Leder

Magafisering?

Kommunikasjonsrådgiver Sigurd Grytten, tidligere Ap-politiker og leder i Europabevegelsen, skriver i et innlegg på Altinget at Senterpartiet er «et klassisk høyrepopulistisk parti» – et parti som likner mest på Maga-bevegelsen av alle partier i Norge. Han frykter en gradvis overgang til autokrati hvis partiet får gjennomslag. Det sentrale illiberale premisset som Sp fremmer, er ifølge Grytten inndelingen i et oss og et dem. Han medgir at Sp ikke utpeker innvandrere som fienden, men partiet er desto farligere fordi «Oslo-eliten» og «Brussel-eliten» inngår i «fiendebildet».

«Det er en overspent analyse.»

Dette er en overspent analyse, uten forståelse for arbeiderbevegelsens historie. Da arbeiderbevegelsen vokste fram, mobiliserte den breie grupper i det norske samfunnet i en felles kamp mot makthaverne, den politiske eliten og «ekspertene», som Tranmæl og Gerhardsen mente fremmet interessene til de privilegerte. Konstitueringen av et oss og et dem var et uttrykk for en samfunnsklasses konstituering som et subjekt i striden mot overklassen for større frihet og sosialt framskritt.

Det er selvfølgelig tåpelig når Geir Pollestad lager karikaturer basert på hvor folk bor – av Oslo-folk som livsfjerne, kaffelattedrikkede hipstere. Slike fordummende og stereotypiserende karakteristikker, enten de rammer folk i Oslo eller på bygda, tjener ingen til ære. Det bidrar til fordommer, der vi trenger solidaritet og gjensidig respekt og forståelse. Likevel ligger det åpent i Gryttens tekst at det først og fremst er det politiske innholdet i elitekritikken som klør. Han slår for eksempel et slag for «forskning og vitenskap» ved å angripe Emilie Enger Mehl, som i debatten om hvor mange tingretter vi skulle ha, sa at man ikke bare kan lytte til ekspertene, men også til vanlige folk. Sentralisering kan være økonomisk effektivt og derfor anbefalt av faglig ekspertise, men likevel ikke tilrådelig fordi andre hensyn bør ivaretas. Gitt den politiske utviklingen i dagens Europa er det ikke krefter som kjemper mot sentralisering og for distriktene som er problemet, men tunghørte folk i den politiske eliten. Det er som Gudmund Hernes skrev nylig: «En arbeiderklasse som blir oversett, og utkanter som blir overfløyet, kombinert med inflasjon i lederlønner og økende ulikhet, garanterer venstresidens fall.»

Leder

Redde for sannheten

De Oscar-vinnende dokumentarfilmskaperne Yuval Abraham og Rachel Szor risikerer nå å miste sine israelske statsborgerskap. Årsaken er at de har lagd en film som dokumenterer den israelske hærens ringeakt for sivile liv i sin krigføring på Gazastripa. Den israelske kulturministeren Miki Zohar skrev på X at «Jeg vil handle umiddelbart for å inndra statsborgerskapet til disse avskyelige filmskaperne for forræderi mot staten». Han kaller dem landssvikere og sier at «ytringsfriheten ikke er en tillatelse til å forråde staten». Slik det framgår av vår kultursak i dag, vil han også identifisere og etterforske de anonyme militære kildene som snakker i filmen. De forteller om bruk av kunstig intelligens i utvelgelse av mål og om stor aksept for sivile tilleggsdrap.

På tilliten løs

Fredag sa barne- og familieminister Lene Vågslid (Ap) at hun vil redegjøre i Stortinget om tiltak mot kriminelle aktører i barnevernet. Det er på høy tid. Allerede i mai fikk Barne- og familiedepartementet beskjed om at kriminelle aktører hadde etablert seg i flere barnevernsforetak på Østlandet. Funnet skriver seg fra en rapport laget av A-krimsenteret i Tønsberg, som sporer kriminelle koblinger til 16 ulike barnevernsforetak i Sør-Øst politidistrikt. I rapporten beskriver A-krimsenteret at eiere og daglige ledere som selv er involvert i kriminalitet, har ansatt andre kriminelle fra sitt nettverk. Dermed er det stor sannsynlighet for at offentlige velferdsmidler har havnet i kriminelle pengestrømmer og på den måten finansierer mer kriminalitet. Statsråden må nå svare på en rekke vanskelige spørsmål.

Appsyken

Pisa-resultatene viser at norske elever presterer stadig svakere i lesing og matematikk. Den politiske skyldfordelingen er alt i gang, men spør du oss, kan den godt fordeles ganske jevnt. Antakelig hadde elevenes prestasjoner vært bedre i dag dersom politikere av alle avskygninger hadde holdt seg unna skolen etter 1990-tallet. I stedet har skolen blitt hastig digitalisert, samtidig som konkret kunnskap er byttet ut med vage kompetansemål. Digitaliseringen slår ut på flere måter. Det ene er at elevene har mistet lærebøker og blitt pådyttet skjermer.