Leder

Intet lært?

Afghanistanutvalget, som var ledet av Bjørn Tore Godal, presenterte nylig sin rapport om Norges innsats i Afghanistan i perioden 2015–2021. Det viktigste målet med den militære operasjonen, som pågikk i 20 år, kostet over 30 milliarder kroner og krevde mange norske liv, var å være en god alliert for USA. Utvalget peker på at ønsket om å være en lojal alliert «førte til at kritiske vurderinger av innsatsen i stor grad uteble». Det var få evalueringer og lite «grunnleggende refleksjon». Og i den grad det var drøftinger, hadde det «begrenset påvirkning på amerikanske beslutninger og utviklingen av engasjementet».

«Det er en sørgelig historie om misforstått lojalitet.»

Det er en sørgelig historie om misforstått lojalitet til USA. Underdanigheten kortsluttet ethvert tilløp til intellektuell tenkning. Det var heller ingen interesse for hva slags land Afghanistan var. «Hvor mange av de ivrigste krigerne i norsk politikk leste en bok om Afghanistan», spør Erik Solheim i en kronikk i Dagens Næringsliv. Det utenrikspolitiske etablissementet presset på for mer krig, ikke mindre. Det var bare én ting som hindret Norge fra å sende soldater til Sør-Afghanistan, der krigen var mest intens, og det var at SV satt i regjering og Ap ikke ønsket dens fall, skriver Solheim. Ap ivret sterkt for å sende norske ungdommer til de farligste oppdragene. Høyre og Frp ropte høyt i Stortinget om mer aktiv krig. Mesteparten av mediene var ivrige støttespillere.

Norges forsvars- og sikkerhetspolitikk har vært basert på en illusjon. Truismen har vært at ved å følge Washingtons minste vink, ville Norge sikre seg hjelp i en krise- og krigssituasjon. Men realpolitikk er realpolitikk. Den dagen USA ikke ser seg tjent med å komme Norge til unnsetning, så skjer det ikke, uansett hvor mye vi har slikket amerikanske militærstøvler på forhånd. Når det spisser seg til, vil stormaktene alltid prioritere egne interesser. En skulle kanskje tro at Trumps maktovertakelse har gjort at vi har lært, men nei. Norge sender nå krigsskip til Sør-Kinahavet for å delta i USAs oppdemming overfor Kina. Vi følger igjen USA inn i en konflikt på den andre siden av kloden, uten «grunnleggende refleksjon» om «mål, midler og metoder», som Godal-utvalget mente var så smertefullt fraværende under den 20 år lange krigen i Afghanistan.

Leder

Skadelig lønnsfest

Det skapte en aldri så liten storm da det tidligere i høst ble kjent at Kim Hannisdal fikk 1,85 millioner kroner i lønn for stillingen som kommunikasjonsdirektør for Helse Nord. Ettersom Hannisdal er bosatt i Oslo sentrum, fikk han i tillegg gratis pendlerleilighet i Bodø. Etter medieoppslagene ba Hannisdal om å få en lønnsreduksjon på 110.000 kroner. I dag tjener han derfor bare 1,74 millioner kroner i lønn, altså marginalt mer enn det helseministeren tjener hvert år. Heldig er den som frivillig kan frasi seg lønn og likevel tjene mer enn landets øverste sjef på sitt område! På spørsmål fra Senterpartiet har regjeringen hentet inn lønnsstatistikk på øvrige kommunikasjonsdirektører ved norske helseforetak, og oversikten viser at Hannisdal på langt nær er aleine om å tjene godt. Ikke en eneste med stillingstittelen kommunikasjonsdirektør tjente under 1,2 millioner kroner i lønn og godtgjørelser i 2024.

Sannhetens øyeblikk

Europeiske statsledere står overfor et enormt dilemma etter at Donald Trump før helga presenterte sin 28-punkters plan for å få slutt på krigen i Ukraina. Planen innebærer at Ukraina i praksis må avstå rundt 20 prosent av sitt territorium til Russland, grunnlovsfeste at de aldri skal søke Nato-medlemskap og redusere sine væpnede styrker til 600.000 soldater. Planen skal være utarbeidet av Trumps spesialutsending Steve Witkoff sammen med hans russiske motpart Kirill Dmitrijev og ble presentert for Ukraina mer eller mindre som et ultimatum: Landet risikerer å miste all den amerikanske støtta dersom de ikke går med på det amerikanske forslaget. Trump vil ha svar innen torsdag. Både Volodymyr Zelenskyj og hans europeiske kollegaer har allerede gått langt i å avvise planen, som krysser flere av Ukrainas såkalte «røde linjer». Samtidig er det tydelig at de innser risikoen ved å slå forslaget helt ned. En felles uttalelse fra ledere i Europa, Japan og Canada berømmer USAs initiativ for fred og slår deretter fast, nokså vagt, at det må «arbeides videre» med planen.

Hva kommer etter USA?

I begynnelsen av Donald Trumps andre presidentperiode ble et sitat fra Leonard Cohens siste diktsamling hyppig sitert. «Du vil ikke like det som kommer etter Amerika», skrev den kanadiske poeten og sangeren. Verselinja har blitt forstått som en advarsel om at andre og skumlere regimer vil ta over USAs dominerende posisjon. Kommentatorer så for seg at vi med Trump ville få et USA som trakk seg tilbake fra verdensscenen – økonomisk, militært og diplomatisk. I stedet blir det stadig klarere at det som kommer etter USA, er USA. Riktignok med en ny politikk for handel, bistand og så videre, men like fullt med en betydelig vilje til å være den dominerende maktfaktoren på den internasjonale arenaen. Metodene er forandret.