Det er vanskelige å hevde at budsjettforslaget, som Ap, Sp og Rødt er enige om og som SV og MDG har vært med på å forhandle fram, ikke representerer viktige gjennomslag for hele den rødgrønne koalisjonen. Kommune- og fylkesøkonomien er styrket med over 4 milliarder kroner, 14 passkontor opprettholdes, vi får en forpliktende tannhelsereform, fribeløpet for uføre økes, barnefamilier får ikke mindre sosialhjelp, økt CO₂-avgift på sokkelen, ingen gruvedrift på havbunnen, mindre bruk av innleie for å avvikle unntaket i helse og omsorg, folkehøyskolene beholder stipendandelen, og barnetrygda øker i takt med prisstigningen.
«Det er det siste vi trenger nå.»
MDG hadde åpenbart ambisjoner om å endre Norges olje- og gasspolitikk i partiets første budsjettforhandling. Det var ganske så urealistisk, gitt dagens flertall på Stortinget. Men MDG gikk så visst ikke tomhendt fra forhandlingene. Det var kanskje det partiet som oppnådde mest, som økt CO₂-avgift på sokkelen, nei til gruvedrift på havbunnen og milliardpakke for å styrke kollektivtilbudet og utrede nasjonalt månedskort. SV har også fått viktige seiere og har sagt seg fornøyd med gjennomslagene i velferdspolitikken. Det eneste som gjensto for SV, var å vikle seg ut av floka ultimatumet om Oljefondet hadde skapt. Her hadde ikke Ap mye å gi, ettersom flertallet på Stortinget nylig har gjort et vedtak om saken. Samtidig ligger det inne betydelige satsinger på Palestina, som en milliard mer til bistand og gjenoppbygging av Gaza og Palestina og en lov for å forby utførsel og innførsel av varer til okkuperte områder. Regjeringen skal også følge opp Norges forpliktelser etter Folkemordkonvensjonen og sikre at vi ikke risikerer medansvar for folkerettsbrudd.
Det er sørgelig på alle vis at de rødgrønne – i stedet for å feire gjennomslagene – ender opp i en konkurranse om å svartmale budsjettet. Det er ingen tjent med, heller ikke partiene som nå gjør det av partitaktiske årsaker for å begrunne at de trakk seg. I stedet er det maktpåliggende å vise at den breie, rødgrønne koalisjonen kan stå sammen og representerer et offensivt, handlekraftig alternativ til høyresida. Velgere som har stemt rødgrønt, forventer at alle nå legger taktiske markeringsbehov og partisjåvinisme til side og trekker i lag.