Bjørgulv Braanen

 Danmarks tidligere statsminister Helle Thorning-Schmidt er hyret inn av Facebook for et ukjent millionbeløp for å sitte i teknologigigantens «uavhengige» råd for ytringsfrihet. Hun har fått tittelen «co-chair», sammen med de amerikanske jussprofessorene Jamal Greene og Michael McConnell og den kolombianske juristen Catalina Botero. The Guardians tidligere redaktør Alan Rusbridger og nobelprisvinneren Tawakkol Karman har også fått plass i rådet. Det stjernespekkede panelet skal være mekler i konflikter om selskapets modereringspolitikk. «Til nå har noen av de vanskeligste spørsmålene om innholdsmoderasjon blitt tatt av Facebook, i siste instans av Mark Zuckerberg selv. Nå vil vi for første gang ha et uavhengig organ som vil ta endelige og bindende beslutninger om hvilket innhold som blir stående og hva som blir fjernet», sier Helle Thorning-Schmidt, som kommer rett fra toppjobben i internasjonale Redd Barna.

Facebook har lenge vært utsatt for massiv kritikk for vilkårlig sensurering og spredning av hatefulle ytringer. Rådet er åpenbart opprettet for å unngå ytterligere press og statlig regulering av selskapet. Oppnevningen løser imidlertid ikke det grunnleggende problemet med at ytringsfriheten forvaltes av et privateid, profittstyrt gigantkonsern, uten innsyn og demokratisk kontroll. «Å overlate til et selskap som Facebook å trekke grensa mellom sant og falskt er som å la mafiaen få velge hvilke forbrytelser man skal anklages for», skriver Frederik Stjernfelt i Weekendavisen. Det er i dag full forvirring om hvordan Facebook håndhever selskapets sensurregler, som er en form for hjemmesnekret privat straffelov. Å legge en like privat appelldomstol på toppen av denne straffeloven, løser på ingen måte problemet. Facebook bruker allerede i dag store ressurser på å fjerne brukerinnhold. Hva hvis man i stedet, spør Stjernfelt, brukte disse på å overholde amerikansk lovgivning – og altså fjernet kriminelt innhold, trusler, oppfordringer til vold, personlig sjikane og falsk markedsføring – og lot nakne bryst, tvilsomme påstander og politiske synspunkter og alt det andre være?

Mafiaråd

#fff

#000

Da Kjetil Rolness for noen år siden kritiserte Voldsløkka skole i Oslo for å se ut som en høyteknologisk militærbase, svarte de ansvarlige for bygget at god arkitektur ikke bare handlet om bygningens fasade. De mente det var uttrykk for et forfall når arkitekturdebatten ble redusert til å handle om «stygt eller pent». Byggets utseende var altså ikke så viktig – det var andre ting som telte.

Men så er det visst utseende som teller likevel – hvis stilen er feil. Da en initiativgruppe presenterte et forslag til nytt tilbygg til Nationaltheatret – en løsning som er mye billigere, oppfyller de fleste funksjonelle krav, gir en betydelig raskere rehabilitering og kan reises på brøkdelen av tida det ville tatt å bygge det underjordiske teateret på Tullinløkka – går portvokterne i skyttergrava. Og hva reagerer de på? Utseendet! Ja, det er vel det eneste de er opptatt av.

 kaller i et innlegg i Klassekampen forslaget for et «kulturelt selvmord». «En fallitterklæring på vegne av arkitekturfaget», hevder arkitekt Siv Moseng. Hun får følge av Morgenbladets Bernhard Ellefsen, som kaller det foreslåtte nybygget en «kulturell fallitterklæring». Det som provoserer så grenseløst i forslaget fra initiativgruppa, med LPO som arkitekter, er at tilbygget skal bygges i Henrik Bulls opprinnelige stil fra 1899. I tillegg til Nationaltheatret har Bull tegnet ikoniske bygg i hovedstaden, som Historisk museum og Finansdepartementet. Byplansjef Harald Hals fulgte opp med konkrete tegninger for en utvidelse av teateret mot vest i 1928. Tilbygget vil også fullføre Linstows planer for sentralaksen i den unge hovedstaden, der Universitetet skulle «snakke med» en bygning på den andre siden. Nå er det mulig å fullføre disse planene.

Likevel er noen arkitekter opprørte og kaller forslaget et «svik» mot arkitekturfaget. Og det kunne det kanskje ha blitt hvis det ikke hadde vært for at flere og flere arkitekter ser behovet for å ta vare på de historiske siktlinjene. Arkitekt Carl-Viggo Hølmebakk hevder i Morgenbladet at tilbygget «fratar en by mulighetene til å uttrykke de verdiene vi er opptatt av i vårt samfunn». Det spørs om ikke Hølmebakk her er litt ute av kurs i forståelsen av hvilke verdier samfunnet bygger på. Et samfunn er ikke en tabula rasa. Og hvordan skulle et flott tilbygg i historisk stil «innebære et kulturelt tap», som Sissel Moseng hevder i Morgenbladet, er rett og slett uforståelig.

er det en merkelig fortidsangst blant mange av dem som raser mot forslaget. Hva er det de er så redde for? Ett eneste rehabiliteringsprosjekt i hovedstaden som ikke følger opptrukne linjer – og som i tillegg er svært populært? Arkitekter og kunstnere har alltid hentet inspirasjon fra fortida, og mange av de nyskapende kunsttradisjonene har oppstått som en renessanse, en gjenfødelse, der man har hentet inspirasjon fra fortida, som igjen har skapt vitalitet i samtidskunsten, som for eksempel Gerhard Munthe (1849-1929), som på slutten av 1800-tallet bidro til å skape en helt ny norsk kunststil, inspirert av norrøn historie, folkekunst og art nouveau.

I slike perioder går man på ingen måte bakover – man skyver utviklingen videre og framover. Gjennom de frenetiske angrepene på å la seg inspirere av tidligere tiders kultur og tradisjon, er det forsvarerne av dagens dominerende arkitekturtrend som står i fare for å bli de virkelig konservative.

Arkitektonisk fortidsangst

tekst

Christopher Olssøn

foto

Øystein Rian er blant de mest sentrale historikerne i sin generasjon og har i over 50 år arbeidet med dansketida. I disse 17. mai-tider har vi derfor satt ham stevne for å snakke om Norge og nordmenn i en tid der mange har tatt til orde for at vi bør bli medlem av EU.

Rian var aktiv i studentpolitikken under studentopprøret 1968–70, men i motsetning til mange av sine kullkamerater var han på konservativ side, blant annet som redaksjonssekretær og redaktør i Minerva. I 1972 stemte han ja til EF, et statsforbund han da mente liknet på Charles de Gaulles «Fedrelandenes Europa». I 1994 stemte han nei fordi EU var i ferd med å bli en overnasjonal superstat.

– Det er blitt sagt at norsk nasjonalfølelse og identitet nærmest ble skapt i 1814. Hva tenker du om det?

– Ja det var en oppfatning som hadde vokst fram lenge. Faktisk så startet det ikke så mange år etter 1905. Kanskje forståelig, som en reaksjon på nasjonalfølelsen som da rådet. Det var jo en eufori. C.J. Hambro har fortalt at da de ventet på at skipet skulle komme med kong Haakon den kalde og rå novemberdagen i 1905, føltes det som Olav Tryggvason endelig var kommet hjem. 7. juni 1945 kunne ikke sammenliknes med 7. juni 1905, ifølge Hambro. Det var større, mye større.

– I mine studier av dansketida ble det mer og mer påtrengende å finne ut om ideen om Norge og nordmenn fantes også i århundrene fra 1500-tallet til 1814, da landet var underlagt en dansk stat, en dansk regjering, en dansk kirke, dansk litteratur og skriftspråk og et embetsverk med danske preg.

Historikeren Kåre Lunden, godt kjent fra Klassekampens spalter, hadde opponert sterkt mot at norsk nasjonalitet var et 1800-tallspåfunn, men han konsentrerte bevisføringen til tida etter 1770, sier Rian.

– Man kan si at jeg jaktet på «the missing link», mellom storhetstida for Norge i høymiddelalderen og 1814, og jeg mener at jeg har funnet den. Dermed fant jeg også en ekte lodding, ikke bare den falske som Henrik Wergeland gjorde et nummer av.

Rian forteller at det ikke er noe skarpt skille for når dansketida begynner, men den danske dominansen blir veldig stor fra begynnelsen av 1500-tallet.

Suksessformelen

Dagen i går begynte med økonomiske eksperter og kommentatorers gjentatte bekymringer over at revidert budsjett var for ekspansivt. «Oi, nå flyter oljepengene», sa sjeføkonom Kyrre Knudsen i Sparebank 1 Sør-Norge. Det virker som om disse kommentatorene har spilt inn budskapet sitt på forhånd – helt uavhengig av hva som faktisk kommer i budsjettet. Høyres nestleder Tina Bru fulgte opp med å spå at det nå blir mindre sannsynlig med rentenedgang.

 og massivt til slutt at selve sjefevangelisten for budsjettansvarlighet, finans­minister Jens Stoltenberg (Ap), reagerte. Da VGs Hanne Skartveit på pressekonferansen etter framleggelsen spurte om han ville anbefalt dette «systemet» hvis han tok av seg finans­minister­hatten og bare uttalte seg som sosialøkonom, svarte Stoltenberg med et oppgitt hjertesukk:

«Jeg har stor respekt for samfunnsøkonomer, men de har ofte

forståelse for hva politikk er og hvordan man skal få flertall for å få gjennomført ting. De hadde ikke blitt valgt et eneste sted i verden. Så får vi som er både sosialøkonomer, sosialdemokrater og politikere, gå inn i den litt mer krevende verdenen med å kompromisse, finne balanser og ta ulike hensyn.»

revidert budsjett ikke øker presset i norsk økonomi. Oljepengene flyter ikke fritt, annet enn til Ukraina. Handlingsregelen følges med god margin og prisstigningen er på vei ned. Det er derfor ingenting som skulle tilsi at Norges Bank ikke skulle sette ned renta til høsten som bebudet. Men presset fra de høyreorienterte økonomene og analytikerne, som uansett hva spørsmålet er, mener staten bruker for mye penger, kan selvfølgelig igjen bli så stort at sentralbanksjef Ida Wolden Bache velger å opprettholde det særhøye norske rentenivået.

handler det nå om å få budsjettet i havn i Stortinget. Det blir lettere sagt enn gjort, selv om Stoltenberg i går sa at Ap-statsrådene var fullt innforstått med at de er en mindretallsregjering. SV har hatt suksess de siste årene med å forhandle fram seiere for eget parti, men nå er det en helt ny situasjon, fordi Ap også må forhandle med Sp i Stortinget. Og Geir Pollestad, Emilie Enger Mehl, Trygve Slagsvold Vedum og Marit Arnstad er ikke noe mindre krigslystne enn SV.

Klassekampen har Vedum antydet at Senterpartiet ikke vil forhandle sammen med SV. Det vil nok bli forhandlinger der alle partier sitter rundt bordet, men det Sp mest av alt vil unngå, er det som skjedde i den rødgrønne regjeringen, da Arbeiderpartiet kunne sitte i midten og nærmest mekle mellom lillebrødrene SV og Sp. I dag er styrkeforholdet et helt annet, med 48 mandater bak Aps mindretallsregjering og 41 for SV og Sp. Det betyr et helt nytt forhandlingsklima, der SV og Sp forventer skikkelig gjennomslag. «Det blir de tøffeste budsjettforhandlingene Ap har hatt», sier Sps forhandlingsleder Geir Pollestad. Alle de tre rødgrønne partiene skal om fire måneder møte velgerne, og er avhengig av blanke seire.

Hjertesukk før beinharde budsjettforhandlinger

Det har lenge vært flertall i Stortinget mot helseforetaksmodellen som ble vedtatt med ekspressfart i 2001. Men de som ønsker seg en annen modell, har ikke vært i stand til å samle seg om et alternativ. To ganger tidligere er modellen utredet, sist på bestilling av Ingvild Kjerkol (Ap), men med en uttrykkelig presisering om at utrederne ikke skulle vurdere alternativer. Nå gjør Senterpartiet, som i går hadde seminar på Stortinget om saken, et tredje forsøk.

 med styringen av landets sykehus er at de er forpliktet til å drive etter regnskapsloven på linje med private selskaper. Det betyr at alle investeringer i nybygg og vedlikehold må tas fra drifta. Først må det bygges opp egenkapital, som må finansieres gjennom redusert pasientomsorg. Deretter, når bygget står ferdig, må kapitalkostnadene, avskrivinger, renter og lån betjenes på samme måte. I kalkylene legges det gjerne inn at det nye sykehuset skal bli betydelig mer effektivt enn det gamle, uten at det faktisk skjer. Det blir gunstig å selge og bygge nytt, i stedet for å sette av midler til vedlikehold og utvikle sykehusene der de ligger. I kalkylene finansieres investeringene ved å få flere pasienter gjennom på kortere tid, med færre senger og redusert bemanning. Institusjoner, avdelinger, fødetilbud og sykehus må legges ned. Samtidig må planleggerne ty til helt virkelighetsfjerne framtidige effektivitetsgevinster for å få kalkylene til å gå opp – regnestykker som selv ikke de mest troende tror på. Det er underlige styringsinsentiver for offentlige helsetjenester.

å se på foretaksmodellen med nye øyne. Ap og Høyre må legge til side gammel prestisje. Det er mye som fungerer i dagens helsevesen, og alt ved systemet må ikke å forkastes, men sykehusene må tilbake under offentlig forvaltning, og regnskapsloven må erstattes av den typen budsjettering og forvaltningsmodell som gjelder for kommuner og fylkeskommuner. Flertallet på Stortinget, som er mot helseforetaksmodellen, må nå finne sammen og slutte rekkene bak Sps forslag om å nedsette et bredt sammensatt offentlig utvalg før sommeren med mandat om å utarbeide alternativer til dagens system.

Helseforetak, tredje forsøk

Advokatforeningens generalsekretær Merete Smith inviterte nylig til et frokostmøte for pressefolk om endringer i Høyesteretts rolle og praksis. Til å belyse dette hadde foreningen invitert advokat og tidligere høyesterettsdommer Jens Edvin A. Skoghøy, som har vært en pådriver for utviklingen i retning en mer rettspolitisk aktiv høyesterett. Advokatforeningen påpeker at Høyesterett i økende grad har prøvd gyldigheten av lover og vedtak truffet av Stortinget og forvaltningen, ikke bare tolket dem. I praksis innebærer det å overprøve folkevalgte organers vurderinger. «Domstolen opptrer oftere som normativ aktør. Den sier ikke bare hva som er lovlig, men legger føringer for hva som er forholdsmessig, rimelig, nødvendig og legitimt i et samfunnsperspektiv», slår Advokatforeningen fast og spør om domstolen har fått en ny rolle i maktfordelingen. «Høyesterett har gått fra å være en distansert ‘teknokrat» til å bli en tydeligere rettspolitisk aktør i demokratiet», der verdisyn og skjønnsmessige vurderinger blir viktigere. Det er ellers verdt å merke seg at både Danmark og Sveriges høyesteretter er mer tilbakeholdne enn den norske.

Det er flere eksempler på denne utviklingen, noe av det mest sjokkerende for meg var da Høyesterett, etter at Stortinget avviste regjeringens rusreform, valgte å fastsette helt nøyaktige terskelverdier for narkotikainnehav, blant annet inntil fem gram heroin, amfetamin og kokain. Dette er verdier som Stortinget aldri har vært i nærheten av å vedta. De var derimot hentet direkte ut av rusreformen, som de folkevalgte hadde vendt tommelen ned for. Her tiltok dom­stolen seg en rolle som lovgiver.

 ses en mer politisk inngripende høyesterett som noe positivt, som en demokratisk garantist i urolige tider – et botemiddel mot autoritære krefter, et siste bolverk mot avgrunnen. Men dette argumentet kan også snus på hodet. Det store grunnleggende problemet i mange vestlige land er en økende følelse av avmakt i breie befolkningsgrupper: Uansett hva man stemmer på, så skjer det ingenting. Politikerne er avmektige i møte med kapitalmakt, elitenettverk, markedet, EU-systemet eller hva det måtte være. I et slikt perspektiv er det kanskje viktigere enn noensinne at storting og regjering framstår som handlekraftige, med stort spillerom for å sette folkevalgt makt ut i livet. Mens folk høyt på den sosiale rangstigen har penger, markedsmakt og innflytelse i elitesirkler og bestemmende miljøer, er vanlige menneskers viktigste redskap for politisk makt og påvirkning, stemmeseddelen. Denne makta er det myndighetene som til syvende og sist utøver og setter ut i livet. Derfor er det ikke uproblematisk hvis domstolene gjør det til en å vane å overprøve beslutninger fra storting og regjering. Myndighetene er allerede kapslet inn av markedsmakt, som bruker spesielt EØS-avtalen som brekkstang for å vinne gjennom med sine interesser. Regjeringsadvokaten representerer da ofte fellesskapets interesser, den folkevalgte makt, mot markedsmakt og kapitalinteresser.

 historie har domstolen i varierende grad vært «statsvennlig», det vil si å gi demokratiske myndigheter rimelig stort slingringsmonn for utøvelse av makt, så lenge det er forankret i Stortinget. Det å være «statsvennlig» har enkelte sett på som et problem, men det er jo også uttrykk for at man faktisk har respekt for demokrati og folkevalgt makt. Selvfølgelig skal myndighetene dømmes når de bryter loven og ikke har handlet i tråd med Stortingets vedtak, men hvis Høyesterett i stadig større grad skal opptre som «normativ aktør», vil det uvilkårlig svekke folkevalgt makt, som tross alt er det viktigste redskapet vanlige mennesker har for å påvirke samfunnsutviklingen. Det kan derfor – stikk i strid med intensjonen – gi oss et skjørere demokrati, med mindre tillit og større politisk avmakt, som vi vet er fruktbar jord for høyrepopulistiske og autoritære bevegelser.

Ønsker vi oss en mer politisk Høyesterett?

Nokså nøyaktig fire måneder før høstens stortingsvalg er det helt åpent om vi får en rødgrønn eller borgerlig regjering. På Norfaktas mai-måling for Klassekampen og Nationen er det et knepent borgerlig flertall på 85 stortingsmandater mot 84 for de rødgrønne. Høyresida leder på oppløpssida til tross for at målingen bekrefter Arbeiderpartiets nye flygenivå på rett oppunder 30 prosent. På dagens måling får Ap 28,4 prosent, opp hele 4,4 prosentpoeng – en åpenbar korreksjon fra aprilmålingen da partiet ble notert unormalt lavt. På de fleste andre målinger som har kommet denne uka, er Frp størst, med Høyre som lillebror. På vår måling drar imidlertid Erna Solberg det lengste strået mot Sylvi Listhaug. Høyre er størst av de borgerlige, med 20,7 prosent, mens Frp har falt tilbake til 17,5 prosent, en betydelig nedgang fra februar og mars da partiet fikk i overkant av 24 prosent. Her får vi bare vente og se hvordan dette utvikler seg. For øyeblikket kan det se ut som om Høyre har litt problemer med å finne ut hvilket bein det skal stå på. Sammenliknet med troikaen Jonas Gahr Støre, Jens Stoltenberg og Espen Barth Eide sliter Erna Solberg med å finne tilbake til gammel pondus.

å merke seg at KrF denne gangen er over sperregrensa, som er det som gjør at de borgerlige er et hestehode foran og kan overta regjeringsmakta til høsten. På våre målinger var KrF nede i 2,6 prosent i mars, men er nå plutselig på trygg grunn med 4,3 prosent. Veksten er godt innenfor feilmarginen, så i praksis vet vi rett og slett ikke om partiet er i ferd med å hente seg inn igjen. På en måling for Vårt Land, Dagbladet og NRK tidligere denne uka fikk partiet 2,5 prosent, noe som fikk Vårt Land til å konkludere med at vedtaket på det nylig avholdte landsmøtet mot Pride-flagging på skolene gjorde at velgerne rømte fra partiet. «Man kan absolutt si at det foreløpige svaret fra velgerne er at de ikke omfavner disse utspillene», slo valgforsker Johannes Bergh fast. Hva han ville sagt i dag, tre dager seinere, om en oppslutning på 4,2 prosent, er ikke godt å si.

er KrFs høyredreining i retning mer sosialkonservatisme blitt slått hardt ned på. Blant høyresidas ideologer, som Civitas Kristin Clemet, er det betydelig større forståelse for partiets nye kurs. Clemet skriver på sin blogg at KrFs mål for valget i høst ikke er å bli et stort parti, men å komme over sperregrensa på fire prosent. Hun mener den verdikonservative kursen Dag Inge Ulstein har valgt, «kanskje er den beste muligheten partiet har». For KrF er det tre valgkretser som er viktige: Hordaland, Rogaland og Vest-Agder. Her har partiet betydelig oppslutning, spesielt i noen kommuner i Vest-Agder, men KrF møter også farlige konkurrenter, som partiet Konservativ, tidligere Partiet De Kristne. KrF kan rett og slett ikke tillate at for mange kristne velgere går til denne typen konkurrenter. Minerva-redaktør Nils August Andresen følger opp med blankt å avvise at dette er «trumpisme på norsk».

 Rødt det godt etter en dupp ned mot sperregrensa på vår aprilmåling. Partiet får nå 6 prosent, noe i overkant av snittet for alle målinger. Rødt fikk en opptur denne uka da LO-kongressen vedtok å inkludere partiet i det gode selskap, ved å bevilge 1,5 millioner kroner. Den nye LO-lederen, Kine Asper Vistnes, la i sin tiltredelsestale vekt på at en ny rødgrønn regjering vil være avhengig av at Rødt holder seg over sperregrensa. På LO-kongressen har en rekke tillitsvalgte fra partiet markert seg tydelig og konstruktivt denne uka. Rødt har rett og slett fostret en ny generasjon svært dyktige tillitsvalgte, som også vil komme til å sette sitt preg på partiet i åra som kommer. Det kan det bare komme noe godt ut av.

storesøster på venstresida, SV, i nakken. Det er langt på vei SVs historiske skjebne at oppslutningen fluktuerer, avhengig av hvor godt Arbeiderpartiet gjør det. Da det så som mørkest ut for Ap i vinter hadde SV godt over ti prosent, men etter Aps gjenoppstandelse har venstresosialistene falt med over tre prosentpoeng til dagens sju prosent. SV trenger kanskje noen slurker energidrikk og et batteriskifte før stortingsvalgkampen setter i gang for alvor.

Senterpartiet er igjen nede på 6,1 prosent, etter en knallmåling på 8,4 prosent i april. I det hele tatt vil det rødgrønne laget se helt annerledes ut etter dette valget enn i 2021. Da var Senterpartiet betydelig større enn i dag og sikret seg en posisjon der det hadde avgjørende innflytelse over regjeringens politikk. Hvis det blir rødgrønt flertall med dagens styrkeforhold, vil vi i stedet få ett stort, dominerende parti, Arbeiderpartiet, og tre betydelig mindre partier, på fem til sju prosent, pluss eventuelt MDG som på denne målingen får 2,5 prosent og bare én stortingsrepresentant. Styrkeforholdene vil minne om 2005 da vi fikk den første rødgrønne regjeringen. Men det vil likevel bli helt annerledes fordi Ap med et slikt resultat vil forsøke å gå i regjering aleine. Helt nytt vil det også være at regjeringen vil være avhengig av Rødt, i tillegg til Sp og SV. Med alle disse utenfor regjering vil mer makt bli overført til Stortinget, med mulighet for betydelig mer rabalder.

åpent spørsmål hvor Senterpartiet vil gå. På venstresida ser det ut som de færreste bryr seg om det, selv om Sps forpliktelse til rødgrønn side var den grunnleggende forutsetningen for de rødgrønne regjeringene fra 2005 til 2013 og fra 2021 til i dag. En av strategene bak dette var Fagforbundets daværende leder Jan Davidsen, som var spesielt opptatt av å bygge alliansen med Sp og utkantinteressene. I dag er det ingen som har tatt hans plass. Et negativt signal for den rødgrønne alliansen var LO-kongressens vedtak denne uka om å halvere støtta til Senterpartiet. På borgerlig side er man fullstendig klar over at KrF er avgjørende for borgerlig flertall, mens man på venstresida synes å mangle den samme forståelsen. Noen er til og med glad for å bli kvitt EU-kritiske Sp. Mens Clemet og Civita passer på sine og har omsorg for KrF, ser det ut til at venstresida har tenkt til å la Senterpartiet seile sin egen sjø. Det har vært historisk unikt for Norge at et distriktsbasert agrarparti har valgt å samarbeide til venstre. Hvis venstresida og arbeiderbevegelsen spiller korta sine så dårlig som det ser ut nå, kan dette være en saga blott. Da vil i tilfelle venstresida være utestengt fra regjeringsmakt for mange tiår.

Civita og Kristin Clemet er opptatt av å holde KrF trygt på borgerlig side

Alt er åpent. Skarp kamp om regjeringsmakta helt til døra.

Det står ikke helt bra til med pressa. Pengene forsvinner til tek-gigantene, og det er mye vi ikke dekker. Store grunnleggende samfunnsspørsmål går oss hus forbi, mens små og uviktige saker blåses opp. Magnus Takvam forteller i boka «Tett på makta» at hans indre motstand mot moderne journalistikk bunner i en følelse av å være et redskap for andre, å måtte slutte seg til flokken uten å være sikker på om den har rett. Han frykter en utvikling vekk fra det kompliserte samfunnsoppdraget og over til jakt på misbruk og skandaler.

Landsforening tildelte denne uka Se og Hør den prestisjefylte medieprisen for årets nasjonale nyhetsdekning for Marius Borg Høiby-saken, som juryen kaller «årets største nyhetssak». Ja, virkelig! Se og Hørs dekning karakteriserer juryen som «en journalistisk kraftpakke», og det er det vel noe i, selv om Borg Høibys advokat mener pressa har oppført seg som «en sulten, siklende hund». Ganske bra sagt, spør du meg.

 gikk det i TV2s «journalistiske kraftpakke» om Fellesforbundets Jørn Eggums forhold til en tillitsvalgt, der alle sperrer mot å grafse i folks privatliv ble overtrådt.

Da TV2 kontaktet ham, erkjente Jørn Eggum umiddelbart forholdet. Journalistene hadde altså ikke behov for «å bevise» at forholdet faktisk hadde eksistert – det var i utgangspunktet erkjent av begge de involverte.

Likevel pøste journalistene på med mer eller mindre kleine sms-meldinger og utbroderende beretninger om forholdet, som ikke hadde noen som helst journalistisk verdi eller formål, annet enn å pirre folks interesse for pikante detaljer. Men en framtidig jury vil sikkert karakterisere også dette som en «journalistisk kraftpakke» – og det var det jo på sitt vis. Og Fredrik Solvang på NRKs Debatten gjorde den enda kraftigere ved å fortsette i nøyaktig samme spor.

noe annet enn utidig utlevering av private forhold. Hvis dette er nivået på hva som kan publiseres, er vi alle ille ute – menn som kvinner. Det er nok av sterkt kritikkverdige forhold i denne saken, men detaljene tilhører privatlivet, selv om den ene parten i ettertid har angret på sambuca og sex, ikke har hatt noe utbytte av det (det kan skje den beste!), og føler seg skamfull over å ha sendt utfordrende bilder av seg selv og hatt «veldig seksuell prat» på meldingene» – ja, for alt «det som har skjedd, det vi har gjort». Det er fullt forståelig, men begrunner ikke at TV2 bretter ut alle detaljer om forholdet til det norske folk.

grunnen for TV2 til å publisere dette er sensasjonalisme. Det er ingen aktverdig grunn til å publisere ordlyden i disse meldingene, eller gi åpen mikrofon for alle detaljer om forholdet, annet enn å gramse i folks privatliv. Meldingene og de utleverende beretningene dokumenterer ikke noe som helst som har betydning for saken, som først og fremst handler om maktforskjell, hemmelighold og åpenbare brudd på habilitetsregler.

TV2s sak er derfor et eklatant brudd på Vær Varsom-plakatens paragraf 4.3: «Fremhev ikke personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende». Det er sannsynligvis også et brudd på plakatens påbud om å opptre hensynsfullt og ikke misbruke andres følelser eller sviktende dømmekraft. Mennesker i sjokk og sorg er sårbare.

Alle ­sperrer mot å grafse i folks privatliv ble overtrådt.

Presseetisk kollaps

I dag er det 80 år siden den andre verdenskrigen tok slutt. Det var den mest dødelige krigen i menneskehetens historie – tapene overgikk selv de mongolske invasjonene på 1200-tallet. Krigen var en sivilisasjonskamp for folk og nasjoner mot et ekspanderende og fascistisk Hitler-Tyskland, som ville legge verden under seg og i lenker. Rundt 70 millioner mennesker døde, hvorav 9–11 millioner i tyske konsentrasjonsleirer. Spesielt store ofre i kampen mot nazismen ytet Sovjetunionen, der over 27 millioner liv gikk tapt, 16 prosent av befolkningen.

 USA og Storbritannia i spissen, hadde lyktes i å nedkjempe Hitler-Tyskland, som gjennom diktatur, folkemord og okkupasjon hadde lagt Europa under sin jernhæl. Da det så som mørkest ut i 1942, strakte det tredje riket seg fra Frankrike i vest til Volga i øst, og fra Norge i nord til Nord-Afrika i sør. Sovjeternes enorme oppofrelser i Slaget ved Stalingrad høsten og vinteren 1942–43 gjorde at krigslykken snudde. I maidagene 1945 kunne folk slippe jubelen løs i hærtatte land. I Norge var gledesscenene et talende uttrykk for at krigsårene hadde sveiset nasjonen sammen. Folk hadde en felles drøm om å bygge ett nytt og bedre samfunn.

 igjen i Europa og minner oss om at vi som folk og nasjon alltid må være forberedt på å forsvare vår selvstendighet og frihet. Vi må ha allierte og søke samarbeid, men først og fremst må vi gjøre det som står i vår makt for å håndheve vår suverenitet og beskytte sivilbefolkningen. Vi kan ikke overlate vår skjebne i andre makters hender. Gjør vi det, har vi allerede mistet vår suverenitet. Det handler om kuler og krutt, men aller viktigst er den samlede beredskapen, som skal trygge og beskytte oss uten at vi nøyaktig vet hvilke trusler vi vil stå overfor. Beredskap og sikkerhet handler i stor grad om hvordan samfunnet er organisert. Når viktige beredskapsstillinger og funksjoner «outsources», privatiseres eller sentraliseres, svekkes samfunnssikkerheten. Vi er i dag altfor sårbare – fra utenlandske makters kontroll over kommunikasjonsplattformer til mangelfull beredskap og trening i krisehåndtering. I dag legger regjeringen fram en nasjonal sikkerhetsstrategi. Det er på høy tid.

Frihetsvåren

Landsorganisasjonen i Norge, som ble stiftet som Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon i 1899, er denne uka samlet til kongress. Noen organisasjoner og politiske partier gjør unna sine landsmøter på et par dager, men LO setter av en hele uke til debatt om handlingsprogram, organisasjonsspørsmål og politiske uttalelser. Forut for kongressen har det vært en brei drøfting av sakene i hele organisasjonen, som nå teller over én million medlemmer. Fagbevegelsen er arbeidsfolks viktigste redskap for politisk makt og innflytelse, og kongressen er verkstedet der politikken meisles ut.

harspilt en enormt viktig rolle i Norge, spesielt siden kriseforliket, hovedavtalen og Nygaardsvold-regjeringen på midten av 1930-tallet, da bærebjelkene i den norske modellen kom på plass. LO står overfor mange utfordringer, men organisering er den aller viktigste. I mange bedrifter er nesten alle organisert, men i noen bransjer er det få og fagbevegelsens kampkraft deretter. Uten organisering og tariffavtaler går arbeidslivet raskt tilbake til start, som LO-nestleder Sissel Skoghaug sa i går, med henvisning til andre land, som USA.

 på årets kongress er AFP-ordningen, der det er uenighet om veien videre. AFP var opprinnelig en tidligpensjon, en sliterpensjon for dem som måtte gå tidlig av, men har blitt en tilleggspensjon for alle. I stedet for å utjevne forskjeller bidrar dagens AFP til å øke dem. Et stort problem er også de mange som faller utenfor ordningen. Steinar Krogstad, den andre nestlederen, viste til at mange har ment at den norske modellen er skjør i konkurranse med andre land, men det var de nordiske landene som klarte seg best under finanskrisa. Modellen viste seg å være alt annet enn skjør. Også han la vekt på organisering. Kampen for heltid, mot midlertidighet og frislipp for innleie er sentralt for å opprettholde det organiserte arbeidslivet. Det er mye enklere å ha et fellesskap og levende klubber når folk er fast ansatt. Det er som Stig Holmås skriver: «Jeg etterlater mine barn dette diktet/ for at de skal lære å elske vindene, havet,/ den søte lukten av stor kjærlighet, –/ og fagforeningene. / Uten dem hadde vi ingenting.»

Politisk verksted

Hvordan vi tenker og oppfører oss når menneskers feilgrep og synder blir offentlig avslørt er dypt rotfestet i vår kultur. Vi lar oss sjokkere og krever at folk umiddelbart blir kastet fra sine posisjoner. Noen ganger dømmes de som har syndet, til evig fortapelse. Når blodtørsten og hevngjerrigheten tar overhånd, er det verdt å huske på Bibelens bud om tilgivelse. Jesus var villig til å tilgi syndere, ikke bare sju ganger, men sytti ganger sju. Etter at en kvinne er grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd, sier han til fariseerne: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første stein», og i Lukasevangeliet heter det: «Dersom din bror gjør en synd, så tal ham til rette, og hvis han angrer, så tilgi ham». Hvis vi bekjenner våre synder åpent og oppriktig, får vi en ny sjanse.

 gikk Elin Ørjasæter og Runar Døving ut mot det som ser ut som et livsvarig jobbforbud for historikeren Nils Rune Langeland, som ble avskjediget fra sin stilling ved Universitetet i Stavanger i 2017. Han hadde sendt upassende meldinger til kvinner nattestid og hadde en uakseptabel oppførsel overfor kolleger. Bakgrunnen for avskjeden var «gjentatt uakseptabel og uverdig oppførsel», ofte etter inntak av alkohol. Nå har det gått sju år, og fremdeles har han ikke fått seg jobb, selv om han har angret og endret seg, både når det gjelder alkoholvaner og oppførsel. For alt vi vet, kan han ha blitt et nytt menneske, rensket og nyfødt, men historikeren får ikke sjansen til å bevise det i et nytt jobbforhold. Skal han sone for sine ugjerninger livet ut? I tilfelle er det et brudd både med strafferettslige prinsipper og vår felles kulturarv.

Jørn Eggum trakk seg i forrige uke som kandidat til å bli LO-leder etter at TV 2 avslørte at han hadde hatt et forhold til en tillitsvalgt i Fellesforbundet, der maktbalansen var skeiv. Det ble holdt hemmelig, og han informerte ikke forbundsstyret om forholdet, som hadde tatt slutt for noen år siden, da han skulle håndtere en sluttavtale med henne. Det var et feilgrep, som både han og forbundet har beklaget. Eggum har også tatt konsekvensen av det ved å trekke seg som kandidat til å bli LO-leder. Spørsmålet er nå om han kan fortsette som leder av Fellesforbundet. Hvis vi skal ta Bibelens ord på alvor, kan han det. Synder kan og skal tilgis, så lenge de legges åpent fram og synderen bekjenner, «legger seg flat», slik at vi alle ser at han har erkjent feilen. Det gir en tillit til at han har lært og vil oppføre seg annerledes i framtida. Bekjent synd er som kjent tilgitt synd. Det å bekjenne sine synder, legge seg flat, synes å være helt sentralt for vår evne til kollektiv tilgivelse. Og det regner jeg med at Eggum gjør, inkludert å erkjenne at det var en «maktforskjell». Da bør det ikke være noe i veien for at han kan fortsette som leder. Den som bekjenner sine synder og avstår fra dem, finner miskunnhet, som det heter i skriften.

fortsetter fordømmelsen etter at syndene er erkjent og oppgjort, er det kanskje også en synd i seg selv. Kine Asper Vistnes, som nå etter all sannsynlighet blir ny LO-leder, lever etter dette når hun på spørsmål om Eggum kan fortsette som leder i Fellesforbundet, svarer:

«Jørn er en fantastisk kapasitet og fagforeningsmann. Samtidig er han også et menneske. Og mennesker gjør feil.»

Vi er alle avhengig av et samfunn som har evne til tilgivelse og gir folk som har feilet, mulighet for å reise seg igjen – forhåpentlig med mer erfaring og klokskap enn før. Å fordømme feilgrep og overgrep er nødvendig og på sin plass, men like viktig, er vår kollektive evne til å tilgi syndere. La nåde gå for rett. Vår hang til evigvarende hevngjerrighet må holdes i tømme. Det må være mulig å gjøre opp for seg og gå videre. Kanskje vi til og med får bedre ledere på den måten.

Skal han sone for sine ugjerninger livet ut?

Evig fortapelse eller syndenes forlatelse

Nesten 2000 elever, lærere, foreldre, besteforeldre og andre støttespillere marsjerte i Oslos gater 1. mai mot Utdanningsetatens forslag til ny skolestruktur i hovedstaden. Etaten har foreslått å legge ned fem skoler, Maridalen, Sørkedalen, Trosterud, Nordpolen og Møllergata, mens Majorstuen skal avvikles som barneskole. Bakgrunnen for nedleggingsforslaget er framskrivninger som peker mot en viss svekkelse av elevgrunnlaget, etter en gradvis økning de siste årene. Samtidig understreker etaten at slike befolknings­framskrivninger over en tjueårsperiode er beheftet med stor usikkerhet.

skolene som lim i bydelene og gjør det attraktivt for familier med barn å bo der. Det er spesielt viktig i sentrumsnære byområder, der familier har valgt å flytte ut når barna kommer i skole­alder. Skole­struktur er derfor også i stor grad byutvikling. Det er spesielt tydelig for grendeskoler som Maridalen og Sørkedalen, som det nå kan se ut som Fremskrittspartiet vil redde, men også for skoler som Nord­polen, Majorstuen og Møllergata i sentrums­nære områder. Hvor mye betyr ikke Majorstuen skoles korps «Peik» med sine årlige loppemarked (som nå også omfatter Skøyen) for lokalmiljøet?

 bare viktige bindeledd i lokalsamfunnet. Selve skolebygningene kan også være viktige tradisjonsbærere i bybildet. Møllergata skole, som ble etablert i 1861 som Nordre skole, er for eksempel Norges eldste byfolkeskole, med stor betydning i sentrale byområder. Nordpolen skole, som startet opp i nyoppussede og flotte lokaler på Sandaker så seint som i 2012, er like viktig i sentrum nord. Skolen har over 650 elever, et godt skolemiljø og eget korps og kor. Flere av skolene som er foreslått nedlagt, har solid elevgrunnlag, men en viss nedgang kan også ha positive sider fordi det gir rom for mer plass til praktisk læring, som sløyd, håndverk og musikk. Besparelsene er også relativt små, spesielt når man regner inn at bygningene fortsatt må vedlikeholdes. Omkostningene ved å bryte opp limet i lokalsamfunnet er betydelig større.

En viss nedgang i elevtall kan åpne for mer praktisk læring.

Uro i Oslo-skolen

Hvis Frode Alfheim fra Forbundet Styrke blir valgt som ny leder av LO, vil han være blant de få som får dette vervet uten å ha gått gradene i fagbevegelsen som tillitsvalgt. I landets største forbund, Fagforbundet, ville han for eksempel ikke ha kunnet bli valgt som leder med denne bakgrunnen.

«Han er en grei kar, men han har ikke vært klubbleder og gått gradene», sa Arild Håvik, leder for Fellesforbundets avdeling 25 til Klassekampen i går.

ungdoms­sekretær for LO og AUF på 1990-tallet og har vært politisk rådgiver i Forsvarsdepartementet, Næringsdepartementet og Arbeids- og administrasjonsdepartementet. Han var ansatt oljesekretær i LO og LO Industri fra 1998 til 2003, før han kom til Norsk Olje- og Petrokjemisk Fagforbund (Nopef), der han ble nestleder i 2004. Etter at Nopef gikk sammen Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund til Industri Energi i 2006, var han områdeansvarlig for fagligpolitisk avdeling, før han ble nestleder i 2010 og leder 2017. Forbundet heter i dag Styrke.

, som nå er fungerende leder i Fellesforbundet etter at Jørn Eggum ble sykmeldt, har en helt annen erfaring som tillitsvalgt. Hun var industriarbeider på kabelfabrikken Nexans, tidligere Alcatel, på Langhus utenfor Oslo og har vært tillitsvalgt og klubbleder der, før hun ble leder for Fellesforbundets avdeling 1, Oslo og Akershus. Vistnes har lang erfaring med tarifforhandlinger i det viktige frontfaget. Hun var også fagbevegelsens representant i Aps energiutvalg. Seinere ledet hun Fellesforbundets eget kraftutvalg, som foreslo radikale grep i strømpolitikken.

 har flere ganger ropt varsko mot regjeringens håndtering av kraftpolitikken, mens Alfheim og Styrke i større grad har vært lojal mot Ap-ledelsen. Da Eggum måtte trekke seg som lederkandidat, satte mange i LO-familien sitt håp til at Vistnes skulle føre denne politikken videre. De ser et stort behov for at fagbevegelsen er i stand til å målbære bevegelser og stemninger på grunnplanet inn i styrende organer både i LO og Arbeiderpartiet. Dette ses også som en forutsetning for å hindre sterkere oppslutning om høyrepopulismen blant fagorganiserte.

ønsket seg Vistnes som ny LO-leder, har sett med undring på at radikale folk i forbund som NTL likevel har valgt å støtte Alfheim. Her er det først og fremst de mindre forbundenes ønske om å skape en motvekt mot de to største – Fagforbundet og Fellesforbundet – som spiller inn. Folk i NTL-ledelsen har for eksempel tidligere vært skeptiske til Eggum som LO-leder fordi han har vært for positiv til oljeindustrien og for lite miljøengasjert, men nå går forbundet inn for Alfheim, som virkelig er en talsmann for denne industrien. I stedet legges det vekt på at Alfheim er jovial og rund – og ikke spesielt konfliktorientert – noe som kan gjøre ham til en samlende LO-leder. Tida vil vise.

Kan bryte lang tradisjon i LO

Emil André Erstad, som var en av KrF-leder Knut Arild Hareides nærmeste støttespillere, har skrevet boka «Fyrsten» om Jonas Gahr Støre. Den noe merkelige tittelen skyldes at «Fyrsten» var dekknavnet KrF-erne ga ham da de møtte Støre til hemmelige møter forut for KrFs veivalg i 2018. Det var klandestine sammenkomster som kunne ha gitt Støre en ny sjanse til å bli statsminister året etter det forsmedelige valgnederlaget i 2017. Det lyktes som kjent ikke.

Kodenavnet «Fyrsten» var samtidig en slags vri på «tåkefyrsten», som var den nedsettende merkelappen Høyre og mediene hadde satt på Støre. «Dialogue», som det alltid sto i snakkebobla i Roar Hagens VG-tegninger av Støre med flosshatt. «Fyrsten» er også tittelen på Niccolò Machiavellis bok fra 1500-tallet, som gir en oppskrift på hvordan politiske ledere bør oppføre seg for å få suksess. Støre har nok lest Machiavelli, men kanskje litt overflatisk, for suksess har det vært lite av i hans karriere som leder i Arbeiderpartiet.

– Valgkampen i 2017 var helt definerende for hans politiske liv. Fram til sommeren det året har Støre og Arbeiderpartiet sine glansdager, med målinger jevnt over 30 prosent. Fallet fra å være en så populær politiker til å få det omdømmet han fikk, var dramatisk, sier Emil André Erstad, som i flere år har vært politisk kommentator i Vårt Land.

– Selv nå har han ikke nådd det nivået han hadde den gangen. Det som skjer i valgkampen i 2017, er veldig definerende for hans omdømme. Jeg opplevde at det var en ganske målrettet strategi for å bryte ham ned, noe som var ganske nytt i norsk politikk. Jeg var i teamet rundt Knut Arild Hareide og Kristelig Folkeparti og så hvordan folk i Høyre nærmest skrøt av hvordan de klarte å ta Støre på person.

Våren 2017 regnet de fleste med at Erna Solbergs dager var talte etter fire år som statsminister.

– Vi forventet alle at Støre skulle vinne, også vi på borgerlig side. Alle forventet det.

Slik skulle det ikke gå. Noe skyldes dårlig ledelse av valgkampen fra Arbeiderpartiets side, men hovedårsaken lå i at de borgerlige klarte å bryte ned Støres posisjon i velgernes øyne. Han var vinglepave, tåkefyrste og ikke minst en riking som ikke hadde noe i arbeiderbevegelsen å gjøre.

I boka skriver Erstad at det handlet om å grave opp drittpakker på motstanderen, selge det inn til media og gjennomføre en negativ kampanje rundt de negative egenskapene. I norsk politikk hadde det inntil da vært lite av slikt. Det var regnet som unorsk og unødvendig polariserende.

Mediene ble lydige disipler og klakører for Høyre.

Da Høyres spinn spente bein for Jonas Gahr Støre

I alle landsdeler er det klart nei-flertall, med ett unntak: Oslo.

I den offentlige debatten har man fått inntrykk av at Donald Trumps maktovertakelse i Washington ville fungere som et veritabelt Brussel-sug i retning norsk EU-medlemskap. Men det stemmer ikke så bra – i hvert fall ikke foreløpig. Folk er usikre på hva de skal mene, men flokker seg ikke om ja-sida. Det viser Klassekampen og Nationens ferske EU-måling i dagens avis. Riktignok har EU-motstanden blitt svekket de siste årene, til 42 prosent i dag, etter å ha ligget på et skyhøyt nivå etter finanskrisa i 2008, men EU-tilhengerne er ikke blitt flere. I 2021 svarte 34 prosent at de ville stemt ja. Det tilsvarende tallet i dag er 33 prosent. På stedet hvil, altså.

Sammenliknet med forrige måling fra november i fjor, er det først og fremst kvinnene som har kommet i tvil. I fjor svarte 48 prosent at de ville stemt nei. Nå er andelen nede i 36 prosent, mens vet ikke har økt fra 25 til 34 prosent. Til sammenlikning er bare 17 prosent av menn usikre. EU-motstanden blant menn har faktisk 

det siste halvåret, om enn beskjedent, fra 46 til 47 prosent. Like overraskende er det at andelen ja-folk blant menn har gått ned, fra 42 til 36 prosent.

De yngste har også kommet i tvil. I aldersgruppa 18 til 30 år er det et solid ja-flertall på 41 prosent mot 25 prosent nei. Hele 34 prosent er usikre. Men andelen ja-folk har faktisk gått tilbake i denne aldersgruppa. I november i fjor sa 47 prosent ja, mot 41 i dag. Med unntak av de yngste er det nei-flertall i alle aldersgrupper. Folk i 50-åra er de sterkeste EU-motstanderne. Her svarer 51 prosent nei, mot 34 prosent ja. 40-åringene har på sin side blitt betydelig mindre glad i EU det siste halvåret. I fjor svarte 43 prosent ja, mot bare 34 prosent i dag.

 ikke så mye som man skulle tro for EU-standpunktet. Bare blant de med aller lavest husstandsinntekt, under 300.000 kroner, og de aller øverst, over 1,5 millioner, er det ja-flertall. I fjor var det nei-flertall også blant landets rikeste. Heller ikke målt mot utdanningsnivå er forskjellene så store. Det som slår mest ut, er hvor du bor. I Nord-Norge er 51 prosent mot EU, en økning fra i fjor. EU-motstanderne har styrket seg også på Vestlandet, der nei-andelen har økt fra 46 til 50 prosent. I alle landsdeler er det nei-flertall, med ett eneste unntak: Oslo. Her står EU-tilhengerne knallsterkt, med hele 52 prosent, mot 29 prosent for nei. Her stikker hovedstaden seg virkelig ut. Det vil merkes!

Blant partiene er bildet gjenkjennelig. Venstre er det klareste ja-partiet, mens Senterpartiet er like klart på nei-sida. Rundt en tredel av Ap og Høyres velgere er mot EU, henholdsvis 31 og 30 prosent. I Frp er 54 prosent mot, mens 33 prosent er for. KrF er også et klart nei-parti, med 57 prosent nei og 30 prosent ja. I Rødt er 66 prosent mot, mens 22 prosent er for. I SV er det noe jevnere: 47 prosent nei, mot 35 prosent ja. I MDG er det nesten «close race», til tross for at partiet har blitt et tydelig ja-parti: 38 prosent ja, mot 39 prosent nei. Men her er tallene små og usikre.

at blant dem som har tatt stilling, er det fortsatt et relativt solid flertall mot EU-medlemskap. Avstanden ned til ja-sida er ni prosentpoeng. Samtidig er svært mange i tvil, uten at det foreløpig har ført til et ras i retning ja. I en situasjon der mange av de profesjonelle EU-tilhengerne har følt at vinden blåser deres vei, har faktisk folk blitt litt mindre entusiastisk for EU. Det store antallet usikre velgere viser behovet for en kontinuerlig EU-debatt, der de ulike hensynene veies opp mot hverandre: den eventuelle fordelen med å bli medlem, opp mot selvråderett og handlefrihet. I en tid med voksende politisk avmakt, økende avstand mellom styrende og styrte, store sosiale og geografiske forskjeller og vekst for høyrepopulistiske partier, er det – slik jeg ser det – tvilsomt om ytterligere avgivelse av suverenitet og nasjonal kontroll til Brussel, er det opplagte svaret. Men det er nå min mening. Den kommende EU-debatten vil vise hva flertallet i Norge mener.

I alle landsdeler er det klart nei-flertall, med ett unntak: Oslo

EU-frelste blir ikke flere – men det gjør tvilerne

Anniken C. Mohr

Historikeren Nik Brandal har skrevet boka «Solidaritet i en ny tid. Arbeiderbevegelsens historie 2000–2025» på oppdrag fra LO, en bok som ifølge ham selv er «et eneste langt forsvar for det fagligpolitiske samarbeidet» mellom Arbeiderpartiet og LO.

Det overordnete spørsmålet boka forsøker å svare på, er hva som kjennetegner den norske arbeiderbevegelsen i det 21. århundre. Er den fortsatt en bevegelse for radikale sosiale endringer, eller har den begrenset seg til å forsvare det som er oppnådd?

– Du hevder at Norge har Europas, kanskje verdens sterkeste fagbevegelse. Hvorfor?

– I Norge skjer det veldig få store ting uten at partene i arbeidslivet er involvert. LO har ikke veto, men det vil være veldig vanskelig for en regjering å gå kraftig mot en samlet fagbevegelse. Det henger også sammen med at arbeidsgiverne i Norge er organisert, i motsetning til for eksempel i USA.

I boka skriver Brandal at LO ikke bare har tatt ansvar for å forsvare den norske arbeidslivsmodellen, men hele samfunnsmodellen, ved å kombinere ulike strategier, tariffoppgjør, lovgivning og det fagligpolitiske samarbeidet.

Selv om historikeren hyller det fagligpolitiske samarbeidet, mener han både LO og partiet i altfor stor grad har tatt forholdet for gitt.

– Det er dårlig forankret, og de viser liten interesse for hverandre, bortsett fra de få personene som sitter overfor hverandre ved bordet. Når politikere skriver sine biografier, dukker viktige spørsmål for fagbevegelsen i liten grad opp.

Det har for eksempel vært store og dramatiske saker som har berørt fagbevegelsens stilling, som en serie EU-dommer forut for finanskrisa, den såkalte Laval-kvartetten, der handlingsrommet for statene og fagbevegelsen ble kraftig innskrenket. Dommene åpnet for at næringslivet og arbeidsgiverne kunne utfordre ethvert nasjonalt forsøk på å regulere arbeidslivet. Seinere kom en langvarig strid i det norske rettsvesenet om allmenngjøring av tariffavtaler på norske verft, blant annet reglene for reise, kost og losji. Saken handlet om utenlandske arbeidere skulle ha den samme lønna og rettighetene som norske. Norsk Industri og ni skipsverft ville bruke EØS-reglene for å innskrenke fagbevegelsens makt, noe Høyesterett til slutt avviste.

– Hadde dette lyktes, hadde vi hatt et helt annet arbeidsliv og dermed samfunn enn vi har i dag, sier historikeren.

Det er ikke uviktig hvem som ­utfører ­tjenestene, det offentlige eller ­private.

Verdens ­sterkeste?

I mai for tre år siden, rett etter Russlands invasjon av Ukraina, brakte CNN en historie om russiske plyndrere som i samarbeid med den russiske hæren stjal John Deere-landbruksmaskiner fra en forhandler i Melitopol i Ukraina og transporterte dem inn i Russland. 

Traktorene, skurtreskerne og såmaskinene ble fraktet til Tsjetsjenia, der de var tiltenkt et langt liv på kornåkrene nedenfor Kaukasus-fjellene. 

Men slik skulle det ikke gå. Etter en mer enn 1300 kilometer lang reise viste det seg at traktorene ikke var til å rikke. En fjernstyrt «kill switch» hadde gjort dem ubrukelig til annet enn å selges som skrapgods.

Historien har flydd verden over, ikke minst som et eksempel på hva som finnes av fjernstyrte kontrollfunksjoner i militært utstyr. Et tilbakevendende spørsmål er for eksempel om det er innmontert en «kill switch» i de USA-produserte F-35-flyene som gjør at de blir stående på bakken eller styrter i havet i det de nærmer seg amerikansk territorium.

 seg at historien har enda en dimensjon. På nettstedet Medium forteller Cory Doctorow om bakgrunnen for traktorenes dødsknapp. 

Det handler ikke om tiltak for å hindre at maskiner kommer i fiendens hender, men om kynisk utnyttelse og kontroll av gårdbrukere. John Deere, som er et av USAs eldste selskaper, grunnlagt av smeden John Deere i 1837, har i hele sin historie samarbeidet tett med bøndene. 

Men jakta på stadig nye måter å skaffe seg overskudd på har gjort at forholdet har surnet. Selskapet kritiseres nå av bønder som mener man skal ha rett til å reparere sine egne eiendeler («right to repair»).

Dataene som traktorene samler inn om jordsmonn, fuktighet etc., selges videre til tredjeparter og er ikke lenger eierens eiendom. 

Det alvorligste er likevel at bøndene ikke lenger kan reparere sin egne maskiner, som de har betalt i dyre dommer for. Når du bor langt ute på landsbygda, stormen kommer og du må få inn avlingen, kan du ikke reise inn til byen til en autorisert forhandler. Du må stole på egne krefter og reparere traktoren selv. Men det er ikke lenger så enkelt. 

Dødsknappen

Europeiske land må stille krav om at selskaper som skal operere her, følger nasjonal lovgivning.

I EU-kretser har det vært snakket om å avfyre en handelspolitisk «bazooka» som svar på Donald Trumps tolltrusler. Utskytningen ble stilt i bero da presidenten utsatte tollen i 90 dager. En del av EUs «rakettforsvar» er å sette sterkere begrensninger på de amerikanske tek-oligarkenes uhemmede og delvis lovløse virksomhet. Når Trump snakker om et handelsunderskudd til andre land, er ikke denne virksomheten inkludert. For varer har USA et handelsunderskudd, men for tjenester er det motsatt.

siterer Polens utenriksminister Radoslaw Sikorsky, som har framholdt at hver gang noen bruker Uber, går en del av gebyret til USA. Hver gang vi ser en Netflix­-film, går det penger til USA. Hver gang vi bruker sosiale medier eller kunstig intelligens, tjener amerikanske bedrifter på det. Tek-gigantene har i lang tid bidratt til å underminere europeisk kultur- og næringsvirksomhet. Skal EU og andre europeiske land svare effektivt på Trumps utpressingspolitikk, kreves det tiltak mot disse – til varig fordel for europeisk næringsliv og sivilsamfunn.

må stille krav om at selskaper som skal operere her, følger nasjonal lovgivning og ikke amerikansk. Det kan være aktuelt å utestenge enkelte selskap fra offentlige anbud eller å nekte amerikanske selskaper å bruke patentene sine i Europa. EU har begynt dette arbeidet, men det står svært mye igjen. EU-kommisjonen skal snart utstede bøter til Apple og Meta for overtredelse av EUs anti-trustlovgivning og EUs digitale markedslov, men det er langt fra tilstrekkelig. Trump frykter mest av alt forsøk på å begrense den globale virksomheten til tek-selskapene, som presidenten fungerer som et politisk redskap for. Avhengigheten av amerikanske selskapers plattformer og skytjenester truer suvereniteten til europeiske stater, som må sikre egen infrastruktur, programvare og offentlige kommunikasjonsplattformer. Å ramme amerikanske tek-giganter vil oppfattes som mottiltak mot USAs straffetoller, men det bør i tillegg være permanente politikkendringer som sikrer europeiske land kontroll over samfunnskritisk infrastruktur og verdi- og næringskjeder, som er avgjørende for velstand, trygghet og suverenitet.

Bazooka i bakhånd

Mandag, andre påskedag, landet et Boeing-fly på det amerikanske territoriet Guam i Stillehavet etter å ha forlatt Shanghai fire timer tidligere. Det var det andre Boeing-flyet ment for det kinesiske markedet, som ble sendt tilbake som et svar på opptrappingen av handelskrigen mot Kina. Tidligere samme dag landet et fly på Boeings anlegg i Seattle, fremdeles med fargene til Xiamen Airlines, som var det første flyselskapet i Kina som opererte som et selvstendig selskap helt tilbake i 1984.

Handelskrigen er i full gang, og Xi Jinping svarer Donald Trump med samme mynt. Kinas utvikling de siste tiårene er i stor grad drevet av eksport, så en handelsembargo kan få store konsekvenser. Men for de kinesiske lederne handler dette om noe større og mer enn tollbarrierer: Det er en kamp mellom en gammel og en ny verdensorden – et opprør mot et globalt handelssystem som har holdt tidligere koloniland i det globale sør nede i fattigdom og underutvikling.

Kina har siden 1978 utviklet seg til å bli en global aktør og ledende handelsnasjon. Et avgjørende skritt var inntredenen i Verdens handelsorganisasjon (WTO) i 2001. I Vesten sies det ofte at myndighetene i Beijing brøt med forutsetningene, men det egentlige problemet var at Kina brøt seg ut av posisjonen som innelåst i bunnen av den globale verdikjeden.

«For første gang noensinne brukte et ikke-vestlig land det USA-ledede globaliseringsregimet til å klatre oppover den globale verdikjeden», skriver italienske Thomas Fazi på sin blogg, oversatt til norsk på Steigan.no.

 J.D. Vance understreket poenget i en tale han holdt for Silicon Valley-investorer i Washington nylig.

«Ideen bak globalisering var at rike land skulle bevege seg videre opp verdikjeden, mens de fattige landene skulle lage de enklere tingene», sa han på American Dynamism Summit 18. mars.

Vance viste til at USA under andre verdenskrig bygde tusenvis av Liberty-skip, tre skip annenhver dag. Nå bygges det i høyden fem handelsskip, og USA står for 0,1 prosent av verdens skipsbygging, mens ett kinesisk verft i fjor bygget mer enn amerikanske verft har gjort siden andre verdenskrig. Avindustrialiseringen utgjør en risiko både for nasjonal sikkerhet og arbeidsmarkedet.

«Vi forutsatte at alle andre land vil henge etter oss i verdikjeden, men det viser seg at når de blir bedre i den nederste delen av verdikjeden, begynner de også å ta oss igjen i den øvre», sa han.

Visepresidenten mente amerikanske gründere måtte kvitte seg med avhengigheten av billig arbeidskraft, som var en krykke, som motvirket innovasjon. Overalt der det har vært import av billig arbeidskraft, har produktivitetsveksten gått ned. Det er ikke tilfeldig, slo Vance fast.

Kina fulgte ikke oppskriften

Norge har for første gang blitt invitert til et toppmøte for EUs finansministre, til stor jubel her hjemme på berget, ikke minst fra finansminister Jens Stoltenberg selv og hans rådgivere. Det har blitt tolket som et kjærkomment uttrykk for at Norge nå endelig er inne i varmen i Brussel, kanskje takket være regjeringens EØS-medgjørlighet etter at Senterpartiet gikk fra borde. Men i jubelen over det unike i at Stoltenberg, som første norske finansminister har blitt tatt imot i det gode selskap, har vi gått glipp av hovedpoenget.

På det uformelle møtet for EUs finansministre og sentralbanksjefer (Ecofin) i Warszawa i Polen i forrige uke var ikke bare Stoltenberg til stede, men også Storbritannias finansminister Rachel Reeves. Ikke nok med det, inn portene i Cytadela Warszawska, et fort bygd av tsar Nikolaj 1 for å sikre russisk kontroll over byen, skred også finansminister Karin Keller-Sutter fra «utenforlandet» Sveits. Det var også første gang en sveitsisk finansminister var invitert til et Ecofin-møte.

Under trykket fra Trumps tollkrig og hans samtaler med Kreml om Ukrainas framtid har Brussel valgt ikke bare å forholde seg til egne medlemsland, men også nasjoner utenfor unionen, som hver på sin måte spiller en viktig rolle. Storbritannia er Europas største militærmakt, Sveits en stor spiller i finansmarkedene, mens Norge er en betydningsfull energileverandør, samtidig som vi geografisk ligger strategisk til. EU har i krisas stund gjort Jonas Gahr Støre ord til sine: «Europa er mer enn EU». Ingen av disse landene har planer om å endre sin tilknytningsform til EU. De forblir utenfor.

 meg mest med ihuga tilhengere av norsk EU-medlemskap, er ikke at de kjemper for sitt syn og ønsker seg ny folkeavstemning, men at de konsekvent underspiller Norges styrker og faktiske muligheter, også når det «going get’s tough». Ja, ikke minst da. Vi forvalter våre egne naturressurser, fiskeri og landbruk, har egen penge- og tollpolitikk, er ikke en del av euroen og har en selvstendig stemme i utenrikspolitikken. Vi har også store økonomiske muskler, ligger sentralt plassert og er en stormakt innen energi og noen viktige råvarer. Norge kan også være en brubygger og bidra til samarbeid mellom land med ulik tilknytningsform til EU.

Hver gang det skjer noe uforutsett og potensielt truende i verden, velger derimot de ivrigste EU-tilhengerne å spille ned våre muligheter. Vi er hjelpeløse og forsvarsløse hvis vi ikke snarest søker ly under Ursula von der Leyens beskyttende vinger. Den fraværende tiltroa til egne krefter er skadelig og begrensende. Den snevrer inn handlingsrommet. I stedet for å søke bredt etter løsninger ut fra våre egne forutsetninger, isoleres det til dette ene, søk EU-medlemskap!, selv om det verken er det mest opplagte eller beste svaret.

under pandemien, da alle land kjempet for å få vaksiner. Norge ble med i EUs innkjøpsordning og fikk tilgang til vaksiner på linje med EU-landene, ikke minst takket være den svenske vaksinekoordinatoren Richard Bergström. Dette har seinere blitt et mektig argument for norsk EU-medlemskap. Det var selvfølgelig fint at vi fikk vaksiner via EU, men med Norges finansielle ressurser er det liten grunn til å tro at vi ikke hadde klart å få tak i vaksiner på annet vis. Israel, som ikke er med i EU, ble for eksempel en vinner i vaksinekappløpet. Det er all grunn til å tro at Norge hadde fått til det samme. Å passivt vente på at Brussel skal ordne opp, kan også være en farlig strategi.

Ta gjerne en ny omkamp om norsk EU-medlemskap, kjære EU-tilhengere, men slutt med nedrakkingen av våre styrker og muligheter. Norges selvstendige rolle utenfor EU gir også mange handlingsalternativer – og fordeler.

Manglende tro på egne krefter snevrer inn handlingsrommet

Ingen grunn til å snakke Norge ned

Det hører ingensteds hjemme at datatjenester som er vitale for norsk sikkerhet og suverenitet, skal kontrolleres av Google, Amazon og Microsoft.

Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) anslo i 2023 at mer enn 80 prosent av beskyttelsesverdige data og systemer vil ligge i skybaserte løsninger innen ti år. Disse skytjenestene er eid og kontrollert av et fåtall amerikanske leverandører, som Google, Amazon og Microsoft. De er igjen underlagt amerikanske myndigheter og vil i en krise- og krigssituasjon – og lenge før det – kunne utnyttes til å gi en fremmed makt innsikt og påvirkningsmuligheter på norske data og applikasjoner og stoppe tjenester eller påvirke tilgjengeligheten av dem.

med at manglende kontroll over viktige data kan svekke statens evne til å levere sentrale offentlige tjenester. Data som lagres, kan være alt fra personopplysninger, helsedata, finansielle data, styringssystemer for operasjonssentraler, eiendomsregister, valgsystemer og informasjon om infrastruktur- og transportsystemer. Manglende kontroll over datasystemene kan svekke Norges suverenitet og territorielle integritet. Innvendingene mot å bygge opp en nasjonal skytjeneste har vært kostnadene og teknologisk kompetanse, men først og fremst at risikoen er liten fordi skytjenestene kontrolleres av land vi har sikkerhetssamarbeid med, les USA – et argument Trumps inntreden i Det hvite hus har satt i sitt rette perspektiv. Danmark er allerede i konflikt med USA om Grønland, og Norge kan komme i tilsvarende situasjoner.

 avvist å bygge opp en nasjonal skytjeneste i egen regi, men planlegger å overlate det til kommersielle aktører. NTL-leder Kjersti Barsok, som har vært en utrettelig pådriver for oppbygging av en nasjonal skytjeneste, avviser dette, med henvisning til at det vil bety en storstilt privatisering av statens datadrift. Barsok viser til at en statlig løsning vil koste 6,5 milliarder kroner – kostnaden for tre og et halvt F-35-fly. «En stat som ikke har råd til å sikre seg direkte nasjonal kontroll over arkivet til staten hvis suverenitet disse flyene er satt til å beskytte, må rett og slett ta en ny titt på alternativkostnadene», slår hun fast. Det hører ingensteds hjemme at datatjenester som er vitale for norsk sikkerhet og suverenitet, skal kontrolleres av Google, Amazon og Microsoft.

Myndighetene har avvist å bygge opp en nasjonal sky i egen regi.

Nasjonal sky

Professor i statsvitenskap Benedicte Bull kritiserer i Aftenposten sjeføkonom Elisabeth Holvik i Sparebank 1 for hennes forsøk på å forklare Donald Trumps tollpolitikk i NRK, Aftenposten og på podkasten Ness. «Det er lite som tyder på at Trumps politikk kan forklares rasjonelt», hevder Bull. «Når et sånt system forklares rasjonelt, bidrar man samtidig til å legitimere det. Det er jeg svært overrasket over at en sjeføkonom i en respektert norsk bank begir seg inn på», skriver hun.

poenger der hun viser at Holvik selv går god for feilaktige argumenter fra den amerikanske presidenten. Men å hevde at Trumps politikk hviler på sviktende forutsetninger, beviser jo ikke at han ikke selv tror på den og oppfatter den som riktig og rasjonell. Å forsøke å forklare slike beveggrunner er ikke legitimering, men folkeopplysning. Det skal ikke Bull hefte for, men tidligere har Julie Wilhelmsen og Tormod Heier blitt beskyldt for å legitimere russiske posisjoner når de har forsøkt å forklare hvordan lederne i Moskva tenker. I disse debattene har det blitt slått hardt ned på dem som har forklart den russiske invasjonen med Kremls frykt for ukrainsk Nato-medlemskap. Det har blitt avvist som Putin-apologi fordi Moskva ikke har noen grunn til å bekymre seg – Nato vil jo bare hindre russisk ekspansjon og overgrep mot naboland. Men å hevde at Vladimir Putin ikke har noe å frykte, betyr jo ikke at han ikke gjør det.

På samme måte med Trump. Det er både en intellektuell og politisk fallitterklæring hvis hans politikk og beveggrunner overhodet ikke kan forklares. Det er åpenbart at han mener USA har tapt på dagens handelssystem og tror tollbarrierer mot andre land, spesielt Kina, vil fungere positivt for amerikansk økonomi og bidra til å få arbeidsplasser tilbake. Det finnes gode argumenter for at hans plan ikke vil lykkes og at den hviler på sviktende forutsetninger, men å avvise at han ledes av ideologiske forestillinger, som framstår som rasjonelle for ham selv – og derfor kan forstås og forklares av andre – er i overkant dristig.

utilregnelig, bestemmer seg fra dag til dag og lar begivenheter og sinnsstemninger styre. Han kan synes både ustyrlig, ute av kontroll og selvopptatt inntil det sykelige. Men det er en ganske klar politisk linje i dette, som det er vel verdt å sette seg inn i: kullsviertro på skattelette for de rikeste, avregulering av finans- og selskapslovgivning, en skingrende høyreradikal retorikk og vilje til utstrakt bruk av proteksjonisme for å få tilbake industriarbeidsplasser og stimulere til vekst i amerikansk næringsliv. Ikke minst har han et overordnet mål om å isolere og stoppe Kinas økonomiske framgang – noe som ble illustrert da han satte opp tollen mot Kina til 125 prosent onsdag, men ga etter for Wall Street og pauset tollsatsene i 90 dager for land som ba om nåde. Å framstille hans politikk som fullstendig irrasjonell – og dermed umulig å forstå og forklare – undervurderer konsistensen i det høyreradikale prosjektet. Det gjør oss ute av stand til å bygge en målbevisst enhetsfront og møte hans politikk med de midler som er tilgjengelig. Jeg tror det er mulig – og nødvendig – å sette seg inn i alle lederes beveggrunner og handlingsmønstre. Mye kan være irrasjonelt, men det finnes politiske linjer i det meste. Verden er ikke blitt så postmodernistisk at det ikke er noen mening i noe som helst.

Fullstendig irrasjonell?

I dag er det 85 år siden Norge ble hærtatt av tyske okkupasjonsstyrker. Utenriksminister Halvdan Koht avviste den tyske sendemannen Curt Bräuers krav om betingelsesløs kapitulasjon 9. april 1940. Oscarsborgs senkning av Blücher på vei inn Oslofjorden gjorde det mulig for konge, regjering og storting å flykte. På Elverum samme kveld fikk regjeringen fullmakt til å ivareta landets interesser så lenge det var krig. «Kongens nei» til å abdisere, framført i en tale fra London 8. juli, ble et avgjørende symbol for frihets- og motstandskampen de neste fem årene.

oss mot kriser og krig, men landet må være mest mulig forberedt. Etter krigen ble mantraet «Aldri mer 9. april». Parolen har vært hyppig brukt, blant annet for å begrunne Nato-medlemskapet og alliansen med USA. Men å være forberedt handler først og fremst om vår egen beredskap og forsvarsvilje. Et nordisk forsvarsforbund, der de nordiske landene hadde hatt et totalforsvar av den typen Finland har opprettholdt inntil i dag, ville stått seg like bra, om ikke bedre, enn det avhengighetsforholdet vi har hatt til USA, der vi fra 1999 bygde ned territorialforsvaret til fordel for «out-of-area»-operasjoner.

, basert på verneplikt, heimevern og sivilforsvar, er avhengig av en vilje blant folk flest til å forsvare landet. Det krever en politikk for sosial og geografisk fordeling. Hvis mange hektes av velstandsutviklingen, kan totalitære krefter vinne fram. Et totalforsvar skal ta høyde for mange trusler og ulike scenarioer. 9. april 1940 var verken makthavere eller andre sikre på hvor trusselen kom fra. Da kong Haakon ble vekket av sin adjutant natta til 9. april og underrettet om at landet var i krig, spurte han: «Med hvem?» Norsk suverenitet må forsvares – uavhengig av hvor trusselen måtte komme fra. Beredskaps- og forsvarsplanene kan ikke bygges på ensidige og forterskete fiendebilder fra Pentagon og Washington – ikke minst i en tid der trusselen derfra mot vår nasjonale suverenitet framstår betydelig mer overhengende enn den fra øst. I en situasjon der krig truer, må vi langt på vei stole på egne krefter og samarbeide med andre land ut fra felles interesser – ikke ut fra svakhet som gjør at vi må avgi suverenitet til makter og politiske krefter som ikke deler våre interesser og verdier.

Vi kan ikke gardere oss mot krise og krig.

Aldri mer

Verdens børser stuper etter at USA innførte drakoniske tollbarrierer mot andre land – og Kina svarte med samme mynt. Her hjemme sier mange at Donald Trump ikke forstår seg på økonomi. Han er altså på bærtur. Det er han, men det finnes også en plan bak det hele. Klassekampen skrev forrige lørdag om Trumps økonomiske rådgiver, Stephen Miran, som har gått inn for å bruke tollmurer for å svekke dollaren og styrke amerikansk industri og handel, et tema som NRKs «Debatten» viet et helt program til forrige uke. USAs finansminister, den tidligere hedgefond-forvalteren Scott Bessent, snakker også åpenhjertig og detaljert om den amerikanske strategien, blant annet i et større intervju med Tucker Carlson.

Sentralt i Bessents fortelling er «Kina-sjokket», som rammet amerikansk økonomi etter at kineserne ble med i Verdens handelsorganisasjon (WTO) i 2001. Økt kinesisk eksport førte til dramatisk fall i industrisysselsettingen i USA. «Amerikanske arbeidere kom seg aldri etter Kina-sjokket», sier Bessent.

Svaret er å innføre skyhøye tollbarrierer, spesielt mot Kina, men også en rekke andre land som har handelsoverskudd med USA. Det skal redusere underskuddet og tvinge industrien tilbake. Bessents mål er at USA i framtida skal produsere mye mer, ikke minst ting som er strategisk viktige, som halvledere, stål og skip. Det skal også løfte arbeider- og middelklassen. I tillegg snakker Bessent om at finanssektoren skal dereguleres for å få økonomisk vekst i privat sektor, samtidig som offentlig virksomhet skal kuttes, noe Elon Musk allerede er i gang med gjennom Doge.

Bessents plan er at den krever svært mye for å lykkes. Det er som et sjakkspill, der hvert trekk er nøye planlagt. Eller kanskje det heller er snakk om poker, med hele verden som innsats? Hvis det skjer noe uventet, hvis motspilleren gjør et annet trekk enn forutsatt, kan alt falle i fisk.

Tucker Carlson spør for eksempel i intervjuet med Bessent om hvordan Kina vil svare på de høye tolltariffene. Da svarer finansministeren at den kinesiske økonomien allerede er «broken», altså ødelagt, som følge av Trumps toll. Kina er avhengig av å eksportere til det amerikanske markedet, og når Trump nå stenger denne veien, må Xi Jinping rett og slett endre økonomisk strategi.

«Jeg tror ikke de kan gjengjelde. De kan ikke overleve uten USA», sier Bessent.

Hans drømmescenario er hvis Trump og Xi kunne gjøre en «deal», der USA øker sin industriproduksjon og minsker forbruket, mens Kina gjør det motsatte, altså tar ned sin eksportproduksjon og øker det hjemlige konsumet. Da Beijing ikke svarte som forutsatt, men innførte en tollsats på 34 prosent på amerikanske varer, sa Bessent at det var «galt svar». Det var ikke slik han hadde sett for seg spillets gang.

 utganger på dette spillet. Kan ikke den eksportdrevne kinesiske modellen fortsette – for eksempel ved å styrke seg overfor andre land og regioner? Jens Stoltenberg (Ap) synes å mene at det er sannsynlig.

«Den høye tollen vil være en kostnad for Kina. Men over tid vil handelsstrømmene endre seg, og det blir mer handel internt i Asia. Det kan styrke Kina», sier han til Dagens Næringsliv.

Er det virkelig mulig for USA og Trump å konke ut Kina?

Amerikansk høyrisikospill

Tromsø kommune la i februar fram forslag til ny skolestruktur, der åtte skoler skulle nedlegges – Lunheim, Hamna, Vikran, Kattfjord, Ersfjordbotn, Trondjord, Sandnessund og Slettaelva. Debattene har rast med folkemøter og protester. Planen var at saken skulle til behandling i kommunestyret i juni.

om at kunnskapsgrunnlaget er laget ved hjelp av kunstig intelligens, med store og grove feil, rett og slett et «kukstøkke», som første­amanuensis ved juridisk fakultet på UiT, Marius Storvik, sier til iTromsø. Inntil i slutten av mars var det ingen i kommunen som hadde kommet på å kvalitetssikre kunnskapsgrunnlaget, selv om det var avholdt 25 møter under utarbeidelsen av dokumentet. Heller ikke politikere, som stilte opp på folkemøter for å forsvare planen, ante ugler i mosen. Det var først da tre ansatte ved lærerutdanningen på UiT ettergikk opplysningene og sendte funnene til Nordlys og iTromsø, at skandalen var et faktum. Det viste seg at referansene var diktet opp – hallusinert fram. Hadde det ikke vært for disse tre, er sannsynligheten stor for at «kunnskapsgrunnlaget» hadde fulgt med saken helt fram til endelig vedtak i kommunestyret om skolenedleggelser.

 sjokkerende er digitaliseringsminister Karianne Tungs reaksjon. Hun roser kommunen for å ta i bruk kunstig intelligens og for å være åpne om feilene – og gjentar sitt mål om at 80 prosent av offentlige virksomheter skal ta i bruk KI innen 2025 – og alle innen 2030. Den ukritiske framsnakkingen av KI er dypt problematisk. Språkmodellene hallusinerer, og deres «funn» må sjekkes og dobbeltsjekkes. Det er all grunn til å tro at to–tre kompetente medarbeidere kunne ha utformet dette kunnskapsgrunnlaget, med betydelig høyere kvalitet. Forutsetningen for å ta i bruk kunstig intelligens er at man vet nøyaktig hva den skal brukes til og hva den skal erstatte. På svært mange områder er den menneskelige intelligensen fullstendig overlegen. For, som Bjørn Vassnes skrev her i avisa torsdag: «Selv den mest regelbundne byråkrat gjør nemlig mye mer enn stillingsinstruksen sier. Det hender faktisk at de bruker noe så ureglementert som sunn fornuft».

Tung, digital hallusinering

Senterpartiet har virkelig fått blø etter regjeringsexiten i februar. Trygve Slagsvold Vedum og partiet er utskjelt i alle kanaler for å ha trukket Jonas Gahr Støre og regjeringen ned. På Klassekampen og Nationens måling i forrige måned var Sp helt nede på 4,8 prosent. Men i april springer knoppene ut, og Sp får nå 8,4 prosent, en økning på solide 3,6 prosentpoeng. Målingen er tatt opp rett etter at senterpartistene var samlet til landsmøte i Haugesund for å slikke sårene, men også for å reise motstanden mot norsk EU-medlemskap, etter at Høyres landsmøte og kampklare aviskommentatorer har blåst til ny EU-kamp. Om det er dette som er årsaken til oppturen på dagens måling, er umulig å si, men partistrategene Trygve Slagsvold Vedum og Marit Arnstad kan i hvert fall puste lettet ut og glede seg over at de ikke bommet helt på målet. Senterpartiet kan også ha mer å hente, ettersom svært mange av dem som stemte på partiet sist, har satt seg på gjerdet og ikke gått til andre partier. Ingen partier har større andel gjerdesittere enn Sp – hele 24 prosent.

som har flydd høyt på målingene i det siste, med et toppunkt i februar på 24,7 prosent, har nå drattet ned til 19,2 prosent. Det er vanskelig å forklare landingen på annet vis enn at folk i usikre tider, med Trump og truende handelskrig, velger det sikre framfor det radikale og eksperimentelle. Partiet går tilbake hele 5,1 prosentpoeng, som er langt utenfor feilmarginen. Høyre vokser samtidig litt og er nå større enn Frp med 21,6 prosent. Et lyspunkt på borgerlig side er også at Venstre er trygt over sperregrensa på 5,3 prosent, mens Kristelig Folkeparti nærmer seg den nedenfra med 3,5 prosent.

Arbeiderpartiet går tilbake 2,5 prosentpoeng til 24 prosent. Det trenger ikke å bety så mye, men også noen andre målinger kan tyde på en viss utflating etter rekordtallene i mars i kjølvannet av Jens Stoltenbergs tilbakekomst og den nye regjeringsdannelsen. I det hele tatt er det litt usikkert hvor store Arbeiderpartiet er for øyeblikket. Gjennomsnittet av målinger viser at partiet ligger rett oppunder 30-tallet, men ifølge Norfaktas målinger for Klassekampen og Nationens er nivået nesten 4 prosentpoeng lavere, rundt 24–25 prosent. Likevel er det en klar framgang siden januar på over 6 prosentpoeng også på våre målinger. Vi får bare vente og se hvordan dette utvikler seg. Jeg tenker at Arbeiderpartiet uansett skal gjøre mye galt hvis det skusler bort den oppturen partiet nå er inne i. De mørke internasjonale skyene gjør at folk søker seg mot det trygge – og akkurat nå oppleves Støre og Stoltenberg som det tryggeste Norge kan skilte med.

 er godt nytt for mulighetene for rødgrønt flertall ved høstens valg, men Rødt og SV gjør det relativt svakt i kjølvannet av Arbeiderpartiets gjenoppstandelse. SV får lave 6,7 prosent og Rødt, som fikk 5 prosent i mars, er nå nede og subber borti sperregrensa på nøyaktig 4 prosent. Bakgrunnstallene viser at Rødt taper velgere til både Ap og SV, mens SV-velgere i stor grad vandrer til Arbeiderpartiet.

I flere målinger den siste tida er det svært jevnt mellom blokkene. En beregning fra Pollofpolls denne uka, basert på målinger i 13 av landets 19 valgkretser, ga et rødgrønt flertall på 86 mot 83. Men på disse målingene lå Venstre marginalt under sperregrensa. Hvis Venstre settes til fire blank, er det plutselig borgerlig flertall igjen, med 86 mot 83 mandater. På Klassekampens måling i dag er det relativt klart borgerlig flertall, med 87 mot 82 for de rødgrønne. Det grunnleggende problemet for de rødgrønne er at Rødt og SV sliter med å komme på offensiven i en tid der mange velgere prioriterer trygghet og søker seg til Arbeiderpartiet.

 optimismen nå så stor at partiet ser for seg å regjere aleine etter valget. Likevel må disse første ukene sies å være en slags hvetebrødsdager. Vi har egentlig ikke fått testet skikkelig hvordan regjeringen vil klare seg i møte med et storting der mange har markeringsbehov. Hvis denne målingen hadde vært valgresultatet, ville en Ap-regjering bare hatt 46 mandater bak seg i Stortinget, bare litt mer enn Kjell Magne Bondeviks første regjering, også kalt «sentrumsregjeringen», i 1997. Den var en koalisjonsregjering av KrF, Sp og Venstre, som mønstret til sammen 42 mandater. Regjeringen var fullstendig avhengig av Høyre og Frp for å få flertall. Nesten alle målinger viser at en rein Ap-regjering ville måtte ha støtte fra både Sp, SV og Rødt – ja, kanskje også MDG. En liten forsmak på hvordan det skal gå, får vi under behandlingen av revidert budsjett i vår. Da er det ikke bare SV som skal ha gjennomslag, men også Senterpartiet, som heller ikke er kjent for å gi ved dørene i forhandlinger. Alle partier på rødgrønn side vil gå til valg som selvstendige partier, men det er kanskje på tide, i hvert fall på bakrommet, å diskutere noen mulige samarbeidskonstellasjoner etter valget. At Støre på Ap-landsmøtet stilnet de ivrigste EU-tilhengerne, var et viktig bidrag til et godt rødgrønt samarbeidsklima, som også inkluderer Senterpartiet. Også i valgkampen kan det være en styrke at dette er mer avklart enn det er i dag.

Vedum og Arnstad kan i hvert fall glede seg over at de ikke bommet helt på målet

Senterpartiet får et etterlengtet byks – oppover

Det pågår en heftig strid i amerikanske domstoler om Donald Trumps presidentordrer. Hittil er det tatt ut over 40 søksmål mot ordrene som har strømmet ut av Det hvite hus. Og Trump slår knallhardt tilbake for å underminere rettsavgjørelsene. En dommer som satte ned foten for deportasjon av 261 venezuelanere til El Salvador, ble kalt en «venstreradikal galning», og Trump mente han burde stilles for riksrett.

Speaker i Representantenes hus, republikaneren Mike Johnson, har åpent truet med å trekke tilbake den føderale finansieringen av domstoler som går presidenten imot. På sin ukentlige pressekonferanse i forrige uke sa Johnson at det var en trussel mot «maktfordelingen hvis domstolene tror de kan stoppe noe en president gjør, som det amerikanske folket har stemt for».

Den rettslige striden er intens. Domstoler over hele USA utsteder forføyninger for å blokkere Trumps presidentordrer. Kampen bølger fram og tilbake.

Professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo, Hans Petter Graver, skrev for ti år siden boka «Judges against Justice. On Judges When the Rule of Law is Under Attack», som undersøkte rettsvesenets evne til å stå imot autokratiske krefter i ulike land, som Nazi-Tyskland, apartheidregimet i Sør-Afrika og militærdiktaturene i Argentina, Brasil og Chile. Han har skrevet flere bøker om temaet, blant annet «Dommernes krig» fra 2015, som handler om den tyske okkupasjonen av Norge. Hans forskning viser at autoritære regimer bruker et sett av virkemidler for å tvinge domstolene til underkastelse. Tiltakene Trump-administrasjonen har tydd til så langt, er som hentet ut av denne manualen. Vi har tatt en prat med Graver for å høre om de ulike metodene autoritære makthavere bruker for å underminere rettsstaten og demokratiet.

– Donald Trump og hans administrasjon følger en kjent metodikk for å bygge ned det som finnes av juridisk kontroll med presidentens makt. Det er den klassiske måten autokrater bygger ned demokratiet på. Jeg har påvist fire klassiske framgangsmåter, sier han.

De fire metodene for å underminere rettsstaten er:

Påvirke sammensetningen av domstolene. Innsette lojale dommere og fjerne de illojale.

Bjørgulv Braanen

Artikler

Mafiaråd

Hva er det de er så redde for?

Nasjonalstatene har vært det mest vellykkede ved Europa, sier historiker Øystein Rian, som ikke har noen tro verken på europeisk superstat eller nordisk statsunion.

Hjertesukk før beinharde budsjettforhandlinger

Helseforetak, tredje forsøk

Danmark og Sveriges domstoler er mer tilbakeholdne.

KrF over sperregrensa. Knepent borgerlig flertall med 85 mot 84 mandater.

Presseetisk kollaps

Frihetsvåren

Politisk verksted

Alle er vi feilbarlige mennesker. Vår hang til hevngjerrighet må også holdes i tømme.

Uro i Oslo-skolen

Frode Alfheim mangler erfaring som tillitsvalgt og klubbleder.

Jonas Gahr Støres fall i valgkampen 2017 har forfulgt ham helt inntil i dag.

I alle landsdeler er det klart nei-flertall, med ett unntak: Oslo.

Verdens sterkeste?

Bråstopp for stjålne John Deere-traktorer.

Europeiske land må stille krav om at selskaper som skal operere her, følger nasjonal lovgivning.

USA vil presse Kina tilbake til sin «rettmessige» plass nederst i verdikjeden.

Ingen grunn til å snakke Norge ned

Det hører ingensteds hjemme at datatjenester som er vitale for norsk sikkerhet og suverenitet, skal kontrolleres av Google, Amazon og Microsoft.

Det er gode grunner til å forsøke å forstå både Donald Trump og Vladimir Putin.

Aldri mer

Amerikansk høyrisikospill

Tung, digital hallusinering

Rødt og SV svekkes i kjølvannet av Arbeiderpartiets opptur. Frp går kraftig tilbake.

Hans Petter Graver frykter det verste i USA hvis det ikke kommer en brei, folkelig mobilisering.

Mafiaråd

Hva er det de er så redde for?

Nasjo­nal­sta­tene har vært det mest vellykkede ved Europa, sier historiker Øystein Rian, som ikke har noen tro verken på europeisk superstat eller nordisk statsunion.

Hjertesukk før beinharde budsjett­for­hand­linger

Helse­fore­tak, tredje forsøk

Danmark og Sveriges domstoler er mer tilbake­holdne.

KrF over sperre­gren­sa. Knepent borgerlig flertall med 85 mot 84 mandater.

Presse­etisk kollaps

Frihets­våren

Politisk verksted

Alle er vi feilbar­lige mennesker. Vår hang til hevngjer­righet må også holdes i tømme.

Uro i Oslo-skolen

Frode Alfheim mangler erfaring som til­lits­valgt og klubbleder.

Jonas Gahr Støres fall i valgkampen 2017 har forfulgt ham helt inntil i dag.

I alle landsdeler er det klart nei-flertall, med ett unntak: Oslo.

Verdens ­sterkeste?

Bråstopp for stjålne John Deere-traktorer.

Europeiske land må stille krav om at selskaper som skal operere her, følger nasjonal lovgivning.

USA vil presse Kina tilbake til sin «rett­mes­sige» plass nederst i verdi­kje­den.

Ingen grunn til å snakke Norge ned

Det hører ingensteds hjemme at datatje­nester som er vitale for norsk sikkerhet og suve­re­nitet, skal kontrol­leres av Google, Amazon og Microsoft.

Det er gode grunner til å forsøke å forstå både Donald Trump og Vladimir Putin.

Aldri mer

Amerikansk høyri­siko­spill

Tung, digital hallu­si­nering

Rødt og SV svekkes i kjølvannet av Arbei­der­par­tiets opptur. Frp går kraftig tilbake.

Hans Petter Graver frykter det verste i USA hvis det ikke kommer en brei, folkelig mobi­li­se­ring.

Nasjonalstatene har vært det mest vellykkede ved Europa, sier historiker Øystein Rian, som ikke har noen tro verken på europeisk superstat eller nordisk statsunion.

Hjertesukk før beinharde budsjettforhandlinger

Helseforetak, tredje forsøk

Danmark og Sveriges domstoler er mer tilbakeholdne.

KrF over sperregrensa. Knepent borgerlig flertall med 85 mot 84 mandater.

Presseetisk kollaps

Frihetsvåren

Alle er vi feilbarlige mennesker. Vår hang til hevngjerrighet må også holdes i tømme.

Frode Alfheim mangler erfaring som tillitsvalgt og klubbleder.

Verdens sterkeste?

USA vil presse Kina tilbake til sin «rettmessige» plass nederst i verdikjeden.

Det hører ingensteds hjemme at datatjenester som er vitale for norsk sikkerhet og suverenitet, skal kontrolleres av Google, Amazon og Microsoft.

Amerikansk høyrisikospill

Tung, digital hallusinering

Rødt og SV svekkes i kjølvannet av Arbeiderpartiets opptur. Frp går kraftig tilbake.

Hans Petter Graver frykter det verste i USA hvis det ikke kommer en brei, folkelig mobilisering.