Leder

Urimelig

EUs tolløkninger for ferrolegeringer må ses som et uttrykk for den globale handelskrigen som ble startet av Donald Trump. Målet med tiltaket er å beskytte egen industri, som produserer til høyere kostnader enn Kina og India. Europa skal i større grad være selvforsynt. Det spesielle med vedtaket er at Norge og Island ifølge EU ikke inngår i det Europa som skal sikre sin selvforsyning.

«EU vender ryggen til sine nærmeste.»

Tidligere var det sjelden store problemer i handelspolitikken mellom EU og EØS. Norge har hatt tollfrihet for industrivarer i over 50 år – lenge før EØS-avtalen. Endringen i EU-systemet skjedde etter brexit i 2016. Da ble det maktpåliggende å betone at det var store forskjeller mellom medlemskap og andre tilknytningsformer, en politikk som åpenbart var myntet på å skremme andre fra å følge britenes eksempel. Denne avskrekkingen er ikke begrunnet i hva som er klokt og fornuftig for Europa – men heller i smålig regelrytteri. Europa er helt avhengig av Norge og Islands ferrolegeringer, og norsk industri inngår i breiere europeiske verdikjeder. Det gjelder også Storbritannia, som i likhet med Norge og Island står utenfor EU. Hvis EU vender ryggen til de nærmeste og kutter europeiske verdikjeder, blir Europa enda mer avhengig av andre.

Oda Helen Sletnes, Kreab-rådgiver i Brussel, skriver at Norge har all mulig grunn til å stå opp for det vi mener er rett etter EØS-avtalen, «men det er ingen EØS-domstol. Konfliktløsning i EØS er politikk». Nå er det slik at det er en domstol – Efta-domstolen – men den dømmer bare EØS-land – aldri EU. Og denne gang er det EU som bryter EØS-avtalen. Da koker det, som Sletnes sier, ned til politikk – og makt. Det er usikkert hvor mye tollen har å si for norsk industri, ettersom bedriftene fremdeles kan selge 75 prosent av eksporten tollfritt – og prisene vil stige. Likevel er det fare for at EU – etter hvert som handelskrigen skyter fart – kan utvide politikken til andre områder. Da holder det ikke å satse ensidig på velvilje fra EU ved å krype enda mer for Brussel. Norge må stå opp for sine egne interesser, på lik linje med det EU gjør. Det er for eksempel helt urimelig at Norge skal importere europeiske strømpriser og betale en enorm EØS-kontingent, så lenge vi risikerer straffetoll fra EU.

Leder

Skrem­sels­pro­pa­ganda

De hadde gledet seg så veldig. Mange hadde reist til Island for å følge folkeavstemningen i den tro at det ble et ja til å starte forhandlingene om et medlemskap i EU. «Kommer Island-suget?» spurte Aftenpostens Kjetil Bragli Alstadheim i mars i år. Hans svar var at det kanskje ikke ble et sug, men i stedet et jordskjelv. Men som så ofte før undervurderte de den breie folkelige motstanden mot å oppgi nasjonal selvråderett. Fordi forventningene var så store, ble nedturen desto vondere. Alstadheim klarte ikke å bevare sin sedvanlige, lett spottende stil og elegante penn, men måtte hente ammunisjon fra aller nederste hylle.

Ytrings­forbud

Da kong Olav V døde i januar 1991, så vi mange liknende scener som de som nå har utspilt seg på gater og torg i Norge. Én ting var likevel annerledes. Selv om kongen var død, stanset ikke det norske politiske ordskiftet opp. Politikerne skrev fortsatt innlegg i avisene, eller de debatterte Gulfkrigen, som var på sitt mest intense akkurat da. Daværende stortingsrepresentant Kristin Clemet (H) diskuterte i Aftenpostens spalter om hun var verdikonservativ nok bare tre dager etter dødsfallet, mens Arbeiderpartiets representant Reiulf Steen to dager etter tok til orde for at Norge i en tid av oppbrudd og krig måtte søke å bli medlem i EF. Ved kong Haralds bortgang har nasjonalforsamlingen derfor innført noe helt nytt: en såkalt borgfred, som innebærer at partiene på Stortinget innstiller all politisk virksomhet til etter begravelsen neste uke. Som vår sak av i dag viser, er det sekretariatslederne for Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som sammen utformet retningslinjene for sørgeperioden.

Islands nei

Lørdag var det spent stemning i sentrum av Reykjavík. Bare et steinkast unna hverandre fulgte to ulike valgvaker resultatene fra folkeavstemningen om å gjenoppta forhandlingene om islandsk EU-medlemskap. Målingene har vært jevne, men søndag formiddag var det klart: Folket på Island vil ikke forhandle med den europeiske union om medlemskap. Nei-sida gikk av med seieren med 52,8 mot 47,2 prosent av stemmene. Flest EU-tilhengere finner vi i hovedstadens to valgdistrikt, der det var flertall for å gjenoppta forhandlingene, mens det ellers i landet var flertall for å la være. I motsetning til partiene på borgerlig side i Norge, har høyresida på Island tradisjonelt vært motstandere av EU-medlemskap. EU-iveren drives fram av sosialdemokratene.