Leder

Godt budsjett

Det er vanskelige å hevde at budsjettforslaget, som Ap, Sp og Rødt er enige om og som SV og MDG har vært med på å forhandle fram, ikke representerer viktige gjennomslag for hele den rødgrønne koalisjonen. Kommune- og fylkesøkonomien er styrket med over 4 milliarder kroner, 14 passkontor opprettholdes, vi får en forpliktende tannhelsereform, fribeløpet for uføre økes, barnefamilier får ikke mindre sosialhjelp, økt CO₂-avgift på sokkelen, ingen gruvedrift på havbunnen, mindre bruk av innleie for å avvikle unntaket i helse og omsorg, folkehøyskolene beholder stipendandelen, og barnetrygda øker i takt med prisstigningen.

«Det er det siste vi trenger nå.»

MDG hadde åpenbart ambisjoner om å endre Norges olje- og gasspolitikk i partiets første budsjettforhandling. Det var ganske så urealistisk, gitt dagens flertall på Stortinget. Men MDG gikk så visst ikke tomhendt fra forhandlingene. Det var kanskje det partiet som oppnådde mest, som økt CO₂-avgift på sokkelen, nei til gruvedrift på havbunnen og milliardpakke for å styrke kollektivtilbudet og utrede nasjonalt månedskort. SV har også fått viktige seiere og har sagt seg fornøyd med gjennomslagene i velferdspolitikken. Det eneste som gjensto for SV, var å vikle seg ut av floka ultimatumet om Oljefondet hadde skapt. Her hadde ikke Ap mye å gi, ettersom flertallet på Stortinget nylig har gjort et vedtak om saken. Samtidig ligger det inne betydelige satsinger på Palestina, som en milliard mer til bistand og gjenoppbygging av Gaza og Palestina og en lov for å forby utførsel og innførsel av varer til okkuperte om­råder. Regjeringen skal også følge opp Norges forpliktelser etter Folkemord­konvensjonen og sikre at vi ikke risikerer medansvar for folkerettsbrudd.

Det er sørgelig på alle vis at de rødgrønne – i stedet for å feire gjennomslagene – ender opp i en konkurranse om å svartmale budsjettet. Det er ingen tjent med, heller ikke partiene som nå gjør det av partitaktiske årsaker for å begrunne at de trakk seg. I stedet er det maktpåliggende å vise at den breie, rødgrønne koalisjonen kan stå sammen og representerer et offensivt, handlekraftig alternativ til høyresida. Velgere som har stemt rødgrønt, forventer at alle nå legger taktiske markeringsbehov og ­partisjåvinisme til side og trekker i lag.

Leder

Felles beste

De siste ti årene har det vært 50 ­prosent økning i antall barn som går på en privateid skole, melder NRK. I dag går 5 prosent av alle grunnskoleelever i Norge på en privatskole, og andelen er størst på ungdomstrinnet. På videregående skole går nå hver tiende ungdom på en privatskole. Selv om tallene ennå ikke er store, er trenden urovekkende. En sterk offentlig fellesskole er avhengig av at de aller fleste slutter opp om den. Det er også fornuftig at offentlige penger brukt på skole går til et godt undervisningstilbud og ikke til private formuer.

Råvare­imperialist

At USAs president Donald Trump er ute etter kontroll over forekomster av olje, gass og viktige mineraler, bør ikke overraske noen. Det har han snakket åpent om helt siden før han ble innsatt første gang. Hans kritikk av Irak-krigen handlet for eksempel ikke bare om at det var et meningsløst felttog på andre siden av jorda, men også om at USA ikke tok kontroll over landets oljeressurser i samme slengen. Allerede i 2015 sa han til kanalen ABC at USA burde tatt olja, og at det ikke var å anse som et tyveri engang, men bare kompensasjon for krigføringen. Mens flere av hans ideologiske kampfeller snakket om vanstyret i Venezuela som et politisk problem, var Trump mer rett fram: Han mente nasjonaliseringen av olja, som skjedde flere tiår før Hugo Chávez kom til makta, var å anse som et tyveri. Verdens oljereserver tilhører USA, ifølge Trump. Den enorme oljeavtalen Trump-administrasjonen har inngått med sitt marionettstyre i Venezuela, passer perfekt inn i dette bildet.

Bøllete

En rar side ved norsk EU-debatt er at de aller dystreste framstillingene av EU og EUs politikk overfor omverdenen paradoksalt nok ofte framføres av tilhengere av norsk EU-medlemskap. For eksempel når det går diskusjoner om EØS-avtalen, kan de som argumenterer mot EØS få høre at uten EØS, ville vi bli møtt med hardhendt handels­krig og tunge sanksjoner fra EU-hold. Logikken blir da at Norge er nødt til å godta å innføre store mengder politikk og regelverk bestemt i EU, om ikke EU skal straffe oss hardt. Den samme logikken har også gjort seg gjeldende i diskusjonen om tollen norsk ferrolegeringsindustri har blitt utsatt for fra EU. Venstre-leder Guri Melby mente for eksempel at EUs straffetiltak var et argument for at Norge burde inn i EU. Når norske politikere diskuterer amerikansk handelspolitikk, gjelder derimot motsatt logikk. I det siste har mange tegnet helteportretter av Canadas statsminister Mark Carney.