Leder

Godt budsjett

Det er vanskelige å hevde at budsjettforslaget, som Ap, Sp og Rødt er enige om og som SV og MDG har vært med på å forhandle fram, ikke representerer viktige gjennomslag for hele den rødgrønne koalisjonen. Kommune- og fylkesøkonomien er styrket med over 4 milliarder kroner, 14 passkontor opprettholdes, vi får en forpliktende tannhelsereform, fribeløpet for uføre økes, barnefamilier får ikke mindre sosialhjelp, økt CO₂-avgift på sokkelen, ingen gruvedrift på havbunnen, mindre bruk av innleie for å avvikle unntaket i helse og omsorg, folkehøyskolene beholder stipendandelen, og barnetrygda øker i takt med prisstigningen.

«Det er det siste vi trenger nå.»

MDG hadde åpenbart ambisjoner om å endre Norges olje- og gasspolitikk i partiets første budsjettforhandling. Det var ganske så urealistisk, gitt dagens flertall på Stortinget. Men MDG gikk så visst ikke tomhendt fra forhandlingene. Det var kanskje det partiet som oppnådde mest, som økt CO₂-avgift på sokkelen, nei til gruvedrift på havbunnen og milliardpakke for å styrke kollektivtilbudet og utrede nasjonalt månedskort. SV har også fått viktige seiere og har sagt seg fornøyd med gjennomslagene i velferdspolitikken. Det eneste som gjensto for SV, var å vikle seg ut av floka ultimatumet om Oljefondet hadde skapt. Her hadde ikke Ap mye å gi, ettersom flertallet på Stortinget nylig har gjort et vedtak om saken. Samtidig ligger det inne betydelige satsinger på Palestina, som en milliard mer til bistand og gjenoppbygging av Gaza og Palestina og en lov for å forby utførsel og innførsel av varer til okkuperte om­råder. Regjeringen skal også følge opp Norges forpliktelser etter Folkemord­konvensjonen og sikre at vi ikke risikerer medansvar for folkerettsbrudd.

Det er sørgelig på alle vis at de rødgrønne – i stedet for å feire gjennomslagene – ender opp i en konkurranse om å svartmale budsjettet. Det er ingen tjent med, heller ikke partiene som nå gjør det av partitaktiske årsaker for å begrunne at de trakk seg. I stedet er det maktpåliggende å vise at den breie, rødgrønne koalisjonen kan stå sammen og representerer et offensivt, handlekraftig alternativ til høyresida. Velgere som har stemt rødgrønt, forventer at alle nå legger taktiske markeringsbehov og ­partisjåvinisme til side og trekker i lag.

Leder

Et blindspor

Kommunesammenslåinger er satt på dagsordenen igjen. Kommunal- og distriktsminister Bjørnar Skjæran (Ap) har foreslått å gi større gulrøtter til dem som vil slå seg sammen, og Høyre, som har glemt at de tapte regjeringsmakta i 2021 på sentraliseringspolitikken, har begynt å kvesse knivene igjen. Partiet er også for å legge ned fylkeskommunen. Anna Molberg (H) fra Innlandet vil legge eget fylke på slaktebenken først. Det er noe uærlig over debatten om sammenslåinger når det gis inntrykk av enorme stordriftsfordeler ved å legge ned kommuner, noe som ofte viser seg ikke å stemme. Det eneste innsparingspotensialet ligger i å fjerne skoler, tjenester og helsetilbud i utkantene. Men heller ikke det gir nødvendigvis den ønskede effekt.

Holder fast på Holte

Forfatter og tidligere McKinsey-topp Martin Bech Holte selger bøker i bøtter og spann, men påstandene i «Landet som ble for rikt» og «Alternativt statsbudsjett» har fått et hardt møte med virkeligheten. Økonomer har tilbakevist tallgrunnlaget som bygger opp hovedtesen i bøkene, og finanskommentator Terje Erikstad i Dagens Næringsliv skriver at den siste utgivelsen bør trekkes i sin helhet. «Uansett hvordan Holte vrir og vrenger på tallene, er fasiten til Statistisk sentralbyrå at vi er mer produktive i dag, enn det vi var både i 2007 og 2013», skriver han. Holte er likevel ikke uten forsvarere i norsk offentlighet. Sist ute er Civita-leder Kristin Clemet, som i sin faste mandagskommentar i Aftenposten i går siterer Holte og videreformidler hovedpåstanden om at norsk økonomi og produktivitet sliter – eller i det minste vil gjøre det snart. Hvorfor gjør hun det? Clemets politiske prosjekt hviler på at mange slutter seg til de dystre spådommene om norsk økonomi. Hun sier det best selv i en tidligere kommentar, publisert bare dager før Sp gikk ut av regjering og den politiske medvinden til Civitas foretrukne regjeringsalternativ løyet.

Iranernes modige kamp

I en verdenspolitisk mørketid som denne, skinner lyspunktene ekstra klart. Det er umulig ikke å la seg imponere over motet til det iranske folket, som nå reiser seg mot landets prestestyre. Det startet som en protest blant studenter og butikkeiere mot økte priser, men har i løpet av to intense uker spredt seg til byer over hele landet. Demonstrantenes krav handler ikke lenger bare om billigere mat, men om at teokratiets dager må være talte. For oss som fritt kan gå ut i gatene og utbasunere våre politiske drømmer, er det vanskelig å fatte hva dette oppgjøret krever. Iranske myndigheter slår brutalt ned på protester.