Leder

Frykten for Trump

Finansminister Jens Stoltenberg (Ap) kom SV, MDG, Rødt og Venstre i forkjøpet i går og sikret flertall sammen med Sp, Høyre, Frp og KrF for å sette oljefondets etikkråd på pause inntil det foreligger nye etiske retningslinjer. Etikkrådet er oppnevnt av Finansdepartementet for å vurdere om investeringer i enkeltselskaper er i strid med de etiske retningslinjene og gi anbefaling om observasjon og utelukkelse av selskaper.

«Reaksjonen etter nedsalget i Caterpillar var et forvarsel.»

Fagbevegelsen kritiserer Stoltenbergs omgående manøver i sterke ordelag. Fagforbundet og Norsk Folkehjelp mener Arbeiderpartiet hever terskelen for å kaste selskaper ut av Oljefondets investeringsportefølje. «Er det slik at vårt mål om å oppnå høyest mulig avkastning skal settes høyere enn forpliktelsene vi har som nasjon til å sikre respekt for folkeretten? Hensynet til framtidige generasjoner ivaretas ikke av å investere våre felles sparepenger i å bygge en verden som ødelegger for våre barn og barnebarn», sier Raymond Johansen i Norsk Folkehjelp. «Det er uakseptabelt å svekke prinsippene som skal sikre at vi ikke bidrar til okkupasjon, folkemord eller brudd på folkeretten. Vi sier tydelig nei til å prioritere profitt foran menneskeretter og internasjonal rett», slår Fagforbundets Helene Harsvik Skeibrok fast.

Finansministerens kronargument for å sette Etikkrådet i bero er frykten for at det vil komme anbefalinger om å trekke seg ut av internasjonale selskaper som Microsoft, Apple og Google, som er sentrale i de globale indeksene. Nå har det ikke kommet noe forslag om å trekke fondet ut av disse selskapene, og Norges Bank har mulighet til å fravike Etikkrådets anbefalinger, slik det ble gjort da gruveselskapet Rio Tinto ble værende i porteføljen, til tross for at det bidrar til avskoging i Amazonas. Det mest sannsynlige er derfor at Stoltenberg har latt seg skremme av reaksjonene i USA da fondet trakk seg ut av Caterpillar. Flere amerikanske senatorer krevde umiddelbare tiltak mot Norge. Frykten for å legge seg ut med USAs mektige leder, Donald Trump, som vi fikk en liten forsmak på med Caterpillar, ser ut til å henge som en mare over norsk politikk.

Leder

Et blindspor

Kommunesammenslåinger er satt på dagsordenen igjen. Kommunal- og distriktsminister Bjørnar Skjæran (Ap) har foreslått å gi større gulrøtter til dem som vil slå seg sammen, og Høyre, som har glemt at de tapte regjeringsmakta i 2021 på sentraliseringspolitikken, har begynt å kvesse knivene igjen. Partiet er også for å legge ned fylkeskommunen. Anna Molberg (H) fra Innlandet vil legge eget fylke på slaktebenken først. Det er noe uærlig over debatten om sammenslåinger når det gis inntrykk av enorme stordriftsfordeler ved å legge ned kommuner, noe som ofte viser seg ikke å stemme. Det eneste innsparingspotensialet ligger i å fjerne skoler, tjenester og helsetilbud i utkantene. Men heller ikke det gir nødvendigvis den ønskede effekt.

Holder fast på Holte

Forfatter og tidligere McKinsey-topp Martin Bech Holte selger bøker i bøtter og spann, men påstandene i «Landet som ble for rikt» og «Alternativt statsbudsjett» har fått et hardt møte med virkeligheten. Økonomer har tilbakevist tallgrunnlaget som bygger opp hovedtesen i bøkene, og finanskommentator Terje Erikstad i Dagens Næringsliv skriver at den siste utgivelsen bør trekkes i sin helhet. «Uansett hvordan Holte vrir og vrenger på tallene, er fasiten til Statistisk sentralbyrå at vi er mer produktive i dag, enn det vi var både i 2007 og 2013», skriver han. Holte er likevel ikke uten forsvarere i norsk offentlighet. Sist ute er Civita-leder Kristin Clemet, som i sin faste mandagskommentar i Aftenposten i går siterer Holte og videreformidler hovedpåstanden om at norsk økonomi og produktivitet sliter – eller i det minste vil gjøre det snart. Hvorfor gjør hun det? Clemets politiske prosjekt hviler på at mange slutter seg til de dystre spådommene om norsk økonomi. Hun sier det best selv i en tidligere kommentar, publisert bare dager før Sp gikk ut av regjering og den politiske medvinden til Civitas foretrukne regjeringsalternativ løyet.

Iranernes modige kamp

I en verdenspolitisk mørketid som denne, skinner lyspunktene ekstra klart. Det er umulig ikke å la seg imponere over motet til det iranske folket, som nå reiser seg mot landets prestestyre. Det startet som en protest blant studenter og butikkeiere mot økte priser, men har i løpet av to intense uker spredt seg til byer over hele landet. Demonstrantenes krav handler ikke lenger bare om billigere mat, men om at teokratiets dager må være talte. For oss som fritt kan gå ut i gatene og utbasunere våre politiske drømmer, er det vanskelig å fatte hva dette oppgjøret krever. Iranske myndigheter slår brutalt ned på protester.