Leder

Intet lært?

Afghanistanutvalget, som var ledet av Bjørn Tore Godal, presenterte nylig sin rapport om Norges innsats i Afghanistan i perioden 2015–2021. Det viktigste målet med den militære operasjonen, som pågikk i 20 år, kostet over 30 milliarder kroner og krevde mange norske liv, var å være en god alliert for USA. Utvalget peker på at ønsket om å være en lojal alliert «førte til at kritiske vurderinger av innsatsen i stor grad uteble». Det var få evalueringer og lite «grunnleggende refleksjon». Og i den grad det var drøftinger, hadde det «begrenset påvirkning på amerikanske beslutninger og utviklingen av engasjementet».

«Det er en sørgelig historie om misforstått lojalitet.»

Det er en sørgelig historie om misforstått lojalitet til USA. Underdanigheten kortsluttet ethvert tilløp til intellektuell tenkning. Det var heller ingen interesse for hva slags land Afghanistan var. «Hvor mange av de ivrigste krigerne i norsk politikk leste en bok om Afghanistan», spør Erik Solheim i en kronikk i Dagens Næringsliv. Det utenrikspolitiske etablissementet presset på for mer krig, ikke mindre. Det var bare én ting som hindret Norge fra å sende soldater til Sør-Afghanistan, der krigen var mest intens, og det var at SV satt i regjering og Ap ikke ønsket dens fall, skriver Solheim. Ap ivret sterkt for å sende norske ungdommer til de farligste oppdragene. Høyre og Frp ropte høyt i Stortinget om mer aktiv krig. Mesteparten av mediene var ivrige støttespillere.

Norges forsvars- og sikkerhetspolitikk har vært basert på en illusjon. Truismen har vært at ved å følge Washingtons minste vink, ville Norge sikre seg hjelp i en krise- og krigssituasjon. Men realpolitikk er realpolitikk. Den dagen USA ikke ser seg tjent med å komme Norge til unnsetning, så skjer det ikke, uansett hvor mye vi har slikket amerikanske militærstøvler på forhånd. Når det spisser seg til, vil stormaktene alltid prioritere egne interesser. En skulle kanskje tro at Trumps maktovertakelse har gjort at vi har lært, men nei. Norge sender nå krigsskip til Sør-Kinahavet for å delta i USAs oppdemming overfor Kina. Vi følger igjen USA inn i en konflikt på den andre siden av kloden, uten «grunnleggende refleksjon» om «mål, midler og metoder», som Godal-utvalget mente var så smertefullt fraværende under den 20 år lange krigen i Afghanistan.

Leder

En farlig kopling

Da nyheten om et angrep på hanukka-­feirende mennesker i Sydney i Australia tikket inn søndag, utløste det sikkerhetsrutiner hos Det jødiske samfunn i Trondheim. Politiet var også raskt på pletten, fortalte lederen av den trønderske menigheten i et intervju her i avisa tirsdag. Selv om massakren skjedde på den andre siden av jorda, får den konsekvenser her hjemme. Nordmenn med jødisk bakgrunn føler seg utrygge, og det er ikke ubegrunnet. Både nazister og islamister har angrepet jødiske mål i en rekke land. Den pågående trusselen mot jødiske samlinger og institusjoner kommer sjelden fra internasjonale Palestina-aktivister, selv om det har forekommet.

Mål og midler

De én prosent rikeste i Norge har de siste ti årene doblet likningsformuen sin. Mens nordmenns inntekter siden 2001 har økt med 7,8 prosent, har formuene økt med nærmere 30 prosent. Som den franske økonomen Thomas Piketty har påpekt, er avkastningen på kapital mye høyere enn den økonomiske veksten i samfunnet. Derfor vil kapital­eierne ubønnhørlig øke sin rikdom på bekostning av det store flertallet – hvis det ikke iverksettes politiske tiltak. Inntektsulikheten i Norge ble redusert i de første etterkrigsårene, fram til 1990-tallet. Deretter ble den øverste prosentens andel, inkludert tilbakeholdte midler i selskapene, nesten doblet fram til 2001 og vokste ufortrødent videre etter det. Hvis en bruker den såkalte Gini-koeffisienten, som måler ulikhet, kommer Norge ganske godt ut.

Toppstyrt dokument

Arbeiderpartiet har lagt fram en fireårsplan for Norge, som skal gjelde ut hele regjeringsperioden. Det spesielle med den er at den er et toppstyrt styringsverktøy, utformet av partiledelsen etter innspill fra fagstatsrådene. Regjeringen forbeholder seg også retten til å endre planen underveis, og hvert år skal helheten opp til revisjon hos den samme partiledelsen som har utformet den. Planen har en forankring i Arbeiderpartiets partiprogram, men ettersom planen bare er på ti sider mot partiprogrammets 180, er det meste utelatt. Snarere er planen et oppsamlingsdokument over saker regjeringen allerede er i gang med eller planlegger å gå i gang med raskt. Samtidig er punktene såpass overordnede at de virkelige stridstemaene kan være vanskelige å plukke opp.