Leder

Mafiaråd

Foto: Anniken C. Mohr Foto: Anniken C. Mohr
  • Danmarks tidligere statsminister Helle Thorning-Schmidt er hyret inn av Facebook for et ukjent millionbeløp for å sitte i teknologigigantens «uavhengige» råd for ytringsfrihet. Hun har fått tittelen «co-chair», sammen med de amerikanske jussprofessorene Jamal Greene og Michael McConnell og den kolombianske juristen Catalina Botero. The Guardians tidligere redaktør Alan Rusbridger og nobelprisvinneren Tawakkol Karman har også fått plass i rådet. Det stjernespekkede panelet skal være mekler i konflikter om selskapets modereringspolitikk. «Til nå har noen av de vanskeligste spørsmålene om innholdsmoderasjon blitt tatt av Facebook, i siste instans av Mark Zuckerberg selv. Nå vil vi for første gang ha et uavhengig organ som vil ta endelige og bindende beslutninger om hvilket innhold som blir stående og hva som blir fjernet», sier Helle Thorning-Schmidt, som kommer rett fra toppjobben i internasjonale Redd Barna.
  • Facebook har lenge vært utsatt for massiv kritikk for vilkårlig sensurering og spredning av hatefulle ytringer. Rådet er åpenbart opprettet for å unngå ytterligere press og statlig regulering av selskapet. Oppnevningen løser imidlertid ikke det grunnleggende problemet med at ytringsfriheten forvaltes av et privateid, profittstyrt gigantkonsern, uten innsyn og demokratisk kontroll. «Å overlate til et selskap som Facebook å trekke grensa mellom sant og falskt er som å la mafiaen få velge hvilke forbrytelser man skal anklages for», skriver Frederik Stjernfelt i Weekendavisen. Det er i dag full forvirring om hvordan Facebook håndhever selskapets sensurregler, som er en form for hjemmesnekret privat straffelov. Å legge en like privat appelldomstol på toppen av denne straffeloven, løser på ingen måte problemet. Facebook bruker allerede i dag store ressurser på å fjerne brukerinnhold. Hva hvis man i stedet, spør Stjernfelt, brukte disse på å overholde amerikansk lovgivning – og altså fjernet kriminelt innhold, trusler, oppfordringer til vold, personlig sjikane og falsk markedsføring – og lot nakne bryst, tvilsomme påstander og politiske synspunkter og alt det andre være?

Leder

Ukloke anklager

Det er viktig og gledelig at regjeringen forrige uke varslet et historisk forbud mot handel med Israels folkerettsstridige bosettinger. De ulovlige bosettingene på palestinsk jord huser over 600.000 bosettere, etter år med politisk drevet ekspansjon. At Norge vedtar et slikt forbud, sender et sterkt signal og vil kunne inspirere andre land til å følge etter. Mens det er grunn til å feire vedtaket, gir reaksjonene fra Israels støttespillere i Norge grunn til bekymring. Klarest i kritikken blant stortingspartiene er Fremskrittspartiet, som mener det er feil med forbud siden Israel er «Midtøstens eneste demokrati». Det er kuriøs argumentasjon.

Ap bør si nei

En av betydningene av ordet forlik er enighet. Skattekommisjonens rapport, som ble overlevert regjeringen i går, er ment å danne grunnlag for et bredt forlik i Stortinget. Likevel er noe av det mest iøynefallende de store uenighetene den avdekker. Utredningen har fått navnet «Veien mot et bedre og mer forutsigbart skattesystem», men det er nok snarere snakk om veier. For ulikt en ordinær NOU er Skattekommisjonen rapport pepret med uenighet. Til og med de såkalte ekspertmedlemmene, personer oppnevnt på faglig grunnlag og ikke av partiene, er rykende uenige.

Staten taper i retten

Forrige uke gikk staten på et tap i Høyesterett. Utslippstillatelsen Klima- og miljødepartementet ga selskapet Nordic Mining i 2015, er kjent ugyldig. Dermed er dumpingen av gruveavfall i Førdefjorden ulovlig. Striden står om tolkningen av EUs vanndirektiv, som krever at tiltak som forringer kvaliteten av en vannforekomst, må være begrunnet i tvingende allmenne hensyn. Saken har gått sin gang i det norske rettssystemet etter at Naturvernforbundet og Natur og Ungdom saksøkte staten i 2022, hvor miljøorganisasjonene har fått medhold i Efta-domstolen, Borgarting lagmannsrett og nå til slutt Høyesterett. Saken har flere likheter med Fosen-dommen. Også den handlet om at en statlig myndighet hadde gitt tillatelse til utbygging i strid med internasjonale regler Norge har forpliktet seg til.