Leder

Intet lært?

Afghanistanutvalget, som var ledet av Bjørn Tore Godal, presenterte nylig sin rapport om Norges innsats i Afghanistan i perioden 2015–2021. Det viktigste målet med den militære operasjonen, som pågikk i 20 år, kostet over 30 milliarder kroner og krevde mange norske liv, var å være en god alliert for USA. Utvalget peker på at ønsket om å være en lojal alliert «førte til at kritiske vurderinger av innsatsen i stor grad uteble». Det var få evalueringer og lite «grunnleggende refleksjon». Og i den grad det var drøftinger, hadde det «begrenset påvirkning på amerikanske beslutninger og utviklingen av engasjementet».

«Det er en sørgelig historie om misforstått lojalitet.»

Det er en sørgelig historie om misforstått lojalitet til USA. Underdanigheten kortsluttet ethvert tilløp til intellektuell tenkning. Det var heller ingen interesse for hva slags land Afghanistan var. «Hvor mange av de ivrigste krigerne i norsk politikk leste en bok om Afghanistan», spør Erik Solheim i en kronikk i Dagens Næringsliv. Det utenrikspolitiske etablissementet presset på for mer krig, ikke mindre. Det var bare én ting som hindret Norge fra å sende soldater til Sør-Afghanistan, der krigen var mest intens, og det var at SV satt i regjering og Ap ikke ønsket dens fall, skriver Solheim. Ap ivret sterkt for å sende norske ungdommer til de farligste oppdragene. Høyre og Frp ropte høyt i Stortinget om mer aktiv krig. Mesteparten av mediene var ivrige støttespillere.

Norges forsvars- og sikkerhetspolitikk har vært basert på en illusjon. Truismen har vært at ved å følge Washingtons minste vink, ville Norge sikre seg hjelp i en krise- og krigssituasjon. Men realpolitikk er realpolitikk. Den dagen USA ikke ser seg tjent med å komme Norge til unnsetning, så skjer det ikke, uansett hvor mye vi har slikket amerikanske militærstøvler på forhånd. Når det spisser seg til, vil stormaktene alltid prioritere egne interesser. En skulle kanskje tro at Trumps maktovertakelse har gjort at vi har lært, men nei. Norge sender nå krigsskip til Sør-Kinahavet for å delta i USAs oppdemming overfor Kina. Vi følger igjen USA inn i en konflikt på den andre siden av kloden, uten «grunnleggende refleksjon» om «mål, midler og metoder», som Godal-utvalget mente var så smertefullt fraværende under den 20 år lange krigen i Afghanistan.

Leder

Islen­dingsug

Lørdag går islendingene til valgurnene for å svare nei eller ja til om de vil starte forhandlinger med Brussel om Island skal bli medlem av EU. Islands sosialdemokratiske statsminister Kristrún Frostadóttir fører an sammen med ja-partiet Reformpartiet, som brøt ut av det konservative Selvstendighetspartiet i 2016 på grunn av uenighet om EU. De øvrige partiene er mot EU-medlemskap. Avstemningen på Island har fått mange norske EU-tilhengere til å trekke frisk luft i et håp om at et islandsk ja skal sette fyr på den norske EU-debatten. Spesielt tiltrekkende er den islandske modellen med to folkeavstemninger, der man først spør om man skal søke medlemskap, for deretter å stemme over forhandlingsresultatet. «Det er genialt», sier tidligere statssekretær i UD, Maria Varteressian. Håpet er at en første «uforpliktende» avstemning, et «ja til å se», skal gjøre det lettere å få til en innmelding i neste runde.

Svenske tilstander

For to år siden gikk alarmen i Sverige, da en politirapport avdekket at flere svenske barnevernsinstitusjoner var drevet av personer med tilknytning til grov kriminalitet. Det var allerede godt kjent at kriminelle nettverk var dypt involvert i private velferdstjenester. De både hvitvasker penger og tjener penger på å drive hjemmetjenester, sykehjem og skoler. Politirapporten fra 2024 sendte likevel sjokkbølger inn i svensk offentlighet. Barn med svake familiebånd og vonde opplevelser bak seg ble rett og slett plassert i institusjoner drevet av gjengkriminelle, finansiert over skatteseddelen. I et land hvor den kriminelle lavalderen nylig ble senket til 14 år fordi de som utfører kriminaliteten, har blitt stadig yngre, har offentlige penger gått til kriminelle miljøer som kan rekruttere på institusjoner de selv driver.

Hjerte­var­me

I den nye boka «For rikt for hvem?» gjengir SSB-forsker Erling Holmøy og sjeføkonom i Alm Olav Slettebø en uttalelse fra Bjarne Håkon Hanssen da han i 2009 gikk av som Aps helseminister for å bli PR-rådgiver i First House: Som heltidspolitiker hadde han vært med på å bruke opp store verdier i mange år – nå skulle han være med å skape dem. En av de mest seiglivede mytene er at verdier skapes i det private, mens offentlig sektor bare bruker. Det er en absurd påstand, skriver økonomene, ettersom verdiskaping betyr å produsere noe folk er villig til å betale for, noe amerikanernes store utbetalinger til helse, omsorg og utdanning er eksempler på. Holmøy og Slettebø viser også at offentlig sektor ikke «eser ut», slik det ofte hevdes. De offentlige utgiftenes andel av nasjonalinntekten (BNI), fratrukket grunnrente fra olje og gass, har ligget nokså flatt de siste 30 årene. Det har faktisk vært et «massivt underforbruk» av avkastningen av oljepengene i forhold til ­handlingsregelen, til tross for en rekke kriser de siste årene: finanskrisa, oljepris­fallet, flyktningkrisa, korona­epidemien og Ukraina-krigen. Å snakke om at staten «tar» pengene våre, er lite dekkende, fordi 70 prosent av de offentlige utgiftene går direkte tilbake til enkeltindivider, i form av pensjoner, ytelser og tjenester. Det meste av denne «tilbakebetalingen» skjer i livs­faser vi ikke kan forsørge oss selv gjennom arbeid.