vil velgerflyten til Frp fortsette. Hva som til slutt ender opp som Høyres kurs, er helt åpent. 

Kan Ine Eriksen Søreide reise ­kjerringa?

Grunnen skjelver under de liberalkonservative partiene

I Japan selges det nå flere bleier for inkontinente eldre enn for barn. Fødselsraten synker i nær sagt alle land, selv om det er store variasjoner. Kanskje vi for første gang siden Svartedauden får en global befolkningsnedgang? Som kjent bør hver kvinne i fruktbar alder i gjennomsnitt føde 2,1 barn hvis befolkningstallet ikke skal falle – hvis vi ser bort fra innvandring. I nesten hele den rike verden er vi langt under det. I Sør-Korea er det fullstendig krise. I 1960 hadde landet en fødselsrate på 6, nå er den nede i 0,72. I Kina er den på 1. To i foreldregenerasjonen, reduseres til én i den neste.

selvfølgelig fortape oss i at dette er en internasjonal trend, som det ikke er stort å gjøre noe med, men fødselstallene varierer jo veldig fra land til land. Og det er stor forskjell på om det norske fruktbarhetstallet fortsetter ned til det kinesiske nivået eller om det øker, for eksempel opp til det franske på 1,62.

I 2024 hadde Norge et fruktbarhetstall på 1,44, en gledelig oppgang fra bunnpunktet på 1,40 året før. Men det er fremdeles veldig lavt, lavere enn for eksempel Sverige og Danmark. Lenge trodde vi at det gode velferdsnivået i Norge gjorde det mulig å kombinere full yrkesdeltakelse for kvinner og relativt høye fødselstall. Fra 2002 til 2009 steg fødselsraten fra 1,75 til 1,98, noe som vi alle tok som bekreftelse på at oppskriften virket. Barnehager og økt foreldrepermisjon gjorde susen. Men det viste seg å være feil. De siste 15 årene har det gått bratt nedover.

Det er åpenbart noen kulturelle endringer som er i sving. De slår sterkest ut i Oslo, som har det laveste fødselstallet i landet, med 1,31. Rogaland ligger øverst med 1,63. Den desidert viktigste årsaken til at fødselstallene går ned, er at kvinner venter lenger med å få barn enn før. Nå er gjennomsnittet for førstegangsfødende 30,4 år. Før var det naturlig å få sitt første barn i 20-årene, nå er det i 30-årene. Det blir det færre barn av fordi tida ikke strekker til før naturen setter punktum.

Er det umuligå jekke opp fødselsraten fra dagens lave nivå? Kvinner sier i hvert fall at de ønsker seg flere barn enn de i realiteten får. Og vi har historiske eksempler på at det kan snu. I 1870-åra var fruktbarhetstallet på 4,7, men falt deretter bratt fram til 1930-tallet, da det var nede på 1,9. Men så steg det jevnt og trutt igjen til 1970, da kvinner i gjennomsnitt fødte 2,5 barn.

Det avgjørende for om man får barn eller ikke, er om andre man kjenner også får det. Hvis denne mimetiske effekten, altså at vi mimer det andre gjør, har fått fødselstallene ned, kan den også få dem opp igjen. I dag er mange redd for å få barn tidlig fordi det kan kullkaste drømmer om opplevelser, karriere og utdanning. Men man kan jo se seg rundt. De fleste som har gjort det de drømte om, har jo barn. Livet leves mens man får unger. Det tar ikke slutt. Og å sette dem bort noen uker hos besteforeldre på sommeren eller i ovale helger har alle godt av, både barn, foreldre og besteforeldre. Livet fortsetter – kanskje til og med litt mer fargerikt enn før.

Bjørgulv Braanen

Artikler

Mafiaråd

Er sentralbanksjef Ida Wolden Bache den nye Nicolai Rygg?

Etterkrigstida er over

Umettelig begjær

Valg i Danmark: En skadeskutt Mette Frederiksen søker fornyet tillit

Som et land under massivt angrep kan man ikke fortenke Iran i å forsvare seg med de midlene det har

Danmark går til urnene i dag.

Skal ikke alle med lenger?

Hvordan har vi havnet der vi er i dag, spør Bjørn Vassnes.

Vi trenger alternativer til den generiske, globale estetikken.

Hengemyr

Folk flest motsetter seg bombing av eget land

De høyreradikale er ikke hva de var.

USA kan stenge ned hele Norge, men digitaliseringsministeren ser en annen vei

Europeiske land må stå opp for seg selv og slutte å krype for USA.

Gangstervelde og idioti i førersetet

Hykleriet kjenner ingen grenser.

Hvis man ber om bomberegn over sitt eget land, med død og lemlestelse som resultat, bør en vite nøyaktig hva en driver med

Altfor mange av oss lever og puster i amerikansk politikk, mens vi knapt enser hva som skjer i den norske.

Røverkrig

De danske sosialdemokratene tar et skritt til venstre og foreslår formuesskatt for de rikeste. Den kommende valgkampen kan bli et sjøslag om rikingskatten.

Offentlig sløsing

Folkestyre er et redskap for å nappe makt ut av mektige oligarker og tyranners hender – og overlate den til folket selv.

Fant gleden på godset

Michael Tetzschner (H) imøteser en brei og uavhengig gransking av norsk bistandspolitikk og utenrikstjeneste.

Høyre kan stå i fare for å bli permanent lillebror på høyresida, slik det allerede har skjedd i mange europeiske land.

Fruktbarhetstallene faller i hele verden.

Mafiaråd

Er sentral­banksjef Ida Wolden Bache den nye Nicolai Rygg?

Etter­krigstida er over

Umettelig begjær

Valg i Danmark: En skadeskutt Mette Frede­riksen søker fornyet tillit

Som et land under massivt angrep kan man ikke fortenke Iran i å forsvare seg med de midlene det har

Danmark går til urnene i dag.

Skal ikke alle med lenger?

Hvordan har vi havnet der vi er i dag, spør Bjørn Vassnes.

Vi trenger alter­na­tiver til den generiske, globale estetikken.

Hengemyr

Folk flest motsetter seg bombing av eget land

De høyre­ra­di­kale er ikke hva de var.

USA kan stenge ned hele Norge, men digi­ta­li­se­rings­mi­nis­teren ser en annen vei

Europeiske land må stå opp for seg selv og slutte å krype for USA.

Gangster­velde og idioti i førersetet

Hykleriet kjenner ingen grenser.

Hvis man ber om bomberegn over sitt eget land, med død og lemles­telse som resultat, bør en vite nøyaktig hva en driver med

Altfor mange av oss lever og puster i amerikansk politikk, mens vi knapt enser hva som skjer i den norske.

Røverkrig

De danske sosial­de­mo­kra­tene tar et skritt til venstre og foreslår for­mues­skatt for de rikeste. Den kommende valgkampen kan bli et sjøslag om rikings­katten.

Offentlig sløsing

Folkestyre er et redskap for å nappe makt ut av mektige oligarker og tyranners hender – og overlate den til folket selv.

Fant gleden på godset

Michael Tetzschner (H) imøteser en brei og uavhengig gransking av norsk bistands­po­litikk og utenriks­tje­neste.

Høyre kan stå i fare for å bli permanent lillebror på høyresida, slik det allerede har skjedd i mange europeiske land.

Frukt­bar­hets­tal­lene faller i hele verden.

Er sentralbanksjef Ida Wolden Bache den nye Nicolai Rygg?

Etterkrigstida er over

Valg i Danmark: En skadeskutt Mette Frederiksen søker fornyet tillit

Vi trenger alternativer til den generiske, globale estetikken.

De høyreradikale er ikke hva de var.

USA kan stenge ned hele Norge, men digitaliseringsministeren ser en annen vei

Gangstervelde og idioti i førersetet

Hvis man ber om bomberegn over sitt eget land, med død og lemlestelse som resultat, bør en vite nøyaktig hva en driver med

De danske sosialdemokratene tar et skritt til venstre og foreslår formuesskatt for de rikeste. Den kommende valgkampen kan bli et sjøslag om rikingskatten.

Michael Tetzschner (H) imøteser en brei og uavhengig gransking av norsk bistandspolitikk og utenrikstjeneste.

Fruktbarhetstallene faller i hele verden.