Norge får nå en ettpartiregjering for første gang siden Jens Stoltenbergs kortlivede første periode i 2000 – en regjering Jonas Gahr Støre benyttet anledningen under pressekonferansen i går til å skryte av. Senterpartiet begrunnet sin exit fra regjeringen med at EUs strømmarked er dysfunksjonelt, og at det er uaktuelt for partiet å overlate mer makt til EU. Folk i Norge må kunne ta stilling til hvilken strømpolitikk vi skal ha, sa partileder Trygve Slagsvold Vedum. Støre sier Ap også vil kreve tilpasninger av EUs energimarkedspakke – som striden står om – før den innlemmes i norsk lov. Ap mener likevel at de tre direktivene Sp sier nei til, er uproblematiske. Å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen avviste Støre kontant: Det er ikke en metode vi bruker, sa han. I stedet vil han forhandle om tilpasninger der det er nødvendig.
Ved siden av Spania har den norske rødgrønne regjeringen vært den mest progressive i Europa. Den fikk sitt mandat fra velgergrupper som på kontinentet ofte går til høyre: distriktsbefolkningen og arbeidsfolk med vanlige lønninger. Venstreopposisjonen på Stortinget har både titt og ofte ønsket seg mer gjennomslag, men verken SV eller Rødt mener situasjonen blir bedre med borgerlig styre. Spørsmålet nå er hva som vil skje framover. Fins det et regjeringsalternativ til venstre så lenge Ap reserverer seg mot reservasjonsretten i EU-spørsmål? Hvilke andre konstellasjoner vil bruddet presse fram? I Danmark dannet sosialdemokratene regjering med høyrepartiene Venstre og Moderaterne i 2022. De begrunnet det uvanlige samarbeidet med å si at Europa og Danmark «står over for flere, mer komplekse og kritiske utfordringer enn vi har gjort i årtier». Også i Norge fins det dem som liker å leke med slike tanker, selv om fagbevegelsen ville satt seg på bakbeina.
Regjeringsbruddet viser at Ap og Sp nå gir opp å håndtere uenigheter om EØS i regjering. EU-saken er en av de mest sentrale stridsspørsmål i Norge, og likevel har partier med ulikt Europa-syn flere ganger funnet sammen i rødgrønne konstellasjoner. Dersom det ikke lenger går, er det politiske landskapet i Norge forandret i overskuelig framtid.