Bjørgulv Braanen

#fff

 Danmarks tidligere statsminister Helle Thorning-Schmidt er hyret inn av Facebook for et ukjent millionbeløp for å sitte i teknologigigantens «uavhengige» råd for ytringsfrihet. Hun har fått tittelen «co-chair», sammen med de amerikanske jussprofessorene Jamal Greene og Michael McConnell og den kolombianske juristen Catalina Botero. The Guardians tidligere redaktør Alan Rusbridger og nobelprisvinneren Tawakkol Karman har også fått plass i rådet. Det stjernespekkede panelet skal være mekler i konflikter om selskapets modereringspolitikk. «Til nå har noen av de vanskeligste spørsmålene om innholdsmoderasjon blitt tatt av Facebook, i siste instans av Mark Zuckerberg selv. Nå vil vi for første gang ha et uavhengig organ som vil ta endelige og bindende beslutninger om hvilket innhold som blir stående og hva som blir fjernet», sier Helle Thorning-Schmidt, som kommer rett fra toppjobben i internasjonale Redd Barna.

Facebook har lenge vært utsatt for massiv kritikk for vilkårlig sensurering og spredning av hatefulle ytringer. Rådet er åpenbart opprettet for å unngå ytterligere press og statlig regulering av selskapet. Oppnevningen løser imidlertid ikke det grunnleggende problemet med at ytringsfriheten forvaltes av et privateid, profittstyrt gigantkonsern, uten innsyn og demokratisk kontroll. «Å overlate til et selskap som Facebook å trekke grensa mellom sant og falskt er som å la mafiaen få velge hvilke forbrytelser man skal anklages for», skriver Frederik Stjernfelt i Weekendavisen. Det er i dag full forvirring om hvordan Facebook håndhever selskapets sensurregler, som er en form for hjemmesnekret privat straffelov. Å legge en like privat appelldomstol på toppen av denne straffeloven, løser på ingen måte problemet. Facebook bruker allerede i dag store ressurser på å fjerne brukerinnhold. Hva hvis man i stedet, spør Stjernfelt, brukte disse på å overholde amerikansk lovgivning – og altså fjernet kriminelt innhold, trusler, oppfordringer til vold, personlig sjikane og falsk markedsføring – og lot nakne bryst, tvilsomme påstander og politiske synspunkter og alt det andre være?

Mafiaråd

Houthi-militsen i Jemen har tatt kontroll over kysten ved Rødehavet, noe som truer oljetrafikken sørover gjennom Mandebstredet. Fra før er trafikken i Hormuzstredet sterkt begrenset etter USAs angrep på Iran. Hittil i år har oljeprisen økt med nesten 90 prosent. I går lå den på 101 dollar fatet. Hvis Mandebstredet, eller Bab al-Mandeb som er det arabiske navnet, stenges, vil oljeprisen skyte ytterligere i været. Det eneste som kan få prisene normalisert på et lavere nivå, er en rask avslutning av Donald Trumps krig mot Iran, med en fredsavtale som er akseptabel for regimet. Dit er det imidlertid et stykke fram til.

er et sentralt politisk spørsmål i flere europeiske land. På en partilederdebatt på tysk fjernsyn under delstatsvalget i Mecklenburg-Vorpommern og Berlin brukte AFDs toppkandidat Alice Weidel mesteparten av taletida til å snakke om den tyske energikrisa og de høye drivstoffprisene. Det har åpenbart vært en vinnersak for de østtyske høyrepopulistene. Til slutt innså toppolitikerne i Berlin hvor landet lå og fredag, to dager for delstatsvalget, kunngjorde Tysklands forbundskansler Friedrich Merz (CDU) at Tysklands koalisjonsregjering hadde blitt enig om å kutte drivstoffprisene. Men avgiftskuttet og pristaket på drivstoff kom altfor seint til å få noen virkning. I Mecklenburg-Vorpommern, der AFD fikk 38,2 prosent, endte CDU – etterkrigstidas førende parti sammen med SPD – under sperregrensa i det forbundskansleren karakteriserte som en katastrofe, eller «disaster», som han sa. Partiet fikk 4,9 prosent – uten representasjon i delstatsforsamlingen.

debattene rast om kutt i drivstoffavgiftene. Høyre har åndenød som følge av et veritabelt distriktsopprør mot partileder Ine Eriksen Søreide. «Vi har kommet til en smerteterskel hvor det som skjer sentralt, er ødeleggende for oss lokalt», sier Trine S. Hjortdahl i Dønna Høyre til VG. Skjalg Fjellheim i Nettavisen spør om ikke Søreide kunne vært en ganske populær leder for et annet parti enn Høyre: Partiet Oslo.

Spesielt utsatt er transport- og anleggsbransjen, men også bønder og mange små og mellomstore bedrifter i distriktene er følsomme for kraftig økning i drivstoffprisene.

«Selvfølgelig bør avgifter kuttes nå. Marginene i transportbransjen er løvtynne. Vi kommer til å få masse konkurser hvis avgiftene ikke kuttes. Og selvfølgelig blir det dyrere mat fordi all mat fraktes med diesel», sier sjeføkonom i Eika, Jan Ludvig Andreassen, til Dagens Næringsliv. Han vil både ha kutt i drivstoffavgiftene og i matmomsen.

«Når det er krig, uår og krise, så må vi hjelpe. Hva er de folkevalgte egentlig til hvis det ikke er for å prøve å hjelpe folk til å få en bedre hverdag», spør sjeføkonomen i et intervju med Nationen.

7. oktober legger Ap-regjeringen fram forslag til statsbudsjett for 2027. Da går vi inn i en intens periode med budsjettforhandlinger mellom de rødgrønne. Hvis ikke Trump har fått slutt på krigen innen da, vil Senterpartiet kreve lavere drivstoffavgifter, kanskje med støtte fra Rødt.

 til å forskuttere hvordan forhandlingene går, men venstresida bør i hvert fall legge bort ideen om at avgiftskutt er noe som bare Frp og høyresida driver med. Gratis og billigere kollektivtrafikk er gode forslag, akkurat som kutt i matmomsen og lavere bensinpriser er det. Effekten på folks levevilkår er den samme – selv om det slår litt ulikt ut. Billigere kollektivtransport er viktig i sentrale strøk, mens avgiftskutt på drivstoff er viktigere der folk er avhengig av bilen. Alle tiltak som kan forbedre vanlige folks levekår, bør være på den rødgrønne budsjettmenyen, enten det er snakk strømstøtte på dagens nivå, avgiftskutt på diesel, kutt i matmoms, økt barnetrygd eller billigere husbanklån. Forslagene må veies opp mot hverandre og tilpasses den økonomiske situasjonen, men det er ingen grunn til å ta avgiftskutt av bordet. Fordelen med lavere matmoms og drivstoffpriser er at konsumprisindeksen faller, noe som også bør få betydning for renta.

Ingen forslag bør tas av den rødgrønne budsjettmenyen

Avgiftskutt på bordet

Dette er for svakt, Kamzy! Prøv igjen!

I forrige uke sendte samferdselsminister Kamzy Gunaratnam (Ap) ut et forslag fra Oslo Economics om de statlig finansierte flyrutene i Nord-Norge på høring. Ett av det private selskapets forslag er å fjerne kjøp av de såkalte FOT-rutene (forpliktelser til offentlig tjenesteytelse) fra Vardø i Finnmark, Mosjøen på Helgeland, Stokmarknes i Vesterålen, Namsos i Trøndelag, samt å legge ned flyruta mellom Røst og Bodø, for å erstatte den med helikopter. Det kan bety nedleggelse av flyplassene.

regjeringen overkjørt av en brei stortingskoalisjon da den gikk inn for ny anbudskonkurranse om FOT-rutene i Sør-Norge, som ville innebære økte priser og redusert kapasitet. Også da lå en rapport fra Oslo Economics til grunn. Disse flyrutene er selve livsnerven for folk, næringsliv, helsetjenester og beredskap i viktige deler av landet, spesielt i Nord-Norge. I Finnmark og Troms omfatter FOT-rutene 13 lufthavner, Kirkenes, Vadsø, Vardø, Båtsfjord, Berlevåg, Mehamn, Honningsvåg, Hammerfest, Alta, Lakselv, Sørkjosen, Hasvik og Tromsø. Flytilbudet i distriktene må kontinuerlig utvikles, og det er allerede mange utfordringer, som dårlig korrespondanse, for få avganger, uheldige tidspunkter og for lite kapasitet på noen ruter. Problemene er spesielt store i Øst-Finnmark, der Oslo Economics svar er å legge ned flyplassen i Vardø. Til Nationen sier Statskog-sjef Gunnar Lien at flyplassen i Namsos i sin tid var et argument for å flytte foretakets hovedkontor dit. Nå begrunnes nedleggingsforslaget med at det en gang i framtida vil bli bygd en motorvei som kutter reisetida til Trondheim lufthavn, Værnes med ni minutter. Da vil reisetida være nede i 2,5 timer (!)

har vakt sterke reaksjoner. Dagsavisens Maja Sojtaric skriver at «Arbeiderpartiet atter en gang viser at partiet er frakoplet kjernesakene i Distrikts-Norge». Samferdselsdepartementet kan ikke fortsette å sende ut slike rapporter på høring, uten selv å angi en retning i tråd med regjeringens ambisjoner for distriktsutvikling og beredskap. Oslo Economics rapport inneholder heller ikke noe forslag om å utvide ordningen til å gjelde flere ruter. Dette alternativet er dermed tatt av bordet før høringen i det hele tatt har begynt. Dette er for svakt, Kamzy! Prøv igjen!

Fly mot nord

#000

Norge har to ganger sagt nei til medlemskap i EU. Likevel har det aldri vært noen enighet om hvordan denne utenforposisjonen skulle håndteres. Hvordan skal en uavhengig småstat i EUs randsone, med sterke økonomiske bånd til unionen, ikke minst gjennom EØS-avtalen, forvalte sitt pund? Ledende politikere har nølt med å ta opp EU-saken på nytt av frykt for å tape en tredje gang, men i praksis har politikken blitt å oppføre seg mest mulig som om vi allerede er EU-medlem, der vi utrettelig forsøker å være med på flest mulig initiativer fra Brussel, langt utover det EØS-avtalen forplikter oss til. Norge har heller aldri vært villig til å bruke vetoretten i EØS, som ifølge Gro Harlem Brundtland var der av en grunn: Den var til for å brukes.

I går informerte samferdselsminister Kamzy Gunaratnam fagforeningene i jernbanesektoren om at Norge har gitt opp å føre en egen jernbanepolitikk av hensyn til EU og EØS. Det blir ingenting av Arbeiderpartiets ambisjon om å avslutte konkurranseutsetting og anbud i jernbanesektoren. EUs jernbanepakke 4 er inntatt i norsk lov uten forbehold. Dermed står EØS-avtalen i veien for å avskaffe anbudene på jernbanen. Samferdselsministeren sier til Klassekampen at hun håper fagbevegelsen forstår at dette ikke er Aps primærpolitikk. Problemet er at det er faktisk det det er. Det som er overordnet alt annet fra Ap-hold, er å etterleve EUs regler og forordninger. Å føre en politikk i tråd med demokratisk forankrede nasjonale interesser er i praksis tatt av bordet.

det se ut som om Brussels perspektiver langt på vei er overtatt av norske embetsmenn og politikere, til tross for at vi ikke er medlem av EU, og det er få utsikter til at vi vil bli det i nærmeste framtid. Likevel oppfører vi oss som om EU og våre interesser er identiske. Da Storbritannia diskuterte om landet skulle forlate EU, oppfordret for eksempel utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) britene om å bli, til tross for at det norske folket hadde bestemt at Norge skulle stå utenfor. Eide hevdet at det var best for Norge om Storbritannia forble i EU, selv om det er åpenbart at vår posisjon som utenforland ville fått ny tyngde hvis vi fikk selskap av Storbritannia. Det skjedde også.

Denne uka kom nyheten om at Norge vil bidra med en milliard kroner for å hjelpe Ukraina med å bli EU-medlem så raskt som mulig. EUs utvidelseskommissær Marta Kos var i Oslo denne uka og hyllet Norge for å være nærmere EU enn «nesten noe annet ikke-medlem». Hun pekte på at det vitnet om stor tillit når Norge kanaliserer Ukraina-midlene gjennom EU-systemet.

«At EU blir større, er viktig for Norge», sa utenriksminister Espen Barth Eide om bidraget, med henvisning til at et nytt EU-medlem også vil bli omfattet av EØS-avtalen. Det er kreativ argumentasjon ettersom det er snakk om to helt forskjellige tilknytningsformer til EU. For Norges del ville det jo vært en fordel hvis flere land var i en tilsvarende posisjon som oss – om enn kanskje med bedre betingelser. Tysklands Friedrich Merz har foreslått at Ukraina blir «assosiert medlem». Det er foreløpig uklart hva det betyr bortsett fra gjensidige handelsavtaler og politiske forsikringer, men for Norge er slike utspill likevel av stor interesse fordi det på lengre sikt kan en åpne en vei der vi kan unnslippe den ydmykende husmannskontrakten som EØS-avtalen tross alt er. På område etter område hindrer den Norge i å ivareta vitale nasjonale interesser.

 at Norge bidrar med store summer for at Ukraina skal bli EU-medlem og kanaliserer pengene gjennom EU-systemet? For Norges del ville det være en større fordel hvis Ukraina ble assosiert enn fullt medlem, selv om det ikke er vi som bestemmer det. Det nye i dagens situasjon er at det kan vokse fram en gruppe land, som Storbritannia, Norge, Island, Ukraina, Sveits og Canada, som står utenfor EU, men som likevel samarbeider tett med unionen på mange områder. De vil utgjøre et sterkt økonomisk, finansielt og forsvarspolitisk fellesskap, som vil gi tyngde til posisjonen Norge har valgt som utenforland.

Å reise rundt og oppfordre andre land til å velge det motsatte av det vi selv har valgt, er en underlig praksis, som snarere vil gjøre det vanskeligere å utnytte potensialet i den norske utakten. Hvilket mandat har de til å advare andre mot å følge den veien flertallet i Norge har valgt for vårt land – to ganger? Det er nok av ansatte i EU-apparatet i Brussel om ikke norske politikere og embetsmenn også skal trekke i uniform.

Det ville vært en fordel hvis flere land var i en tilsvarende posisjon som oss

Utaktens potensial

Utenlandsk kapital fosser inn i Norge for å etablere datasentre. Til nå er det 112 registrerte sentre i her til lands, fordelt på 60 kommersielle operatører. Og veksten fortsetter. Likevel har tidligere digitaliseringsminister Karianne Tung (Ap) blankt avvist konsesjonsordninger, som gjør det mulig å prioritere strøm ut fra samfunnsmessige hensyn.

sikkerhetspolitikken har vi begynt å forstå at bindingen til USA er dypt problematisk, mens vi på det digitale området fortsetter å gjøre oss mer og mer avhengig av amerikanske selskaper. Innen nettskytjenester er selskaper som Amazon, Google og Microsoft totalt dominerende. Og de norske datasentrene som bygges, eies stort sett av utenlandske selskaper. Selv når de eies delvis av norske aktører, som Aker, er kapasiteten forbeholdt tekgiganter som Open AI, Netscale og Google.

Hvor fatal avhengigheten av amerikanske infrastruktur er, ble illustrert da Microsoft stengte e-postkontoen til ICC-sjefanklager Karim Khan i 2025 etter ordre fra Washington. USA kan i prinsippet stenge ned hele Norge digitalt, fra forsvarssystemer og banktjenester til offentlige etaters og næringslivets kommunikasjonsplattformer. Det er oppsiktsvekkende hvor liten kraft myndighetene har lagt i å sikre nasjonal kontroll over samfunnets basisfunksjoner.

 har vi to lysende eksempler på at politikerne var i stand til å beskytte vitale norske interesser. Da utenlandsk kapital var i ferd med å underlegge seg den norske vannkrafta på begynnelsen av forrige århundreskifte, kom konsesjonslovene fra 1906 og utover. Da vi fant olje i Nordsjøen, sikret myndighetene nasjonal kontroll og styring over ressursene. Funnene skulle skape norske kompetansemiljøer, ny næringsvirksomhet og komme hele landet til gode.

Hvorfor er norske politikere så tafatte? Er det rett og slett fordi konsesjonslovene fra 1906 og oljelovgivningen fra 1971, som alle politiske partier skryter av, ikke lenger er mulig på grunn av EØS-avtalen? Hvis dette er prisen, er den for høy – altfor høy. Uansett årsak, er utfordringene i dag om mulig enda større enn de var i 1906 og 1971. Regjeringen kan ikke fortsette å la det skure og gå.

 utenom en konsesjonsordning for kraft, med klar prioritet for virksomhet som tjener norske samfunnsinteresser. Like viktig er det at vi frigjør oss fra digital avhengighet av USA. Å bygge en nasjonal skytjeneste må være første skritt. Nasjonal sikkerhets­myndighet har anslått kostnadene til 6,5 milliarder kroner. Det vil sikkert bli betydelig dyrere, ikke minst til løpende driftsutgifter og kostnader ved å bygge datasentre og et sterkt miljø av forskere og programmerere for drift og utvikling. I utredningene om dette har det vært uttrykt bekymring for at vi mangler nasjonal IT- og skykompetanse, men det var også situasjonen da oljeeventyret startet. For beredskapen er dette like viktig som kuler og krutt – kanskje viktigere.

 lammelsen og hente opp sinnelaget fra 1906 og 1971. Og i den grad Arbeiderpartiet trenger en sak å vinne valgkampen på i 2029, så er det denne. Så får vi se om digitaliseringsminister Torgeir Micaelsen (Ap) er i stand til å bryte de siste tiårenes la-skure-politikk, der man spiller alle problematiske baller over til EU. Velgerne forventer at regjeringen står opp for norske nasjonale interesser i en situasjon der det er mer presserende enn noensinne.

Hvor ble arven fra 1906 og 1971 av?

Andreas Hompland runder i dag 80 år. Han er utdannet sosiolog og sto sentralt blant annet i framtidsprosjektet Scenarier 2000 på 1980-tallet, men allerede i studietida på 1970-tallet ble han tilknyttet Dagbladet, der han ble en av avisas gullpenner i en av avisas mange gullperioder. Arve Solstad, Arne Finborud, Per Vassbotn og Gudleiv Forr, kjernen i Dagbladets sagnomsuste politiske redaksjon på 1960- og 70-tallet, var alle født før eller i begynnelsen av krigen. Etter hvert fikk de tilsig av noen få fra den yngre garde, 68-ere født etter krigen, der Hompland var en av de fremste. Hans underfundige, satiriske og kunnskapsrike penn var høyt verdsatt. Hompland utviklet også en egen type kommentarjournalistikk, basert på dyp kunnskap og oppsøkende reisevirksomhet.

 dra på sine kunnskaper fra Bibelbeltet, vokst opp som han var i Kvinesdal. Det gjorde at han kunne gi byradikale Dagbladet et snev av innsikt i livet utenfor salongene i hovedstaden. Han skrev også på et moderne nynorsk, som ellers var fremmed for Dagbladet-tradisjonen. Fredrik Engelstad skriver i Store Norske Leksikon at Hompland kombinerte den byradikale Dagblad-ideologien med en dyp fortrolighet med hjembygdas bedehuskultur. Denne uvanlige bredden ga han en særlig følsomhet for norsk politikk. Hompland har også vært en pasjonert løper i mange år, selv om karrieren nå er på hell. Gratulerer så mye med dagen, Andreas.

Tidas ­seismograf

Å ha visjoner og langsiktige mål er vel og bra, men i politikken koker alt ned til om du klarer å bevege verden ut fra de betingelsene som foreligger her og nå. Norge står i dag utenfor EU, i likhet med Storbritannia, Sveits og Island, og politikerne håndhever landenes interesser ut fra det som er bestemt av et folkelig votum. Svaret er ulike allianser og samarbeidsforhold som styrker forsvaret og sikkerheten. Sammenlikner en ulike lands bidrag til Ukrainas forsvarskamp, er det for eksempel nordeuropeiske land, Storbritannia, Norge, Nederland, Danmark, Sverige og Tyskland, som nå leder an.

åpenbart at forsvaret av Ukraina hadde blitt sterkere hvis all forsvars- og sikkerhetspolitikk var underordnet Brussel. Likevel er det en klokkertro i EU-systemet på at det eneste saliggjørende er tettest mulig integrasjon på alle områder. Som en utopi i Det kommunistiske manifestet ligger det et endelig mål der framme om den skinnende, perfekte superstaten. Det kan begrunne mye dysfunksjonell politikk her og nå, ettersom det bare er som skjærskilden å regne på vei mot oppstandelse og himmelrike.

Martin Sandbu er en av mange som mener dette er den endelige løsningen for EU. I Aftenposten mandag trakk han fram Canadas statsminister Mark Carneys tale, der han oppfordret til tettere samarbeid mellom mellommakter og andre land til forsvar for en regelbasert verden. Det var på alle vis en oppløftende tale, men Sandbu klarer å gjøre den til et problem. Hvis det utvikles samarbeid mellom land som Canada, Frankrike og Tyskland vil det være en «en grunnleggende trussel mot Europa-samarbeidet», hevder han. Det eneste alternativet er at Europa selv blir en superstat, i en «evig tettere union». «Enten er EU en verdensmakt, eller så er den ingenting», hevder han. Et Europa der land har sin egen valuta og handelspolitikk, vil være forsvarsløst. Vi vil våge den motsatte påstanden: Et dirigistisk, skjørt EU-stillas med økende folkelig motstand, vil stå svakere i møte med en ekstern, militær trussel. Det er bare nasjonalstatene som er i stand til å mobilisere denne typen ressurser på en tilstrekkelig effektiv måte. Derfor er alle typer likeverdige allianser og samarbeid mellom nasjoner velkomne og av det gode.

En visjon hentet fra Det kommunistiske manifest.

Byråkratisk drømmeslott

Valgsendingen på SVT søndag var et underlig skue. Ikke rart at den nervepirrende mannjevningen mellom de to jevnstore blokkene i riksdagsvalget sto i sentrum, men i stedet for å gi seerne analyser av hvordan det hadde gått i ulike deler av landet, gikk SVT-reporterne fra valgvake til valgvake i Stockholm sentrum for å snakke med folk som ikke hadde noe å si. Et valg er en gradmåler for de politiske stemningene i et land, ikke minst de geografiske ulikhetene. Og de er virkelige store i Sverige nå, selv om journalistene på Södermalm ikke ser ut til å bry seg.

Ved riksdagsvalget søndag gikk alle partier marginalt fram, bortsett fra de to største, Socialdemokraterna (S) og Sverigedemokraterna (SD). Det ledende regjeringspartiet i siste periode, Moderaterna (M), med statsminister Ulf Kristersson i spissen, hadde en imponerende framgang, som gjør at partiet nå igjen er størst på borgerlig side.

Selv om SD går tilbake, er det fremdeles Sveriges dominerende utkantparti. I Sør-Sverige, med Skåne som tyngdepunkt, er de klart størst i mange kommuner. Sosialdemokratene holder stillingen i Nord-Sverige, men med sterk konkurranse fra SD. Det er stor uro i Utkant-Sverige som lenge har blitt neglisjert av rikspolitikerne. I det hele tatt er det oppsiktsvekkende hvor lite oppmerksomhet det er om sentraliserings- og distriktspolitikk i den svenske offentligheten, til tross for stor misnøye og sterke protester. Sjukvårdspartiet, som protesterer mot dårlige sykehus- og helsetjenester, får for eksempel over 10 prosent av stemmene i Norrbotten, Västernorrland og Dalarna i regionvalget. I Särna i Dalarna får Sjukvårdspartiet og Sverigedemokraterna over 50 prosent.

har størst framgang av alle, til tross for avsløringer rett før valget om listekandidater som hadde spredd tvilsomme lenker på nettet. Partiet fikk sitt beste resultat på 24 år med 8,2 prosent. En oversikt i Dagens Nyheter viser at V gjorde det spesielt skarpt i såkalte «utsatte områder», med høy innvandrerandel. På landsbasis går V fram 1,5 prosentpoeng, men i disse kretsene øker partiet med hele 14 prosentpoeng. Totalt sett er Socialdemokraterna fortsatt størst i utsatte områder, men i stockholmsbydeler som Rinkeby, Hjulsta og Tensta er V størst. I Rinkeby får partiet mer enn 54 prosent. I områder som politiet klassifiseres som «særlig utsatte», får S og V til sammen 73 prosent av stemmene. I Stockholm som helhet derimot får Moderaterna det sterkeste valgresultatet på mange år, med 22,3 prosent, en oppgang på 4 prosentpoeng. Det er første gangen Moderaterna øker i Stockholm siden 2006.

Sverigedemokraterna har gått fram hvert eneste valg siden de brøt gjennom sperregrensa i 2010. Denne gangen gikk de på sin første smell, med en tilbakegang på tre prosentpoeng til 17,6 prosent. Det er vanskelig å tolke dette som noe annet enn et vellykket resultat av at de borgerlige rev brannmuren mot SD og slapp dem inn i det gode selskap. Hadde de fremdeles vært holdt utenfor, kan vi nesten gå ut fra at framgangen hadde fortsatt. En kan også tenke seg at SDs innflytelse på Moderaterna har bidratt til deres framgang, reduksjon i kriminaliteten, lavere drivstoffavgifter og kutt i matmomsen.

Det er samtidig oppsiktsvekkende at Magdalena Andersson ikke har klart å utnytte SDs tilbakegang til egen fordel. I stedet ser det ut til at S går tilbake helt parallelt med SD. Ali Esbati, med bakgrunn i Vänsterpartiet, har påpekt at hun har ført en katastrofalt dårlig valgkamp. Hun har vært utydelig på sakene og satset på at partiets sterke varemerke skulle være nok. Hennes viktigste argument for å stemme S har vært å unngå å få SD i regjering. Det har åpenbart ikke slått an. Selv ikke et av verdens mest vellykkede sosialdemokratiske partier kan hvile på laurbærene.

Vänster er største parti i Rinkeby, Hjulsta og Tensta

Tilbakegang etter brannmurfall

Trygve Lie (1896–1968) har hatt et dårlig ettermæle som FNs første generalsekretær i perioden 1946 til 1953. I biografien «Trygve Lie – byggherre i krig og fred» tar Tove Gravdal ham i forsvar mot kritikerne.

Lie var arbeiderklassegutten fra Grorud i daværende Aker, som ved hjelp av stipender fikk utdanning og tok juridisk embetseksamen som 23-åring i 1919. Han var i flere år juridisk konsulent i LO, der han forsvarte mange av aksjonistene fra Menstadslaget, før han i 1935 ble justisminister i en alder av 38 år, til da tidenes yngste statsråd. Under krigen ble han regnet som en av de meste handlekraftige ministrene i London.

I ettertid har han ikke fått de beste skussmål for sin innsats som FNs generalsekretær. Britiske Robert Urquhart, som var rådgiver for Lie i FN i flere år, mente han verken hadde temperament eller intellekt til den krevende stillingen. Lie stolte mer på hva han kalte sin «politiske nese» enn på intellektuelle anstrengelser eller hardt diplomatisk arbeid, hevder Urquhart, som skulle bli en nær rådgiver for Lies etterfølger, Dag Hammarskjöld. Lie var en mistenksom og usikker mann, med kort lunte. Han forlot offentlig tilstelninger hvis han ikke hadde fått den rette bordplasseringen. Ved en middag som ble gitt for Anthony Eden gikk han inn i spisesalen og byttet bordkortene så han fikk æresplassen, forteller Urquhart. Han mente også Lie var sterkt partisk til fordel for Israel i Palestina-spørsmålet. Den britiske offiseren og diplomaten unnskylder likevel Lie med at han var gitt «verdens vanskeligste jobb». I Odd Karsten Tveits bok «Gudfaren» fra 2018 rettes også skarp kritikk mot Lie for å ha sviktet FN i Palestina-spørsmålet.

I boka skriver Gravdal om en av de mest innflytelsesrike i FN-systemet, Ralph Bunche, som også var svært kritisk til Lie. Bunche skrev at han var «forfengelig og selvsentrert, med en tendens til å vurdere også viktige saker ut fra hvilken virkning de hadde på ham selv». Stortingspresident C.J. Hambro var heller ikke nådig mot Lie. I dagboka under krigen skrev han at Lies «første tanke er at Trygve Lie skal ha det godt, helst litt bedre enn andre».

Kanskje et av de største ankepunktene mot Lie var at han ga fullstendig etter for den amerikanske mccarthyismen på begynnelsen av 1950-tallet. McCarran-komiteen og en storjury som var underlagt justisdepartementet, innkalte amerikanske FN-ansatte til kryssforhør om deres antatte kommunistsympatier. Flere av de FN-ansatte nektet å svare på om de var eller hadde vært medlem av kommunistpartiet. De viste til det femte grunnlovstillegget, som ga dem rett til å nekte å svare. Det endte med at Lie slapp kommunistjegerne inn i FN-bygningen og avskjediget medarbeidere som ikke svarte tilfredsstillende på inkvisitorenes spørsmål.

Gravdal går grundig inn i flere av disse sakene i boka, men har et generelt mer positivt syn på Lies rolle enn hans argeste kritikere.

– Det viktigste nye jeg har funnet, er at Lies dårlige ettermæle er betydelig overdrevet. Han fortjener mer honnør for sin innsats, ikke minst i FN-systemet, der hans omdømme er veldig dårlig. Han er jo nærmest en ikke-person. Lie er fullstendig overskygget av Dag Hammarskjöld, som har fått en svær plass utenfor FN-bygget oppkalt etter seg og et bibliotek. Det er ingenting i FN som er oppkalt etter Trygve Lie. Det eneste er at det henger noen bilder av ham i kjelleren utenfor do.

Hun framholder at Lies største prestasjon var byggingen av FNs hovedkvarter på Manhattan i New York. Det lyktes fordi han hadde et godt forhold til New Yorks borgermester, den mektige byplanleggeren Robert Moses og den styrtrike Rockefeller-familien, som også støttet byggeprosjektet økonomisk. John D. Rockefeller ga 8,5 millioner dollar for at FN skulle kunne kjøpe tomten på Manhattan.

Det er ingenting i FN som er oppkalt etter Trygve Lie.

Bedre enn sitt rykte?

Det er et dystert bilde de nye Pisa-tallene tegner

Å la seg ryste av Pisa-sjokk har vi svært dårlige erfaringer med i Norge. Da resultatene fra den første internasjonale undersøkelsen kom i 2001, førte det til at den gamle – og utmerkete – læreplanen (L97), med klare læringsmål, ble forkastet. I stedet kom Kunnskapsløftet i 2006, som erstattet kunnskapsmål med kompetansemål, noe som åpenbart har bidratt til kunnskapsfallet i skolen.

 bilde de nye Pisa-tallene tegner. Det er en betydelig økning i andel svakt presterende elever i alle de tre fagene som er undersøkt: lesing, matte og naturfag. Mange land opplever tilbakegang, men Norge faller mer og brattere enn andre. I lesing har andelen lavtpresterende i 10. klasse økt fra 15 til 34 prosent de ti siste årene. Blant gutter er det hele 41 prosent som presterer så dårlig at de vil få problemer med videre skolegang. Det er snakk om et kritisk lærefall i skolen.

 Kari Nessa Nordtun (Ap) har allerede bidratt til flere positive tiltak for å bremse kunnskapsfallet, som å få skjermene ut av klasserommene og styrke lærernes autoritet. Hun har lagt vekt på at økt individualisering går på bekostning av ansvarsfølelse og forpliktelse overfor fellesskapet. Evnen til konsentrasjon, utholdenhet og elevenes evne til å prøve, feile og stå i motgang må styrkes.

Lærefallet handler om skolen, men også om synet på kunnskap i samfunnet som helhet.Kunnskap ses i økende grad som noe vi kan hente ned fra nærmeste hylle eller nettsøk. Kunnskap er derimot et redskap for personlig vekst, slik at vi kan leve myndige og selvstendige liv.

 inne for store og omfattende skolereformer, som innføring av heldagsskole. I stedet trengs det et sakte og målrettet reparasjonsarbeid med utgangspunkt i ressursene vi har, med tydelige rammer og læringsmål. Å tilegne seg kunnskap og bli myndige mennesker krever også disiplin, konsentrasjon, utholdenhet, arbeid – og pugging. I hele samfunnet må betydningen av kunnskap heves, ikke bare fordi næringslivet trenger det, men fordi det er veien til bemyndigelse av borgerne, som gjør det mulig å stå imot mektige kapitalkrefters forsøk på å bemektige seg våre liv. Så får det ta den tida det tar.

Pisa-sjokk

Norge har havnet i en lei kattepine når striden om Ukraina-krigen nå har forflyttet seg til Svalbard, takket være en dom i Nord-Troms og Senja tingrett på Finnsnes. Dommen førte til at Sysselmesteren på Svalbard umiddelbart tok arrest i det russiske forskningsfartøyet «Professor Moltsjanov», som frakter mat og forsyninger til de russiske bosettingene i Pyramiden og Barentsburg. Russland har reagert kraftig og kaller arrestasjonen for statsterrorisme og brudd på Svalbardtraktaten.

Bakgrunnen for saken er et krav fra det ukrainske oljeselskapet Naftogaz om erstatning for verdier som ble konfiskert etter Russlands annektering av Krim i 2014. I 2023 kom en dom fra en voldgiftsdomstol, Permanent Court of Arbitration (PCA) i Haag, som ga selskapet medhold i at det hadde krav på krigsskadeerstatning. Det ble tilkjent 4,22 milliarder dollar, som i dag har vokst til 6 milliarder dollar.

Jussprofessor Benedikte Moltumyr Høgberg har skrevet et lengre notat om saken, som er lagt ut på sosiale medier, der hun hevder at det norske regelverket ikke er tilpasset den situasjonen vi nå har havnet i. Hun påpeker at dommen fra voldgiftsdomstolen i Haag er avsagt under dissens, og at Russland har reist ugyldighetssak mot dommen, som derfor ikke er rettskraftig avgjort. Naftogaz har likevel forsøkt å bruke den som rettsgrunnlag for å inndrive sitt krav i områder hvor de kan få tak i statlig russisk eiendom. I noen land har de lyktes, mens andre ikke har akseptert dommen som rettslig grunnlag for inndrivelse. Det skyldes at det ikke er en avgjørelse fra International Court of Justice (ICJ), som alle FNs medlemsland er underlagt og som er den eneste domstolen som med endelig virkning kan avklare mellomstatlige konflikter og traktattolkningsspørsmål. Det er også et ankepunkt at erstatningen ikke skal til Ukraina som stat, men til oljeselskapet Naftogaz.

er et stort og komplisert tema etter en krig. I alle store fredsslutninger har det vært langdryge tautrekkinger om erstatningskrav, for eksempel etter første og andre verdenskrig. Hovedlinjene i oppgjøret etter andre verdenskrig ble lagt på Jalta- og Potsdam-konferansene i 1945. Selv da ble resultatet omstridt. Sovjetunionen skulle for eksempel hente ut krigsskadeerstatninger fra «sin» tyske sektor, noe som gjorde at DDR ble kraftig svekket. Når det en dag blir fred mellom Ukraina og Russland, vil diskusjonene om krigsskadeerstatning også da stå helt sentralt. Det rette stedet for disse drøftingene er kanskje ikke Nord-Troms og Senja tingrett.

Konsekvensene for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk kan også bli store. I prinsippet kan Naftogaz reise krav om arrest og salg av hvilken som helst russisk båt eller eiendom. I dag har for eksempel russiske fiskebåter adgang til å ankre opp i tre havner, Kirkenes, Båtsfjord og Tromsø. Skulle disse båtene plutselig bli arrestert etter at de har lagt til kai, vil det reise spørsmål ved om norske myndighetsvedtak i det hele tatt står til troende.

måtte mene om tingrettens dom er arrestasjonen problematisk for norsk nordområdepolitikk. Norge har interesse av mest mulig ro og stabile forhold i Arktis og på Svalbard. En ting er at Russland kan begynne å bruse med fjærene, med militærøvelser eller andre trusler, men det vil også føre andre aktører til området med en mer aktivistisk tilnærming, ikke minst USA. Da har vi utløst en utvikling stikk i strid med våre egne interesser. Å sammenlikne det med skuddet i Sarajevo, som utløste første verdenskrig, er selvfølgelig en vill overdrivelse, men i trøblete tider er vi helt avhengig av at norske myndigheter og folkevalgte har kontroll over landets utenriks- og sikkerhetspolitikk. Stormaktsrivaliseringen må holdes på et absolutt minimum. Da må Norge ha kapasiteter til å håndheve suvereniteten, uten at det skapes usikkerhet om hvem det er som bestemmer – og på hvilket grunnlag det skal skje. Dommen i Nord-Troms og Senja tingrett er slik sett en kinkig nøtt for Norge, og som Høgberg skriver, kanskje ikke akkurat det vi hadde trengt nå.

Erstatningen skal ikke til Ukraina som stat, men til et enkeltselskap

Arresten i Barentsburg

Sigurd Allern, som i morgen fyller 80 år, var kanskje den avgjørende forutsetningen for at Klassekampen utviklet seg fra et maoistisk, sekterisk utgangspunkt i 1969 til den breie avisa den er i dag. Han nådde ikke helt fram, men han la på mange måter det politiske og journalistfaglige grunnlaget for avisas seinere utvikling.

 ml-bevegelsen kunne i sine velmaktsdager framstå som monolittisk, men det var også klare kulturforskjeller i den innerste kjerna, den såkalte diamantgjengen SKAU, der Tron Øgrim, Pål Steigan, Sverre Knutsen, Kjell Skjervø og Sigurd Allern satt i mesteparten av bevegelsens storhetstid. Knutsen og Skjervø var steinharde og proletære linjevoktere som kunne skyte når noen måtte dø. Steigan var den innadvendte skolastikeren, mens karismatiske Øgrim eksellerte som frodig renessansemenneske, med dypere røtter i amerikansk populærkultur enn i norsk arbeiderbevegelse. Allern, som var fra Sandnessjøen, var i denne sammenhengen nærmest som en pragmatiker å regne, mer rotfestet i norsk politisk tradisjon enn noen av de andre. Faren var aktiv senterpartimann i lokalpolitikken på Helgeland. I mediesammenheng kan han kanskje sammenliknes med pressemannnen Olav Scheflo, som ble regnet til høyrefløyen i NKP. Den indre striden i partiet førte til at han trakk seg som redaktør av hovedorganet i 1927.

 i partiets «høyreperiode» fra 1973, før han ble erstattet av Steigan i 1975. Foranledningen var at Øgrim hadde lansert «teser mot høyreavviket», som åpenbart var inspirert av Enver Hoxha og det albanske kommunistpartiet, som Steigan og Øgrim hadde besøkt våren 1975. «Tesene var både politisk og psykologisk et nokså hysterisk dokument, sterkt preget av allmenne påstander og venstrefraser» og førte til en «politisk sekterisme som både skadet venstresida og partiet selv», har Allern seinere sagt.

Han kom inn som redaktør av Klassekampen i 1979 og var med å redde avisa fra konkurs, blant annet ved å skrote den tidligere politikken med ikke å ta imot pressestøtte. Sverre Knutsen og Tron Øgrim var mot, men Allern fikk med seg flertallet i partiledelsen for et linjeskifte. Deretter begynte en sakte, men sikker konsolidering av avisa og en begynnende journalistisk profesjonalisering utover på 1980-tallet.

Forutsetningen for at han fikk dette armslaget var at han satt i AKPs ledelse og hadde sine støttespillere utover landet. «Gjennom sin plass i AKPs sentralkomité gjennom 1980-tallet hadde Allern den politiske gjennomslagskraften og posisjonen som var nødvendig for å gjennomføre transformasjonen fra å være et partiorgan til at partiet som eier aksepterte en ny formålsparagraf», skriver Sigrid Stranger-T­horsen i hovedfagsoppgaven «Kampen om Klassekampen» fra 2006.

Valgallianse skilte lag i 1991, forsvant mange av hans støttespillere til RV, mens de mest dogmatiske satt igjen i AKP, som fortsatt eide avisa. Til tross for en imponerende journalistisk satsing fra begynnelsen av 1990-tallet, med mange nyansettelser og ny journalistisk driv, og en foreløpig på opplagsrekord på 10.042 i 1992, skulle det til slutt underminere muligheten for videre satsinger på å utvikle en brei venstresideavis. Det er grunn til å tro at disse stridighetene, sammen med interne konflikter, var medvirkende til at Allern forlot avisa i 1995. Han fikk da en forskerstilling på Institutt for Journalistikk (IJ) i Fredrikstad og seinere et professorat i journalistikk ved Universitetet i Oslo, en ansettelse som var omstridt på grunn av hans politiske bakgrunn. Han har også utgitt flere bøker, som «Kildenes makt» (1992), «Når kildene byr opp til dans» (1997) og «Flokkdyr på Løvebakken» (2001), der han kritiserte VGs og Dagbladets hemningsløse misbruk av anonyme kilder, spesielt i den politiske journalistikken.

tida vært lojal støttende overfor dagens avisprosjekt, selv om det røynet på etter Russlands invasjon av Ukraina, der han var sterkt uenig i avisas syn. Hans store fortjeneste er at han la mye av det politiske fundamentet for dagens avis. Han formante alltid redaksjon om å se Norge fra utkantene, distriktene og arbeidsfolks ståsted, og han reagerte instinktivt mot alle tendenser til anti-folkelighet. Klassekampen skulle ikke være en avis for høyt utdannete i storbyene, en skjebne mange venstresideaviser har lidd, som Liberation i Frankrike. Vanlige folk skulle inn i spaltene og journalistene skulle ut på reportasjer for å møte vanlige folk i hele Norge, endog med fargebilder når økonomien tillot det.

Allern var hard i klypa og ga ikke ved dørene, men han snekret spantene til det som i dag har utviklet seg til å bli en fullrigger av en brei venstresideavis. Takk for det og gratulerer med dagen, Sigurd.

Prinsippfast pragmatiker

Maga blir ofte sett som hul, enkel populisme, en kraft som forfører mennesker på falske premisser. I sin nye bok «Bakmennene – om at det finnes intelligent liv i Maga – og hvorfor det burde bekymre oss» gir Torbjørn Røe Isaksen et helt annet bilde av den politiske bevegelsen bak USAs president Donald Trump, som er i ferd med å forandre verden.

– Den er både intelligent og gjennomtenkt, med intellektuelle miljøer og ideologiske røtter som går ganske dypt – med ideologer som tenker over store politiske og filosofiske problemstillinger. Jeg beskriver rett og slett Maga som smart, sier han.

I motsetning til mange andre som analyser Trump og Maga i norsk offentlighet forsøker å Isaksen å forstå Maga-bevegelsen fra innsida.

– Mye av det Maga snakker om er ting jeg kjenner og relaterer meg til. Noe av språket, historiene og tankene kan jeg føle meg hjemme i. Det er som å høre en kjent melodi. Noen ganger blir jeg fristet til å synge med. Det er tiltrekkende, men også farlig på grunn av Magas autoritære sider.

– Nei, de snakker et språk jeg forstår, det er som de snakker dansk, mens jeg snakker norsk. Det er ikke gammelgresk. For eksempel har alle deler av Maga-bevegelsen en slags forfallstanke om at vi har forlatt en gyllen fortid. Det vil enhver kulturkonservativ pessimist kjenne seg igjen i. Det er også konkrete politiske ting, som innvandringspolitikken og kritikken mot en bestemt type selverklært, fornuftig, «bedre og mer moralsk enn deg» venstreliberalt syn, som jeg har blitt stadig mer oppmerksom på og stadig mer kritisk til.

I boka viser Isaksen at veien fra en ytterliggående liberalisme, som setter frihet over alt annet, til autoritære, illiberale og rasistiske ideer, er kortere enn man tror. Hvis noen hadde spurt ham for 25 år siden, ville han sagt at dette var to motpoler.

– Da jeg var student, frekventerte jeg en gruppe som ble kalt Fristud, som var gjengen som ble kastet ut fra Frp på Bolkesjø i 1994 fordi de var for liberalistiske. Det var en liten gruppe, med blant andre Jan Arild Snoen, Heidi Nordby Lunde, Hans Jørgen Lysglimt og Hårek Hansen, som møttes i et trangt rom på Chateau Neuf i Oslo.

Maga er den viktigste politiske bevegelsen i vår tid.

– Trump kan ha startet Arbeiderpartiet

De hadde gledet seg så veldig. Mange hadde reist til Island for å følge folkeavstemningen i den tro at det ble et ja til å starte forhandlingene om et medlemskap i EU. «Kommer Island-suget?» spurte Aftenpostens Kjetil Bragli Alstadheim i mars i år. Hans svar var at det kanskje ikke ble et sug, men i stedet et jordskjelv. Men som så ofte før undervurderte de den breie folkelige motstanden mot å oppgi nasjonal selvråderett.

 var så store, ble nedturen desto vondere. Alstadheim klarte ikke å bevare sin sedvanlige, lett spottende stil og elegante penn, men måtte hente ammunisjon fra aller nederste hylle. Bunnpunktet kom i går med en leder der Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum var avbildet sammen med Nigel Farage og Marine Le Pen som eksempler på de onde kreftene som nå danser ellevilt av glede. For sikkerhets skyld kastet han inn Donald Trump, Vladimir Putin og Xi Jinping i denne enhetsfronten av nedbrytende krefter. Det er et vammelt forsøk på å brunbeise den norske EU-motstanden, som innbefatter Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, toneangivende krefter i Arbeiderpartiet og fagbevegelsen, SV, Rødt og Frp. Som eksempel på hvor farlig EU-motstanderne er, valgte Alstadheim å sitere Le Pen som hadde skrevet at «folkene må selv kunne bestemme sin framtid, sine institusjoner og sin evne til å forsvare nasjonale interesser». Når dette, som lyder som et ekko fra 1814, 1905 og 1945, framstilles som noe lummert, er det «gaslighting» på høyt nivå, altså psykologisk manipulasjon der man forsøker å få en annen til å tvile på egen virkelighetsoppfatning, hukommelse eller dømmekraft.

at et Europa av likestilte og samarbeidende nasjoner, i motsetning til en sentraliserende og byråkratiserende union, etter alle solemerker vil være bedre i stand til å møte de geopolitiske truslene vi står overfor. Nå setter EU-tilhengerne sin lit til at Brussel blir enda mer avvisende overfor likestilt samarbeid med land som står utenfor. Men dagens situasjon krever noe helt annet enn selvopptatt regelrytteri fra en såret, innadvendt union som reiser bolverk mot venner i nabolaget. Det krever i stedet smidighet og imøtekommenhet.

Det er ‘gaslight­ing’ på høyt nivå.

Skremselspropaganda

Vi får ta dette stille og rolig ettersom vi er inne i spesielle tider. Debatten mellom Dagsavisens redaktør Lars West Johnsen og meg startet med en 

, der han skrøt uhemmet av Høyre-leder Ine Eriksen Søreide for hennes bidrag til dagens prishopp på bensin og diesel. Begrunnelsen var at Norge var «marinert i oljemilliarder», som ble øst ut for å holde «velgerne logrende». Vanlige lønnsmottakeres lommer var fulle, så her trengtes det verken hjelp med renta, drivstoffkutt, halvert matmoms eller strømstøtte. Johnsen viste til Høyre-mannen Victor Norman, som hadde advart mot at velferdsstaten este ut, med stadig nye velferdsordninger til sterke grupper som egentlig ikke trengte den sterke ryggen til fellesskapet.

Jeg fant dette resonnementet ganske oppsiktsvekkende fra redaktøren i arbeiderbevegelsens tidligere hovedorgan og skrev en kommentar 21. august. Der viste jeg til at arbeiderbevegelsens kamp i forrige århundre nettopp handlet om at velferdsstaten skulle komme breie befolkningsgrupper til gode, ikke bare de «nødstedte», ikke bare arbeiderklassen, men også middelklassen. I det hele tatt liknet Dagsavisens framstilling av en sløsende velferdsstat på den gjengse på borgerlig side, der kravet om ansvarlighet, senkning av offentlige utgifter og advarsler mot ‘sløsing’ alltid retter seg mot ordninger som tjener breie lønnstakergrupper, men aldri mot overklassens egne privilegier.

Min største bekymring er en økende avstand i virkelighetsoppfatning mellom samfunnets elitesjikt og den virkeligheten vanlige arbeidsfolk opplever, enten det handler om økonomi eller bekymringer over barnas framtid i en verden der høyt utdannete og høytlønte legger stadig flere av premissene.

inntrykk av at dyrtida ikke finnes, at lommene til folk flest er så fulle at de renner over, velger han side i denne konflikten. Jeg skrev også at redaktøren nå åpenbart har fått så god lønn at han har vanskelig for å identifisere seg med vanlig folk som sliter med regningene. Det burde jeg kanskje ikke ha gjort, men det hører jo på en måte med det også.

I sitt svar her i avisa 26. august hevdet Johnsen at jeg var «uredelig og uhederlig» og «oppsiktsvekkende personlig», før han kunne fortelle at han hadde leilighet uten kveldssol og nærer en dyp mistillit til kapitalismen. Det er vel og bra. Mitt poeng var da heller ikke å være personlig, men å kritisere hans syn på velferdsstaten og hyllingen av Høyre-lederens «ansvarlighet» rettet mot forbedring av vanlige folks livsvilkår. Hvis dette tankegodset får spre seg på venstresida og i arbeiderbevegelsen, er det ekstremt uheldig. Johnsens påstand om at vi er marinert i oljemilliarder fikk for øvrig et elegant svar av finansminister Jens Stoltenberg i Aftenposten i forrige uke, der han skrev at «målet for forvaltningen av den norske oljeformuen ikke er å maksimere statens formue, men å maksimere det norske folks velferd. Oljen og gassen er det norske folkets eiendom og bør komme det norske folk til gode. Nå og i fremtiden».

fremdeles ikke forstår hva den norske modellen handler om, viser han når han skriver: «Braanen mener jeg ikke forstår poenget med de universelle velferdsgodene arbeiderbevegelsen har kjempet fram. Men problemet med strømstøtta er jo nettopp at den ikke er universell. Den er, slik den er utformet nå, ren subsidiering av de rikeste.» Nei, den er ikke det – selv om det er noen hull i ordningen (kommunalboliger!) som må tettes. I Store Norske Leksikon heter det at universelle ytelser betegner ytelser som en stor andel av innbyggerne har rett til å søke om, tildelingen er rettighetsbasert, og ytelsen er ikke økonomisk behovsprøvd (ytelsen reduseres ikke selv om mottaker har betydelige inntekter eller stor formue). Det er godt gjort ikke å kjenne igjen en universell velferdsordning, når den står rett foran en. Mitt håp var å få en debatt om viktige utfordringer for arbeiderbevegelsen, ikke minst hvordan vi skal demme opp for høyrepopulismen, men det fikk vi ikke. Det er det bare å akseptere.

Det er godt gjort ikke å kjenne igjen en universell velferdsordning

Debatten vi ikke fikk

Det danske partiet Liberale Alliance og dets populære leder Alex Vanopslagh er i ferd med å gjennomgå en politisk metamorfose. Den unge, karismatiske politikeren har vært en innbitt og prinsipiell forsvarer av liberalismen, og partiet har vært særlig populært blant unge menn, ikke minst på grunn av partilederens aktivitet på sosiale medier. Nå er det nye tider. I sin nye bok, «Den usynlige ånd», faller han tilbake i den store danske fellesgryta, der Grundtvig, Høyskolesangboken, folkelighet, kristendom og nasjonale fellesverdier alltid ligger og putrer. «Friheten er ikke et mål i seg selv, men et middel til ansvar og sterke fellesskap som bare trives i et samfunn med en bestemt kultur», skriver han. Weekendavisas Søren K. Villemoes har møtt Vanopslagh og skildrer hans reise fra minimalstaten til fedrelandet. I dag framstår han som Folkehøyskole-Venstres åndelige arvtaker i Danmark. I et forord i «Den usynlige ånd» foreslår Venstre-nestor Bertel Haarder derfor at Venstre og Liberal Alliance bør fusjonere til ett parti på sikt. Det ville tilført Venstre sårt tiltrengt vitalitet, kanskje med Vanopslagh, bare 34 år gammel, som en aktuell lederkandidat, samtidig som den altfor rike partifloraen på borgerlige side ble sanert.

for at det vil skje, er liten. Å slå sammen partier er enklere sagt enn gjort, selv om politikken synes å ligge ikke så langt fra hverandre. Partisplittelser derimot er regelen. I norsk sammenheng kommer jeg bare på to ordentlige samlinger. Den ene skulle bli varig, den andre sildret bort i ingenting. Den varige kom i 1927 med Arbeiderpartiet og Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti, en samling som førte til en formidabel valgframgang samme år. Men det skal sies, det var først og fremst en gjenforening, ettersom de skilte lag bare seks år tidligere under stridighetene om revolusjon og Moskva-tesene. Det andre eksempelet er Sosialistisk Valgforbund i 1973, av SF, NKP og AIK, som førte fram til Sosialistisk Venstreparti i 1975. Valget i 1973 ble en storsuksess med 11 prosent og 16 representanter på Stortinget, men i 1976 marsjerte flertallet i NKP ut etter råd fra Moskva.

 er derimot uendelige. De fleste har rammet Venstre, med utbrytere som Moderate Venstre og Frisinnede Venstre. Siden fulgte KrF og Bondepartiet. Den endelige sprengingen kom på Røros i 1972. SUF-erne brøt også ut av SF i 1969, noe som etter mange omveier har ført fram til dagens Rødt.

I dag snakkes det fra tid til annen om slå sammen partier i Norge også. SV og Rødt. Eller hva med MDG og Venstre, ja, noen har også foreslått at Høyre og Ap burde slå sine pjalter sammen. Men å fusjonere partier med ulik kultur og historie er uhyre komplisert, like vanskelig som det er å slå sammen aviser. Én pluss én blir sjelden to. Jeg har selv vært med på å drøfte en sammenslåing av Klassekampen og Dagsavisen en gang i tida, noe som på papiret kunne se klokt og fornuftig ut, men en avis har, som et parti, en «sjel», med særpreg og identitet. En vellykket sammenslåing forutsetter at man klarer å bygge opp en ny felles identitet. Det er lettere sagt enn gjort. Tenk bare på hvor vanskelig det er å holde et parti samlet, med alle dets fraksjoner. I det hele tatt er synergieffekter ekstremt oppskrytte. De er, som Dagens Næringslivs Thor Chr. Jensen har påpekt, som Jesus. Alle snakker om ham, men ingen har sett ham.

Vanskeligere enn man skulle tro

Vi løsner nå trossene til Donald Trumps USA, men det er knapt noe argument for å tjore oss enda fastere til EU

Lørdag går islendingene til valgurnene for å svare nei eller ja til om de vil starte forhandlinger med Brussel om Island skal bli medlem av EU. Islands sosialdemokratiske statsminister Kristrún Frostadóttir fører an sammen med ja-partiet Reformpartiet, som brøt ut av det konservative Selvstendighetspartiet i 2016 på grunn av uenighet om EU. De øvrige partiene er mot EU-medlemskap.

 Island har fått mange norske EU-tilhengere til å trekke frisk luft i et håp om at et islandsk ja skal sette fyr på den norske EU-debatten. Spesielt tiltrekkende er den islandske modellen med to folkeavstemninger, der man først spør om man skal søke medlemskap, for deretter å stemme over forhandlingsresultatet. «Det er genialt», sier tidligere statssekretær i UD, Maria Varteressian. Håpet er at en første «uforpliktende» avstemning, et «ja til å se», skal gjøre det lettere å få til en innmelding i neste runde. Men det er utenkelig at Norge skulle velge en slik modell, ettersom vi allerede har hatt to folkeavstemninger basert på et forhandlingsresultat. Det ville bli oppfattet som politisk manipulasjon å endre spillereglene denne gangen.

 norske EU-tilhengere er at det eneste virkelig tunge argumentet for medlemskap er frykten for å bli rammet av straffereaksjoner fra Brussel i strid med EØS-avtalen, slik det skjedde med ferrosilisium. Sikkerhets- og forsvarspolitisk står Norge i en gunstig posisjon, som en brubygger mellom land med ulikt tilknytningsforhold til EU, og vår støtte til Ukraina står virkelig ikke tilbake for noe EU-land. Vår EØS-tilknytning er allerede en alvorlig trussel mot den norske modellen, nasjonal suverenitet og politisk handlefrihet – det er derfor ingen grunn til å gjøre det enda verre på områder som landbruk, fiske, finans og utenrikspolitikk med fullt medlemskap. Hvis det fremste argumentet for å melde seg inn er unionens egen sentraliseringsiver og nyproteksjonisme og dens konsekvenser for samarbeidende, imøtekommende og vennligsinnede naboland, er det skrinne greier. I stedet for å melde seg inn av frykt, får vi gjøre som Canadas statsminister Mark Carney og svare med samme mynt. «Det eneste vi har å frykte, er frykten selv», som Franklin D. Roosevelt sa i 1933. Vi løsner nå trossene til Trumps USA, noe som er på høy tid og svært gledelig, men det er knapt noe argument for å tjore oss enda fastere til Ursula von der Leyen og Brussel.

Det er utenkelig å velge en slik modell i Norge.

Islendingsug

Høyesterett i storkammer er samlet denne uka for å beslutte om utbygging av tre olje- og gassfelt, Breidablikk, Tyrving og Yggdrasil, er ulovlig eller ikke. Staten har tapt i to tidligere rettsinstanser og fått motbør av Efta-domstolen. Dette er tredje og siste sjanse for regjeringsadvokat Fredrik Sejersted.

Greenpeace og Natur og Ungdom og deres advokat Jenny Sandvig insisterer på sin side fortsatt på at oljeutvinningstillatelsene må kjennes ugyldige. Striden handlet opprinnelig om staten og selskapene hadde plikt til å utrede utslippseffektene av forbrenning av olje og gass etter at den var solgt og eksportert til utlandet. Slike krav fantes ikke før, og Parisavtalen er tuftet på at hvert land tar ansvar for sine utslipp. Men på 2020-tallet har stemningen snudd i rettsapparatet, og det har kommet noen dommer som setter slike krav.

 som prosederte på vegne av staten i Høyesterett i går, sukket oppgitt noen ganger over disse dommene, som han mente hvilte på et tynt rettsgrunnlag. Likevel har staten valgt å erkjenne den nye rettstilstanden.

– Staten har akseptert kjernen i denne nye rettsdannelsen, ut fra en breiere helhetsvurdering, og har lojalt innrettet seg etter dette – både i den konkrete saken og generelt, sa Sejersted.

Myndighetene har skjerpet reglene både i 2024 og 2026 på grunnlag av de nye dommene. Den siste store gjennomgangen kom i 2026 etter at Borgarting lagmannsrett i 2025 ga staten en frist på seks måneder til å behandle tillatelsene på nytt ut fra de nye kravene.

– Dette er ikke omgåelse, men en lojal etterlevelse, sa Sejersted, som mente kravene til å rette opp tidligere mangler er oppfylt, men la likevel til:

– Når vi aksepterer disse dommene, så er det ikke fordi vi er enig, men vi erkjenner at de har en rettsskapende rolle. Vi tror det er å slåss mot vindmøller å fortsette å kjempe. Juss blir ofte til på rare måter, slo han fast.

Regjeringsadvokaten mener det følger av både norsk forvaltningsrett og EØS-rett at det er mulig å rette opp saksbehandlingsfeil underveis. Det er spesielt maktpåliggende her fordi rettstilstanden er endret gjennom dynamisk rettsutvikling. Nå tilfredsstiller tilleggsutredningene av utenlandske utslipp alle krav som kan utledes av prosjektdirektivet etter EØS-retten, hevder regjeringsadvokaten.

Men det er på ingen måte tilfredsstillende for Greenpeace, Natur og Ungdom og deres advokat Jenny Sandvig. Det holder ikke å reparere i etterkant, hevder hun.

Dette er tredje og siste sjanse for Sejersted

Når spillereglene endres underveis

I den nye boka «For rikt for hvem?» gjengir SSB-forsker Erling Holmøy og sjeføkonom i Alm Olav Slettebø en uttalelse fra Bjarne Håkon Hanssen da han i 2009 gikk av som Aps helseminister for å bli PR-rådgiver i First House: Som heltidspolitiker hadde han vært med på å bruke opp store verdier i mange år – nå skulle han være med å skape dem. En av de mest seiglivede mytene er at verdier skapes i det private, mens offentlig sektor bare bruker. Det er en absurd påstand, skriver økonomene, ettersom verdiskaping betyr å produsere noe folk er villig til å betale for, noe amerikanernes store utbetalinger til helse, omsorg og utdanning er eksempler på.

og Slettebø viser også at offentlig sektor ikke «eser ut», slik det ofte hevdes. De offentlige utgiftenes andel av nasjonalinntekten (BNI), fratrukket grunnrente fra olje og gass, har ligget nokså flatt de siste 30 årene. Det har faktisk vært et «massivt underforbruk» av avkastningen av oljepengene i forhold til ­handlingsregelen, til tross for en rekke kriser de siste årene: finanskrisa, oljepris­fallet, flyktningkrisa, korona­epidemien og Ukraina-krigen.

at staten «tar» pengene våre, er lite dekkende, fordi 70 prosent av de offentlige utgiftene går direkte tilbake til enkeltindivider, i form av pensjoner, ytelser og tjenester. Det meste av denne «tilbakebetalingen» skjer i livs­faser vi ikke kan forsørge oss selv gjennom arbeid. En følge av store skattekutt ville vært at vi stedet fikk et personlig ansvar for å forsørge oss og våre nærmeste når vi mister inntekt eller når behovet for helse og omsorg melder seg. En familie i USA har høyere inntekt fratrukket skatt enn en norsk, men etter at utgifter til barnehage og helseforsikringer er trukket fra, sitter en norsk familie igjen med betydelig mer enn den amerikanske. Velferdsstatens omfordeling er altså først og fremst overføringer fra oss selv til oss selv. Den beskytter oss også mot oss selv. Den hindrer ulykksalige konsekvenser av kortsiktighet, uvitenhet, mangelfull selvdisiplin og irrasjonalitet – som våre liv er så fullt av. Samfunnsøkonomer har sin egen sjargong, men det er likevel en god del sannhet i det når de konkluderer: «En roman blir statsbudsjettet aldri, men ingen bok inneholder mer hjertevarme enn ‘Gul bok’ fra Finansdepartementet.»

Hjertevarme

Kanskje vi skal få lov til spandere et kurs i arbeiderbevegelsens historie på Dagsavisens redaktør?

I en stort oppslått artikkel lørdag i forrige uke roste Dagsavisens sjefredaktør, Lars West Johnsen, Høyre-leder Ine Eriksen Søreide i høystemte ordelag for at hun satte ned foten for avgiftslettelser på drivstoff. Redaktøren mente hun opptrådte «ansvarlig» i en «norsk politisk hverdag marinert i oljepenger» og spurte retorisk hvor mye penger det er mulig «å stappe i middelklassens lommer» og svarte selv: «Til det renner over».

Dette er et budskap han hevder å ha lært av den nå avdøde Høyre-mannen Victor Norman, som advarte mot at velferdsstaten skulle få ese ut. Han mente de fleste kunne klare seg uten det offentliges hjelp. Velferdsstaten er først og fremst til for de minst ressurssterke, unge, de uten utdanning og innvandrere – og trygdede, arbeidsløse og folk som bor på gata, får vi gå ut fra.

oppsiktsvekkende fortelling om hva velferdsstaten og den norske modellen handler om. Ikke fra Høyre-mannen Norman, men fra en redaktør i arbeiderbevegelsens tidligere hovedorgan. Arbeiderbevegelsens kamp i forrige århundre handlet nettopp om at velferdsstaten skulle komme breie befolkningsgrupper til gode, ikke bare arbeiderklassen, men også middelklassen. Ved å begrense velferdsordningene bare til de aller nederst, svekkes oppslutningen om velferdsstaten, og man åpner låvedøra for private markedsløsninger, som ytterligere eroderer den. I Johnsens verden er det snarere et problem at den er utvidet til middelklassen, eller som han skriver, «til grupper som egentlig ikke trengte den sterke ryggen til fellesskapet, men burde stå støtt på egne bein».

Dagsavisen-redaktøren ser seg selv som «ansvarlig» og antipopulistisk, men tyr selv til overdrivelser og stigmatiserende karakteristikker som enhver Frp-politiker ville være stolt av. Det øses av oljeformuen for å holde velgerne «logrende». Fellesskapet pøser ut penger til middelklassen, mens vi i realiteten er styrtrike og sparer som gale. Vanlige folks bekymringer over økte renter på boliglånet, stigende drivstoffutgifter og strømregningen avfeies med at vi aldri har vært rikere. Det er ikke dyrtid – det er bare skapt et inntrykk av dyrtid. Staten bruker derfor masse penger av politisk bekvemmelighet for å holde en stadig rikere, norsk middelklasse mett. Men det vil aldri bli nok, slår Johnsen fast, før han ønsker Ine Eriksen Søreide lykke til med et håp om at hennes politiske strategi skal føre fram. Ja, ja.

Det triste med Johnsens utkjør, er hvor trivielt det er. Det er nøyaktig det samme vi tutes ørene fulle med fra borgerlige elitesjikt og er til forveksling likt det vi kan lese hos Martin Bech Holte og i intervjuer med finansfolk i Kapital, Finansavisen og Dagens Næringsliv, der kravet om ansvarlighet, senkning av offentlige utgifter og advarsler mot «sløsing» alltid retter seg mot ordninger som tjener breie lønnstakergrupper, men aldri mot overklassens egne privilegier.

 har nå åpenbart fått så god lønn at han har vanskelig for å identifisere seg med vanlige folk som sliter med regningene. Da blir det også vanskelig å forstå hvorfor Frp er blitt Norges største parti, med økende støtte fra flere og flere hardt arbeidende arbeidsfolk, som bekymrer seg for framtida – åpenbart i motsetning til Johnsen, som har «lommene fulle». De er ikke urolige bare for økonomien, men kanskje først og fremst for hvordan det skal gå, både for dem selv og barna, i en verden der høyt utdannete og velbemidlede setter stadig flere av premissene. I en rekke industriland, som USA, Frankrike og Tyskland, ser vi en økende tillitskrise mellom eliten og folk flest, som nettopp er basert på at velbemidlede lever komfortable og ubekymrede liv, mens de politiske elitene skalker lukene for støyen der ute, for folks hverdagsproblemer. I en situasjon der folk føler seg urepresentert, vokser følelsen av at systemet er rigget til fordel for eliter som beriker seg selv. Det er dette gapet mellom to helt ulike virkelighetsoppfatninger som gjør at de store, folkelige massepartiene i mange land sliter og har blitt skygger av seg selv. Når selv Dagsavisens redaktør velger å se verden fra de velbergedes perspektiv, krydret med Norman- og Søreide-beundring, lover det ikke godt. For det som oppfattes som sløsing eller uansvarlig pengebruk er et klassespørsmål. I Johnsens verden er krav om å forbedre levevilkårene for arbeider- og middelklassen et uttrykk for uvettig populisme og uansvarlig politikk, mens sløsingen og milliardutgiftene som følger av de rikes berikelse på bekostning av fellesskapet, sjelden får denne typen merkelapper. Da er det ikke rart at Høyre-lederen blir en ruvende politisk og ideologisk lederskikkelse.

politiske myndigheter opptre ansvarlig, motvirke sløsing og sørge for at budsjettene går i balanse. Men det er milliarder å spare helt andre steder enn ved å gå til angrep på vanlige folks inntekter og levestandard. Bare ta det faktum at overklassen nå bevilger seg skyhøye lederlønninger på titalls millioner kroner, som ville vært uhørt bare for noen tiår tilbake. Oppsplitting og markedsutsetting av offentlig sektor har ført til en hærskare fristilte selskaper, virksomheter og direktorater, med hvert sitt esende sjikt av høytlønte ledere og administratorer. Det synes ikke å være noen ende på lønnsspiralen i samfunnets elitesjikt. Den forrige Statkraft-sjefen, Christian Rynning-Tønnesen, hadde en inntekt på 18 millioner kroner, og en Statkraft-trader i London tjente over 40 millioner kroner på ett år. I det statlige energiselskapet kryr det av sjefer med skyhøye lønninger. I samfunnsmålestokk er det snakk om en omfattende omfordeling fra arbeid til kapital. Overklassen karer til seg, mens den samtidig prediker måtehold og ansvarlighet for vanlige arbeidstakere.

Den største ressurssløsingen skyldes den stadig striere strømmen av EU-forordningene, som skaper et voksende, fordyrende byråkrati både i privat og offentlig sektor. EUs bygningsenergidirektiv driver opp prisene på boliger, og anbudsreglene gjør at mindre bedrifter må ansette folk for å håndtere de omfattende anbudskravene, noe som gjør at de ofte lar være fordi det blir for dyrt. Draghi-rapporten var knusende i sin dom over regelhysteriet i EU, som Norge omfattes av gjennom EØS-avtalen, med bysantinske direktiver som igjen sysselsetter en bråte jurister og konsulenter, ikke bare i privat sektor, men også i norske departementer og etater. Trygve Harlem Losnedahl, førsteamanuensis i rettsvitenskap ved Handelshøyskolen på Oslomet, skriver i Minerva at EU er et regelbyråkrati som verdenshistorien ikke har sett maken til.

ansvarlighet når det handler om vanlige folks livsvilkår, men ikke når det gjelder overklassen og den øvre middelklassens konsekvente berikelse på bekostning av vanlige folk og samfunnsmessige behov, er et politisk valg. Å bevisst delegitimere folkelige krav om forbedring av vanlige folks livsvilkår er å stille seg på elitenes og overklassens side i kampen mellom arbeiderbevegelsen og kapitalkreftene, som ikke er et avsluttet historisk kapittel, men som foregår her og nå. Hvis landet øker sin velstand gjennom økt produktivitet, eksportinntekter eller avkastningen fra oljefondet, må velstanden fordeles jevnt, sosialt og geografisk. Den norske arbeider- og middelklassen har ikke lommene fulle, ikke minst sammenliknet med overskuddene i norsk næringsliv og rikdommen overklassen og de velstående tilgodeses med. Kanskje vi skal få lov til spandere et kurs i arbeiderbevegelsens historie og en studiesirkel om Karl Marx på Dagsavisens redaktør? Han kan få mer nytte av det enn å følge i de politiske fotefarene til Victor Norman og Høyre-lederen.

Vi spanderer et kurs i arbeider­bevegelsens ­historie.

Når avstanden blir for stor

Norske datasentre har blitt milliardbutikk for utenlandske eiere, melder Finansavisen. Den israelske Azrieli-familien kontrollerer gjennom selskapet Green Mountain fem datasentre i Norge. Den kinesiske milliardæren Jihan Wu satser også igjennom Bitdeer-konsernet, som eier datasenter i Molde og i Tydal. Begge har vært brukt til å utvinne kryptovaluta. Tydal i Sør-Trøndelag bygges nå om til å bli Norges største operative KI-senter. «Norge er et perfekt sted å legge datasenter, og den fordelen gir vi bort gratis», sier Robert Næss i Nordea.

 fornybar kraft, kjølig klima og velvillige kommuner. Aktørene bak datasentrene har stor betalingsevne, og så lenge første­mann til mølla gjelder, er det fritt fram for datasentrene. I dag bruker de vi allerede har i Norge, like mye strøm som 160.000 husholdninger. 

«Bare utvinning av kryptovaluta krever like mye kapasitet som alle husstander i Stavanger»,

 skriver Naturvernforbundets Truls Gullowsen i Klassekampen. Datasentrene vil kunne fortrenge både annen norsk industri og norske klimatiltak.

 finanskapital strømmer til Norge for å utnytte den norske vannkrafta, uten å legge stort igjen i form av arbeidsplasser og industriutvikling. Det eneste adekvate svaret på dette er konsesjonsplikt. Professor Kristin Asdal ved TIK Senter for teknologi, innovasjon og kultur

 at siden den første «panikkloven» i 1906 har konsesjonsplikt for å få tilgang til felles ressurser blitt et varemerke for vår regulerte blandingsøkonomi. Den norske oljelovgivningen er et vellykket eksempel på hvordan staten stilte betingelser for etablering. Nå ser alle disse lærdommene ut til å være glemt, aktivt understøttet av EØS-forordninger som svinebinder nasjonalstatens muligheter for å sette rammer for den internasjonale kapitalen. Men situasjonen er i ferd med å bli prekær. Datasenterboomen truer norsk industri, natur og økonomiske modell, som har gjort det mulig å bygge et velfungerende samfunn, der en prioriterer kraft og ressurser til samfunnsbyggende virksomhet og ikke legger landet åpent for internasjonal storkapital.

Lærdommene fra oljeeventyret har gått i glemmeboka.

Datasentre må ha konsesjon

Politikens redaktør Christian Jensen har de siste årene oppkastet seg til en moralsk refser av Norge fra sitt ståsted i København. Det er et velkjent tabloid grep å puste til fordomsfull nabolandskjekling. Jensens bidrag til sjangeren er å framstille Norge som et land av superegoister som gjør alt som står i deres makt for å isolere seg fra omverdenen. Det som åpenbart ligger under Jensens jevnlige utspill, er en sterk indignasjon over at Norge ikke umiddelbart melder seg inn i EU. I sin jakt etter å forstå det nærmest uforståelige har Jensen kommet fram til at det må skyldes Oljefondet, som Norge forsvarer innbitt ved å isolere seg. Danmark derimot, fører en forbilledlig utadvendt politikk.

 argumentasjon. For å ta det første først: Norge står ikke utenfor EU fordi vi har en stor oljeformue. Flertallet i Norge sa nei til EF/EU allerede i 1972, lenge før vi hadde noen oljeinntekter å snakke om. Hensynet til nasjonal selvråderett og behovet for en selvstendig fiskeri- og landbrukspolitikk ble avgjørende. Siden har dette standpunktet blitt bekreftet med en ny folkeavstemning i 1994, med forbløffende likt resultat helt ned på kommunenivå. Jensen spør i en Aftenposten-kronikk om hvorfor ikke Norge snakker seriøst om å bli medlem av EU. «Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg har til gode å gi et svar som hever seg over frykten for utfallet, basert på dagens meningsmålinger», skriver han. Ja, skulle landets statsminister og finansminister reist verden rundt og sagt at Norge blir medlem av EU i morgen den dag, i strid med folkemeningen og to tidligere folkeavstemninger? Hva slags politisk lederskap ville det vært? Og hvilket politikerideal er det egentlig Jensen fremmer? Det er i hvert fall stikk i strid med det Politiken-grunnlegger Viggo Hørup sto for i sitt sterke engasjement for folkestyre.

Det er en fullstendig misforståelse å hevde at valget om å stå utenfor EU betyr isolasjon. Det kommer selvfølgelig an på øynene som ser, men Norge fører en vel så aktiv utenrikspolitikk som Danmark. Mette Frederiksen bygger bruer til Italias Giorgia Meloni, men om dette er å foretrekke framfor det Norge gjør internasjonalt, for eksempel i Midtøsten, skal være usagt. Jensen roser Canadas statsminister Mike Carneys utspill om små- og mellommaktenes betydning og behovet for å stå sammen, men i all sin skjeløydhet tror han det først og fremst handler om EU. Men mellommaktene må stå sammen uavhengig av geografisk plassering og tilhørighetsforhold. I likhet med Norge står Tyrkia og Storbritannia utenfor, og det er ganske utenkelig at land som Australia, Japan, Canada, Brasil, Sør-Afrika eller India noensinne vil bli med i EU. Arbeidet for å styrke mellommaktene må derfor skje på mange arenaer.

av det norske oljefondet, som er sårbart og kan gå tapt eller bli kraftig redusert som følge av økonomisk kollaps, nasjonaliseringer, revolusjoner eller hvis ledere som Trump beslaglegger investeringer i USA. Men det er ingenting ved disse problemstillingene som ville vært endret ved et norsk EU-medlemskap. Å hevde i fullt alvor at Norge i stedet for å vende seg mot verden forsøker å gjemme seg, slår i høyden an på en selvopptatt hjemmebane. Dansk fremmedfrykt, innadvendthet og manglende solidaritet med palestinerne har sine historiske årsaker, men kan knapt være noe allmenngyldig forbilde for noen. Ja, vi skal alle bidra til fellesskap og alliansebygging som kan utgjøre en reell motvekt til stormaktene, men ulike land vil måtte finne sin egen rolle basert på egne forutsetninger. Kanskje nordmenn til og med kan lære danskene ett og annet om hvordan man kjemper for nasjonal suverenitet i trøblete tider.

Fordomsfull nabolandskjekling er et velkjent tabloid grep

Verden sett med danske skylapper

Hvis vi ser partilederdebatten i Arendal fra perspektivet til folk som sliter i dyrtida – med renteøkninger, drivstoffpriser og strømregningene – gir den et godt bilde på hvorfor Sylvi Listhaug for øyeblikket leder landets største parti. Frp krever redusert matmoms, fortsatt kutt i drivstoffavgiftene og forlenget strømstøtte på dagens nivå. Rødt og Sp er også opptatt av disse velgernes bekymringer, men Sylvi Listhaug har for øyeblikket størst appell. Enten vi liker det eller ikke, framstår Frp for øyeblikket som et interesseparti for dem som sliter med å få endene til å møtes. I Klassekampen i går fortalte firebarnsmor og lokallagsleder for Frp i Nord-Aurdal i Valdres, Jeanett Aspholt-Weisser, at hun på det verste hadde brukt 9000 kroner på diesel i måneden. Det tilsvarer 100.000 kroner i året. «Når diesel koster bortom 30 kroner per liter, som den heldigvis ikke gjør lenger, er det et ganske stort innhogg i budsjettet til en småbarnsfamilie som skal frakte til fotball, kor, skole eller barnehage».

betydelig problem for arbeiderbevegelsen hvis Ap og andre rødgrønne partier ikke framstår som de fremste ivaretakerne av interessene til hardtarbeidende arbeidsfolk som sliter med økte utgifter. Da mange års oppdemmet harme over økende strømpriser til slutt ble møtt av norgesprisen, var det avgjørende for å gjenopprette tilliten. Det fikk også Ap betalt for ved valget. Men når legitime krav om avgiftslettelser nå stemples som uansvarlig populisme, mens megalomane offentlige prosjekter går upåaktet hen, er det snakk om to fullstendig kolliderende virkelighetsoppfatninger. Når Støre i partilederdebatten hevdet at redusert matmoms er usosialt, er det bare å riste på hodet, ettersom matutgifter utgjør en betydelig større andel av vanlige lønnsmottakeres husholdningsbudsjett enn det gjør for de rikeste. MDGs Ingrid Liland fulgte opp med å påstå at norgespris måtte skrotes fordi den subsidierte de rikeste. Dette er en politisk retorikk så fjernt fra menneskers liv at det ikke er noe å si på at de velger seg andre alternativer. Politikere skal prioritere, være ansvarlige og hindre sløsing og vanetenkning i offentlig sektor, men det virkelig ansvarlige er å jobbe for å forbedre folks livsvilkår.

Frp framstår som et interesseparti for dem som sliter med å få endene til å møtes.

Ansvarlighet

Det var ikke med liten ærefrykt jeg og et tjuetalls andre seks- og sjuåringer møtte til 1. klasse på Eikeli folkeskole i 1963, bare ett år etter at skolen sto ferdig på en gammel husmannsplass i Østre Bærum. Klasseforstander og frøken var 38-årige Reidunn Dørve. Streng, rettferdig og av den gamle skolen. Vi kom fra alle sosiale lag og fra alle kanter av landet til de nye byggefeltene, men et strengt og moderlig blikk fra Dørve fikk oss alle på geledd. Gjennom årtiene har lærerne blitt stadig mykere og mer forsiktig overfor elevene, men nå er det Dørves tid igjen, skal vi tro Kari Nessa Nordtun (Ap), som vil gjenreise lærernes autoritet i klasserommet. Men er det mulig å få ånden tilbake i flaska når den først er sluppet ut? For nå er det helt andre og mektige krefter enn foreldrene og deres sosiale bakgrunn som former barna. Alle er på hver sin skjerm, i direkte og døgnkontinuerlig kontakt med tek-herrenes apper. Og skolen har understøttet utviklingen ved å slippe tek-gigantene inn i klasserommene som en trojansk hest.

leverte denne uka sin rapport i Arendal, der den tegnet opp et dystert bilde av helsetilstanden i norsk skole. «Skolen er kanarifuglen i gruva når det er ubalanse mellom det individuelle og fellesskapet. Det er barna og lærerne som først gisper etter luft når oksygenet, overskuddet og empatien slipper opp», har den tidligere danske undervisningsministeren Mattias Tesfaye sagt. Fellesskoleutvalget synes å være av samme mening. Utvalget mener problemene ikke skyldes at skolene gjør en dårlig jobb, men at forutsetningene for å gjennomføre samfunnsoppdraget har endret seg på grunn av utviklingstrekk i samfunnet. Konsentrasjon og utholdenhet svekkes av oppmerksomhetsøkonomien og utvalget ser tendenser til kognitiv latskap og svekket evne til kritisk tenkning som følge av kunstig intelligens. Det er sterk «bekymring for at fellesskap forvitrer som følge av negativ individualisering, hvor hensynet til meg og mitt går på bekostning av det vi har sammen», heter det i rapporten. Det er sterke ord.

Utvalgets svar er å slå sammen skolefritidsordningen (SFO) og skolen for 1. og 2.-klassinger, slik at man hyppig kan veksle mellom undervisning og lek. Det spørs hvor smart det er. Folk med erfaring fra SFO sa til Klassekampen i går at barna har godt av et skille mellom skole og SFO. «På skolen er alt organisert, mens SFO er et langt friminutt, hvor barna både kan være kreative, lære å kjede seg og ikke minst øve sin sosiale kompetanse gjennom lek», sier Nadia Scheie.

 behov for noen synlige og store reformer, som gir inntrykk av at man virkelig gjør noe, men ut fra problembeskrivelsen utvalget gir, virker dette som nok et kostbart slag i lufta. I stedet for nye skolereformer, trengs det en grundig avklaring av hvilken rolle skolen skal spille i et samfunn der kommersielle krefter styrer mer og mer av barns liv. Fellesskolen må være et 

 til det som ellers overstrømmer oss, kanskje mer som Steinerskolen, som ufortrødent forfølger sitt prosjekt og derfor blir en motkraft. Skolen må slutte å være en filial av tek-industrien og fri seg fra krav om å undervise i digital kompetanse og KI-bruk. Det skal leses bøker, synges sanger og settes opp skoleteater. Skolen må være en autonom, nasjonsbyggende institusjon som skal gi elevene 

 enn det tekmogulene fyller oss med - en motgift mot kommersielle krefter som bryter ned skolens samfunnsoppdrag om å gjøre alle til gagns menneske. Som frøken Dørve ville sagt.

Den trojanske hest er innenfor murene

Payam Moula er en sentral figur i det svenske sosialdemokratiet, som sjefredaktør i det tradisjonsrike tidsskriftet Tiden, som ble grunnlagt av Hjalmar Branting i 1908. Nå er han aktuell med boka «Det goda: Om livets mening, demokratins kris och politikens förnyelse» – et programskrift for en vitalisering av sosialdemokratiet, som også kan ses som et oppgjør med en liberal venstreside som langt på vei har forlatt arbeiderklassen og breie folkelige lag.

– Jeg kan ikke huske at jeg har vært så optimistisk for den politiske framtida som akkurat nå, sier Moula, som vi får tak i på telefon fra Gotland, der han er på ferie med familien og deltar på den årlige Almedalsveckan. Han ser med glede på det pågående sammenbruddet for den hegemoniske liberalismen.

Moula er aktiv i den svenske samfunnsdebatten, men med et annet ståsted enn de fleste liberale meningsbærere i aviser som Dagens Nyheter og Aftonbladet. Han øver desto større innflytelse på den sosialdemokratiske ledelsen, med partileder Magdalena Andersson i spissen. Han karakteriseres som en «intellektuell stemme innenfor partiapparatet».

– Jeg vil dra partiet til venstre, men på en annen måte enn de kulturliberale, sier han.

I boka argumenterer han for at sosialdemokratene må gå tilbake til sitt grunnleggende oppdrag: å ta kontroll over samfunnsutviklingen til beste for folkeflertallet. Han siterer fra Ingvar Carlssons og Anne-Marie Linds bok «Vad er socialdemokrati», der de skriver at hvis valgene til besluttende organer skal være meningsfulle og ikke bare være en slags allmenn opinionsytring, må valgresultatene få effekt i form av beslutninger som påvirker samfunnet. Moula viser til Olof Palme som i en riksdagsdebatt i 1974, som handlet om det skulle innføres flere fri- og rettigheter i grunnloven, argumenterte for at demokratiets overlevelse henger på dets evne til å løse samfunnsproblemer. «Den historiske erfaringen lærer oss at demokratiet lett havner i vanry og krise hvis ikke samfunnet evner å verne om menneskers trygghet og velferd», sa Palme.

– I dag vil jeg hevde at lærdommene etter to verdenskriger har gått i glemmeboka. Politikkens forrang er svekket. De stengslene som sosialdemokratiet advarte mot, er i dag på plass. Markedet og rettsliggjøringen har tatt over. Demokratiet har mistet kontrollen, ikke bare over velferden, men over hele samfunnet, sier Moula.

I boka beskriver han hvordan kapitalen er herre, mens demokratiet har blitt impotent. Politikerne har redusert seg selv til talepunkter og kommentatorer – i beste fall dyktige forvaltere, men sjelden «forandrere». Nesten aldri problemløsere.

– Her ligger demokratiets dypeste krise, sier Moula.

Psykisk uhelse er et dypt­gående samfunns­problem.

Tilbake til start

Formuesskatt var blant de aller viktigste sakene i fjorårets stortingsvalgkamp. Borgerlige aksjonsgrupper og podkastere hamret løs på skatten. Inntrykket som ble skapt, var at landets rikeste ble ribbet til skinnet av en skattekåt regjering. Etter hvert krakelerte dette bildet. Noen av de gråtkvalte historiene om skatteflådde bedriftseiere som ikke hadde råd til å betale skatten, viste seg ikke å holde stikk. Skatten er heller ingen alvorlig hemsko for norsk verdiskaping. Simen Markussen og Knut Røed har vist at høyere formuesskatt gjør det 

 lønnsomt å sette formuen i bedriftene. Det gir mer sysselsetting.

 at Ap vant debatten om formuesskatt, men når sant skal sies, besto kunststykket i valgkampen av å spille saken utover sidelinja med løftet om å nedsette en skattekommisjon. Dagens Klassekampen-måling viser at 49 prosent av alle spurte mener formuesskatten bør senkes eller fjernes, mens 42 prosent vil øke eller opprettholde den. For Ap var det en mobiliserende sak som viste at partiet sto på barrikadene for sosial utjevning, men mange velgere har latt seg overbevise av påstanden om at skatten er negativ for sysselsetting, økonomisk vekst og lokal verdiskaping. Ellers er det store kjønnsforskjeller i synet på formuesskatt. Et flertall kvinner, 51 prosent, mener skatten bør økes eller være som i dag, mens 61 prosent av menn vil senke eller fjerne den. Et stort flertall i Ap, 69 prosent, vil øke formuesskatten eller la den være som i dag.

 politiske striden handler om å komme gjennom med sin historiefortelling. Trygve Slagsvold Vedum (Sp) har et godt poeng når han i avisa i dag sier at svaret hadde blitt et helt annet hvis man hadde spurt folk om de synes det er riktig at milliardærer ikke skal betale skatt. Til tross for denne målingen er det absolutt mulig å vinne opinionen for å opprettholde skatten på de største formuene, slik at ikke forskjellene fortsetter å øke. Samtidig må arbeiderbevegelsen vise at skatten ikke svekker næringsutviklingen, men snarere bidrar til at verdiene blir værende lokalt i bedriftene. Å la være å beskatte store formuer bidrar ene og aleine til å gjøre landets rikeste enda mer formuende.

Flertall for skattekutt

Har Demokratene noen som helst sjanse til å vinne nasjonale valg i USA med progressive kandidater? Det er ingen tvil om at oppslutning blant arbeidervelgere utenfor de store byene er avgjørende for å vinne kongress- og presidentvalg. En rapport av Joan C. Williams og Jared Abbott med den talende tittelen: «The Left’s Coalition Crisis: Understanding the Massive Divide Between Working Class and College Educated Voters, and How to Bridge it» forsøker å gi noen svar på om det er mulig – og tilfelle hvordan. Rapporten baserer seg på undersøkelsen Class Gaps Poll, som sammenlikner politiske holdninger blant arbeiderklassevelgere med folk som har universitetsutdannelse. Med arbeiderklasse menes her den halvparten av amerikanere som har inntekter mellom 40.000 og 100.000 dollar, mens høyt utdannete er universitetsutdannete amerikanere som stemmer eller støtter Demokratene og har god inntekt.

Et av de mest tydelige funnene er at forsvar for demokratiet (motstand mot Trump) er viktigst blant folk med høyere utdannelse, mens det bare havner på 19. plass for arbeiderklassevelgere. Deres viktigste politiske sak er i stedet økonomisk trygghet. Ti av tolv saker arbeidervelgere prioriterer, handler om økonomi: rimelige dagligvarer, pensjon og helse, lavere boligutgifter, billige medisiner og rimelige barnehager. Her har de langt på vei følge av de høyt utdannete, men arbeiderklassevelgere er i tillegg opptatt av jobbsikkerhet, lønninger og arbeidsbetingelser. Det er ikke universitetsutdannete. Saker som handler om grensekontroll, innvandring og kriminalitet er også viktigere for arbeiderklassevelgere enn høyt utdannete.

mener det er viktig å forstå hvordan arbeiderklasseverdier gjenspeiler det livet folk lever. Lojalitet til fellesskap og land reflekterer arbeiderklassefolks avhengighet av familie og naboer for å få gjort ting som elitene betaler for, for eksempel barnepass. De verdsetter også selvdisiplin høyt – det å komme seg på jobb, hver dag, til tida. Ting som er nødvendige i det arbeidslivet de lever. Forsvaret, religion og familier har høy verdi for å utvikle selvdisiplin, men også som kilde til sosial status og ære, uavhengig av plassen de har i den kapitalistiske hakkeordenen. Trygghet tas heller ikke for gitt. Arbeiderklassevelgere ser ofte verden som truende fordi den er det for dem.

Et sentralt funn i rapporten er at universitetsutdannete liberale lever i en klasseboble der nesten alle er enige med dem i kultur- og klimaspørsmål. Det gjør det vanskelig å se at deres meninger reflekterer en spesiell klasseposisjon, og at mennesker som har tilhørighet andre steder i klassehierarkiet, har helt andre oppfatninger. Å insistere på sine egne verdier, mens en snakker nedsettende om andres, blir en måte å utøve sitt klasseprivilegium på. Folk oppfattes som moralsk forkastelige, ikke som folk som kan overbevises. Politisk uenighet blir et spørsmål om moral, noe som umuliggjør reell samtale og kompromisser. Det styrker høyrepopulistenes narrativ om at elitene ser ned på arbeiderklassefolk. Hvis man skal utvikle en klasseoverskridende koalisjon, kan man ikke kreve at den andre oppgir sine verdier og standpunkter helt og holdent.

seg til arbeiderklassen ved å gjøre alle spørsmål til kulturkrig. «Alltid når du har et problem, lur liberale inn i en kulturkrig», fleipet en konservativ politisk strateg. Kulturkrigssakene trigger liberal forferdelse, som følges av nedlatenhet og moralsk fordømmelse. Denne kulturkrig-oppskriften har fungert for Republikanerne siden 1970-tallet, hevder Abbott og Williams. Hvis ikke den progressive venstresida bryter denne spiralen, vil stadig nye arbeidervelgere vende seg til høyresida.

Universitetsutdannete liberale lever i en klasseboble

Kan progressive vinne arbeiderklassevelgere?

Jeg er politisk redaktør i Klassekampen og også ansvarlig for avisas Tidens Tegn-redaksjon, sammen med Karin Haugen, Yohan Shanmugaratnam og Elise Winterthun. Jeg er opptatt av politikk, historie og alle typer samfunnsspørsmål.

Bjørgulv Braanen

Artikler

Mafiaråd

Friedrich Merz’ drivstoffkutt kom for seint til å redde CDU. Nå kaster Sp tilsvarende forslag inn i den norske budsjettstriden.

Dette er for svakt, Kamzy! Prøv igjen!

Utaktens potensial

Nå kreves det tilsvarende handlekraft.

Skribent Andreas Hompland

Byråkratisk drømmeslott

Tilbakegang etter brannmurfall

Trygve Lie var i de første etterkrigsårene en brubygger mellom stormaktene som FNs generalsekretær. Mccarthyismen og Korea-krigen gjorde en slutt på det.

Det er et dystert bilde de nye Pisa-tallene tegner

Norge har interesse av lavspenning i nordområdene og på Svalbard. Beslaget av et russisk skip i Barentsburg kom ubeleilig.

Prinsippfast pragmatiker

Torbjørn Røe Isaksen har skrevet bok om Magas tiltrekningskraft.

Skremselspropaganda

Avstanden i virkelighetsoppfatning mellom elitesjikt og vanlig arbeidsfolk øker, selv om Dagsavisens redaktør fortsatt synes at vanlige lønnsmottakere har lomma full av penger.

Vanskeligere enn man skulle tro

Vi løsner nå trossene til Donald Trumps USA, men det er knapt noe argument for å tjore oss enda fastere til EU

Vil Høyesterett krysse Rubicon og dømme tre utvinningstillatelser i Nordsjøen ulovlige?

Hjertevarme

Når avstanden blir for stor

Datasentre må ha konsesjon

Politiken-redaktør Christian Jensen framhever Danmarks utenrikspolitikk som et forbilde for Norge.

Ansvarlighet

Den trojanske hest er innenfor murene

– Hvor mange flere sjanser får vi til å regjere før misnøyen for alvor vender seg mot oss, spør sjefredaktør Payam Moula.

Flertall for skattekutt

Skal en progressiv klasseoverskridende koalisjon være mulig i USA, må øvre middelklasse legge av seg klasseforakten.

Mafiaråd

Friedrich Merz’ driv­stoff­kutt kom for seint til å redde CDU. Nå kaster Sp tilsva­rende forslag inn i den norske budsjett­striden.

Dette er for svakt, Kamzy! Prøv igjen!

Utaktens potensial

Nå kreves det tilsva­rende handle­kraft.

Skribent Andreas Hompland

Byrå­kratisk drøm­me­slott

Til­bake­gang etter brann­mur­fall

Trygve Lie var i de første etter­krigs­årene en brubygger mellom stormak­tene som FNs general­sekretær. Mccart­hy­ismen og Korea-krigen gjorde en slutt på det.

Det er et dystert bilde de nye Pisa-tallene tegner

Norge har interesse av lav­spen­ning i nordom­rå­dene og på Svalbard. Beslaget av et russisk skip i Ba­rents­burg kom ubeleilig.

Prin­sipp­fast pragma­tiker

Torbjørn Røe Isaksen har skrevet bok om Magas tiltrek­nings­kraft.

Skrem­sels­pro­pa­ganda

Avstanden i virke­lig­hets­opp­fatning mellom elitesjikt og vanlig ar­beids­folk øker, selv om Dags­avi­sens redaktør fortsatt synes at vanlige lønns­mot­ta­kere har lomma full av penger.

Vanske­li­gere enn man skulle tro

Vi løsner nå trossene til Donald Trumps USA, men det er knapt noe argument for å tjore oss enda fastere til EU

Vil Høy­este­rett krysse Rubicon og dømme tre utvin­nings­til­la­telser i Nordsjøen ulovlige?

Hjerte­var­me

Når avstanden blir for stor

Datasentre må ha konsesjon

Politiken-redaktør Christian Jensen framhever Danmarks utenriks­po­litikk som et forbilde for Norge.

Ansvar­lighet

Den trojanske hest er innenfor murene

– Hvor mange flere sjanser får vi til å regjere før misnøyen for alvor vender seg mot oss, spør sjefre­daktør Payam Moula.

Flertall for skattekutt

Skal en progressiv klasse­over­skri­dende koalisjon være mulig i USA, må øvre middel­klasse legge av seg klasse­for­akten.

Friedrich Merz’ drivstoffkutt kom for seint til å redde CDU. Nå kaster Sp tilsvarende forslag inn i den norske budsjettstriden.

Nå kreves det tilsvarende handlekraft.

Byråkratisk drømmeslott

Tilbakegang etter brannmurfall

Trygve Lie var i de første etterkrigsårene en brubygger mellom stormaktene som FNs generalsekretær. Mccarthyismen og Korea-krigen gjorde en slutt på det.

Norge har interesse av lavspenning i nordområdene og på Svalbard. Beslaget av et russisk skip i Barentsburg kom ubeleilig.

Prinsippfast pragmatiker

Torbjørn Røe Isaksen har skrevet bok om Magas tiltrekningskraft.

Skremselspropaganda

Avstanden i virkelighetsoppfatning mellom elitesjikt og vanlig arbeidsfolk øker, selv om Dagsavisens redaktør fortsatt synes at vanlige lønnsmottakere har lomma full av penger.

Vanskeligere enn man skulle tro

Vil Høyesterett krysse Rubicon og dømme tre utvinningstillatelser i Nordsjøen ulovlige?

Hjertevarme

Politiken-redaktør Christian Jensen framhever Danmarks utenrikspolitikk som et forbilde for Norge.

Ansvarlighet

– Hvor mange flere sjanser får vi til å regjere før misnøyen for alvor vender seg mot oss, spør sjefredaktør Payam Moula.

Skal en progressiv klasseoverskridende koalisjon være mulig i USA, må øvre middelklasse legge av seg klasseforakten.